Kroppen min kollapset. Bena ga etter og jeg traff den kalde, harde bakken. Det kjentes som en granat eksploderte i brystet mitt. Jeg gispet og tok meg til det. Smerten tok fra meg pusten og det gikk helt rundt for meg. Hjernen klarte ikke bearbeide alle sanseinntrykkene, og det eneste som ble igjen var et rot av skarpe impulser. Så, helt plutselig, stoppet alt. Det var som om noen dro ut strømmen. Alt kollapset. Jeg klarte ikke bevege meg. Kroppen lystret ikke lenger. Alle nerver, alle muskler, alt var som koblet av. Det var så mye blod. Hun skrek navnet mitt. Stemmen hennes var langt borte. Lyden var så svak. Hendene hennes grep meg og jeg ble snudd rundt, mot lyset. Det sto som en glorie rundt hodet hennes og innrammet henne i en varm glød. De blå øynene var en eksplosjon av farge i det bleke ansiktet. Hun fortsatte å rope på meg. Hun skrek og ristet i kroppen min. Det lange sorte håret hang som et slør ned rundt henne, med unntak av de strie hårlokkene som hadde falt ned foran ansiktet hennes. Øynene var vidåpne og munnen skalv. Hun skrek igjen. Tårer presset på og gled nedover kinnet hennes. Et par traff ansiktet mitt. De føltes varme mot den kalde huden. Den røde dammen under meg vokste for hver sekund. Hun klamret meg inntil seg mens hun ropte på hjelp. Den hvite kjolen var nå farget helt rød av blodet. Hva var mitt og hva var hennes? Synet mitt ble uklart. Det føltes som om hele den skadeskutte kroppen ble senket ned i et dypt mørke, som om noen la en tung kappe over meg. Det gjorde ikke vondt lenger. Alt kjentes bare kaldt og langt borte. Jeg mistet bevisstheten. Alt ble sort. Jeg holdt på å dø. Det siste jeg hørte var stemmen hennes. Hun gråt navnet mitt. Så ble alt stille.
Det er rart hvordan én person kan forandre et helt liv. Hvordan et møte, en ren tilfeldighet, kan snu absolutt alt på hodet. Hvordan noe som egentlig ikke skulle ha skjedd i utgangspunktet, noe som egentlig ikke burde ha skjedd, kan påvirke deg resten av livet ditt. Hvordan det faktum at du var på feil sted til feil tid kan kaste en slik dom over deg. Hvordan en slik liten tilfeldighet kan avgjøre fremtiden din. Hvordan alt kan fucke seg til så mye, så fort…
Kapittel 1 Blodet sprutet. Hun skrek og vred seg i smerte. Øynene var oppsperret og stirret panikkslagent på den, der den sto over henne. Hun grep tak i grusen og prøvde å dra seg bort. Den la vekten sin oppå den skamslåtte kroppen og naglet henne sagt. Hun gispet og skrek. Det knaste idet ribbenene brakk. Et nærmest dyrisk hyl presset seg ut av de punkterte lungene. Den lo og heiste våpenet sitt. Det glinset i blodig rødt. Hun fikk øye på meg. De store øynene ble blanke. Armen strakte seg ut, prøvde å nå meg. «Hjelp…» klynket den svake stemmen hennes. Jeg løp mot henne. Hånden skjøt ut og jeg messet formelen inni meg. Jeg måtte rekke det. Jeg måtte… Bladet hogg ned i hodeskallen hennes. Jeg stoppet opp. Hele kroppen stivnet. Dolken ble trykket så dypt ned at blodet presset seg ut gjennom de mulige åpningene. Det rant ut av øynene, nesen, ørene og munnen. Det groteske synet fikk meg til å snuble bakover. Jeg klarte ikke å puste, jeg bare stirret. Latteren rev gjennom luften og den hogg energisk igjen og igjen ned i kroppen hennes. De horrible bildene flakket foran øynene mine. Brente seg fast i minnet for alltid. Jeg ristet på hodet. Nei, dette kunne ikke skje. Dette kunne ikke skje! «Stopp!» skrek jeg for full hals. «STOPP!» Øynene mine for opp. Jeg gispet og rykket til i setet. Hjertet dunket hardt i brystet. Det gikk opp for meg at noe varmt rant nedover kinnet mitt. Undrende strøk jeg det vekk med fingeren. Den ble våt. Hadde jeg grått? Jeg fnøs og tørket kinnene med håndleddet. Flott. Akkurat det jeg trengte nå, rennende maskara. Irritert snudde jeg på hodet og kikket ut vinduet. Der var den. Byen som fra nå av skulle være hjemmet mitt, for en kort periode i hvert fall. En følelse av nostalgi prikket i bakhodet. Hvor mange år var det siden nå? Ti? Tjue? Den hadde ikke forandret seg stort. Det hadde kommet opp noen nye bygninger, men ellers var det den samme gamle klumpen av hus, butikker og mennesker. Jeg lente hodet bakover og speidet utover bussen. Det var kun en håndfull mennesker ombord. De fleste satt i sin egen verden. Noen stirret trøttslig ut av vinduet, andre hørte på musikk, og andre igjen sov stille i setene sine. Jeg la beina i kors og kastet et blikk ned på kåpen der den lå krøllet sammen i nabosetet. Bussen svingte ned mot byen og folk begynte rolig å pakke sammen tingene sine. Da vi endelig stoppet opp ved holdeplassen, reiste de seg og gikk av. Jeg reiste meg, strakk på overkroppen og grep kåpen. Da den var tredd på, løftet jeg med meg tingene mine og drasset dem ned trappen. En vegg av solskinn møtte meg på utsiden. Jeg myste og studerte området rundt meg. Bussholdeplassen var en stusselig krok utenfor et gammelt kommunalt byggverk. Det var så godt som folketomt, selv om det var tidlig på morgenen. Jeg pustet dypt inn og innåndet den kjølige morgenluften. Da var jeg her da. Etter så mange år. Håret blåste lett i vinden. Jeg sukket, tok av den ene hårstrikken fra håndleddet, surret det krøllete håret sammen i en dott og vred strikken rundt. Det var ikke perfekt, men det hjalp bedre enn ingenting. Jeg rettet på veskereimen så den ikke skulle gnage, og fisket fram
mobilen. Nå var det bare å huske adressen, og ikke minst å finne bygningen. Jeg kikket ned på skjermen og begynte å tusle bortover. Baggen dinglet bak meg og dultet med jevne mellomrom inn i ryggen. Med det samme hørtes et fres. Jeg snudde på hodet og fikk øye på dem. To gutter, ikke eldre enn fjorten-femten sto vendt mot murveggen og lo. Foran dem sto en sammenkrøpet sort katt. Den ene gutten, en rødhåret blek en, heiste armen og kylte en småstein mot muren. Den bommet på den sorte kroppen med bare et par centimeter. Katten freste truende og krøket seg tettere sammen. Guttene lo igjen, og denne gangen løftet den andre gutten, en liten og mørk en, armen. Også han var utstyrt med stein. Jeg fnøs irritert. «Stygge faen.» lo den lille og kastet på armen. «Som jeg skulle sagt det selv.» Han skvatt og snudde seg, men ikke raskt nok til å unngå foten min. Jeg traff ham i korsryggen og han snublet til siden. Han landet med knærne i asfalten og så forskrekket opp på meg. Den rødhårede vennen rykket sint til. «Hva faen? Er du helt syk i hodet?» utbrøt han og løp for å hjelpe kameraten. Jeg så kaldt ned på dem. «Gå og lek i trafikken, drittunger.» Skremte, kom de seg på beina og satte på sprang så fort de kunne. Da de endelig var ute av synet, snudde jeg meg og kikket ned på den sorte skapningen. Katten tittet opp og reiste seg. De store gule øynene studerte meg grundig. Jeg stirret tilbake. «Hei pus. Var de dumme guttene slemme mot deg?» Jeg satte meg på huk, smilte vennlig og strakte ut hånden mot den. Katten skakket på hodet, før den strakk på halsen og snuste på fingertuppene. Det virket skeptisk et øyeblikk, men så gikk den fram og gned hodet mot håndflaten min. Jeg smilte bredt og strøk den over ryggen. «Fin pus.» Den malte fornøyd.
«Anna, hvis du ikke får ræva i gir, så stikker jeg uten deg.» ropte jeg opp trappen og trødde på meg skoene. De slitte conversene gled rett på. Jeg bøyde meg, plukket opp sekken, slang den over skuldrene og grep jakken fra knaggen. Det var egentlig varmt nok til å la den bli hjemme, men med det skiftende været som rådde for tiden, var det ikke godt å vite neste gang himmelen åpnet seg. Det ville vel kanskje vært en bedre ide å pakke med en paraply, men med tanke på hvordan Ruben lot meg få gjennomgå med vitser og hånlige kommentarer forrige gang, så slo jeg raskt tanken fra meg. Ingen hadde fått gjennomgå så mye siden den gangen Benjamin møtte opp på skolen med bjørnefitte i fjor vinter. Bare navnet på luetypen hadde gitt Ruben materiale for vitser i tre hele dager. Men enn hvor mye Ruben lo og gjorde narr, så møtte Benjamin ham bare med det karakteristiske, rolige smilet og lo med ham. Jeg hevet øyenbrynet. Hvis jeg en gang i mitt liv, faktisk fikk se Benjamin sint, ville jeg ha bedt til Gud for familien til vedkommende som forårsaket det. Jeg hørte en gang noen si at det er de rolige som virkelig klikker når de først gjør det. Det ville ikke forundret meg om dette gjaldt Benjamin også, for å være helt ærlig. Jeg trakk på smilebåndene, men ristet av meg tanken. En lystig sang hørtes fra overetasjen. Deretter lyden av lette fottrinn. Jeg stønnet irritert og
satte kursen mot døra. «Anna! Jeg går.» «Nei! Vent litt! Jeg kommer!» «Jeg åpner døra.» «Bare vent litt da! Jeg er snart ferdig!» «Nå er den åpen.» «Vent! Jeg kommer jo!» «Jeg går ut.» «Vent! Vent! Vent!» Det dundret i trappen. De små føttene lød som trommestikker mot treverket. «Nå lukker jeg den.» «VENT!» Jeg skulle akkurat til å lukke igjen døra bak meg, idet et par små hender landet på dørhåndtaket og rev den opp. På innsiden sto en andpusten åtte og et halvt åring. Den spinkle kroppen var ikledd en lilla sommerkjole, hvite strømpebukser og rosa joggesko. Over den ene skulderen hang en hvit sommerjakke og over den andre hang den rosa skolesekken med blomster på. Hun så stygt på meg fra under den tykke panneluggen. «Ian, du er så teit.» sutret hun og hoppet ut på trappeoppsatsen. Jeg flirte, lukket døren, fisket nøklene ut av jakkelomma og låste. Det ga fra seg et lite klikk fra låsen og nøklene ble slengt ned i lomma igjen. Jeg snudde meg rundt og kikket bort på Anna. Hun sto og dunket den ene skotuppen i rekkverket. Jeg skakket på hodet. Det brune håret var satt opp i to musefletter, eller rettere sagt, noe som skulle minne om to musefletter. De to lilla hårstrikkene var vridd rundt to rotete hårtuster, der mesteparten spriket ut mellom dem og pekte til alle kanter. Den ene satt nesten på toppen av hodet hennes, mens den andre hadde sunket ned til litt under øret. «Hva har du gjort med hodet ditt?» spurte jeg og hevet det ene øyenbrynet. Anna tok seg til hodet, snudde seg, og så fornærmet ut. Kinnene blomstret rødt. «Helena og jeg avtalte å ha musefletter i dag.» svarte hun og så unnvikende bort. Hendene berørte håret og hun prøvde klossete å rette på frisyren. Det resulterte bare i at mer hår løsnet og falt ned. Hun sparket lett borti rekkverket. «Men jeg vet ikke hvordan man lager dem riktig.» Stemmen hennes var nesten uhørlig. Hun sparket i rekkverket igjen. Jeg så på henne. «Gi meg hårstrikkene.» Hun kikket opp og så spørrende på meg. Jeg holdt fram hånden. Hun glodde litt undrende på den, før et stort smil foldet seg om munnen hennes. Hun dro ivrig strikkene ut av håret og rakte dem til meg. Håret falt ned og rammet inn det runde ansiktet, og de store blågrå øynene strålte opp mot meg. Jeg tok strikkene og rullet dem inn på håndleddet. «Klokken tikker, så vi får ta det på veien. Helomvending, lille frosk. På tide å marsjere.» sa jeg og gjorde gest med hånden om at hun skulle snu seg. «Quack, quack, kaptein!» gliste hun og heiste hånden mot pannen og gjorde honnør. Kroppen spant rundt og hun begynte å marsjere bestemt bortover. Jeg gikk like bak, mens jeg iherdig prøvde å samle hårlokkene i to noenlunde like seksjoner. Det humpet opp og ned, og hver eneste gang jeg nesten klarte å tre på strikket, kom det en dump, og vips, der hadde alt håret falt ned igjen. Jeg mumlet en rekke banneord og prøvde på nytt. Dette gjentok seg rundt seks ganger, før jeg omsider klarte å feste begge hårstrikkene. Jeg måtte bite i meg å brøle i glede over denne prestasjonen.
