Kula Kula 2012 #1

KULA KULA

Antropologisk tidsskrift, nr 1. 2012

Historien om Kula Kula Portrettet: Lars Gjeldstad Sør-Sudan - ett ür etter Reportasje fra Universitetsmuseet

Redaksjonelt

Redaksjonen i koloniomgivelser på Universitetsmuseet. Bak fra venstre: Mari L. Svarva, Trude Nytun, Tina Dale, Silje Fjærestad-Tolleffsen, Helene H. Hareide, Camilla Aa. Jensen. Sittende fra venstre: Henrik Jarholm, Anne K. Flem Nogva. Ikke til stede: Kaja B. Skoftedalen. Foto: Ida E. Magnussen Våren er her med buekorps og fulle lesesaler. Et like sikkert vårtegn er at en ny utgave av Kula Kula er å finne på biblioteker og studentinstitusjoner rundt omkring på Nygårdshøyden. Vi har jobbet for fullt for å få i stand bladet frem til slipp. Med god samvittighet kan vi si at vårsemesterets utgave er den beste hittil. Vi har utvidet bladet med flere engelske tekster og nynorsk-kvota er ivaretatt i år også. Kula Kula er i vekst. Vi har utvidet sideantallet, fått med oss flere bidragsytere og generelt hevet kvaliteten på bladet. Som redaktør er jeg stolt over å ha jobbet med så mange flotte antropologispirer, og håper at Kula Kula fortsatt kommer til å ha en jevn strøm med skrivekyndige studenter som vil bidra.

Vi har også dykket ned i arkivet og oppsøkt professorer på jakt etter Kula Kulas opprinnelse. Det kan man lese om i artikkelen «Kula Kula - et forum for lettlest og spennende antropologi» på side 4. Det er spennende å se at snart 30 år etter oppstarten ivaretas fortsatt tradisjonen med å formidle hva som foregår i de antropologiske rom fra et studentperspektiv.

Antropologi har lett for å bli fremstilt som et fag som nesten bare ser utover mot fremmede samfunn og kulturer. Vi har derfor hatt et mye større fokus på norsk antropologi i den første delen av bladet. I artikkelen «Norge gjennom linsen» på side 6, tar artikkelforfatteren for seg fremstillingen av bygdekulturens møte med det fremmede gjennom NRK-serien Lillyhammer.

I portrettintervjuet har vi tatt en prat med Lars Gjelstad. Han forteller om sine forskningsprosjekter på Java, og hvilke planer han har videre for feltarbeid i Norge. En engasjert antropolog som har mye på hjertet.

Vi har i tillegg et bredt utvalg av artikler fra små steder som tar for seg mange store spørsmål. Alt fra sosial endring i Darhamid-regionen i Sudan, til ulovlig tømmerhogst på Papua Ny-Guinea og jantelov i et krysskulturelt perspektiv. Vi har også tatt oss en tur på Universitetsmuseet sammen med professor Knut Rio for å se på de etnografiske samlingene som ligger der. Hvor tilgjengelig er samlingene for studenter? Hvilke planer har man videre for den antropologiske seksjonen under renoveringsprosjektet frem til 2014? Det kan man lese om i artikkelen «Fra etnografi til antropologi» på side 28.

God lesning!

Henrik Jarholm, Redaktør for Kula Kula 2

ISSN 1893-4633 Forsidefoto: Trude Nytun

Innhold Historien om Kula Kula................................................................................................................................................. 4 Norge pü skjermen.......................................................................................................................................................... 6 Jantelov........................................................................................................................................................................... 10 Blogg............................................................................................................................................................................... 13 Portrettintervju.............................................................................................................................................................. 14 Reisebrev fra Uganda................................................................................................................................................... 18 Sudan.............................................................................................................................................................................. 20 Fire i felt.......................................................................................................................................................................... 24 Staten og antropologien............................................................................................................................................... 26 Museum......................................................................................................................................................................... 28 Tre stipendiater............................................................................................................................................................. 32 Bokanmeldelse.............................................................................................................................................................. 33 Grunnbøker................................................................................................................................................................... 34 Atingting........................................................................................................................................................................ 36

PĂĽ side 4 kan du lese om bladets historie

3

Historien om Kula Kula

Kula Kula – et forum for lettlest og spennende antropologi Som vi alle vet er Kula Kula et friskt innslag med spennende, antropologisk lesestoff skrevet på en lettfattelig og interessant måte. Under et av redaksjonsmøtene begynte vi å fundere på hvordan Kula Kula først så dagens lys, og hvor lenge tidsskriftet har vært et fast inventar ved instituttet. Av ren nysgjerrighet bestemte vi oss dermed for å grave litt i tidsskriftets historie.

Etter noen interessante og hyggelige samtaler med noen særdeles behjelpelige professorer på instituttet, avdekket vi litt etter litt opprinnelsen til vår alles kjære Kula Kula. Professor Leif Manger forsøkte å kontakte fjern og nær, professor Anne Karen Bjelland bidro med noen eldre utgaver av tidsskriftet, men enden på visen ble at undertegnede endte opp på kontoret til instituttleder professor Edvard Hviding, noe som skulle vise seg å bli en minnerik seanse en fredags ettermiddag i april. Hviding tok seg entusiastisk tid til å fortelle noen spennende historier fra Kula Kulas glanstid, og kunne dessuten glimte med en imponerende antologi helt tilbake fra tidsskriftets oppstart i 1986.

Samlingen inneholdt en rekke ulike eksemplarer, med fascinerende antropologisk lesning som fikk oss til å bli oppslukt, sjarmert og trekke på smilebåndet. Også en god del duplikater, noen andre tilfeldige blad, og tre nummer fra Tromsøs avis Cultura Polaris dukket på underfundig vis opp i kolleksjonen.

Hvorfor Kula Kula?

Først en aldri så liten avklaring om hva Kula Kula betyr, for dem av ikke-antropologene som kanskje sitter med tidsskriftet i hendene. Bronislaw Malinowski, som regnes som feltarbeidets far, var den første som skrev om den såkalte ‘Kula-handelen’. Kula-handelen er et seremonielt gavebytte som foregår på Trobrianderøyene i Papua New Guinea. Disse øyene er knyttet gjennom en gigantisk 4

handelsring som strekker seg over hundrevis av kilometer. Gjenstandene som inngår i Kulabyttet er halsbånd av skjell som sirkulerer med klokken fra øy til øy, mens hvite skjellarmbånd går i motsatt retning. Halsbåndene og skjellarmbåndene har stor verdi, og er tilknyttet myter, sagn og magi.

Kula-partneren får mer prestisje og innflytelse desto viktigere verdisaker som passerer gjennom handelen. Dette er det som kalles Kula-handelen, og målet er å oppnå og vedlikeholde ryktet som Kula-partner.

Tidsskriftets spede begynnelse Det første eksemplaret av Kula Kula er fra året 1986. Tidsskriftet var hovedsakelig skrevet på skrivemaskin, men hadde innslag av håndskrift, og tidvis også noen tegninger. Utgaven inneholdt flere brev fra felt (blant annet fra Edvard Hvidings feltarbeid på Salomonøyene), intervju med antropologen Georg Henriksen, samt en miks av faglige artikler og litt antropologisk småplukk.

Med årene (les:1987 og 1988) fant Kula Kula mer sitt et eget ansikt.

Interessante artikler som diskuterte antropologi som vitenskap, en god dose humoristiske artikler omkring studenters frustrasjoner og funderinger både til feltarbeid og antropologien som sådan, ble sentrale tema i Kula Kula. Men til tross for endret format og utseende er det slående hvor mange likhetstegn som finnes mellom Kula Kula i 1986 og i 2012.

Opphold i utgivelser Ved flere anledninger har det vært pauser i utgivelsen av Kula Kula, og det første oppholdet fant sted fra 1989. Da var det full stans helt til tidsskriftet på nytt gjenoppsto i 1994; denne gangen skrevet på pc og i A4-format. Med revitaliseringen ble det igjen lagt vekt på viktigheten av å skape en arena for frisk debatt på Instituttet. Hvidings samling fra årene 1994 til 2001 er bortimot fullstendig, og inneholder interessant, antropologisk lesning som kan få latteren til å boble da de inneholder en god del selvironiske tekster. Temamessig minner utgivelsene noe voldsomt om det Kula Kula vi kjenner fra i dag, og problemstillingene for antropologistudenter viser seg å ikke ha forandret seg noe særlig de siste 20 årene.

”

Vi ville starte opp igjen Kula Kula, men ved å gjøre det artig, lettlest og spennende.

En titt i noen Kula Kula fra tidlig 2000-tallet røper at tidsskriftet gikk inn i en noe mer seriøs fase, det ble lengre mellom de morsomme artiklene, og var preget av en tyngre og mer akademisk tone enn i dag.

Under en samtale med Hege Toje som var redaktør for tidsskriftet i årene 2001/2002, kommer det frem at artiklene i disse utgavene var noe mer akademiske. På denne tiden var avisen først og fremst en mulighet for hjemvendte hovedfagsstudenter til å skrive om feltarbeidene sine, og dermed til-

Historien om Kula Kula egne seg erfaring med å presentere materialet i skriftlig kortform.

Kula Kula var dermed mer myntet på hovedfagsstudenter. -Den verdifulle erfaringen skapelse av et magasin bærer med seg var gode å ha i håndbagasjen, og førte til at noen fikk jobb som en direkte følge av dette, forteller Toje.

I 2003 bukket Kula Kula på ny under og tidsskriftet var igjen nedlagt i flere år. Grunnen til at Kula Kula ble tatt av plakaten er ukjent, men det spekuleres i at kvalitets-reformen i 2003, med overgang til bachelor- og mastergrad og større tidspress for studenter, kan ha noe av skylden. Sterkere fokus på gjennomstrømning av studenter for å unngå overtid førte til at studentaktiviteter ble nedprioritert til fordel for effektivitet. Etter initiativ fra noen masterstudenter dukket Kula Kula opp igjen etter en seks års pause, og var tilbake på Instituttet i 2008.

Denne gang kom Kula Kula tilbake i ny drakt.

og de andre på kullet bestemte seg for å starte opp igjen tidsskriftet da de var på feltarbeid. De var en godt sammensveiset gjeng som holdt kontakt under feltarbeidet, og utvekslet fornøyelse, problemer og forvirring, og nærmest skrev små feltrapporter til hverandre. Gledene og frustrasjonene var mange, som de som oftest er under

Dagens Kula Kula Etter en samtale med Ane Straume og Karstein Noremark, to av initiativta- Hentet fra nr.1 1987 kerne til oppstarten, viser det seg at det var deres masterkull studenters feltarbeid, og spørsmåsom dro i gang gjenopplivingen lene om hvordan en skulle klare av Kula Kula i 2008. Noremark å linke feltarbeidet til akademisk satt i Fagutvalget på bachelor i tung teori var en altoppslukende 2006, og på et møte kom det frem bekymring. Straume forteller at at det fantes noen ubrukte midler de ønsket å skape en arena hvor til et tidsskrift som het Kula Kula. de kunne diskutere og skrive anSpørsmålene om hva som kunne tropologi på en annen, mer spengjøres med disse pengene meldte nende måte, utenom masteroppseg, men på grunn av en heller gaven. laber interesse for ny oppstart ble -Vi ville starte opp igjen Kula det undersøkt om hvorvidt pen- Kula, men ved å gjøre det artig, gene kunne overføres til Fagut- lettlest og spennende. valget. Heldigvis lot ikke dette seg gjøre, påpeker Noremark, siden Mens 2000-tallets Kula Kula hadpengene var øremerket avisdrift. de vært preget av tyngre, mer akademiske artikler, etterfulgt av side Straume fortsetter å fortelle at hun opp og ned med referanser, ville

initiativ-takerne gjøre det annerledes. -Vi ville skrive artikler som var antropologiske, men samtidig mer lettfattelige, og dermed skape litt blest og interesse omkring antropologi. Gjøre det lettere for andre å forstå hva vi snakket om ved å skape en arena for sosialantropologi, også for dem som ikke studerer antropologi, forteller Straume.

Et lettfattelig antropologisk tidsskrift med artikler som alle kan forstå.

‘I starten laget vi det hele i Word, noe som var veldig vanskelig og ble et kaos uten like da det førte til en rekke organisatoriske problemer’, forteller Straume. En kjapp titt på tidsskriftets hjemmeside avslører at Kula Kula ikke står stille, men er i stadig forandring, og i hver utgave har tidsskriftet gradvis forbedret seg. Siden 2008 har Kula Kula blitt utgitt hvert semester, og vi får krysse fingrene for at engasjerte studenter også i fremtiden vil gjøre sitt for å sikre eksistensen til 26-åringen.

Avslutningsvis kan vi runde av med å si at i Norge i dag er Kula Kula det eneste antropologiske tidsskriftet i sitt slag for studenter, i papirutgave. Oslos Antropress har kastet inn håndkleet og gått over til å være ren nettavis, og vi er dermed eneste i vår klasse på landsbasis. Kula Kula har nylig søkt om ISSN nummer, og vil med dette snart tre inn i ‘de seriøse tidsskrifts rekker’. Med dette vil Kula Kula benytte anledningen til å minne om at vi alltids trenger flere skrivelystne antropologistudenter til neste semester, og bringe videre Kula Kulas visjon om å være en arena for en uhøytidelig, faglig meningsutveksling!

Tekst: Silje Fjærestad-Tollefsen 5

Norge på skjermen

Norge g jennom linsen Som en nasjon basert på demokratiske prinsipper er Norges moral og verdier sterkt preget av norske juridiske normer og regler. Fremmede elementer som utfordrer dette kulturelle aspektet oppfattes gjerne som en trussel mot samfunnet og nasjonen som helhet. Men er ikke den norske kulturen også tolerant og tilpasningsdyktig? Og hvordan er dette i utkantstrøkene? I den nylig sendte NRK-serien Lilyhammer møter vi bygde-Norge gjennom øynene til en utenforstående kultur, og et enormt kulturkrasj er forventet. Virkeligheten viser seg derimot å by på uventede karakteristikker ved det Norge vi trodde vi kjente så godt...

Mafiaboss eller arbeidsinnvandrer?

Frank Tagliano, tidligere medlem av mafiasamfunnet i New York, ender opp som statsborger i Norge gjennom det amerikanske vitnebeskyttelsesprogrammet etter å ha vitnet i retten mot sine egne. Gode minner fra OL i 94’ blir avgjørende for Franks valg av lokalitet, nemlig Lillehammer, og som han selv sier ”[…] nobody but nobody’s gonna be looking for me there.”.

Med ny identitet som Giovanni Henriksen inntar han den lille kommunen uten klare forventninger om hva som vil møte ham.

Livet som arbeidsløs innvandrer viser seg å være en smule annerledes enn mafiatilværelsen, og Giovanni forsøker desperat å tilpasse seg hverdagen i sitt nye hjemland.

Likevel oppdager han raskt at han må ty til gammel mafiapraksis for å oppnå sine ønsker og ambisjoner i Norge. Dette byr naturlig nok på en del problemer, men det viser seg raskt at han kommer godt unna med det.

