Kapittel 2 Jeg løp så fort bena kunne bære meg. Pusten var rask og jeg kjente det svi i siden. Det plasket hver gang skoene traff asfalten. Håret pisket i luften bak meg. Helvete heller, hvorfor måtte de komme akkurat nå? Og hit av alle plasser? Av alle krikene og krokene i denne store, idiotiske byen, så måtte de to tufsene vandre inn akkurat denne gaten, akkurat nå? Den sto like bak en av dem. Armen var hevet. De lange klørne glimtet skarpt i skinnet fra gatelyset. «Kom dere vekk! Løp!» ropte jeg høyt og slo ut med armen. Jeg messet formelen kjapt inni meg og ladet opp håndflaten. Det knitret elektrisk mellom fingrene. De to bare stirret på meg, som et par lamslåtte rådyr i frontlyset fra en møtende bil. Den flekket tennene i et glupsk smil og hogg med armen. Jeg sperret opp øynene. Skyt! kommanderte jeg inni meg. Jeg ble skjøvet tilbake av trykket, men gjenvant raskt balansen. Skuddet traff den i skulderen. Hele den lange tynne kroppen ble slengt bakover av eksplosjonen. Klørne dens bommet på hodet, men traff gutten i armen og sendte ham rett i murveggen. Kroppen hans traff bakken og ble liggende. Den hveste rasende i smerte og blottet de nålelignende tennene, før den bråsnudde og satte på sprang nedover gaten. Jeg kunne ikke la den slippe unna, ikke nå. Uten engang å kaste et blikk på de to personene, løp jeg forbi dem. Jeg fikk ta meg av den skadde idioten etterpå. Jeg sprang etter den, rundet hjørnet og fulgte gaten nedover. Regnet slo mot ansiktet og blendet meg nesten der jeg løp. Den var ikke mer enn ti meter foran meg. Kroppen beveget seg ustødig. Skuddet hadde gjort god skade. Det ville ta tid for den å lege seg. Slik det så ut nå, så kunne jeg faktisk ta den igjen. Et smil bredte seg over leppene mine. Den svingte inn en sidevei og videre inn i et dårlig belyst smug. Du slipper ikke unna så lett, freste jeg fornøyd inn i meg og løp etter. Skoene skled på asfalten idet jeg rundet hjørnet. Jeg vaklet og registrerte med det samme bevegelsen. Øynene sperret seg opp. Klørne hogg like der hodet mitt hadde befunnet seg, og jeg kjente vinden mot tinningen. Jeg rykket bakover og gjenvant balansen. En ny bevegelse. Jeg kastet overkroppen bakover og så akkurat klørne streife over ansiktet mitt. Kroppen spant rundt og hendene landet på bakken. Jeg skjøt benet oppover. Skoen traff den beinete kroppen, og en skarp lyd av noe som knakk skar gjennom luften. Et skingrende skrik unnslapp gapet dens. Jeg stupte mot bakken og rullet til side tidsnok til å unngå de skarpe klørne. De skjøt ned i grunnen. Asfalten sprakk opp og den rev og slet for å komme seg løs. Nå var sjansen min. Jeg kom meg på bena, strakk ut armen og ramset opp formelen. Skyt. Ingenting skjedde. Hjertet mitt stoppet. Nei. Ikke nå.
Den rev løs armen og kastet seg mot meg. Jeg dukket og hoppet til siden. Ustøtt landet jeg på asfalten. Kroppen føltes uvanlig tung. Jeg prøvde å få igjen pusten, men det sved i lungene. Jeg bet sammen tennene. Det skalv i armen. Faen. Blikket gled opp og jeg så etter den. De røde øynene stirret rasende tilbake på meg. Jeg freste og heiste armen igjen. Kom igjen. Bare én gang til. Det ble varmt i håndflaten. Smilet bredte jeg på leppene mine igjen. Ja, nå snakket vi. Den spant kroppen rundt og kastet seg mot meg. Jeg lo høyt. «Dø, din fuckings…» Det eksploderte. Jeg stirret fortumlet framfor meg. Røyken sto om hånden. Røde dråper traff asfalten og dannet dammer under meg. Det gikk et øyeblikk der det føltes som om hele verden sto stille. Regndråpene var det eneste som var i bevegelse. Den hadde stoppet opp og stirret forskrekket på meg. Den beinete kroppen rørte ikke en muskel. Vi ble stående slik og bare stirret på hverandre. Man kunne ha sluppet en knappenål, og det hadde hørtes ut som en ambolt. Så, raskt som et pistolskudd, vendte den kroppen om og løp innover i smuget. Det var som et slag i ansiktet og jeg ble vekket fra transen. Smerten spiddet seg inn i armen og jeg måtte bite tennene sammen for ikke å gispe. Det føltes som jeg hadde holdt en håndgranat idet den gikk av. All huden var sprengt bort fra håndflaten og blodet rant i strie strømmer. Jeg bet det i meg og så etter den. Kroppen dens forsvant inn i mørket. «Vent!» ropte jeg og satte på sprang. Bena slo hardt mot bakken, og jeg hev etter pusten. Det rykket smertefullt i armen mens jeg løp, men jeg hadde ikke tid til å tenke på det nå. Jeg hadde kommet for langt til å gi opp. Jeg hadde endelig en sjanse til å klare dette. Jeg kunne klare det. Jeg kunne faktisk klare det! Jeg nådde enden av smuget. Det var tomt. Jeg bråstoppet og stirret stivt på murveggen foran meg. Hjernen brukte et øyeblikk på helt å få inn hva som akkurat hadde skjedd. Det knyttet seg i nevene. «Nei.» unnslapp det fra leppene mine. Nevene knyttet seg hardere. Jeg ignorerte skaden. Nei. Blodet fra håndflaten dryppet ned på bakken. En skarp smerte stakk seg inn i armen som en kniv. Nei. Nei. Nei. Nei. Knærne ga etter og jeg støtte ned i bakken. Jeg kjørte hendene ned i asfalten og skrek for full hals. Nei! Det kunne ikke være sant! Faen! Faen i helvete! Jeg slo med nevene så hardt jeg kunne, prøvde å bryte gjennom asfalten. Men enn så mye jeg slo, var det kun huden som brøt opp. Knokene ble farget røde. Jeg slo og slo mens jeg bannet og skrek. Lungene sved. Da sinnet endelig hadde fått sitt utløp, rettet jeg hodet oppover og ble sittende og føle regnet mot ansiktet. Det var kjølig, men ikke ubehagelig kaldt. Sommeren hadde enda ikke slippet taket om temperaturen. Jeg sukket og lukket øynene, prøvde å roe meg ned. Hjertet dunket hardt i brystet. Håret klistret seg til ansiktet og nedover nakken. Jeg burde klippe det. Jeg åpnet øynene igjen og nå hadde pulsen endelig sunket litt. Hendene gjorde vondt. Irritert kikket jeg ned på dem. Knokene var oppskrapet og blodige, men det så ikke for alvorlig ut. Håndflaten derimot, så ut som et blodig krater. Det var mulig å se dypt inn i kjøttet. Energien måtte ha sprengt bort alt i dens vei da skuddet mislyktes. Helsike. «Det gikk jo storartet.» Jeg snudde på hodet og så skarpt på personen bak meg. Hun sto med armene i kors og med det kjedsommelige uttrykket i fjeset, som om jeg kjedet henne allerede før jeg hadde åpnet
munnen. Ansiktet var kanskje forandret, men uttrykket var det eksakt samme som alltid. Jeg reiste meg og vendte meg mot henne. «Følger du etter meg? Du vet, vanlige stalkere pleier å stå på avstand og ta bilder og sånt, ikke gå opp og prate til ofrene sine.» Hun viste ingen reaksjon, bare så like uinteressert på meg. «Ikke smigre deg selv. Jeg holder bare øye med deg.» Stemmen hennes var monoton. Jeg hevet brynet og slentret dagligdags mot henne. «Og hvor lenge har du tenkt til å fortsette å gjøre det?» «Så lenge det trengs.» svarte hun hakket kjappere enn forventet. Jeg stoppet opp. Hun satte blikket sitt rett i meg. «Jeg sa det til deg i formiddag, og jeg sier det igjen; Dette er min by.» Hun tok et steg nærmere og fikk med det samme et mer alvorlig preg over ansiktet. «Og jeg kommer ikke til å la deg gjøre som du behager, uten å tenke på konsekvensene.» Jeg rynket brynene. Øynene studerte henne. Inspiserte hver detalj på den lave kroppen. Hun så ikke mye truende ut der hun sto. Jeg ristet oppgitt på hodet. «Jeg klarer virkelig ikke å ta deg alvorlig i den der. Unnskyld.» Hun fikk tilbake den uinteresserte masken. «Bare å bli vandt til den. Den forsvinner ikke med det første.» Jeg la armene i kors. «Jeg kan bare ikke tro at du faktisk gjorde det. Å være fanget i en slik for resten av livet… Det kunne ikke falle meg inn engang.» sa jeg og kjente et lite grøss gå nedover nakken. Jeg ristet det av meg og så bort på henne igjen. Et sleskt smil bredte seg om leppene mine. Jeg lo nedlatende. «Så, hvordan er kroppen? Like svak og patetisk som du hadde trodd?» «Den er i hvert fall min egen.» Smilet mitt forsvant. Det var som om hun hadde grepet meg i munnviken og revet det av med en lynrask bevegelse. Jeg sendte henne et drepende blikk. Nå skjedde det endelig noe i fjeset hennes. Et lite smil åpenbarte seg og hun så fornøyd bort på meg. Jeg freste og begynte å gå. «Jeg skulle gjerne stått her og plapret, men jeg har faktisk en jobb å gjøre.» freste jeg idet jeg passerte henne. Jeg vandret ut av smuget og ut i gaten. Hun snudde på hodet og kikket etter meg. «Ikke glem hva jeg har sagt. Du kan ikke bare løpe rundt og jage dem som du selv vil. Folk kan bli skadet.» Bildet av klørne idet de traff gutten, blinket under hornhinnene. Det strammet seg i kroppen. Jeg fortsatte bortover uten å snu meg. Hun kom ikke til å følge etter meg. Jeg kunne ikke fortsette jakten slik jeg var nå, og det visste hun. Jeg bet sammen tennene. Hva jeg ikke skulle gitt for å få sparke det overlegne trynet hennes ned i betongen. Jeg satte opp farten og det plasket under bena. Klærne var gjennomvåte, og jeg begynte først nå å merke kulden. Da jeg endelig rundet hjørnet der jeg hadde forlatt de to, kjente jeg irritasjonen stige flere hakk. Det var ingen der. Toskene hadde dratt. Jeg stønnet og lente meg frustrert inntil murveggen. Perfekt. Helt perfekt. Jeg presset den friske håndflaten mot pannen og knep igjen øynene. Faen, hvorfor måtte denne kvelden bare bli verre og verre? Det var umulig å vite hvor langt de hadde kommet nå. Å finne dem, ville bli som å finne nålen i høystakken. Og denne nålen kunne ta buss til en helt annen gård. Faen. Jeg åpnet øynene igjen. Det var jo ikke helt sikkert at den hadde truffet ham? Kanskje han bare hadde snublet i bena sine og skrapt seg på muren? Jeg rynket brynene og fnyste. Bullshit. Jeg lente meg bort fra veggen, rettet meg opp og gikk videre. Hvorfor brydde jeg meg egentlig? Det var ikke mitt problem lenger. De hadde valgt å gå videre. Hadde de blitt, så hadde jeg hjulpet. Enkelt og greit. Jeg kunne ikke ta ansvar for enhver idiot som ble skadet, og i hvert fall ikke når vedkommende ikke gadd å vente på hjelp engang. Det verket fra håndflaten. Blodet hadde sluttet å renne, men såret så like fælt ut. Jeg tok meg til det og
rykket litt idet en rask smerteimpuls skjøt inn i resten av armen. Det kom til å ta tid å fikse det. Hele natten minst, i hvert fall i den tilstanden jeg var i for tiden. Jeg gikk nedover fortauskanten. Det gikk først nå opp for meg at regnet hadde stoppet. Jeg så ned på hånden igjen. Den skalv. Hele kroppen skalv. Jeg burde komme meg inn i varmen før jeg ble syk. Kroppen var utmattet. Sliten sukket jeg og blåste bort en hårlokk fra ansiktet. Kanskje det var på tide å bytte snart?
