I FULL BLOMST
Tretten kvinner, tretten historier
Rikki Tidemand
Til alle kvinner som vil bli regnet med.
Som nekter å bli usynlige, tause eller tatt for gitt – uansett alder.
Som bærer klokskap, erfaring og en tidløs attraktivitet som stråler med selvsikkerhet.
Som tar ordet for seg selv og dem som kommer etter.
Vi gjør en forskjell, hver dag.
FORORD
Hvis du hadde spurt meg om kvinner i sekstiårene for et tiår siden, ville jeg ha fortalt deg om henne.
Det var hun som alltid gikk forbi huset der jeg vokste opp. Jeg husker henne ikke så godt, men jeg husker munnen hennes, med knallrød leppestift. Rynkene rundt munnen og den røde leppestiften ga henne et tydelig kart med tynne linjer. Og hun hadde kraftige øredobber. Jeg kunne se at hullet i øreflippen hadde utvidet seg og begynt å dra seg nedover. Mot bakken. Som om alt med henne var på vei nedover.
Jeg vet det nå. Mange av oss får leve lenge. Jeg har lagt bak meg barnefødsler, jeg har blitt bestemor. Jeg har vært lenge i arbeidslivet, og jeg har gått av med pensjon. Jeg har vært fruktbar og jeg har opplevd at den biologiske klokken har stoppet. Noen definerer meg sikkert som en gammel dame
Jeg har vært så full av fordommer. Vært pessimistisk. Jeg har tenkt på meg selv som å gå ut på dato, uinteressant, bli satt på sidelinjen og passivt på vei til en endestasjon. Identitetskrise. Jeg har tenkt at mange ting må ta slutt eller ihvertfall endres. Men så la jeg merke til noen av de andre. Eldre enn meg, mer aktive enn meg, tøffere enn meg. De så frem der jeg så ned. Tenk å være så fremoverlent.
Jeg ble nysgjerrig og inspirert.
Så jeg fant frem kamera, og tok kontakt med kvinner i den såkalte tredje alderen, og inviterte meg selv på besøk. Jeg trengte å lære av noen som ikke hadde blitt den eldre kvinnen jeg fryktet jeg skulle bli. Selv var jeg farget av alderismen. Jeg fryktet det blasse, og alt som skulle forsvinne litt etter litt. Nå trengte jeg derimot å fylle fargeskalaen med rødt, lilla, grønt og gult. De årene jeg har igjen skulle bli fulle av regnbuens farger. Jeg så det raskt. Dette var kvinner som levde et aktivt liv, og som slo hull på alle mine fordommer om at eldre kvinner er uinteressante og kjedelige.
Urkraft
INGERID
Ingerid er kunstner og ville gjerne vise meg hvordan hun arbeidet. Hun foreslo å ta meg med til en strand i Vestfold for å kunne finne skatter fra fjorden. Gamle etterlatenskaper eller vrakgods. For gjenbruk, for bærekraft og kunst. For Ingerids kreativitet. Hun fant elementer til sine kunstprosjekter, noe flytende og noe gjemt blant stener og busker … Et eget øye for hennes indre liv.
Etter vår sjørøverferd i fjæra med god fangst, så vi plutselig et lite hus, bortgjemt, et hus med knuste vinduer og hvor stråene sto høyreiste og viste ingen spor av mennesker. Vi gikk lenge rundt og så etter liv. Tittet inn i vinduer, og sjekket dører. Ingen hadde vært der inne på lenge. Ingerid finner en åpen dør, roper høyt hallo og får ikke noe svar. Bare et hus fullstendig forlatt. Bilder, madrasser, serviser, stoler og bord. Her har det ikke vært mennesker på mange år. Muggen lukt og spindelvev overalt. Vi beveger oss nølende inn, jeg puster nesten ikke, av en slags barnslig spenning. Ingerid går rundt med et våkent og nysgjerrig blikk, hvorpå hun plutselig snur seg, betrakter meg med et lite smil om munnen og sier: Dette har nok ikke du gjort før, Rikki.
Det å bli kunstner var et kall. Jeg har alltid måttet ha det som den viktigste måten å uttrykke meg på. Å være kunstner må jeg være til jeg ikke er her lenger. Jeg begynte på Statens håndverks- og kunstindustriskole da jeg var 17 år, og jeg har deretter holdt separatutstillinger og gruppeutstillinger hvert år siden begynnelsen av 1960-årene.