«Ferdig?» spurte Anna. «Tror det.» svarte jeg og så litt skeptisk på de to mislykkede museflettene. Håret bulte ut på de rareste plasser og selv en halvblind pensjonist ville sett at de var langt fra like. Jeg oppdaget at vi hadde nådd hovedgaten inn til byen. Hadde vi virkelig gått så langt? Flaks at Anna fulgte med på hvor vi gikk. Så konsentrert som jeg hadde vært, så hadde jeg nok ikke merket om en trailer var på kollisjonskurs med oss mens sjåføren tutet for harde livet, engang. Langsmed fortauet var det oppstilt butikker nesten hele veien. De blanke butikkvinduene minnet om rader med speil langs veikanten. Vi stoppet opp ved det neste vinduet og Anna kikket nysgjerrig på speilbildet sitt. Hun vippet litt på hodet og studerte frisyren. «Du er ikke særlig flink til dette her.» sa hun og så forundret på seg selv. Jeg stakk hendene i bukselommene. «Hva prater du om? Det der er jo siste skrik innen hårmote. Alle modellene går sånn.» Hun flirte og snudde hodet mot meg. «Kanskje hvis de er apekatter.» Jeg hevet øyenbrynet. «Vel, det vil jo si at du også er en liten apekatt da.» Anna brast i latter og pekte på meg. «Nei, du er en apekatt! En stor, dum apekatt.» Jeg tok meg til brystet og gispet høyt. «Åh, nei! Du fant det ut! Min hemmelige identitet er avslørt! Hva skal jeg gjøre nå?!» Jeg flirte, grep henne rundt livet og løftet henne opp i luften. «Men du vet, det finnes apekatter som spiser frosker.» Jeg knurret lekent og prøvde å se truende ut. Hun rakk tunge. «Vel, jeg er en giftig frosk, så da får du mageknip!» Jeg apte et sjokkert ansikt. «Nei! Mageknip, min eneste svakhet!» Jeg begynte å snurre rundt og Anna gapskrattet for full hals der hun for gjennom luften. Da jeg satte henne ned, sjanglet hun et par meter og lo like godt, før hun dro strikkene ut av håret og snudde seg mot butikkvinduet igjen. Jeg smilte og kikket på klokken. Den var begynt å bli faretruende nærme åtte. «Vi må gå videre, Anna. Skal jeg lage en hestehale istedenfor?» foreslo jeg. Hun skakket på hodet. «Tror du at du får til det da?» Et sleskt smil gled over leppene hennes. Jeg rettet meg opp og la armene i kors. «Du skal vite at jeg faktisk er distriktsmester i å lage hestehaler. Ikke undervurder meg, lille jente.» Hun fniste. «Det er ingenting som heter det. Du bare finner det på.» Jeg hevet øyenbrynet og smilte skjevt ned til henne. «Skal du ha en hestehale, eller skal du ikke?» Hun ristet oppgitt på hodet og smilte. «Greit, apegutt.» Hun snudde seg med ryggen mot meg. Jeg lagde apelyder, grep håret hennes og lekte litt med det. Den trillende latteren hennes fylte hele gaten. «Hadde vi ikke dårlig tid?» spurte hun og rettet litt på skolesekken. Jeg nikket og begynte å samle håret på ordentlig. Med en relativt enkel gest holdt jeg det fast og tredde på hårstrikken. Med et par snurringer ble den strammet og hestehalen hang ferdig. «Tadaa.» Jeg slapp håret hennes og hun snudde seg mot vinduet. «Fornøyd?» spurte jeg og begynte å gå bortover fortauet. Hun nikket, snudde seg og strålte mot meg. «Den er perfekt.» Solen tittet fram fra skylaget og badet hele gaten i en sommerlig stemning. Jakken dinglet fra hånden min og skoene slo matt mot fortauet. Anna tuslet like bak meg, og nynnet på en melodi. Gaten var full av mennesker på vei til jobb eller skole. Noen løp forbi i hastverk med jobbkofferten godt i hånden, andre småløp med barna på slep bak seg, og ellers spaserte bare folk bortover i sitt eget tempo. Anna satte opp farten og kom opp ved siden av meg. Hun hadde det velkjente smilet om munnen, som da hun var liten og spurte om hun kunne få desserten før middagen. «Ian, kan jeg spille på mobilen din?» spurte hun og smilte pent. Jeg hevet øyenbrynet og så
irritert ned på henne. «Jeg betalte ikke over totusen kroner for en mobil, sånn at du skulle kunne spille Candy Crush…» Der kom det misfornøyde fjeset, som da jeg fortalte henne at hun måtte spise opp grønnsakene først. «Kom igjen da. Jeg har kommet til level 35 og alt.» «Du burde bli sendt på avvenning.» «Vær så snill! Bare en level til.» Hun foldet hendene og så bedende opp på meg. De store dådyrøynene glinset. En av mine store svakheter. Jeg stønnet oppgitt og klødde meg i bakhodet. «Greit da. Bare ikke bruk opp all strømmen.» Hun jublet idet jeg rakte henne mobilen. Så, helt oppslukt, ble hun gående og trykke på skjermen. Jeg himlet med øynene og kjente jeg var glad for at jeg aldri hadde satt meg ned med det spillet, enn hvor mye Iris pratet om hvor gøy det var. Vi ble gående i stillhet mens folk passerte oss i sin hast. Da vi nådde krysset, trykket jeg på knappen og vi ble stående og vente på at lyset skulle skifte. Bilene kjørte forbi og syklistene pustet og peste der de trådde seg vei gjennom trafikken. Jeg stirret trøttslig på alle menneskene som passerte rundt meg. Det var så travelt nå på morgenen. Det var som å se en maurtue i full morgenrush. Jeg skimtet så vidt jenta idet hun passerte meg. Det hørtes et smell bak meg og noe falt i bakken. «Åh, unnskyld!» utbrøt en mannsstemme. Jeg snudde på hodet og tittet bak på det som hadde utspilt seg. Det lå papirer spredt overalt, som om en dokumentmappe hadde eksplodert. En bagg lå slengt på bakken mens innholdet av klær fløt ut på asfalten. De to personene satt på kne og holdt på med å plukke opp det hele. Mannen, som nok ikke var mer enn litt uti tyvårene, prøvde klossete å samle sammen arkene der de danset rundt føttene på de forbipasserende menneskene. «Unnskyld, unnskyld! Jeg så deg virkelig ikke.» beklaget han seg stresset. Jenta var roligere. Hun holdt på å stappe klærne inn i baggen igjen. Det krøllete rødbrune håret var satt opp og hun var ikledd en lysegrå sommerkåpe. «Det går fint.» mumlet hun. Man kunne høre trøttsligheten og irritasjonen i stemmen hennes. Jeg skakket på hodet og så undrende på dem. Så, helt plutselig, snudde hun seg og stirret på meg. Blikkene våre møttes. Øynene hennes var spisse og ansiktet kaldt. Jeg skvatt og visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Så, like plutselig, snøftet hun arrogant og snudde seg igjen. Jeg så spørrende på henne. Hva var det for noe? Det glimtet grønt i øyekroken og jeg snudde på hodet. Anna var allerede halvveis over gangfeltet. Hun hadde blikket rettet langt inn i mobilskjermen. Jeg stønnet og småløp etter henne. Jakken danset fram og tilbake i grepet mitt. Da jeg tok henne igjen, nappet jeg mobilen ut av hendene hennes og satte på tastlåsen. «Hei! Jeg hadde nesten løst den!» utbrøt hun og strakk seg etter hånden min. Jeg heiste den over hodet og fortsatte bortover. Hun hoppet etter den, men måtte innse tapet. «Det er nok for i dag. Nå er det skoletid.» sa jeg bare og satte opp farten. Klokka var kun ti minutter fra åtte nå. Hun løp etter meg og sutret og maste om å få den tilbake, men jeg ignorerte henne hele veien til skoleporten. «Når skal jeg få en egen mobil egentlig?» Hun kikket bort på meg, og rettet litt på sekken. Jeg stønnet og lot jakken gå over i den andre hånden. «Anna, du er åtte år.» «Jeg er nærmere ni.» «Unger på din alder skal ikke ha mobiler. Og uansett, hvis du faktisk skulle få en mobil nå, så
ville du ikke kunne spille Candy Crush på den.» «Hvorfor ikke?» «Hvis du først skulle fått en mobil, så hadde det jo bare vært en sånn gammel og billig en. Du vet, en sånn med knapper og liten skjerm.» Anna så misfornøyd ut. «Du har touch-telefon…» «Ja, men så er jo jeg faktisk ganske mye eldre enn deg da.» «Bare med… ehm…» Hun stoppet opp og telte på fingrene. Brynene rynket seg konsentrert. Jeg flirte og sparket en liten stein så den fløy gjennom luften. «Jeg skal spare deg for hodebryet. Det er ni års forskjell.» Hun sendte meg et litt olmt blikk og la armene i kors. «Jeg kan faktisk telle.» Jeg smilte og nikket mot skolegården. «Så hopp av sted da, lille frosk. Du kan vise det fram i mattetimen.» Hun satte opp et furtent fjes, men det sprakk i et knis. «Quack, quack.» Hun snudde seg og småløp inn i skolegården. Rett før hun entret inngangspartiet, spant hun kjapt rundt, smilte stort, og vinket. Jeg vinket tilbake og snudde meg for å gå videre. Barneskolen Anna gikk på, lå bare en bakke nedenfor den videregående skolen jeg gikk på. Det tok kanskje fem minutter lenger å gå. Jeg slentret bortover og kjente den svale morgenluften kjærtegne meg i ansiktet og røske meg lett i håret. Om litt kom den til å bli kald og skarp. Det var lurt å nyte den mens man kunne. Jeg tuslet inn døren og inn i klasserommet. Som vanlig var volumet skrudd på fullt og elevene var strødd rundt som en gjeng sauer. Jeg plumpet ned ved den vanlige plassen min og slapp sekken ned på gulvet med et dunk. Ikke hadde jeg fått satt meg ordentlig engang, før en arm landet rundt nakken min og dro meg bakover i stolen. «Ruben, gi faen.» peste jeg og prøvde å rive meg løs. Den buldrende latteren hans fylte ørene mine, og med det samme grov en knyttneve seg inn i hodebunnen min og leverte en grundig runde kokkos. «God morgen, Blondie!» sang han lystig med den alltid høye stemmen sin. En annen person sluttet seg til oss. «God morgen, Ian.» Benjamin lente seg mot pulten og smilte som vanlig. Han hadde på seg den godt brukte, mørkeblå hettegenseren, og det sorte tykke håret sto ut til alle kanter som om han just hadde stått opp. Jeg stønnet og vred meg. «Morgen. Litt hjelp?» «Med glede.» Før jeg visste ordet av det, var armen rundt halsen min borte, og det brakte bak meg. Ruben lå med ansiktet trykket ned i gulvet, mens Benjamin satt på ryggen hans og holdt armene i lås. Han gispet og strevde i jerngrepet. Det mørkebrune håret falt ned foran de lysegrå øynene. Jeg reiste meg, gikk mot dem og satte meg på kne rett foran ham. «Og hva har vi lært?» spurte jeg og smilte sleskt. Ruben hveste. «Greit, greit, greit! Jeg skjønner! Dårlig ide! Dårlig ide!» Hånden min landet på hodet hans og jeg klappet ham som en hund. «Flink gutt.» Benjamin spratt opp og vi flirte begge to. Ruben så surt opp på oss. «Du brakk nesten armene mine, din kødd.» glefset han og støttet seg opp. Jeg bøyde meg og rakte ham hånden. Han grep den og jeg heiste ham opp. Med en fornærmet mine børstet han av støvet fra den grå t-skjorten. Benjamin smilte det karakteristiske, rolige smilet sitt. «Bare nesten.» sa han og rettet pekefingeren opp. Ruben geipet. «Bare nesten. Huehuehue!» apte han og hermet etter posituren hans. Jeg lo og hevet øyenbrynet. «Skal si du er gretten i dag… Jesus Christ. Glemte
