Uten fugler blir ikke livet det samme

Martin Eggen Uten fugler blir ikke livet det samme

Hvorfor fuglene forsvinner, og hva vi kan gjøre

for å hjelpe dem

© 2023 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Boka er satt med Sabon 11,5/14,5

Trykk og innbinding: Livonia Print

ISBN: 978-82-489-3290-1

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo

www.kagge.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Med mindre annet er oppgitt, er sitater oversatt av forfatteren.

og alt blir helt

1. Fåglarna vet

Vilje til liv

Kråker

Tro meg, uten kråker ville ikke livet være det samme.

Uten kråker på skeive i vinden over blakke jorder etter høstregnet.

Uten kråker kraksende på hestelorten langs tømmerveger over mørknende sjø-is om våren.

Uten kråker med svarte agat-øyne, speidende mot menneskenes boliger når det dages.

Uten kråker

ville det være et tomrom i vinden, en skygge av savn bak øynene dine. Alt av liv behøves hos Livet.

Og kråka vet ikke at den heter kråke.

Hans Børli

Uten kråker ville definitivt ikke livet vært det samme. Et liv uten fugler ville også fortonet seg ganske annerledes.

Vi møter dem overalt, fuglene. I alle typer miljøer og til alle årstider. Ser jeg ut av vinduet hjemmefra, er sjansen stor for at en skjære eller kråke møter blikket mitt. Kjøttmeisen er en trofast gjest på fôringsplassen. Utenlands kan jeg treffe kjente og kjære arter som gråspurv og taksvale, men også mer eksotiske fugler som rødfalk og gulbeinmåke. Fugler er virkelig nesten allestedsværende, men mange av møtene tenker vi ikke så nøye over.

Den vesle rødstrupen synger sine metalliske toner en tidlig vintermorgen og fyller luftrommet med skarpe, boblende triller. Sangen har ikke et fredelig innhold, og for andre rødstruper oppfattes budskapet som krast. Fuglen sitter i ensomhet og synger, og sangen er et forsøk på å holde andre rødstruper borte. Det siste rødstrupen trenger, er konkurrerende artsfrender i det sparsomme matfatet og vinterterritoriet sitt. Tilværelsen vinterstid kan være barsk, og rødstrupene våre er hovedsakelig trekkfugler. Men noen blir igjen. Ved å overvintre kan rødstrupene sikre seg kontroll på det beste hekkeområdet om våren.

For de fleste av oss forblir sangartisten ukjent. Den runde fjærkula med de store, stirrende øynene og oransjerødt bryst opererer i det skjulte. Men gjenkjenner du sangen, er det straks en hyggelig bekjent som møter deg i vintermørket. For sitt indre blikk kan fuglekjennere se rødstrupen der den sitter gjemt i et kratt mellom bygninger og asfalt med brystet fullt av guddommelig sang. Med ett er vi litt mindre alene.

Uavhengig av om vi mennesker forstår hva vi har hørt, eller om hjernen på et ubevisst nivå har absorbert rødstupens sang, påvirker fuglene oss både visuelt og gjennom lydene de lager. De demper stress og angst.1

Slik vind i ansiktet får oss til å våkne, og lyden av regn er beroligende, stimulerer fuglene oss. Selv de mest urbane av oss kan ha nytte av alt det fuglene tilbyr av inntrykk, siden ulike aspekter av fuglenes nærvær finner resonans i vår egen natur, i vårt eget sinn. Vi mennesker er biologiske vesen med behov for stimuli og opplevelser, sammenhenger og tilknytning til tider, steder og medskapninger. Gråmåker som svever oppunder skyene, gråspurvenes monotone, tørre tjirp-tjirp i parken. Lyset som bryter gjennom skylaget og lyssetter det hele. Fuglene tilbyr oss mennesker kontakt med omgivelsene og årstidenes variasjoner. Fuglelivet er nesten overalt rundt oss, selv om vi i travle hverdager ofte betrakter fuglenes sfære som en parallell verden utenfor vår menneskeskapte verden fylt med nyheter, forbruk og higen etter anerkjennelse fra andre mennesker. Når fuglenes verden finner gjenklang i vårt indre, åpenbarer det seg forundringspakker langs resten av livets vei. Tror du meg ikke, skal du stoppe opp neste gang du møter på stokkanda i parken. Ta deg tid til å sanse, til å være i ro og observere. Hunnene er fortryllende på sin måte, men hannenes prakt er gudesendt. Se hvordan lyset får frem de metalliske fargene i hodet, først blålig, så grønt. Nanostrukturene i fjærene reflekteres i solas stråler. Fargespillet er metallisk, slik vi også opplever det hos skjære, stær og flere andre fuglearter.

Jeg kjenner vårsola stige i hjertet når svarttrosten setter i gang sin melankolske vårkonsert, med en kraft som når helt inn i sjelen. Fuglene ser ikke mørkt på noe, tror jeg. Linerla som kvitrer på tunet, høres ut som en gammel kone som småprater oppstemt med seg selv. Den er til stede i øyeblikket. Slikt smitter. Uavhengig av

min egen sinnstilstand fortsetter linerla å spre glede. Det er opp til meg å legge merke til gjestebudet fra Afrika.

Sammenhenger mellom fugler, oss selv og våre mangfoldige kulturer har eksistert i lang tid. Fugler er estetisk vakre – fjærdrakten skjuler ofte nesten ufattelig flotte mønstre. Kraften i vingeslagene og fuglenes samspill med naturen rundt har inspirert kunstnere til alle tider. I Lascauxhulen i Frankrike er det hulemalerier som er laget 11 500 år f.Kr.2 Et av dem forestiller en mann med fuglehode og er kanskje det eldste eksemplet av fugleinspirert kunst vi kjenner til.3 Et eksempel fra vår egen tid er Kate Bushs stemningsfulle album Aerial, der musikken og svarttrostens melankolske toner går opp i en vakker symbiose. Albumcoveret prydes av formasjoner som faktisk gjenspeiler svarttrostens sang som sonogram, en visualisering av lydbølger.

Fugleopplevelser kommer i utallige former. Noen fugler lever tett på mennesker og beveger seg ikke over store avstander. Skjæra i Norge bygger oftest reir noen fåtalls meter fra bebodde hus og sjelden lenger vekk enn 50 meter.4 Gråspurven, som har fulgt i menneskers fotspor verden rundt, er utbredt på alle kontinenter unntatt Antarktis. Vi får et tett forhold til slike arter. Fuglene tilhører en del av tilværelsen som representerer noe mer stabilt enn vår egen korte gjesteopptreden på jorda. De var her før oss, og de vil være der når vi takker farvel.

Selv våre mest kjente arter byr på storslåtte syn. Når vinteren melder sin ankomst og mattilgangen strupes i hekkeområdene, trekker kråkene vekk fra hekkeområdene, flokker seg og flyr mot sørvest. Et av de mest spektakulære fuglefenomener kan vi dermed oppleve i urbane strøk vinterstid, i byer som Stavanger

og Oslo. I Rogaland har kråkevenn Øyvind Gjerde telt de overvintrende kråkene siden 2010 og funnet ut at mellom 17 000 og 24 000 kråker overvintrer i områder rundt Stavanger og Jæren. Mens bilkøene snegler seg frem i skumringstimene morgen og kveld, fylles luftrommet over dem av kråkene. Svermer av kråker på den røde himmelhvelvingen i desember er litt av et skue! I ansamlinger på flere tusen haster de til og fra overnattingsplassene i skogholt før og etter dagens gjøremål. I fjæreområder, åker og eng blir timene med lys brukt til å lete etter noe spiselig før de returnerer tilbake på kvelden. Å føre en sosial tilværelse når natten senker seg, gir muligheter for småprat og utveksling av livsviktig informasjon, for eksempel hvor det er mat å finne.5 Ja, mye tyder på at det foregår langt mer i slike kråketing – ansamlinger av kråker – enn vi klarer å forestille oss.

Hver art har sin egen lille sfære og inngår i et stort samspill. De er tilpasset levestedene sine og er finslipt gjennom årtusener. Skjøre kropper som får til store undre fordi de må og kan. Kulde, sult, familieliv. Et fugletrekk som bringer dem fra kontinent til kontinent år etter år, generasjon etter generasjon.

Den minste fuglen i Norge, fuglekongen, veier ikke mer enn fem gram, omtrent det samme som et kronestykke. Likevel tar mange av dem til vingene når høstfrosten setter inn, flyr utover bergene langs kysten, utover bølgene, i ukjent farvann, med håp om å kunne lande trygt i et kratt på den andre siden av havet. Det er en reise med livet som innsats, men det er også et sjansespill å bli værende i Norge. Fuglekongene som velger å holde oss med selskap gjennom den norske vinteren, livnærer seg inne barskogen, gjerne i kalde,

blå minusgrader. Daglig setter de til livs edderkopper og granfrø tilsvarende egen kroppsvekt, og stoffskiftet er så høyt at de må spise nesten kontinuerlig gjennom dagen. Om natten senker de kroppstemperaturen fra dagens 41,4 grader ned til cirka 32 grader.6 En fuglekonge blir sjelden mer enn året gammel, men livsviljen er likevel stor og beundringsverdig.

