Kapittel 5

Kapittel 5 Gutten så ut som han skulle svime av. Øynene han stirret sløvt ned på blodlinken og overkroppen svaiet.

Jeg samlet opp styrke, plantet hendene i gulvet og skjøv meg selv opp på bena. Knærne føltes svake, for svake til å holde kroppen oppe. Det var en av de irriterende bieffektene av blodlink prosessen. I tillegg til å suge ut så godt som all energien ens, tømte den også de fysiske kroppene for styrke og etterlot dem som sammenfalne og forsvarsløse. Jeg grep tak i ritualdøpefonten for å holde balansen. Det blonde håret hang stritt ned rundt hodet mitt. Jeg dro det bort og stønnet. Flott, jeg hadde bare vært i denne kroppen i en liten stund og allerede var det noe som irriterte meg.

Det klikket skarpt idet jeg hektet av skålen på døpefonten. Den føltes blytung for de svake armene. Jeg løftet skålen opp til munnen og drakk. Den forfriskende væsken rant ned strupen og, enn om ikke mye, så følte jeg meg litt bedre.

Selv en så enkel handling som å ta en slurk gjorde at jeg sto igjen andpusten. Jeg pustet dypt inn, gjenvant balansen og bøyde meg ned mot menneskegutten.

«Her. Drikk dette.»

Jeg rakk ham skålen. Han løftet hodet tregt og så forvirret ut, som om han ikke hadde oppfattet ordene mine. «Det hjelper.» forsikret jeg og holdt den like foran ham. Med slappe hender grep han skålen og tok en liten sipp. Ansiktet var i en grimase allerede før væsken entret leppene hans. Det gikk fort over i ren overraskelse da han kjente den store smaksforskjellen fra tidligere. Da han i tillegg merket at det hjalp mot tilstanden han var i, vippet han skålen og slukte hele fem munnfuller uten pustepause. «Ro deg ned, gutt. Vil du kaste opp alt?» spurte jeg og tok skålen fra ham. Han så misfornøyd opp på meg og prøvde å komme seg på bena, noe som mislyktes og han ble send i gulvet med et dunk. Jeg festet skålen på plass og ble stående og beskue hvordan han bannet og strevde med å klare å stable seg opp, og holde seg oppe. Det var fascinerende å se på. Da han endelig sto foran meg, sjanglete og rasende, kan jeg ikke lyve og si at jeg ikke storkoste meg med underholdningen.

Det var vel lurt å forklare guttungen hva som foregikk. Jeg begynte å rydde sammen utstyret og snakket så forståelig som mulig. «Kroppen din har problemer med å godta blodlinken. Det er derfor du føler deg litt uggen akkurat nå. Du kan se på det som at immunsystemet ditt slåss mot et virus, bare at dette viruset ikke lar seg beseire. Det burde gå over innen et døgn.» forklarte jeg og la steinene på plass i esken. Neste ting på lista var døpefonten. Det var fortsatt litt igjen i skålen. Jeg løftet den opp, tok en siste slurk og rakte den mot ham igjen.

«Bonski.»

Han tok imot skålen og den ble straks tømt. Jeg plasserte esken ned i skuffen og satte krukkene og glassflasken inn i ingrediensskapet. Utkjørt stønnet jeg, skjøv håret bak øret igjen og kikket bort på ham. Han hadde kommet seg bort til veggen og lente seg inntil den for å

holde balansen. Det lå en dyp rynke i pannen hans og det var lett å se at han anstrengte seg.

Jeg blåste ut sirkelen av stearinlys.

«Det er nok best at du hviler her så lenge. Du kan sove på sofaen.» sa jeg og begynte på slukkingen av resten av lysene. På en vanlig dag kunne jeg bare ha mant frem en liten bris og lysene ville ha blåst ut med det samme. Jeg stønnet. Manuelle handlinger var en plage, spesielt når kroppen streiket.

Gutten, eller nei, hva var navnet hans igjen? Ian? Ja, det hørtes riktig ut. Ian rynket brynene og rettet seg opp. «Ikke sjans. Jeg skal hjem.» sa han groggy og gned seg i øynene. Jeg så dumt på ham. «I den tilstanden er du heldig om du kommer deg ut av bygningen. Bare legg deg nedpå og sov.» Han ristet på hodet. «Jeg sover ikke her.» Stemmen lød spissere. Jeg smilte og hevet øyenbrynet. «Hvorfor ikke? Er du redd for at jeg skal stjele nyrene dine eller noe sånt?» Han så kvast på meg. «Av en eller annen grunn, hadde det ikke overrasket meg.»

Jeg flirte. «Det kommer til å bli morsomt å jobbe med deg.» Han freste, men med det samme sviktet knærne hans. Han falt sammen og bannet. Jeg blåste ut de siste stearinlysene og mørket omfavnet rommet som et sort teppe. Jeg gjorde meg vei bort til døren og åpnet den.

Gatelykten utenfor sendte oransje stråler inn gjennom vinduene i stuen. Den runde lampen i taket sendte ut et dempet lys. «Fortsatt bestemt på å gå hjem?» spurte jeg og gikk ut av rommet. Benene skalv. Jeg måtte få satt meg ned snart. Jeg stoppet opp og lyttet. Det lød ikke noe svar fra guttungen. Han måtte ha sluknet.

Jeg kom meg bort til badet og åpnet døren. Klærne hang fremdeles i dusjen. De så relativt tørre ut. Jeg gikk til vasken og åpnet medisinskapet. «Bandasje, bandasje, bandasje…» mumlet jeg for meg selv og lette gjennom hyllene. Det var et par pakker igjen. Et knirk fra tregulvet i gangen fikk meg til å snu på hodet.

Ian støttet seg inntil dørkarmen og ansiktet var rødt av anstrengelse.

Jeg grep en bandasjepakke fra medisinskapet og snudde meg. «Åh, så du er oppe? Flott, kom bort hit. Du må få bandasjert hånden. Det kommer til å blø fra såret en stund.» Han så ned på hånden sin og det var ikke skjul på avskyen i øynene hans. Jeg begynte å snurre bandasjen rundt håndflaten min. «Du burde nok skylle ut blodet fra håret før du stikker også. Hvis noen så det, kunne det bli litt styr.» mumlet jeg og klippet bandasjen og festet enden. Han så opp og løftet den venstre hånden. Fingrene grov seg inn i håret og han tok seg til bakhodet. Blodet hadde stivnet og klumpet seg sammen i hårstråene. Han trakk en grimase og stønnet irritert med sammenbitte tenner. Jeg pekte mot badekaret. «Bruk den.» Det avtakbare dusjhodet lå henslengt nede i bunnen. Ian fulgte blikket mitt og gikk bort. Jeg satte frem bandasjerullen på kanten av vasken og gikk mot døren. Da han skulle bøye seg for å plukke opp dusjhodet, glemte han seg og grep med blodlink-hånden. «Helvete!» utbrøt han kjapt og rykket bakover.

Dusjhodet smalt høyt mot de emaljerte stålplatene. Han tok seg rundt håndleddet og freste.

Jeg stoppet opp i døråpningen, la armene i kors og smilte. «Alt greit?» Han sendte meg et skarpt blikk og plukket opp dusjhodet igjen, denne gangen med riktig hånd. «Jeg trenger ikke hjelp.» svarte han stramt og skrudde på vannet. Titalls stråler sprutet ut av dusjhodet og lagde en trillende klang mot badekaret.

«Det passer jo fint, for jeg tilbød ingen.» sa jeg og trakk på skuldrene. Han sendte meg et siste surt blikk, før han bøyde seg over badekaret og holdt dusjhodet over seg. Jeg snudde meg og gikk ut i gangen.

Jeg strakk armen ut foran meg. De slanke fingrene spriket og jeg bøyde og beveget på dem.

Kroppen føltes enda ikke helt komfortabel, men jeg kunne jobbe med dette. Når blodlink bieffektene endelig gikk over, kunne jeg finne ut nøyaktig hvor fysisk sterk og utholdende denne jenta var. Akkurat nå derimot… Jeg sukket og lente hodet bakover, mot sofaputen.

Akkurat nå fristet det bare å ligge her og døse. Det knirket i gulvet igjen. Jeg orket ikke se opp engang. «Klar til å gå?» spurte jeg slapt. Ian subbet seg frem til yttergangen. Han tråkket ned i skoene og det raslet i handleposene. Jeg kunne høre pusten hans helt hit. Jeg snudde på hodet og kikket omsider bort på ham. Sekken var slengt over skuldrene sammen med baggen, posene hang i hver sin hånd og han hadde et utmattet drag over ansiktet. Kroppen sjanglet.

Det lå mørke linjer under øynene og øyelokkene så tunge ut. Håret var vått. Han hadde prøvd å tørke det med et håndkle, men ikke til mye hjelp. Han så ut som en druknet hund.

Jeg satte meg opp. «Du ser helt forferdelig ut.»

Han ignorerte meg og snudde seg for å åpne døren. Jeg skakket på hodet. Bandasjen rundt hånden hans lyste av amatørarbeid. Den kom ikke til å holde lenge.