du å ta PMS pillene dine i dag morgens, eller?» «Neimen, er ikke vi morsomme.» Jeg skvatt og visste allerede hvem som sto bak meg. Med et fårete smil snudde jeg på hodet og møtte blikket hennes. Ansiktet var satt opp i et surt uttrykk. Den lysebrune hestehalen hvilte på den høyre skulderen hennes. «Hei søta.» prøvde jeg meg med en sukkersøt stemme. «Ikke prøv deg, støggen.» smalt det tilbake. Ruben lo rått. Hun spant rundt og slo blikket i ham. «Få av deg det fliret, lillegutt. Du er ikke det spor bedre.» Munnen hans vendte seg brått nedover. «Åh, hold kjeft for faen. Jeg vokser fortsatt.» Det var mye som provoserte Ruben, men ingenting gjorde det mer enn når folk påpekte høyden hans. Han kom fra en relativt kort slekt og både moren og faren var under gjennomsnittet lave. Da vi gikk på barneskolen, hadde han vært en av de høyeste guttene, men dette forandret seg raskt da vi begynte på ungdomskolen og alle oss andre skjøt i været som ugress, mens Ruben forble like stor, eller rettere sagt, liten. «Iris, skjerp deg. Du vet hvor grinete han blir når du sier sånt.» hørtes det fra andre enden av klasserommet. Et par gutter lo og det rykket i Ruben. «Jeg er ikke en unge, så hold kjeft Thomas.» Han var allerede på vei mot dem, og Thomas, gutten som hadde snakket, gispet og hoppet av stolen. Et nytt brak fylte hele klasserommet idet en stol ble veltet. Benjamin puttet hendene i genserlommen og strakk på halsen. «Trenger du hjelp?» Ruben sto allerede med gutten i en hodelås og hadde presset ham ned på kne. «Jeg klarer meg.» svarte han og strammet grepet. «Så, hva sier tosken?» smilte han ondskapsfullt. «Jeg bare kødda! Slipp meg. Jeg skal holde kjeft, okei?» peste Thomas og prøvde å dra seg løs. «Hva sa du? Jeg kan ikke høre deg. Snakk høyere.» lo Ruben rått, og Thomas så oppriktig frustrert ut, før han begynte å gjenta det han hadde sagt. Iris sukket. «Må hver eneste morgen starte sånn?» Hun la ansiktet oppgitt i hånden. Jeg trakk på skuldrene. Det smalt i døren og en middelaldrende kvinne steg inn i rommet. Cornelia Brynes virket trøttere enn vanlig der hun tuslet mot kateteret. Det mørkeblonde, nesten grå håret var satt opp i en trøtt dott, og hun var ikledd de samme gamle stoffbuksene som alltid. En oransje genser lyste opp den ellers så grå kvinnen. «Sitt ned. Vi er allerede sent ute.» sa hun med den høye, klare stemmen og skuet over klasserommet på sin vei mot tavlen. Blikket traff Ruben og Thomas. «Watts, kan du vennligst slippe klassekameraten din. Jeg bryr meg ikke om hva dere gjør på fritiden, men her på skolen ter man seg ikke slik.» Noen av jentene fniste. Ruben slapp ham, og begge to gikk til plassene sine. Hun flyttet blikket mot meg, eller rettere sagt, bak meg. «Steinberg, jeg mener å huske at du ikke går i denne klassen. Eller ble vanskelig matematikk for krevende for deg?» Hun hevet øyenbrynet og så på Benjamin. Han skakket på hodet. «Er det matte nå?» Flere lo lett og noen ristet oppgitt på hodet. Dette var en så vanlig hendelse at det nesten var blitt rutine. Benjamin tittet rundt seg og så litt forundret ut. Brynes pekte mot døren. «Prøv klasserommet i andre etasje, du. Du får ringe hvis du får problemer med å finne det.» Flere lo og Benjamin plukket opp sekken og jakken sin. «Greit. Jeg skal prøve.» smilte han og forlot klasserommet. «Han der er bare noe av det søteste som finnes.» fniste en av jentene på bakerste rad til venninnene sine. De stemte i og alle lo og klukket som en syforening. Jeg hevet øyenbrynet og satte meg ved plassen min. Så, det å være et surrehue var altså søtt? Godt å vite, mumlet jeg inni meg.
«Må jeg gjenta meg selv? Jeg er ganske sikker på at jeg sa sitt ned for ikke så alt for lenge siden.» Brynes så skarpt på klassen. Folk løste seg raskt opp fra samtalene og gikk tilbake til de vanlige plassene sine. Det var det som var med Brynes. Hun var så godt som alltid trøtt og halvsov i timene, men de øyeblikkene hun klarnet opp, da hadde hun autoritet nok til å lede en hel armada. Hun nådde kateteret, slapp den tunge sekken sin ned på gulvet og plumpet ned på stolen. Den ene hånden rettet litt på brillene og den andre dykket ned i sekken. «Nå, som dere kanskje husker så hadde dere en prøve i forrige uke, og som den flittige arbeidsbien jeg er, så har jeg dem med meg i dag. Ferdig rettet og alt. Noen som er interesserte i å få dem tilbake?» Ingen svarte henne, folk bare så litt rundt på hverandre og trakk på skuldrene. Det var blitt et slags felles kroppsspråk for klassen hver gang læreren spurte om forskjellige ting. Brynes fisket opp en tykk bunke papirhefter og viftet dem fram og tilbake. «Vel, stillhet samtykker, er det ikke slik?» Hun ventet ikke på svar denne gangen og reiste seg og begynte å gå nedover klasserommet mens hun ga fra seg et hefte ved hver pult. «Det var litt blandede resultater på denne her må jeg si. Noen har gjort det bedre og noen har slurvet.» Et hefte landet på pulten min. Jeg løftet det opp og bladde gjennom. Det var ikke spart på den røde pennen, det var sikkert og visst. For hver side i hefte, kjente jeg humøret falle ned et hakk. Mer rød penn, flere kommentarer, dette er feil, dette er feil, dette er feil… Det fristet å smelle hodet i pulten. Jeg støttet haken mot knyttneven og glodde irritert ned på den siste siden av heftet. «Dette var ganske rotete, Ian. Mye slurvefeil og uryddig oppsetning. Jeg vet du kan bedre enn dette, så prøv å få det ned på papir også.» sto det sterkt med røde bokstaver. Det store 2-tallet var satt ring rundt. Det nærmest lyste opp hele siden. Jeg myste ned på den, prøvde å skremme den vekk, få den til å løpe av sted og erstattes av en respektabel karakter. Men enn hvor mye jeg nistirret, forble den der, som et hån. «Faen…» mumlet jeg nesten uhørbart og lukket heftet. For å få det lenger unna, stablet jeg to tunge fagbøker over det. Kanskje dette ville drepe den? «Hvordan gikk det?» Iris snudde seg og satte de brune øynene i meg. Jeg trommet litt på pulten med fingrene. «Helt greit. Du da?» Hun slapp ned heftet sitt på bordflaten. «Femmer.» Jeg hevet øyenbrynet. «Skal si du hørtes glad ut.» Hun sank ned og støttet hodet på stolryggen. Hun så helt forkrøplet ut. «Jeg var sikker på at jeg skulle få alt rett. Det er så irriterende med slurvefeil. Skulle ønske jeg hadde korrektur-installasjon i hjernen.» mumlet hun og sukket. Bitch, I’m gonna cut you, freste jeg inni meg, men beholdt det tomme uttrykket. Jeg himlet isteden med øynene og trommet videre på pulten. Hun satte seg litt opp og lot armen hvile på pulten min. Øynene studerte meg nysgjerrig. «Så, hvilken karakter fikk du?» «Må jeg svare?» «Egentlig ikke, men jeg vil vite det.» «Det er sunt å lure litt.» Hun dro fram underleppen og så misfornøyd ut. Brynene rynket seg, og hun stirret enda mer studerende på meg, som om hun prøvde å lese kroppsspråket mitt. Jeg glodde uinteressert på henne. «Ta et bilde. Det varer lenger.» mumlet jeg og vippet litt på hodet. Hun smilte falsk. «God ide. Jeg trenger et nytt tilskudd til tilbedelsesalteret jeg har til ære for deg på soverommet mitt.» Hun var like rask i avtrekkeren som alltid. Jeg trakk på smilebåndet. Hun
