Briljante Britiske Brødre

KRISTIANSAND SYMFONIORKESTER Dirigent: Paul Watkins - solist: Huw Watkins, piano

Briljante Britiske Brødre Torsdag 2. februar Konsertsalen

KILDEN TEATER OG KONSERTHUS

KILDEN.COM

PROGRAM Huw Watkins (f. 1976):

THREE WELSH SONGS FOR STRINGS (12’)

Benjamin Britten (1913-76):

PIANOKONSERT, op. 13 (1938/1945) (33’) • Toccata: Allegro molto e con brio • Waltz: Allegretto • Impromptu: Andante lento • March: Allegro moderato sempre a la marcia Pause

Edward Elgar (1857-1934):

ENIGMA VARIASJONER (14 variasjoner) (32’)

Paul Watkins, som sist besøkte Kristiansand i 2011, har lenge vært en høyt respektert og etablert aktør i britisk og internasjonalt musikkliv.

Allerede som 20-åring var han solocellist i BBC Symphony Orchestra og ble snart en ettertraktet solist og kammermusiker. Den delen av virksomheten hans pågår fremdeles, parallelt med en suksessrik dirigentkarriere som skjøt fart i 2022 da han vant Leeds Conductors Competition.

Som dirigent har Watkins jobbet med alle de ledende britiske orkestrene; London Symphony Orchestra, Philharmonia, London Philharmonic, Royal Philharmonic Orchestra, City of Birmingham Symphony, BBC Symphony Orchestra m.fl.

Han ble i 2009 den første med tittelen “Music Director” for English Chamber Orchestra og var samtidig 1. gjestedirigent for Ulster Orchestra.

Watkins har også hatt atskillige internasjonale oppdrag i f.eks Belgia, Frankrike, Tsjekkia, Australia og Japan.

2

Huw Watkins ble født i Wales i 1976. Han studerte piano ved Chetham’s School of Music og komposisjon ved The Royal College of Music. Som pianosolist har han opptrådt med London Sinfonietta og BBC sine ulike orkestre. Han har også turnert i blant annet USA og Canada. Watkins er en svært godt likt kammermusiker og spiller regelmessig med verdensstjerner, som fiolinistene Alina Ibragimova og Daniel Hope.

Huw er dedikert til samtidsmusikk og har urframført verk av blant andre Oliver Knussen og Mark-Anthony Turnage.

Huw Watkins regnes i dag som en av Storbritannias fremste komponister. Hans stadig voksende opusliste omfatter flere solokonserter, komponert for musikere som han samarbeider med innenfor kammermusikk. Eksempelvis ble cellokonserten hans urframført av broren, Paul Watkins, under BBC Proms i 2016. Av andre verk kan nevnes ”London Concerto” (2005), bestilt av 100-årsjubilant London Symphony Orchestra, Fløytekonsert (2014) skrevet til Adam Walker, og de to kammeroperaene Crime Fiction og In the Locked Room.

Huw har siden 2015 vært engasjert som “Composer in association” av BBC National Orchestra of Wales. Three Welsh Folk Songs for strykere var et bestillingsverk fra English Chamber Orchestra i forbindelse med orkesterets beskytter, HRH Prince of Wales, sin 60-årsdag. Som en av de ledende, unge komponistene i Storbritannia var Huw Watkins et naturlig valg for oppgaven. Han beskrev selv det hele som en påtvunget glede.

Benjamin Britten er en av 1900-tallets fremste komponister. Han kan sies å være typisk for århundret gjennom sitt personlige tonespråk, og er vanskelig å plassere inn i en spesiell stil eller -isme. Han begynte å komponere allerede da han var fem år og fikk i 11-årsalderen hjelp og veiledning av komponisten Frank Bridge, som bistod med komposisjonsundervisning og kunnskap om repertoar.

Etter studier ved Royal College of Music i London og en del erfaring innen filmmusikk, kom flere verk i 1930-årene som førte til at Britten ble etablert i musikklivet, eksempelvis Variasjoner over et tema av Frank Bridge, et verk som gjorde suksess ved Festspillene i Salzburg i 1937.