Ganske utrolig er også livet til gjerdesmetten, en annen liten tass av en fugl som smyger seg som en mus i steinur og rotete vegetasjon. Tilværelsen er usikker for gjerdesmetten; bare hver tiende gjerdesmett overlever perioder med langvarig frost, is og snø. Med andre ord kan bestanden fra en hekkesesong til en annen reduseres med 90 prosent,7 men siden den kan produsere 8–10 unger i ett og samme kull, er mulighetene for å bygge opp bestanden igjen absolutt til stede. Etter en snørik og trøblete vinter er det ikke sikkert du ser eller hører noe til gjerdesmetten. Andre vårer er den tallrik og er mer enn villig til å la den kraftfulle sangtrillen sin dominere lydbildet i skogkanten.

Fuglene fyller verden med liv dersom de får lov.

Workin’ Day and Night

Gleden fuglene gir oss i hverdagen, er bare én av årsakene til at de verdsettes så høyt. Med sitt allestedsnærværende liv har et nebb eller en klo hatt noe med det aller meste i naturen å gjøre, og det er lurt å spille på lag med dem. At fugler spiser insekter og andre organismer, er nyttig.

I et økologisk samspill står de ulike komponentene i et vedvarende og gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Estimat viser at fuglene globalt konsumerer mellom 400 og 500 millioner tonn med insekter årlig,8

noe som utvilsomt er med på å holde økosystem sunne og friske. En familie med svarthvit fluesnapper kan sette til livs flere tusen mygg i løpet av et døgn, og kjøttmeisforeldrene i nabofuglekassa leverer grovt regnet 10 000 sommerfugllarver til et kull med sultne unger i løpet av hekketiden.9

At fugler holder nede antallet av visse typer insekter, kan være gunstig for andre nære insektslektninger og dermed styrke mangfoldet av arter. For menneskene er fuglenes appetitt på disse små organismene ofte en fordel. I Kina har de funnet ut at to tredjedeler av dietten til husseileren, en fugl som er i familie med vår tårnseiler, består av arter som skader avlinger dersom de blir for tallrike.10

Apropos Kina kan jeg nesten ikke unnlate å kommentere den etter hvert så kjente historien om da Kinas tidligere leder Mao Zedong inviterte landets befolkning med på den lite sympatiske Drep en spurv-kampanjen. Intensjonen til Mao var edel nok. Kampanjen var en del av Maos program «Det store spranget fremover» som fant sted fra 1958 til 1962.11 Et av Maos ønsker var å effektivisere jordbruket og dermed øke matproduksjonen. Spurvene spiste korn og sto i veien for planene, mente Mao. Men da fuglene var borte, ble kornåkrene overtatt av insekter, som nå hadde friere spillerom i de store monokulturene. Slik bidro fugledrapene til hungersnød med 30 millioner døde mennesker.12

Ja, tenk det, selv kråka er umistelig. Vi skal ikke underslå verdien av den store rengjøringsjobben rovfugler, kråkefugler, måker og andre åtselfugler gjør. Ikke bare med tanke på å fjerne menneskelig avfall, men også døde og døende organismer nær sagt overalt i naturen,

noe som igjen forhindrer sykdommer og forurensing. Ulike arter av rovfugler er dessuten sensitive for miljøforandringer og kan dermed fortelle oss mye om naturens helsetilstand.13 At over halvparten av verdens rovfugler er i tilbakegang,14 er derfor bekymringsfullt.

Gribber er eksperter på avfallshåndtering av dødt organisk materiale, og i Norge er det nok havørna som er det nærmeste vi kommer slike skapninger. Indiske forskere har regnet seg frem til at nytten en enkelt gribb gjør på avfallshåndteringsområdet i løpet av livet, tilsvarer verdier for 11 000 amerikanske dollar.15

Godene gribbene og andre åtselfugler gir oss, kan illustreres med følgende dramatiske eksempel: I løpet av få tiår rundt årtusenskiftet ble bestandene av teraigribb, indiagribb og bengalgribb i India kraftig redusert. I 2005 var bare tre prosent av disse gribbene igjen som følge av forgiftning fra husdyrmedisinen Diclofenac.16

Resultatet ble en kraftig økning på mer enn fem millioner villhunder, som nå fant mer å spise. Hundene spredte rabies, og 47 300 menneskeliv gikk tapt.17 I 2006 ble bruken av Diclofenac forbudt i landet.18

Men fugler påvirker ikke bare andre arter direkte, de former faktisk hele landskap gjennom å spre frø og nøtter, som når kråkefuglen nøtteskrika hamstrer eike- og hasselnøtter om høsten. En tysk studie konkluderte med at opptil 5000 nøtter blir fraktet til territoriet.19 Med en hukommelse som mest av alt ligner en superkraft, forsøker den rødbrune, duestore fuglen med asurblå vingefelt å huske hvor den gjemmer hver enkelt nøtt. Store trær og andre landskapselementer hjelper den, men når våren kommer, er ikke alle nøttene i vinterlageret spist. Nøttene spirer og blir til trær, og slik hjelper nøtteskrika til med å spre skog til nye steder.

Skognæringen har dermed økonomiske fordeler av nøtteskrikas levesett.

På samme vis er sjøfugler nyttige på måter de færreste tenker over. Alkefugler, suler og andre sjøfugler er bindeledd mellom marine økosystem og øyer, holmer og andre kystområder der de hekker. Ekskrementene deres kalles guano og gjødsler både gressbakker og korallrev, og de spiller dermed en vital rolle i utvekslingen av biologisk materiale mellom åpent hav, kyst og land. At fem prosent av plantene mennesker bruker til mat og medisiner, blir pollinert av fugler, er mer ukjent.

En enda mer håndgripelig fordel fuglene gir oss her og nå, er de økonomiske inntektene de skaper direkte. Turisme har sine kostnader for miljøet på ulike vis, men riktig type naturbasert turisme kan skape innsikt, engasjement og ønske om å bevare både arter og områder. Med interessen for fugler har et marked for fugleturisme vokst frem, med betydelige effekter på både lokal og global handel og tjenesteyting. Syv millioner mennesker reiser årlig internasjonalt for å se på fugler, poengteres det i rapporten Birding in Norway, laget på oppdrag for Innovasjon Norge.20 For lokalbefolkning som driver butikker, guiding og overnatting, er slike inntektskilder høyst velkomne. Over halvparten av nordmenn oppgir naturen som hovedårsaken til å reise i Norge, mens tre av fire utenlandske gjester oppgir det samme, ifølge NHO.21 Ikke få av disse stiller med kikkert og forhåpninger om endelig å få sett utvalgte fuglearter i storslått natur. Noen så tidlig mulighetene i naturbasert turisme. Ole Martin Dahle har drevet med havørnsafari i Flatanger på trøndelagskysten i 22 år, hatt gjester fra 54 land og har opptil 1200 personovernattinger i året. I Lofoten er det nå flere aktører som gjør gode penger på havørnas

majestetiske syn. Kombineres fuglekikkingen med turer inn til den sagnomsuste Trollfjorden, der fjellene stiger 1000 meter rett opp fra havet og bare tillater en smal passasje, blir produktet uslåelig.

Fugleturisme kan fullt ut konkurrere med andre måter å omsette natur til klingende mynt på, og fugler kan gjennom sin tilstedeværelse være med på å redde sine egne leveområder. Białowieża, en urskog i grenseområdene mellom Polen og Belarus, er et eksempel på det. 14 000 fuglekikkere besøker området hvert år. For naturelskere har en av de siste forholdsvis uberørte skogene i Europa betydelig tiltrekningskraft. De representerer et innblikk i en svunnen tid, rester av skoger som en gang strakte seg over store deler av det europeiske lavlandet. Urskogen kan by på spennende fugler som småskrikørn, ulike ugler og spesialiteter som dvergfluesnapper. Beregninger viser at fuglekikkere investerer både mer tid og penger enn andre besøkende, og at de fugleglade legger igjen over 20 millioner kroner hvert år.22 Slik kan fugler og fuglekikking være en økonomisk konkurrent til hogst av skogen, noe som sørgelig nok har vært et omfattende problem i Białowieża, til høylytte protester fra verdenssamfunnet.23

Kloden virker

De fleste av fuglene her til lands er bare sommergjester fra Mellom-Europa, Afrika, ja, til og med Pakistan og India. Det er med lengsel vi ser frem til lengre dager, stigende temperaturer og stadig nye fuglearter som flyr inn over landegrensene. Om våren er hordene av fugler kledd i sin fineste drakt, og de tar med seg et fyrverkeri av lyder og inntrykk. Velkommen til oss!