En stråle av lys traff øyelokkene mine. Jeg stønnet, fomlet med hånden for å finne dynen og dro den over hodet. I halvsøvne registrerte jeg lyden av soveromsdøren idet den gikk opp. «Ian, stå opp. Mamma har laget eggerøre og jeg spiser din del hvis du ikke får ræva i gir.» hørte jeg Anna opplyse med den litt for høye og lyse stemmen sin. Det var for tidlig på morgenen og den skar i ørene. Hun grep tak i dynen og begynte å dra. Jeg grep den selv, rullet meg over på andre siden og dro den med meg. «Du skal ikke si sånt.» mumlet jeg søvnig og gjespet. Hun glapp taket og jeg rullet meg inn i en dyneburrito. Det vugget litt i madrassen idet hun krøp opp i sengen. «Du sa det til meg i går.» De små hendene grep tak i dynen igjen og halte og dro så hardt de klarte. Jeg mumlet et eller annet i halvsøvne og krympet meg sammen til en liten ball. Men så, som om noen trykket på en bryter, registrerte hjernen min endelig hva hun hadde sagt. Litt undrende stakk jeg ut hodet. «Hvem har laget hva, sa du?» Anna bøyde seg ned foran ansiktet mitt og smilte bredt. «Stå opp, så kan du se selv.» Hun reiste seg, hoppet ut av sengen og løp over gulvet. Jeg ble liggende igjen med et spørrende uttrykk. Slapt satte jeg meg opp, halvveis innrullet, og kikket utover det mørklagte rommet. Klær lå strødd over gulvet og møblene var fulle av klesplagg, bøker, skolepapirer, PC-spill og andre gjenstander. Jeg gjespet og gned meg i øyet. Det lå en rar ettersmak i munnen. Jeg smattet og rynket på nesen. Hadde jeg glemt å pusse tennene i går? Det smakte som om jeg hadde spist noe surt. Et midnatts sitronmåltid? Søvnig strakk jeg på kroppen og klødde meg i bakhodet. En liten rykning gikk gjennom armen. Skulderen var stiv. Det føltes som det var dagen derpå etter en heftig styrketrening. Jeg tok meg til skulderen og rynket brynene undrende over hvor øm huden føltes. Kloremerkene. Jeg sperret opp øynene og dro av meg t-skjorten. Den landet på gulvet og ble gjenforent med sine artsfrender. Jeg snudde på hodet og kikket ned bak skulderen og bak på overarmen. For å se bedre, vred jeg armen mot meg. Øynene søkte etter de blodige kuttene. De var der ikke. Jeg sjekket over den andre skulderen også, i tilfelle jeg hadde sett feil i går, men nei, den var like uskadd. «Hva…» mumlet jeg forbauset. Med en sløv bevegelse, plantet jeg bena på gulvet. Den venstre foten min traff noe. Bøtta veltet og rullet inn i nattbordet. Jeg skvatt og så ned på den. Den hadde ikke stått her da jeg la meg, hadde den? Jeg rynket brynene og bøyde meg for å plukke den opp. Den var tom, men lukten av såpe hang igjen i plastikken, som om den var nyvasket. Hjernen min var for trøtt til å tenke for mye over det. Jeg satte den fra meg på gulvet og kavet meg ut av sengen. Dynen glapp av og jeg tuslet mot badet. På veien plukket jeg med meg en bukse, en t-skjorte, et par sokker og nytt undertøy. Vell inne, slang
jeg dem på stolen, klikket på lysbryteren og vendte meg mot speilet. Lampen blinket og badet rommet i et sterkt lys. Det sved litt i øynene. Jeg gned meg i dem og så trøttslig på speilbildet mitt. Håret sto ut til alle kanter. Jeg vendte meg rundt, snudde på hodet og kikket på refleksjonen min. Ryggen var bar. Ingen åpne sår, ingen blodige kutt og ingen kloremerker. Jeg strakte meg over vasken og kom så nærme speilet som overhode mulig. Øynene søkte etter ethvert tegn på at det engang hadde vært noe der. De registrerte de gamle velkjente arrene, en og annen føflekk og de røde merkene etter hvor t-skjorten hadde brettet seg i natt. Jeg lo fingrene gli over huden og lette etter spor etter skaden. Idet de strøk over huden på overarmen, registrerte fingertuppene et par små ujevnheter. Spørrende lente jeg meg nærmere speilet og snudde på armen så jeg kunne se hva fingrene hadde truffet. Det var nesten umulig å se med en gang, men da jeg studerte nærmere, la jeg merke til strekene. De var bare en svak nyanse lysere enn den normale hudfargen min, og gikk i fire diagonale streker. De stakk litt opp fra resten av huden, men ellers var de nærmest helt umulige å legge merke til. Jeg rynket brynene. Arr? Men de hadde vært åpne kutt i går kveld. Disse sårene så flere uker gamle ut. Hvordan hadde…? «Ian, jeg spiser jeg maten din.» ropte Anna nedenfra. Jeg ignorerte henne og så spørrende inn i speilet. Gutten stirret like spørrende tilbake. Øynene virket urolige. Mørke ringer hvilte under dem og resten av ansiktet så blekere ut enn vanlig. Fingrene lå fremdeles over arrene. Det var helt klart merkene etter gårsdagens skade. Jeg prøvde å huske hva som skjedde i går. Det føltes som å prøve å huske en drøm. Minnene var der, men de var for vage til at jeg klarte å dra dem fram i en sammenhengende bit. Det eneste jeg fikk fram, var et og annet utydelig bilde, men de oppløste seg med en gang jeg konsentrerte meg om dem. Jeg strøk over arrene. Sår kunne ikke leges med en slik hastighet. Selv ikke små papirkutt grodde så raskt. Irritert myste jeg inn i speilet. Gutten stirret tilbake med like spisse øyner. «Jeg teller til ti. Kom ned hvis du skal ha noe.» hørtes den lyse stemmen igjen. Jeg fnøs og klødde meg i bakhodet. Dette her ga ikke mening. Og noe sa meg at det ikke kom til å bli klarere, uansett hvor mye jeg grublet og tenkte akkurat nå. Jeg dro på meg den rene tskjorta, skiftet undertøy og trakk på meg sokkene. «Seks… Syv…» Jeg stakk bena inn i hvert sitt bukseben og hoppet bortover baderomsgulvet. «Anna, du våger ikke.» ropte jeg irritert tilbake. «Syv og en halv…» hørtes svaret fra underetasjen. Jeg snerret og dro buksene på plass. Lyden av kniv og gaffel mot tallerken klinket fra kjøkkenet. Jeg slentret bortover gangen og svingte inn i stua. Blikket vendte seg inn på kjøkkenet og jeg så med en gang hvordan den lille jenta stakk stekespaden i pannen og skulle til å ta med seg den lysegule klumpen. «Ikke rør en muskel, unge dame.» smalt det fra meg. Hun stivnet. Jeg marsjerte bort og la hånden på det bustete hodet hennes. «Og hva er det du holder på med?» Jeg rufset til og hun dukket unna. Stekespaden glapp ut av hånden og landet i pannen. Jeg grep henne rundt livet og heiste henne opp så vi var på likt nivå. «Prøver du å stjele mat? Må jeg ringe politiet? Heh?» Jeg ristet lett i kroppen hennes og hun fniste lattermildt. Hun gliste bredt. «Jeg telte til ti, men du kom ikke.» Jeg flirte og satte henne ned. «Din lille røver.» Anna rettet på håret og løp tilbake til frokostbordet. Blikket mitt landet på henne. Hun satt stille og
leste dagens avis med en rykende varm kopp nytraktet kaffe i den ledige hånden. Lesebrillene hvilte på nesen og hun virket til å være i en helt egen verden. Jeg snudde meg og tok ut tallerken og bestikk fra skapene og skuffene. «Hvorfor er du er?» Spørsmålet kom ut hakket skarpere enn planlagt. Det raslet litt i avisen idet hun bladde. «Jobben begynner litt senere i dag.» lød svaret. Jobben begynner på samme tid som alltid, mumlet jeg inni meg. Jeg spurte; hva du gjør her? Den gule klumpen av egg landet på tallerkenen og jeg skar opp to brødskiver, stappet dem ned i brødristeren og lente meg mot kjøkkenbenken mens jeg ventet. Anna gaflet i seg restene av frokosten sin og tok en stor slurk fra melkeglasset. En hvit bart la seg på overleppen. Jeg smilte skjevt. «Nå ble du helt fortryllende vakker.» Hun så opp, spørrende i blikket. Med en elegant gest strøk jeg pekefingeren over en usynlig bart i ansiktet mitt. Hun dekket seg raskt for med hendene og slikket vekk melkebarten. Jeg flirte, og med det samme hoppet skivene i brødristeren. De ble smurt og slengt på tallerkenen sammen med eggene. Jeg tuslet bort til bordet og satte meg. Judith så opp fra avisen. «Jeg tenker at jeg kjører dere til skolen i dag.» Både Anna og meg så opp fra maten og kikket forundret bort på henne. Et smil gikk raskt over munnen hennes og hun vendte seg mot Anna. «Og når jeg kommer hjem fra jobb, så tenkte jeg vi kunne ha en liten filmkveld. Hva synes du om det?» Anna fikk store øyner. Det var som om hele henne stoppet opp, som om hjernen ikke helt klarte å bearbeide informasjonen den akkurat hadde fått tildelt. Så, akkurat som om noen trykket på en knapp, ble ansiktet hennes et eneste stort smil. Kroppet rykket til. «Virkelig?» utbrøt hun energisk og nærmest kastet seg over bordkanten. Jeg strakk fram benet så stolen ikke skulle velte. «Du kan bestemme filmen, så kjøper jeg noe godteri på vei hjem. Avtale?» smilte Judith og blunket lurt til datteren. Anna kvalte et gledeshyl og nikket oppspilt. Jeg kjente det knytte seg i magen og kunne ikke noe for at et litt stramt uttrykk inntok ansiktet mitt. Judith registrerte det og så bort på meg. «Det har du vel ikke noe imot?» Stemmen var like monoton som vanlig. Jeg tok en bit av skiven med egg. «Så klart ikke.» svarte jeg like tonløst. Anna fniste fornøyd og hoppet av stolen. De små føttene tok et par dansesprett i farten. «I dag skal jeg gå med den blå kjolen.» opplyste hun og løp lystig ut av rommet. Jeg så etter henne, for så vende meg tilbake til