KJÆRE PUBLIKUM
Ifølge den franske psykoanalytikeren og filosofen Jacques Marie Lacan kan man bare uttrykke ideene og følelsene man har gjennom språk. Det eneste språket man kan bruke for å uttrykke seg, er “språket til andre”. Hva skjer da hvis man ikke har språket til andre eller bare har litt av det? Hva skjer i møtet med andre? Hva skjer med maktforholdet til andre? Eller ditt eget bilde av deg selv i relasjon til andre? Dette er spørsmål som scenekunstner Maritea Dæhlin har vært opptatt av i flere år. Hun har selv vokst opp og lever i det flerspråklige i likhet med svært mange andre som bor i Norge. Likevel er det sjeldent at flerspråkligheten tas med inn i scenerommet.
Dette er noe av utgangspunktet for forestillingen ORD. Dæhlin har ofte tatt i bruk flere språk i sine egne soloforestillinger, men i dette prosjektet ønsket hun å arbeide med utøvere uten profesjonell sceneerfaring. I løpet av castingprosessen ble det tydelig for oss at vi ønsket å jobbe med godt voksne kvinner med innvandrerbakgrunn. Wilairut Haavind, Hana Abdelkarim Elhag Ahmed og Miriam Soto Aguilar har på imponerende vis omfavnet arbeidet med en sjelden dedikasjon og tilstedeværelse. Med bruk av lyd, musikk, sang, dans, poesi, video og tekst skapes et univers med plass til det oppstykkede, brokete og gebrokne, det poetiske, det stille opprørske og det overraskende.
Så vel skuespillere som hele det kunstneriske laget har alle ulikt språklig utgangspunkt. Med ORD oppløses normative forventninger og det evinnelige maset om kvalitet erstattes av nye åpne rom.
God fornøyelse!
¡Que disfruten!
Valborg Frøysnes
MEDVIRKENDE
HANA ABDELKARIM ELHAG AHMED (SUDAN)
Snakker arabisk, norsk og litt engelsk, og på skolen i Sudan lærte hun fransk (som hun har glemt).
WILAIRUT HAAVIND (THAILAND)
Snakker thai, laotisk, phu thai, norsk og litt engelsk.
MIRIAM SOTO AGUILAR (CHILE) Snakker spansk, engelsk og norsk.
NÅR SPRÅK(ENE)
BLIR FORTELLINGEN(E)
Helt siden Thespis, historiens første skuespiller, tok steget inn på scenen i antikkens Athen og fremførte en monolog på gammelgresk, har teater, litteratur og språk vært uløselig knyttet sammen. Gjennom forskjellige epoker og kulturer har dette båndet blitt styrket, og teatret har blitt avhengig av språk for å formidle forståelse, mening og estetikk.
I Norge er teatret i stor grad ettspråklig, med norsk som det dominerende sceniske språket. Selv om man noen ganger spiller på utenlandske språk – særlig i operaen – er det sceniske språket som regel norsk. Som ung teaterstudent lærte jeg at på norsk scenespråk skulle man ikke si «OK», men «greit», eller kanskje «javel» siden vi befinner oss på Sørlandet.
Språk og teater har også i norsk sammenheng vært så viktig at det ble utkjempet et gateslagsmål i Kristiania i forbindelse med åpningen av Det Norske Teatret i 1913. Opptil 12 000 nynorskentusiaster og landsmålstilhengere barket sammen i blodige kamper under teatrets premiere på Jeppe på Bjerget. Hvilket språk som tales i teatret har vært så viktig historisk at blodsutgytelse faktisk ble konsekvensen.
Når vi går inn i en teatersal, forventer vi at språket er velformulert, veltalt og gjennomkomponert. Vi skaper estetiske hierarkier, både bevisste og ubevisste, hvor språk er en viktig del. Man tenker det er gitt at Torvald Helmer skal snakke veltalt, velformulert og presist norsk – og for ikke mange år siden var det uhørt at han skulle snakke noe annet enn riksmål!
Men hva skjer når vi plasserer tre aktører på scenen som ikke har norsk som førstespråk? Flere av dem er tidlig i læringsprosessen og har begrenset kyndighet i språket. Teatret er som mange andre kunstformer iboende normativt og hierarkisk. Publikum i Norge forventer at det spilles på et velartikulert norsk, at de forstår alt, og at språket er et vakkert og poetisk instrumentelt verktøy for meningsdannelse. Slik tradisjonen seg hør og bør.
I Maritea Dæhlins forestilling ORD er ikke språket en meningsbærer for en fortelling; språkene – i flertall – er fortellingen i seg selv. Dette utfordrer og dekonstruerer våre forventninger om teater, tradisjonell teaterpraksis og verdigrunnlag.
