Bach med Lorenza Borrani
om kveldens konsert
Johann Sebastian Bach (1685–1750) Trippelkonsert for cembalo, fløyte og fiolin i a-moll, BWV 1044 1. Allegro 2. Adagio, ma non tanto, e dolce 3. Tempo di alla breve
Et av Bachs vesentlige bidrag til musikkhistorien er utviklingen av konserter for flere soloinstrumenter. Ved å hente inspirasjon fra sine forløpere som Vivaldi, tok Bach de særegne trekkene ved samspill til en hittil ukjent kompleksitet. Dette hadde ikke vært mulig uten hans formidable tekniske dyktighet, særlig hans kontrapunktiske finesse og vidunderlige øre for instrumentale teksturer. I de musikalske kildene vi kjenner til om Bachs konserter, finner vi at han laget dem til forskjellige formål. Det kunne være til hoffet i Köthen eller rett og slett til eget husbruk. Dette var musikk han gjerne omarbeidet til ulike anledninger. Konserten i a-moll for cembalo, fløyte og fiolin ble sannsynligvis komponert tidlig på 1730-tallet, da Bach ledet Collegium Musicum i Leipzig. Her hadde han et høyst kompetent ensemble til rådighet, et som var fullstendig fortrolig med hans musikalske ideer. Konserten tar i bruk samme sologruppe som Brandenburgkonsert nr. 5, som den ofte er blitt sammenlignet med, men som likevel på mange måter er forskjellig. Cembaloet i trippelkonserten (med unntak av den omfattende kadensen i siste satsen
av Brandenburg) er mer fremtredende enn de to andre soloinstrumentene i yttersatsene. Det skyldes mest sannsynlig at disse satsene hadde sin opprinnelse i et stykke for solo tangentinstrument, Preludium og fuge, BWV 894, mens den langsomme satsen er en utdypning av andresatsen i Triosonate for orgel, BWV 527. Det er bare i adagiosatsen at alle de tre soloinstrumentene blir jevnbyrdige. Måten Bach omskaper solomusikk til instrumentalkonserter på er også bemerkelsesverdig. Innenfor det store rammeverket henter Bach en rekke detaljer fra de opprinnelige verkene og setter dem inn en mer kompleks sammenheng mens han sammenstiller med selvfølgelighet instrumenter av forskjellige klangkarakter som noe enhetlig. Dette gjorde Bach mer radikalt og suverent enn noen i denne konserten så vel som i sine Brandenburgkonserter.
Johann Sebastian Bach (1685–1750) Brandenburgkonsert nr. 5 i D-dur, BWV 1050 (1717–1723) 1. Allegro 2. Affettuoso 3. Allegro Barokkens berømte samling konserter ble bokstavelig talt gitt bort, som gave til daværende markgreve i Brandenburg, Christian Ludwig. Ene og alene derfor, gjør de krav på en slags musikkhistorisk udødelighet. Ikke det at greven takket for gaven – vi har i alle fall ikke noen dokumentasjon på at han gjorde det – heller ikke at han noensinne hørte dem fremført; han hadde neppe musikere som kunne tilfredsstille de enorme krav disse konsertene til tider stiller. Hver av disse seks konsertene har forskjellig siktepunkt, innhold og instrumentering. Men ved det lille fyrstehoffet i Köthen, hvor Bach virket da han sendte konsertene til Brandenburg, og hvor fyrsten var en lidenskapelig dyrker av musikk, der hadde man samlet en bemerkelsesverdig skare førsteklasses musikere. Det er lite trolig at Bach skrev disse konsertene uten tanke på fremføring. Mye tyder på at den femte konserten i gruppen ble skrevet sist av alle seks. Rekkefølgen er i alle fall langt fra kronologisk. Konsert nr. 5 er skrevet for traversfløyte, fiolin, cembalo, strykere og basso continuo. For trolig aller første gang benytter Bach seg av traversfløyten i et verk. Tidligere var fløytepartiene alltid tatt hånd om av blokkfløyter i Bachs partiturer. Fløyten er gitt stort rom for solistisk utfoldelse sammen med fiolinen
og cembaloet som her blir løftet frem til full solistisk virksomhet fra sin vanlige rolle som rent generalbassinstrument. De tre satsene er av vidt forskjellig karakter. Det svært robuste og fanfareaktige hovedtemaet i første sats leveres uten forbehold i alle instrumenter. Solistene bidrar med egne ‘innfall’, inntil cembaloet får råde grunnen alene i gjennomføringen – og bidrar med noe som vel må være barokkens mest omfattende og krevende kadens for instrumentet. Kadenser satte man sjelden på papiret; de skulle etter tidens skikk improviseres, men her ville Bach trolig demonstrere for all verden hvilke kvaliteter hans nyinnkjøpte instrument var i besittelse av. Etter denne gigantiske kadensen vender vi tilbake til åpningens ritornello. I mellomsatsen fjerner Bach de akkompagnerende instrumentene, og vi får en neddempet konversasjon de tre solistene imellom. Temaene spinnes ut fra ett instrument til et annet – en slags elevert kanon. Kontrastene både til og i siste sats er formidable. Etter den sarte og vemodige stemningen i andresatsen, er siste sats briljant og strålende i sin utadvendthet. Det er en klart tredelt sats med like klare tutti og concertinooppdelinger.