De har klart det igjen, noe som betyr at kloden fremdeles virker. Ja, slik tenker jeg om trekkfuglene, men ordene er ikke mine. De er fra Ted Hughes’ dikt «Swift», utgitt i 1976, og beskriver følelsen av å se igjen tårnseilere på himmelen etter en lang vinter. Tårnseilerne kommer fra den sørlige halvkulen i mai, og når du skal hilse dem velkommen tilbake, nytter det ikke å henge med hodet. La vinterdepresjonen fare og se opp! Tårnseilerne oppholder seg i lufta nesten hele livet, i opptil ti måneder i strekk, og trenger bare fast grunn for å ruge eggene og fø frem unger. De drar dit sola skinner, og insektene er. Seilerne hersker i luftrommet over oss og trenger knapt jordoverflatens harde materie som vi mennesker er dømt til å trå på gjennom livet. Under vårtrekket flyr tårnseilerne opptil 800 kilometer per dag.24

Også i hekketiden, mens ungene deres ligger i reiret under taksteiner og i hulrom på bygninger, kan de voksne tårnseilerne dra flere hundre kilometer etter mat. Finner den de riktige forholdene for næringssøk, spiser dette mirakelet av en fugl rundt 10 000 insekter på en dag, noe som tilsvarer et insekt per 6,8 sekund. Men de store mengdene insekter kan utebli. Heldigvis klarer tårnseilerungene seg opptil tolv dager uten føde ved å gå inn i en slags dvalelignende tilstand.25

Den amerikanske arten svartseiler, som ligner vår tårnseiler, er registrert flyvende 4000 meter høyt (13 000 fots høyde) om natten. Aller høyest flyr den når fullmånen lyser opp nattehimmelen. Hvorfor det er slik, vet vi ikke. En teori går ut på at insekter tiltrekkes av månen, og at byttedyrene til seileren dermed oppholder seg høyere oppe i luftrommet.26 Om det er hold i den antakelsen, skal være usagt, men dette skal være første

gang forskere har oppdaget at en fugls flyvehøyde varierer med størrelsen på månen. På flere måter er seilerne bindeleddet mellom jordskorpa og den storslåtte og uhåndgripelige himmelen.

Når jeg tenker på tårnseilerne, fremkalles minner om skrikende boomerangformede fugler som flyr i små grupper rundt husene på varme sensommerkvelder, noe de gjerne gjør rett før de setter kursen mot Afrika. De er så fine, slike kvelder. Mens dagen er full av inntrykk, har kvelden en annen ro og en egen dybde. Når sommeren er på hell, stilner fuglenes lyder. Vi takker tårnseileren for selskapet og ser frem til besøk igjen om drøye ti måneder.

At rovfuglen fjellvåk kommer tilbake til hekkeplassen benyttet året i forveien, skal du ikke ta for gitt. I april og mai svever fjellvåkene på stive vinger over landskapet, på utkikk etter et sted egnet for familieliv. Gode forekomster av smågnagere er et avgjørende kriterium for om den velger å slå seg ned et sted, men den speider ikke bare etter lemen og markmus, men også urinen deres. Urinen til smågnagere avgir ultrafiolett lys (UVlys), og dette ser fjellvåkene. Er det lite mat i terrenget, trekker de videre til bedre jaktmarker. Slik kan samme fjellvåk hekke i fjellbjørkeskogen i Vest-Finnmark ett år, for så å slå seg ned på tundraen på Kolahalvøya i Russland påfølgende hekkesesong.

Men fjellvåkenes tilpasningsdyktighet er bare ett av mange eksempler på fuglenes evner til å klare seg i vekslende miljøforhold. Fuglene slutter aldri å imponere. I oktober 2022 ble det registrert en lappspove som fløy over 13 000 kilometer på 11 dager.27 Det finnes lappspover i Norge, men denne ferden gikk fra hekkeplasser i Alaska over havet, dag etter dag, til

Tasmania, der uvirkelig store flokker med vadefugler fra fjerne himmelstrøk samles for vinteren. Elleve dager uten mat og søvn er lenge, og ikke noe jeg anbefaler deg å prøve.

Like imponerende er den mer kjente rødnebbternas trekk. Den vesle sjøfuglen er blant dem som trekker lengst av alle planetens fugler. Årlig flyr den opptil 90 000 kilometer, ofte i storm og motvind, fra arktiske strøk til Antarktis. Ternene drar slett ikke alltid i en rett linje til og fra hekkeplassene i nord, men bruker store havområder, som en pirat på de syv hav, noe som forklarer lengden på trekket.28 Er den heldig, holder en rødnebbterne seg i live til den er 30 år, og summerer vi opp alle reisene en rødnebbterne kan ta, får vi en distanse som tilsvarer reisen til månen frem og tilbake – tre ganger!

Noen fugler trekker alene, mens andre sverger til fellesskapet. Flokker med titusener av stærer dansende over en innsjø er et overveldende skue. Tidvis er flokkene så massive at de nærmest formørker himmelen. Danskene kaller fenomenet sort sol, og det er en turistattraksjon både i Danmark og flere andre steder der stærene samler seg på denne måten. Flokken stiger til værs for så å synke igjen, som musikk og lydbølger som farer over himmelen, og med et utrolig presisjonsnivå. Individer i slike flokker reagerer på bevegelsene til andre fugler de flyr sammen med, og reaksjonstiden er superrask.29

I Italia viste forsøk at hver enkelt stær reagerer på de seks–syv nærmeste fuglene i flokken, og at bevegelsene slik forplanter seg utover.30

Store fuglesamlinger er en motreaksjon mot farene rovfugler som spurvehauk og vandrefalk representerer. Med flere øyne til å oppdage farer og være en i mengden

reduseres risikoen for å bli spist. Flokkene kan bli enorme, der fuglene telles i millioner hos enkelte arter. Vinteren 1951–52 var 70 millioner bjørkefinker samlet i Sveits. Det er den største ansamlingen av fugler som er registrert i moderne tid, i hvert fall etter at den en gang så tallrike vandreduen ble utryddet.31 En ansamling med bjørkefinker i Skåne i Sverige i januar 2020 blir liten i sammenligning, med «bare» mellom fire og åtte millioner fugler.32 Det er bøkeskoger og frøene disse skogene produserer, som tiltrekker bjørkefinkene.

Fantasifulle forestillinger

I tidligere tider undret mennesker seg naturlig nok mye over hvor fuglene tok veien om høsten. Den greske filosofen Aristoteles la merke til at fuglene i nærmiljøet endret utseende i takt med årstidene. Han konkluderte med at rødstjertene gjorde seg om til rødstruper, og at hagesangerne ble til sangfuglen munk, mens det i virkeligheten var fuglefaunaen som ble skiftet ut.33 At vi lenge trodde låvesvalene overvintret på bunnen av innsjøer, beror selvsagt også på gale logiske slutninger. Om kvelden samler svalene seg i digre flokker i siv og kratt ved våtmarker og innsjøer; om morgenen er de borte. I 1555 konkluderte derfor den svenske erkebiskopen Olaus Magnus med at fuglene forsvant ned i vannet for å legge seg til for vinteren, og naturforskeren Carl von Linné videreformidlet dette som en sannhet så sent som på 1700-tallet.34 I dag vet vi at svalene tar turen til de sørligste delene av Afrika når de kjølige høstkveldene kommer smygende, og slik har de gjort det i uminnelige tider.

Svalene trekker på dagtid. Hva disse fuglene må se! Gamle byer, travle markeder, bilkollisjoner, Paris, regnskog og ørken, familier på piknik, enorme jorder, oaser av liv ved våtmarker. På gode dager tilbakelegger låvesvalene over 300 kilometer i en fart på rundt 30 kilometer i timen35. Underveis spiser de, og de er derfor mindre avhengig av å feite seg opp i forkant av trekket. For andre fuglearter er en solid fettpakke uunnværlig før de tar fatt på reisen sin. Fett er en kompakt lagringsform for energi, og i forkant av trekket er det vanlig at fugler øker vekten sin med både 30 og 40 prosent.

Dobbeltbekkasinen, en vadefugl som flyr nonstop fra vierkrattene i den norske fjellheimen til afrikanske land sør for Sahara, øker vekten fra rundt 150 til 250 gram før fuglen letter fra norsk jord.36

At vi tidligere trodde fuglene endret seg fra en art til en annen for å møte vinteren, og at svalene overvintret i mudderet under vann, høres utrolig ut. Slike teorier viser begrensningene i vår forestillingsevne. Fuglenes mestringsstrategier overgår all verdens tro og overtro. At fugler bruker jordas magnetfelt til navigering, er nå godt kjent. I 2021 skrev NRK Nordland om hvordan de magnetiske feltene, som forandrer styrke etter lengdegrad, hjelper fuglene å finne veien.37 Andre aspekter ved trekket er mer håndgripelige, men ikke mindre imponerende. Tenk at fuglene letter, trosser tyngdekraften og tar av gårde på reiser mellom kontinenter uten fossilt brensel. Tvert imot flyr de med lette vinger og går med en ballerinas skritt uten å skape varige avtrykk.

