lita. Det føltes naturlig for meg å ta over etter foreldrene mine. Hun er yngst i søskenflokken, men det er ikke slik i reindriften at noen har odelsrett som i landbruket. Hvem som overtar henger tett sammen med interesse for, og mulighet til å ta over. Aanna har vært reinsdyrlærling og tatt fagbrev i reindrift. I hennes generasjon er det mer og mer vanlig å formalisere, og bygge på kunnskapen sin, gjennom å ta fagbrev. Da er det å bevare og utvikle en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig samisk reindrift, hovedfokus. − Reindrift gir meg veldig mye. Det er varierte arbeidsoppgaver og vi er mye ute, året rundt. Det er ikke bare en jobb, det er livet mitt, poengterer hun. Pausen er over og folk begynner å pakke bort maten. Det er fortsatt mange dyr som venter på å bli tellet, og ikke minst å få vandre videre til vårbeite. LIGGER I RYGGMARGEN − Vi har ikke mistet mange dyr i vinter. Det har vært godt med mat og reinene er dessuten svært nøysomme vinterstid. De spiser lav av steiner og trær, og går ellers på opplagsnæringen, sier Gustav Kant. Han fikk, tradisjonen tro, sin første rein i dåpsgave. Den la grunnlaget for at han i voksen alder hadde en egen flokk. Alle de fire ungene hans er med i reindrifta, på ulikt vis. Sønnen Elias skal ta over. Datteren Ristin jobber halvtid i drifta, og de to søsknene deres som er bosatt i Sverige, deltar i ferier og når de ellers har mulighet.
− Kalvemerkingen på sommeren er en viktig begivenhet. Da kjører familiemedlemmer gjerne 100 mil om de må, for å være med. Det ligger i genene og ryggmargen, sier Gustav. Ristin jobber som sykepleier i Trondheim. − Jeg går i nattevaktturnus. På den måten tjener jeg greit i en halvstilling og får mulighet til å være en god del med i reindrifta. Men jeg ser ikke på reinsdrifta som en jobb. Det handler om tilhørighet og identitet. Jeg kunne helt klart valgt å jobbe 100 prosent som sykepleier og levd et vanlig liv, men det har jeg ingen interesse av, sier Ristin mens hun går mot innhegningen. EN STERK NATUROPPLEVELSE Silaen lukkes. Nye dyr løper rolig rundt, spente og på vakt. Noen i flokken er ettåringer, mens andre har rundet ti år, og har opplevd dette mange ganger før. De kjenner rutinen. Etter mange timer har alle dyrene passert gjennom silaen. Det blir en kort pause. Litt mat blir fortært og så hentes snøskuterne. Dyrene skal slippe å stå lengre. Nå skal de få slippe fri igjen. Opp i fjellet, der de trives best. Vi får haik med Gustav, og så bærer det av sted. Reinflokken følger sine egne spor. Traver avgårde. Med skuterne kan de avskjæres om de velger feil retning. Ferden går mot vest. Opp fjellsiden, innover mot Svartåmoen og Snota. Her har dyrene vårbeite, her skal de være helt til kalvingen er over. Til tross for motordur fra seks-syv skutere, er det en sterk naturopplevelse. Å få følge dyrene innover i landskapet. Vi følger dem et stykke på veien, der de bukter seg mellom krattskog
OPPDAL:365 / VINTER -19
49