Etterhvert skulle Britten bli en fornyer av britisk opera blant annet med Peter Grimes i 1946. Andre verk som kan nevnes er The Young Persons Guide to the Orchestra, War Requiem og Serenade for tenor, horn og strykere.

Pianokonserten som ble skrevet våren 1938 var tilegnet kollega Lennox Berkeley, men tilpasset Britten selv som solist. Den var laget med tanke på å vise instrumentets forskjellige egenskaper og uttrykksformer. I forbindelse med uframførelsen under en Proms-konsert i Queens Hall med Sir Henry Wood som dirigent, skrev Britten om verket; han ville vise pianoets store omfang, diverse egenskaper og 3

uttrykksformer som for eksempel dets slagverksliknende kvaliteter. Verket er altså ikke tenkt på som symfoniske dialoger mellom soloinstrumentet og orkesteret, men som et solistisk bravurstykke med orkesterakkompagnement.

Selv om satsenes titler Toccata, Vals, Impromptu og Marsj, mer gir inntrykk av å være en suite enn et sammenhengende verk, er konserten solid og tett oppbygd der de tematiske idéene er vevd sammen. Den friske, energiske åpningen, krydret med lekker rytmikk og glissandoeffekter, kan oppfattes som et portrett av den meget begavede og kreative 25-åringen. Kadensen på slutten av satsen gir noen ganger en impresjonistisk følelse.

Andre satsens litt merkelige valstema var muligens en kommentar til den urolige tilstanden i Europa i 1938 og annekteringen av “valsenes by”.

Valsen følges av et “Impromptu”, som i denne sammenhengen betyr at musikken skal gi inntrykk av å være improvisert i øyeblikket. Solostemmens rolige, meditative tema varieres og leder fram til et høydepunkt for senere å sakte forsvinne i et drømmeliknende skimmer.

Siste satsens marsjtema introduseres i de dype strykeinstrumentene. Det vokser gradvis ut og får et bombastisk og lett parodisk uttrykk som også kunne føre tankene til alvoret utenfor konsertsalene.

Dette tidlige mesterverket viser kvaliteter som kjennetegnet Brittens musikk og som han kom til å formulere lengre ut i karrieren. “Musikk handler for meg om klarhet, å tydeliggjøre, forfine og finne sensibiliteten. Min metode går ut på å skrelle bort det overflødige, for å skape absolutt klarhet i uttrykket”.

Edward Elgar var i utgangspunktet en outsider i engelsk musikkliv. Han var født og oppvokst i Broadheath, Worcestershire og musikalsk skolert delvis av sin far som drev en musikkforretning og var fiolinist, organist og pianostemmer, og delvis gjennom selvstudier. Elgar ble knapt regnet med i musikklivets etablissement selv om noen av verkene hans for kor og orkester hadde fått en del nasjonal oppmerksomhet.

Det store gjennombruddet drøyde til juni 1899. Da ble den 42-årige Elgars EnigmaVariasjoner urframført og han fikk praktisk talt “over natten” status som en ledende britisk komponist, og han skulle snart få et internasjonalt renommé.

En kveld i oktober året før hadde Elgar, etter en lang dags undervisning og avsluttet middag, tent en sigar og satt seg ved pianoet og begynt å improvisere. Hans kone Alice kommenterte en melodilinje hun likte og Edward fikk da idéen om å spille temaet slik som hans kammermusikk-kollega Hew David Steuart-Powell ville gjort det. Han fortsatte med å spekulere i hvordan vennen Basil Nevinson ville ha betraktet melodien. Idéen til verket var født og Elgar kom til å skrive 13 orkestervariasjoner som på en eller annen måte relaterte til mennesker i omgivelsene hans, samt nr. 14 som var et selvportrett. “Det begynte som en spirituell lek, men fortsatte i dypeste alvor”, kommenterte Elgar selv om den kreative prosessen.