Burde jeg forklare ham hva som kom til å skje med ham før blodlinken slo seg til ro?

Jeg tenkte over saken. Det ville være gøyere å la ham finne det ut selv. Guttungen var sta, for sta for sitt eget beste. Dette ville bli en lærepenge for ham. De neste gangene ville han se at det var lurest å godta hjelpen min.

Jeg smilte og vinket. «God tur. Jeg kontakter deg senere.»

Han åpnet døren og trødde ut, men snudde på hodet en siste gang for å se på meg. Ansiktet holdt ikke tilbake på avskyen hans og øynene var mørke. «Det er best for deg at du ikke drar fra byen.» sa han kaldt. Jeg lente hodet bakover mot sofaryggen. «Hvorfor skulle jeg dra? Vi har en avtale nå. Jeg bryter ikke en kontrakt.» Han ble stående og skue på meg i et øyeblikk.

Noe vondt var å se i øynene. Det ble raskt erstattet av sinne, bitterhet.

Hvor mange ganger hadde jeg ikke sett det blikket før.

Han lukket døren bak seg og med det samme kjentes den innestengte følelsen av å sitte igjen alene, for meg selv. Jeg sank ned i sofaen. Om bare denne kroppen kunne få tilbake styrken sin fortere. Jeg hadde ting jeg måtte gjøre. En blond hårlokk falt ned og ble hengende foran øynet mitt. For bare et par timer siden hadde det vært brune krøller som danset rundt meg.

Det kjentes et lite tomrom i magen.

Det var sant… Jeg måtte gjøre det også.

Hvert steg var som å balansere på en line.

Det føltes som om kroppen min kunne kante for hver gang jeg løftet benet. Det var blitt mørkt og gatelyktene malte fortauet i en oransje glød. Jeg strevde meg fram og pustet rolig for ikke å fremkalle svimmelheten. Beinkoordinasjonen min lignet en nyfødt giraff. Jeg gikk videre oppover veien og nådde sidegaten jeg skulle svinge inn.

Det var da jeg så ham.

Han kom gående mot meg i et bedagelig tempo. Ved første øyenkast kunne man nesten tro det

var en kvinne, men da man så igjen, la man straks merke til de brede skuldrene og den rette figuren. Han var ikledd en mørkegrå, lang ytterjakke i stoff. Den rakk helt ned forbi baken hans. De sorte skinnskoene knaste lavt mot asfalten og glinset i lyset fra gatelyktene. Håret var mørkt, nesten svart, og gikk ned til skuldrene. Det var lenger enn noe jeg hadde sett på en mann før, vel utenom bandmedlemmer. Han gikk med hendene i lommene og hadde kurs rett mot meg. Jeg gikk ut til siden for å unngå ham.

Det neste som skjedde var mildt sagt merkelig.

Han trødde ut han og, og ble gående direkte mot meg igjen. Jeg rynket brynene. Hva faen?

Som en dårlig speillek gikk jeg tilbake til den opprinnelige kursen min, kun for å se at han fulgte like etter. Hva var greia med denne fyren? Gjorde han det med vilje? Irritert, trøtt og svimmel strevde jeg meg framover. Da mannen kom nærme nok til at jeg så ansiktet hans, la jeg merke til det brede smilet om munnen hans. Jeg så skeptisk på ham. Det var kanskje bare en vennlig gest fra hans side, men det var noe urovekkende ved å se en fremmed person smile til deg uten grunn.

Jeg var virkelig ikke i form til rare ting som dette. Akkurat nå var alt som gjaldt å komme seg hjem så fort som mulig. Det kjentes som om bakken vugget under meg. Jeg bet sammen tennene og konsentrerte meg om å sette benene riktig. Jeg bestemte meg for å hoppe rundt ham så fort vi kom nærme nok.

Han må ha lest tankene mine, for da det kun var tre meter mellom oss, strakte han ut armene og blokkerte veien. «Unnskyld meg, unge mann, men denne gaten er stengt for øyeblikket.

Ingen fotgjengere tillatt.» sa han, fremdeles med det vennlige smilet om munnen. Stemmen hans var mørk med en klar tone. Det var stemmen til en person som villig pratet høyt i forsamlinger. Ut fra utseendet så han ut som han var i litt tidlig tyveårene.

Jeg stoppet opp og så rart på ham. «Stengt? Hvorfor? Har det skjedd noe?» Stemmen min var hes og hodet mitt spant. Hva pratet denne fyren om? Det var ikke satt opp sperringer og han lignet på ingen måter en veiarbeider. Hva slags tåpelig spøk prøvde han seg på?

Den langhårede mannen kikket seg fort tilbake og smilte litt småstresset. «Ikke enda, i hvert fall.» svarte han og lo lett. Jeg hevet brynet. «Hva?» Han ristet på hodet. «Ikke noe.»

Jeg glodde irritert på ham og prøvde å gjenvinne balansen. Hvem var denne idioten?

Han flirte og la hendene på hoftene. «Uansett, du ser litt ustø ut, kamerat. Alt i orden?»

Jeg vet ikke om det var svimmelheten, trøttheten eller irritasjonen som gjorde det, men spørsmålet lød nedlatende i ørene mine. Det var først nå jeg la merke til det, men det oste en subtil duft fra denne fyren. Det luktet surt, som matsøppel som hadde ligget for lenge. Nei, vent, matsøppel som noen hadde satt fyr på. Lukten gjorde meg uvel. Noe veltet seg inni magen min. Jeg rynket nesen og glemte et øyeblikk hvor skjelvne bena mine var. Jeg tok et steg bakover, bort fra stanken. Knærne mine ga etter og jeg knakk sammen.

Mannen langet ut og grep meg kjapt. «Woah! Pass på. Fått i deg litt for mye, eller?» utbrøt han og flirte. Jeg knurret grettent. «Jeg er ikke full. Jeg har ikke drukket engang.» Han hevet brynet og støttet meg opp på bena. Et sarkastisk smil gled over ansiktet hans. «Jeg ser det…

Vil du at jeg skal ringe etter en drosje til deg?»

«Jeg har det fint. Jeg er på vei hjem uansett.» motsatte jeg meg og tok et steg bakover, ut av grepet hans. Hodet hans rykket med det samme til. Han kikket oppover med et våkent blikk, som en katt som ble distrahert. Da han så på meg igjen, forsøkte han seg på et smil. Han virket nervøs. «Du burde ikke gå alene når det er mørkt, vet du. Det finnes farlige ting der ute.

Er du sikker på at jeg ikke skal få tak i en drosje?» Han la den høyre hånden på overarmen min og stakk den andre inn i jakkelommen sin. Jeg stønnet irritert og så dumt på ham. Verden spant rundt for meg nå. Den brente matsøppel-lukten hans fikk det til å velte seg i magen igjen. Noe brygget i bunnen av halsen.

«Jeg har allerede sagt at jeg har det f…» begynte jeg, men ble plutselig overveldet av kvalme.

Det skjedde så fort at jeg ikke klarte å forhindre det. Før jeg visste ordet av det hadde jeg kastet overkroppen framover. Oppkastet veltet ut av meg og plasket mot asfalten. Jeg gispet og kjente runde nummer to presse seg fram. Jeg rykket til og brakk meg idet en ny porsjon mage-labskaus traff bakken. Øynene mine var fulle av tårer, men jeg klarte å skimte noe som ikke var fortauet under meg.

Det lignet… sko?

Mannen skrek høyt og hoppet unna. De glinsende, sorte skinnskoene var nå sprayet fulle av oppkast. «Helvetes satan jævla faen!» brølte han og sparket vilt med benet. Han ristet på føttene, sparket dem ut i luften og trampet for å få bort spyet, men ingenting virket.

«Kødder du med meg?!» Han hoppet og spratt mens han fortsatte å banne som en sjømann.

Jeg tok et steg bakover. Dette var ikke bra. Dette var helt klart ikke bra.

«Unnskyld, jeg… ehm… jeg skal… jeg går nå. Unnskyld for skoene. Du får prøve å skylle med litt vann eller noe.» mumlet jeg fomlete og fortsatte å smyge meg bakover. Da jeg var kommet langt nok unna, bråsnudde jeg og løp, det akkurat i tide også, for først nå la mannen merke til meg. «Hei! Vent! Du skal faen meg betale for dette, din lille jævel!» brølte han etter meg med et sinne så sterkt at jeg kunne føle det brenne i nakken. Jeg så meg ikke tilbake, jeg brydde meg ikke om de svake bena eller desorienteringen, jeg bare løp.

Litt mer enn fem minutter senere sto jeg omsider foran huset vårt. Pusten rev i brystet og jeg var varm i kinnene. Hånden min grep dørhåndtaket og jeg vred det ned. Jeg trødde inn i gangen og slang fra meg baggen. Sekken gled ned fra skuldrene og jeg satte den inntil veggen. Føltes den lettere? Når jeg tenkte tilbake, så hadde den tatt av mye for sammenstøtet med murveggen. Mon tro om bøkene var i orden? Jeg åpnet den og kikket ned. Med store øyner dro jeg ut den slappe klumpen av løse ark som engang hadde vært en historiebok. Jeg svelget nervøst og studerte den. Snakk om flaks at jeg ikke hadde hatt med meg PC-en i dag.