Som utlending på norsk jord Ordet ”kulturforskjell” er en gjennomgående rød tråd i seriens åtte episoder, og tittelen Lilyhammer er i seg selv en god beskrivelse på dette kulturelle møtet. De ekstreme ulikhetene samt (uante) likhetene mellom Giovannis måte å håndtere hverdagen på og norsk praksis er svært interessante. Serien uttrykker blant annet hvordan norske normer og verdier er tett knyttet opp mot det norske juridiske lovverket, hvilket ska6

per komplikasjoner for Giovanni som er vant til å operere etter egne lover og regler. Videre ser vi eksempler på hvordan nordmenns tendens til å opptre varsomt, og gjerne med et snev av skepsis, i møtet med en ”utenfra”. Giovanni blir raskt merket som ”utlending” og mistenkeliggjort grunnet denne identiteten (noe som delvis skyldes at flere av innbyggerne tror han er av arabisk opphav).

På hans første togreise inn til Lillehammer ser han en ung gutt opptre uhøflig overfor en eldre medpassasjer. Giovanni er tydelig vant med å steppe inn i situasjoner han finner uhørt (i motsetning til de andre norske passasjerene som sitter stille og ubekvemt i setene sine), og med et nakketak og en liten klype trusler setter han guttungen ”på plass”.

”Kulturforskjell” sa du?

Hva er det som i følge Lilyhammer skiller den norske kulturen fra det (fiktive) amerikanske mafiasamfunnet, og hva binder dem sammen? Man skulle tro at man ikke kommer langt med bestikkelser, trusler, voldsbruk og andre ulovlige aktiviteter på den norske bygda, men som nevnt ovenfor finner Giovanni raskt ut at det er nettopp slik praksis som må til.

Og det er nå moroa begynner. Vandrende rundt i Lillehammers gater iført lusekofte dekorert med reinsdyr og en lue som bærer skriften ”I <3 NY-norsk” støter Giovanni på byens lensmann. Hyggelig som hun er, og med et smalahove i hånden, ønsker hun ham hjertelig velkommen til byen. I Norge blir lovens lange arm (om jeg tør påstå det) godt likt av de fleste, men for Giovanni er saken en smule an-

Foto: Rubicon-tv/NRK

Norge på skjermen nerledes. Det nasjonale lovverket er noe han vanligvis styrer unna, så det å skulle tilpasse seg dette virker lite fristende. Heldigvis for ham viser det seg at de lokale gutta ikke har noe imot å leve litt på kanten, og Giovanni blir raskt ”bossen” i en gjeng bestående av et representativt utvalg av stereo-

”

de stjeler allerede stjålen sprit fra en MC-klubb. Samtidig vitner vi hvordan bygdas innbyggere stadig er på vakt for innvandreren.

Lensmannen og hennes trofaste assistent mistenker Giovanni for å være del av et organisert kriminelt nettverk, en mistanke som øker når de observerer han i kontakt med en gruppe arabere (som for øvrig viser seg å være uskyldige menn fra Giovannis norskkurs).

Serien uttrykker blant annet hvordan norske normer og Norge – venstresidens våte drøm? verdier er tett knyttet opp mot På nettavisen til Aftenposten ble det norske juridiske lovverket. det i februar publisert en artikkel

typiske ”bygdiser”.

Giovanni må finne seg jobb og søker hjelp hos Nav. Han blir møtt av en ansatt av litt tvilsom karakter som stemmer i gang med ”Start spreading the news” når han får vite at Giovanni er fra New York. Mannen kommer med jobbforslag samt anbefalinger om å delta på norskkurs, men Giovanni vil heller åpne nattklubb i byen. Da denne ideen ikke faller i smak hos den ansatte blir han til sin store forferdelse forsøkt bestikket av Giovanni. Han nekter å ta i mot pengene, og sender i stedet Giovanni på kurs for å lære seg å kjenne det norske samfunnet og bli kvitt ”kulturforskjellene” – et prakteksempel på den norske moralen! ...I alle fall frem til Giovanni ved en senere anledning tilfeldigvis får tak i snuskete bilder av Nav-arbeideren og truer med å vise disse til offentligheten. Da få pipa en litt annen lyd. ”Cultural differences” uttrykker Giovanni med et smil om munnen. Kort tid senere har Lillehammer fått en ny bar i kjent American style.

De såkalte kulturforskjellene viser seg å ikke være så utfordrende som først antatt, og vi ser hvordan elementer fra det amerikanske mafiasamfunnet integreres i det norske bygdelivet. Eksempler på dette er scenen hvor gutta dytter en lite samarbeidsvillig rikmann ned et ganske så stort skihopp, eller når

om Lilyhammer som tok for seg en kort analyse av serien skrevet av den amerikanske TV-anmelderen John Nolte. Som tilhenger av Tea Party-bevegelsen syntes han det var ironisk, men nokså underholdende, at norske regissører lagde en norsk serie hvor hovedrollen tydelig ”tar et oppgjør med venstresidens våte drøm, Norge”.

Artikkelforfatteren i Aftenposten, Jan Gunnar Furuly, påpeker hvordan Nolte refererer til serien som en republikansk nytelse, og at han fryder seg over scener hvor Giovanni utfordrer det norske byråkratiet. Spesielt scenen i tredje episode hvor Giovanni konfronterer en muslim med hans kulturelle skikker blir jublende mottatt av den amerikanske anmelderen.

Lilyhammers produsent, Lasse Hallberg, sier at han selv og resten av serieteamet ”datt sammen i latter” når de leste anmeldelsen, og påpeker samtidig at et ”oppgjør med venstresiden” aldri var en

”

gjenstand for romantisering, som i Jakten på Kjærligheten. Samtidig, som Reidar Almås påpeker i artikkelen ”Trendy frå Bygde-Norge”, regjerer en forestilling om at bygda er lite mottakelig for nye trender. Lilyhammer motsier denne forestillingen ved å vise hvordan en trend og praksis fra storbyen raskt oppnår sterk innflytelse i et bygdesamfunn.

En nasjon kan i følge Bendict Anderson forstås som et ”imagined community” da samfunnets medlemmer holder sammen gjennom et forestilt kameratskap. Dette samholdet skapes av en ”imagined sameness”, en term benyttet av Marianne Gullestad, som refererer til hvordan mennesker fokuserer på likhetene fremfor ulikhetene mellom seg. Den norske nasjonalismen kommer spesielt godt til uttrykk i innvandringsdebatten der det påpekes hvordan innvandrere må integreres normmessig, moralsk og kulturelt sett for å bli ”en av oss”. En regjerende mening i denne debatten, spesielt i høyreekstreme miljøer, er at innvandrerne må tilpasse seg det norske samfunnet uten rett på kulturell gjengjeldelse. Giovannis tilfelle er motstridende i forhold til denne tankegangen da serien viser hvordan hans norske naboer i stor grad retter seg etter ham.

Amerikaneren og nordmennene tilpasser seg hverandre, hvilket også er motstridende i henhold til tanken om bygda som konservativ og lite tilpasningsdyktig.

Lilyhammer er først og fremst en

”Cultural differences” ut- humoristisk underholdningsserie, trykker Giovanni med et smil men som det meste annet kan også denne analyseres fra et antropoloom munnen.

baktanke ved serien.

Lilyhammer som analyseobjekt Norsk TV har lenge hatt suksess med programmer som utspiller seg på bygda til tross for at mange, spesielt byfolk og den yngre bygdegenerasjonen, vender bygda ryggen. Fra noen kanter er bygda

gisk ståsted. Om man dykker litt dypere ned i serien, og forsøker å se hva som ligger under overflaten, vil man oppdager interessante elementer som er spennende å reflektere rundt. Og er det ikke nettopp dette antropologien dreier seg om? Bruk den!

Tekst: Tina Dale 7

Norge på skjermen

Folk ved Fjorden.

En kommentar til dagens Norge Den norske dokumentaren Folk ved Fjorden, med regi av Øyvind Sandberg, hadde premiere på BIFF (Bergen Internasjonale Filmfestival) i 2011. Her vant den prisen årets beste norske dokumentar.

Siden premieren har filmen gått kontinuerlig på Bergen Kino, der den har opplevd en publikumsrekord på over 14000 besøkende. Filmens popularitet har spredt seg, og den blir satt opp til visninger stadig flere steder rundt i landet.

Foto: Montage

8

Det er en stille og rolig film, uten større dramatiske hendelser – bortsett fra en kalvefødsel – eller noe dominerende og klart budskap, slik dokumentarer gjerne har. Likevel har den fanget folks oppmerksomhet. I en analyse av filmen gjort av nettmagasinet Montages beskrives den som en «hyllest til det Norge vi kommer fra». Hva er det med denne filmen som har gjort den så populær?

Et rolig liv på garden I Folk ved Fjorden blir vi kjent med tre hovedpersoner; Ole Hjelmås, Magnhild Dyrdal og Maria, Magnhilds mor. Ole og Magnhild driver hver sin gård i Osterfjorden utenfor Bergen, og vi følger deres hverdagsliv.

Både Ole og Magnhild har tatt over gårdsbruket fra sine foreldre og driver det videre slik de ble lært opp til. Ole holder kyr og dyrker jorden sin. Bortsett fra maskineriet som skal til for å melke kyrene, og traktorene som erstattet hesten på syttitallet, ser lite ut til å ha endret seg. Møkkakjelleren fra 1902 er for lav til å kjøre traktoren inn i, og noen av jordene for bratte for traktorkjøring, slik at egen muskelkraft og møkkagreipet må til. Magnhild holder

sau og geit, og lager geitepølser slik hennes far lærte henne. Magnhilds mor, Maria, er over 90 år gammel og slagrammet. Magnhild har valgt å ta vare på sin mor selv, fremfor å sende henne på gamleheim. Maria har alltid hjulpet sin datter med gårdsdriften mens hun var frisk, så for Magnhild er det bare naturlig å gjengjelde tjenesten.

De tre hovedpersonene blir fulgt gjennom et år. Kalver blir født og sluppet på beite til sommeren, jorder blir gjødslet for hånd med møkkgreipet. Sauer blir foret og kost med, sendt til slakt og gjort pølse av. Det er en livsstil som mange ikke er kjent med i dag, og det blir fremstilt som en ganske rolig og behagelig måte å leve på. Ole og Magnhild har slått seg til ro med livet slik det er, at de er knyttet til gården sin, og at de heller ikke har ektefelle og barn. De er klare over at gårdsdriften mest sannsynlig ikke vil fortsette etter dem. Men de innser også begge at dagens levevis ikke lenger er som de var.

”

Unge som vokser opp i bygda i dag, har ikke muligheten til å tilegne seg Magnhilds kunnskap på samme måte

Kunnskapssett og tradisjoner - slik som forventninger til odelsbarnet, eller hvordan drive en gård - har endret seg. Magnhild beskriver hvordan hun allerede som barn fikk lære hvordan gode geitepølser skulle smake. På sosiale sam-

Norge på skjermen menkomster satt hun i lag med alle andre barn og voksne, og var med kvinnene på kjøkkenet. Det var slik barn ble lært opp i å «kjenne sine pølser» på smaken. Hver gård produserte sine egne pølser med en unik smak, og disse skulle alle smakes og sammenlignes. I dag er hun en av få som fremdeles produserer pølser selv. Unge som vokser opp i bygda i dag, har ikke muligheten til å tilegne seg Magnhilds kunnskap på samme måte.

Ofte er det heller ikke de samme forventninger til unge i dag når det gjelder gårdsdriften og den tilegnede kunnskap man får med denne.

Det gamle mot det nye Norge er i dag et rikt land, med oljeindustri og velferdssamfunn og med stadig utvikling i næringsveier. Flere bor i byene, eller pendler inn dit, og oppholder seg dermed mindre på bygda. Innen næringsveiene er primærnæringene ikke lenger så store. I følge statistisk sentralbyrå ble antall gårdsbruk i Norge redusert med nesten sju daglig fra 1999 og 2008, og nedgangen har vært synlig fra lenge før dette også.

”

har en drift som kan konkurrere med de storgårder og sambruk som finnes i dag. De ser likevel ut til å godta at ting er i endring, at de er på vei ut, at det kanskje ikke er så «moderne» liv de lever.

Ole rister på hodet over dagens bruk-og-kast kultur. Selv bruker han fremdeles kaffetrakteren han fikk i 1975. Den holder det gående, med bare noen mindre reparasjoner nødvendig i løpet av alle disse årene. Magnhild tar fremdeles med seg innvollene hjem etter å ha vært hos slakteren, slik at hun selv kan rense det i elven og lage middag av det. Dette opplever hun er noe folk stusser over i dag – man får da tak i bedre mat på butikken.

tektskilde for flere småbruk. Smågårder som tilbyr egne produkter - honning, syltetøy, eplesaft, pølser, røkt fisk, og mye mer – blir et motsvar til masseproduserte halvfabrikater man finner på dagligvarebutikkene. Egne marked, og også egne butikker for disse småprodusentene har dukket opp de senere årene. Magnhilds geitepølser er et eksempel på tradisjonsrik mat som det viser seg at det er interesse for å ta vare på. Magnhild deltar nå på Bondens Marked, når det holdes i Bergen. Dette er blitt en ny sjanse for å ta med seg noe av det gamle, og sikre at i alle fall noen småbruk kan holde driften i gang.

Vil det gamle norske gå tapt?

En film alle bør se Mange dokumentarfilmer satser på dramatikk og action. De roper ut sine budskap av full hals og satser på å vinne folk over til sin sak ved å gjøre dem bekymret.

Det gjør ikke Folk ved Fjorden.

Denne byr heller på en stille og rolig time der man får sjansen til å tenke gjennom noen aspekter ved dagens samfunn og hvordan det har utviklet seg. Det er noe avslappende ved den, som gir muligheten til å reflektere over hva en føler er viktig i livet mens man ser den. I dag er tidsklemma et mye brukt og fryktet begrep. Man er bekymret for utdanning, jobb og boligpriser. Finanskrise, genmodifisert mat og forurensing er enda flere ting man bør bekymre seg for. Kanskje en film som Folk ved Fjorden er nettopp det man trenger i dag. Det forventes ikke at folk skal gå tilbake til det som var før – vekk fra det moderne liv vi er blitt vant til. Men kanskje det kan være en påminnelse, både for antropologer og alle andre, om å senke farten og ikke glemme å sette pris på livet.

”

Det er et portrett av en livsstil som er i ferd med å bli glemt i dag.

Gjennom hele filmen får man en viss nostalgisk følelse. Det er et portrett av en livsstil som er i ferd med å bli glemt i dag. Det blir lagt vekt på en nærhet til dyrene og til naturen som er viktig for de som fremdeles driver gårder.

Verken kultur eller tradi- Budskapet i filmen er klart; det sjoner er ting som er fastsatt. blir stadig vanskeligere å opprett-

I dokumentaren er det fokus på at det livet Ole og Magnhild har valgt, er bygget på tradisjoner og med et kunnskapssett som er i ferd med å forsvinne. Det blir fremstilt en kontrast mellom det gamle og nye. På filmplakaten står det at den er et «innblikk i en vestlandskultur som forsvinner».

Gjennom hele filmen kommer det små kommentarer og illustrasjoner på hvordan ting fungerte før – hva som var forventet av barna, hvordan man gjorde ting på gården.

Også det teknologiske har endret seg, og hverken Ole eller Magnhild

holde den levemåten man blir introdusert for her. Men det er ikke dermed sagt at man må velge mellom å tviholde på det gamle, eller glemme det helt til fordel for det nye. Verken kultur eller tradisjoner er ting som er fastsatt. De er heller i stadig utvikling, de former seg til nye ting. Filmen er en god påminnelse om verdier, ideer og tradisjoner det kan være viktig å få med seg videre. Og selv om mange gårder har valgt å legge ned, kommer det nye muligheter for de gårdsbruk som fremdeles holder det gående.