Samtidig er verden vi lever i stadig mer flerspråklig, og denne verdenen ønsker Maritea Dæhlin å reflektere på scenen. Her brettes den komplekse og mangefasetterte verdenen av flerspråklighet ut i all sin herlighet og problematikk. Forestillingen dekonstruerer tradisjonell teaterforståelse og utfordrer etablert praksis, både i form og innhold. Den komplekse og flerspråklige verden som vi alle egentlig er en del av åpnes opp i Dansesalen i Kilden, fylt av motsetninger og paradokser.
Den tyske professoren i teatervitenskap Hans-Thies Lehmann var i 2006 mannen bak begrepet postdramatisk teater – teaterformer og kunstutrykk som utfordrer de klassiske forventningene til det litterære, språklige teateret som har vært rådende siden antikken. Maritea Dæhlin søker stadig etter nye dramaturgier som unndrar seg konvensjoner og klisjeer. Hun beveger seg på tvers av sedvanlig teatertradisjon, anvendt teater, sosialt arbeid og aktivisme. Hennes arbeid er dermed ikke i en tradisjonell bås rent omtalemessig. I tillegg skaper hun et særegent scenisk språk hvor abstraksjon spiller en stor rolle, og utfordrer de mer konvensjonelle fortellertekniske grepene vi alle er vant med. Hennes samarbeid med det kunstneriske laget utvider forståelsen av språk til også å omfatte bilder, musikk, symboler og en utvidet form for medmenneskelig kommunikasjon i alle dets former.
Dæhlins form for teater unndrar seg enkle beskrivelser og arbeider med å bygge ned klassiske estetiske hierarkier om hva kunst skal være, hvordan det gjøres, og språkets plass i kunsten generelt og i scenekunsten spesielt. Kilden Teater har tre medvirkende på scenen som i kraft av seg selv og sin flerspråklighet danner grunnlag for et unikt kunstnerisk uttrykk som en klassisk trent enspråklig norsk skuespiller vanskelig kunne erstattet.
Som hun selv har sagt: «Endelig er det deres tur.»
Endre Sannes Hadland Dramaturg, Kilden Teater
AV MARITEA DÆHLIN
KUNSTNERISK LAG
Regi Maritea Dæhlin
Scenografi og kostymedesign Gabriela Melo Larsen
Komponist og lyddesign Truls Hannemyr
Lys- og videodesign Laurent Ravot
Dramaturg Endre Sannes Hadland
PRODUKSJONSLAG
Produsent Jørgen Macdonald
Inspisient Mette Nessvoll Høgdal
Scenemester Gro Kristensen
Lydtekniker Anniken Leirkjær
Lystekniker Sandra Eskedal Løvsland og Vitor Mendes
Sminkør Alvilde Kippersund
Kostymekoordinator Kirsti Løset
Påkleder Cecilie Nybakk Nore
Skodesigner/skomaker Soh Tokunaga
Kostymesyer Mathilde Winterhalter, Anne Lise Stensli, Maren Ruud, Cecilie Nybakk Nore og Kirsti Løset
Fargeri/trykk Sille Højholdt
Rekvisittverksted Pernille Usterud-Svendsen og
Andrea Usterud-Svendsen Alcañiz
Leder kulisseverksted Michael Stokka-Troxel
Teatermaler Frode Holgersen, Camilla Lilleengen, Maichen Hård og
Miriam Andrea Wennerberg
Teatersnekker Sigve Astrup Lien og Even Wennerberg
Digital designer/operatør Bojan Milinkovic
Markedsfører Anne Reitan
Kommunikasjonsrådgiver Mikal Vassbotn
Grafisk designer Cecilie Hestad
Medvirkende film Laurent Ravot og Nina Dæhlin Tokunaga
Foto Lars Gunnar Liestøl
SANGER
”Soledad y el Mar”, Natalia Lafourcade
”La noche azul”, Cesar Soto Muñoz
En Kilden Dialog-forestilling i regi av Kilden Teater.
Å ENERGI
Å Energi skal gi kraft til en fornybar fremtid. Vi skal øke produksjonen av ren fornybar energi, sørge for at strømmen leveres sikkert og effektivt gjennom strømnettet, og utvikle nye og bedre energitjenester.
Samfunnet står overfor store utfordringer for å klare den grønne omstillingen. I det store bildet handler det om klimaendringene, men det handler også om tilgang til kraft. I dette ligger det forventninger og ansvar vi i Å Energi kjenner på. Vi må gjøre mer enn i dag, på kortere tid enn i går.
Å Energi er Norges største fornybarkonsern med virksomhet i hele verdikjeden, fra produksjon til forbruker. Vi skal ta en ledende rolle i overgangen til en fornybar fremtid.
Margit Unander
Konserndirektør Mennesker og kommunikasjon i Å Energi
HOVEDSAMARBEIDSPARTNER
Kilden Vokalensemble og Kilden Teater
SOLBØNN
Konsert på Christiansholm festning - med lesning av tekster fra Jon Fosse
25.-26. april