frokosten. Det smakte rart. Den rare ettersmaken hadde rotet til hele munnen min. Jeg la skiven fra meg og slet med å svelge det jeg allerede hadde i munnen. Kroppen ville ikke ta det til seg. Judith tok en slurk kaffe og bladde i avisen. «Er alt i orden?» Jeg så bort på henne og klarte endelig å få maten ned. «Hva mener du?» Stemmen min lød litt gruggen. Hun rettet på brillene og fortsatte å lese. «Du var ganske dårlig i natt.» Jeg hevet øyenbrynet. «Åh?» Hun la avisen på bordet og skumleste gjennom resten av stykket hun holdt på med. «Du orket deg noe kraftig da jeg gikk forbi rommet ditt, så jeg kikket inn. Det var flaks at jeg rakk fram med bøtta i tide.» Jeg stoppet opp og rynket brynene. Med det samme husket jeg bøtta ved siden av sengen. «Kastet jeg opp?» spurte jeg i mistro. Judith bladde og tok en ny slurk. «Jeg måtte tømme bøtta tre ganger. Lenge siden jeg har sett deg så dårlig. Skulle nesten tro du hadde drukket.» Jeg rynket brynene hardere. Hvorfor husket jeg ikke dette? Igjen den frustrerende følelsen av å prøve å huske en drøm. Jeg tok meg til pannen, en smule irritert, men mest forvirret. Det ble stille. Judith bladde og nådde avisens siste side. Vi ble sittende slik en liten stund, i stillhet. «Sa jeg noe til deg?» spurte jeg omsider og så bort på henne. Hun ristet på hodet og satte fra seg koppen. «Du var så godt som bevisstløs.» Hun grep brillene, tok dem av og la dem ned på bordflaten. Hånden gled opp og strøk et par lange hårstrå bak øret. «Du gispet noen få ord
mellom brekningene. Ikke nok til at jeg forsto hva du prøvde å si, så klart. Du nevnte armen din et par ganger, men da jeg sjekket så jeg ingenting.» Jeg bare stirret på henne. Hvorfor husket jeg ikke noe av dette? Irritasjonen gnagde under huden min. Magen føltes som et tomt og kaldt hull. Judith lukket avisen og la hendene flatt oppå på den. Hun pustet rolig inn og så rett på meg. «Uansett, etter at jeg har satt av Anna, så kjører jeg deg til legesenteret. Jeg ringte dem da du endelig sovnet, og de sa at det var en ledig time kvart over åtte.» Jeg klødde meg litt på håndleddet og så unnvikende bort. «Det er ikke nødvendig. Jeg føler meg helt fin.» Hun hevet brynet. «Så hvorfor spiser du ikke?» Det spisse blikket hvilte på meg. Jeg ble stiv i skuldrene og kastet et kjapt blikk ned på eggerøren. Det vred seg i den tomme magesekken. Bare tanken på en ny bit, fikk det til å gå frysninger oppover ryggraden. Jeg sank litt sammen i stolen. Judith sa ikke mer, bare reiste seg, tok med seg koppen og gikk mot vasken. «Vi drar om et kvarter. Pass på at Anna får opp farten.» Jeg stirret skarpt inn i ryggen hennes. Kjeven strammet seg.
Faen. Blodet rant nedover håndleddet. Jeg rykket ut av stolen og sprang mot badet. Jeg rakk akkurat å strekke den over vasken idet de første dråpene falt. De røde dråpene landet på den hvite flaten og gled ned mot sluket. Jeg bet tennene sammen og støttet opp håndleddet. Blodet så ikke ut til å stoppe med det første. Hvorfor fungerte ikke helningsformelen? Dette var det fjerde mislykkede forsøket på å få det gapende såret i håndflaten til å lukke seg. De første minuttene hadde det sett ut til å hele seg normalt. Blodet hadde stoppet, kjøttet hadde begynt å vokse tilbake, og et tynt lag hud hadde strukket seg over for å dekke. Men akkurat idet det så ut til å fungere, spratt alt opp igjen, og blodet presset seg på nytt ut. Irritert ventet jeg på at det skulle slutte å blø. Håndflaten kjentes nummen, utenom en svak banking av blodårene idet den røde væsken pumpet seg ut. Helvete, hvorfor måtte alt gå så galt i dag? Øynene gled over rommet og landet på klokken der den hang over skapet. Jeg hadde tydeligvis tatt feil. Uhellet mitt dekket visst to dager. Jeg snerret og så irritert ned på den blodige hånden. Dette kom ikke til å fungere. Energien min måtte få tid til å lade seg opp. Hvis jeg prøvde igjen senere i dag, kunne jeg kanskje få det til, men jeg kunne jo ikke la såret forbli slik det var nå. Det var allerede tegn på at en infeksjon ikke var lagt unna, og blodtapet mitt nærmet seg det farlige. Denne kroppen… Jeg strakk meg mot håndkle, rev det av kroken og surret inn hånden. En rød flekk jobbet seg gjennom stoffet. Med de rette midlene kunne jeg i hvert fall få bearbeidet skaden til jeg kunne lege den ordentlig. Jeg holdt håndkle på plass og satte kursen tilbake til jeg hadde kommet fra. Vell inne gikk jeg bort til skapet og åpnet det. Den friske hånden dykket inn blant glasskrukkene og skjøv dem til side. Øynene søkte etter de riktige merkelappene. Jeg rynker brynene og myste inn i de dårlig belyste hyllene. Jeg var sikker på at jeg hadde satt dem igjen forrige gang jeg var her. Jeg kunne ikke ha brukt dem opp? Nei, jeg hadde ikke lidd så seriøse skader. Men hva hadde jeg brukt dem på d… Et barneskrik skar gjennom hodet mitt. Kroppen stivnet. Minnet spant gjennom tankene mine. Glimtet av blod som sprutet og den lille kroppen som
traff bakken, fikk det til å gå kaldt nedover ryggraden. Det var sant, jeg hadde jo måtte bruke alt jeg hadde av sterke medisiner den gangen. Det gikk opp for meg at jeg holdt en krukke i hånden. Bokstavene på etiketten var så godt som uleselige. Var det tidens tann som hadde slitt på dem? Jeg holdt krukken på plass og vred opp lokket. Den velkjente lukten sprang seg løs. Det lå et tynt lag igjen i bunnen, men det var på langt nær nok. Jeg stønnet og satte krukken fra meg. Hadde det bare vært mulig å kjøpe dette på butikken, men nei, så klart måtte dette være noe man måtte ha resept på. Flott, helt perfekt, mumlet jeg inni meg og tuslet ut på badet igjen. Blodet hadde trukket helt gjennom stoffet nå, og den mørke flekken lyste opp på det lyse håndkle. Jeg surret det av og så ned på det åpne såret. Huden rundt var rød og hoven. Tydelig irritert. Et sukk unnslapp munnen min og jeg så opp og inn i speilet. Et uttrykksløst ansikt stirret tilbake. Det var vel bare én ting å gjøre. Skjerfet var godt surret rundt halsen og kåpen slang løst rundt hoftene. Det var egentlig ikke så kaldt ute, men det føltes mest komfortabelt å ha noe å begrave haken ned i. Håret var satt opp i en fyldig dott og hendene var plassert dypt ned i hver sin lomme. Skoene knaste mot den tørre asfalten. Luften var tørr og det var ikke tegn på at regnet kom til å fosse ned, lik i går. Klærne hang fortsatt på tørk i dusjen etter den noe våte kvelden. Det var flaks at jeg ikke hadde pådratt meg lungebetennelse eller noe lignende. Jeg nådde endelig bygningen der legesenteret holdt til. Byen hadde rundt fire slike små kontorer, men dette var det nærmeste. Bygningen var egentlig et storsenter og man måtte ta heisen helt opp til de øverste etasjene for å komme til legekontorene. Skyvedørene vek til side og jeg spaserte inn hovedinngangen. Selv om klokken bare nettopp hadde passert åtte, så var det overaskende mye liv i de forskjellige butikkene. Butikkansatte var travelt opptatte med å hjelpe kunder og hadde klistret på seg de bredeste smilene sine. Jeg gren på nesen. Det hadde alltid forundret meg hvorfor mennesker smilte i slike situasjoner. Det var som om de prøvde å selge lykke. Kjøp dette, så kommer du til å smile like mye som meg, kunne de likegodt ha ropt for full hals til enhver forbipasserende. Jeg satte kursen rett mot heisen. Turen opp kjentes ubehagelig. Uansett hvor mange ganger jeg gjorde det, så kom jeg aldri til å kunne slappe av under en heistur. Det var bare noe med det å stå innesperret i en metallkloss mens den suste oppover etter en tynn kabel, som fikk det til å vrenge seg i magesekken. Jeg fikk et glimt av meg selv i speilet som dekket hele den venstre veggen. Flott, ingenting var vel bedre enn å vite at hvis heisen falt, så ville jeg bli knust av metallet, i tillegg til å få tusen glasskår skutt gjennom kroppen. Det strammet seg i de knyttede nevene mine og jeg nærmest hoppet ut døren idet den gled åpen. Legekontoret lå i den femte etasjen av de i alt seks etasjene senteret bestod av. Jeg spaserte bortover den blekgule gangen, helt til jeg så skiltet og svingte inn. Den hvite døren med utydelig grått glass så alt annet enn inviterende ut. Jeg blåste bort en hårlokk og grep dørhåndtaket. Døren gikk opp og jeg entret det som så ut som et tradisjonelt venterom. Stoler sto oppstilt inntil veggen, med et par unntak av dem som sto plassert rundt et ovalt gammelt trebord. På bordflaten fløt det av alle slags magasiner. Alt fra barneblader, tenåringsblader og helt opp til «Vi over 60» lå strødd om hverandre. Helt inni hjørnet, under et skrått takvindu, var det plassert et lite rødt bord med lekeklosser og små figurer. Det måtte være barnebordet. Ved siden av sto en lekekasse fylt med leker som så ut til å ha passert millenniumskiftet. På