Blant annet har en økt interesse rundt økologisk, kortreist mat, og mat med tradisjon blitt en ny inn-

Tekst: Mari Lilja Svarva 9

Jantelov

På sporet av jantelova

Foto: Knut Bry

Jantelova er forsvunnen. Den vart stedt til kvile for sju år sidan, men no er grava tom. I vår jakt på rømlingen kom vi over nokre uventa funn.

«Du skal ikkje tru at du er noko.

Du skal ikkje innbille deg at du er bedre enn oss…» Dei ti boda i Aksel Sandemose si jantelov har etter kvart blitt velkjende for innbyggarane i Skandinavia. Den kom til verda i 1933, i romanen «En flyktning krysser sitt spor», som grunnlova i byen Jante. Forfattaren sjølv meinte den ga eit godt bilete på mennesket sin ibuande vondskap og evne til å trykke kvarandre ned. Ikkje noko kjært barn, med andre ord, men som vi skal sjå, har den mange namn. I 2005 gravla fylkesmann Tora Aasland den upopulære 72-åringen i bygda Sokndal i Rogaland. Tanken var at innbyggarane skulle kunne trampe på grava, som ei slags symbolsk utdrivning av janteånda frå lokalsamfunnet. I januar kunne lokalavisa Aftenbladet imidlertid melde at jantelova igjen var på frifot, etter at nokon opna grava og stal etterlevningane. Ein har hittil ikkje lukkast i å identifisere gjerningsmennene. Jantelova derimot, har vi funne spor av både her og 10

der.

Ein ironisk kode Jakta startar naturleg nok i Norden. Jante er portrettert på Nykøbing i Danmark og Sandemose var halvt norsk, men også svenskane, finskane og islendingane kjenner til konseptet. Historikaren Hans Fredrik Dahl kallar jantelova «ei ironisk kode for nordisk oppførsel, som reflekterer alle dei mørke sidene ved småskalasamfunn som insisterer på likheit: misunning, sjalusi og ekstreme grader av sosial kontroll.» Han hevdar at dette har vore ein karakteristikk ved dei nordiske samfunna sidan 1800-talet, og kanskje lenger.

Jantelova kan forståast som noko meir enn ti bud i ein psykologisk roman. Det som eigentleg ligg i den er eit mønster for gruppeoppførsel overfor individ: individuell suksess og prestasjon vert kritisert og kollektivet hylla. Om ein ser slik på jantelova, som eit meir generelt sosialt fenomen, er ein plutseleg på god veg ut av Sokndal

og Skandinavia. Det Sandemose kalla Jantelova har nemlig også blitt peika på og namngitt av andre kulturar.

I Nederland har dei «Maaiveldcultuur» (”bakkekultur”), i Skottland kallar dei det «A kent yer father» (”Eg kjente far din”). I andre samfunn rundt om i verda snakkar ein om «Krabbementalitet». Men den mest slåande parallellen til Jantelova, ”The Tall Poppy Syndrome”, må ein på motsett side av jordkloden for å oppleve.

På flukt frå Norden Australia slår ein vanlegvis ikkje som eit land som har noko særleg til felles med Skandinavia. Det er eitt av dei største landa i verda, med ein av dei mest urbaniserte folkesetnadane, som ligg omtrent så langt vekk frå oss på kloden som ein kan kome. Verken ørkenen eller surfebølgene gir oss noko umiddelbart håp i vår jakt.

Det gjer imidlertid cricketkampane. I likheit med nordmenn er australiarane svært opptekne av

Jantelov

”

Vi er definitivt på sporet av jantelova. Men ”down under” kallar dei den noko anna.

sport, og dei elskar idrettsheltane sine. Med nokre forbehald. Ei idrettsstjerne må vere audmjuk og jordnær, og helst gi andre æra for sin eigen suksess. Viss ikkje kan beundringa fort snu til spott. Dei skal ikkje tru at dei er noko.

vert kutta ned har historiske språkrøter tilbake til Romertida, medan uttrykket «Tall Poppy Syndrome» vart teke i bruk i Australia frå 1800-talet og utover. Det er også mykje brukt i nabolandet New Zealand, som har ein del kulturelle fellestrekk med det australske samfunnet. Uttrykket er også kjent i andre engelskspråklege land, som USA og Storbritannia, men i desse vert ikkje fenomenet sett på som særleg utbreidd.

Berømte, australske personar som forfattaren Germaine Greer hevdar å ha flykta frå landet grunna det store presset for konformitet.

Slik Henrik Ibsen i si tid flykta frå Norden. Noko den omdiskuterte Petter Northug kanskje har vurdert, men som ikkje er nødvendig for jordnære Bjørn Dæhlie. I staden får han med seg Kongen på tur ut i skogen for å fiske laks. (”Gutta på tur” i 2010). Det kunne ikkje ha skjedd så mange andre stadar enn i Norge, tenker vi. Men då den australske cricketspelaren Dennis Lillee vitja Buckingham Palace i 1977 helste han på dronning Elizabeth med eit useremonisk ”G’day, how ya goin’?”

Ifølgje Stanford Encyclopedia er egalitarisme ”ein tanketrend innanfor politisk filosofi, som verdset likheit i ei eller anna form. Folk bør få det same, eller bli handsama likt, i ein eller annan forstand.”

Egalitarisme er viktig i, men ikkje unikt for, landa vi diskuterer. Dei fleste andre vestlege demokrati legg også vekt på at innbyggarane skal ha like rettar, skjønt i ulik grad og ulike variantar.

Egalitarisme er altså eit svært vidt omgrep, som vert gitt ulik tyding av ulike samfunn. Vi skal derfor sjå nærare på tre ulike måtar å tenke egalitarisme på, som har vore viktige for landa vi er interesserte i.

Vi er definitivt på sporet av jantelova. Men ”down under” kallar dei det noko anna.

For høge valmuer Ifølgje den australske lingvistikaren Bert Peeters referer The Tall Poppy Syndrome til det å mislike, kritisere eller angripe personar som skil seg ut med prestasjonane sine. Det referer også til personar med høg status eller autoritet generelt. Tall Poppy tyder høg valmue på norsk, men det ein meiner når ein seier det er ikkje berre høg, men for høg. I tråd med dette snakkar ein om «to cut the poppies down to size». Ein er heile tida på jakt etter feil hos suksessrike individ, og gleder seg om dei opplever eit fall i status.

At det er akkurat valmuer som

av dei anglosaksiske landa. Alle desse landa var tidleg ute med å innføre allmenn stemmerett, og fyrst i verda med å innføre stemmerett for kvinner. Arbeidarrørsla har spelt ei stor rolle, fyrst i form av fagforeiningar, deretter parliamentariske parti. Ein har hatt høge skattar og ein omfattande velferdsstat. Alle landa har også blitt kalla kollektivistiske og kulturelt konforme. Kan Jantelova og Tall Poppy Syndrome forståast som ein slags egalitarismens skuggeside?

Egalitarismens mørke side Både jantelova og Tall Poppy Syndrome kan altså forståast som ein tendens til negativ sanksjonering av dei som skil seg ut frå mengda.

Men kvifor er denne tendensen så sterk i dei nordiske og dei oseaniske landa?

Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island, Australia og New Zealand vert alle karakterisert som såkalla egalitære samfunn. Medan dei nordiske landa har ligge best an på OECD sine rankingar i forhold til inntektsskilnadar, har Australia og New Zealand ligge best an

Likheit Ein viktig egalitaristisk tankemåte er at alle skal ha same moglegheitene – ”equality of opportunity”.

Det er greit at det finst økonomiske og sosiale skilnadar, så lenge alle har sjansen til å oppnå suksess. Dette er for eksempel ein viktig del av ideologien rundt ”The American Dream”. I Norge og Australia er ein imidlertid oppteken av at alle skal ende opp med ganske likt utfall, i tillegg til å ha dei same moglegheitene. Dette er det staten sin jobb å sørge for, i form av høge skattar for dei rike, og velferd for dei vanskeligstilte.

Ein annan vanleg måte å tenke egalitarisme på går på at alle er like mykje verdt, same kva status dei har. Dette er karakteristisk 11

Jantelov for Norden, Australia og New Zealand, der folk er uformelle og blotta for underdanigheit uansett kven dei snakkar med. Sjefen har relativt lite autoritet over arbeiderane sine, lærarane er opne for elevane sine synspunkt og du kan støte på statsministeren i daglegvarebutikken. Her finn vi noko av opphavet til både jantelov og Tall Poppy Syndrome: høg status gir deg ikkje rett til forskjellsbehandling.

Den siste tankemåten vi skal ta føre oss vert på engelsk kalla ”egalitarianism of sameness” – dei som er like, er like mykje verdt. Dette er nøkkelen til jantelova og Tall Poppy Syndrome sine mest negative sider. At det er berre dei som er like som er like mykje verdt kan sjåast som bakgrunnen for det voldsomme presset på enkeltindivid for å innordne seg etter fleirtalet. Det som er annleis, kreativt eller over gjennomsnittleg bra vert kvelt i eit slikt miljø.

Nyliberalismen sitt inntog Eit land som ikkje har vore nevne-

” What's more desireable than the pursuit of equality is the pursuit of equality of opportunity. And opportunity means nothing unless it includes the right to be unequal and the freedom to be different. (...) I believe you have a saying in the Middle West: ‘Don't cut down the tall poppies. Let them rather grow tall.’ I would say, let our children grow tall and some taller than others if they have the ability in them to do so.”

Saman med Ronald Reagan skulle Thatcher verte ein viktig pådrivar for paragidmeskiftet kjent som nyliberalismen. Den grunnleggande filosofien kan oppsummerast som ”mindre stat - meir marknad”, noko som frå 1980-talet og utover ga seg resultat i deregulering av marknadar og privatisering av statsfunksjonar i ei rekke land. Denne tankegangen står i opposisjon til dei egalitaristiske tankemåtane vi har diskutert. Nyliberalismen verdset prestasjonar, konkurranse og individualisme.

likevel bekymra over utviklinga.

Stadig fleire velferdsfunksjonar vert privatiserte, finanssektoren er deregulert og gapet mellom rik og fattig aukar. I ei ny rangering av verdas 21 rikaste land i høve til inntektsskilnadar hamnar Australia på fjerdeplass, etter USA, Storbritannia og Italia.

Moden for grava?

I møte med denne nye tendensen har kritikarar som Rosey Golds, ein australsk kommentator, henta fram igjen The Tall Poppy Syndrome som eit viktig hinder for grådigheit og overdimensjonerte ego. Ho hevdar at syndromet er uunverlig for å bevare eit klasselaust og egalitært Australia, forutsatt at det ikkje degenerer til generell misunning mot alle former for suksess.

Så kvar finn vi jantelova i Norden?

Vi har sett at Sandemose sin roman ikkje er den einaste relevante staden å leite etter den. På alle område i samfunnet kan ein finne spor av denne tendensen til å kritisere det som skil seg ut. Den rammar skuleflinke elevar, meiningar som ikkje er ”politisk korrekte” og kjende personar som ikkje oppfører seg i tråd med lova sine strenge reglar, som Petter Northug. Det viser seg at ein kjenner til dei same tendensane i andre land prega av egalitaristisk ideologi.

Samtidig er det grunn til å lure på om jantelova i dag er like viktig som den har vore. Har den blitt svekka i møtet med nye tider, slik som Australias Tall Poppy Syndrome? Vil den bli det? Vil vi at den skal bli det?

verdig plaga av jantelova er USA. I Midtvesten (området der dei fleste nordiske innvandrarane slo seg ned...) er dei imidlertid kjende med tall poppies. Under ein tale i New York i 1975 refererte Margaret Thatcher til dette uttrykket: 12

Medan Norden i Aftenposten vert karakterisert som ”mildt ramma” av denne trenden, har Australia gjennomført ei omfattande omstrukturering av økonomien. Landet har opplevd stor økonomisk vekst dei siste åra, men mange er

Nyleg gjorde dei eit nytt forsøk på å gravlegge jantelova i Sokndal. Vi får sjå kor lenge det varer.

Tekst: Helene Hovden Hareide

Blogg

Bloggers against loggers I Kula Kulas utgave fra mars 2011 var det med et portrettintervu av professor Andrew Lattas. Takket være dette intervjuet har bladet nå blitt referert til utenfor landets grenser. Dette synes selvfølgelig vi i Kula Kula er stort og flott, og noe vi kan være stolte av! Årsaken til oppmerksomheten er Lattas sitt engasjement i kampen mot ulovlig tømmerhogst. I april i år skrev han et blogginnlegg som omhandler landeieres rolle i forhold til tømmerselskapenes prosjekter på Papua Ny Guinea.

Dette fikk vi i Kula Kula vite om av Lattas selv. Tømmerhogst på PNG er en spennende og aktuell sak, og trenger mer oppmerksomhet. Bloggen det er snakk om heter «Keith Jackson & Colleagues: PNG Attitude».

Den omhandler temaet «words, ideas & issues from the Papua New Guinea – Australia relationships”. Vi i Kula Kula bidrar gjerne med å spre ordet om både bloggen og temaet ulovlig tømmerhogst videre til våre lesere!

Bloggen kan finnes på webadresse: http://asopa.typepad.com/asopa_people/ Vi håper mange stikker innom der og tar seg en titt. For å pirre interessen gjengir vi også her noen utdrag fra Lattas sitt inlegg.

... ”My own experience of landowner companies in Papua New Guinea (in the Kaliai area and in Pomio where different forestry concessions operate) is that the local landowner company is often made up of different kinds of villagers keen on development” ... ”Generally the initiators of the project are locals who end up being financed by an overseas contractor (often the logging conglomerate Rimbunan Hijau). They will hunt for an interested contractor who is able to fund their legal, travel, accommodation and entertainment expenses whilst in town. The local member of parliament can also put a fair bit pressure on the directors to go with a contractor with which he has existing ties.” ... ”There are generally no minutes or records of how the money is used and this in turn serves to create an internal culture of solidarity, collaboration and collusion between directors. Some of the money is used to keep junior directors bound in relations of debt to the general manager and other key directors of the company who control the purse strings.” ... ”The end aim is that the local landowner company operates as the public relations arm for the foreign contractor in its interface with the wider public, and also with local villagers. The latter involves producing a process of divide and rule whereby Melanesians confront each other over their support and opposition to logging. This serves partly to undercut the transformation of economic conflicts into forms of racial conflict between Melanesians and Malaysians.” ... ”Above all the local landowner company is not the landowners.”

13

14

Portrettetintervju

Ungdomskultur og mopedkjøring uten hjelm Lars Gjelstad er for tiden aktuell som foreleser for emnene «Sosialitet i globalt perspektiv» og «Komparativ regional etnografi». Sistnevnte undervises sammen med professor Anh Nga Longva, og selv har han ansvaret for Sørøst-Asia-seksjonen av emnet. Kula Kula møtte Lars en vanlig bergensk gråværsdag for en liten prat.

Det er en veldig engasjert Lars som over to kopper cortado villig forteller om de tingene han selv er opptatt av.

Hvorfor begynte du med antropologi?

- Jeg var egentlig mer en realfagsog naturfagsperson mens jeg gikk på gymnaset, og hadde faktisk søkt meg inn på lærerhøyskolen med naturfag som fordypning.