Bare tanken ga meg frysninger. Jeg stakk rotet av papir ned igjen og rettet meg opp. Kroppens føltes bedre og svimmelheten var nesten borte. Heksa måtte ha overdrevet. Et døgn på å komme seg? Ja, særlig.

Jeg så ned på den bandasjerte hånden. Hadde jeg virkelig et sår formet som et pentagram under der? Jeg rynket brynene. Nøyaktig hva hadde jeg egentlig begitt meg ut på nå? De siste timene føltes som et slags rotete graps av uvirkelige inntrykk. Jeg senket hånden og pustet inn. Luften fylte lungene og jeg lot den behagelige stillheten fylle hodet.

Det var først nå det gikk opp for meg.

Jeg rynket brynene.

Hvorfor var det så stille her?

Jeg løftet med meg handleposene og satte kursen inn mot stuen. «Jeg er hjemme.» annonserte jeg og gikk inn i døråpningen. Det var i dag de hadde avtalt å ha det, ikke sant? De hadde jo snakket om å ha en…

Det sto en skål med ferdigpoppet popcorn på bordet, ved siden av den en flaske brus og to

glass. På TV-skjermen sto menyen til en film og spilte de samme klippene med video og musikk om og om igjen. Anna satt sammenkrøpet i lenestolen med armene om knærne. Øynene stirret tomt opp mot den lysende skjermen.

Det knyttet seg stramt i magen min, virkelig stramt. Kroppen ble kald. Jeg ble stående og stirre på det som utspilte seg foran meg.

Det hadde skjedd igjen.

Faen.

Jeg gikk inn på kjøkkenet og handleposene landet på kjøkkenbenken. Jeg begynte å pakke ut varene. Ved oppvaskkummen sto en dyp tallerken og oppi den lå en skje. Litt melk og et par biter frokostblanding hadde størknet i bunnen. Hånden min dro ut en boks hermetisk spagetti fra den ene posen. Jeg løftet på hodet og så mot lenestolen. «Anna, jeg lager middag. Vil du ha spagetti?» Stillhet. Det knirket litt i stolen idet hun rettet på stillingen sin. Stemmen hennes var bare mumling, som om hun holdt seg for munnen. «Den fra boksen?»

«Finnes det noen andre?»

Hun svarte ikke. Jeg så ned og bet tennene sammen. Hånden strammet til rundt hermetikkboksen. Hadde det vært glass, hadde det knust. Det sved i håndflaten.

Jeg skvatt idet bloddråper traff kjøkkenbenken. Hånden slapp boksen og jeg stirret forferdet ned på den blodige bandasjen. Raskt kom jeg meg bort til vasken, rev den av og stakk hånden under vannstrålen. Den røde væsken fulgte med ned i sluket. Litt småstresset ventet jeg til det sluttet å blø, løftet opp hånden så det ikke skulle kunne renne noe fra den, og sprang ut på badet. Vi hadde heldigvis fem pakker med bandasjer i medisinskapet. Klossete klarte jeg å åpne den ene med den friske hånden og dra ut rullen av hvitt bånd. Jeg snurret bandasjen rundt håndflaten, klippet den og festet den løse biten så det ikke skulle gå opp. Det så bedre ut enn det forrige forsøket mitt, så det var jo positivt.

«Gjorde dere noe gøy på skolen i dag?» spurte jeg da jeg returnerte inn på kjøkkenet. Det gikk et par sekunder før det knirket i lenestolen igjen. «Vi lekte Bom 50 i langfriminuttet.» lød svaret lavt. Jeg smilte og pakket ut resten av matvarene. «Det er du jo en mester på. Vant laget ditt?» spurte jeg. «Så klart.» svarte hun, men lød ikke det minste entusiastisk. Jeg åpnet kjøleskapet og satte inn det som trengte å stå kaldt. Bare ikke melken og yoghurtene var blitt dårlige allerede, tenkte jeg og satte inn den siste beholderen. Musikken fra film-menyen spiltes av for ørtende gang. Knuten i magen vred seg skarpt. Jeg svelget og spaserte inn i stuen. Vel inne stoppet jeg opp og lente meg over stolen. Film-menyen spilte på nytt. En tegnefilmheks passerte skjermen på sopelimen sin og lo fornøyd. Jeg la armene i kors oppå stolryggen og støttet haken på dem.

«Jeg møtte en heks i dag.» sa jeg. Hun ble sittende like sammenkrøpet. «Iris?» spurte hun lavt. Jeg rynket brynene og så spørrende ned på henne. «Hva? Hvorfor skulle det være Iris?»

«Du kaller henne alltid en heks.»

«Ikke en slik heks…»

«Hva slags heks da?»

«En magisk en. Du vet, en som tryller og sånt. En ekte heks.»

Anna fnøs lavt og begravde haken ned mellom knærne. «Ekte hekser fins ikke.»

Jeg trakk på skuldrene. «Det trodde ikke jeg heller.» mumlet jeg. Hun tittet opp og så skeptisk på meg i et par sekunder. «Snakker du sant?» Jeg tittet tilbake. «Kors på halsen og ti kniver i hjertet.» lover jeg. Hun så på meg i en god stund, før øynene hennes ble store. Hun spratt opp,

spant rundt, grep stolryggen og strakte seg mot meg. «Du møtte en ekte heks? Helt på ordentlig?» brast det ut av henne og hun så spent på meg. Jeg rettet blikket opp i taket og tenkte tilbake. «Jeg er ganske sikker på at det var på ordentlig. Hvis ikke så må jeg ha sett noen veldig virkelighetstro syner.» Anna gispet og et stort glis inntok ansiktet hennes. Hun klarte ikke sitte stille. «Hvordan var hun? Så hun ut som i filmene?» spurte hun energisk. Jeg hevet brynet og tenkte. «Hun var veldig… uhøflig.» svarte jeg tørt. Jeg så ned på henne og smilte. «Når det gjelder hvordan hun så ut, så er jeg ikke helt sikker egentlig.» Hun skakket på hodet og rynket brynene. «Hvordan kan du ha møtt henne uten å vite hvordan hun så ut?» spurte hun. Jeg brukte litt tid på å finne ut hvordan jeg skulle legge det frem. Til slutt kom jeg frem med den enkleste løsningen. «Hun var i forkledning.» svarte jeg. Anna gispet spent og hoppet ut av stolen. «Åh! Kan jeg møte henne?» ba hun. Jeg skjøv meg bort fra stolen og rettet opp ryggen. Anna løp bort og grep den høyre hånden min. De små hendene så enda mindre ut når de holdt rundt min. Jeg la den ledige hånden på hodet hennes og rufset til. De brune lokkene danset rundt fingrene mine og panneluggen ble et eneste stort rot. «Kanskje en annen gang, lille frosk.» flirte jeg. Hun dro misfornøyd fram underleppen. Med det samme oppdaget hun bandasjen. «Har du skadet deg?» spurte hun og pirket litt på den. «Bare et lite skrubbsår.» svarte jeg. Hun skakket på hodet. «Hvorfor har du bandasje på da?» Jeg bøyde meg ned og så lurt på henne. «Sier du at du vil se?» spurte jeg sleskt. Hun skar en grimase og slapp hånden. «Nei, æsj!» utbrøt hun og hoppet unna. Jeg lo og snudde meg. «Så? Boksspagetti? Lyder det greit?» Hun rynket på nesen som om hun skulle si nei, men ble stående og tenke over saken. Hun kom frem til en konklusjon og fulgte etter meg. «Ja, okei. Men da må vi ha ost på toppen.» forhandlet hun. Jeg smilte varmt og børstet håret hennes på plass igjen da hun kom nærme nok. «Du stiller harde krav, men jeg skal se hva jeg kan få til.»

‘Hjelp!’

‘Ikke gå!’

‘Vær så snill, det gjør vondt…’

‘Jeg er redd…’

‘Hjelp meg!’

‘Blair!’

‘Ditt monster!’

‘BLAIR!’ Jeg sperret opp øynene. Kroppen kastet seg fremover. Øynene stirret stivt ut i det mørklagte rommet. Kaldsvetten lå som dugg i hårfestet og pusten var kvalte gisp. Det rykket i brystet. Jeg tok meg til hodet og stønnet skjelvent.

De hadde begynt å dukke opp oftere enn vanlig.

Jeg bet tennene sammen så hardt at det gjorde vondt. Hvorfor kunne jeg ikke glemme stemmene deres? Kroppen føltes kald. De fortvilte, hatske, desperate stemmene hadde skåret seg inn i meg som kniver. Jeg kunne høre dem like klart som da det skjedde.

Hjertet slo roligere og jeg klarte å beherske skjelvingen. Den ubegrunnede frykten var forsvunnet, erstattet av et kjølig tomrom. Det kjentes som om en blykappe var lagt om skuldrene mine. Jeg så tomt ut i luften. Den tunge følelsen hadde kjørt seg inn i brystkassen også. Jeg tok meg til det med den venstre hånden. Håndflaten sved svakt. Jeg holdt den opp foran meg og så ned på den. En rød flekk hadde dannet seg i sentrum av den hvite bandasjen.