biografier
Lorenza Borrani
Elina Albach
kunstnerisk leder / fiolin
cembalo
Lorenza Borrani er en inspirerende og karismatisk fiolinist, en etterspurt orkesterleder og en begavet kammermusiker og solist. Hun er internasjonalt anerkjent som leder av Chamber Orchestra of Europe og dessuten av Spira Mirabilis, orkesterkollektivet som hun selv grunnla sammen med likesinnede musikere. I den senere tid har hun ledet ensembler som Freiburger Barockorchester, Det Norske Kammerorkester, Mahler Chamber Orchestra og Australian Chamber Orchestra. Kommende sesonger vil hun spille/lede Orchestre Philharmonique de Radio France og debutere med Svenska Kammarorkestern, Camerata Bern og Arctic Philharmonic. Lorenza – som den entusiastiske kammermusiker hun er – har samarbeidet mye med Isabelle Faust, Hélène Grimaud, András Schiff, Janine Jansen og Christian Tetzlaff, for å nevne noen. Som solist har hun samarbeidet med dirigenter som Claudio Abbado, Trevor Pinnock, Yannick Nézet-Séguin og Bernard Haitink. Borrani studerte med Alina Company, Piero Farulli, Zinaida Gilels og Pavel Vernikov ved Scuola di Fiesole og tok sin mastergrad ved Kunstuniversität Graz med Boris Kuschnir. Hun er professor i fiolin ved Scuola di Musica di Fiesole og spiller på en Santo Serafino-fiolin laget i Venezia i 1745. Borrani er kunstnerisk gjestelder for Det Norske Kammerorkester i 2020.
Cembalisten Elina Albach er artist i stipendprogrammet #bebeethoven, et PODIUM Esslingen-prosjekt i forbindelse med Beethoven-jubileet i 2020, støttet av Federal Cultural Foundation. Elina og ensemblet hennes, CONTINUUM, vil presentere det rike og varierte barokkrepertoaret, satt inn i en samtidskontekst. Hun er interessert, ikke bare i spesielle konsertformer og nyskapende programmering, men også i å skape et samtidsrepertoar der man tar i bruk det allsidige lydbildet i tidstypiske instrumenter. Elina Albach studerte ved Schola Cantorum Basiliensis (Sveits) med Jörg-Andreas Bötticher, og hun og avla eksamen i 2014, med utmerkelse. Hun studerte cembalo med Ton Koopman og Rudolf Lutz, blant andre. Elina har vært invitert til konserter og festivaler i Europa, Australia, Sør-Amerika, Japan – som f.eks. Bachfest Leipzig, Kunstfest Weimar og Sydney Festival. Hun har vunnet en rekke priser som Gebrüder Graun og Deutscher Musikwettbewerb. I 2016/17 underviste Elina i cembalo, basso continuo og kammermusikk ved musikkhøgskolen Carl Maria von Weber i Dresden.
Clara Andrada del la Calle fløyte Clara Andrada del la Calle er en av sin generasjons ledende fløytister med stilling som solofløytist i Frankfurt Radio Symphony Orchestra så vel som Chamber Orchestra of Europe, Hun spiller også førstefløyte med anerkjente ensembler, slik som London Symphony Orchestra, London Philharmonic og NDR Elbphilharmonie Orchester. Hun har opptrådt med verdensberømte dirigenter som Nikolaus Harnoncourt, Bernard Haitink, Valerij Gergijev, Lorin Maazel og Sir Colin Davis, blant andre. Som solist har hun spilt med Chamber Orchestra of Europe og Frankfurt Radio Symphony Orchestra. Clara Andrada er også intenst opptatt av kammermusikk. Hun har vært med i Hindemith Quintet og har spilt med solister som Sir András Schiff, Janine Jansen, PierreLaurent Aimard, Martin Fröst og Emmanuel Pahud. Clara Andrada er professor ved Conservatorio Superior de Aragón. I 2013 spilte hun inn sitt første album med Orquesta Sinfónica de Castilla y León og Alejandro Posada med, konserter for fløyte og orkester av Arturo Márques, Xavier Montsalvatge og Joan Albert Amargós. I 2018 mottok hun prisen ‘Ojo crítico’ fra Radio Nacional de España (RNE) som påskjønnelse for sin strålende karriere.