For min egen del ble det for dumt.

Det var ikke helt meg, så jeg slo det fra meg. Etter å ha vært i militæret og jobbet en periode i kommunen, dro jeg på jordomseiling.

På den tiden, helt på slutten av 80-tallet, ble det populært å reise «jordarundt», og jeg bestemte meg for å spare pengene til en reise jeg også. Det var under denne ni måneder lange reisen i Asia og Latin-Amerika at tanken på antropologistudier ble vekket. Jeg ble særlig fascinert av det religiøse livet i India. Selv har jeg hjemme i Sandefjord vokst opp i et frikirkemiljø som jeg i dag i liten grad identifiserer meg med. Møtet med India gav meg en interesse for religionens kulturelle betydning som jeg ønsket å studere videre.

”

å ta hovedfag i faget, men fant ut at antropologien var mye mer teoretisk og metodisk anlagt.

hvor langt en sammenligning med Kula-seilaser blant Trobrianderne rekker.

Kjetil Fosshagen som ble portrettert i forrige utgave av Kula Kula, hadde selv planer om å dra på jordomseiling, men skrinla det.

Jordomseiling eller ikke – sjeldent er det den avgjørende faktoren for at antropologien blir ens kall.

- Det som definitivt er tilfelle, er at det i vår globale samtid finnes mange mennesker som er opptatt av hvordan de skal videreføre sin egen tradisjon, eventuelt forlate den. I mitt eget tilfelle valgte jeg det siste. Slik jeg ser det er hver generasjon formet av møter mellom egen bakgrunn og det som fremstår som vesentlige utfordringer i tiden. Denne typen møter tror jeg også, bevisst eller ubevisst, preger unge antropologers første valg av prosjekt. Selv ble jeg interessert i komparativ religionsforskning.

For Lars har det tydeligvis hatt mye å si for de spørsmålene han selv har vært opptatt av i sin egen forskning.

Kristne «øyer» i et ukjent farvann Mange studenter opplever ofte det første møtet med antropologi som noe fjernt og eksotisk. Det kan sikkert virke litt fremmed å lese lange etnografiske beskrivelser av tilsynelatende lukkede stammesamfunn på øygrupper i Stillehavet.

Kula Kulas utsendte kan ikke dy seg for å sammenlikne Lars sin egen oppvekst i et frikirkemiljø med disse stammebaserte øysamfunnene. For utenforstående kan sikkert disse miljøene framstå som «øyer» i et ukjent farvann.

Lenge har jeg betraktet studiet av ungdom som en Føler du at du selv har vokst opp i et forlengelse av den feminisslikt tribalsamfunn? tiske kritikken av det enhetlige husholdet - Det har vel kanskje visse likheter,

- Etter reisen fortsatte ferden til Bergen for å begynne på universitetet. Jeg begynte først på historie, og så på religionshistorie hvor jeg møtte Cato Berg som i dag er post. doc ved instituttet. Begge to tenkte

ler Lars. - Selv om øyene i Stillehavet og de kristne «øyene» har sine særegne resiprositets- og prestisjesystemer så er de ikke avsondret og lukket for samfunnet rundt seg.

Kontakten mellom andre «øyer» er også til stede, men jeg vet ikke

”

Det som definitivt er tilfelle, er at det i vår globale samtid finnes mange mennesker som er opptatt av hvordan de skal videreføre sin egen tradisjon, eventuelt forlate den

Ungdomskultur på Java Opprinnelig hadde Lars tenkt å forske på religion og ritualer i India, men etter å ha møtt Eldar Bråten som rekrutterte studenter til Indonesia som forskningsfelt, ble han overbevist om at han kunne gjøre noe liknende på Java.

Hva har du forsket på?

- Når jeg begynte å lese etnografi fra Indonesia kom jeg over en interessant hypotese i Clifford Ge15

Portrettetintervju ertz’ klassiske artikkel Person, Time, and Conduct in Bali. Her spekulerer Geertz i hva som vil skje med den hierarkiske balinesiske kosmologien i møte med en egalitær, revolusjonær nasjonalisme og en urban ekspressiv ungdomskultur. Dette syntes jeg var spennende, og igjen tror jeg min interesse for hvordan kulturelle tradisjoner overføres mellom generasjoner i en moderne kontekst ble aktivert. Jeg ønsket å utforske hva slags person-og danningsidealer som formet ungdom i et tidligere sivilisasjonssenter på Java og hvordan ungdom på ulike måter forholder seg til kulturell diversitet.

- I doktorgradsfeltarbeidet vendte jeg tilbake til de samme ungdommene jeg hadde studert på hovedfag, og den nye generasjonen som hadde kommet til. Med utgangspunkt i den nevnte artikkelen av Geertz, ble det særlig sentralt å undersøke hvorvidt ungdommens omfavnelse av nye forståelser av tid, selvet og stilopptreden var et aspekt ved en forbigående ungdomsfase, eller om de er uttrykk for en mer gjennomgripende historisk transformasjon.

Hvorfor er du opptatt av ungdom?

- Jeg hadde egentlig aldri interessert meg for ungdomskultur eller liknende. På 90-tallet i Bergen var det et økende fokus på studier som tok for seg kulturell kompleksitet. Som aktører er det ganske fruktbart å studere ungdom for å belyse dette.

- I 1992 kom blant annet boken 16

Cultural Complexity av Ulf Hannerz som har hatt stor betydning for dette teoretiske utgangspunktet. På den tiden kom også Fredrik Barth og Unni Wikans monografier fra Bali hvor de blant annet kritiserer Clifford Geertz og hans kulturforståelse. Dette fascinerte meg veldig, men samtidig syntes jeg de begge var for dårlige til å fokusere på modernitet i sine analyser. Her så jeg at jeg selv hadde noe å bidra med. Jeg ønsket å se på hvordan en ny generasjon ble formet i skjæringspunktet mellom familie, skole og ulike nettverk med jevnaldrende. Jeg lot meg også inspirere av Eldar Bråtens beskrivelser av dynamikkene i selve ut-

Risbrennevin og mopedkjøring Er det noen situasjoner du husker spesielt godt fra eget feltarbeid?

- Jeg har hatt utrolig mange gode opplevelser med mine informanter og gjort litt av hvert under feltarbeidet som nå virker fjernt fra mitt nåværende liv som familiefar.

Alt fra å sitte bakpå mopedene deres uten hjelm til å drikke risbrennevin sammen. Også en del frustrasjoner hører med til feltarbeid.

Mest irriterende var det da jeg prøvde å holde samtaler i gang på indonesisk (som jeg mestret sånn passelig), så «switchet» de over til javanesisk (som jeg forsto minimalt av) så fort det skjedde noe rundt oss som fanget oppmerksomheten deres.

Da jeg spurte, fikk jeg som oftest til svar at det ikke var noe av betydning.

Hva gjør du når du ikke er antropolog?

formingen av personers erfaringer i møte med kulturelle modeller og konkrete sosiale situasjoner.

”

På den ene siden har man kanskje kvinnelige norsklærere som er opptatt av poesi og rødvin, mens man på den annen side finner aktører som er bærere av en maskulin mekkekultur

- Stort sett går det i familie. Når man har et slikt yrke er det veldig viktig å ikke la seg bli oppslukt av antropologien. Det er ikke lenger akseptabelt som det kanskje var før med å reise bort et helt år på feltarbeid og sende hjem postkort en gang iblant. Vi lever i en annen tid i dag. Det er også veldig godt å gjøre noe helt annet når man stort sett har prosjekter innen forskning og undervisning på dagtid.

Yrkesutdanningen i møte med en akademisk kultur Du skal gå fra å være førstelektor til å tre inn i en post.doc-stilling.

Hva har du lyst til å forske på videre?

- Jeg har begynt å se litt på mulig-

Portrettetintervju hetene for å gjøre noe komparativt i Norge, og har fått finansiering gjennom Forskningsrådet til å gjøre et prosjekt på «Ungdom og yrkesutdanning i det postindustrielle Norge». Yrkesutdanning er et interessant felt fordi det er her man finner de mest varierte læringsarenaene og sofistikerte kunnskapsformene. Yrkesutdanningens møte med akademisk kultur er interessant. Dette blir også en videreføring av egen forskning på forhold mellom kultur, klasse og kjønn.

ta ikke-akademisk kunnskap på alvor.

«Kinshipology» Du er nylig ferdig med å undervise i SANT102: Sosialitet i globalt perspektiv. Mye av det omhandler perspektiver på slektskap. Antropologi gikk jo som kjent under det spøkefulle navnet «kinshipology» i visse kretser en periode. Føler du at studier av slektskap er viktig den dag i dag i moderne antropologi?

- For en som har levd i bøkenes verden, kan verkstedhaller med sveiseapparater virke som et eksotisk sted.

Jeg forstår ikke hvorfor skoleforskere ikke har kastet seg over mulighetene som ligger her. Dette kan ha en del å gjøre med hierarkiet som eksisterer mellom teoretiske og såkalte praktiske fag. Her utspiller det seg interessante kulturmøter. For å sette det litt på spissen: På den ene siden har man kanskje kvinnelige norsklærere som er opptatt av poesi og rødvin, mens man på den annen side finner aktører som er bærere av en maskulin mekkekultur.

”

Da jeg selv leste om slektskap som student syntes jeg det var ganske kjedelig

- De på Maskin og Mek (nå TIP, Teknisk Industriell Produksjon) har tradisjonelt sett ikke tiltrukket seg de mest «skoleflinke», men i dag er noe av dette bildet forandret. Når en skal lære å operere avanserte databaserte maskiner er det ikke gitt om det er mopedmekkeren eller computer-nerden som klarer seg best. På den ene siden kan det føre til statusheving av yrkesfaget, men også til marginalisering og fremmedgjøring. Jeg tror i hvert fall at det er veldig viktig å

tilnærming til kjønn, kropp, person, teknologi og slektskap. Slektskap er såklart viktig, og mange andre samfunn enn vårt eget er mer slektskapsbaserte. Uansett er det viktig å lese nye og gamle ting om hverandre.

Trenger vi å dele studiet av antropologi og sosialt liv i domener som for eksempel slektskap, makt, materialitet og mening?

- Schneider har blant annet kritisert denne domenedistinksjonen som faget er preget av.

Dette har blitt mye diskutert opp gjennom årene, og dette er forsåvidt et kunstig skille.

Det er viktig å huske at slike domener ikke er ting i verden, men analytiske innramminger. Noen slike innramminger er helt nødvendig for i hele tatt å kunne drive komparativ forskning. På SANT 215, hvor jeg underviser nå, er det etnografiske regioner som er den overordnede komparative rammen. Den måten å etablere et felt av likheter og forskjeller har både sine svake og sterke sider.

Har du noen tips til antropologistudenter?

- Da jeg selv leste om slektskap som student syntes jeg det var ganske kjedelig. Alt for teknisk, lite tilpasset vår tid og tilbød ikke de mest interessante verktøyene.

Etter at jeg det siste halve året har lest gamle ting på nytt og satt meg inn i slektskapslitteratur fra 2000-tallet, ser jeg at det er mye mer å hente begge veier ved å koble perspektiver på ungdom og sosialisering med grunnleggende slektskapsproblematikk.

Lenge har jeg betraktet studiet av ungdom som en forlengelse av den feministiske kritikken av det enhetlige husholdet. Jeg har også latt meg inspirere av Janet Carstens

- Sosialiser dere! I studietiden satt vi ofte om kveldene på Bergen Gjestehus og drakk øl mens vi diskuterte både små og store spørsmål. Det er såklart en helt annen tid i dag enn da jeg selv studerte, men vær med på å utvikle faget og ikke la antropologi forsvinne i seg selv. Forøvrig kan det å melde seg inn i organisasjoner som Fagutvalget og ikke minst Kula Kula være en bra start.

Tekst: Henrik Jarholm Foto: Paul Bernhard 17

Reisebrev fra Uganda

My encounter with the field Oil Controversy in Uganda I happened to carry out fieldwork for my MPHIL project in the newly created district of Buliisa, and Parts of Hoima in western Uganda. My respondents were primarily Bagungu, some Banyoro and Alurs, since they occupied that part of the Albertine graben were oil exploration activities were taking place. My focus of study was Indigenous people’s experiences and expectations from the oil Industry. Even though the area is underexplored and no production has taken place yet, over sixty wells have so far been drilled and it is the reason the people of Buliisa have had their livelihoods and culture interfered with, especially during the seismic activities and gas flaring activities.

was visiting a town I had never visited before. At that moment, I felt like a tourist in my own country. I rode from one boda boda (motor cycle) to another, ‘jazzing’ (chatting) with the riders and getting to know their opinions and attitude in relation to my area of study. I also frequented saloons to familiarize myself with people’s attitudes towards the oil industry.

My article captures some uncertainties about benefits from the industry as well as complaints ranging from crop destruction to inadequate compensation.

One saloon woman condemned corruption among local leaders and was almost sure that if transparency and accountability were not addressed, the effectiveness to oil revenues in future would be compromised, a munyankole (of another ethnic grouping)boda boda rider stated that the government was fooling the Banyoro and that by the time they realized it, it would be too late and the oil will be long exhausted. This was reechoed during the Independence Day celebrations were several speakers encouraged the people to embrace education and continue agitating for their rights or else they would miss out on the oil benefits. The district chairperson used a Lunyoro proverb to illustrate this.

As I headed for the field I was eager to feed my research proposal with some data, I was also excited about mingling with the community and viewing the world from their perspective for months. I would be practicing participant observation for the very first time, and it being a new method of data collection to me, I was so inspired.

”

At that moment, I felt like a tourist in my own country.

It was dark when I got into Hoima town, for a reason of another, I almost stuck my head out of the vehicle window to watch everything, being that I had spent a year away from home and yet still I 18

The people of Hoima called their town Uganda’s oil city, their kingdom (Bunyoro Kitara) also strongly agitated for the inclusion of a 12 percent share of the oil revenues in the revenue bill. But their fears of exclusion and possible sabotage were as evident and could not be ignored.

‘ Amagita nigaja kubarabaho nka ekiyenje nikiraba hamunwa gwenkoko. ‘ ‘… just like a chicken lets a cockroach crawl past its beak don’t let

oil benefits pass by as you watch’ The local leaders tried to encourage the people to grab every opportunity that would enable them benefit from the revenues, and development activities. In another salon I met a youthful female who had this to say ‘… since oil is discovered on our our land, we Banyoro demand that the government brings us substantial development, we need employment opportunities, and we need to see industrialization kick off, and not just taken for granted as if we have not sense, we have riches on our land but people are ferried from elsewhere to come work here in Bunyoro while we banyoro can’t find jobs.

We Banyoro need to profit from the industry’ However the attitudes from the rift valley people was different, they had experienced firsthand effects and they did not have high hopes anymore, they were instead fearing for the sustainability of their livelihoods. They also feared for possible evictions in future since the thought the land would be inhabitable. These were the people living right were the seismic activities were taking place and wells being drilled.

”

My pleas and advice fell on deaf ears, he only slowed down when the sited a passenger

On my way to the rift valley district of Buliisa the taxis were overloaded with people and luggage and the drivers sped at 100km/hr

Reisebrev fra Uganda valley was Ngasa2 oil well. It had been constructed right were a historical cultural site was located. Complaints from the cultural leader were not taken serious by the government team and Tullow company oil company officials.