Jeg løsnet den og ble sittende og se på merket.

Jeg hadde gjort det igjen.

Enda et liv kom til å bli ødelagt, og det var bare min feil. Jeg lot tommelen stryke varsomt over pentagrammet. Hvorfor måtte han være så ung? Han var bare en guttunge, et lite barn.

Jeg skulle ha slettet hukommelsen hans da jeg hadde sjansen.

Jeg sukket. Det var for sent nå. Avtalen var gjort. Det var ingen vei tilbake.

Denne gutten, Ian… Fremtiden hans var allerede tegnet, og det i hans eget blod.

Det banket lavt på vindusruten.

Jeg skvatt og så opp. Lyden kom fra det borteste stuevinduet. En litt urolig tanke kilte meg i bakhodet. Hadde de merket det allerede? Dette kunne bli problematisk. Litt ustø reiste jeg meg og listet meg bort. Det banket igjen. Jeg spriket med fingrene på den friske hånden. En svak, nesten for svak til å føle, fornemmelse lekte mellom fingertuppene. Dette kom ikke til å hjelpe stort. Jeg trengte mer tid til å lade opp.

Det var mørkt ute. Det oransje lysskjæret fra gatelykten rakte ikke bort hit. Med nervene i høyspenn beholdt jeg en og en halv meters avstand til glasset og lente meg fram for å se ut.

To gule øyner lyste mot meg.

En liten, sort pote landet på ruten og slo lett på den.

Jeg kjente kroppen slappe av. Det knirket idet jeg vred opp håndtaket og åpnet vinduet.

Spriken var ikke bred, men den slanke kattekroppen smøg seg inn lett som ingenting. Den hoppet ned på gulvet og landet lydløst med det myke potene. Katten satte seg ned like foran meg og de gule øynene studerte meg med nysgjerrighet. Det virket som den kjente meg igjen, tross det nye utseendet. Jeg satte meg ned på kne. «Hei der, pus. Så, du kommer i kveld også?» Katten skakket på hodet og mjauet. Jeg smilte og strakte ut hånden. De gule øynene lukket seg og den strakk på halsen idet hånden min landet på hodet dens. Fingrene mine strøk over det silkeglatte hodet og jeg lot tommelen gni litt mellom øynene dens. En dyp purring vokste frem i halsen dens og jeg strøk et par ganger til før jeg reiste meg. Katten åpnet øynene og ble sittende å se på meg. Den konstante purringen ble kun avbrutt når den pustet. Det sorte brystet hev og sank og den hadde et tilfreds uttrykk i ansiktet. «Er du sulten?» spurte jeg og snudde meg og gikk mot kjøkkenet. Potene lagde ingen lyd mot tregulvet, men jeg kunne høre purringen der katten fulgte like bak meg.

Rommet hadde begynt å føles kjøligere. Jeg tok meg til armene og pustet ut. Huden var varm.

Det var vel på tide at feberen satte inn, tenkte jeg. Mon tro hvordan guttungen tok det?

Jeg holdt på å dø.

Det føltes helt og holdent ut som jeg lå døende. Kroppen skalv ukontrollert og jeg var så kald at jeg hakket tenner. Jeg lå sammenkrøpet i sengen med både dyne, flisteppe og ullteppe trukket over meg. Det var nok til å gi en vanlig person heteslag, og likevel kjentes det som om jeg lå naken i en snøfonn.

Jeg hadde begynt å kjenne gåsehuden komme da jeg fulgte Anna til sengs, men feberen hadde først satt ordentlig inn da jeg holdt på å skrive på den idiotiske oppgaven i historie. Kroppen hadde kjent ut som den skulle brenne opp i det ene øyeblikket, for så å skifte over til å føles iskald i det neste. Jeg hadde blitt nødt til å gi opp tanken om lekser og søkte tilflukt i sengen som et sykt lite barn.

Den konstante skjelvingen tok på. Kroppen var helt utmattet. Hodet føltes tungt. Jeg krympet meg sammen så jeg ble så kompakt som mulig og lukket øynene.

Jeg vet ikke om det var en drøm eller om det faktisk skjedde.

En hånd strøk over håret mitt. Jeg åpnet øynene søvnig og kikket opp på figuren der den sto bøyd over meg. Hun så helt sort ut der hun var rammet inn av lyset fra den åpne døren. De slanke fingrene strøk bort en hårlokk fra pannen min.

«Sa legen noe i dag?» Stemmen hennes var dempet og varm.

Jeg prøvde å fokusere blikket på henne, men alt var for tåkete. Jeg ble liggende og se ut i luften. Tankene var sløve.

«Hun ventet på deg.»

Jeg kjente søvnen dra meg inn igjen. Hun sa ikke noe, bare så ned på meg. Det var mer jeg ville si til henne, mer jeg følte jeg burde si, men før jeg rakk å åpne munnen for å si noe som helst, falt øyelokkene mine igjen og jeg sluknet.

Da jeg åpnet øynene strømmet gylne lysstråler inn fra mellom sprikene i gardinene. Den stadig høyere alarmen fikk meg til å stønne av irritasjon. Jeg prøvde å sovne igjen, men for hvert pip av alarmen ble jeg mer og mer irritert. En rar lukt gjennomsyret nesen min. Jern?

Jeg rullet over på magen og strakk den høyre armen ut for å lete etter mobilen. Den lå helt på kanten av nattbordet. Jeg grep den, strøk tommelfingeren over skjermen og slo av vekkerklokken. I en merkelig tilstand av å være halvt bevisst og halvt bevisstløs, slang jeg meg slapt over på ryggen og ble liggende og glo opp i taket. Hodet var helt tomt i et par minutter. Da jeg omsider kom til, stønnet jeg, satte meg opp og gned meg i øyekrokene. Det fristet mest å falle bakover og sove igjen, bare glemme denne dagen og gli inn i drømmeland, bare slutte her og nå. Jeg gjespet og bøyde hodet. Det tok et par sekunder for hjernen min å registrere den sterke røde fargen. Jeg rynket brynene og så ned på dynen.

Hva i …? Blod?

Det slo meg som lyn fra klar himmel. Jeg skvatt til og hoppet bakover i sengen. En stor, mørkerød flekk prydet dynetrekket. Jeg så ned på meg selv og øynene ble store da de oppdaget at brystkassen min var farget like rød.

Hva i helvete?

Jeg kavet meg ut av sengen og ble stående og beskue det makabre synet. Dynen, putene, lakenet, alt var sølt til med blod. Det så ut som noen hadde blitt drept der. Jeg tok meg til nesen og strøk fingrene under den. En varm, tykk væske satte av farge på fingertuppene. Jeg

så ned på det ferske blodet og grøsset. Humøret sank da jeg vendte blikket tilbake til den tilgriste sengen. Alt det blodet…

Mon tro om det var slik jenter hadde det?

Jeg stønnet og begynte å drasse med meg sengetøyet ut på badet. Blodet hadde heldigvis ikke trukket gjennom lakenet og inn i madrassen. Takk Gud. Jeg stappet dynetrekket, putetrekkene, lakenet, dynen og putene, alt, ned i skittentøykurven og trykket det sammen så det skulle få plass. Idet jeg passerte speilet fikk jeg et glimt den horrible skapningen som hadde forårsaket dette sølet. Jeg ble stående og stirre i vemmelse på speilbildet mitt. En bred rød stripe førte ned fra neseborene, forbi haken og videre nedover brystet. T-skjorten var gjennomtrukket og hadde blitt stiv ettersom blodet størknet. Jeg grøsset, dro den over hodet og slang den oppi sammen med resten av sølet. Jeg så inn i speilet igjen. Det kunne se ut som jeg hadde vært i en boksekamp. Sur og i et grettent humør etter den dårlige starten på dagen, tråkket jeg inn i dusjen og skrudde på vannet.

Jeg tuslet nedover gangen. Leddene føltes stive.

Døren til klasserommet sto åpen. Jeg gikk inn og speidet etter en ledig plass og kjente fjes.

Ruben og Benjamin satt sammen på vindusrekken og kikket bort på meg. Ruben smilte og vinket. Benjamin skakket litt på hodet. Iris og Ester satt på raden foran dem, begge to med blikket ned i historiebøkene. Det var et par ledige pulter på første rad nærmest døren. Litt motvillig tok jeg plass ved pulten lengt til venstre og åpnet sekken for å hente opp boken. Det var først da jeg dro opp en av de løse sidene at jeg husket hvordan boken hadde blitt redusert til en skamslått papirbunke. Det fristet ikke mye å dra den opp og få spørrende blikk i nakken.

Jeg la armene i kors på pulten og rettet blikket fremover. Peder Hammer sto med ryggen til klassen og skrev ned en detaljert tidslinje over Den kalde krigen. Han mumlet stikkord for seg selv og skrev ned alt han mente var viktig for oss å huske. Elevene på pultene bak meg snakket og flirte av noe. Skuldrene mine ble stramme. Jeg hatet å sitte slik. Avsperret fra andre og isolert. Alene i et folksomt rom. Det var ubehagelig, som å sitte på utstilling.