Fuglene har vært på jorda i millioner av år, og studiene av dem avslører evolusjonens mange og forbløffende tilpasninger. Fugletrekket, reisene over kontinent og

de enorme avstandene i takt med årstidenes skiftninger er en slik evolusjonær tilpasning. Fugletrekket er en av naturens mest omtalte mysterier, og fuglenes reisestrategier og overvintringsområder er i kontinuerlig endring. Etter hvert som både landskap og klima forandrer seg i stadig raskere fart, vil vi kunne se nye endringer også hos fuglene. Instrumentering av fugler med GPS-sender og andre høyteknologiske hjelpemidler lar oss ta del i trekket på en helt ny måte og samler kunnskap vi trenger for å forstå ulike aspekter ved fuglenes tilværelse og hvordan de responderer på verden vi skaper.

Alle fugler skal finne sitt sted å være i løpet av våren. Når stæren og bjørkefinken sprer seg utover landet vårt igjen i april og mai, er livsgnisten deres på topp. I en verden der vi kan få inntrykk av at naturen er i ferd med å skyves utfor et stup, der insektene blir stadig færre og kloden har feber, bringer hver enkelt trekkfugl med seg håp og inspirasjon. Vi har en levende planet, og noe er som før. Trekkfuglene mestrer de utroligste reiser, de overlever der ute i verden, og de kommer tilbake. Når våren er her, begynner livet på nytt. Med like stor selvfølge som at langviseren på klokka står rett opp hver hele time, flyr fuglene inn over landet samtidig som temperaturen stiger. At de kommer tilbake, gir unektelig en slags trygghet og forutsigbarhet i en verden som er full av dårlige nyheter. Men de minker i antall. Systemet er ikke friskt. Fuglene som har overlevd siden dinosaurenes tid og er direkte etterlevninger etter dem, er nå mer truet enn noen gang. Naturens puls slår svakere.

Den avskyelige snømannen og andre varsler

Fuglenes evne til å fly – det er det det dreier seg om for millioner av fugleinteresserte over hele kloden. Fuglene har sine foretrukne trekkruter og strategier på reisene, men akkurat den nærmest magiske evnen til å fly gjør at nesten hvilken som helst trekkfugl kan dukke opp hvor som helst i verden, kanskje til og med rett foran nesa di. For mange av oss er fugler helt nødvendige elementer i dagliglivet, og vi klarer ikke å se for oss et liv uten dem. De gir så gode sanseinntrykk, og det er spennende å følge med på hva de driver med, noe som stimulerer undring og nysgjerrighet. Fugler er, i motsetning til de fleste pattedyr, i stor grad dagaktive og enkle å observere. De bruker lyd til å kommunisere seg imellom. Millioner av oss nyter synet av dem, og slik er det verden rundt. Opplevelsesverdien er oppsiktsvekkende, og enkelte av oss blir trollbundet for livet.

Det finnes et stort spekter av ulike fuglearter i verden, rundt 10 600 arter.38 Over 500 av dem har besøkt vårt eget land,39 og enkelte ivrige fuglekikkere ser over 300 av dem årlig her i Norge. Mangfoldet av fuglearter og det uforutsigbare ved fuglene gjør fuglekikking både krevende og fengende. Stadig dukker det opp nye utfordringer. Gleden ved å kjenne igjen fugler, også de som flyr i full fart på litt avstand, er stor. I løpet av sekunder har hjernen til en erfaren fuglekikker satt sammen informasjonen den har fått om det flyvende objektets form, lyd, vingeslag, mønster og farger. Ut i den andre enden kommer et artsnavn. Det er spennende å lære om adferd og utbredelse, om hvorfor fuglene farer frem akkurat slik de gjør. Hver art har sitt særpreg, og innad i en art er det variasjon i tilpasninger og særtrekk.

Legger du merke til fuglene, får du også et tettere bånd til årstidene. Vårtegnene kommer på rekke og rad, og de kommer tidlig. Allerede rundt nyttår kan vi, dersom det er smågnagere i skogen, høre perleuglas rop fulle av fremtidshåp. I løpet av januar og februar dukker trekkfugler som gravand og vipe opp langs kysten sør i landet. Men fugletrekket er slett ikke begrenset til noen få måneder i løpet av året. Fuglene flyr hit og dit, og fuglenes opptreden er mer dynamisk enn de fleste tenker over. Også midt på sommeren og i løpet av kalde vintermåneder er det noen fugler som kommer, mens andre drar sin vei. Selv om vårtrekket når sitt klimaks i april og mai, og den luftbårne trafikken er intens i september og oktober, skjer det nye ting på fuglefronten hele året.

På mitt hjemsted i Lofoten innfinner praktærfugl, gulnebblom, fjæreplytt og andre arktiske gjester seg i løpet av vinteren. Dette er deres perfekte vintersted; her finner de det de trenger. Vinterfiske og de marine ressursene tiltrekker gråmåke, svartbak, ærfugl og havørn fra andre deler av Norge og verden. Og iblant ser jeg sjeldne fuglearter. Noen fugler er sjeldne fordi de er fåtallige. Andre er nasjonalt eller regionalt uvanlige fordi de har havnet langt utenfor områdene der artsfrender vanligvis sees, kanskje fordi det er matmangel der de pleier å være, eller fordi et uvanlig vær har brakt dem ut av kurs. Andre er bare sjeldne å se fordi de er vanskelige å få øye på, eller vi ser dem ikke fordi de er aktive når vi sover. Kanskje er årsaken ganske enkelt at vi vanligvis ikke besøker stedene der de oppholder seg.

Noen ganger stifter jeg bekjentskap med fuglearter jeg tidligere bare har sett i fugleboka. Den første virkelig sjeldne fuglen jeg selv oppdaget på mine turer i

nærområdet, var en globalt rødlistet ismåke. Det skjedde i Bodø 9. januar 1994. Med mitt nye speilreflekskamera fikk jeg heldigvis dokumentert funnet, og mitt første steg inn i fuglehistorikken var tatt. Slike ikke-hverdagslige observasjoner godkjennes av en sjeldenhetskomité av fugleeksperter. Dermed sikrer ornitologene at registreringene står seg for ettertiden.

Trolig er det ikke mer enn 14 000 ismåker igjen i hele verden.40 Ismåka er en arktisk måke som normalt holder seg i iskanten, og som blant annet hekker på Svalbard. Men det kan altså hende at ismåka også dukker opp langs norskekysten. I 2021 ble ytterligere en ismåke sett i Nordland, denne gangen på Lovund i Lurøy kommune.

NRK ringte og ba meg kommentere den kuriøse gjesten og ville vite hvor uvanlig besøket egentlig var. Som å få et glimt av den avskyelige snømannen, svarte jeg, noe som også ble overskriften på nyhetssaken.41

Kanskje er du fuglekikker selv? Det skal ikke så mye til. Legger du merke til fugler i løpet av dagen, er du strengt tatt en av oss. Kanskje gir fuglene deg visse følelser og assosiasjoner, og tenker du etter, vet du nok navnet på ganske mange typer, kanskje ti–tjue arter? Det fine med å være opptatt av fugler er at vi kan være våre egne forskere. Ved å kikke på fugler der vi bor, oppdager vi interessante sammenhenger knyttet til skifter i vær og årstider, til landskap som omformes av mennesker – og fugleforekomstene som endrer seg fra dag til dag. Siden fuglene er så vevd inn i landskapet og samspillet med andre organismer, er det stadig nye problemstillinger å gruble på basert på de endringene vi ser rundt oss: Hvorfor er det en hel flokk med havørner i fjæra akkurat nå, og hvorfor bygger ikke stæren reir i fuglekassa lenger? Kanskje er mine inntrykk helt

annerledes enn det eksperter mener å ha funnet ut, eller teoriene naboen har. Jeg har opplevd store endringer i fuglefaunaen i egen levetid. Noen av fugleartene jeg vokste opp med, har blitt sjeldne, kanskje til og med forsvunnet helt fra stedene jeg besøker. Andre har blitt vanligere. Jeg har blitt et tidsvitne, dessverre ofte med negativt fortegn.

Fugler drar til ulike steder i løpet av døgnet og i løpet av året, men bevegelsene deres er mer begrenset i tiden med egg og ungepass. De trenger likevel flere ulike elementer i landskapet for å leve. Ved å følge med på fuglene øker vi forståelsen av økologiske sammenhenger i naturen, altså innsikten i samspillet mellom fugler, andre organismer og det ytre miljøet som utgjør livsgrunnlaget deres. Det gamle restarealet i jordbrukets kulturlandskap, der det blir litt bløtt om våren og der slåmaskinen aldri når frem, er gjerne den suksessfaktoren den langbeinte vadefuglen storspove trenger for fortsatt å kunne få frem nye generasjoner spover. Om høsten trekker storspoven nedover norskekysten, til nye landskap lenger sør i Europa. I utlandet møter de farer som jakt, tørke og nedbygginger som ikke alltid er like enkelt å gjøre noe med for oss her i Norge.