veggen hang noe som så ut til å være en billig plastikk klokke. Tikkingen ga en ubehagelig gjenlyd i hele rommet. Jeg tredde av meg kåpen og hang den på en av de godt brukte kleshengerne. Det var ikke mer enn en håndfull mennesker i rommet. Et eldre ektepar satt i hver sin stol rundt det ovale bordet og leste ivrig i pensjonistmagasinene sine. Ved barnebordet satt en liten jente, sannsynligvis rundt tre-fire års alderen. Hun var ivrig opptatt med en lek som innebar en plastikk kopp, en rød brannbil og et par klosser. Kvinnen som jeg gjettet at var moren hennes, satt på en av stolene inntil veggen og stirret utålmodig på armbåndsuret sitt. Hun mumlet noen irriterte strofer om hvor trengt helsevesenet opererte og ristet i det høyre kneet. Den siste personen på vent, var en gutt. Jeg spaserte innover i rommet. Han så relativt ung ut, muligens atten, men ikke eldre. Blikket var rettet ut av vinduet og han så noe brydd ut. Ved siden av stolen hans, sto en sekk og støttet seg inntil stolbeinet. På veggen framfor oss, var det satt inn en glass-luke. Bak glasset satt en middelaldrene kvinne med slapp hestehale og briller langt nedpå nesen. Jeg satte kursen rett mot henne og stoppet opp like foran vinduet. Hun vippet så vidt på hodet og øynene traff meg med et slapt blikk. Jeg tok hintet og åpnet munnen. «Hei, jeg skal ha en time.» opplyste jeg og så ned på den uinteresserte damen. Hun la hendene på tastaturet foran seg og trykket tregt på tastene. Det klikket skarpt. «Navn?» lød det fra den litt hese stemmen hennes. Det strammet seg litt halsen min. «Sasha Bernett. Med h.» Det ga en bitter ettersmak på tungen. Kvinnen nikket lett og tastet ned noen nye klikk. Den høyre hånden landet på datamusen og hun bladde nedover skjermen. De mørke øynene gled opp og så på meg. «Du har ingen avtale.» Jeg nikket. «Det er riktig.» Hun rynket brynene og så spørrende ut. Jeg smilte vennlig og skakket litt på hodet. «Jeg tenkte at siden jeg strengt tatt ikke trenger en helt time, så var det ikke vits i å avtale noe. Bare få tak i en lege, du, så ordner jeg resten selv.» Kvinnen rettet seg opp og fikk et irritert drag over ansiktet. «Det er ikke slik det fungerer. Ingen avtale, ingen time. Du får komme igjen senere, så kan det hende vi har noe ledig.» Jeg prøvde å beholde maska, men kunne ikke noe for at det rykket litt i munnviken. Jeg vippet meg opp på tærne og la hendene bakpå ryggen. «Det går nok dessverre ikke. Du skjønner, jeg har det litt travelt for tiden.» Igjen det irriterte blikket hennes. «Det bryr meg midt på ryggen. Som jeg sa; ingen avtale, ingen time.» Jeg lente meg nærmere glasset. «Kanskje du skal sjekke en gang til?» Nå gikk den slappe kvinnen fra småirritert til direkte aggressiv. Det rykket i kroppen hennes og hun kjørte det rasende blikket sitt rett i meg. Jeg møtte det og kjente varmen blusse opp i tinningen. Bare litt til nå. Varmen ble sterkere. Hun åpnet munnen og glefset skarpt. «Hør nå her. Jeg har faktisk ikke tid til…» Med det samme ble ansiktet uttrykksløst. Jeg smilte. Bingo. De før så skarpe øynene hadde nå bare et glassaktig skjær over seg. Jeg lente meg helt inntil glassruten og beholdt blikkontakten. Leppene skilte seg og da jeg snakket rykket det i hodet hennes. Det absorberte informasjonen min. Stemmen min var rolig og lav nok til at ingen andre enn kvinnen foran meg registrerte den. «Hør godt etter nå. Jeg trenger en time akkurat nå. Få tak i en lege. Jeg bryr meg ikke om hvem, eller om han eller hun er opptatt. Bare få en lege hit. Forstått?» Hodet nikket transeaktig og hun så ut som hun skulle tippe fremover i stolen. Jeg smilte og slapp blikket hennes. Varmen i tinningen sluknet og jeg blunket et par ganger for å få bort effekten. Kvinnen ble sittende med et tomt uttrykk i et par sekunder, men så, som om noen ga henne støt, klarnet blikket og kroppen rykket bakover i stolen. Hun så litt
forundret rundt seg, før hun kikket opp på meg igjen. Det lå noe bak øynene, noe som ikke hadde vært der før. Et høflig smil foldet seg utover leppene hennes, for første gang siden samtalen begynte. «Gi meg et par minutter, så skal jeg se hva jeg kan gjøre.» opplyste hun rolig, før hun snudde på stolen og strakte armen etter en grå, slitt telefon. Den var plassert ved siden av en sliten potteplante og så godt brukt ut. Jeg nikket, smilte og spant rundt på hælen for å gå bort til stolene. Vell framme plumpet jeg ned på den nærmeste stolen og la bena i kors. Den lille jenta lo høyt da den ene klossen veltet, og morens rastløse uttrykk brast opp i et varmt smil. Den blonde gutten satt sammensunket i stolen sin og lente hodet mot hånden. Øynene var halvåpne og stirret fortsatt ut vinduet. Jeg så ned på den innpakkede håndflaten min. Bandasjen kjentes stram og ubehagelig om det følsomme såret. Hvis jeg ikke anstrengte meg for mye, ville den være helt frisk i ettermiddag. Jeg stønnet irritert. Et par minutter passerte. Så, helt plutselig registrerte jeg noe i sidesynet. Gutten med det blonde håret rykket til i stolen. De mørkeblå øynene sperret seg opp. Jeg fulgte blikket hans. Da så jeg den beinete skikkelsen. Kroppen min spente seg instinktivt. Den befant seg like utenfor vinduet. Den var ikke stor, rundt størrelsen av en vanlig huskatt. De skarpe klørne kunne kanskje utgjøre en liten fare, men ingen dødbringende trussel. Jeg studerte den forvridde motbydeligheten. De seks benene holdt seg fast i den glatte glassoverflaten lett som ingenting, og hodet gikk fra side til side mens den spisse nesen sniffet i høyt tempo. Den ble hengende mot glassruten i bare et par sekunder, før den forsvant opp og ut av syne. Jeg kikket bort på guttungen. Brynene mine rynket seg skeptisk. Hadde han… «Bernett, Sasha?» lød med det samme en mannsstemme. Jeg så bort og blikket landet på en kompakt liten mann. Han var ikledd en tradisjonell hvit legefrakk over en lysegrønn ullgenser med hvitt rutemønster. Håret var en rufsete, mørkeblond dott på toppen av det nesten firkantede hodet hans. Jeg reiste meg og gikk mot ham. «Det er meg.» Han nikket og kikket ned på kvinnen bak luken. De utvekslet et par setninger, før han igjen åpnet døren og holdt den oppe. De små ørene tittet fram fra mellom alle de strie hårlokkene og det sammentrykte ansiktet formet et vennlig smil. Jeg snudde på hodet og kastet et siste blikk tilbake på guttungen. Han så fortsatt ut gjennom vinduet. En ubehagelig følelse kilte meg i bakhodet. Nei, jeg hadde ikke tid til å tenke på sånt nå, konkluderte jeg bestemt inni meg og snudde blikket tilbake mot legen, som smilte sitt høfligste smil i respons. Jeg fulgte etter ham inn døren og vi spaserte nedover den hvite korridoren. «Hei, jeg er Dr. Tim Cueton, men du må bare kalle meg Tim. Jeg var egentlig opptatt med en annen pasient, men da Brith ringte og sa at det hastet med deg, så måtte jeg bare slenge meg rundt.» Han lo og fortsatte lystig bortover. Da vi omsider nådde den riktige døren, åpnet han den og ventet like høflig på meg som før. Jeg entret det lille kontoret. Veggene var prydet med oppmuntrende plakater og bilder, og midt i rommet var en tung pult plassert. Den nærmest fløt over av ting, alt fra bilderammer av glisende barn og en like lykkelig kvinne, til en haug av papirer så høy at den så ut som den skulle kante ved neste vindpust. Ved pulten sto en kontorstol med hjul og på den andre siden sto en vanlig trestol med myk sitte- og ryggpute. «Bare slå deg ned, du. Jeg må bare spørre deg noen spørsmål, og så kan vi begynne undersøkelsen din. Brith sa ikke nøyaktig hva du feilte, men det finner vi nok ut av. Jeg ser du har bandasje på hånden. Ulykke på kjøkkenet?» lo han og slo ut med hånden, før han satte kursen mot kontorstolen. Jeg ble stående midt i rommet og beskuet omgivelsene. Han hadde allerede satt seg før han enset meg. Det firkantede hodet vippet til siden. «Noe i veien?» En plakat av en menneskekropp uten hud tok
oppmerksomheten min. «Jeg skal bare ha en resept.» svarte jeg og gikk mot den. Det raslet i papir bak meg. «Vel, jeg må nesten undersøke deg først. Du vet, standardprosedyrer og sånt. Jeg kan ikke bare skrive ut resepter til alle og enhver uten grunn.» Han hadde fremdeles det idiotiske smilet om munnen. Jeg bet tennene sammen. «Dessuten så er det én liten ting til.» hørte jeg ham si med en litt unnskyldende tone. Jeg snudde på hodet og kikket bort på mannen bak papirhaugen. «Du står ikke oppført på listene våre. Hvis du er utenbys fra, så forklarer jo det saken, men ja, jeg kan ikke skrive ut resept uten at du er registrert hos oss.» fortsatte han, for så å strekke ut armen mot meg. I hånden holdt han et skjema. Jeg rynket brynene. Han smilte igjen, det idiotiske smilet. «Men det er jo ikke noe problem altså. Bare fyll ut dette her, så kan vi komme i gang.» Jeg sukket og vendte meg mot ham. Øynene mine søkte hans. «Jeg er ikke en fan av å skrive under på papirer, så nei, jeg tror ikke det.» sa jeg og tok et par steg nærmere. Han fikk et forvirret glimt i øynene. Den kjente varmen i tinningene blusset opp igjen. Jeg gikk nærmere. Med det samme ble ansiktet hans tomt. Skjemaet glapp ut av hånden og seilte rolig mot bakken. Jeg lente meg over pulten og stirret ham rett inn i de glassaktige øynene. «Nå skal du være en flink liten mann, Tim, og gjøre som jeg sier.»