The people referred to the sound from dynamite exploded as bombs, this they said created cracks on their mud walled housed and in a rear incidence caused a miscarriage. Their land had not been compensated for, whenever a road was constructed through or a portion gazetted for an oil well.

I meet my host

on an murram (non-tarmarked) road, he drove as if the 72 km road had no pot holes nor sharp bends. I was almost convinced we would roll and since I was seated next to the driver, I tried to remind him to slow down at sharp corners. My pleas and advice fell on deaf ears, he only slowed down when the sited a passenger, even when there was clearly not more space for passengers he did not stop loading more. At one point the turn boy rode on the car roof, this was the other time he slowed down until we dropped a passenger to create space for the turn boy. The vehicle also slowed down when we got to the rift valley escarpment because it was too steep. I was overwhelmed by the breathtaking beauty of the rift valley scenery. I had never seen such beauty anywhere else on earth. As we descended further down into the rift valley I realized the temperatures were much higher, there was wildlife (baboons, kobs and warthogs), we also met lots of cattle when nearing Buliisa district head

quarters, the many animals along the road was another reason the driver slowed down.

â&#x20AC;?

I was overwhelmed by the breathtaking beauty of the rift valley scenery.

What shocked me first was that the people spoke a different language which was not Lunyoro.

The Bagungu were a whole new people, little known to very many Ugandans. I loved listening to their language, it sounded kind of romantic. Many Bantu words spoken with a Luo accent, rare indeed. This was to be my home the rest of the days. The people of Buliisa had suffered adverse climate effects during the gas flaring exercise, they had also had their crops destroyed during the seismic activity and the compensation was low and delayed. They were no longer excited about the oil industry, some regretted why oil ever existed on their land. In Kaiso Tonya, another part of the

Despite all this, people still hoped that the oil company would bring them electricity, build them schools and hospitals and hopefully add tarmac to the main road.

These people are not allowed to freely convene to discuss oil related issues nor openly agitate for their rights, they no longer air radio programmes on oil because these were banned. They complain that they do not know what is going on and are not sure whether oil is not already being mined without their knowledge.

And if it was already being mined they wanted to see tangible returns coming to their land.

They are against the recruitment of foreign semi skilled laborers when similar labor is idling within the communities. It is a tricky situation down in the valley, with generally lowered expectations and a sense of sabotage, suppressed agitations and unanswered expectations.

Text: Monica Agena 19

Sudan

South Sudan ten months after: unsolved questions Since independence in 1956, Sudan has been caught up in civil war and unrest. Especially the war in Darfur has received media´s attention as a severe humanitarian crisis, but there are other troubled areas. After a peace agreement between Northern and Southern Sudan in 2005, six years of un-peaceful surroundings was part of the socio-political background of referendum and secessionon 9. July 2011. How is the situation now, almost one year after?

Shaky borderland Military fights have escalated in 2012, and especially the last two weeks have been marked by violent clashes between Sudanese and South Sudanese armies. After weeks of fighting, South Sudan took control over the border area of Heglig in the beginning of April this year. Accounting for half of the Sudan´s oil output (around 60 barrels a day), Heglig oilfield is critically important to win back.

“We still know little about the direct reason for this escalation, and who the real aggressor is, if any, has not come clear,” writes Øystein H. Rolandsen, researcher and board member of Norwegian Council for Africa on Afrika.no (my translation).The Sudanese army has allegedly launched air attacks on South Sudan border areas.

of proxy. Since secession in other words, the two states have not come to an agreement of where to draw the 1,800 km borderline.

The Sudan also occupies the contested Abyei region in which the UN has had interim security forces stationed since June 2011Use of the border area is claimed by two ethnic groups, the Misseriya and the DinkaNgok, amongst others, as a pathway to grazing land. The governments of Juba and Khartoum may be interested in securing the claims of one party each, for political and security reasons. The DinkaNgok is represented in the Sudan People´s Liberation Army (SPLA) and its political section while Khartoum has used fractions of the Misseriya as substitute armies in these dirty wars

Moreover, South Sudan has to cope with internal fighting, and especially the Jonglei state has been troubled with deadly cattle raiding. For most people in South Sudan, cattle is the number one source of wealth, and can be seen as structuring many dimensions of social life such as marriage, in which cattle are provided as dowry. The UN reports of continuing massacres, of which some leave hundredsdead. Hostilities can be seen as a history of purges and reprisals. According to Hutchinson and Jok (2002) the mode and scale of violence has changed drastically however, having signi-

20

A fight for resources?

Great oil resources are located around the border between the Sudan and South Sudan, but most of the producing reserves are on the southern side. Transportation however, goes through underground pipes in the Sudan, up to Port Sudan. This is a locus of conflict. In January this year, as a response to Sudan´s blockade of the oil pipes, South Sudan shut down the oil production. Since the income from oil is immensely important for both countries, managing agreements concerning payment for oil transport is fraught with great tension.

ficant effects on cultural organization of ethnic inclusion and exclusion. More specifically, small arms have become common in raids, adding to the number of dead and more or less abandoning previous “rules” for dignified fighting such as protecting women and children. Centuries of violent conflicts in the area (including in Northern Uganda), together with previous global wars, have provided an abundance of cheap Kalashnikovs in the area (Chivers 2010). In March, President SalvaKiir launched a disarmament program for Jonglei, but this is likely to be a rather long-lasting operation.

South Sudanese in the Sudan Other questions, such as what to do with the estimated half of a million South Sudanese living in the Sudan, are also important to answer quickly. 8. April was the last day of a “grace period” for the South Sudanese. Those who have found it difficult to leave for various reasons, now risk forced deportation and live in constant insecurity of what the future brings.

Migrating to South Sudan for many implies travelling through the volatile environment of (the oil-rich area of) South Kordofan, and many migrants are already held up in that area. In March there were attempts of getting a mutual agreement between the two states in which expatriate citizens should be allowed the “four freedoms”; to go, live, and workthere,

Sudan

Source: guradian.co.uk and to own property in the other country. This would also have been of relevance for the Misseriya tribe mentioned earlier as they could, with that agreement, legally travel through Abyia region and access grazing land. However, due to escalation of fights mentioned earlier, the agreement of the “four freedoms” was not reached.

“South Sudan Oyee!”: celebrating a nation state In the midst of this tragic seriousness, there are also efforts to celebrate the world´syoungest country. Prior to secession, a national song contest was held to decide upon a new national anthem. An anthem made by students from

Juba University (with 49 poets involved) was selected. It is made in a light tune, but contains a narrative of a less light history of the struggle for independence. After celebrating the ´land of Cush´, for “freedom, liberty and justice,” the third section goes: “Oh, black warriors! Let us stand up in silence and respect, Saluting millions of martyrs whose blood cemented our national foundation We vow to protect our nation”.

In light of the overwhelming 9899% of pro-secession votes, the establishment of a national anthem was perhaps not as much a

political project to create unity among South Sudanese, as a preparation for a long-term struggle.

The broad-brushed sketch I have attempted to draw here, of some of the challenges that South Sudan (and the Sudan) face, shows that these are historically, economically and socially intricate matters. Dealing at the same time with several distinct troubles makes the environment for peace talks and agreements correspondingly shaky.And, as I proposed, not very novel perhaps, finding solutions will come to be a long-term project.

Text: Anne K. Flem Nogva 21

Sudan

“Drought is a good crisis”:

Social change and the history of education among the Baghada people in the Sudan The Baghada ethnic group can be found in the Darhamid area – a region of the Northern Kordofan province. Darhamid is a semi desert area in the western Republic of the Sudan. The Darhamid people are a set of Arabian tribes who live in agro-pastoralist communities. They were cattle herders until the mid-1980s, but converted to trade and camel and sheepherding, due to massive climate changes that affected the whole horn of African Sudan as such. The Baghada group, who allegedly comes from Baghdad, Iraq, settled in western Sudan.

The Darhamid ethnic groups are in fact scattered groups in terms of residential settings; one can hardly describe them as tribes, such as the Baghada group.

The Darhamid ethnic groups, using the Baghada group as case here, used to be controlled by a native administrative system; NizamAhli, in Arabic words. This native system was lead by the Nazirin each specific territory, which is called Dar - the Arabic word forhomeland (like Darfur and so forth).The Nazir thus represents leadership for a confederation of individual tribes, the overall name being Darhamid. The Nazir is the top leader of the administrative system, usually being selected and blessed by the tribal Shura council. Shura is an Islamic word that refers to committee or assembly. Under the Nazir there are “Omdas”, leaders of individual tribes. Omdas used to be appointed by the sheikhs’ senate and they were blessed by the Nazir himself, after showing loyalty to the Nazir. At the village level the “sheikh” is the local head, normally appointed by a village 22

committee. The responsibility of the leaders is to collect taxes and deal with simple government issues, such as clashes over farm borders, animal trespassing, and also representing the different villages vis-a-vis the authorities.

a separate gate and a bathroom, designed especially for the boys and for hosting male guests.

”

women and men are like stone and eggs and should not The Baghada group is agro-pasto- be put in one basket ralists; their lives revolve around land. They practice dual economic activities. In the rain season they cultivate millet and watermelon in self-sufficient production.

They also herd camels and sheep.

Land represents a very essential factor in the social stability as an economic production unit, and is a cause of conflicts in scarcity situations. Land is also strongly linked to the peoples’ identity.

Therefore socio –cultural impacts of this interaction, between the people and the environment over limited land, creates a set of social obligations toward family, dignity, values, norms and traditions.

It also causes delineated gender distinction and division of labor.

The gender distinction in the area is very clear; women are often a subordinate category in these communities. People in this area, especially the Baghada group, are very conservative and very hospitable. I spent ten days with a family in the Umsayyalla village, but I did not see the wife or the daughters at all. This was not only because they are Muslims, but because the house usually is divided into two sections. One is a family section with a separate gate containing the common kitchen and bedrooms for the wife and her daughters, as well as female guests. The other part of the house is a separate square called dewan, with

Despite this gender separationin the house, women can be seen around the wells and farms as they cultivate their own land, which is a part of the household production system. Girls can also be seen grazing and collecting wood in peripheral parts of the villages. Nevertheless, girls in this area are not allowed to go to school where they would have to share boys’ education spheres.

This applies especially at Secondary School level. They believe in the maxim that “women and men are like stone and eggs and should not be put in one basket”.

The extreme point of view regarding the women among the Baghada community, is that: “women ought not to be outside of three spheres, either to be at her father’s home or her husband’s home or in her grave, in case of death”. Apart from that the preferable marriage in the Baghada community, and all the ethnic groups in the area as well, was until the nearby history endogamy marriage or cousin marriage.

This marriage custom is called GatiGadahak.

Except in cases of crisis, social change does not occur suddenly.

It can come forcibly; which is what has happened to the Baghada group with whom I conduc-

Sudan ted most of my fieldwork. Social change is normally a cumulative process, arising from significant alteration in patterns of behavior and cultural values. Change in the social order usually meets a set of obstacles, facing for example conservative behavior or action. From an anthropological point of view, the change restriction probably comes as a spontaneous reaction to newness in the society. That is why people often are addicted to old things, glorifying history by constructing emblems and tombs to reflect social and political heritages. That may also take form in novels or narratives, which in sum enrich their communal memory. Change is, however, an inevitable fact.

The Baghada group was not only thwarting the girls’ education, but they even hindered the boys’ education for several decades.

Nevertheless, profound changes have been made due to social and geographical mobility following the severe drought of 1984. The drought forced people to flee their homeland to the cities’ peripheries in order to secure their souls.

The flight caused many people to lose their herds of cattle, camels and sheep. Even though the shift from the rural areas to the urban districts was not a smooth one, it also brought with it opportunities in shape of new things, a new way of living. The people gradually changed their envisages towards life in general, and towards the education in particular.

In this context, one of my informants, who is in his late fifties, told me that: “drought is something very bad that can’t be verbalized; we lost our capital, wealth and everything, and our homeland is completely converted to a big desert. But the drought was also a good crisis given that it shaped our sociocultural attitude. Because we, in the cities that we have migrated to, realized how education, which

we had rejected many decades ago, is very important in life. We learned the lesson that educated people would never be affected severely by such situations of change, because they would be able to modify the situation in a better way. The logic behind our attitudes toward education was how enslaved we were toward the propaganda that strongly dominated our minds and thought.

It was sharply attached to our socio-cultural attitudes which also in turn discouraged people toward education.”

children – hands of work – and nothing in return could be seen”.

Controversially, all the sons of this Omda were educated, regardless of the social status that they had as sons of the tribal leader, and in addition they all had

Actually the propaganda was that “educated people and schools communities would make your children homosexual guys”.

Homosexuality is most shameful and tabooed actions leading to a bad reputation, and did not only affect individuals, but also their families, villages and the tribe at large as well. Thus, it is no surprise the Baghada people hindered their children from attending schools given their fear of the badness that would shamefully be ascribed to their conservative communities and falsely reveal their dignity and morals.

On this behalf, I would like to agree with TalalAsads point of view in his monograph about the Kababish community who is situated north of the Baghada people. He argues that the tribal leaders allied themselves with the colonial regimes, being selected to do certain jobs on behalf of the rulers, such as local judges and mediators. This relationship also opened up for an entry into modern schools for the children of these individuals and their families. These people started a tradition of education that brought following generations into privileged positions in terms of reproducing their elite status. Such elite families emerged among all tribal groups in the Sudan and have remained in their elite positions until the present day. However, after the independence and later droughts onwards the game has been changed; education is no longer reserved to the children of the native administered families.

A lot of new elites have emerged as result of the spreading of education all over Sudan and thus challenged the native administration system. Elder people in the Umsayalla district where I did my fieldwork, are nevertheless still blaming their bad luck on the bad propaganda made by tribal leaders.

”

The people being illiterate would help them stay in power for a long time

No one could quite give me an answer to how this happened.

However, some of my informants accused the Omdas’ attitudes, the tribal leaders, because they were the main benefiters of the situation. The people being illiterate would help them stay in power for a long time. However, the Baghada group’s Omda himself told me an opposite story which is that: “The people started to spread negative rumors about the schools, because they believed that the schools would consume their money and take away their

good modern occupations. One of them as a doctor’s assistant, and the others were positioned as respectable teachers heading many schools’ staff in the area. They were representing persons for the local community and their status could not be overcome by local authority. Hence, because of their education, they got higher positions.

Text: Adil Awadelseed

23

Fire i felt

Ingvild Prestegård, Thailand

Fire i felt

Hvor er du på feltarbeid, og hva gjør du?

Jeg er på feltarbeid i Chiang Mai, Thailand. Jeg forsker på sammenhengen mellom helse og spiritualitet blant vestlige som er her på spa eller som er involvert i holistiske terapier.

Dagene blir tilbragt på spa eller café hvor jeg stort sett «henger» med folk.

Alle jeg snakker med synes prosjektet er veldig spennende, og forstår godt hva jeg driver med. Det er stor entusiasme for å delta, alle liker å fortelle om seg selv og sine erfaringer med helse og spiritualitet. Derfor har jeg etter hvert samlet mye informasjon, og mer skal det bli! Senere på dagen skriver jeg feltnotater, går igjennom det jeg allerede har samlet inn, og forbereder meg videre. Det er mye å tenke på og å ha oversikt over.

Hva er den største utfordringen?

