Torhild Bransdal om sykdommen, livet og politikken

from KrFs medlemsblad Idé nr 2 2020

Fjerner fedrekvotefellen

– Hvis jeg bare kan gjøre livet lettere for ett menneske, så har jeg gjort noe viktig.

For Torhild Bransdal er det umulig å ikke være engasjert. Dersom hun visste at livet ville være over i morgen, hadde hun gjort som Martin Luther: plantet et tre. Eller helst fire-fem trær.

Tekst: Mie Inchley / Foto: Tove Welle Haugland

- Det er et utrolig godt svar av Luther. Vi kan ikke bare sette oss ned og gi opp. Vi må bruke anledningene vi har til å gjøre en forskjell, sier Bransdal.

Spørsmålet er relevant, for i 2018 fikk hun den alvorlige kreftdiagnosen tykktarmskreft med spredning til lever og lunger, og tiden hun har igjen kan i verste fall bli kort. Det kommer an på hvor lenge kroppen hennes responderer på behandlingen, som legene tydelig sier kun er livsforlengende. Heldigvis har både behandlingen og bivirkningene spilt på lag, og hun har stort sett klart å være på jobb som stortingsrepresentant for KrF.

Cellegift under genseren – Via de elektroniske løsningene som kom på plass på grunn av koronaen har jeg sittet med cellegift og vært med på møter hjemmefra og fra overalt.

Dagens intervju tar vi også på Teams, selv om Torhild for en gangs skyld jobber fra Stortinget og ikke hjemmefra. Før korona holdt hun til og med innlegg fra talerstolen med cellegiften pumpende fra en veske hun skjulte under en romslig genser. De færreste visste om det.

Det som kommer i morgen, må jeg faktisk tenke på i morgen

Men Torhild presiserer at hun ikke ville ha jobbet om hun ikke følte hun kunne yte fullt. – I min jobb er det ikke noe som heter 50, 30 eller 70 prosent. Jeg mener at enten må jeg jobbe fullt, eller så må jeg la være. Jeg har ansvar overfor så utrolig mange, jeg kan ikke tillate meg å ikke ha kapasitet nok. – Jeg håper så inderlig at jeg får såpass lang tid at jeg kan fullføre denne stortingsperioden. Det er så utrolig meningsfylt for meg å jobbe. Jeg kunne likevel aldri ha fortsatt slik som dette om jeg hadde en ektefelle som motsatte seg det, men mannen min er jo helt motsatt. Torhild ler. – Han var så glad da jeg reiste, jeg var nok mye mer brysom å ha hjemme! Han sier at «jeg ser jo hva du trives best med å gjøre og hvordan du fungerer, så dette gagner oss alle sammen».

Noe blir dødelig uvesentlig Torhild forteller at sykdommen har endret henne ganske mye. – Jeg har alltid planlagt alt mulig. Før ville jeg ha tenkt på både i morgen og overimorgen, 14 dager og to måneder framover. Men da jeg ble syk ble det så mye å håndtere. Man lurer på om døden kommer nå eller senere, og man frykter det ukjente. Så jeg klarer ikke å ta innover meg mer enn det jeg har i dag. Det som kommer i morgen må jeg faktisk tenke på i morgen.

Engasjementet skrur seg til enda et hakk: – Noe blir også så dødelig uvesentlig når man er alvorlig syk! Jeg minnes da det store samtaletemaet var at folk ikke fikk reist på hytta eller over grensa for å handle, og da tenkte jeg «noe så uvesentlig i denne situasjonen!».

Nå er hun såpass engasjert at høyttaleren på datamaskinen skurrer litt. – Det er jo mange alvorlig syke mennesker rundt omkring, og for dem er koronaen virkelig er en trussel for livet.

Jeg tar motet til meg og spør om hun er redd for å dø. – Jeg er nokså overbevist om hvor jeg skal havne så jeg er ikke redd for å dø, men jeg har ikke lyst til å dø. Tidligere har jeg hatt en forferdelig frykt for selve dødsopplevelsen, men så fikk jeg sitte ved dødsleiet da min mor døde. Det er noe av det vakreste jeg noen gang har opplevd, rett og slett. Jeg blir helt matt når jeg tenker på det, sier hun og lener seg tilbake i stolen. – Idet hun døde kom det en slik fred inn i rommet, du var ikke i tvil om hva det var. Etter det er jeg ikke redd for å dø, men jeg vil ikke dø enda. Man sier jo gammel og mett av dage, der er ikke jeg, sier hun og smiler bredt.

Matlaging måtte gjenerobres Torhild sier det ikke ligger for henne å bare sette seg ned, at hun er altfor utålmodig, altfor rastløs, og at det hadde gjort henne apatisk. Undertegnede er derfor i ferd med å bli bekymret for hva som vil skje hvis hun ikke lenger kan mestre jobben, men bekymringen viser seg å være ubegrunnet: – Jeg har aldri vært noen fantastisk husmor og mannen min har laget all mat i 30 år, men da jeg var veldig syk fant jeg ut at dette med matlaging var noe jeg skulle gjenerobre – av rent egoistiske grunner. Jeg trengte å mestre noe. Jeg klarte å koke grøt en dag, og da ble jeg altså så stolt at jeg nesten svevde. «Gurimalla, dette mestret jeg faktisk», tenkte jeg, og jeg ble så glad. Helt euforisk!

Så hvis du ikke finner på noe annet når du er ferdig på Stortinget, så kan du kanskje bli stjernekokk? – Nei, det spørs nok, altså. Men jeg skal nok finne noe å være opptatt av, det er jeg avhengig av. Dessuten er familien min veldig viktig for meg. Men også dette å få våkne til en ny dag, hoppe ut av senga, det gir meg stor glede. Tenk at jeg får være i så god form som jeg er, at jeg ikke er psykisk nedbrutt, at jeg har en tro og kan snakke med Gud. Jeg ber om helbredelse, men jeg ber også om at Guds vilje må skje. Og så ber jeg om at jeg må settes i stand til å ta det som kommer, rett og slett. Jeg har lagt det der, sier Torhild.