4

Ordet “enigma” betyr gåte. I denne sammenhengen handlet mysteriet delvis om å gjette hvilke personer som skjulte seg bak de ulike variasjonenes initialer. I tillegg skrev Elgar i sine kommentarer at det finnes et annet stort tema i verket, men det spilles ikke. Denne “enigmaen” har lokket fram utallige forsøk på løsninger gjennom årene uten at noen åpenbar forklaring presenteres. En teori er at verkets tema representerer et kontrapunkt til den uspilte “enigmaen”, mens andre musikkvitere hevder at det mystiske temaet overhodet ikke er musikalsk. Elgars spesielle, skøyeraktige lynne har fått noen musikkhistorikere til å hevde at “enigmaen” ikke eksisterer i det hele tatt, men ble nevnt kun for å skape interesse for verket. I alle tilfeller ble dette drøyt 30 minutter lange stykket av genial orkesterprakt et virkelig løft, ikke bare for Elgar, men også for britisk musikkliv.

VARIASJON 1 (C.A.E.) En romantisk og finstemt forlengelse av temaet. En hyllest til Elgars hustru Alice, som var en konstant kilde til inspirasjon.

VARIASJON 2 (H.D.S-P.) Hew David Steuart-Powell, pianist som Elgar musiserte med i diverse kammermusikalske sammenhenger.

VARIASJON 3 (R.B.T.) Richard Baxter Townsend, eksentrisk kunstviter, Oxford. Musikken sikter delvis til hans imitasjon av en gammel mann hvis røst går fra bass til falsett, og delvis til Baxters vane med å sykle gjennom byen og stadig la ringeklokka lyde. Illustrert i musikken av stryk pizzicato og treblås.

VARIASJON 4 (W.M.B) William Meath Baker, landgreve og belest gentleman. Etter å ha organisert logistikken for dagens hest- og vogntransport for et større selskap, leser han høylytt opp skjemaet, skynder seg ut av rommet og smeller ufrivillig døren igjen etter seg.

VARIASJON 5 (R.P.A) Richard Penrose Arnold, musikkelsker og selvlært pianist. Han klarte på mystisk vis å ta seg forbi spilletekniske vanskeligheter, men fant likevel den rette følelsen.

Konversasjoner med ham ble stadig avbrutt av smått forvirrende kommentarer og spirituelle innfall.

VARIASJON 6 (“YSOBEL”) Isabel Fitton, beskrevet som en staselig, vakker kvinne. En amatørfiolinist som, for å dekke behovet for bratsjister i nærheten, byttet til det dypere instrumentet.

Som en privat spøk la Elgar inn en liten (for amatører) utfordring i bratsjmelodien; å gå fra andre til fjerde strengen uten å komme borti den tredje.

5

VARIASJON 7 (A.T.G.) Arthur Troyte Griffith, arkitekt og nær venn til Elgar.

Musikken beskriver Elgars resultatløse forsøk på å lære Griffith å spille piano.

VARIASJON 8 (W.N.) Et portrett av Winifred Norbury og kanskje i større grad av “Sherridge”, et 1700-tallshus der Norbury og søsteren levde et stille og rolig liv.

VARIASJON 9 (NIMROD) Nimrod omtales i gamle testamentet som den “mektige jegeren”. I denne sammenhengen er det et pseudonym for Elgars utgiver og nære venn, August Jæger.

Det refererer til en lang diskusjon en sommerkveld, om de langsomme satsene i Beethovens verk. Jæger var en støtte for Elgar selv i de vanskeligste stunder. Han hadde en stor sjel og et varmt hjerte, men slet med dårlig helse og gikk bort allerede i 1909. Tyve år senere skrev Elgar at Jæger hadde blitt erstattet av andre, men at tomrommet etter ham aldri hadde blitt fylt.

VARIASJON 10 (INTERMEZZO DORABELLA) Dory Penny, en ung, sjarmerende, musikkelskende dame i omgangskretsen til Elgar.

Han hadde en platonisk flørtete relasjon til henne. Den litt haltende rytmen i begynnelsen imiterer kjærlig hennes lette stemming.

VARIASJON 11 (G.R.S.) Vennen George Robertson Sinclair. Elgar var veldig glad i bulldogen hans, “Dan”.