Å oppdage hvordan verden forandrer seg, er ikke så lett, siden det skjer sakte. Og det dreier seg ikke bare om natur som legges under asfalt, men i like stor grad om ensretting og degradering av naturen gjennom måter vi bruker den på, som til jord- og skogbruk. Men slike endringer er vanskelige å få øye på for de fleste. Rapporter og undersøkelser viser at det blir færre fugler, men det ser ikke alltid slik ut. Noen arter øker også i antall, og kanskje er det disse artene du er opptatt av og har rundt deg. At enkelte arters opptreden varierer sterkt

fra år til år, kompliserer bildet ytterligere. Ikke minst gjelder dette finkefuglene, som utenom hekkesesongen vandrer over store områder på jakt etter frø på blant annet bjørk og gran.

At så mange kikker på fugler, utnyttes aktivt, for fuglene er nyttige miljøindikatorer og brukes i offentlig overvåkning av naturens helse. Dermed blir fuglekikking et nyttig verktøy for å fremskaffe kunnskap om alt levende rundt oss. I den offentlige utredningen Enkle signaler i en kompleks verden — Forslag til et nasjonalt indikatorsett for bærekraftig utvikling trekkes fugler frem som spesielt godt egnet for overvåkning av natur og miljø, og i dag er fugler godt integrert i miljøovervåkning i et bredt utvalg av prosjekter, blant annet som indikatorer på ulike naturtypers tilstand. Et helt konkret eksempel er undersøkelsene av døde havhester langs norskekysten. Havhest er en sjøfugl som plukker opp mat fra havoverflaten ute på åpent hav. Den måkelignende skapningen tror flytende plastbiter er næring, og opptil 95 prosent av havhestene har plast i magen. Ved å telle antallet plastbiter i fuglene får vi informasjon om hvordan det går med internasjonale miljømål om redusert forurensing.42 Fugler er naturens alarmklokker – varslere det er vel verdt å lytte til.

Siden fugler er så avhengige av de proteinrike insektene, er den mye omtalte «insektdøden» med massiv tilbakegang i verdens insektbestander43 en hovedgrunn til fall i antall av fugler. Gjennom naturens finurlige mekanismer reguleres antall fugler ned i takt med at grunnmuren i deres eksistens trinnvis demonteres, også her i Europa.44 Insektenes tilbakegang fikk for alvor oppmerksomhet etter at forskere dokumenterte opptil 75 prosent reduksjon i blomsterenger og naturreservat i

Tyskland.45 Med god grunn har vi de siste årene innledet en mer målrettet overvåkning av insekter i Norge.46

Fuglenes og insektenes kollektive tilbakegang har helt sentrale fellesnevnere. Menneskers bruk av store landarealer, der naturlige elementer som våtmarker og gamle skoger erstattes med gressletter og plantasjer for å mette menneskelig appetitt på ressurser, fortrenger andre arter vi deler jorda med. Men noen arter profiterer på forandringene. De blir tallrike og i enkelte tilfeller utfordrende for dem som driver jord- og skogbruk.

Bevaring av mangfold av naturtyper, insekter og fugler, rovvilt og alt det som gjør jorda så fruktbar og fin, må utgjøre kjernen i fremtidens bruk av naturen. I 2022

oppnevnte myndighetene et såkalt naturrisikoutvalg,47 nettopp fordi svekket natur gjennom dagens bruk av den har, og vil få, enorme konsekvenser for blant annet matforsyning og økonomi. Naturpolitikk er sikkerhetspolitikk, der alle aktører i naturen spiller en rolle.

I 35 år har jeg vært fuglekikker. Jeg har sett og tenkt på fugler hver eneste dag, år etter år. Jeg ble fuglekikker samtidig som et politisk engasjement våknet tidlig i tenårene. Sammenhengene mellom de overordnede diskusjonene og utviklingstrekkene i samfunnet på den ene siden og endringene i fuglefaunaen på den andre, har vært lærerikt å følge med på. Jordbrukspolitikk, distriktspolitikk, ja eller nei til EU, lokaldemokrati, befolkningsøkning og energisikkerhet. Problemstillinger rundt fuglene lurer seg inn, for de påvirkes av alt dette.

Tanken om fugler som pekepinn på det ytre miljøet er ikke ny; de fleste har hørt om tidligere tiders varslingssystem i gruvene. Flere steder var det vanlig å ha med seg en kanarifugl i bur ned i gruvegangene. Når

kanarifuglen falt av pinnen, forgiftet av kullos og andre farlige gasser, var forholdene så ille at en rask exit for arbeiderne var å anbefale. Vel, se for deg hele verden som en gruve, og spør deg hvordan du bør handle dersom fuglene rundt deg forsvinner.

Fuglenes historie er vår historie

Dessverre viser overvåkning av verdens fuglebestander en omfattende tilbakegang, og mange av dem er nå så lave at det er fare for deres eksistens. Fuglene forteller oss at økosystemene de lever i, er kraftig svekket. Naturen slik vi har kjent den til nå, er i ferd med å gå i oppløsning. En slik påstand har sterk støtte i tungt vitenskapelige rapporter fra blant annet Naturpanelet IPBES (heretter kalt Naturpanelet). Budskapet er krevende å svelge, men handlingsrommet for å snu utviklingen finnes fortsatt, og det er enormt. Skal vi lykkes, må vi følge rådene Naturpanelet kommer med, handle absolutt og raskt. Fysiske sannheter som at det har blitt færre fugler og en mindre levende planet, er vanskelige å diskutere seg vekk fra. Fåglarna vet; i alle fall forteller det synkende antallet fugler en helt spesifikk historie vi bør prøve å trekke noen slutninger og lærdommer av. Minkende fuglebestander er ikke bare historien om en verden med akutte natur- og klimautfordringer. Like mye er det historien om menneskets suksess. Om ekspansjon og rask befolkningsøkning, mer velstand og økonomisk vekst. De siste hundre årene har vi redusert fattigdomsproblemer, analfabetisme og utbredelsen av flere alvorlige sykdommer globalt. Mye har blitt bedre, ikke minst her hjemme. Gjennom fuglenes reiser og liv møter vi også menneskelig aktivitet, vår streben etter en

trygg og komfortabel tilværelse. Dessverre er vi i ferd med å bli offer for vår egen overlegenhet. Naturen gir oss verdier på utallige måter. Når den utarmes, svekkes vårt eget livsgrunnlag. Problemene trekkfuglene våre møter, representerer menneskehetens sårbarhet.

Særlig de finansielt bemidlede delene av verden står i en historisk særstilling. Alt ligger til rette for at vi i Norge kan ta en ledende rolle i arbeidet med å snu en negativ trend for fuglebestandene. Det krever ikke bare intelligens, men i høyeste grad en solid dose klokskap. Altfor lenge har vi tenkt på naturen som noe vi skal underlegge oss og overvinne. Nå er tiden kommet for å lansere de store planene for bevaring av grunnlaget for vår eksistens, nemlig naturen. Vi er et annet sted i historien, og vi har annen kunnskap. Mennesker og fugler er ikke motpoler, men ulike typer skapninger med samme miljø som levested.

Dersom vår suksess skal opprettholdes, må vi i større grad spille på lag med naturen, for eksempel gjennom å bevare mer natur i tilknytning til jordbruksdriften og reparere svekkede økosystem. Fortsetter vi med å øke vårt eget albuerom på bekostning av omgivelsene, spiser vi også opp den vanlige naturen, og tidligere tallrike arter og utbredte naturtyper blir uvanlige og truet.

I denne boka tar jeg deg med på en reise i fuglenes verden, og du vil få høre om utfordringer og løsninger. Å gi et fullt og godt bilde av dette er en krevende øvelse, for farer truer overalt. Mye skjer på norsk jord. Men fuglene trues i tillegg av forhold og hendelser utenfor landegrensene, der flesteparten av dem gjerne holder til størsteparten av året. Sør i Europa, tropiske strøk eller langt til havs i Nord-Atlanteren er like naturlige tilholdssteder for mange av fuglene som det Norge

er. Forhold under trekket og på overvintring er av avgjørende betydning. For noen arter befinner de mest alvorlige truslene seg utenfor Norge.48 Derfor er internasjonalt samarbeid så viktig når vi skal redde fuglebestandene. Hekkesuksess i Norge vil likevel være en avgjørende faktor for bestandsutviklingen.

Andre farer inkluderer forstyrrelser, trusler fra fremmede arter som med menneskets hjelp slippes ut på nye steder, miljøgifter, fangst og jakt, drukning i fiskeredskap og akutt forurensing. Det er sjelden kun én grunn til at bestanden av en fugleart synker; ofte er det summen av en rekke faktorer. For de fleste arter er det likevel mulig å peke på visse hovedårsaker. For norske hekkefugler som sliter med å holde oppe slekters gang, er det arealendringer som påvirker flest arter, og trygge og næringsrike områder å oppholde seg i er avgjørende.49

Over hele jordkloden foregår det en tiltakende kamp om hvordan arealer skal benyttes. Løsningene fuglene trenger, krever endringer i den enkeltes hjerte og hode, nye politiske løsninger i kommunestyrene, på fylkesnivå, nasjonalt og på den globale scenen.