Jeg stirret spørrende ut vinduet. Jeg kunne sverge at jeg akkurat så noe. Det var som en… en slags skygge som passerte glassruten. Jeg gned meg i øyet og la håndflaten mot pannen. Den var varm. Flott. Feberhallusinasjoner, det var akkurat det jeg trengte nå. Den irriterende høye klokketikkingen fikk kjeven til å stramme seg. Minuttene tikket langsomt av sted. Den eneste andre lyden som hørtes, var den blide klukkingen til den lille jenta ved lekebordet. Hun hadde stablet klossene oppå hverandre og prøvde nå å få brannbilen til å balansere på toppen. Jeg kunne ikke annet enn å dra på smilebåndet da alt ramlet sammen og hun gapte i latter. Det var som å se Anna da hun var på den alderen. Hun satt fornøyd i baksetet da vi kjørte av sted i dag morgens. Judith hadde stanset like utenfor skolegården og Anna hadde vært riktig så kry da hun hoppet ut av bilen og spradet mot skolebygget. Da hun var kommet et par meter innenfor porten, snudde hun seg og vinket med hele armen mens hun gliste fra øre til øre. Vi hadde allerede begynt å kjøre videre, men jeg snudde meg i setet og vinket tilbake. Judith hadde øynene rettet fremover, på veien. Turen ned til senteret legekontoret befant seg i, skjedde i stillhet. Jeg lente meg inntil bildøren og så ut vinduet, så på alle bygningene som gled forbi. Det var rart å tenke på at i hvert av dem bodde det mennesker, familier. Alle sammen levde sine egne liv, hadde sine egne drømmer og sine egne tanker. Alle sammen var individuelle mennesker som så verden fra sitt eget synspunkt, et synspunkt jeg aldri kom til å forstå fordi… fordi jeg aldri kom til å kunne se inn i tankene deres, aldri kom til å forstå noen av dem helt fullstendig. Jeg rynket brynene. Det var voldsomt så dyp og filosofisk man ble av kjedelige bilturer. Judith stanset bilen rett foran senteret. Jeg åpnet døren, trødde ut og dro med meg sekken. Hendene hennes strammet seg litt om rattet. «Hvis de finner ut at du har noe, så… ring meg.» Jeg så bort på henne. Hun møtte ikke blikket mitt, bare så fremover. Hånden min holdt så vidt
i bildøren. Jeg snudde meg og lukket den med en dump lyd. «Greit.» Deretter hørtes lyden av motoren som brummet og bilen forsvant nedover veien. Jeg slang sekken over skulderen og snudde meg mot senteret. «C. Warwick, Ian?» Jeg skvatt litt til i stolen. Øynene så opp og jeg kikket på damen bak glassluken. Hun hadde skjøvet den litt til side for å lene seg ut. «Eh.. her.» sa jeg litt usikker og reiste meg. Hun fulgte meg med blikket. «Det har blitt gjort et par endringer, så Dr. Cueton er nå opptatt. Du får gå inn til Dr. Steinberg istedenfor. Rett ned gangen og til høyre etter den røde døren.» Jeg nikket og gikk inn døren. Damen lukket luken og satte seg bak i stolen sin igjen. Jeg spaserte nedover korridoren. Skoene slo slapt mot det rene gulvet. Mon tro hva slags endringer som gjorde at en lege måtte bytte pasient? Jeg trakk på skuldrene. Helt ærlig så brydde det meg ikke spesielt hvem som ga meg resultatene, så lenge jeg fikk dem. Det klødde fortsatt i albuehulen etter blodprøvene. Jeg hadde aldri vært noen fan av sprøyter, og blodprøver gikk over grensen til det ubehagelige. Tim Cueton hadde forsynt seg godt av den røde væsken og jeg hadde prøvd å ignorere det faktum at hodet ble enda lettere. De andre testene innebar to Q-tips og det hadde strammet seg i hver eneste muskel i hele kroppen da han skulle ta prøver fra halsen og nesen. Det føltes som han skulle pirke helt inn til hjernen min. Jeg sto endelig utenfor døren. Rett ned gangen og til høyre etter den røde døren. Det sto ingenting på den, ikke så mye som et navneskilt. Jeg grep dørhåndtaket og vred det nedover. Da jeg åpnet døren og kikket inn, traff blikket mitt den høye posituren med en gang. Simon Steinberg sto rak i ryggen med en tynn bunke papirer i hånden. Den hvite legefrakken hang slapt ned fra de brede skuldrene. Det nattsvarte håret var kammet tilbake med unntak av et par små hårstrå som datt ned mot pannen. Han så opp fra arkene og blikket traff meg. Et vennlig smil gled over ansiktet. «Stig på.» Jeg gikk inn og lukket døren bak meg. Den høye mannen la fra seg papirene og strakte ut hånden mot meg. Jeg grep den og ble møtt av et stødig håndtrykk. Øynene studerte meg fra topp til tå. «Jeg visste at Warwick hørtes kjent ut. Du er Judiths sønn, ikke sant?» sa han og klemte hånden min godt. Jeg nikket. «Ja, det er riktig. Du er faren til Benjamin, er du ikke?» svarte jeg og smilte høflig tilbake. Han så litt overrasket ut et øyeblikk, før han smilte og lo lett. «Du har et imponerende minne. Forrige gang vi så hverandre, så var du ikke store karen. Det var vel…» Han stoppet og det rykket i øynene hans. Med en litt klumsete gest slapp han hånden min. «Den gangen ja…» Brynene hans knyttet seg sammen og noe glimtet i de mørkebrune øynene. Det ble en kort stilhet. Begge to tenkte på det samme. Simon smilte omsider forsiktig og la hånden på varsomt på skulderen min. «Du har vokst opp til å bli en flott ung mann, i hvert fall. Hvor høy er du nå? 1,80?» Jeg lo lett. «Ikke langt unna. Det var 1,82 sist jeg sjekket.» Han plystret imponert. «Du tar snart igjen Benjamin.» «Det er planen.» Han lo lett, men så skiftet ansiktet. Han rynket brynene litt. «Hvordan går det med henne? Judith altså.» Han så alvorlig ut. «Bra, hun jobber mye nå.» svarte jeg. Han nikket. «Det er jo bra.» Jeg kikket meg rundt, studerte kontoret. Det var tomt, ikke så mye som et glimt av dekor. Rommet besto kun av en ryddig pult, et undersøkelses bord og en benk med maskiner jeg ikke visste navnet på. «Så, du har gått fra klinikken til dette?» spurte jeg så tilbake på ham. Simon gikk mot pulten og grep papirene igjen. Han tok hintet. «De trengte folk her, og
jeg hadde fri fra klinikken i dag. Det blir kjedelig hjemme i lengden, så jeg liker å komme hit og hjelpe til når jeg kan.» Han skumleste gjennom det første arket og mimet noen utydelige ord. Jeg satte meg ned i en av stolene som var satt fram. Simon så opp og satte seg ned i en kontorstol like ovenfor meg. «Jeg fikk Tims notater like før du kom inn, men har ikke rukket å lese alt. Det står her at du kastet opp i natt, i tillegg til at du hadde høy feber. Er det korrekt?» Jeg nikket. Han vippet den markante haken ned og leste videre nedover arket. «Moren din opplyste at det var blod i oppkastet. Du har ikke merket noe irritasjon eller hevelse i halsen eller i magen nå i ettertid?» Jeg stirret stivt på ham. Blod? Han registrerte den plutselige forskrekkelsen min og så opp fra arket. Simon la bena i kors. «Så klart så kan det skyldes at du bare har fått en liten rift i en av blodårene i halsen din. Det skjer noen ganger hvis man kaster opp kraftig eller over lenger tid.» Han så alvorlig, men beroligende på meg. Jeg rynket brynene og lente meg fram så jeg støttet albuene på lårene. Hun hadde ikke nevnt at det var blod. Det ga plutselig mening hvorfor hun hadde krevd at jeg dro hit. Jeg fnyste og foldet hendene stramt. Simon studerte meg og øynene hans ble smalere. «Du merket ikke noe spesielt da det skjedde? En smerte en spesiell plass? Vet du om du kan ha spist noe du ikke tåler?» spurte han med den mørke og dempede stemmen sin. «Jeg kan ikke engang huske at det skjedde.» svarte jeg rett som det var. Han ble stille. Lyden av penn mot papir hørtes ovenfor meg og jeg så at han skrev noe på en liten notisblokk. Den gnagende stillheten fikk nervene til å spenne seg i kroppen min. Jeg tvinnet tomlene utålmodig og kikket bort på de merkelige apparatene på benken igjen. «Så, står det noe spennende i resultatene da?» spurte jeg omsider litt nervøst da et par minutter hadde passert. Han bladde i bunken og tok seg god tid til å lese gjennom. Så gikk munnen over i det vennlige smilet igjen. «Blodverdiene dine er litt unormale, men det forekommer av og til, ikke noe spesielt å uroe seg over. Annet enn det, så virker du frisk som en fisk.» fortalte han. Jeg rettet meg opp og prøvde ikke engang å skjule hvor lettet jeg følte meg. Simon reiste seg og gikk bort til pulten der han åpnet en skuff og begynte å lete etter noe. Jeg så etter ham. Han dro omsider opp et lite hefte og bøyde seg over pulten. Han begynte å skrive. «Du skal få en resept på noen tabletter som vil få orden på blodet. Det er ikke sterke saker, men du må ta to om dagen i en uke. Det skal vel gå greit?» Jeg dro fram underleppen litt. «Jeg er ikke så veldig begeistret for piller.» mumlet jeg lavt. Simon flirte og det ristet i de brede skuldrene. «Du er en stor gutt, Ian. Jeg tror du overlever.» Jeg himlet med øynene og lente meg bakover i stolen. Han ble ferdig med å skrive og rakte meg papirlappen. Rett før jeg fikk tatt den, rykket han hånden tilbake og så strengt ned på meg. «Du må huske å ta alle tabbelettene. Ikke hopp over en eller la være å fullføre kuren. Forstått?» Det stakk i brystet. Et øyeblikk føltes det som om noen hadde revet ut en bit av det, og det kun satt igjen et tomt, kaldt krater. Jeg skvatt til og rev meg ut av tankene. Uten å si noe, nikket jeg og grep resepten. Simon smilte og klappet meg lett på hodet. Et nytt stikk i brystet. «Gå ned på apoteket i førsteetasje, så skal de ordne resten.» sa han før han snudde seg og gikk tilbake til pulten. Jeg så ned på lappen, brettet den litt mellom fingrene. Arrene på armen klødde. «Dr. Steinberg? Hvor… Hvor lang tid tar det for et sår å leges?» Han snudde på hodet og kikket tilbake på meg. «Det kommer an på hvor alvorlig skaden er. Hvordan det?» Jeg svelget. Hvordan ville han reagere hvis jeg fortalte ham det? Han var en lege. Han visste at slikt ikke var fysisk mulig. Jeg kjente blikket hans hvile på meg. Nei, jeg kunne ikke fortelle ham det. Det var ikke snakk om at han kom til å tro meg. Hvem
ville? Intet normalt menneske… Jeg så opp og blikkene våre møttes. «Ingen spesiell grunn. Jeg er bare nysgjerrig.» svarte jeg så oppriktig som mulig. Det var jo sant, jeg var nysgjerrig. Simon snudde seg helt rundt og lente seg mot bordet. Han la armene i kors over brystet og så oppover mens kjeven skjøt litt ut. «Det er jo en del faktorer som spiller en rolle der. Du er en ung og sunn gutt, så det hjelper jo til i prosessen. Du ser ikke ut som en som røyker, så det er jo også bra. Hvis sårene er små, vil det nok ikke ta mer enn toppen en uke før de har lukket seg, men hvis det er snakk om ordentlige kutt, så vil helningsprosessen ta kanskje tre-fire uker, om ikke mer. Det er så klart ikke alltid slik da.» fortalte han og gned seg på haken med den høyre hånden. Jeg prøvde å skjule frustrasjonen over denne informasjonen. Han hadde jo nettopp bekreftet det; Det var ikke mulig. Fire dype kutt kunne ikke gro igjen over en natt. Det var rett og slett ikke mulig. Jeg freste lavt. Faen. Simon kikket bort på meg da jeg reiste meg. Øynene hadde et nysgjerrig glimt over seg. «Det var ikke noe mer? Noen andre ting du har opplevd? Det hender ofte at man begynner å se ting.» spurte han avslappet. Synet av skyggen gjenspilte seg inni hodet mitt. Jeg rykket til litt i hendene, men klarte å skjule det. Fingrene presset mot resepten. Jeg kunne ikke fortelle ham. «Nei, det går fint.» svarte jeg og smilte forsikrende før jeg snudde og gikk mot døren. Jeg grep dørhåndtaket, men stoppet opp. Den høye mannen merket det. Jeg vendte kroppen halvveis mot ham mens jeg fremdeles holdt på håndtaket. «Det er lett å se at du og Benjamin er i familie.» sa jeg. Simon smilte skjevt. «Er det så tydelig?» «Han er som snytt ut av nesen på deg.» Det var sant. Denne høye figuren kunne likegodt vært Benjamin om tjue år. De hadde den samme lyse hudfargen, det samme tykke, sorte håret og den samme sterke oppbygningen. Utenom alderen, ansiktsformen, og en liten forskjell i at Simon hadde en spissere nese, var den mest dominerende forskjellen øynene deres. Mens Benjamins var klare og grønne, var farens mørke og brune. «Det er bra å vite at han har venner på skolen.» sa han plutselig. Jeg kikket bort på ham. «Snakker han ikke om oss hjemme?» Det rykket så godt som umerkelig i munnviken hans, men han beholdt det vennlige ansiktet. «Benjamin har alltid vært litt stille av seg.» sa han rolig. «Ja, det er sant det.» sa jeg meg enig. Jeg vred ned håndtaket og åpnet døren. «Ian, hils Judith fra meg.» Jeg gikk ut i korridoren og så meg tilbake. Blikkene våre møttes en siste gang. De sorte brynene hans presset seg sammen. Det var noe i øynene hans, noe kjent, noe fra den gangen. Jeg nikket og smilte. «Det skal jeg.» Døren lukket seg og nå sto jeg alene i den lyse korridoren. Det stakk i brystet igjen. Jeg tuslet bortover. Sekken vugget mot ryggen for hvert steg jeg tok. Resepten lå og raslet i jakkelomma og jeg var på vei mot apoteket. Det lå i enden av senteret og var et middels stort lokale. Jeg hadde vært det er par ganger før, de gangene Anna eller Judith hadde trengt noe. Jeg tenkte meg om et øyeblikk. Dette ville bli første gang jeg dro hit for å skaffe noe til meg selv. Det var vel et av de positive trekkene ved så godt som aldri å bli syk. Helt siden tidlig alder hadde immunsystemet mitt tatt knekket på det meste, og jeg hadde kun blitt tatt inn på sykehuset med skadet jeg hadde pådratt meg i lek.