Minuttene sneglet seg av sted så tregt at jeg følte mose kunne ha begynt å gro på pulten.

Hammer hadde for uvane å neglisjere retten vår til pauser. Dette resulterte i at så godt som alle elevene satt igjen med et tåkete blikk og med hengende, slappe skuldre i slutten av økten av ren og kjær utmattelse. Skolens ledelse burde snart forstå at de ikke kan forvente at en gjeng med ungdommer skal klare å sitte stille i en og en halv time i strekk uten å få en avlastning. Når jeg tenkte over det, var det i bunn og grunn mange punkter som kunne blitt forbedret. Hadde jeg ikke vært for lat til å gjøre det, hadde jeg tatt dem opp med elevrådsrepresentanten i klassen vår. Med nærmere ettertanke, så kom det vel ikke til å ha noe å si uansett. Hva enn jeg sa, så ville det bare blitt avfeid som enda en elevs klaging på bagateller. De hadde viktigere ting å ta seg til enn å forandre på småting. Jeg fnøs for meg selv. Lærerværelse trengte vel en ny kaffetrakter eller noe.

Jeg prøvde å følge med på det som skjedde på tavlen. Jeg hadde til og med funnet frem skriveboken og klarte å notere et par stikkord. Likevel, av en eller annen grunn føltes det som om hodet mitt befant seg en helt annen plass enn kroppen. Før jeg visste ordet av det forvandlet notatene mine seg til tilfeldige tegninger av firkanter, øyner, strekmennesker og tornadoer. Jeg tittet opp på klokken med jevne mellomrom. Hammers stemme ble som en

rolig bakgrunnsmusikk. Jeg gned meg i øyet og så mot tavlen igjen. Bokstavene virket mindre. Det prikket litt i pannelappen. Jeg myste og skrev ned et par setninger så det skulle se ut som jeg fulgte med i hvert fall.

Timen tok endelig slutt og folk begynte å røre på seg. Jeg pakket sammen og reiste meg akkurat i tide til å få en arm sleng rundt nakken. Jeg plumpet ned i stolen igjen og Ruben gliste meg rett i ansiktet. «Good morning, Sunshine!» sang han lystig og rufset meg i håret.

Jeg så tørt på ham. «Pass deg, ellers gir jeg deg kreft.»

Han flirte høyt og slapp meg. Øynene landet på den høyre hånden min. «Skjer med bandasjen?» spurte han og hevet brynet. Jeg så ned på den og reiste meg. «Nei, ikke noe spesielt.» svarte jeg og løftet med meg sekken. Han så ikke ut til å være tilfredsstilt av svaret og åpnet munnen for å spørre mer. Jeg avbrøt ham i tide. «Hvor stakk Benjamin?» Han tok hintet og begynte å gå mot døren. «Han gikk av sted med Iris og Ester.» Jeg hevet brynet skeptisk. «Det hørtes jo ut som en naturlig trio.» Ruben smilte. «Jeg tror vi har blitt erstattet.»

«Erstattet? Oss? Jeg mener, Iris skjønner jeg, men Ester?»

«Vi kan ikke tillate dette, Ian. Vi må ta tilbake det som tilhører oss.»

«Det er logisk.»

Vrimlehallen var relativt tom. De fleste pleide somregel å gå direkte til det neste klasserommet de skulle til, istedenfor å sette seg ned ved stolene og bordene for å sosialisere.

Iris og fem andre fra klassen satt ved et av de runde bordene. Et par av dem snakket sammen, men ellers satt de bare og stirret ned på mobilskjermene sine mens de nøt minuttene med frihet før neste økt. Iris tittet opp idet vi dro med oss hver vår stol og sluttet oss til dem. Også hennes øyner landet på hånden min. «Har du vært i slåsskamp?» spurte hun og skakket på hodet. Jeg knyttet neven og smilte selvsikkert. «Du skulle sett hva som skjedde med den andre fyren.» Hun ristet oppgitt på hodet og smilte. Ruben kom i snakk med en av de andre guttene.

Jeg bøyde meg ned og plukket opp vannflasken fra sekken. Iris lente seg nærmere meg.

«Du, forresten, har du hørt noe fra Heiley?»

Jeg stoppet opp.

Iris fikk en betenkt rynke i pannen «Moren hennes ringte i går kveld og spurte om hun var hos meg. Hun hadde ikke kommet hjem etter skolen.» Hun så på meg. Jeg rynket brynene og hendene strammet seg rundt vannflasken. «Åh?» prøvde jeg å si så naturlig som mulig. Hun nikket. «Jeg prøvde å ringe mobilen hennes, men kom ikke gjennom. Heldigvis ringte Rebecca igjen senere og fortalte at Heiley hadde ringt henne og sagt at hun sov over hos en venninne.» fortalte hun. «En venninne?» spurte jeg. Iris nikket, men så ikke helt beroliget ut ved tanken. «Det er bare så rart. Heiley har aldri gjort noe sånt før. Jeg trodde kanskje du visste noe. Du var den siste som så henne siden dere tok følge hjem.» Hun så alvorlig på meg.

Jeg måtte si noe. «Faktisk så gjorde vi ikke det. Hun hadde allerede gått da jeg kom ut av butikken.» innrømmet jeg litt brydd. Det var ingen løgn, men likevel føltes det feil ikke å fortelle henne hele sannheten. Hun fortjente å vite det. Heiley var hennes venn også, mer enn det hun var min. Prikkingen i pannen ble sterkere. I et øyeblikk ble synet mitt uklart. Iris så betenkt ut over samtalen vår. «Rart…» mumlet hun for seg selv. Jeg blunket. Prikkingen gikk over til vonde press. Jeg strammet kjeven og så bort, akkurat i tide til å få øye på dem idet de kom gående inn i vrimlehallen. Benjamin og Ester satte kursen mot oss og sluttet seg til gruppen. Benjamin dro med seg en stol og satte seg ved siden av meg. Ruben snudde seg straks bort fra gutten han egentlig fortsatt var i en samtale med. «Der er du. Skjer med at du

ditcher oss, heh?» Benjamin smilte det karakteristiske smilet sitt og klappet han på hodet.

«Beklager.» Ruben flirte og snudde seg tilbake til gutten som nå var tydelig fornærmet over å ha blitt ignorert.

Presset i pannelappen vokste. Jeg blunket og presset fingertuppene mot tinningen for å prøve å klarne blikket. Jeg stønnet lavt og knep igjen øynene da det ikke hjalp.

«Fortsatt vondt i hodet?»

Jeg snudde overrasket på hodet og oppdaget at Benjamin satt og så på meg. Jeg smilte forsiktig. «Ehm… ja, tydeligvis.» Jeg rynket brynene litt idet et nytt trykk presset seg på. Hva var galt med meg? Jeg hadde da aldri vært spesielt plaget av hodepine før. Jeg grublet og så ned på den bandasjerte hånden. Kunne… Kunne dette være en bivirkning av… Hva kalte hun det? Linken? Et nytt trykk fikk meg til å stramme kjeven. Jeg så bort på Benjamin igjen og lo kleint. «Du har ikke tilfeldigvis flere av de tablettene?» spurte jeg litt flau. Han så på meg et øyeblikk, før han åpnet ranselen og kikket ned i den. «Tror jeg skal ha noen.» mumlet han og lette. Det knitret i metallfolie og like etterpå rakte han meg den lille, hvite, pillen. Jeg tok imot og kjente halsen snøre seg. Herregud som jeg hater å ta piller. Likevel slapp jeg den ned på tungen, tok en stor slurk vann og svelget. Den forsvant ned strupen.

Allerede da merket jeg at noe var galt.

Så fort tabletten forsvant ned svelget mitt, var det som om hvert eneste fiber i kroppen min avviste den. Jeg kom til å kaste opp. Det rykket i meg og jeg spratt opp fra stolen. Iris og de andre så opp på meg med spørrende blikk. Det var ikke tid til å forklare. Jeg sprang så fort jeg kunne mot det nærmeste toalettet, smalt opp døren og kastet meg inn i den første åpne båsen.

Knærne knakk sammen og så fort hodet mitt befant seg over doskålen, kom det veltende ut som ved en hydraulisk pumpe. Det plasket idet frokosten gjorde et comeback. Jeg gispet og ble sittende med hodet bøyd over dosetet. Stanken fra dovannet blandet seg med stanken fra oppkastet og jeg vet ikke hva som gjorde meg kvalmest. Sikkel dryppet fra munnvikene mine og øynene sved.

Det smalt i døren og noen kom løpende inn.