Jeg har samlet figurer og samlet såkalte ubrukelige ting, helt fra jeg var barn. De blir med i mine historier og fortellinger i kunsten. Jeg finner en ting – og ser med en gang hva det skal bli. Jeg har en kilde inni meg, og den bare kommer ut fra noe jeg har sett eller opplevd. Jeg er voksen og moden, men har et veldig stort barn i meg. Det er lekenheten som bringer meg videre. Det kommer av seg selv. Det er dette som er morsomt – livet ville vært meningsløst hvis jeg ikke hadde mitt kunstneriske arbeid.
Mitt kunstneriske uttrykk er min sterkeste kraft. Og jeg velger å leve inspirert av Simone de Beauvoirs:
“For at alderdommen ikke skal være en latterlig parodi på vår tidligere tilværelse, finnes det bare en løsning. Det er å fortsette å forfølge våre mål som gir livet vårt mening: Å ofre seg for individer, kollektiver, saker, sosialt, politisk, intellektuelt – eller skapende arbeid.”
Jeg synes det er skummelt at jeg har levd så mange år, men jeg har ikke noe valg, jeg må bare fortsette å holde på med det som driver meg fremover. Jeg har blitt litt skrøpeligere til bens. Og sånn sett går ting litt langsommere enn før. Men jeg er fortsatt veldig aktiv og produserer som aldri før. Kunsten, redningen min, er å fortsette å skape ting. Jeg er også nødt til å holde utstillinger og selge, livet må gå rundt – å være kunstner er ikke et veldig økonomisk innbringende yrke. Jeg kommer til å holde på så lenge som jeg bare kan. Det er kunst og kultur, de åndelige verdier som gir grobunn til verdi skapende utvikling i vår menneskelige eksistens. Dette betyr alt for meg. Det er meningen med livet.
NOE UROLIG
Du hadde nålene mellom tennene, jeg telte dem måtte stå helt stille på spisebordet.
Jeg gjorde meg liten da du satte sammen kjolen, holdt pusten skapte luft mellom meg og stoffet.
Bare stirret på munnen din, tre nåler i forskjellige farger.
Du beveget deg rundt meg med øvede hender, stoffet beveget seg inn og ut sammen hver for seg, jeg telte nåler.
Du sydde alle klærne mine i brunt og beige jeg hadde brune øyne, pappa fikk ikke lov til å gå i blått han hadde også brune øyne.
Du klarte å snakke med nåler i munnen, jeg våget ikke svare bare nikket og ristet på hodet.
Din venninne snakket også med nåler i munnen, hun svelget en.
Jeg var lydig og føyelig og samarbeidsvillig.
I karakterboken min sto det alltid Orden: Meget bra Oppførsel: Noe urolig
Jeg ønsket bare blå jeans fra butikken.
Nærvær
FRØYDIS
Frøydis inviterte meg til en Milonga. En sosial møteplass hvor mennesker møtes for å danse argentinsk tango. Smektende musikk. Summende stemmer. Og en atmosfære av forventning. Til kvelden og dansen og gleden.
Det er tidlig på høsten i Oslo. Sensommerens temperatur inspirerer til å danse ute. Jeg går gatelangs og forbereder meg. Spent på hva som venter.
Så stopper jeg opp, midt mellom høye hus og bilstøy hører jeg musikken, som fører meg til Frøydis og kveLdens Milonga. Stemningen syder som en liten sydamerikansk tangosalong.
Hun har danset tango i mange år. I kveld danser hun lenge i strekk. Pusten er helt uanfektet. Argentinsk Waltz og Tango. Frøydis sier ja til alle de som byr henne opp. Et spennende blikk. Det er forførende argentinske tangorytmer.
Hun ser ut som en ungjente der hun blir ført inn i rytmer og bevegelser, som får frem de gode følelsene bare tangoen kan gi. Nærhet og femininitet.
Livet blir mye enklere med tango.
Jeg har mistet to barn, og tangoen ble en vei ut av sorgen. Den føles som en god trøst. Og gir meg glede.
Når jeg danser med noen av disse guttene så kan de bokstavelig talt være barnebarna mine. Men heldigvis finnes det også menn på min egen alder. Tangoen gir en deilig sensuell følelse og det er godt å bli holdt rundt. Tett kroppskontakt er ikke så farlig, og flørten i tango er sunn og god. Jeg danser flere ganger i uken og jeg sier aldri nei når jeg blir engasjert. Det har jeg simpelthen ikke tid til. Og for meg er tango selve livet; avstand og nærhet, balanse og ubalanse, harmoni og disharmoni.