blunket lekent til meg. «Der ja, fikk deg til å smile.» Jeg ristet oppgitt på hodet og flirte. Hun støttet hodet mot hånden. «Det er godt å se deg i godt humør. Du har vært så sur i det siste.» «Sur?» «Greit, litt lite entusiastisk da.» «Hadde det vært bedre om jeg løp rundt og skrek som en annen ADHD-unge?» spurte jeg og hevet brynet. Hun smilte bredt. «Det hadde vært et syn.» Hva enn hun så for seg inni hodet sitt akkurat da, så fikk det henne i hvert fall til å glise bredere. Hun la seg plutselig helt over pulten min. «Men helt seriøst, hvilken karakter?» Jeg satte meg lenger bak i stolen. De brune øynene spiddet seg inn i meg. Jeg prøvde å se vekk, men sukket og så beseiret ned på henne. «Du kommer ikke til å gi deg før jeg sier det, gjør du vel?» «Det vet du.» Hun smilte triumferende og rettet seg opp i stolen. «Så, hva fikk du?» spurte hun og virket utålmodig. «Et tall mellom 1 og 6.» svarte jeg. Hun sendte meg et skarpt blikk. Jeg trommet med fingrene. «Greit da, jeg fikk en treer.» Verdighet reddet. Det var rart hvordan én karakter lenger opp kunne gjøre så mye forskjell. Av en eller annen grunn føltes det som det var en Grand Canyon av en dal mellom de to tallene når du så dem i rød penn. En treer var sosialt akseptabelt, det var jo midt på karakter treet. En toer derimot, ville av alle og enhver ses på som en skuffelse, som den karakteren som havnet under det akseptable, under midten. Fikk du en treer var du vanlig, litt dum kanskje, men vanlig. Fikk du en toer var du bare dum. Jeg studerte ansiktet hennes. Iris så overrasket ut der hun satt. Så, litt klossete, tvang hun fram det vennlige smilet igjen. «Åh, men det er jo bra da.» Løgn. «Det var ganske mange vanskelige oppgaver denne gangen.» Ikke for deg. «Det går nok bedre neste gang.» Jeg fnøs lavt. Hun la armene i kors. «Men da må du virkelig øve ordentlig, og ikke bare skumlese alt kvelden før.» Ansiktet hennes var strengt. Jeg ble litt tatt på senga. «Jeg øvde jo ordentlig.» glapp det ut av meg og jeg rettet meg opp. Jeg kjente irritasjonen klø under huden. «Det er bare ikke alle som har klisterhjerne sånn som deg.» Blikket mitt slo ned i pulten, bort fra henne. Det strammet seg litt i kroppen. Hun plukket opp tonen min og så alvorlig på meg. «Ian, jeg kan hjelpe deg altså. Vi kan ta et par ettermiddager, så kan jeg forklare det du ikke skjønner. Det er vanlig å ikke…» «Jeg er ikke dum.» avbrøt jeg henne. Hun lukket munnen og så på meg. Det lå et bekymret preg over ansiktet hennes. Jeg sukket. Nå hadde jeg gjort det. Jeg hadde gitt henne det uttrykket igjen. Jeg pustet dypt inn og tvang fram et beroligende smil. «Jeg har bare vært litt ukonsentrert i det siste. Det går nok over. Jeg må bare skjerpe meg litt.» Brynene rynket seg litt og hun så plutselig gravalvorlig ut. «Er det…» «Det er ingenting. Jeg lover.» Hun lukket munnen igjen. Ansiktet hadde fremdeles det ubehagelige uttrykket. Jeg smilte og knipset henne i pannen. Hun skvatt, så overrasket ut og tok seg til pannen. «Ikke se sånn ut. Du kommer til å få rynker.» sa jeg og lente meg tilbake i stolen. Hun så fortsatt litt urolig ut,
men nikket og sendte et smil tilbake. Hun åpnet munnen for å si noe, men med ett dukket et rufsete mørkebrunt hode opp mellom oss. Et par store, lysegrå øyner stirret rett inn i mine. «Så, Blondie-boy, hva er dommen?» Ruben bøyde seg ned og lente seg mot meg. Jeg glodde irritert på ham. «Når ble det en menneskerett å få vite karakterene mine?» Han la den solbrune armen rundt skuldrene mine og smilte sleskt. «Kom igjen, Ian. Vi vet begge hvordan dette kommer til å gå. Jeg spør deg om hva du fikk, du nekter å svare, jeg maser, du prøver å skifte tema, jeg maser mer, du ber meg om å dra til helvete, jeg maser enda litt mer, og til slutt, som alltid, så sier du hva du fikk. It’s the circle of life, buddy!» bablet han i vei med den selvsikre stemmen sin. Jeg dukket under armen hans. Så, raskt som en slange, skjøt den andre armen hans ut. Den grep kanten på papirheftet og rykket det ut fra under bøkene. Jeg sperret opp øynene. Armen min grep etter heftet, men Ruben hoppet unna i tide. «Neimen, hva har vi her? På tide å se hvor smart vår lille Ian-pus er.» smilte han og åpnet det. Jeg freste og sparket ut med foten. Den traff ham på baksiden av kneet, noe som resulterte i at hele benet knakk sammen. Et lite gisp unnslapp munnen hans, før han kollapset. Heftet glapp ut av hånden hans og jeg grep det i luften. Det smalt idet kroppen hans traff gulvet. Ruben så fortumlet opp på meg. Jeg grep sekken og trykket heftet ned mellom bunkene av andre ark og papirer. «Hvis du er så fryktelig nysgjerrig, så kan jeg gi deg et hint. Hun brukte fornavnet mitt i tilbakemeldingen.» sa jeg bare og klarte å presse det ned mellom to rynkete ark. Både Ruben og Iris sperret opp øynene. Ruben satte seg opp og skrattet. «Oh damn! Du vet hva det betyr? Samtaletid. Glad jeg ikke er i dine sko.» Jeg smilte giftig. «Ja, de hadde nok blitt litt for store for de små babyføttene dine.» Ruben skakket på hodet og smilte like giftig. «Hehehe… Fuck you.» Iris lente seg over pulten igjen. Jeg bet tennene sammen. Helvete heller, når ble pulten min en møteplass for albuer? Hestehalen vugget fram og tilbake bak henne. «Vent litt, hva mener du med hun brukte fornavnet ditt? Brynes? Hun er knapt på fornavn med ektemannen sin! Det gir ikke mening. Selv om du fikk en treer, så er det jo ikke så alvorlig.» plumpet det ut av henne og hun så spørrende ut. Ruben spratt opp som en trekk opp leke og grep bordkanten. «Hva?! En treer? Kødder du?! Fikk jeg faktisk bedre enn deg?» Et enormt glis erobret ansiktet hans og han jublet høyt idet jeg nikket. Brynes snudde trøtt på hodet og sendte ham et skarpt blikk. «Watts, jeg vet ikke med alle andre her i rommet, men jeg vil personlig gjerne beholde hørselen min. Skru ned volumet ditt litt.» En av guttene så bort på sidemannen. «Hadde det bare vært en mute-knapp…» Resten av timen gikk med på å gjennomgå spørsmålene vi hadde hatt på prøven. Brynes pratet i ett sett med den noenlunde sløve stemmen sin. Jeg kan ikke si at jeg fulgte veldig godt med. For det meste satt jeg bare og skriblet på prøvearket, mens jeg hvert andre minutt kikket opp på klokken for å se hvor mye viseren hadde flyttet seg. Det var utrolig hvor treigt tiden kunne gå når man kjedet seg. Jeg stønnet og tegnet en ny strekfigur. Omsider nådde viseren riktig tall. Folk pakket sammen tingene sine, strakk på kroppene, og satte kursen mot døren. Ruben kastet seg om halsen på Thomas og rev han med seg fremover. Iris og et par andre jenter så dumt på dem og slentret like bak. Jeg slang sekken om skulderen og fulgte etter. Ingenting fristet mer enn å komme seg ut av det tette klasserommet. «Ian, vent litt.» hørte jeg plutselig Brynes kalle fra kateteret.
Hun brukte fornavnet mitt igjen. Et lite grøss gikk gjennom ryggraden min. Jeg snudde på hodet og lot fire gutter passere forbi meg. Brynes rettet på brillene og reiste seg. «Jeg skulle gjerne ha pratet litt med deg på tomannshånd. Passer torsdag etter skolen? Jeg vil nødig holde deg igjen etter skoletid, men det er kun da jeg har tid.» Jeg trakk på skuldrene. «Passer vel det.» svarte jeg. Hun nikket og begynte å pakke sammen. Jeg snudde meg, gikk ut døren og merket at humøret hadde sunket enda litt mer. Flott, nå ble jeg nødt til å sitte alene i et rom sammen med henne, mens hun pratet om hvor dårlig jeg gjorde det på skolen. Perfekt. Akkurat en slik torsdag ettermiddag jeg ønsket meg. Jeg fnøs og gikk mot vrimlehallen. De satt allerede ved et av bordene og snakket med folk fra noen av de andre klassene. Ruben var i en heftig diskusjon med en gutt, som jeg var ganske sikker på at het Theo. Benjamin satt ved siden av og spiste en brødskive med ost og skinke. Han tittet opp og vinket da han fikk øye på meg. Iris lo og snakket i vei med sin blonde sidemann. Hjertet mitt hoppet i brystet. En hel kjedereaksjon ble satt i gang. Hjertet dunket hardere, hele kroppen ble varm og jeg kunne føle kinnene mine bli røde. Faen, faen, faen… bannet jeg inni meg og prøvde å puste normalt. Heiley hadde ikke sett meg enda. Jeg satte kursen mot Benjamin og prøvde å roe det dundrende hjertet. Vel framme hadde jeg lykkes i å dempe varmen og hjertet var svakere. Benjamin smilte opp mot meg. «Lyst på?» spurte han og rakte meg den halvspiste skiva. Jeg rynket på nesen. «Hva? Nei, hvorfor skulle jeg ville det?» Jeg dro en stol bort og satte meg ned ved ham. Han trakk på skuldrene og fortsatte å spise. «Tenkte bare at siden du ikke har med deg mat i dag, så kunne du trenge litt.» sa han mellom smattene. Jeg så spørrende på ham. «Hva prater du om?» Litt skeptisk åpnet jeg sekken og tittet nedi. Rommet der matpakken alltid lå, var tomt. «Hvordan gjør du det der?» spurte jeg forbløffet. Han smilte som vanlig og tok en ny bit av skiva. «Yrkeshemmelighet.» Jeg var like forbløffet, og enset ikke stemmen som snakket til meg. «Ian?» En fot sparket meg svakt i låret. Jeg skvatt og snudde meg. Hun lå helt nede i stolen og foten hennes berørte benet mitt. Jeg frøs. Heiley var ikledd en blomstrete topp sammen med et sort, lårkort skjørt. Hun smilte det strålende smilet sitt og lo. «Er du blitt døv?» spurte hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare og skakket på hodet. Hun satte seg opp, smilte energisk og viste frem den hvite perleraden. «Det jeg prøvde å si var: Jeg så deg og søsteren din da dere gikk til skolen.» Jeg flirte og hevet øyenbrynet. «Litt creepy?» Hun lo den trillende latteren sin og det lange lyse håret falt ned fra den ene skulderen hennes. «Jeg mente det ikke sånn, din tufs. Jeg var på vei til skolen da jeg så dere foran meg. Jeg skulle løpe bort, men så møtte jeg på Ester.» Iris brøt inn i samtalen. «Ja, hvor er hun egentlig?» Heiley trakk på skuldrene. «Vet ikke. Hun sa hun følte seg dårlig, så hun gikk midt i timen.» Ruben smilte plutselig sleskt og tok en pause fra diskusjonen sin. «Dameproblemer?» spurte han med et selvgodt glis. Iris sendte ham et stygt blikk. «Kjeft på deg, din pygme.» Han rykket til. En heftig drittslenging var satt i gang og alle oss andre trakk oss unna.