«Hva skjer? Går det bra?» spurte Ruben like bak meg. Hendene hans landet på skuldrene mine og han bøyde seg fram for å se. «Åh, inni helvete som du har tømt deg!» utbrøt han i en blanding av forferdelse og avsky. Jeg spyttet og prøvde å få bort den uutholdelige smaken fra kjeften. Ruben satte seg ned og støttet meg opp. «Hei, går det bra? Spiste du noe dårlig?» Han tittet ned i doskålen og gren på nesen. «Faen, det er like før jeg spyr nå.» Han tok seg til munnen og holdt kvalmen tilbake. Det gikk i døren igjen og jeg merket noen stille seg bak oss. Ruben snudde på hodet. «Burde vi frakte ham til Agnes?» spurte han og så opp på vedkommende. Jeg ristet sløvt på hodet og pustet dypt inn. Noe varmt gled ned mot overleppen min. Hodet føltes lettere. «Det går fint. Jeg føler meg bedre nå.» prøvde jeg å forsikre ham. Da Ruben så tilbake på meg, sperret de grå øynene seg opp. «Du blør.» sa han og glodde lamslått på meg. Synet mitt var tåkete, men jeg la med en gang merke til de røde dråpene der de gled nedover doskålen. Det dunket i pannelappen. Jeg så undrende ned på blodet. Et par nye dråper dryppet ned. Jeg sank sammen. «Ian?» Ruben hørtes bekymret ut.

Verden ble utydelig rundt meg og jeg merket bevisstheten svinne bort. Jeg traff gulvet tungt.

Hendene hans grep skuldrene mine. «Ian! Hei! Åh, faen.» utbrøt han stresset. Det svartnet for meg og det siste jeg hørte var Rubens panikkslagne stemme. «Hjelp meg å bære ham.»

Det kjentes et skarpt stikk i underarmen.

Jeg stønnet og åpnet øynene for å se etter årsaken, men det eneste jeg klarte å skimte var en mørk, utydelig figur. Hodet føltes tungt. Jeg prøvde å snakke, men det kom bare ut som et mumlete hvisk. Figuren rettet seg opp. Han eller hun hadde noe i den høyre hånden. Det var vanskelig å holde konsentrasjonen og det verket i armen, som om noen hadde klypt meg. Øyelokkene mine falt igjen og alt ble sort.

Da jeg omsider kom til, gikk det opp for meg at jeg befant meg på et slags kontor. Det minnet om de gjennomsnittlige lærerkontorene med en stor pult, en snurrestol og en hel haug personlige bilder av familie og kjære. Det som var annerledes med dette kontoret, var at inntil den ene veggen var det plassert en stusselig seng med hvitt laken, en flat pute og et tynt teppe, sengen jeg lå i. Et dusin plakater om kjønnssykdommer, graviditet og prevensjonsmidler prydet veggene. Dette var helsesøsterens kontor. Jeg snudde meg i sengen og ble liggende på siden. Nesen føltes sår, og det var ført nå jeg kjente de to bomullsdotter jeg hadde fått trykket opp i neseborene. Misfornøyd satte jeg meg opp og fjernet dem. Å sette seg opp raskt var tydeligvis ikke en alt for god idé. En skarp gnaging satte seg i fronten av hodet mitt og jeg presset igjen øynene for å takle smerten.

Jeg husket vagt hvorfor jeg var her. Visse deler var litt utydelige, men jeg hadde et diffust minne av å bli båret nedover en korridor.

Hodepinen lettet og jeg kastet de blodige bomullsdottene i den nærmeste søppelbøtten. Bena var numne, men jeg klarte å stå. Etter en prøverunde rundt i rommet, kom jeg fram til at kroppen var tilbake til normalen.

Kunne jeg gå ut? Det var liksom ingen her. Jeg tenkte meg om. Det lureste var vel å vente på at helsesøsteren skulle komme tilbake. En forsvunnet elev var nok ikke det mest optimale for yrket hennes. Jeg satte meg på sengekanten og sukket.

Det passerte ikke mer enn par minutter, før det pep i dørhengslene. Agnes Strorgnes, en dame med en god del år på sin side, kom tuslende inn i rommet. Hun registrerte meg knapt før hun nådde pulten, og da hun gjorde det skvatt hun så hun nesten mistet brillene av nesetippen. «Åh! Du må ikke skremme en gammel dame på den måten. Jeg kunne fått hjerteinfarkt.» utbrøt hun og strøk hånden over hodet. Det kortklipte, mørkegrå håret var stylet til så hvert eneste hårstrå virket som det var planlagt til minste detalj. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. «Unnskyld.» mumlet jeg. Hun la armene i kors. «Du har kommet til ser jeg. Hvordan er formen?» Jeg kjente etter. «Som vanlig. Tror jeg.» svarte jeg litt usikker. «Tror du eller vet du?» insisterte hun. Jeg trakk på skuldrene. «Jeg føler meg fin.» Hun nikket og smilte. «Du blødde litt da kameratene dine kom med deg, men det stoppet nesten med en gang. De sa du kastet opp?» sa hun. Jeg nikket og grøsset litt over minnet. Agnes satte seg i snurrestolen.

«Vel, så lenge du føler deg bedre nå, så var det nok ikke noe alvorlig.» sa hun og begynte å taste på datamaskinen sin. Jeg hevet brynet. Det var skolens helsesøster i et nøtteskall. Så lenge man kunne stå og snakke, ikke var gravid eller trengte kondomer, så var man ikke hennes problem. Jeg reiste meg og oppdaget med det samme bandasjen på den høyre underarmen. Hvorfor…? Jeg rynket brynene og løsnet den for å se. En liten rød prikk lyste opp fra huden. «Har du tatt en blodprøve?» spurte jeg og studerte stikket. Agnes så ikke opp, hun var for opptatt med å taste inn passordet til brukeren sin. «Nei. Jeg undersøkte deg kjapt da du kom hit, men annet enn det har jeg ikke rørt deg. Du har sovet her i litt mer enn ti

minutter. Kameratene dine gikk for å ordne noe, men de sa at de skulle komme tilbake.» svarte hun og freste argt da hun for tredje gang skrev passordet feil. Ordene hennes ga meg en foruroligende følelse.

«Kan jeg gå nå? Eller skal du sjekke noe?» spurte jeg litt forvirret. Hun ristet på hodet. «Bare kom deg av gårde, du gutt.» svarte hun. Jeg satte kursen mot døren og grep dørhåndtaket.

«Vel, hadet.» mumlet jeg og åpnet den og gikk ut. Agnes nikket og vinket fra bak datamaskinen. «Spis sunt, tren regelmessig og vær sikker i sengen.»

Jeg hadde ikke kommet lenger enn halvveis ned korridoren før jeg møtte dem. Ruben kom småløpende med Benjamin like bak seg. Han var rød i kinnene, som om han hadde spurtet gjennom halve skolen. Uroen lyste i ansiktet hans, men da han fikk øye på meg gikk det kjapt over i lettelse. Da han kom nærme nok, fikk han det sleipe fliret om munnen. «Neimen, se hvem som har gjenoppstått.» Han målte meg med blikket. Jeg slo ut med armene, strakk på nakken og vendte ansiktet opp mot lyset. «Jeg er veien, sannheten og livet. Døden kan aldri holde på meg.» sa jeg høytidelig. Ruben bukket.

«Jeg er ikke verdig ditt nærvær, o store messias.»

«Det har du rett i, min sønn, men jeg er en nådig gud.»

Han lo høyt.

Benjamin holdt mobilen i hånden og så bort på oss. «Jeg ringte til klinikken. De sender snart ut noen for å hente deg.» informerte han. Jeg gjenvant min normale stilling og smilte. «Takk, men det trengs ikke.» Han så alvorlig på meg. «Ian, du besvimte. Og du blødde. Det er nok best om noen undersøker deg. Far kan ta deg imot og gjøre det gratis.» forklarte han rolig.

Undersøke meg. Det strammet seg i kjeven og jeg tenkte på såret i håndflaten. De kom til å se det. Hvordan i all verden skulle jeg forklare det? Hva skulle jeg si? Nei, altså, jeg ville bare ha et pentagram risset inn i huden min. Litt mer kreativt enn en tatovering, ikke sant? Jeg fnøs inni meg. Hvis de så mye som så det, kom jeg til å bli sendt til en psykolog før jeg i det hele tatt fikk prøvd å forklare meg.

Nei, leger var en dårlig idé.

Jeg begynte å gå igjen. «Jeg føler meg helt frisk.» sa jeg så oppriktig som mulig. Ruben stakk hendene ned i lommene på jakken sin og gikk opp på siden av meg. «Du, jeg er faktisk enig med Benny her. Du sa at du kastet opp i går også. Det kan hende at det er noe.»

Det seriøse ansiktet hans gled bort et øyeblikk og ble erstattet av et flir. Han hevet brynet og la til: «Kanskje du er gravid?» Jeg strøk meg over haken med pekefingeren og tommelen. «Ja, shit, jeg har glemt å ta p-pillene mine i det siste.»

«Sånt skjer når du ikke er forsiktig.»

Vi lo begge to og Benjamin rynket brynene misfornøyd. Av og til syntes jeg oppriktig synd på ham som hadde oss som venner. Jeg så bort på ham og smilte betryggende. «Bare ring dem og si at de ikke trenger å komme likevel.» Han så på meg. Det lå noe i de grønne øynene. Før jeg klarte å tyde det, nikket han og gikk for å ringe. Ruben dultet meg i siden. «Er du sikker på dette?» spurte han. Jeg svelget og rettet meg opp. «Det er ingenting i veien med meg.» løy jeg. Øynene hans ble smalere. Jeg så bort. Stemmen hans ble lav og han snakket nonsjalant.