Dansen gir meg mye menneskekunnskap, både når jeg er på gulvet og det å bare sitte og se på. Se hva som skjer. I spenningsfeltet mellom mann og kvinne, og også hvordan dansen får frem hver og ens personlighet. Det er nok derfor jeg er så knyttet til akkurat denne dansen. Jeg er forfatter og det er så mye som utspiller seg, som også inspirerer meg i mine tekster.
Jeg har vært teaterpedagog, med barneteater som livsstil. Det var øvelses lokale for teateret hjemme i huset mitt, hvor jeg instruerte, koreograferte og inspirerte. Noen forestillinger utviklet seg videre, og ble med i bøkene jeg skrev. Barneteateret var en stor del av livet mitt. Lenge.
Nå tør jeg ta sjanser som jeg ikke gjorde for 20 år siden. Jeg gjør mye mer av det jeg har lyst til. Jeg skriver mye, og jeg holder på med et bokprosjekt. Det skal bli en bok om ungdom på flukt. Jeg vet jeg kan skrive, og nå trosser jeg frykten for refusjoner og er ikke så redd for sånt lenger. Da jeg var yngre, tok jeg det mye mer personlig. Nå tør jeg å si fra. Det går greit om jeg oppfattes som både vanskelig og krevende. Jeg kan ta den sjansen nå.
Med alderen har jeg blitt mye mer spontan, og jeg lytter mer til mine intuitive impulser. Det er kort vei fra intuisjon til reaksjon. Jeg tar mer initiativ. Noen menn blir lykkelige når de ikke har kontroll i dansen, at kontrollen ligger hos meg, fordi jeg kan den så godt. Danselæreren sier at jeg er i forkant av dansen. Noen ganger får jeg kritikk for dette, og det synes jeg er helt greit.
SMÅ SKRITT
Hun skal begynne på danseskolen, sa mamma
Jeg husker det enda. Kan fortsatt kjenne følelsen. Den nyvaskede hvite strømpebuksen. Og kjolen, med stive blonder. Den rosa kremen, som luktet godt. Et tynt slør over huden. Små skritt, for å prøve å lage luft mellom meg og kjolen. Mellom meg og strømpebuksen. Hvite sko festet med rem over vristen. Nylagt hår.
Og vals
En to tre
En to tre
I dag er det Piazzollas trekkspill som fyller rommet. Smektende, forførende tangorytmer.
Kjolen, mykt omsluttet, som en bris rundt bena. Vi står tett. Et åndedrag mellom. Et steg, så et til. Jeg gir etter. Lar meg bevege. Hånden hans tett på min rygg.
Pust inn
Pust ut
Jeg flytter vekten. Fra en fot til den andre. Bare musikken og oss, i takten, med rytmen.
Tuppen av skoen stryker lett, glir som en hemmelighet før den stanser. Hælen løftes, senkes, som om underlaget puster med. Jeg stoler på følelsen. Har kjent den før. Lar meg føre, varsomt, nært. Gulvet hilser gjenkjennende, som et kjærtegn.
I Full Blomst er mitt personlige prosjekt - en reise i livet der mange av oss opplever at verden har begynt å se forbi oss, som om historien vår allerede er ferdig skrevet. Men jeg ser noe annet. Jeg møter så mange kvinner som fortsatt blomstrer. Som svømmer i regn og kuldegrader, som danser med hele kroppen, som ser nysgjerrige fremover og drømmer høyt og elsker dypt. Kvinner som nekter å forsvinne inn i usynligheten.
Gjennom fotografier og samtaler med kvinner har jeg utforsket og reflektert over hva det betyr å eldes med styrke, frihet og intensjon. Ikke for å bli mindre, men mer. Mer levende. Mer synlig. Mer oss selv.
Dette er min hyldest til den eldre kvinnens skjønnhet. Vi har linjer i ansiktet og historier i kroppen, og vi fortjener å leve fargerikt, stolt og ufiltrert. Boken omfavner alt som fortsatt spirer, til alt vi fortsatt skal være – og til den gylne kraften i det modne, ekte og levende. Vi er ikke ferdige. Vi er i full blomst.