Heiley prikket meg i skulderen og jeg så på henne. De klare, blå øynene glimtet. «Men ja, som jeg prøvde å si, du og søsteren din må bare være noe av det søteste som finnes.» Hun og så ut som hun pratet om kattunger. «Hva så du?» spurte jeg litt skeptisk. Hun gliste. «Du løftet henne opp og så snurret dere rundt. Helt utrolig søtt!» Hun kvalte et gledeshvin og sparket litt med bena. Jeg smilte litt kleint. «Ehe… ja. Takk, tror jeg?» En tanke slo meg og jeg skakket på hodet. «Vent litt, hvorfor gikk du bak oss? Er ikke du alltid tidlig på skolen?» Hun klødde seg på armen og så litt flau ut. «Mamma måtte plutselig ha skift på sykehuset, så jeg fikk i oppdrag å vekke Tobias og Emil. Og så måtte jeg lage frokost og sende dem av sted.» Hun stønnet utslitt. «Jeg sverger, jeg kommer aldri til å få barn. Det finnes ikke noe mer slitsomt en trøtte, gretne småunger.» Jeg lo og vendte meg helt mot henne. «Ja, ikke sant? Jeg tror Anna brukte en halvtime på å bestemme hva hun skal ha på seg.» fortalte jeg. Hun rettet opp pekefingeren og blunket. «Det er det positive med gutter. De tar bare det første de finner. Det som tar lang tid, er å få dem vekk fra spillene sine. Det er som å dra en katt ut av et tre.» Vi flirte begge to. Hjertet mitt banker hardt i brystet og den irriterende varmen fikk det til å føles som jeg var inni en badstue. Det hadde vært slik helt siden jeg først fikk øye på den smilende glade jenta. Heiley hadde begynt i parallellklassen i midten av niendeklasse og som to legoklosser hadde hun og Iris klikket og blitt uadskillige. Siden Iris og meg var barndomsvenner, hadde vi automatisk blitt introdusert. «Ian, du må hilse på Heiley! Jeg tror dere to hadde blitt et skikkelig søtt par.» hadde Iris glist før hun snudde meg rundt. Og der, rett foran meg, hadde hun stått. Som en flekk av sommer i det grå høstværet, sto hun ikledd en blomstrete kjole. Det lange, lyse håret danset i vinden og om munnen bar hun det vennlige, herlige smilet. De store, blå øynene var som den klare sommerhimmelen. Et øyeblikk hadde jeg stått der og lurt på om det var et menneske eller en engel som sto foran meg. Det ble Iris’ latter som vekker meg fra transen. «Jeg bare kødder, men seriøst, Ian, dette er Heiley. Hun bor ikke så langt fra meg, så vi kan jo ta følge hjem alle tre?» lo hun og la armene rundt skuldrene på både meg og Heiley. Den blonde skjønnheten lo litt flaut og rakte meg hånden sin. «Hei, jeg er Heiley Price.» Jeg grep kleint hånden og våget ikke øyenkontakt. Jeg husker enda hvordan jeg rødmet og knapt turte å si navnet mitt. Det var noe Iris fremdeles mobbet meg for med jevne mellomrom. Det hadde blitt bedre med tiden, ettersom vi tilbrakte mer tid sammen, men jeg klarte fortsatt ikke snakke med henne uten at hjertet mitt galopperte og hendene ble klamme. Patetisk. Jeg hadde kjent henne i rundt fire år, og likevel satt jeg her som en annen nervøs fyr og svettet. Litt av en mann jeg var. «Så, hvordan er det i den vanskelige matten? Løst noen verdensproblemer enda?» spurte jeg og smilte skjevt. «Så klart. Alle vet jo at logaritmer vil bli verdens frelse.» svarte hun og hevet øyenbrynet. Et litt mer trøttslig drag omfavnet ansiktet hennes. Hun lente seg bakover i stolen. «De fikk tilbake en prøve i dag.» «Åh? Gjorde ikke du?» Din idiot. Hun var syk, og det vet du, glefset jeg inni meg. «Jeg var syk i forrige uke. Fikk ikke tatt den.» svarte hun og smilte slitent. «Læreren sa at jeg måtte ta den igjen på torsdag. Perfekt. Akkurat en sånn torsdag jeg ønsket meg.» «Det går nok bra, skal du se.» Jeg sendte henne et oppmuntrende smil og hun smilte tilbake. «Hadde jeg bare hatt en sånn superhjerne som Benjamin.» mumlet hun drømmende. Som en hund som hørte navnet sitt, tittet Benjamin opp og så forvirret rundt seg. Han hadde
brødsmulet rundt hele munnen og lignet et lite barn. Jeg hevet brynet. «Den gutten er et mysterium. Man skulle ikke tro han var et geni…» Heiley kniste. Benjamin skakket på hodet og så bort på oss. «Sa dere noe?» De store øynene var spørrende. En sort hårlokk hadde falt ned og hvilte på nesebeinet hans. Heiley foldet hendene og smilte med morsinstinkt i øynene. «Åh, baby. Jeg skal fiske det.» Hun reiste seg fra stolen sin og lente seg over meg. Hun ble praktisk talt liggende over meg mens hun strakk seg mot ham. Jeg frøs og turte ikke å puste engang. Hjertet føltes som det skulle hoppe ut av brystkassen. Blodet strømmet til ansiktet mitt. Heiley la hånden ved munnen hans og børstet vekk smulene, som en kjærlig mor med hennes barn. «Sånn. Bedre.» fniste hun fornøyd. Benjamin så like spørrende ut. Det knirket i noe. Et brak fylte hele vrimlehallen idet det ene stolbeinet ga etter, og både Heiley og meg ble sendt rett i gulvet. Ryggen min smalt i bakken. Heiley landet hardt på meg og all luften ble slått ut av lungene mine. Jeg gispet og hostet under henne. Det ble helt stille. Ingen sa et ord. Bokstavelig talt alle elevene i hele vrimlehallen stirret taust på oss. Det var som et av de øyeblikkene på film der alt stoppet opp. En hel evighet passerte. Heiley så forskrekket på meg og jeg stirret like stivt tilbake. Omsider var det en lyd som brøt stillheten. Det hørtes en anstrengt humring. Ruben ristet i hele kroppen og tårer var på vei å presse seg ut av øyekrokene hans. Brystet hans rykket som om han holdt tilbake noe kraftfullt. Et og annet pip unnslapp munnviken. Så, som et glass som rant over, kollapset han ut i en vill latterkrampe. Iris prøvde å holde seg for munnen, men måtte gi opp kastet seg fremover i stolen mens hun gapskrattet for full hals. Det var som om det skjedde en kjedereaksjon, for plutselig brast alle elevene i en fem meters radius ut i latter og hev etter pusten. Noen kikket spørrende på det hele, mens andre uinteressert gikk videre eller fortsatte med det de holdt på med. Det forskrekkede ansiktet til Heiley sprakk opp i et latterkvalt smil, før hun plutselig lo høyt rett i fjeset på meg. Jeg ble smittet og med ett lå vi der og lo for fulle lunger begge to. Det så ut til å bli en fin dag med kun et par skyer på himmelen, men det var helt til det ut av det blå dukket opp en hel armada av beksvarte regnskyer. Man skulle tro apokalypsen var satt i gang. Regnjakker ble tredd på, hetter ble dratt opp, biler parkerte utenfor skolen på lang rekke og alle hadde det samme misfornøyde uttrykket i fjeset. Det kom til å regne snart. Det skal godt gjøres å finne noe som beveger seg raskere enn elever på vei ut av skolebygget på slike dager. Folk nærmest sprang mot utgangen og mot bilene og bussene sine. De som ikke var like heldige løp til syklene og kastet seg på dem. Og så hadde vi de resterende, vi som gikk. Det kunne minne om et maratonløp. Elever med sekker, vesker, og bagger gikk lynraskt bortover fortauet mens de ba til det høye om at himmelen skulle forbli lukket et par minutter til. Bare nok til at de kunne komme seg under tak. Skoene våre slo raskt mot asfalten. Iris hadde dratt hetten så langt ned i ansiktet som overhode mulig. Hun kunne sklidd rett inn i Assassin’s Creed, tenkte jeg og smilte skjevt. Heiley småløp bortover mens skolevesken dinglet bak henne. Jeg hadde tatt på meg jakken, men hetten forble nede for øyeblikket. Hvis det ikke begynte å regne de neste fem minuttene, så klarte vi oss. Anna sluttet på skolen rundt ett i dag, så hun var forhåpentligvis hjemme eller hos en venninne nå. Bare jeg òg var like heldig.