Den største utfordringen er å ha oversikt over materialet jeg har samlet, slik at jeg er sikker på at jeg får fatt i all informasjonen jeg trenger. Det er ikke all informasjonen som er like god når jeg har fått reflektert litt over den. Heldigvis synes informantene mine det er gøy når jeg kommer tilbake og spør igjen om noe vi snakket om dagen før!

Hva kommer du til å savne mest fra feltarbeidet?

Jeg kommer til å savne feltarbeidsprosessen! Det er spennende å være ansvarlig for et prosjekt og utføre datainnsamlingen selv. I tillegg er det mange inntrykk og erfaringer man får når man er borte fra familie og venner! Det er absolutt en tid med stor personlig utvikling. Det er herlig å ha tid og plass til å kjenne på disse prosessene – jeg tror de går hånd i hånd med prosjektet.

Har du noen tips til andre som skal på feltarbeid?

Tips til andre som skal ut: ha en helt klar plan for hva du skal forske på. Jo mer du legger ned i prosjektbeskrivelsen, jo lettere blir det i felten. Det er også viktig å være strukturert: utnytt tiden din og ha klare mål for hver dag. Og nyt tiden i felten!

Eva Jepsson, Bergen

Hvor er du på feltarbeid, og hva gjør du?

Jeg gjør feltarbeid her hjemme i Bergen. Jeg undersøker hvordan synshemmede opplever det å komme inn på arbeidsmarkedet. I tillegg vil jeg se om jeg kan finne ut noe om hva som fremmer, eventuelt hemmer, deres muligheter for relevant arbeid etter endt utdanning.

Hva er den største utfordringen?

Den største utfordringen synes jeg er å få tilbrakt nok tid sammen med mine informanter. Det føles ikke alltid logisk, eller naturlig, å treffe dem flere ganger etter den første. Det er utfordrende å komme på kreative forklaringer på hvorfor jeg trenger å møte dem mer enn en gang for å kunne drive med deltagende observasjon. Det er også en utfordring å komme på hva man skal spørre om, og å vite om man stiller de rette spørsmålene når man først har kommet på noe.

Hva vil du savne mest fra feltarbeidet?

Menneskene. I alle fall de som er så interessert i mitt prosjekt, og villig deler av sine erfaringer og kunnskap. Jeg blir helt overveldet av hvor hjelpsomme noen er, og hvor avgjørende det har vært for å drive feltarbeidet mitt videre.

Har du noen tips til andre som skal på feltarbeid?

Les et par felthåndbøker underveis! For eksempel Finn Sivert Nielsens Nærmere kommer du ikke. Den gir gode tips og mye trøst når ting føles håpløst. Tenk godt gjennom hva som er gjennomførbart, fordi det er lurt ikke å gjøre det vanskeligere enn nødvendig. Vær klar for å lære mest om deg selv. Skriv beskrivende notater så fort som mulig, det er utrolig hvor fort opplevelsene blir mye fattigere i hukommelsen.

24

Fire i felt Silje Hjeltne, Egypt

Kvar er du på feltarbeid, og kva gjer du?

Eg er på feltarbeid i Kairo der eg freistar å finna ut noko om korleis kvinner i Kairo yter motstand mot etablerte maktsenter, og korleis kjønnsrollemønster endrar seg i det moderne Kairo. I røynda betyr dette at eg snakkar ein del med kvinnelege revolusjonsaktivistar, men oppgåva mi avgrensast ikkje berre til revolusjonære.

Kva er den største utfordringa, og kva vil du savne mest frå feltarbeidet?

Med meg har eg son min på eitt år. Dette har vore båe ein døropnar og ei hindring.

På den eine sida er eg bunden til heimen mykje meir enn ein skulle ynskje, særskild om kveldane då mange ting skjer sidan folk generelt er i arbeid på dagtid. Men på den andre sida har det opna for kontakt med menneske som elles aldri hadde snakka til meg. Ei anna utfordring har vore at ting tar så mykje tid her.

Mottoet ‘Bokra insha Allah’ gjer seg titt gjeldande; «I morgon, viss Gud vil». Gud vil sjeldan i morgon, og sannsynlegvis ikkje dagen etter heller. Men sakte men sikkert fell kvardagen på plass, mykje takkevera gode menneske som har hjelpt oss på vegen. Naboar kjem med mat på døra vår, legen ber meg ringa henne om eg treng noko som helst, og nokre av informantane mine kjem på døra mi om kvelden etter guten har lagt seg, slik eg kan få høyra historiene deira sjølv om eg ikkje kan forlate heimen like mykje som andre. Denne omsorga og omtanken for andre kjem eg til å sakna. På ein stad der korrupsjon, løgn og lureri er ein del av kvardagen er denne varmen og gjestfriheita ein sann oase.

Har du nokre tips til de som skal på feltarbeid?

Ein ting eg er glad for i feltarbeidet mitt, serskild i ein krevjande kvardag med ein liten unge og eit tidvis ustabilt område, er at eg har kjennskap til staden frå før. Eg har budd her eit år tidelegare, og berre det å kunne navigera byen, kjenne til bydelar, språket og kulturen har spart meg for eit stort kultursjokk. Eg er glad eg får bruka denne tida på å gjere noko eg brenn for på ein stad eg kjenner, og eg unner alle å gjera det same. Det gjer feltarbeidet mykje enklare enn det hadde vore om eg gjorde noko eg ikkje likte så godt og måtte læra alle desse tinga på ny. I så fall måtte eg brukt mykje meir tid i felten.

Kristen Noss, USA

Where are you doing fieldwork, and what are you doing?

I am studying born-again Christians in Midwestern USA with a focus on individual conversion, and how it affects the structural level of politics and economics. I attend one church several times a week for services, bible studies and social activities.

What are the main challenges you have met during your fieldwork?

Since my fieldwork is an alternative style project, I had to make a special effort to get people to trust me enough to “hang out” outside the church and let me into their lives. I do not live with informants, so my research is more dependent on my own motivation and initiatives. Of course, the fact that I am a nonbeliever is a challenge because my informants’ objective is to convert me, but this also works in my favor.

What will you miss the most from the field?

I have become rather close to many of my informants, so of course I will miss them, but more than that, I will miss the time that I have for reflection every day. I feel like life outside of fieldwork is so busy, but this is a time when I am actually forced to take the time to think, reflect, and ask myself big questions. Fieldwork elicits personal growth on a level I was not totally prepared for.

Do you have any recommendations to future students that are going to conduct fieldwork?

Embrace all the awkward moments, social faux pas, and difficulties that come with fieldwork (especially in the beginning). It gets easier, and it only makes you tougher. You can really appreciate your comfort zone after showing up at random people’s houses 5 days a week.

Also, take a break if you need to. My fieldwork gets extremely intense at times and forces me to constantly consider my own beliefs. When you feel like you are at the breaking point, take a step back for a few days and regroup.

25

Staten og antropologien

Staten og antropologien Boken Tilbake til Durkheim: Staten og antropologien er professor Iver B. Neumanns forsøk på å vise hvordan den durkheimianske tradisjonen kan være fruktbar for lesninger av staten i antropologiske analyser. Samtidig viser han hvordan disse perspektivene tidligere dominerte norsk samfunnsvitenskap i dens begynnelse.

Antropologers vante element ligger vanligvis i å beskrive konkrete mikrostrukturer eller sosiale relasjoner i lokalt liv. Siden staten er en abstrakt størrelse har mange antropologer vært skeptiske til å studere den. Dette henger sammen med Durkheims metoderegel om at de feltene som skal studeres er abstrakte og konstruerte enheter som kan spores gjennom sine effekter (Hos Timothy Mitchell (1999) også kjent som «state effect»). Dette er gjeldende for staten på lik linje som for andre studieobjekter. Den er hva hans egen nevø Marcel Mauss kalte et «totalt sosialt faktum».

Durkheims arvtagere og teoriutviklere Som vokter av sin onkels fagteoretiske mausoleum gjorde likevel Mauss visse forskyvninger i sin forståelse av å beskrive staten. I motsetning til Durkheim trekker han på mye mer allsidig etnografisk materiale og nedtoner evolusjonistisk tankegang og organisk metaforbruk. For Durkheim var samfunnet kroppen, mens staten var hjernen. Betraktningene hans kan også ses på som at samfunn fungerer best når de er i likevekt. Mauss derimot, ønsker å fange alle aspekter av staten og ikke nødvendigvis utvikle systematiske teorier. I hans hovedverk Gaven blir gaveutveksling forstått som en «total ytelse». Mennesket blir sett på som noe totalt i hvordan det står i relasjon til resten av samfunnet. Han ser på hvordan gitte fenomener i et gitt samfunn forholder seg til helheten av andre fenomener i samfunnet. Mauss er opptatt av å belyse variasjons26

bredden av fenomener og ikke skape universelle lover, men heller vise hva fenomener består av.

Claude Lévi-Strauss tar tak i Mauss’ forståelse av «det sosiale» som en totalitet i samfunnet, altså en felles struktur hvor fenomener påvirker hverandre og skaper en helhet. På den ene siden har man en observerbar struktur av samfunnet, mens man på den andre siden har en latent og ubevisst struktur som ikke er direkte observerbar. Antropologer og andre samfunnsviteres oppgave blir da å studere de observerbare strukturene for å kunne forstå hvilke latente strukturer de springer ut av.

Med bruddet fra Lévi-Strauss’ strukturalisme kom poststrukturalistene mot slutten av 1960-tallet. Det viktigste denne gruppen

”

For Durkheim var samfunnet kroppen, mens staten var hjernen. har til felles er at de forkaster ideen om at alle kulturer er kodifisert gjennom å forstå sine omgivelser ved å tenke i binære opposisjoner.

Fra deres ståsted henger ikke verden logisk sammen, men i likhet med strukturalistene er språket tilsvarende viktig. Michel Foucault ledet an i det poststrukturalistiske teoretiske perspektivet.

Hans maktforståelse er at makt er relasjonelt og tar flere ulike former. I arbeidet med disiplinering analyserer han makt som en relasjon mellom A og B. Staten repre-

senterer A som den disiplinerende faktor, mens B blir forstått som «medgjørlige kropper». Likevel er de ikke selvstendige aktører. Mye handler om å ta et oppgjør med marxistiske filosofer som ville frigjøre individer fra en «falsk bevissthet». I Paris og andre steder i verden i 1968, der studenter i stor grad klarte å utfordre staten men uten å omvelte den, måtte de som studerte politikk ta inn over seg at staten er noe mer enn bare et byråkratisk maktsentrum. Selv om de klarte å svekke politiske lederes autoritet fortsatte staten like godt å fungere som før. Siden staten ikke var en adskilt aktør eller et administrativt kontrollapparat i opposisjon til sine borgere, måtte man i større grad forstå staten som noe som hadde smeltet sammen med resten av samfunnet.

Et faghistorisk grunnlag for studier av stat og makt I Norge vektlegges faghistorie til samfunnsvitenskapelige fag som sosialantropologi, sosiologi og statsvitenskap med den angloamerikanske innflytelsen på faget.

Med dette forsvinner også i stor grad den innflytelsen den franske skolen har hatt over utformingen av faget. Med opprettelsen av Institutt for Sammenliknende Kulturforskning i 1924, ble Mauss og de andre durkheimianerne knyttet opp mot instituttet. I 1925 gjestet Mauss instituttet, sammen med Franz Boas med en forelesning, og ble med dette gjort til en viktig aktør på instituttet fram til sin død. I 1934 fikk språkforskeren Alf Sommerfelt instituttet med på å arrangere en forelesningsrekke som skulle presentere sosiologi

”

Forholdet mellom stat og samfunn er ikke nødvendigvis en nivåforskjell, men relasjonen mellom staten og dens innbyggere kan også ses på som en direkte relasjon.

som fag i Norge. I kulissene for dette stod Mauss, som hjalp til med å sammensette listen over forelesere. Sosiologi som bifag ble etablert ved UiO, og to år senere var magisterstudiet etablert.

Samfunnsvitenskapen var endelig blitt en del av universitetet i Norge.

Durkheimskolen så ut til å bli plattformen som skulle definere norsk samfunnsvitenskap, men etter andre verdenskrig ble den amerikanske staten og amerikanske institusjoner i stor grad ledende i å forme det vestlige samfunnsvitenskapelige miljøet på verdensbasis.

Staten og antropologien innbyggere kan også ses på som en direkte relasjon. Hos Durkheim er ikke staten et makro-organ, men eksisterer separat fra resten av samfunnet ved at en mindre gruppe samfunnsmedlemmer representerer staten som organisasjon. Dette utgjør til sammen et eget sosialt felt, og åpner opp for at antropologen kan studere staten med sine egne metodiske verktøy. Hva slags relasjon staten har til sine samfunnsborgere blir

Forhold mellom mikroog makroprosesser Hvordan kan antropologer bruke den durkheimske tradisjonen for å studere staten? Hos antropologer er deltagende observasjon hovedmetoden for innsamling av data. Dette egner seg best Michel Foucault for å studere mikroprosesdermed et empirisk spørsmål. ser, men ikke makroprosesser. Det er nødvendig å studere de to ulike Makt og maktkritikk i antropoprosessene separat. I følge Fredrik logi Barth har dette nettopp vært kjen- Eric Wolf hevder at antropologers netegnet til Bergenskolen. Så len- opptatthet av kultur, forstått som ge denne metoden kan brukes ved kulturlingvistikk eller estetikk, studier av andre former for sosialt gjør at de ikke får med seg hvorliv, skal det også være mulig når dan makt struktureres i ulike størman ser på relasjonen mellom relser. Dermed forstår de heller stat og samfunn. Forholdet mel- ikke hvordan makt struktureres i lom stat og samfunn er ikke nød- staten. Makt er nemlig relasjonelt vendigvis en nivåforskjell, men og må studeres kulturspesifikt. relasjonen mellom staten og dens Dersom antropologien karakteri-

seres av en holistisk tilnærming til det sosiale, og makt, som utspilles i det sosiale, blir forstått som en relasjonell praksis, kan dette bli sentrale trekk ved faget.

Antropologens fordeler ved studiet av makt er tilgangen til etnografi, som kan belyse de relasjonelle praksisene hvor makten kommer til uttrykk. Wolfs kritikk er ikke rettet mot hva antropologer har studert, men heller hvordan de har konstruert sine analyser.

Faglig hegemoni i studier av makt og stat Antropologien har både faghistorie, metode og teoridiskusjon som danner grunnlaget for studier av makt og stat, men visse hindringer er med på å utfordre antropologiens muligheter til bli et slikt fag. Eksempelvis må antropologien se på hvordan makt er med på å opprettholde sosiale verdener, og ikke bare studere forhold som motstand, maktesløshet etc. Antropologer har de riktige metodiske verktøyene for å ta inn over seg andre tematikker enn hva som blir «gatekeeping concepts» (for å låne Appadurais begrep) i studiet av makt og i antropologi generelt. Maktkritikk må også opprettholdes på hjemmebane i den offentlige debatten.

En siste utfordring som må nevnes for hvordan antropologien kan bruke stat og makt som studiefelt, er hvordan individualistiske og materialistiske perspektiver på dette området institusjonaliserer seg. I Norge ser man dette i fag som statsvitenskap og deler av sosiologien. Det skaper bestemte faglige hegemonier.

Tekst: Henrik Jarholm

27

Museum

Fra etnografi til antropologi Universitetsmuseet ligger kun en kort spasertur unna blant annet både HF- og SV-fakultetene. Hvorfor benytter ikke studentene seg av muligheten til gratis inspirasjon, lærdom og kreativitet? Er museet utdatert?