Endelig så jeg skiltet til apoteket. Bena stoppet opp. Jeg stirret framfor meg. Flere mennesker sto samlet utenfor inngangen. Noen hvisket seg imellom mens andre spurte hva som hadde skjedd og prøvde å få informasjon. Dørene inn til apoteket sto vid åpne. Innenfor løp et par kvinner fram og tilbake med hektiske bevegelser. Jeg gikk helt bort til folkemengden og strakk meg for å se bedre. Noe gnistret langt inni butikken. Et par hyller lå veltet og lysene var avslått. Jeg rynket brynene. En mann i sannsynligvis sen førtiårene kom ut døren med et beklagende uttrykk. Han lot blikket gli over alle menneskene og stilte seg deretter midt i døråpningen. «Jeg beklager, men apoteket må stenges for en liten stund. Det har skjedd noen galt med noen av lysene og et par andre ting. Det vil ta litt tid å rydde opp og få fikset det, men vi håper å kunne åpne opp igjen om ikke alt for lenge. Igjen, vi beklager.» Stemmen hans var klar og tydelig. Han bukket høflig og gikk inn i dørene igjen. Folk begynte å bevege seg igjen, og massen oppløste seg. «Så forferdelig irriterende. Nå må jeg ned igjen senere i dag, kanskje til og med i morgen.» klagde en eldre kvinne til partneren sin der de trasket bortover. Jeg rakte inn i jakkelommen og trakk ut resepten. Helt ærlig så følte jeg en liten lettelse. Et litt fornøyd smil satte seg om munnen min og jeg stappet lappen inn i lommen igjen. Jaja, da ble det visst ikke noen piller i dag. Jeg fikk prøve igjen i morgen, tenkte jeg og snudde meg og gikk mot utgangen. Jeg tittet inn døren. Det var musestille i klasserommet. De eneste lydene som hørtes var penn mot papir, boksider som ble bladd og lave tastetrykk fra de som brukte PC-ene sine. Jeg beveget meg så stille som mulig inn døren og lukket den varsomt bak meg. Peder Hammer, som var historielærer for vårt trinn, hadde nesen dypt ned i den tykke fagboken og var for oppslukt til engang å kaste et blikk opp på meg. Jeg snudde meg og så utover klassen, så etter en ledig plass til å slå seg ned på. Dette klasserommet var ordnet så pultene hadde plass til to og to. Humøret sank litt da jeg så hvor den eneste tomme stolen sto. Helsike. Hun satt lent over historieboken og glodde søvnig ned i den. Ester Pederson, jenta med en personlighet som en murvegg. Det forundret meg ikke at ingen hadde tatt stolen ved siden av henne. Jeg speidet over klasserommet igjen. Nei, det var den eneste ledige plassen. Et lite sukk unnslapp munnen min og jeg beveget meg nedover radene med pulter. Ruben og Iris satt og småsnakket om et eller annet. Jeg svingte bort til dem. De kikket opp på meg. «Ruben, bytt plass med meg. Vær så snill.» ba jeg og lente meg over bordkanten. Han hevet brynet og så dumt på meg. «Du klarer å sitte med andre mennesker, Ian. Du er en stor gutt.» svarte han tørt. Jeg kastet et kjapt blikk tilbake mot den ledige plassen. Ester gjespet og bladde om siden i boka. Sollyset glimtet i brilleglassene hennes. Jeg bøyde meg ned mot Ruben, så vi ble ansikt mot ansikt. «Så klart klarer jeg å sitte med andre, bare ikke henne. Kom igjen, du er så sosial.» Iris himlet med øynene. «Hun er faktisk ikke så fæl som du skal ha det til. Hun er helt grei når vi henger.» Jeg ristet på hodet. «Det er ikke det at hun er fæl. Jeg klarer henne bare ikke.» Ruben flirte og Iris så oppgitt ut. Jeg foldet hendene. «Kan jeg ikke sitte med dere? Vær så snill. Iris, du kan sitte på fanget mitt.» prøvde jeg meg. Hun så dumt opp på meg. De brune øynene var skarpe. «Bare sett deg med henne. Få på deg penisen og vær en mann, din kjerring.» Ruben kniste og holdt opp hånden. «Den der fortjener en high-five. Kom igjen, søster.» Iris trakk på smilebåndene og klasket hånden hans svakt. Jeg stønnet og hodet falt fremover. «Dere to er noen skikkelige drittsekker, vet dere det?» mumlet jeg surt. De så på
hverandre et øyeblikk, for så å snu seg mot meg igjen. «Vi gjettet såpass.» Jeg freste et banneord og rettet meg opp. Irritert satte jeg kursen mot den ledige stolen. Jeg var bare en rad unna, da jeg hørte navnet mitt. Jeg snudde på hodet og så Heiley strekke ut armen mot meg. Hun smilte opp til meg med det fortryllende smilet sitt. Jeg smilte tilbake og stoppet opp. «Godt å se at du kom deg hjem trygt.» Hun lente seg over stolryggen. «Vi møtte et par mistenksomme fyrer, men Otto bjeffet dem bort.» Hun gliste fornøyd. «Skal si han er en tøff liten fyr.» måtte jeg innrømme imponert. Hun nikket. «Så klart.» Ansiktet endret seg, og hun så nå opp på meg med bekymring i hele fjeset. «Hvordan er armen?» Jeg tvang fram et smil og tok meg til den. «Overraskende bra.» Hun fikk tilbake smilet og ga meg tommelen opp. «Flottings.» Jenta som satt ved siden av henne snudde seg og så irritert ut. «Heiley, tilbake til oppgavene.» Heiley skvatt og snudde seg tilbake. «Åh, unnskyld.» lo hun beklagende. Jeg gikk bort til den ledige plassen og satte fra meg sekken. Ester så ikke opp. Det så ikke engang ut som hun enset tilstedeværelsen min. Jeg sank ned på stolen og dro den tunge historieboka opp av sekken. «God morgen, Ester.» mumlet jeg og tittet over for å se hvilken side hun var på. Hun rettet litt på brillene. «Mhm…» En hånd gled opp og skjøv et par lokker av det kortklipte, mørkebrune håret bak øret hennes. Jeg bladde opp på riktig side og kikket ned på innholdet. «Så, hva skal vi gjøre? Oppgaver?» Det ble stille. Hun flyttet blikket nedover siden. Jeg så spørrende bort på henne. «Mhm…» hørtes det omsider som svar. Jeg tvang meg selv til ikke å stønne høyt og klagende. «Hvilke da?» spurte jeg istedenfor med en så høflig tone som overhode mulig. «Det hadde du visst hvis du var her i begynnelsen av timen.» svarte hun kjapt og bladde igjen. Jeg bet i meg banneordene og slo blikket ned i boksiden igjen. Rolig, Ian, rolig, messet jeg inni meg og pustet dypt inn. «Jeg bare tullet. Se på side 134, så er det repetisjonsspørsmålene.» sa hun og bladde igjen. Jeg kikket irritert bort på henne. «Morsomt.» «Så, hvorfor kom du så seint i dag? Fant du ikke fram?» Ruben gikk baklengs foran meg og snublet litt i beina sine. Thomas så ned på mobilen sin og så ikke ut til å følge med i samtalen. Jeg flirte. «Tror du blander meg med et visst surrehue.» Begge to sendte Benjamin et kjapt blikk og lo. Han enset oss ikke engang. Jeg trakk på skuldrene. «Var hos legen.» Ruben så spørrende ut. «Hvorfor?» Et flir bredte seg utover leppene hans. «PMS smerter?» Han lo den høye latteren sin. «Hysterisk.» kommenterte jeg tørt. Han snudde seg og gikk normalt igjen. «Nei, men seriøst, er du syk?» Jeg klødde meg i bakhodet og så opp i taket. «Jeg hadde visst spydd i natt. Kan ikke huske det selv da.» Ruben lo den råe latteren sin igjen. «Hadde du drukket?» Jeg snøftet og hevet brynet. «Ja, Ruben. Jeg pleier å sitte hjemme og chugge sprit før jeg legger meg.» «Er ikke det vanlig da?» lo han ertende. Jeg himlet med øynene. Benjamin gikk stille ved siden av oss. Øynene studerte gangen som om det skulle vært et kunstverk og han snudde og vred på hodet for å få med seg alt. Jeg snudde på hodet og så på ham. «Faren din var på legesenteret.» Jeg kapret oppmerksomheten hans og han så på meg med de store runde øynene sine. «Åh? Undersøkte han deg?» spurte han. Rubens arm slang seg over skuldrene mine. Den var ikke lang nok til å nå lenger enn det andre skulderbladet, men han grep seg fast. «Ja, Ian? Undersøkte han deg?» Det irriterende gliset tok over hele ansiktet hans. Jeg sendte ham et skarpt blikk. «Kjeft på deg, småen.» Han fjernet armen og så giftig opp på meg. «Kjeft på deg, Blondie.»