Jeg stønnet irritert og satte opp farten. «Vent litt da! Ikke alle har så eviglange bein som deg.» ropte Iris sutrete flere meter bak meg. Jeg snudde på hodet, men fortsatte like fort fremover. «Survival of the fittest.» svarte jeg. Iris dro dram underleppa. «Åh, hold kjeft på deg. Det der gjelder tilpasning, ikke rå styrke.» glefset hun tilbake. «Ja, og jeg er tilpasset med lange bein.» Jeg satte opp tempoet litt, for å bevise poenget. Avstanden mellom oss ble større og de måtte nærmest løpe for å holde følge. «Ian, vær en gentleman i hvert fall! Bær meg!» peste Iris og stønnet irritert. «Er det ikke det du har typen din til?» Jeg snudde meg rundt og smilte sleskt. Hun lo falskt og så dumt på meg. «Max er kjæresten min, ikke butleren min.» Jeg trakk på skuldrene og flirte. «Er det en forskjell når det gjelder deg?» Iris smilte giftig, løftet hånden og ga meg fingeren. Jeg lo godt og stoppet opp. «Er dere ferdige nå?» Heiley så irritert ut. Jeg løftet opp hendene og smilte beroligende. «Greit, greit. Time out, eller hva Iris?» Hun fnøs, rynket den lille nesen og satte opp et fornærmet fjes. Men hun klarte ikke holde det mer enn et par sekunder før hun måtte flire. «Skal vi si at det ble uavgjort?» spurte hun og vippet på hodet. Jeg nikket og ventet på at de tok meg igjen. Heiley fikk tilbake det karakteristiske smilende fjeset sitt, og før vi visste ordet av det, la hun armene rundt nakkene våre og trakk oss sammen. «Se, er det ikke mye koseligere når alle er glade og ikke krangler?» Ansiktet mitt var bare centimeter fra hennes. Jeg kjente den friske pusten hennes på kinnet. Jeg rødmet umiddelbart. Iris fikk det med seg og et ondskapsfullt glis spredde seg over leppene hennes. «Ja, og når vi snakker om koselige ting…» Hun dukket under armen, og meg og Heiley ble stående alene. Hjertet mitt hoppet. Det tok et øyeblikk før Heiley enset at hun var borte, og da hun gjorde det, hoppet hun unna og slapp meg, med et fortumlet uttrykk i ansiktet. Jeg sendte Iris et drepende blikk. Hun smilte og virket riktig så fornøyd der hun sto. «Hva? Jeg snublet.» prøvde hun seg og gikk bortover. Vi fulgte etter. Omsider nådde vi krysset der vi pleide å skille lag. Iris kikket bort på meg. «Så, hva ble det til med Brynes? Samtaletid?» Det var som et slag i fjeset. Jeg freste og stirret irritert tilbake på henne. Fuckings bitch, knurret jeg inni meg. Så klart måtte hun nevne dette nå, rett foran Heiley. Ikke faen om jeg skulle la henne få denne gleden. Nå var det payback. Jeg vippet på hodet og så på Heiley. Hun registrerte det og så opp. «Heiley, Iris fortalte deg at hun og Max lå sammen for første gang i helga, ikke sant?» sa jeg nonsjalant. Hun sperret opp øynene. De ble bokstavelig talt store som middagstallerkener. Iris stivnet og så ut som jeg hadde skutt noen foran henne. Jeg gliste ondt og holdt tilbake latteren. «Men vi snakkes senere. Anna venter vel på middag nå. Hadet.» sa jeg fort og gikk fra dem. Begge to sto helt stille. Man skulle tro de hadde fryst fast. Pustet de? Så, helt plutselig, rykket det i Heiley. Hun gispet, snudde seg mot Iris, og grep skuldrene hennes. «HVA?! Hvorfor har du ikke sagt noe?!» nærmest skrek hun sjokkert. Iris gikk gjennom et helt register av uttrykk. Først så hun bare forskrekket ut, men så ble ansiktet en eneste stor grimase av rent raseri. «Faen ta deg, Ian! Dette skal du få igjen!» brølte hun for full hals. Jeg fortsatte bare å gå, og prøvde å kvele latteren som presset på. Heiley var så oppspilt at hun skalv. «Dere lå sammen?! Og du fortalte det til Ian før meg?!» Hun vendte seg fort mot meg og strakk fram hånden. «Ikke vondt ment.» Jeg vinket og ropte tilbake. «Ikke tenkt på det.» Heiley nikket raskt og henvendte seg tilbake til den rasende Iris. Det gnistret i
de blå øynene. «Fortell meg alt! Eller… ikke alt. Du trenger ikke si alle detaljene, men herregud, Iris! Vi skal jo være bestevenner! Fortell!» utbrøt hun i et snøras av ord. Iris ristet frustrert på hodet og så ikke helt ut til å vite hva hun skulle si. «Det er ikke sant! Vi har ikke ligget sammen. Ian bare kødder!» prøvde hun å forklare. Men Heiley var alt for opparbeidet nå. «Hvorfor skulle han si noe sånt? Det er du som lyver. Jeg kan se det på deg. Fortell meg sannheten!» fortsatte hun og ristet i henne. Jeg var allerede langt borte, men jeg kunne fremdeles høre de skingrende stemmene deres. Iris kom til å drepe meg i morgen, men det var sannelig verdt det. Jeg klarte ikke å holde tilbake latteren lenger og fniste som en annen idiot. Ytterdøren var ulåst. Jeg åpnet den, gikk inn og tråkket av meg skoene. Som ved et trylleslag, åpnet himmelen seg bak meg. Jeg stirret forbløffet ut døren. Regnet fosset ned så kraftig at man skulle tro det var en foss. Jeg sparket igjen døren og satte kursen mot stuen. Anna satt sammenkrøpet i lenestolen med en tegneblokk på fanget. Hun enset ikke engang at jeg kom inn. Skolesekken hennes støttet seg inntil stuebordet og på bordflaten lå en åpnet pakke kjeks. Rommet lå taust. Den eneste lyden som hørtes var regnet som trommet på taket og den rolige risselyden av blyant mot papir. Jeg kikket meg raskt rundt. Fjernsynet var avslått, og det eneste lyset kom fra vinduene og en enslig stålampe plassert ved siden av lenestolen. Jeg slapp sekken ned på gulvet og slo ut med armene. «Her er mannen som løp fra naturkreftene! Hyll meg og min kraft!» opplyste jeg høyrøstet. Anna kikket opp fra tegningen. «Du fortjener en medalje.» mumlet hun. Jeg gikk bort, lente meg på stolen og kikket ned på henne. «Hva for slags kunstverk jobber du på nå da?» Hun trakk tegneblokken kjapt inntil brystet og tittet opp på meg med et strengt fjes. «Hemmelig.» svarte hun. Jeg la hånden på hodet hennes og rufset til. Hun trakk seg unna, tok seg til håret og så fornærmet ut. Jeg lente meg på stolryggen. «Hadde Hannah musefletter i dag?» Hun rettet på hestehalen og spant rundt så hun ble sittende med bena i kryss oppi stolen. «Hun heter Helena.» opplyste hun med nesen i sky. Jeg himlet med øynene. «Du kan ikke forvente at jeg skal vite navnene på absolutt alle vennene dine, Anna.» Hun rettet seg opp i ryggen. «Jeg kan alle dine.» sa hun. Jeg skakket på hodet. «Virkelig?» Hun nikket og smilte stolt. «Men så har du ikke så mange heller da.» la hun til og lo lett. Jeg grep henne rundt livet og løftet den lille kroppen ut av stolen. Hun mistet tegneblokken og den falt på gulvet. «Neimen, har vi en liten komiker her? Si flere vitser da. Kom igjen. Gjør det!» truet jeg lekent og snudde henne så hun ble hengende opp ned. Hun hylte i latter og prøvde å dra seg opp. «Unnskyld! Unnskyld! Jeg bare tulla!» skrek hun og ble hengende som en menneskelig huske. Jeg lo ondskapsfullt og satte på sprang rundt i rommet. Hun knep igjen øynene og den trillende barnelatteren fylte hele stuen, om ikke hele huset. Etter tre runder rundt sofaen og enda litt mer, plumpet jeg henne ned i lenestolen. Hun var helt andpusten, men latteren fortsatte like høyt. Hestehalen hadde falt ut og håret fløt ut fra hodet hennes. Da jeg endelig fikk tilbake pusten selv, satte jeg kursen inn på kjøkkenet. «Noe spesielt du har lyst på til middag?» ropte jeg fra kjøkkenbenken. Det knirket fra lenestolen og med det samme dukket det rufsete hodet hennes opp i gjennomgangen fra stuen til kjøkkenet vårt. Hun hadde et stort glis om munnen. «Pizza!» kom det fra henne. Jeg ristet på hodet. «Vi har ikke flere igjen i fryseren. Husker du ikke vi sjekka i går?» Hun balanserte på tærne inn i rommet og rettet ut armene. «Vi kan lage
helt fra bunnen av.» Hun stilte seg ved siden av meg og lente seg over kjøkkenbenken. Jeg snudde meg og åpnet kjøleskapet. «Gidder vi? Vi skal ikke bare ta og varme litt tomatsuppe?» spurte jeg og grep den kalde kasserollen. Anna stønnet og dukket igjen opp ved siden av meg. Hun så misfornøyd ut. «Det hadde vi i går…» mumlet hun tørt. Jeg løftet ut den kalde suppen og satte kursen mot mikrobølgeovnen. «Man må spise opp rester.» Anna så surt opp på meg, men nikket og gikk for å hente de dype tallerkenene. Jeg smilte skjevt og gikk mot kjøleskapet igjen. «Blir det bedre om jeg koker egg til å ha i?» Det rykket i henne. Hun spant rundt og et stort smil åpenbarte seg på leppene hennes. «Jeg vil ha to!» Jeg tok ut eggekartongen og nikket. «Kravstort, men det skal vel gå.» Da vi hadde spist opp, skylte vi tallerkenene våre og satte dem i oppvaskmaskinen. Anna løp inn i stuen for å fortsette å tegne, mens jeg satte inn den resterende suppen i kjøleskapet igjen. Klokken hadde passert fem nå. Jeg rynket brynene og så ut vinduet. Ingenting. Så klart. «Ian, har en linjal?» hørtes det med det samme fra rommet ved siden av. Jeg ble rykket ut av tankene og så fortumlet inn i stuen. Anna tittet fram fra lenestolen. Tegneblokken lå i fanget. «Ja, tror den skal ligge i sekken.» svarte jeg og gikk for å hente den. «Har du ikke lekser du burde gjøre?» spurte jeg vel framme. «Jo… men jeg må bare tegne ferdig først.» lød svaret fra stuen. Jeg løftet meg med sekken og snudde meg mot henne. «Du kan tegne senere. Lekser først.» Hun registrerte at jeg brukte voksenstemmen og så misfornøyd opp fra arket. «Men det er viktig. Jeg må bli ferdig.» Stemmen var trass. Jeg ristet bestemt på hodet. «Lekser først.» gjentok jeg. Hun snurpet underleppen. «Men…» «Ikke noe men. Kom, hvis du begynner nå, så er du ferdig før du aner det.» Jeg satte meg ned i sofaen og så strengt på henne. Hun stønnet og la fra seg tegneblokken med siden ned. «Greit.» mumlet hun surt. Hun reiste seg, dro med seg sekken bort og satte seg ved siden av meg i sofaen. Det var ikke en underdrivelse å si at hun var lite entusiastisk der hun tok fram skolebøkene og skrivesakene. Jeg smilte oppmuntrende og rufset henne i håret. «Så, hva er dagens oppdrag? Litt matte? En smule engelsk?» Hun holdt fram en rosa skrivebok. Den var nedskriblet av tegninger, hjerter, små beskjeder og alt mulig annet. «Matte.» opplyste hun og åpnet den opp på noen tomme ruteark. Hun fant fram et oppgaveark med rundt ti mattespørsmål, og la det ned på bordet foran seg. Det ble et øyeblikks stillhet der hun bare stirret på det. «Det er så kjedelig.» stønnet hun omsider irritert og så klagende opp på meg. Som jeg skulle sagt det selv, tenkte jeg, men smilte og satte meg til rette. «Ting blir ikke gøyere enn du gjør det til.» sa jeg høytidelig. Hun hevet øyenbrynet. «Ingenting kan gjøre matte gøy.» Jeg trakk på skuldrene. «Vel, av og til må vi gjøre ting vi ikke liker, så hvorfor ikke få det overstått?» Hun pustet dypt inn, fant fram en blyant, og bøyde seg over skriveboken. Etter et par spørsmål der jeg måtte forklare hvordan man regnet dem ut, så gikk det bedre. Hun begynte å skjønne det, og stolt skrev hun ned utregninger og svar. Da alle oppgavene var løst, fikk hun en high five og en klapp på hodet. Hun hoppet ut av sofaen og kastet seg rett i lenestolen for å tegne videre. Jeg spurte henne flere ganger om hva hun egentlig holdt på med, men hun nektet å svare hver gang. Resten av kvelden ble vi sittende med hvert vårt. Hun var oppslukt i tegningen sin, og jeg lå utstrakt på sofaen og klikket gjennom TV-kanalene. Regnet fosset ned like kraftig. Var det virkelig så mye vann i himmelen? Jeg så trøttslig ut av vinduene. Det hadde mørknet. Hvor mye var klokken blitt? Jeg vendte meg i sofaen og stakk