Universitetsmuseet i Bergen, tidligere kalt Bergen Museum, har noen av Norges største etnografiske samlinger. Likevel er det kun en liten prosentandel av Bergenstudentene som avlegger museet et besøk. Kula Kula møtte professor Knut Rio og fikk en omvisning i noen av utstillingene ved Kulturhistorisk og Naturhistorisk Museum. Rio er også medlem av Stillehavsgruppen, en aktiv antropologisk forskningsgruppe.

Som ansvarlig for samlingene på Universitetsmuseet er han spesielt opptatt av totalrenoveringsprosjektet som venter museet i 2014. Rio har flere nyskapende ideer. Blant annet er det viktig å oppdatere utformingen av de etnografiske samlingene, som er svært verdifull for både arkeologisk og antropologisk forskning. Vil studentenes utbytte av, og interesse for utstillingene øke som følger av oppussingen?

En av Norges største samlinger Rio geleider oss inn bak låste dører i første etasje og peker på kontorer til alt fra kunsthistorikere, arkeologer til antropologer som i samlet base jobber for Universitetsmuseet.

Den etnografiske samlingen ved museet inneholder cirka 11.000 gjenstander fra hele verden. De fleste av disse ble samlet inn på 1800-tallet av sjøfolk og handelsreisende som tok med seg gjenstander fra sine reiser. I dag får museets samling kun rundt en til to nye gjenstander i samlingen i året. Antropologer er blant dem som tar med seg gjenstander til museet fra sine opphold. Rio legger til at det hender at studenter 28

på feltarbeid tar med seg ting tilbake.

Antropologi som museumsdisiplin Rio påpeker hvordan antropologien før krigen for det meste var en betydelig museumsdisiplin. Etter krigen skjedde det en slags løsriving, der det sosiale livet uavhengig av det materielle kom i større fokus. Forandringen fra 1950-tallet innebar en fokusendring fra materiell kultur for å klassifisere og kategorisere inn i evolusjonsstadier til verdens kulturelle mangfold og alternative levemåter. Parallelt med denne utviklingen gikk man gradvis vekk fra det etnografiske fagfeltet og over til antropologi.

Narrativet om misjonærene på Madagaskar En av utstillingene, «Jeg tillader mig herved at sende en "gasserbylt"...», fokuserer på relasjonen mellom Norge og Madagaskar.

Den tilhører et fellesprosjekt utstilt på ulike museumsarenaer i Bergen i 2008, kalt «Til jordens ender». Navnet på prosjektet er det samme som misjonærer gav sin populære omreisende utstilling fra midten av 1900-tallet. På den tiden var man opptatt av å vise

fram «verdens kulturelle mangfold og alternative levemåter», som det fortelles i utstillingens informasjonsbok. De utstilte objektene er originale gaver fra misjonærer som reiste langt for å frelse såkalte hedninger på Madagaskar på slutten av 1800-tallet. Flere av gjenstandene er forbundet med magiske krefter og «healing»-ritualer, brukt av fryktede gassiske trollmenn. Det var vanlig at disse gjenstandene ble gitt til misjonærer som et symbol på at man hadde lagt sin hedenske fortid bak seg, og objektene ble symbol på kristendommens suksessfulle inntog. Misjonærene brukte gjerne kart for å vise hvilke områder som var kristnet. Kartene kunne illustrere de kristnede områdene med lysende små pærer, mens det var mørkt der det gjenstod arbeid.

Gjenstandenes maktdimensjon Hilde Nielssen, ansvarlig for utstillingen og skribent av teksten i informasjonsboka, viser til hvordan handlinger ble legitimert overfor nordmenn hjemme i Norge ved å vise til frelsen av innfødte gassere og innføringen av kristendommen. Rio forteller at ved å ta med magiske objekter fra Madagaskar viste misjonærene menighetene sine hvilken tro gasserne hadde forlatt, men den fysiske fjerningen av gjenstandene hadde også en annen symbolsk betydning. På en måte kan man kanskje si at misjonærene «renset» områdene materielt, i tillegg til spirituelt. Rio nevner at en slik frarøving av magiske gjenstander også blir en frarøving av makt.

Museum

Gått ut på dato? som magiske beskyttere og plasVi beveger oss inn i en mørk hule sert sammen med den døde i kisnår vi entrer museets amerikaut- ten, forteller Rio. Kanskje magien stilling. Taket er lavt, og Rio ut- består i at figurene beveger seg trykker en spesiell misnøye med rundt det døde legemet for å bedette rommet som han mener er for «mørkt og utrivelig». Ei heller yter stemningen noen rettferdighet mot de nesten 40 år gamle dukkene som viser fram originale kleder og utstyr til indianere, inuitter og aleutter fra Nord- og Mellom-Amerika. Utstillingen ble etablert av sosialantropolog Henning Siverts og har stått som den står i over 10 år. Utstillingens totalitet skal vise kulturforskjeller på det amerikanske kontinent. Et fotografi av en Zapatist møter oss i seksjonen som illustrerer Mayakulturen. Sammen med tittelen «Agrar-reform og Zapatister» og undertittel «jord-jord-jord!» virker bildet som et forsøk på å kontrastere eldre kulturer med dagens bevegelser. For besøkende kan dette De magiske figurene som stadig forvirre mer enn det informerer beveger seg ut av sin oppstilte ettersom undertittelen, akkom- posisjon. pagnert med et annet fotografi av svijordbruk, ikke forteller en uvi- skytte det mot onde krefter? tende noe annet enn at dette er noe som foregår i Mellom-Amerika.

Kolonitid på to kontinent Etter rundturen på KulturhisMumifisert moro torisk vandrer vi ivrige bort til Den mer åpne og luftige egyptut- samlingene ved Naturhistoriske stillingen er en av de mer oppda- Museum for å finne utstillingen terte, og Rio forteller oss at den er om nordmenn i kolonitiden. Rio ganske populær. Særlig barn får fryder seg tydelig over den gunglede av tilbudet om opplæring stige høyden under taket. Her er i hieroglyfenes tegnkunst, i til- det plass til høye seil som går til legg til andre spenningsmomen- topps i taket og deler rommet, og ter. Kula Kulas redaktør en blant dermed utstillingen, i to. En side dem som deler barnas fascinasjon viser fram ulike eksempler på norfor objektene som aldri står stille. ske sjømenn som seilte ut i StilleFigurene ble opprinnelig laget havet, som ofte slo seg ned på en

øy for å gifte seg. Den andre siden bærer preg av langt større og organiserte utreiser til Afrika. «Store flåter med mennesker reiste ut i regi av norske bedrifter», forteller Rio. Opprettelsen av plantasjene stod sentralt, «i et kapitalistisk system». På stillehavssiden kan man se en filmsnutt av professor og instituttleder Edvard Hvidings feltarbeid på Salomonøyene, der han har funnet nålevende etterkommere av norske handelsreisende. Ved utstillingens Afrikadel portretteres noen agenter som ble sendt ut av store tømmerselskap for å utforske markedet. Rio poengterer at det er nettopp kolonitida som har inspirert og lagt grunnlaget for mange av dagens store bedrifter.

Materielle og visuelle muligheter til informasjon Hvert år er det mellom ti og femten studenter som velger å gripe muligheten til et praktisk arbeid med de etnografiske samlingene i regi av innføringsfaget i sosialantropologi. Rio påpeker hvordan samlingene er gode informasjonskilder også i en bacheloroppgave, eventuelt et bacheloressay, noe som en del studenter har benyttet seg av. Flere masterstudenter kunne tatt utgangspunkt i samlingene.

Rio oppmuntrer ivrig masterstudentene til å ta fatt i muligheten til å lage utstilling med objekter, bilder og liknende man har med seg fra feltarbeid. Dette eren ypperlig mulighet om man har fokus på det materielle og visuelle. Museet har et ansvar om å formidle forskningsmulighetene studenter har 29

Museum ved museet.

Digitalisert etnografi Likevel er det mulig at noen stiller seg spørrende til hvorfor man skal ta turen til museet, når det har blitt laget en ny og fungerende nettbasert utstilling. Rio mener det er en annen type opplevelse å gå på museet. Man får da en mer korrekt forståelse av hvordan objektene egentlig ser ut. Det er også en viss informasjonsforskjell, ettersom hele samlingen ikke er fullført digitalisert. Kun noen utvalgte objekter er tilgjengelig på nett.

En representant for publikumseksjonen hevder at det er en allmenn misforståelse at alle objektene er utstilt, mens mesteparten i realite-

ten ligger på lager. For studenter kan det være gunstig å være klar over muligheten til å enten få adgang inn i magasinet eller få hentet ut objekter til observasjon.

Storslåtte planer for museumsprosjektet 2014 «Den monumentale museumsbygningen skal fra og med 2014 framstå som Universitetet i Bergens fremste institusjonelle symbol og viktigste møteplass for kultur, formidling og representasjon, for Universitetet og for byen», innleder Universitetmuseets brosjyre om Museumsprosjektet 2014. Det er Naturhistorisk Museum som skal restaureres, og Knut Rio har tilsynelatende storslåtte planer.

«Tårnsalen», det sagnomsuste lokalet som i nesten 100 år har vært lukket for allmennheten, står sentralt. Rio ser for seg at rommet kunne blitt brukt til større basisutstillinger. Selv om mytene forteller om spøkelser og gjenferd som har tatt bolig i Tårnsalen, er det bare brannforskrifter og dårlig tilgjengelighet som har holdt rommet stengt så lenge. Det har isteden blitt brukt som lager.

Entusiastiske ideer for museets potensiale Rio forteller at han i regi av dette prosjektet kunne tenke seg å lage en galleriutstilling, et slags «Museum of Mankind» i miniatyr, der menneskelige forskjeller, likheter og kreativitet kommer til uttrykk.

Dermed kunne man sett det menneskelige mangfoldet på en spennende og nyskapende måte. Dette er ikke garanterte planer, men Rio ser ut til å ha en positiv innstilling til mulighetene Museumsprosjektet byr på. Selv om hver utstilling som regel står i ett til to år, kreves det ofte store ressurser for å skifte ut en utstilling, og Rio nevner kostnader opp til et par millioner.

Det er også ønsker om andre tematiske utstillinger, blant annet om hekseri og ofringsritualer.

Den etnografiske samlings tiltrekningskraft Med alle sine interessante utstillinger, hvorfor bruker ikke studentene museet mer aktivt? Det eksisterer ingen tvil om Universitetsmuseets sentralitet i forskning og akademisk utvikling. De vernede bygningene er viktig i bybildet, og ifølge publikumseksjonen ved museet får de ofte tilbakemeldinger fra turister om overraskelsen som ventet dem da de oppdaget bygningenes sjarm, både innvendig og utvendig. Man kan lure på om studentene i Bergen ikke ser museets sjarm, slik som turistene? Eller er museet rett og slett utdatert?

Totalrenoveringsprosjektet vil muligens trekke folks oppmerksomhet. Man kan lure på om studentene har tilstrekke-

30

Museum lig tilgang til informasjon om museet og dets tilbud. Som regel blir plakater, løpesedler og facebookgrupper tatt i bruk som markedsføringsstrategier for aktiviteter rettet mot bergensstudenter. Det er mulig større mengder av Bergens studentmasse vil se museets nytteverdi med en mer offensiv markedsføringsstrategi. Kanskje kunne studentene selv, gjennom for eksempel en studentgruppe, ta større del i utformingen av museet?

Museumsledelsen ser selv noen av de negative sidene ved deler av utstillingene og lokalene. Det er viktig å nå ut til flere mottakergrupper, samt å ha høyt fokus på

regelmessige oppdateringer. For antropologistudenter går læringsutbyttet gjerne hånd i hånd med forståelsen av det som ligger bak objektene. Nielsen skriver i informasjonsboka til Madagaskarutstillingen at etnografiske gjenstander først og fremst har blitt betraktet som en måte å studere andre på.

I dag er det imidlertid andre rådende problemstillinger knyttet til etnografiske utstillinger, hvor fokuset legges på hvordan slike samlinger kan representere mer enn bare de lokale kulturene. Det er ikke uten betydning hva som skjer med gjenstandene når de forlater sin opprinnelige sammenheng og innlemmes i en ny. Slike spennende aspekter burde i seg

selv kunne trekke til seg blant annet antropologistudenter, så sant de blir klar over de mange mulighetene Universitetsmuseet har å tilby. Deretter bør neste steg for studentene være å ta spaserturen opp på Høyden. Den er tross alt ikke så lang.

Tekst: Kaja Skoftedalen og Trude Nytun Foto: Trude Nytun

Fagutvalget Informerer Fagutvalget består av studenter som selv er på antropologistudiet. Vår jobb er å fungere som et bindeledd mellom studenter og det sosialantropologiske institutt. Vi tar oss av klager og andre henvendelser fra studenter. Vi fungerer som studentenes representanter i ulike råd og forum på universitetet. Fagutvalget jobber også med ulike arrangementer for studentene, der vi blant annet ønsker å øke kontakten mellom studenter og instituttet.

Nå er det snart slutt på vårsemesteret 2012, og fagutvalget har allerede mange planer for neste semester. En rekke etnografiske FILMER, FAGKRITISK DAG, PUBQUIZ, og ikke minst STUDIETUR for studentene! Særlig studieturen håper vi folk vil følge med på etter hvert som det kommer i boks, og at mange deltar!

Og til slutt vil vi gjerne oppfordre studenter til å bli med i fagutvalget neste år. Det er spennende, lærerikt og sosialt!

For nyheter og mer informasjon om fagutvalget kan du se på: -

Facebooksiden Sosialantropologi ved UiB

-

Fagutvalgets egen gruppe på MiSide, som en undergruppe av Institutt for Sosialantropologi. Denne krever manuell påmelding.

-

Det er også mulig å sende mail direkte til fagutvalget på: fagutvalg@sosantr.uib.no

31

Tre stipendiater

Tre stipendiater i korridoren Det er flere stipendiater ansatt ved universitetet tilknyttet Institutt for Sosialantropologi – men hva er det egentlig de driver med? Kula Kula har fått tre av instituttets stipendiater til å fortelle litt om sitt forskningsfelt.

Tord Austdal 29 år, fra Sandnes

Jeg ble ansatt som universitetsstipendiat ved instituttet i begynnelsen av 2010, som betyr at jeg er litt over halvveis i løpet på til sammen fire år. Som universitetsstipendiat har man, i tillegg til eget forskningsprosjekt, andre arbeidsoppgaver på instituttet. Dette kan være alt fra undervisning, veiledning av bachelor-studenter, planlegging av konferanser, til ordinært sensurarbeid.

Prosjektet mitt har den noe lange tittelen «A Critique of Civilization: The Reconfiguration of Life Amongst a Dissident Primitivist Exodus Milieu in the Appalachian Mountains» og omhandler – i mer edruelige ordelag – en samling personer og bevegelser som ser for seg at verden slik vi kjenner den snart vil gå under som følge av en slags apokalypse eller kollaps. Av den grunn flytter de ut av storsamfunnet – bort fra «industrial civilization» – og opp i fjellene i Sør-Appalachene. Flere religiøse grupperinger i USA er i full sving med å forberede seg til «den siste tiden», og flere tror vi allerede er der. Ideen om verdens undergang og dannelsen av en ny tidsalder er lett gjenkjennelig fra flere av verdensreligionene, og kalles gjerne på fagspråket «milleniarisme». Det som derimot er noe egenartet med det miljøet jeg har gjort feltarbeid i de siste 14 månedene er at de ser for seg at verden vil gå under som en direkte følge av økonomisk sammenbrudd og/eller økologisk krise.