Vi gikk inn dørene til kantina. Lokalet var stappet fullt av bord, stoler og mennesker. Rommet var formet så det gikk over i en oval vegg ikledd glass fra gulv til tak. Det var et stort panorama vindu med utsikt til den tette skogen utenfor. I midten av kantinen gikk to åpne dører inn til butikkhjørnet der man kunne kjøpe alt fra godteri til frukt for en kraftig oppsatt pris. Jeg hadde som mange andre tatt den godt i bruk de første månedene, men etter at lommeboka tok av seg betraktelig med vekt, ble det hjemmelagede matpakker hver dag. Lydnivået var skrudd opp til maksimum og alle snakket i munnen på hverandre. Det lød som en eneste stor klump av samtaler, umulig å tyde. Hvordan klarte folk å høre hva sidemannen sa i det hele tatt? Jeg klarte knapt å oppfatte hva Ruben sa, og han sto like ved siden av meg. «Hvor ble det av Benjamin?» spurte han og kikket seg rundt. Thomas så opp fra mobilskjermen. «Han sa han skulle hente noe.» Ruben hevet brynet. «Hvordan var du den eneste som fikk det med seg? Du har gått med trynet ned i den snobbe-telefonen din helt siden vi forlot klasserommet.» Thomas så dumt bort på ham. «Fordi jeg faktisk klarer å gjøre mer enn én ting om gangen.» «Hva var jeg opptatt med da?» «Du pratet vel om deg selv som vanlig.» De stirret olmt på hverandre. Jeg så uinteressert utover kantina. Det fristet ikke å slå seg ned med alt bråket surrende rundt ørene. «Har dere sett Iris og de?» hørtes en lys stemme bak oss. Heiley stilte seg ved siden av meg. Hun heiste seg opp på tå for å se bedre utover bordene. Ruben ristet på hodet. «Nope.» Hun rynket brynene. «Hun sa at hun skulle møte meg her.» Thomas rettet oppmerksomheten ned i mobilen igjen. Jeg kikket ned og la merke til sedlene i hånden hennes. «Skal si du er fancy i dag. Kjøpemat og greier.» Ruben stemte i. «Hva skyldes dette? Skal noe feires?» Begge to så oppspilt på hverandre, og så var det i gang. «Kanskje hun har arvet en stor formue fra fjerne slektninger?» «Og nå er hun for fin for hjemmelaget mat?» «Så klart er hun det. Nå skal hun leve i luksus!» «I sus og dus.» «Hva med oss da?» «Hun kan ikke være venner med fattigfolk som oss. Det sier jo seg selv. Nå skal hun menge med hertuger og lorder.» «Du godeste!» Heiley stirret dumt på oss. «Det der var morsomt de fem første gangene. Det begynner å bli gammelt.» Ruben og jeg lo og han la armen rundt henne. «Du har ikke lyst til å spandere noen små kroner på en stakkarslig liten gutt da?» Thomas fnyste. «Liten i hvert fall.» Ruben sendte ham et drepende blikk. Heiley bøyde seg og unnslapp armen. «Venter dere her? Jeg skal bare kjøpe noe.» Jeg bukket. «Som du befaler.» Hun himlet med øynene, før munnen sprakk opp i et smil. «Er straks tilbake.» sa hun og snudde og satte kursen mot den lille butikken. Vi ble stående og vente et par minutter. Ruben og Thomas slang nedlatende kommentarer til hverandre, og jeg tonet ut av samtalen etter den tiende gangen Thomas nevnte Rubens høyde. Øynene mine streifet over kantinen og blikket mitt landet med det samme på den mørke figuren. Det var en ung jente, en førsteklassing kanskje? Jeg myste mot henne. Hun sto på
enden av det ene langbordet med ryggen til oss. Skuldrene hennes hang slapt ned fra kroppen og ansiktet var snudd opp mot taket. Slik stod hun, rett opp og ned og kikket opp mot lampene. Overkroppen svaiet søvnig og det lange sorte håret rakk henne helt til hoftene. Jeg hevet brynet og dultet Ruben i siden. «Hei, sjekk ut hun der.» Han kikket opp på meg. Et smil bredte seg over munnen min og jeg nikket mot jenta. «Hva tror du hun er på? Hun er jo helt borte.» flirte jeg lavt. Ruben fulgte blikket mitt. «Hvem da?» Jeg nikket mot henne igjen. «Der borte. På enden av det tredje bordet fra venstre.» forklarte jeg. Han rynket brynene og myste. Et par sekunder passerte der han speidet utover kantina. Jeg himlet med øynene. «Herregud, det er ikke så vanskelig. Hun står rett der fremme. Hun med det sorte håret.» Ruben hevet brynet skeptisk og søkte med blikket. «Hva er det du prater om? Jeg ser henne ikke.» Jeg så spørrende ned på ham. «Kødder du? Hun står rett der.» Nå strakte jeg faktisk fram armen og pekte. Han kunne umulig unngå å se henne. Ruben strakk seg opp og hvilte hodet på armen min, kikket i retningen fingeren min pekte. Han ble stående slik et par sekunder, før han trødde unna og glodde rart på meg. «Ian, det er ingen der.» Det ble stille. Vi stirret på hverandre i ren forvirring begge to, før jeg snudde på hodet og så mot henne igjen. Hun sto der som før. Ansiktet rettet oppover og armene svaiende ned fra de slappe skuldrene. Hun så ut som hun kunne falle overende når som helst. Med det samme rykket det i nakken hennes. Hodet bøyde seg fremover, før det sakte begynte å snu seg til siden. Jeg stirret på henne i en blanding av forvirring og vantro. Hodet snudde seg i hakkete bevegelse, som små rykninger i nakken hennes. Ansiktet kom til syne. Jeg sperret opp øynene. Overkroppen hennes vred seg og resten av kroppen fulgte med. Håret falt ned fra skuldrene og rammet inn det uttrykksløse ansiktet. Det var blekt, men det som var forstyrrende, var hvor stivt det så ut. Det kunne likegodt vært en dukke som sto der og snudde seg mekanisk. Øynene stirret stivt framfor seg. De landet på meg. Hjertet mitt stoppet. Øynene hennes spiddet seg inn i meg som to piler. Hun viste ingen følelse, ingen uttrykk, ingenting. Det var ansiktet til en død person. Hun fulgte meg med blikket helt til hun var fullstendig snudd. Det føltes som en evighet der vi bare stirret på hverandre. En kjølig følelse spredde seg bak i hodet mitt. Hårene i nakken reiste seg. Så, som om et elektrisk støt gikk gjennom kroppen hennes, begynte hun å bevege seg fremover. Benene dro kroppen hennes over gulvet i en transelignende tilstand. Håret svaiet ikke, det bare hang like rett. Øynene var på meg. Da hun nådde bordkanten, skjedde det som fikk hver eneste nerve i kroppen min til å rykke. Kroppen hennes gled gjennom materialet, gjennom menneskene, gjennom alt. Hun gikk mot meg. Nakken rykket krampaktig og munnen gled opp. Jeg trødde bakover og krasjet i Thomas. Fortumlet støttet han meg opp på bena igjen. «Går det bra?» Blikket mitt landet på henne igjen. Hun var nærmere nå. Jeg klarte ikke tenke. Det eneste som sto i hodet mitt var instinktet til å komme seg bort. Jeg snudde meg og grep Ruben og Thomas’ armer. Begge to utbrøt noe i forskrekkelse og snublet klossete etter meg idet jeg dro dem med meg mot utgangen. «Ian, hva faen?» ropte Ruben og grep skulderen min. Han var for liten til å stoppe meg. Thomas bannet og snublet i bena sine. «Hva holder dere på med?»
Hjertet mitt stoppet. Jeg så meg tilbake og der, bare et par meter bak oss sto hun. I hendene bar Heiley en kjøpesalat og en flaske vann. Det blonde håret dalte nedover skuldrene hennes og hodet var lagt på skrå med et spørrende uttrykk. Jeg sperret opp øynene. Hun sto like bak henne. Den bleke hånden strakte seg fram som en klo og de lange tynne fingrene grep mot henne. De stirrende øynene var fortsatt rettet mot meg. Jeg kvalte et gisp og kjente en eksplosjon av panikk spre seg i hjernen. Kroppen spant rundt og jeg kastet fra meg de to guttene. Begge to ble slengt ut kantinedørene og klasket hardt i gulvet. Jeg satte på sprang mot Heiley. «Ikke rør henne!» brølte jeg dypt fra lungene. Jeg kastet armene rundt den spinkle kroppen og dro den bak meg så jeg skjermet henne. Kjøpesalaten traff gulvet og innholdet eksploderte utover. Den sorthårede jenta stoppet opp foran oss. Hånden strakte seg mot meg. Kroppen min frosset. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg klemte Heiley tettere inntil meg og klarte ikke å se bort fra det stive blikket. Hjertet slo hardt i brystet og pusten stoppet. Et svakt hves unnslapp den åpne munnen hennes og de lange tynne fingrene hennes berørte kinnet mitt. Et iskaldt grøss spiddet seg gjennom kroppen min. Hun rykket med ett bakover. Ansiktet viste ingen reaksjon, men hun begynte å rygge bakover, bort fra oss. Hun satte opp farten og hendene kavet i luften, før hun spant rundt og satte på sprang. Hun løp gjennom bordene med en fart som lignet en skremt hjort. Da hun nådde det store veggdekkende vinduet, passerte hun gjennom glasset som det skulle vært luft og sprang inn i skogen, ut av synet. Jeg stirret etter henne, kroppen føltes iskald. Hjertet mitt dunket så skarpt at det sved. Det føltes som om hver eneste celle i kroppen min skalv. «Hei, hva skjer?» Benjamin strakte fram hånden og hjalp Ruben på beina. Den lavere gutten tok seg til ryggen, før begge to hjalp Thomas opp. Iris og Ester hadde fulgt like bak og alle fem stirret inn kantinedørene. Iris sperret opp øynene. «Ian, hva i helvete er det du gjør?» utbrøt hun og marsjerte mot oss. «Jeg sier det samme som Iris.» mumlet Ester like bak. Ruben freste og tok seg til ryggen igjen. «Har ikke peiling. Han frika helt ut på grunn av ei jente eller noe.» Jeg svarte ikke. Kroppen føltes paralysert. Bena skalv så det føltes som de skulle kollapse. Hjertet dunket i ørene. Et sjokk gikk gjennom hele kroppen idet noe varmt landet på kjeven min. Det var en slank liten hånd. «Ian, er alt i orden?» spurte en engstelig stemme. Heiley så opp på meg. Jeg rykket til og det gikk opp for meg hvor hardt jeg holdt henne. Jeg slapp grepet og trødde unna. Hun ble stående og se på meg. De store blå øynene var så fulle av bekymring at det gjorde vondt i sjelen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. «U-Unnskyld jeg...» Det gikk plutselig opp for meg at hvert eneste par med øyner i hele det store lokalet var rettet direkte mot oss, mot meg. Noen hvisket til sidemannen mens andre studerte meg med skeptiske eller forskrekkede øyner. Ordene stoppet i halsen min og jeg kjente hvert blikk som et sylskarpt nålestikk på kroppen. Heiley så ned på salatsølet, for så å se seg rundt. Hun rynket brynene før hun tok et steg mot meg. Munnen åpnet seg og hun strakte fram hånden. Med det samme grep skarpe fingre tak i skulderen min og vred meg rundt. Iris var ikke sterkt nok til å snu meg helt rundt, men jeg snublet bakover og ble møtt av det rasende ansiktet hennes. «Ian, få med deg den jævla ræva di. Vi setter oss en annen plass.»