Gråspurven, dompapen og spurvehauken trenger dessuten din hjelp til å redusere påvirkningen fra faktorer som globalt og nasjonalt dreper flest fugler, nemlig huskattene våre og kollisjoner med biler, bygg og menneskelig infrastruktur. Tallene over fugler som dør som en direkte konsekvens av disse to faktorene, er svimlende høye; så betydelige at mange vegrer seg for å tro på dem, enda de er godt dokumentert. Både privatpersoner, utbyggere, arkitekter og samfunn må være med på dugnaden det er å minimere risikoen fra slike trusler.

Ingen fjærdrakt er tykk nok til å tåle menneskenes ekstreme påvirkning på planeten. Hva vi gjør med fuglene, gjør vi også mot oss selv. Skal vi løse problemene, må fuglene vise vei. Tar vi vare på fuglene, tar vi hånd om de fleste miljøproblemer i verden. Samtidig beskytter vi vårt eneste hjem.

2. Fugleendringer og fugleerindringer

Masseutryddelse

Jorda er hjem for flere millioner arter. De mest nøkterne anslagene antyder at det finnes minst 4 millioner arter, mens andre anslår rundt 100 millioner.50 Hva biologer kaller en art, varierer, og derfor spriker tallene så voldsomt.51 Det som er sikkert, er at vi ennå ikke har rukket å oppdage og kategorisere alle livsformene. Under to millioner arter er beskrevet. I Norge er det oppdaget 33 000 ulike arter, men kanskje finnes det dobbelt så mange arter i havene, skogene, fjellene og våtmarkene, skriver FN-sambandet på sine hjemmesider.52 Planeten vår rommer et mangfold av skjønnhet og livskraft så vakkert at man kan gråte. Så utrolig at brorparten av menneskene kun finner en mulig forklaring på deres eksistens: Gud. Ja, kanskje det? Men ingen religiøse forklaringer og fortellinger er i nærheten av å være så interessante og fantastiske som naturen selv.

Med dagens massive nedgang i fugle- og dyrebestander er veien til utryddelse kortere enn vi liker å tenke på. Når en bestand blir tilstrekkelig lav, regionalt eller globalt,

blir den sårbar for selv små endringer, også naturgitte. Masseutryddelser er episoder i jordas historie der arter utraderes i stort antall på kort tid. Etter det vi kjenner til, har det skjedd fem ganger tidligere. Raske endringer i klimaforhold, vulkansk aktivitet og andre miljøforhold har forårsaket eller bidratt til masseutryddelser, meteorittnedslag likeså.53 For 65 millioner år siden forsvant dinosaurene fra jordas overflate, nettopp på grunn av slike hendelser.

Når masseutryddelse nok en gang har blitt et tema, skyldes det menneskelig aktivitet og måten vi forandrer atmosfæren og biosfæren på. Noen kaller epoken vi lever i, for antropocen, menneskets tidsalder, kjennetegnet av forurensing, massivt arealbruk, utryddelse av arter og andre endringer.54 Det begynte med jordbruk i Midtøsten, utvikling av effektive redskap til jakt og fiske, og fortsatte med reiser over hav og land på jakt etter nye ressurser som gull og edelstener. I mer moderne tider har utvinningen av kull, olje og gass i stor skala gitt oss tilgang på billig energi i store mengder, og vi benytter energien til å utnytte landjord og hav intensivt.

Den sjette masseutryddelsen skjer mens du leser dette. Arter forsvinner før vi overhodet er klar over at de eksisterer; de går med i dragsuget sammen med hele økosystem som forvitrer. De utgjør livsnerven i menneskers eksistens, men vi behandler dem som forbruksvarer. Størrelsen på bestander varierer konstant, og av og til forsvinner arter ut av tiden. Alt dette er naturlig, men omfanget og intensiteten vi er vitne til i dag, er alarmerende og menneskeskapt. Ifølge FNs miljøprogram UNEP opphører mellom 150 og 200 arter å eksistere hver eneste dag. En slik utrydningsrate er

1000 ganger høyere enn den ville vært uten menneskelig påvirkning.55

Forsvinner arter, er de tapt for alltid. I beste fall finnes det bilder av dem i bøker, eller de står utstoppet på et museum. I 2020 publiserte forskere ved Universitetet i Oslo en studie om utrydding og utryddingsfaren for fugler. Ved å studere fossiler fant de ut at en typisk levetid for en fugleart var rundt tre millioner år før menneskene inntok planeten. De siste 500 årene har likevel 187 fuglearter dødd ut, og faren for utryddelse er overhengende for et stort antall av verdens fuglearter, viser beregningene.56 De fleste ville synes det var trist dersom vi ikke kunne høre bokfinkens livsoverskudd i form av dens karakteristisk akselererende trille eller observere kjøttmeisen hoppende rundt i treet utenfor vinduet en solfylt høstdag. Livet ville blitt fattigere. Men forsøk å snu på problembeskrivelsen: Hvor trist ville det ikke være for den enkelte fuglen å ikke være til, sanse og ville? Fugler har egenverdi, slik alle arter har det. Kjærligheten til og fascinasjonen for fugler er mer enn god nok grunn til verne om dem.

Det er lenge siden vi mennesker begynte å utøve omfattende påvirkning på økosystemene. Men dagens skala er hinsides. Av menneskets 200 000 år på jorda er det først i den siste 0,1 prosenten at vi har dominert naturen på denne måten.57 Bare 4 prosent av pattedyrene i verden er ville; resten består av mennesker og husdyrene våre. Stort bedre er det ikke for fuglene: 30 prosent av alle fugler på jorda lever fritt og vilt. Resten består av fugler fra oppdrett, klare for å bli menneskeføde.58

Tingene våre veier nå mer enn alt levende på jorda.59

Men det mangler ikke på gode intensjoner og ønsker om å snu utviklingen.

La vanlige fugler forbli vanlige

Rachel Carsons bok The Silent Spring ble utgitt i 1962 og handlet om hvordan kjemiske sprøytemidler stilnet fuglesangen. Et jordbruk som ensidig la vekt på effektivitet, gikk ut over den levende planeten. Det var blant annet bruken av det kjemiske stoffet DDT, et insektdrepende middel som ble mye brukt i etterkrigstiden, som fikk Carson til å reagere. Og godt var det. Også i Norge led fuglene som følge av bruk av miljøgifter. Lite kjent er det at bestanden av hortulan, en spurvefugl nær beslektet med den mer kjente gulspurven, fikk seg en skikkelig trøkk i 1950-årene fordi såkornet ble beiset med kvikksølv.60 Dette ble gjort for å beskytte kornet mot sykdommer og sopp. Fugler som spiste kornet, ble imidlertid forgiftet. At bestandsnedgangen hos hortulan har fortsatt også i nyere tid, skyldes delvis demografiske utfordringer knyttet til liten og fragmentert bestand etter bestandsnedgangen som fant sted for 70 år siden.61 Slik bærer vi med oss historiens feiltrinn i lang, lang tid. Mens vi trolig hadde 20 000 hortulaner på 1800-tallet, var antallet i 2018 bare 14 fugler.

Carsons bok ble banebrytende i natur- og fuglevernarbeidet, for en verden uten fugler var et scenario de fleste fant skremmende. Den amerikanske marinbiologen sto opp mot tunge økonomiske interesser som etter beste evne lenge sådde tvil om skadevirkningene av plantevernmidler. Taktikken kjenner vi igjen fra tobakksindustriens tidligere argumentasjon om at røyking egentlig ikke er så helsefarlig. På samme måte har selskaper som tjener gode penger på å utvinne fossil energi, skapt forvirring rundt sammenhengen mellom høye klimagassutslipp og økende global oppvarming.62

Neglisjering av kunnskap er heller ikke noe ukjent fenomen i fornybarbransjen og offentlig forvaltning, noe jeg skal komme inn på mer direkte senere.

Men det er ikke lenger mulig å argumentere mot skadevirkningene av menneskelig aktivitet. Dataene som beskriver hva og hvorfor fuglene forsvinner, er overveldende, og fugler er blant artsgruppene vi vet mest om. Det kan vi blant annet takke BirdLife International for. BirdLife International er et globalt partnerskap av nasjonale organisasjoner som jobber med fugle- og naturvern. Siden BirdLife International ble dannet i 1922 under navnet The International Council for Bird Protection, har bevegelsen vokst voldsomt. Nå er 115 partnere over hele verden tilsluttet BirdLife International, og organisasjonen samler over to millioner medlemmer og langt flere støttespillere. BirdLife Norge er den norske partneren og er en forening med over 13 000 fugleglade naturvernere her til lands.