«Er du redd for at de skal be deg bli igjen for overvåking over natten?» Spørsmålet overrasket meg. Det strammet seg i halsen min og jeg begynte å gå.

«Det er ingenting i veien med meg.» gjentok jeg.

«Hvem sa du at du var?»

Den unge mannen så opp fra bak skranken. «Jeg er her for å besøke en venninne. Hun heter Sasha Bernett og kom inn i går.» sa jeg raskt og trippet litt småstresset. Jeg så engstelig på ham. Han studerte meg. «Og hva er navnet ditt?»

Jeg hadde gått gjennom ranselen, gymbaggen og alt det andre utstyret til jenta denne kroppen tilhørte i dag morgens. Heldigvis inneholdt ranselen mobilladeren, lommeboken og viktigst, bankkortet hennes.

«Heiley Price.» svarte jeg. Han nikket og tastet inn noe på datamaskinen. Jeg svelget og skalv i bena. Hendene knuget hardt rundt veskereimen. «Vær så snill. Jeg må se henne.» insisterte jeg. Tårer vellet opp i øyekrokene. Han møtte blikket mitt og ansiktet varmet seg opp i et beroligende smil. «Og det skal du. Hun ligger på rom 214 i andreetasje. Tror du at du finner frem selv?» Jeg nikket og holdt tilbake gråten. «Ja, tusen takk.» klynket jeg frem og snudde meg og gikk mot heisen. Dette gikk jo lett, mumlet jeg inni meg.

En liten stund senere gikk jeg nedover korridoren i andreetasje. Romnumrene var trykket inn i runde, gullfargede metallplater på hver dør. Det var arrangert slik at partallene og oddetallene befant seg på hver sin side. Jeg lot blikket gli nedover dørene. 202, 204, 208, 210…

Endelig. 214.

Jeg stoppet opp og ble stående like foran døren. Kroppen føltes kaldere med det samme. Bak denne døren, inni dette rommet lå hun. Jeg bet tennene sammen og svelget. Dette var like fælt hver gang. Det slo ikke feil. Jeg lukket øynene og pustet dypt inn.

De er alle like.

Jeg åpnet øynene og la hånden på dørhåndtaket. Rolig og fattet vred jeg det ned og åpnet døren. Den gled opp lydløst og åpenbarte det hvite, sterile rommet.

Det luktet svakt av bakteriedrepende sprit. Rommet, var ikke overraskende, som et klassisk sykehusrom, med en elektrisk seng med metallramme som kunne settes opp, innrammede bilder av blomster, diverse elektroniske instrumenter som ikke så ut til å være i bruk for øyeblikket, en lys kommode med et brett mat, et par beskjedne gjestestoler og en liten boks av et fjernsyn oppe i venstre hjørne over det store vinduet. De hvite gardinene blåste lett i den friske brisen fra det åpne vinduet. Og der, under den klare, hvite dynen, lå hun. Sengen var kjørt opp så hun kunne sitte og hun hadde hodet snudd så hun speidet ut vinduet.

Jeg gikk inn og lukket døren bak meg.

Klikket fikk henne til å snu på hodet. Hun kikket bort på meg. Hun må ha forventet en sykepleier, for ansiktet var helt rolig. Forandringen i trekkene hennes skjedde først da hun virkelig fikk se meg. Først så hun bare undrende ut, som om hun prøvde å plassere hvem jeg kunne være. Hun var tydelig forvirret.

Det var da det gikk det opp for henne.

Jeg kunne se det på hele kroppen hennes. Skuldrene ble stive, hver eneste kroppsdel strammet

seg, leppene presset seg sammen og hun holdt pusten. Øynene ble store, de nærmest sank innover. Hun stirret skrekkslagent på meg. Det var som om hun hadde sett et spøkelse.

Jeg gikk et steg mot henne så nonsjalant som mulig. «Jeg går ut i fra at du vet hvem jeg er.» sa jeg. Ansiktet hennes ble blekt. Hun rørte seg ikke, bare så på meg. Jeg sukket og strøk en hårlokk bak øret. «Minnene bør ha begynt å returnere. Det gjør det lettere å forklare saken til deg, selv om du sannsynligvis er ganske forvirret for øyeblikket.» Sasha snudde kroppen så den vendte mot meg. Bevegelsen var treg og varsom, nærmet på vakt. Jeg tok et nytt steg mot sengen. «Menneskene her har allerede fortalt deg den grunnleggende informasjonen, som stedet du befinner deg, datoen og året. Det burde ikke ta for lang tid for deg å reise hjem herfra. Jeg kom for å gi deg penger til turen og svare på eventuelle spørsmål du måtte ha.» forklarte jeg og la armene i kors.

Noe våknet opp i de store øynene hennes. Hun spente seg og åpnet munnen.

«Emily.»

Stemmen hennes var grøtete. Det skalv i leppene.

«Hvor er hun?» spurte hun.

Jeg så på henne.

«Hva slags spørsmål er det? Du vet det allerede.»

Det rykket skarpt i kroppen hennes. Øynene var vidåpne. Hun stirret på meg i vantro.

«Nei…» glapp det ut av henne. «Nei, det kan ikke…» Hun tok seg til hodet. «Nei. Det går ikke an. Hun kan ikke være…» Neglene skar seg inn i hodebunnen. Tårer veltet opp i øynene hennes. «Nei!» utbrøt hun kvalt.

Jeg svelget og hevet haken. «Jeg beklager. Emily var en… god person. Hun…» «Hold kjeft.»

Det vokste frem et mørke i blikket hennes. Hun skulte farlig opp på meg. «Du får ikke si navnet hennes. Ikke faen om du får si navnet hennes. Dette er din feil! Alt sammen!» Øynene lynte og hun glefset etter meg. «Det er din feil at Emily er død!» Jeg ble stående rolig foran sengen. Leddene føltes tunge. Jeg åpnet munnen. «Jeg vet.»

Det ble stille.

Ansiktet hennes gikk over i sorg. Hun knep igjen øynene og tårer gled ned kinnene hennes.

Det gikk rykninger gjennom brystet og hun bøyde hodet. Jeg senket brynene og så alvorlig på henne. «Du har rett, det er min feil… men det var hun som inngikk avtalen med meg.» sa jeg.

Sasha sperret opp øynene og freste rasende. Hun rykket fremover og grep etter meg. Jeg vek ikke unna. Armen hennes var ikke lang nok, hun nådde meg ikke. Hun freste igjen og så hatefullt opp på meg fra sykehussengen.

«Ikke våg å gi henne skylden! Emily betyr alt for meg! Bare hold kjeft!»

«Betydde.» rettet jeg.

Hun stivnet.

Armen senket seg sakte og hun rynket brynene i mistro. «Synes du dette er morsomt?» spurte hun sårt. Jeg svarte ikke. Hun flekket tennene. «Emily var sytten da du tok meg. Hun var bare et barn. Hun hadde hele livet foran seg. Og du drepte henne! Hun er borte på grunn av deg.»

Nye tårer strømmet ned kinnene hennes. Øynene var røde og hovne. Det rant fra nesen og hun hulket når hun pustet, som en liten unge. Hun lot tårene renne uten engang å prøve å tørke dem bort. «Har du i det hele tatt peiling på hva du har gjort mot meg?» stemmen var lav og ladet, som krutt rett før gnisten oppstår. Hun hikstet, grep tak i dynetrekket og rev det bort så

bena kom til syne. Skuddet var avfyrt. «Jeg kjenner knapt igjen kroppen min! Kan du forestille deg hvordan det føles?! Jeg var nitten da du tok den fra meg. Jeg hadde planer. Jeg hadde et liv! Og du bare tok det som det passet deg!» Hun slang bena over sengekanten og strakk ut armen, viste det svake arret i håndflaten «Dette er ikke min kropp lenger, det er din.»

Hun så på seg selv i avsky, før hun fortsatte. Stemmen var knust. «Hvorfor? Hvorfor gjorde du det? Hvorfor meg?!» Hun skalv ukontrollert.

Det var et hjerteskjærende syn. Hadde dette vært et par tiår tilbake, hadde den kjente stikkende følelsen spiddet seg inn i brystkassen min. Nå derimot, nå kjentes det kun som et svakt støt i ribbeinene.

Jeg trakk på skuldrene. «Hvorfor gjør noen noe som helst?»

Jeg så bort. Utenfor vinduet ruvet ei bredstammet eik med grønne bladet. En liten, brun spurv landet på en av de ytterste grenene og begynte å stelle de pjuskete fjærene.

«Du var enkelt og greit den mest praktiske verten der og da.» svarte jeg omsider. Hun hulket og bet tennene sammen. Det ble en lang stillhet. Spurven lettet fra grenen og flakset av sted.

«Ta det bort.»

Jeg så bort på henne. Hun møtte blikket mitt. Øynene var mørke, livløse. Det lå noe slapt over hele henne, som om noen hadde tappet batteriet tomt, som om lyset var slukket.

«Ta det bort. Jeg vil ikke… Jeg vil ikke ha dette.» sa hun.