glefset hun og dro meg med seg. Da hun endelig slapp, var vi kommet ut av kantina og inn i vrimlehallen. Ruben gikk opp på siden av meg og så mildt sagt forbannet ut. De tykke brynene presset seg hardt mot hverandre. «Dude, hva faen? Tror du at du er morsom? Skal vi se hvordan du liker å bli slengt rundt som ei filledokke, heh?» Han grep den ledige armen min og sprang fremover. Jeg stoppet opp. Skoene hans gled mot den glatte steinflisen. Synet kunne minne om Bippe stankelbein i full fart. Han dro hardere i armen, men jeg rikket meg ikke. Jeg hevet brynet og så ned på ham der han jobbet for harde livet. «Gi opp. Jeg er for tung.» «Ikke faen.» «Ruben...» «Jeg skal ha min hevn!» Jeg stønnet og dro løs armen med et rykk. Han mistet balansen og trynet fremover. Hadde ikke Benjamin passert og grepet tak i genseren hans, hadde han stupt rett i gulvet. Ruben ble hengene et øyeblikk, blikket stirret forbløffet ned i flisene. Så snudde han på hodet og kikket opp på redningsmannen sin. «Thanks, bro.» «Har du i det hele tatt peiling på hvor kleint det vil være å bli sett sammen med deg fra nå av?» Iris tok en bit av knekkebrødet sitt og glodde irritert bort på meg. Vi hadde måtte tatt til takke med et av de små runde bordene i vrimlehallen. Vrimlehallen var i realiteten bare en lang gang. Langs den ene veggen var det trukket en lang benk. Foran benken hele veien nedover, var det satt opp et og annet bord med en håndfull stoler rundt. Det var ikke de mest populære sitteplassene, men det fungerte. Iris tok seg til ansiktet og så direkte oppgitt ut. «Måtte du virkelig gjøre det midt i kantina, av alle plasser? Var det nødvendig?» Jeg tok en bit av brødskiven min. «Jeg trodde jeg så noe, okei?» Det gikk frysninger nedover ryggraden min ved tanken på det tomme stirrende blikket. Iris la bena i kors. «Du sa du så ei jente, ei jente som gikk gjennom bordene… Ian, du må forstå hvor teit det høres ut.» sa hun og hevet brynet. Jeg så bort. Jeg hadde fortalt dem hva som skjedde, men som forventet var det ingen som tok det jeg sa seriøst. Kjeven strammet seg og jeg hadde plutselig ikke lyst på matpakken lenger. Den merkelige kvalmen fra i morgens satt fortsatt igjen i kroppen. Jeg kjente skuldrene stramme seg. «Tror du ikke jeg vet det?» Jeg så opp på henne, så henne rett i øynene. «Gi meg en tidsmaskin, så skal jeg fikse det.» Stemmen min ble skarpere enn planlagt. Vi ble sittende og glo stramt på hverandre til Heiley sparket i stolene. Hun så strengt på oss begge. I hånden holdt hun et halvspist eple. Jeg så ned på det og tok en ny bit av brødskiven. «Jeg sa jeg kunne kjøpe en ny salat til deg.» mumlet jeg og prøvde å skjule hvor mye jeg strevde med å få ned maten. Hun ristet bestemt på hodet. «Det går fint. Jeg fikk jo kjøpt dette. Jeg var ikke så sulten i dag uansett.» Jeg svelget og lente meg tilbake mot stolryggen. Jeg kunne ikke noe for at det stakk av skyldfølelse bak i hodet mitt. Heiley må ha lagt merke til det misfornøyde fjeset mitt, for med det samme bøyde hun seg fram og tittet opp på meg. «Du kan kjøpe noe til meg på veien hjem istedenfor.» foreslo hun smilte lett. Jeg så overasket på henne, før jeg smilte tilbake og nikket. «Hva enn du ønsker, my lady.» Hun lo og smilte det strålende smilet sitt. Jeg kjente hjertet hoppe over et slag og så vekk i et forsøk på å skjule rødmingen. Ester sa noe og Heiley vendte seg mot henne. Jeg pustet rolig ut og så ned på resten av brødskiven. Med det samme flakket den sorthårede jenta opp i tankene mine igjen. Det vred seg i magen.
Den iskalde følelsen satt fortsatt igjen i kinnet. Jeg tok meg til det og rynket brynene. Hva hadde egentlig skjedd? Hadde det bare vært feberhallusinasjoner? Hånden landet på pannen. Den føltes ikke varm, ikke febervarm i hvert fall. Hva feilte meg? Legene hadde jo ikke funnet noe, så hva var galt med meg? Var alt bare psykisk? Med ett kjentes en stikkende smerte som presset på fra under pannelappen. Jeg knep igjen øynene og trykket fingertuppene mot den. Tennene klikket sammen og jeg stønnet lavt. «Hodepine?» Jeg åpnet øynene og så Benjamin der han satt og studerte meg med de store øynene sine. «Hva avslørte meg?» smilte jeg litt anspent. Han bøyde seg og dro fram sekken sin. Hånden dykket ned i et av de mindre rommene og trakk opp en liten pakning. Jeg rakk ikke å se godt på den, før han slapp den ned igjen. Han rakte meg noe og smilte det karakteristiske smilet sitt. «Paracet?» En liten pille ble sluppet ned i håndflaten min. Jeg kikket ned på den. «Går du rundt med tabletter i sekken? Trodde bare jenter gjorde sånt.» mumlet jeg. «Hva skal det bety?» hørte jeg Iris spørre skarpt fra stolen sin lenger unna. Jeg ignorerte henne og så ned på den runde, hvite tabbeletten. Det dunket i pannen. Det kjentes som noen satt der inne og skrapte og slo mot overflaten. Dette var som å velge mellom to onder. Enten var det irriterende hodesmerter, eller så var det ubehagelig svelging av tabbeletter. Jeg stønnet. Det knyttet seg litt i halsen, men jeg løftet opp hånden og slapp pillen ned i gapet. Raskt som en vind, dro jeg opp vannflasken fra sekken og slukte halve innholdet. Det gikk en frysning gjennom hele kroppen og jeg tvang meg til å svelge helt til jeg ikke lenger følte tabbeletten i halsen. Benjamin skakket på hodet. De grønne øynene så nysgjerrige ut, som om han lette etter noe. Jeg så spørrende på ham. «Hva?» Han smilte og ristet på hodet. «Nei, ikke noe.» Jeg rynket brynene, men ble plutselig klar over at presset var forsvunnet. Forbauset sperret jeg opp øynene og tok meg til pannen. «Shit, det var effektive greier!» Jeg smilte stort til ham. «Thanks, bro.» Han tok en bit av matpakken sin. «Ingen årsak.» Jeg trasket inn i klasserommet. Blikket søkte straks etter en ledig plass. Det var så godt som fullt ved alle pultene. Typisk, sånn gikk det når jeg kom sent. Jeg stønnet og gikk lenger inn i rommet. Det fristet ikke stort å presse seg ned mellom noen. Folk var enten i engasjerte samtaler seg imellom, eller så satt de og så ut som de ikke ville forstyrres. Jeg registrerte at noen så opp og landet blikkene sine på meg. Et par dunket i sidemannen og hvisket noen utydelige ord. Litt knising hørtes fra bakerste rad og jeg kjente irritasjonen klø under huden. Helvete altså. «Ian, her.» En slank arm skjøt opp fra tredje rad, helt borte ved vinduene. Jeg så bort og fikk se Heiley vinke med hele armen. Hun smilte og nikket mot den ledige stolen ved siden av seg. «Slå deg ned.» Jeg gikk bort, forbi alle de stirrende elevene, og slang fra meg sekken mot bordbeinet. Da jeg satte meg, snudde Heiley seg og kikket bort på meg. Hun støttet hodet mot hånden og smilte skjevt. «Skal si du har blitt populær.» Jeg fnyste. «Som hva? Skolens nye freakshow?» Hun strakk ut armen og klappet meg lett på hodet. «Dakkar baby.» Jeg må ha sett riktig så forvirret ut, for synet fikk henne til å fnise. En finger landet med det samme på bakhodet hennes. Jeg snudde meg og så på gutten den tilhørte. Han nærmest lå over pulten og hadde et lurt flir om munnen. «Rolig nå, Ian. Ikke mist hetta helt.» Jeg sendte ham et irritert blikk. «Morsomt, Kenneth, helt hysterisk.» Han lo og satte seg tilbake til sidemannen. De godtet seg
og lo. Heiley ristet oppgitt på hodet. «Tror ikke du blir kvitt det der med det første.» Hun satte seg opp rett i ryggen og så ned i bordflaten. «Jeg glemte forresten å si det i stad, men takk for at du prøvde å redde meg. Det var jo litt søtt egentlig.» Hun snudde på hodet og de blå øynene traff meg. Jeg rødmet flaut og kjente skuldrene stivne. «Ja…» glapp det ut av meg. Minnet gjenspilte seg for meg. Jeg kunne ikke tro at jeg faktisk hadde dratt henne inntil meg på den måten, og holdt henne slik. Hva hadde hun tenkt? Hva hadde gått gjennom hodet hennes da det skjedde? Jeg ble flauere bare ved tanken. Det ble en klein stillhet. Den kjentes som et stort gapende hull til hån for alt og alle. Jeg raste gjennom ethvert brukbart samtaleevne. Det måtte være noe jeg kunne si. Jeg måtte jo si noe. Hvert sekund som passerte føltes som en nål i siden. Jeg bet sammen tennene og tenkte så det knakte. Si noe da, din idiot. Si noe, glefset jeg inni meg. Jeg så opp og smilte kleint. «Når som helst.» Hun så overrasket ut. Jeg angret med det samme på ordene mine. Jeg så bort og kjente hjertet dunke i brystet. Hodet føltes lettere, slik det alltid gjorde når jeg var stresset. «Jeg mener… Hvis noe skjer, så vil jeg gjøre så godt jeg kan.» Herregud mann, hold kjeft, skrek jeg så det ga ekko i hodet mitt. Jeg ville bare kjøre meg selv gjennom en blender, synke ned i jorda, forsvinne fra planetens overflate. Herregud for et brødhode jeg var. Var det virkelig mulig? En lyd hørtes. Jeg så bort på henne igjen, og hjertet hoppet i brystet. Hun lo. Hånden lå litt foran munnen og øynene presset seg igjen av smilerynkene. Solstrålene fra vinduet danset over ansiktet hennes og synet tok nesten pusten fra meg. Hun åpnet de store øynene og smilte varmt. «Takk, Ian. Det er fint å vite at man har noen.» Hun så ned i bordflaten og smilte for seg selv. Et lite fnis unnslapp leppene hennes, før hun så opp og møtte blikket mitt igjen. «Vi kan være et team! Rygg mot rygg mens vi forsvarer hverandre.» En hårlokk falt fra skulderen hennes. Kroppen min ble varm. Kulden fra kinnet ble brent bort. Jeg kjente et oppriktig smil bre seg om leppene mine og skakket litt på hodet. «I got your back and you got mine?» Heiley nikket og gliste. «Høres flott ut.»