Hvert fjerde år utgir BirdLife International sin rapport State of the World’s Birds, 63 og den femte utgaven kom i 2022. Her samler forskere og biologer den mest oppdaterte kunnskapen om fuglene og hva som skjer med dem. Siste «helsesjekk» viser at hver åttende fugleart er utrydningstruet, 1409 i tallet. Ekspansjon og intensivering av jordbruk truer 73 prosent av dem, mens skogbruket er en trussel mot halvparten.64 Andre trusler mot fuglene inkluderer fremmede arter som rotter og katter, samt jakt og fangst. Klimaendringer og arealbeslag i form av bygninger og veier er andre påvirkningsfaktorer som trekker i gal retning. Mest alarmerende er det kanskje at rundt halvparten av alle fuglebestander er i tilbakegang. At fugler som tidligere har vært tallrike og spredt ut over store områder, synker

i antall, er et vitnesbyrd om at noe er forferdelig galt. BirdLife International har derfor lansert slagordet Keep common birds common, oversatt til norsk: La vanlige fugler forbli vanlige. Uten BirdLife International og de tilsluttede nasjonale partnerne ville situasjonen for fuglene utvilsomt vært verre. De siste ti årene har hele 726 truede fuglearter fått hjelp, og en tilsynelatende uunngåelig vei ned i avgrunnen har blitt avverget. I samme periode har nye 450 svært viktige fugleområder fått beskyttelse takket være oppmerksomheten til fuglevenner og presset de har utøvd for å få det til å skje. Like fullt; det blir færre fugler, også i Europa. Stadig flere fugler finner ikke det de trenger i det europeiske landskapet, mens andre dør før de rekker å fly hit. I 2021 kom en oppsiktsvekkende rapport fra The Royal Society for the Protection of Birds (RSPB), BirdLife International og Czech Society for Ornithology.65 Data fra 378 av de 445 hekkende fugleartene i land som er tilsluttet EU, dokumenterte hvordan fuglelivet i Europa forsvinner. Mellom 1980 og 2017 er den totale tilbakegangen for fuglebestandene estimert til å være på mellom 17 prosent og 19 prosent, noe som tilsvarer et tap på 560–620 millioner fugler. Én av fem fugler er ikke her lenger, og tradisjonelt tallrike fuglearter viser urovekkende tilbakegang. 247 millioner færre gråspurver, 75 millioner færre stærer og 68 millioner færre sanglerker er tall som viser hvordan livsforholdene for disse fuglene har blitt betydelig forverret. Interessant nok var tilbakegangen i fuglebestandene størst i 1980og 1990-årene. Men til tross for en noe lavere intensitet i nedgangen takket være mottiltak som er iverksatt i nyere tid, fortsetter antallet fugler i Europa å synke. Stort bedre er det ikke på den andre siden av Atlanterhavet.

På 50 år har nær hver tredje fugl forsvunnet i USA og Canada, totalt tre milliarder fugler, viser en omfattende kunnskapssammenstilling fra 2019.66 I USA går halvparten av alle fuglearter tilbake i antall, og nesten alle slags naturtyper er berørt.67

39 prosent av arealet i EU brukes til jordbruk68 der fugler og naturmangfold i stor grad er fortrengt, og dette regnes som en avgjørende bakgrunn for tilbakegangene.69 Hele 57 prosent av alle fugler i jordbrukslandskapet i Europa har forsvunnet siden 1980.70 For fuglene som hekker i Norge, er ikke dette uten betydning. Når Europas gunstige steder for fugler blir borte, påvirker det også norske hekkefugler som er på trekk og overvintring der.

Fuglenes situasjon er ikke unik. Også andre artsgrupper har fått unngjelde. Samlet sett har nedgangen i dyre- og fuglebestander i Europa vært 18 prosent siden 1970. Dette er riktignok langt mindre enn tapet av naturmangfold i andre verdensdeler. I Latin-Amerika er hele 94 prosent av fugle- og dyrebestandene tapt i perioden. At Europa kommer bedre ut, skyldes at naturen var kraftig forringet allerede før 1970, skriver WWF Verdens naturfond.71

Ned den røde løperen

Mens spurvefugler som løvsanger og blåmeis sjelden får eksistere lenger enn ett år eller to i denne verden, og bare unntaksvis lenger enn fem–seks år, kan noen arter sjøfugler og andre større fugler bli 30–40 år gamle. Derfor har sistnevnte gruppe teoretisk en større mulighet til å skifte leveområder i løpet av livet, alt etter hva som er gunstig, og noen fuglearter er mer tilpasningsdyktige enn

andre. Enkelte måkearter tilhører sistnevnte kategori, men de flytter sjelden fordi de har lyst. De flytter på seg fordi de må, for eksempel om matfatet forsvinner eller forstyrrelsene blir for mange og hyppige. Samtidig kan nye muligheter by seg andre steder. En undersøkelse som ble gjort i Bergen kommune, konkluderte med at tre av fire fiskemåker i 2020 hadde hekkeplasser som var kategorisert som urbane. Den kysthekkende bestanden var på bare 150 par, og de fleste hekkeholmer sto tomme. Dette er i sterk kontrast til hvordan situasjonen var for bare noen tiår siden, da fiskemåkene var en karakterart i kystlandskapet.72

I byer og næringsområder lager vi flate butikktak. Her finner fiskemåka hekkeplasser langt unna både katt, rev, mink og andre farer. Likevel, for de fleste fuglearter gjelder følgende logikk: Dersom stedene de lever på og av forsvinner, står det ikke nødvendigvis noen gode ledige territorier og venter; de er opptatt av artsfrender. Og dersom fuglene prøver seg et annet sted, er det neppe så gunstig som stedet der de i utgangspunktet hekket. Skifter i miljøet fanges derfor raskt opp av fuglene, som responderer med bestandsendringer. Når de mister stedene de trenger for å leve et godt og sunt liv, for å hekke trygt og for å finne næring, synker bestanden.

At fugler forsvinne helt fra den norske hekkefaunaen, tilhører sjeldenhetene. Men Artsdatabanken, en offentlig nasjonal kunnskapsbank for naturmangfold, har siden 2006 presentert Norsk rødliste for arter. Litt forenklet kan vi si at artene på rødlista risikerer å utryddes dersom de negative påvirkningsfaktorene opprettholdes, og at de ulike kategoriene gir informasjon om hvor stor faren er for at det vil skje. Den seneste versjonen av rødlista for arter i Norge ble presentert av Artsdatabanken 21.

november 2021, den fjerde i rekken. Artsdatabanken har en rekke ekspertgrupper som vurderer statusen for ulike artsgrupper basert på kunnskapen vi har. For fugler er dataene jevnt over relativt gode, og det er all grunn til å ta funnene på største alvor. Av 234 vurderte fuglearter på fastlandsdelen av Norge er 93 arter rødlistet, 11 flere fuglearter enn på lista som kom i 2015. Antallet rødlistede fuglearter utgjør per dags dato hele 40 prosent. Det er dramatisk. Sammenligner vi med lista som kom i 2010 og i 2006, var antallet rødlistede fuglearter henholdsvis 75 og 72. Utviklingen går altså feil vei. Forholdene for fuglene våre blir verre og verre. Politikk for å snu en negativ utvikling har i stor grad manglet.

For at en art skal bli rødlistet, må ett eller flere standardiserte kriterier oppfylles. Noen av fugleartene på rødlista hekker fåtallig hos oss og er derfor ekstra sårbare for ytterligere reduksjoner i bestanden. Det kan være at de har en naturlig sparsom utbredelse hos oss på grunn av klimatiske forhold. Andre har få plasser å leve på fordi naturtypene de trenger, stort sett er ødelagt. De fleste fugleartene på rødlista er imidlertid nokså tallrike og utbredte arter som har en markert tilbakegang i løpet av nokså kort tid, det vil si i løpet av de siste tre generasjonene. For granmeis er gjennomsnittlig generasjonstid satt til tre år, noe som vil si at vurderingsperioden er ni år. Lundens generasjonstid er 14 år, så tidsperioden den vurderes ut ifra, er mye lengre.

Rødlistede arter bør vi ta spesielle hensyn til, slik at tilbakegangen kan stanses eller aller helst snus. For fuglene som ikke står i de mest alvorlige rødlistekategoriene, som er kritisk truet og sterkt truet,

er det ikke en overhengende fare for at de forsvinner nasjonalt på kort sikt. Men arter som har hatt stor tilbakegang, kan ha forsvunnet fra hele regioner, kanskje også der du bor. Og blant kritisk truede og sterkt truede fuglearter finner vi hele 29 norske hekkearter, unike skapninger som hettemåke, storspove og lunde. Andre land har sine rødlister, som gjelder for dem. Det finnes dessuten blant annet en europeisk rødliste og en global rødliste, der man ser på utviklingen hos arter over større geografiske områder.

Ny naturmangfoldlov sikrer all norsk natur var det lovende budskapet fra Miljøverndepartementet i en pressemelding sendt ut i april 2009.73 Heretter skulle hensynet til rødstilk, knekkand, tornsanger og andre arter i norsk natur vurderes i samtlige vedtak der forutsetningene for tilstedeværelsen deres sto på spill. Å ta vare på naturen skulle i fremtiden ikke bare dreie seg om å opprette begrensede verneområder. Arter skulle sikres levedyktige bestander overalt i sitt naturlige utbredelsesområde, og naturtypene de levde i, skulle bevares. Tenk det – den flunkende nye naturmangfoldloven skulle ta vare på fugler og andre skapninger overalt og dermed være en moderne og fremtidsrettet lov som viste vei mot en bærekraftig arealog naturforvaltning. Ved at det ble stilt høyere krav til kunnskap forut for beslutninger, og at redskap som rødlistevurderingene aktivt ble brukt i evalueringene, kunne administrasjoner og politikere ta valg som stanset tapet av naturmangfold. Det var tanken, i hvert fall.