Det er med andre ord en spesiell form for sekulær milleniarisme.

My doctoral research, with the Bergen Pacific Studies research group, has focused on the role of sport in contemporary Solomon Islands society from a multi-sited ethnographic perspective. I have traced developments through the historical record to the present day where soccer has become the absolute national passion and pivotal expression of a functioning civil society through performativity, reaction and resistance. The case studies are presented through participatory and experience-oriented methods showing how sport is negotiated as a distinct part of a burgeoning national consciousness separate from political ideologies of state building. Individuals, communities and churches express their place in society through active involvement in sporting past times which represent more than purely recreational activities carried out informally in urban and rural areas, but portray linkages that cross social, religious and political boundaries. The game is shown to expose tradition and coherence at the same time as adaptability to changes taking place in a Melanesian society that finds itself at the apex of modernity and global flows of ideas, values and contradictions.

32

Thomas Mountjoy 37 år, fra Dunedin, New Zealand

Bokanmeldelse

Inger Lise Teig 40 år, fra Stavanger

Mitt doktorgradsprosjekt, «Managing patient movement – The mapping of management, responsibility and trust», er del av et stort, nå avsluttet, prosjekt ved Uni Rokkansenteret om helsereformer i Norge.

Jeg har gjort feltarbeid blant ledere i psykiatrisk sykehus der jeg har fokusert på hvordan statlige reformer har innvirkning på kliniske og administrative praksiser. I avhandlingen analyserer jeg tre hendelser: 1) Lederkurset for ny ledelsesmodell (enhetlig ledelse) og hvilke verdier om ledelse som ble formidlet. 2) Pasientflyt og hvordan ansvaret for denne prosessen ble håndtert når fokusert primært var rettet mot effektivitet. 3) Hvordan avvik som rømninger ble gjort om til større institusjonelle kriser der tilliten til sykehuset og personalet ble utfordret.

Denne tillitskrisen ble spesielt belyst gjennom en rettssak i tingretten.

Materialet mitt har jeg fått gjennom å observere møter, kurs og rettsprosesser, gjennom intervjuer, og mer uformelle samtaler, samt analyser av interne strategi- og styringsdokumenter, offentlige policydokumenter og mediaoppslag.

Bokanmeldelse Made in Oceania – social movements, cultural heritage and the state in the Pacific Edited by Edvard Hviding and Knut M. Rio Published in 2011, this exciting book examines how concepts of ‘cultural heritage’ have been used as driving forces in local social movements. The book explores alternative ways of understating these social movements and political innovation. Together with other anthropologists working in Oceania, they acknowledge a trend in the region where ‘cultural heritage’ is gaining political and economic power. In addition to anthropologists, the contributors to the book are local politicians and historians, all of whom have many years of experience in their respected fields and sites. The thirteen chapters included in the book touch upon a variety of themes: codifications of kastom and kalja

between local and state levels; performances of cultural heritage that is in opposition to state governance; and social movements of local peoples own cultural practices in relation to the state. The book is interesting beyond the Pacific because of discussions that circle around new ways of understating the functioning of the state and the use of cultural heritage in nation-making by social movements.

Made in Oceania is an up-to-date book of great impact on the discipline. It is inspiring as it seeks to take seriously the efforts made by social movements in their search for alternative social orders.

Text: Camilla Aa. Jensen 33

Grunnbøker

Hva er en god introduksjonsbok i sosialantropologi?

«Masterstudent». Ordet master kunne tyde på at jeg mestrer antropologisk teori. Det er langt i fra sannheten, og jeg vil heller omtale meg selv som en novise. På en annen side, er ikke antropologien så truende som den en gang var.

Likevel, jeg husker hvordan det var å være en bachelorstudent som lusket rundt i villskogen av durkheimiske dyr og barthanske beist. Ved å strø noen ideer om hva som kjennetegner en god introduksjonsbok, håper jeg å kunne gi noen tips til hvordan man kan møte faglige utfordringer.

Man må lese mye som student, og det er fort gjort å bruke altfor mye tid på å huske detaljer på bekostning av overblikket. Dette overblikket er viktig for å kunne navigere rundt i antropologiske konsepter og teorier. Videre er dette avgjørende for å skrive gode eksamensbesvarelser, ettersom eksamensspørsmål ofte ber om å diskutere et spesifikt antropologisk tema, samtidig som man skal ta utgangspunkt i en monografi eller artikkel, og dessuten trekke inn annen pensumlitteratur.

Evnen til å navigere seg rundt i antropologien, er også viktig i seminardiskusjonene. I en diskusjon hender det ofte at en medstudent tolker pensum på en måte, mens du på en annen måte. Hvis man ikke har visse nøkkelbegreper i bakhodet, som man kan relatere andres innlegg til, vil det være vrient å holde tritt med diskusjonen.

Videre er evnen til å anerkjenne medstudenters synspunkt, ved å lage en bro fra deres innlegg til ditt, vanskelig uten å ha et overblikk eller kart over faget.

Dette 34

overblikket

eller

kartet

kan være introduksjonsboka. Joy Hendrys grunnbok Sharing Our Worlds er et godt eksempel på hvordan en bok kan fungere som et kart. I hvert kapittel er nøkkelbegreper fremhevet fortløpende i teksten. Dette simulerer også en måte å tenke på når man er i en seminardiskusjon. Man holder fast ved noen hovedideer fra medstudenters innlegg, for å kunne lytte aktivt og bruke andres innlegg som et springbrett videre i diskusjonen. William A. Havilands bok Cultural Anthropology har også en god layout som kan hjelpe til å organisere tankene. F.eks. i starten av hvert kapittel stiller han en rekke spørsmål, som Hva er religion? Hva kjennetegner religion?

Hvilken funksjon har religion?

Dette gir leseren et par strategier for å tilnærme seg antropologiske temaer. Det gjør også at antropologiske perspektiver og problemstillinger blir lettere å identifisere og forstå. Å se sammenhenger er også viktig. Thomas Hylland-Eriksen sier at kapitlene i Små steder - store spørsmål ikke er isolerte, men viser ulike aspekter av menneskelig liv. Haviland har en kreativ måte å gjøre dette på. Ved å unngå å samle temaet om kjønn til ett kapittel, strør han heller kjønnsrelaterte temaer rundt i alle kapitler.

På denne måten ser man tydelig at kjønn er noe som inngår i alle aspekter av menneskets liv. Denne strategien; «show, don't tell» er en effektiv måte å demonstrere hvordan temaer i antropologien er sammenvevd i menneskets liv.

Innholdet i tekstbøker er preget av ulike fokus i antropologien som disiplin, måtte det være nordamerikansk eller britisk og skan-

dinavisk antropologi, og dessuten forfatterens prioriteringer. For eksempel Hendry tar opp lingvistiske temaer relevante for å forstå sosiale og kulturelle aspekter av menneskets liv. Og Haviland setter av kapitler til fysisk antropologi og biologiske forutsetninger til menneskets lingvistiske evner.

Derimot har Roger M. Keesing & Andrew J. Stratherns bok i nyere utgaver redusert kraftig stoff om fysisk antropologi og arkeologi.

Men til gjengjeld har denne boka et kapittel om språk og kommunikasjon. At faget har blitt spesialisert og forfatterene må prioritere temaer, kan være uheldig. Dette utelukker nemlig muligheten for å bli inspirert av nærliggende disipliner, og at vi kan overse viktige teoretiske perspektiver som kan bidra til nye funn i antropologien.

Ingjerd Hoëm tar opp dette og skriver at i britisk antropologi har lingvistikken kommet i bakgrunnen. Detter har skjedd til tross for at studiet av kommunikativ praksis er verdifullt for å kunne beskrive den emiske verden. Hun sier at vi får ofte presentert lokale ord og uttrykk, men det blir sagt lite om hvilken sammenheng begrepene blir brukt i. Ved å tar hensyn til språklige data og kommunikative praksis , kan man med andre ord skape nye muligheter for nye perspektiver i antropologien.

Når det gjelder prioritering av temaer, skriver Hylland-Eriksen at hans bok ville blitt dobbelt så lang hvis han hadde tatt med flere faglige retninger. På en annen side, så hadde jeg ikke hatt noe i mot at den var dobbelt så lang. En grunnbok med flere kapitler viet til flere faglige spesialiteter, kan sørge for en bevissthet, om at man gjerne må legge ørene mot andre fagret-

Grunnbøker ningers vegger og lytte etter andre forklaringsmodeller, for å nyansere og inspirere den antropologiske forståelse.

Men bør man da plukke en annen grunnbok enn den på pensum? Av de fire grunnbøkene jeg skriver om her, har alle de samme hovedtemaene; slektskap, økononomi, politikk og religion, men presentert fra ulike perspektiver.

Hylland-Eriksen og Keesing & Stratherns har fokus på menneskets refleksitivet, mens Haviland presenterer en blanding av ulike antropologiske skoler. Havilands begrunnelse er at det å begrense seg til én innfallsvinkel på bekostning av andre perspektiver, er å minske sjansen for en mer betydningsfull innsikt. Jeg er enig i dette og tror også at det er fruktbart å ha flere grunnbøker på pensum, slik at studenter får en mer allsidig antropologisk trening.

2, tar han opp hvordan det akademiske miljøet antropologien foregår i, er selv et sosialt system. Og her er det både konkurranse og samarbeid. Videre påpeker Hylland-Eriksen at det er en innsosialiseringsprosess ved det å lykkes som en antropologistudent. Det finnes visse grenser for originalitet innenfor akademia. Dette kan ses f.eks. i holdningen mot antropologisk analyse via film. I fjorårets april-utgave av Kula Kula sier Frode Storaas at det å lage en antropologisk analyse via film ikke gir publiseringspoeng på samme Bøkene som blir omtalt er: Eriksen, Thomas H. (1998) Små steder - store spørsmål: Innføring i sosialantropologi Haviland, William A. (1999) Cultural Anthropology Hendry, Joy. (2008) Sharing our Worlds: An Introduction to Cultural and Social Anthropology Keesing, Roger og Strathern, Andrew J. (1997) Cultural Anthropology: A Contemporary Perspective.

Antropologien har lenge vært forbundet med feltarbeid i fjerne jungler, men antropologi drives også i mer urbane strøk. Kapitler knyttet til urban antropologi synes også å være på sin plass, slik Keesing & Strathern gjør. Dette er viktig ikke bare på grunn av fagets retning mot antropologi i eget samfunn, men også fordi - som Keesing & Strathern fremhever at bystudier er mangefasettert og dermed en rik kilde til å studere kulturelle mangfold. Det jeg imidlertid savner er en diskusjon om antropologi i eget samfunn, som ofte blir sett på som mindre prestisjefylt. Frøystad skriver at det er et feltstedshierarki, hvor hjemmeantropologi har lav prestisje. Denne holdningen er blant annet forårsaket av preferansen av landsbystudier. Vi ser at antropologien er ikke politisk nøytral, og fagpolitikken legger føringer på hva slags kunnskap som oppdages og produseres.

måte som bøker og artikler. Han påpeker at en årsak kan være at faget i akademia utviklet seg til å bli abstraherende, teoretiserende og generaliserende. Den vitenskapelig artikkelen synes å passe best for dette. Men igjen sier Storaas da at det finnes begrensinger med både film og språk. Tanken er at de heller kan utfylle hverandre enn erstatte hverandre. Det at mennesker hele tiden forholder seg til bilder via global media gjør det desto mer viktig at antropologistudenter lærer om visuellantropologi. I forlengelse av dette mener jeg tekstbøker bør kunne gjøre studenter obs på at antropologien er sosialt system i seg selv, slik Hylland-Eriksens selvreflekterende kapittel gjør. Det finnes mange måter gjøre antropologisk tenkning på, ikke bare slik våre egne institutter gjør.

Hylland-Eriksen berører dette i sin bok. I avsnittet «Antropologien om antropologien» i kapittel

En ting jeg savner i Keesing & Stratherns og Hylland-Eriksens bøker er mangelen på hvordan

antropologi blir benyttet utenfor akademia. Som fersk antropologistudent er man stadig usikker på om faget er yrkesrelevant. Dette kan være slitsom å ikke vite om det man studerer er verdt det, og dette vil også påvirke motivasjonen. I fjorårets november utgave av Kula Kula sier Frøystad at tanken er at man må kjenne faget godt før man kan anvende det. Men på en annen side tror jeg det ikke er mye å be om ved å sette inn noen sider om hvordan antropologien blir brukt utenfor universitetes vegger, slik Haviland gjør. Ikke bare vil det gi ferske studenter en idé om hva antropologien kan brukes til, men også bedre motivasjon og skape større interessefor faget. Når dette er sagt, så er det et privilegium å studere antropologi, men kunnskapsglede skaper ikke automatisk penger, og det er beroligende å kunne vite at studiet kan lede til et konkret yrke.

Disse trekkene ovenfor tror jeg vil hjelpe nye antropologistudenter. En siste viktig ting er at man bør velge tekstbøker etter egne interesser. For grunnbøker er preget av interessene til forfatterene.

Hendry nevner en rekke ganger etnografiske eksempler fra sine feltarbeid i Japan, mens HyllandEriksens bok stort sett henter eksempler fra sentrale og sørlige Afrika, Melanesia og Amazonas. I løpet av min tid som bachelorstudent har jeg stort sett brukt Havilands bok for å organisere tankene, Hendrys bok for å tilfredstille min interesse for Japan, og Eriksens bok på grunn av hans konsise og selvreflekterende språkføring.

Om den perfekte grunnboka ikke finnes, kan man alltids plukke ut ulike kapitler fra ulike bøker, som man synes er nyttige, og som vil danne din egen skreddersydde introduksjonsbok.

Tekst: An Ngoc Phan, UiO 35

Atingting Lytt til trommens tale!

Som en flue på veggen spør jeg meg selv hva som skaper den stadige frustrasjonen jeg observerer blant universitetets antropologistudenter; ”uforståelige uttrykk…”, ”vanskelige teorier…”, ”komplisert akademisk språk…”. Frustrerte stemmer surrer i gangene. Studentene rister oppgitt på hodet. Hva er det som gjør antropologien så unødvendig komplisert?

Er samfunnsforskningens mange påstander og sannheter såpass vanskelige å forstå at den er ubeskrivelig for den vanlige damen i gaten? Behøver man rett og slett en dypere vitenskapelig kunnskap og diskursforståelse for å få utbytte av antropologiske analyser? En doxisk og habitusbetynget virkelighet; maktens allestedsnærværende diskurser; fetisjerte objekter i den humaniserte, materielle naturen… Alt er etablerte teorier hvor en totalvurdering av en integrert kvalitetssikring konkretiserer scenarioet parallelt med ressurssituasjonen.

På mitt hjemsted Vanuatu kommuniserer vi gjennom trommeslagenes mangfoldige lydspekter. Sammen med min storesøster på Kulturhistorisk Museum skaper vi rytmer som folk kjenner til. Språket vårt taler estetisk til dem som ønsker å lytte, samtidig som vår stemme er klar og forståelig. Kanskje burde også akademikere tromme en enklere rytme?

- Atingting