hånden ned i sekken. Klemt mellom to bøker var mobilen min. Jeg trykket på tastlåsen og myste mot skjermen. Halv ni, viste de hvite tallene. Jeg bet tennene sammen. Det knyttet seg i magen. «Ferdig!» utbrøt Anna plutselig fornøyd og holdt opp blokken. Jeg vippet på hodet. «Kan jeg få æren av å se kunstverket nå?» Hun ristet på hodet. Jeg så spørrende på at hun reiste seg, gikk bort til kommoden, og stablet blokken på toppen av haugen med aviser og blader. Da hun kom tilbake datt hun ned i stolen og slang benene over armlenet. «Skift til Animal Planet. Jeg tror programmet med regnskogen er på nå.» sa hun og pekte mot skjermen. Jeg himlet med øynene og pekte fjernkontrollen mot TV-en. Jeg balanserte pennen på håndflaten og stirret irritert inn i skjermen. Matteoppgavene til i morgen lyste mot meg med sine idiotiske problemstillinger og eviglange utregninger. Jeg hadde gjort ferdig tre av dem, men det ga ikke mye tilfredstillelse når det fremdeles var igjen dobbelt så mange. Jeg skulle nesten ønske at Anna var her for å distrahere meg, så hadde jeg i hvert fall hatt en grunn til ikke å gjøre lekser. Hun hadde bedt og tryglet om å få være oppe lenger, men da klokken passerte kvart over ni, sendte jeg henne rett i seng. Gretten hadde hun gått og lagt seg mens hun mumlet hvor urettferdig det var at jeg kunne sitte oppe. Jeg hadde ikke hørt noe mer fra henne, så det var et tegn på at hun endelig sov. Jeg hadde satt meg til rette i lenestolen og den sorte klossen av en PC lå med en bok under seg på fanget mitt. Lei av hodebryet og alt som hadde med skole å gjøre, trykket jeg meg inn på internett og begynte å sjekke de forskjellige nettsidene. Det var helt stille i stuen. Utenfor regnet det som aldri før. Det var merkelig behagelig å lytte på. Jeg følte øyelokkene bli tunge og kikket på klokken nede i hjørnet på PC-skjermen. Fire over ti. Faen. Jeg krysset irritert ut vinduene i nettleseren og smalt igjen PC-en med et skarpt klikk. Da, som ved et trylleslag hørtes lyden av et dørhåndtak som gikk ned, etterfulgt av lyden av sko som traff tregulvet og fottrinn som ledet inn mot stuen. De stoppet opp i døråpningen. Jeg så opp og satte blikket mitt i henne. Det knyttet seg enda hardere i magen. Hun var ikledd et par sorte stoffbukser og en hvit, litt rynkete skjorte. Håret var tredd inn i en lav hestehale og så nesten sort ut i det dempede lyset. Over skulderen hang den overfylte jobbvesken, og i hånden bar hun termosen med nå lunken kaffe. Øynene så rett på meg, men som vanlig var barrieren der. Hun så sliten ut. Jeg fnøs og rettet meg opp i ryggen. Jeg snudde meg tilbake og åpnet PC-en igjen. «Det står suppe i kjøleskapet. Vi sparte en porsjon til deg.» sa jeg og ventet på svar. I sidesynet så jeg henne nikke og hun la fra seg vesken på sofaen, før hun tuslet ut på kjøkkenet. Døren til kjøleskapet åpnet seg og jeg hørte henne løfte på tallerkenen. Jeg stirret inn i skjermen. Irritasjonen var tilbake. Det hørtes med det samme noe som kom ned trappen. Jeg tittet opp akkurat idet den lille jenta sprang inn. Hun var kledd i den grå nattkjolen med de lilla blomstene og håret hang viltert ned fra hodet. Et gigantisk smil var om munnen hennes. «Mamma! Velkommen hjem!» sang hun og så oppriktig lykkelig ut. Jeg kjente det snøre seg i halsen. PC-en var varm i fanget. Judith snudde overrasket på hodet. I hendene holdt hun suppemiddagen. Hun lot blikket fly over datteren, før hun åpnet munnen. «Det er sent, Anna. Du burde være i seng.» Stemmen var like trøtt som utseendet.
Anna spant rundt, fortsatt med det energiske smilet om munnen. «Du må se hva jeg lagde i dag. Jeg skal finne…» «Ian, kan du følge henne tilbake til rommet?» Jeg sendte henne et skarpt blikk. Det er din datter, gjør det du, freste jeg inni meg. Jeg kunne ikke si det høyt, ikke foran Anna. Jeg reiste meg isteden opp fra lenestolen, la fra meg PC-en på stuebordet og gikk mot den bustete lille jenta. «Kom, så skal vi få deg i seng igjen. Skole i morgen, vet du.» smilte jeg og dyttet henne lett i ryggen med fingertuppene. Hun strittet imot, men jeg klarte å geleide henne ut av stuen. «Men, jeg skulle bare…» begynte hun. Vi gikk oppover trappen. «Du kan vise henne det i morgen.» sa jeg rolig og dyttet henne hele veien til soveromsdøren. Den var åpen og ledet vei inn til det som helt klart var rommet til ei lita jente. Rosa sengetøy, plakater av hester, kattunger og andre søte dyr, en kleskommode som var fylt til randen av tøy, og dukker, bamser og leketøy så langt øye kunne se. Dette rommet hadde Anna skrevet over hele seg. «Hopp i seng, lille frosk.» flirte jeg og grep henne rundt livet. Hun gispet idet jeg kastet henne fremover og ned i den klumpete dynen. «Ian, du er så teit. Bare vent til jeg blir eldre. Da er det meg som skal kaste deg rundt.» ropte hun etter meg idet jeg slukket lyset og skulle til å lukke døren. Jeg snudde meg i dørsprekken og smilte varmt til henne. «Lykke til med det.» Jeg lukket døren og gikk ned trappen igjen. Judith satt ved middagsbordet. Hun tok en og annen skje av suppen innimellom lesingen av en eller annen rapport. Jeg gikk inn i rommet. Blikket mitt traff henne. Hun så ikke ut til å ense noe annet enn papirene foran seg. Jeg bet tennene sammen. Med det samme traff noe meg i ribbeins høyde, og lyden av en haug med papir mot gulvet hørtes bak meg. Jeg snudde meg og så alle avisene og bladene der de fløt utover. Irritert bøyde jeg meg og begynte å plukke dem opp. Jeg stablet dem opp og lagde en ny haug. Plutselig gikk det opp for meg at jeg skulle til å plukke opp tegneblokken. Den lå med forsiden opp. Jeg stivnet. På det første arket var det tegnet tre personer. Den ene var en dame som akkurat var kommet inn døren. Damen hadde en sort veske over skulderen og brunt hår. De to andre var en gutt og en jente som begge to holdt et «Velkommen hjem!» skilt. Gutten hadde mørkeblondt hår og var høy og tynn. Jenta hadde brunt hår, pannelugg og to musefletter, og var den laveste på bildet. Hele familien smilte fra øre til øre. Fargene var klare og sterke. Dette var tegningen Anna hadde jobbet med. Det var som å få et spark i magen. Jeg la blokken forsiktig på toppen av kommoden. Det strammet seg i hele kroppen. Det føltes som noe boblet under huden min, som om noe ville sprenge seg ut av meg. Judith så opp fra rapporten. «Er alt i orden?» Jeg knyttet nevene. De skalv. Jeg snudde på helen og gikk mot utgangsdøren. Jeg tråkket på meg skoene og grep dørhåndtaket. «Jeg går meg en tur.» Stemmen min hørtes fordreid ut. Jeg rev opp døren. Regnet høljet ned utenfor. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Judith så ned i rapporten igjen. «Du kommer til å bli syk.» Jeg stoppet opp, snudde på hodet og så tilbake på henne. «Jeg er ikke ungen du burde bekymre deg for.»
I sidesynet så jeg henne titte opp og se etter meg idet jeg forlot huset. Skoene tråkket ned på den våte bakken og regnet omsluttet kroppen min. Jeg gikk bortover så raskt jeg kunne. Bena slo mot bakken, sparket den. Det klødde under huden. Noe ville ut. Noe ville bryte seg ut av meg. Da jeg var lagt nok borte, langt nok unna huset, klarte jeg ikke holde det inne lenger. Jeg kjørte knyttneven i nærmeste objekt. Offeret ble en uskyldig lyktestolpe. Det smalt i metallet og jeg bannet høyt av smerten. Jeg grep hånden og sank ned på kne. T-skjorten klistret seg til overkroppen og buksene var tunge. Vannet trengte seg gjennom stoffet. Jeg freste. Hvorfor ble jeg ikke kvitt det kvalte raseriet? Hvorfor følte jeg meg ikke bedre? Hvorfor var jeg så forbanna irritert? Jeg ble sittende og føle regnet mot kroppen. Hjertet sved, så hardt banket det. Håret klistret seg til pannen min og gikk inn i øynene. Jeg bet sammen tennene og gned det bakover. Flott, nå hadde jeg sleik… Perfekt. Kroppen begynte å føles kald. Det var nok lurest å komme seg hjem igjen. Jeg pustet dypt inn, reiste meg rolig opp og støttet meg inntil murveggen. Hånden verket fortsatt litt, men det plaget meg ikke like mye lenger. Jeg stønnet og snudde meg for å gå tilbake. Det gikk først nå opp for meg hvor langt jeg egentlig hadde gått. Jeg var flere nabolag unna mitt eget. Hvor fort hadde jeg gått? Jeg ble nesten litt imponert. «Ian? Er det deg?» Kroppen min rykket til og jeg hoppet rundt. Bak meg sto en person med en mellomstor hund i bånd. I den andre hånden holdt vedkommende en rød paraply. Jeg tok et steg bakover. «Hvem der?» Jeg hørtes hakket mer intens ut enn hva jeg hadde ment. En trillende latter hørtes fra under paraplyen. Den stemmen. Jeg myste og prøvde å få et bedre bilde av vedkommende. Litt usikker åpnet jeg munnen. «Heiley?» Personen kom nærmere og lettet på paraplyen. «Ding, ding, ding! Vi har en vinner.» Hun gliste bredt. Heiley var kledd i en sort regnkåpe som rakk henne til litt over knærne. På føttene hadde hun et par knallgule støvler. Det lyse håret veltet ut fra rundt nakken hennes. Plutselig forandret ansiktsuttrykket hennes seg. Hun sperret opp de blå øynene. «Du er jo klissvåt! Herregud, hvorfor går du her i bare t-skjorta?» gispet hun og gikk nærmere. Paraplyen ble heist over meg. Vannet rant ned fra den og ned i håret hennes. «Hva holder du på med? Du kommer til å bli syk.» utbrøt jeg og trakk henne under paraplyen hun også. Den var stor nok til at begge fikk plass, men bare så vidt. Hunden ble stående ute i regnet og så uinteressert opp på oss. Det gikk med ett opp for meg nøyaktig hvor nærme vi sto, og jeg måtte bruke hver eneste hjernecelle jeg hadde, for å konsentrere meg nok for ikke å rødme. Hjertet galopperte vilt. Heiley så litt fortumlet ut, men rynket brynene. «Det prater du om? Jeg er ikke den klissvåte her. Hva tenker du med? Du kommer til å få lungebetennelse.» Hun rakte meg paraplyhåndtaket og begynte å kneppe opp regnkåpen. Hjertet mitt hoppet. «Hei, hva…?» Hun hadde allerede tredd den av seg og dyttet den mot brystet mitt. «Du må få på deg noe. Her. Det går fint, jeg klarer meg.» kommanderte hun strengt. Jeg så fortumlet ned på henne. «Nei, jeg trenger virkelig ikke. Jeg bor rett borti her. Jeg var på vei hjem uansett.» forklarte jeg litt stresset. Hun stirret inn i øynene mine. Jeg turte