En hårlokk løsnet og gled ned på siden av ansiktet mitt. Jeg rettet meg opp. Det strammet seg litt i nakken. «Du vet hva det betyr, ikke sant? Du vil miste minnene om alt siden da.» Jeg søkte inn i blikket hennes. Det eneste som møtte meg var kulde. Halsen min føltes tørr.

«Også henne.» la jeg til. Sasha var stille. Hun snufset, satte seg tilbake i sengen og senket hodet. «Gjør det.»

Jeg nikket og gikk helt inntil sengen. Hun så ikke opp på meg, bare gråt taust. De brune krøllene skjermet for ansiktet som gardiner. Jeg strakte ut hånden og plasserte den varsomt på toppen av hodet hennes. Jeg pustet dypt inn og lukket øynene, konsentrerte meg. Det gikk en varm bølge fra bakhodet mitt og hele veien nedover halsen, armen og hånden, før jeg kjente den strømme ut og inn i henne. Formelen lød som et ekko gjennom hodet mitt.

Da jeg fjernet hånden, løftet hun på hodet og stirret sløvt på meg. Øynene var glassaktige. Jeg ble sittende og se på henne. Hvor mange ganger hadde jeg ikke gjort dette før? Jeg ristet på hodet. Det var ikke tiden for å tenke på det nå. Hånden min gikk ned i vesken og hentet opp notisboken. Jeg bladde meg frem til de riktige sidene. Den slurvete håndskriften formidlet informasjonen jeg trengte.

Jeg begynte. «For tre år siden… For tre år siden, så begynte du å interessere seg for naturen.

Du ville gå lange skogsturer og du reiste til og med til de nærmeste nabobyene for å se områdene der. Lillesøsteren din, Emily, delte også interessen, og dere hadde masse moro på turene deres. Emily drømte om å se resten av verden, oppleve større ting.» Jeg stoppet opp et øyeblikk. Det trykket litt i tinningene. Jeg svelget og fortsatte.

«På en av turene deres, så skjedde det en ulykke. Dere kom over aggressiv bjørn i skogen.

Den jaget dere hele veien ned til parkeringsplassen dere hadde parkert bilen på. Bilen din var like foran dere, bare tyve-tretti meter. Du nådde den akkurat, men Emily…»

Den lo og heiste våpenet sitt. Det glinset i blodig rødt. Hun fikk øye på meg. De store øynene ble blanke. Armen strakte seg ut, prøvde å nå meg. «Hjelp…» klynket den svake stemmen hennes. Jeg løp mot henne. Hånden skjøt ut og jeg messet formelen inni meg. Jeg måtte rekke

det. Jeg måtte…

Bladet hogg ned i hodeskallen hennes.

Jeg følte meg uvel med det samme. Hånden knyttet seg hardt og jeg rynket brynene. Trykket i tinningen ble større. Det prikket bak øyeeplene. Jeg blunket, løste opp knyttneven og trakk et dypt åndedrag for å klarne hodet.

«Den fikk tak i henne. Du prøvde å hjelpe. Du gjorde alt i din makt, men det var for sent. Det var et mirakel at du unnslapp med livet i behold.» Jeg strøk en hårlokk bak øret mitt.

«Begravelsen fant sted fire dager senere. Moren deres var knust. Du holdt en tale i kirken og du gråt. Det var en vakker begravelse. Kisten hennes var dekket av friske blomsteroppsetninger, kranser og silkebånd med beskjeder fra venner og familie. Emily… hun hadde likt det. Det var akkurat slik hun hadde ønsket å bli tatt farvel med.» Jeg smilte svakt, før jeg rettet meg opp og fortsatte. «Du savner henne mye, men det går bedre. Emily hadde ikke villet at du skulle slutte å leve, bare fordi du mistet henne. Hun var grunnen til at du bestemte deg for å reise, for å se verden for henne.»

Jeg satte i gang med å fortelle om alt hun hadde opplevd på reisene sine, om alle stedene hun hadde vært og tingene hun hadde sett, om alle menneskene hun hadde møtt, om alle telefonsamtalene og meldingene med moren sin, og alt det andre hun trengte å huske.

Hun leet seg ikke mens jeg snakket, bare stirret like glassaktig ut i luften. Jeg nådde endelig slutten av det jeg skulle si. Nå var det bare én ting igjen.

«Du våknet opp her etter at du besvimte på åpen gate. Du husker ikke hvorfor du besvimte, men nå føler du at det er tid for å reise hjem igjen. Du savner moren din og vennene sine, og gleder deg til å se dem. Du har en hel haug av historier å fortelle dem. Du vet ikke helt hva du skal gjøre videre, men du finner nok ut av det før eller siden. Nå vil du bare hjem.» sa jeg. Jeg skulle til å legge hånden på hodet hennes igjen, men så kom jeg på det jeg hadde glemt. Jeg dro opp genserermet på den venstre armen hennes. Lærarmbåndet var der akkurat som jeg hadde forlatt det. Jeg løsnet det og festet det rundt mitt eget håndledd. En liten varme satte seg i kroppen min. Jeg så på det og smilte svakt.

Jeg la hånden på toppen av hodet hennes igjen og lukket øynene. Varmen strømmet inn i fingrene mine, før den ble omgjort til en frisk, kald strøm gjennom armen og oppover mot bakhodet. Følelsen var som et vindpust gjennom blodårene.

Det var gjort.

Jeg trødde bakover. Sasha blunket og øynene ble klare igjen. Hun så undrende opp på meg i en liten stund, før hun kom til. «Hvem er du?» spurte hun. Jeg smilte vennlig. «Jeg fant denne på fortauet.» Jeg rakte henne vesken. Hun rynket brynene, før det gikk opp for henne at det var hennes. «Takk.» mumlet hun og tok den imot. Jeg snudde meg og nådde nesten døren før hun snakket igjen. «Skal du ikke fortelle meg hvem du er?» Jeg grep dørhåndtaket og kikket tilbake på henne. Hun holdt vesken på fanget og studerte meg. Hun rynket brynene som om hun prøvde å huske noe. Jeg smilte og møtte blikket hennes. «Bare en fremmed.» svarte jeg.

Hun rynket brynene litt. «Har vi møtt hverandre før?» spurte hun. Jeg ristet på hodet. «Nei, aldri.» Hun så forvirret ut. Jeg vendte meg mot døren igjen, åpnet den og gikk ut.

«Farvel, Sasha.» Døren lukket seg bak meg.

Det var gjort. Hun var fri nå.

Jeg kjente en bitter smak i munnen. Det var godt at én av oss var fri i hvert fall. Jeg hentet

mobilen opp i fra jakkelommen og trykket meg inn på kontaktlisten. Antallet overrasket meg.

Skal si denne jenta var en populær liten pike. Jeg bladde nedover til jeg nådde I. Ian Warwick.

Jeg fnøs. For et tåpelig navn. Hva var han? En liten viking?

Jeg så opp mot himmelen. Jeg kunne skimte nærværet til et par demoner. De var ikke store sakene, men de ville komme godt med til opplæringen. Det var vel i grunnen ingen vits i å utsette dette. Bedre å komme i gang og få det overstått. Jo før guttungen lærte jo bedre. Jeg trykket meg inn på meldingene og begynte å taste.

Heiley: «Hei der, gutt. På tide å sette i gang. Møt meg i sentrum om en halvtime.»

Jeg trykket på send og fortsatte nedover korridoren. Da jeg gikk inn i heisen og trykket på knappen, pep det fra jakkelommen. Jeg tok den opp og kikket på den mottatte meldingen.

Ian: «Ikke bruk Heileys mobil. Bruk din egen.»

Jeg begynte å taste igjen. Denne udugelige klossen av en mobil var grusom å skrive på.

Heiley: «Hun har et bedre abonnement. Jeg gidder ikke bruke mer penger enn nødvendig Møt meg i sentrum om en halvtime.»

Pip! Ian: «jeg er på skolen» Jeg rynket brynene.

Heiley: «hva så?»

Det pep igjen.

Ian: «Så, jeg kan ikke bare stikke. Vent til jeg er ferdig» Sur gikk jeg ut av heisen og forbi resepsjonen.

Heiley: «trodde du ville gjøre alt for å få denne jenta tilbake» Ian: «det vil jeg, og det skal jeg, men du kan vente et par timer» Denne fyren. Jeg freste og tastet kjapt. Knappene var horrible og jeg noen av dem måtte jeg presse ned ekstra hardt for at bokstaven skulle bli registrert.

Heiley: «et par timer? Få ræva di ned hit med en eneste gang» Pip! Ian: «jeg kommer når skolen er ferdig» Jeg så dumt på skjermen og stønnet høyt i frustrasjon. Hvem trodde han at han var? Hvem var egentlig sjefen her? Guttungen jobbet for meg, ikke omvendt. Jeg rettet blikket fremover og satte kursen hjemover med bestemte steg. Bare vent, om litt kom han ikke til å være så høy i

hatten. Jeg visste akkurat hvordan jeg skulle f책 ham til 책 huske hvem som bestemte her. Jeg smilte utspekulert og gledet meg til 책 se ansiktet hans.