Her skildres det hvordan den energiske, men ikke alltid så elegante hunden faller ned i elven “Wye”, svømmer mot strømmen og med et triumferende bjeff kommer seg opp på elvebredden.

VARIASJON 12 (B.N) En hyllest til Basil Nevinson. Vitenskapsmann, dyktig amatørcellist og en trofast, hjelpsom og høyt verdsatt venn.

VARIASJON 13 (*** ROMANZA) En spesiell gåte som det fremdeles spekuleres over. Det virker som tittelen er basert på et kjærlighetsforhold til den som skjuler seg bak de tre ukjente initialene (***).

En frase fra Felix Mendelssohns konsertouverture, Meeresstille und glückliche Fahrt, siteres av klarinetten mens en motorliknende lyd imiteres i bratsj og slagverk.

Kanskje handler det om Elgars første kjærlighet, Hellen Jessie Weaver som emigrerte til New Zealand? Eller kanskje sosietetsdamen Lady Mary Lygon som var på reise til Australia da Elgar jobbet med verket?

6

VARIASJON 14 (E.D.U. FINALE) Bokstavene er ikke forkortelser her, men sikter til “Edoo”, Alice Elgars kallenavn på sin ektemann. I dette avsluttende selvportrettet fokuserer komponisten på sine kreative og dynamiske egenskaper. I midten av variasjonen høres erindringer fra de sentrale personene i hans liv, Alice og August Jæger (dvs Nimrod), innen verket avsluttes effektfullt og grandiost.

1. FIOLIN Adam Grüchot Daniel Perek Yuka Sato Lars Lunde Loussine Azizian Sigmund Eikeset Solveig Husebø Jonas Båtstrand Henriette A.L. Petersen Svetlana Jelic Maria Andrén Rade Zivanovi 2. FIOLIN Andrea Hansen Armando Toledo Aribú Britta Swanberg Karen Walthinsen Katarina Skogheim Lars Audun Hadland Kari Andrea B. Larsen Nataša Vidačić Waldemar Wojcikowski Dorota Grüchot BRATSJ P.O. Lindberg Kjell Åge Stoveland Zane Kalniņa Piotr Slowik Jane Kärner Trygve-Johan Simonsen Lidija Radmilac

CELLO Ariel de Wolf Leonardo Sesenna Jonathan den Herder Jasper Havelaar Anne Bræin Wolfram Kärner Randi Birkeland KONTRABASS John W. Harrison Erik Zeppezauer Jan Mathiasson Alfred Matre Kåre Dalane FLØYTE Nina Barkenes Mamiko Miura OBO Marion Walker Roar Brostrøm

TROMPET Jens Forus Trym Dalene Eivind Bjørnevik TROMBONE Lars Brynestad Nils Tore Brunvatne Thor-Arne Martinsen TUBA Vidar Løvbrøtte PAUKER Karoline Bjørhei SLAGVERK Ellen Fjørtoft Henning Seldal Thomas Hansen HARPE Johanna Nousiainen

KLARINETT Ingrid Wangsvik Kari Ingelsrud FAGOTT Ignas Mažvila Odd Lyngstad Thea Iselin Øyhus HORN Simon Breyer Ove Repål Leif Tore Strandbakken Hilde Lunde Garby

7

ledager Siste spil g ., 16., 17. o 11., 14., 15 uar 1 8. fe b r

K I L D E N T E AT E R P R E S E N T E R E R

ET DUKKEHJEM AV H E N R I K I B S E N

Spilles t.o.m. 18. februar MED NASRIN KHUSRAWI, KADIR TALABANI, ULRIK WAARLI GRIMSTAD, IDA ELISE BROCH OG JOHANNES BLÅSTERNES REGI: HARRY GUTTORMSEN SCENOGRAFI: TORMOD LINDGREN KOSTYMEDESIGN: GRETE SØIMER LYSDESIGN: MARIANNE THALLAUG WEDSET LYDDESIGN: EIRIK MORDAL

KILDEN TEATER OG KONSERTHUS

KILDEN.COM