ikke å puste. Det så ut som hun gransket meg for noe. Hun grep plutselig jakken og kledde på seg igjen. Deretter tok hun paraplyhåndtaket og begynte å gå. Toppen av paraplyen traff meg i pannen og jeg snudde meg klønete. «Hvor er det du bor igjen?» spurte hun og fortsatte å gå. Hva? Jeg tuslet like bak henne. «Jeg trenger ikke at du følger meg.» prøvde jeg meg. Hun ristet bestemt på hodet. «Meg og Otto er på tur likevel. Han trenger trimmen.» Jeg kikket ned på hunden. Med nærmere øyenkast gikk det opp for meg at det var en slags terrier. Hva slags, hadde jeg ikke peiling på. Han var rødbrun og svart i pelsen den buskete pelsen, og så ikke ut til å plages av været. Noe gikk opp for meg. Jeg så bort på Heiley. «Jeg visste ikke at du hadde hund.» Hun skakket på hodet og flirte. «Tuller du? Ian, du har kjent meg i hvor mange år nå, og du fikk aldri med deg at jeg hadde en hund?» Hun lo og ristet oppgitt på hodet. «Og jeg som trodde du var en god lytter.» Jeg stakk hendene i bukselommene. «Så har du ikke akkurat pratet veldig mye om det da.» Hun smilte lurt. «Vel, jeg hadde aldri trodd jeg skulle finne deg lettkledd i regnet, heller da.» Begge to så stivt på hverandre. «Det hørtes feil ut.» «Jepp.» Vi fortsatte bortover. Regnet trommet på paraplyen og rant ned rundt oss. Kroppen føltes litt nummen, spesielt i fingrene og tærne. Det var ikke langt igjen nå. Vi måtte bare gå gjennom en gate til og så kunne jeg svinge opp til huset mitt. Jeg rynket brynene. «Er det ikke litt farlig, at du går alene tilbake liksom? Det er ganske sent.» Heiley vippet på hodet. «Hvorfor det? Jeg har jo Otto. Han kan være overraskende skremmende når han vil.» Hun smilte betryggende og så fremover igjen. Denne jenta altså. Jeg kjente munnvikene vende seg oppover. Her gikk jeg faktisk sammen med henne, bare oss to. Jeg smilte. Heiley kikket opp. «Hva smiler du for?» spurte hun lurt. «Ingenting.» svarte jeg. Vi gikk en stund slik og bare lyttet til regnet. I sidesynet så jeg Heiley slå blikket ned i bakken. Hun rynket brynene og så ut som hun tenkte hardt. Munnen åpnet seg. «Hvorfor var du ute i regnet, Ian?» Jeg så stivt fremover. «Øvde på et musikalnummer.» Heiley trakk ikke på smilebåndene. Hun så opp på meg igjen. Ansiktet bar på bekymring. «Ian, hvis det er noe galt, så kan du…» Otto dro plutselig i båndet og knurret. Heiley skvatt. «Hva er det Otto?» spurte hun. Han begynte å bjeffe høylytt og rev og slet i båndet. Hun prøvde å roe ned den sinte hunden, men det fungerte ikke. «Hva går det av ham?» utbrøt hun frustrert. Jeg rynket brynene. «Dere to! Ha dere vekk!» Begge to hoppet til. Jeg spant rundt og speidet utover gaten. Det var ingen der. Heiley kikket spørrende rundt seg. Regnet druknet de fleste lydene. Hadde vi bare innbilt oss stemmen? Otto blottet tennene og knurret mot noe. Jeg gikk foran Heiley og ut i regnet. «Hvem der?» ropte jeg. Da, helt plutselig så jeg henne. Hun løp mot oss. Det våte håret pisket i luften bak henne. Jeg
skimtet ikke mer detaljer enn at hun var mørkkledd. Otto var helt vill. Han hoppet opp på to bein mens bjeffet og knurret som en gal. Jenta skjøt ut med armen foran seg. «Kom dere vekk! Løp!» ropte hun høyt. Jeg stirret spørrende på henne. Hva? Hvorfor..? Da skjedde det. Det føltes som å bli truffet av en okse i full hastighet. Jeg smalt inn i murveggen og landet hardt på asfalten. Idet jeg så opp sprang jenta raskt forbi. Hun ofret oss ikke så mye som et blikk, bare fortsatte nedover gaten. Heiley hadde store øyner og kastet seg ned ved siden av meg. «Hva skjedde? Går det bra?» utbrøt hun sjokkert. Jeg så spørrende etter jenta. Hun forsvant rundt hjørnet og ble borte. Hva var det for noe? Jeg prøvde å gjennomgå opplevelsen i hodet, noe som var vanskelig mens Heiley spurte meg spørsmål om hvor mange fingre jeg så og om hun skulle ringe en ambulanse. Jeg svarte at det gikk bra og prøvde å tenke tilbake. Det hadde vært som om noe hadde… truffet meg. Nei, det kunne ikke stemme. Jeg ristet av meg tanken. Heiley virket som hun skulle til å få panikkanfall. Jeg overbeviste henne om at jeg klarte å reise meg selv og kom meg på beina. Hun hadde på et eller annet tidspunkt klart å miste paraplyen ned på bakken, og nå klistret det blonde håret seg til ansiktet og nedover halsen hennes. «Sikker på at det går bra?» spurte hun engstelig. Jeg fikk vondt av å se henne slik. «Det går fint. Jeg bare snublet litt. Ikke noe stress.» prøvde jeg å berolige henne. Blikket hennes flyttet seg med det samme opp til overarmen min. Hun sperret opp øynene. «Ian, du blør.» «Huh?» Jeg kikket på den høyre armen og riktignok, på baksiden av overarmen, litt over albuen rant det rødt, ferskt blod. Faen, det måtte ha kommet av murveggen. Jeg bøyde prøvende på armen. Den gjorde ikke vondt. Heiley så ut som hun skulle besvime. Jeg registrerte det og fortet meg å støtte henne opp. «Det går fint. Det er bare en skramme.» forsikret jeg henne. Hun så forferdelig engstelig ut. Jeg prøvde meg på et beroligende smil. «Jeg mener det. Det er ikke noe alvorlig. Og se, huset mitt er rett oppi gata her. Du kan til og med se det herfra. Jeg kan gå den siste biten alene. Du bør også gå hjem. Det er sent.» Hun løftet opp paraplyen og holdt den over seg. Litt skeptisk nikket hun. «Greit… Hvis du er helt sikker. Bare… Bare husk at du må rense såret. Ellers kan det komme betennelse.» sa hun. Jeg kunne se uroligheten i ansiktet hennes. Jeg nikket. «Det skal jeg. Gå forsiktig, Heiley.» Hun smilte forsiktig. «God natt, Ian.» Jeg begynte å gå bortover. Heiley så etter meg, men snudde seg og gikk hun og. Otto småløp på siden av henne. Kroppen føltes iskald. Jeg var så gjennomvåt at man skulle tro jeg hadde badet med klærne på. Regnet dro med seg blodet nedover armen. Det var overraskende hvor lenge det hadde fortsatt å blø. Det prikket skarpt i hele armen, som når en kroppsdel hadde sovnet. Jeg tok meg til den, og det gikk plutselig opp for meg hvor sår den var. Huden var forferdelig ømfintlig. Skoene skvulpet klissvåte mot bakken. Jeg nådde endelig trappen som førte opp til huset vårt,
og slentret trøtt oppover. Hvert trappetrinn føltes tyngre enn det forrige. Da jeg nådde toppen, kjente jeg meg utrolig nok andpusten. Kroppen var tyngre enn vanlig, eller den føltes tyngre. Jeg stønnet og åpnet døren. Dyvåt tråkket jeg inn i gangen og sparket av skoene. De klasket mot gulvet og etterlot seg våte dammer. Klærne hang ned fra kroppen min. Jeg kikket inn i stuen. Judith satt med en bunke papirer foran seg og suppetallerkenen sto på samme plass som før. «Sover Anna?» spurte jeg. «Går ut fra det.» svarte hun monotont. Hun hadde ikke sjekket. Så klart ikke. Jeg plukket med meg skoene og skulle til å gå opp trappen, da stemmen hennes hørtes fra stuen igjen. «Husk å låse døren.» Trøtt snudde jeg på hodet og møtte blikket hennes. Judith rynket brynene. «Du ser blek ut.» Jeg ignorerte henne, tuslet bort til døren og vred om låsen. «Jeg legger meg.» mumlet jeg bare og gikk opp trappen. Hodet verket. Synet ble uklart og jeg måtte gripe rekkverket for å støtte meg opp. Hva…? Jeg stønnet og fortsatte oppover. Bena skalv. Hva var dette for noe? Jeg tvang meg selv til å svinge innom Annas soverom for å se inn. Hun lå stille i sengen, helt utstrakt. Dynen beveget seg opp og ned i en rolig rytme. Jeg lukket døren igjen og satte kursen mot mitt eget rom. Irritert, trøtt og sliten nærmest veltet jeg inn på rommet mitt. Jeg etterlot meg fuktige spor på tregulvet hele veien inn på baderommet. Da jeg var vel framme, dro jeg av meg de gjennomvåte klærne og kastet dem over stolen som sto i hjørnet. Halvt i svime sjanglet jeg inn i dusjkabinettet og skrudde på så det varme vannet omsluttet meg. Det føltes behagelig mot den iskalde kroppen. Jeg lente meg inntil veggen og lot vannet tine meg opp. Hodet dunket skarpt og jeg presset håndflaten mot pannen i forsøk på å få lindring. Det hjalp ikke. Irritert sukket jeg og dukket ansiktet under vannstrålene. Jeg ble stående slik et par minutter. Verden føltes kjølig idet jeg åpnet glassdøren og trådde ut på badet. Med et håndkle over hodet og et annet rundt livet gikk jeg bort til speilet og fant frem tannbørsten og tannkremen. Jeg pusset søvnig tennene og kikket på personen i speilet. Gutten på den andre siden hadde et slitent fjes og det lå poser under øynene hans. Den mørkeblå fargen i dem var matt og de var uttrykksløse som en død person. Jeg spyttet ned i vasken og tørket meg om munnen. Med det samme registrerte jeg den lyserøde flekken på overarmen. Den var hoven og så irritert ut. Jeg grep armen og vred den litt for å se bedre. Det hadde sluttet å blø fra skrubbsåret. Men vent… Jeg stirret på det. Såret besto av fire kutt som gikk diagonalt ved siden av hverandre. De var rundt tre fjerdedels centimeter dype og hadde revet vekk all huden i sin vei. Jeg snudde meg mot speilet og studerte dem i speilbildet. Det var noe karakteristisk med såret. Noe jeg hadde sett opptil flere ganger før. Jeg rynket brynene. Var dette… kloremerker?