Men slik loven brukes i dag, hindrer den altfor sjelden at fuglearter mister naturen de er så avhengige av. Flere av lovens kraftigste redskap blir i liten grad brukt, til tross for at naturmangfoldloven gir Klima- og

miljødepartementet plikt til å vurdere tiltak for spesielt truet natur, som å vedta nye verneområder, endre lovverk, opprette nye forskrifter eller lage handlingsplaner. 62 fuglearter i Norge er truet og trenger slik oppfølging. En konkret måte å ta vare på truet natur på er ved å prioritere arter og gi natur status som utvalgte naturtyper, noe naturmangfoldloven gir anledning til. Når en art prioriteres under naturmangfoldloven, er alt uttak og all skade eller ødeleggelse av arten forbudt, og det følger med en egen forskrift, tidvis også en handlingsplan. Utvalgte naturtyper skal man ta særskilte hensyn til når beslutninger som kan påvirke tilstanden eller utbredelsen, treffes.

I forbindelse med at naturmangfoldloven ble vedtatt, antydet Direktoratet for naturforvaltning, som tilsvarer dagens Miljødirektoratet, at rundt 400 arter kunne være aktuelle som prioriterte arter. Men dette er slett ikke fulgt opp. Selv om vi har hatt naturmangfoldloven i snart 15 år, er det kun 14 arter av de 2752 truede artene på rødlista som er prioritert. Åtte naturtyper er utvalgte.74

At de konkrete virkemidlene uteblir, har også Riksrevisjonen merket seg. I en revisjon fra 2017 skriver de at myndighetene i liten grad har gjennomført vurderinger av om virkemidlene prioritert art og utvalgt naturtype er egnet for truede arter og naturtyper.75 Dermed har loven fått langt mindre betydning for fugler og natur enn mange håpet på. Oppfølgingsplanen for trua natur, der ulike statlige etater skal jobbe for å bedre utviklingen for truede arter og naturtyper innen 2035,76 er kritisert for å i liten grad ta i bruk disse effektive virkemidlene naturmangfoldloven byr på.

Så lenge naturen fortsetter å tape i møte med den såkalte samfunnsutviklingen, og fuglene våre fortsetter å minke i antall, er det liten tvil om at kritikerne har rett. Tiltakene som innføres, er ikke mange nok, de er for svake og omfatter for få arter. I perioden etter 2009 har departementet også skiftet navn fra Miljøverndepartementet til Klima- og miljødepartementet. At ordet vern har forsvunnet ut av navnet, er symboltungt og symptomatisk.

Å putte naturen inn i kategorier slik rødlista gjør, er ikke helt uproblematisk. I forvaltningen av naturen må rødlista alltid suppleres med mer overordnet kunnskap om fuglebestandene og andre naturverdier. Fuglearter som det historisk har vært sterke forekomster av i landet, men hvor bestandsreduksjonene ligger tilbake i tid, er ikke nødvendigvis med på rødlista. Bestandsreduksjoner som skjer gradvis over lengre tidsperioder, lider gjerne samme skjebne. Hvitryggspetten er en fugleart som tidligere var vanlig på Østlandet, men moderne skogbruk har stort sett fjernet livsgrunnlaget her. Bratte, utilgjengelige lier på Sør- og Vestlandet er nå hvitryggspettens siste tilfluktssteder. En lignende situasjon finner vi hos enkeltbekkasinen, en vadefugl som er knyttet til våtmarker. Når våtmarkene forsvinner, forsvinner enkeltbekkasinene med dem. Andelen våtmarker har gått kraftig tilbake i Norge, Europa og verden ellers over lang tid. Siden 1980 har annenhver enkeltbekkasin forsvunnet fra det europeiske landskapet.77 På stedene jeg ofte lufter kikkerten, i kulturmark som er ispedd våtmarker og fjærer, går det stadig lengre tid mellom hver gang jeg observerer spillende bekkasiner på himmelen. Men i Norge er ikke enkeltbekkasinen rødlistet. Nedgangen kan ha funnet sted så gradvis og over en

så lang tidsperiode at kriteriene som utløser rødlisting, har uteblitt. At enkeltbekkasinene har blitt sjeldnere, er brakt på det rene. Ved fuglestasjonene på Lista i Agder og Jomfruland i Telemark drives det standardiserte tellinger av trekkfuglene, og enkeltbekkasin er en av fugleartene som har gått markert tilbake her i perioden 1990–2019. Spesielt har forekomstene om høsten vært synkende.78 I jordbrukslandskapet på Lista har også antallet hekkende enkeltbekkasiner vært synkende over lengre tid, men etter 2008 ser bestanden ut til å ha stabilisert seg.79 Men oversikten er de fleste steder langt mindre god enn på Lista. For denne karakteristiske vadefuglen, stedvis kjent under lokalnavn som grøftejævel, rævagauk og hømmerhest, er kunnskapsgrunnlaget om utviklingen av bestanden spinkelt mange steder i landet.

Flere fuglearter som er tilknyttet skogsmiljø, forsvant ut av rødlista i 2010. Dette overrasket mange. Men tallene rødlistekomiteen baserte sine vurderinger på, viste at tilbakegangen hadde opphørt eller avtatt markant, og dermed kvalifiserte de ikke til rødlistestatus. Fire spetter: hvitryggspett, dvergspett, tretåspett og gråspett, fløy ut av rødlista sammen med bøksanger, en liten sanger som liker seg godt i edelløvskog og annen storstammet løvskog. Hønsehauk ble ikke lenger definert som en truet fugl, men ble kategorisert som nær truet. Men hadde de skogsglade fuglene grunn til å juble? Godt og vel et tiår etter viser dagens rødliste oss at de tapte bestandene med dvergspett og hvitryggspett ikke er kommet tilbake, og at tretåspetten har gjort comeback på rødlista etter nye runder med tilbakegang. Hønsehauken har vært i tilbakegang også etter 2010, og den er nok en gang på lista som truet og satt i kategorien sårbar. For gråspettens del er situasjonen uavklart. Verken den eller bøksangeren

synes å ha gått markant tilbake nasjonalt de siste 10–15 årene. Men de har heller ikke nødvendigvis økt til nivået de var på før tilbakegangen først ble konstatert, som i utgangspunktet gjorde at de ble rødlistet i 2006.

Når natur skal omgjøres til et utbyggingsområde, trekker man frem oversikten over hvilke rødlistede fuglearter som er observert i området. Utbyggere kan bruke få registreringer som argumentasjon for utbygging, og fuglevenner kan bruke mange rødlisteobservasjoner som argument mot. At det gjennomføres ekstra kartlegginger dersom kunnskapen er dårlig, er uansett avgjørende. Men også andre verdier enn antall rødlistearter må vektlegges når fuglebestandene våre står på spill. Overordnede kvaliteter ved området, som landskapstype, grad av tidligere inngrep og hvilke funksjoner det har for fugler og dyr generelt, bør vurderes nøye. For fugler er slike vurderinger livsnødvendige. Ta overnattingsplassene til storskarv som et eksempel. Slike steder har gjerne blitt brukt i tusenvis av år. Ødelegges de, blir disse kystbundne sjøfuglene tvunget til å overnatte på mer utrygge plasser, utsatt for mer vær, vind og farer. Storskarven kom inn på rødlista første gang i 2021. Dessverre er nok akkurat storskarvens natterasteplasser et aktuelt tilfelle som i mindre grad fanges opp eller tillegges nok vekt i forvaltningen av fuglenes leveområder, og uten rødlistestatus oversees ofte slike overnattingsplasser i konsekvensutredninger og fagrapporter, er jeg redd.

Etter mitt syn bør det være et mål at antall individer og utbredelse kommer opp på det nivået fuglene var på før rødlistingen fant sted, dersom tapene skyldes arealtap og degradering av naturmiljø. Kun på den måten forhindrer vi vedvarende naturtap som følge av menneskelig ekspansjon. Tidsvinduet rødlista opererer

i, er kort. Derfor trenger vi å løfte blikket og ta et sveip bakover til svunne tider dersom vi ønsker å danne oss et større bilde. Som kjent var alt bedre før. Eller?

Rypene forsvant, men barndomsminnene lever

Jeg husker godt min første virkelige bekymring for en utbygging, tidlig i tenårene. I en gressbakke langs Saltenfjorden, der Bodø by ligger ved fjordens inngang, og ikke langt fra stedet der jeg fant den sjeldne ismåka, hadde jeg sett en røyskatt. Men steinrøysene, bakken med de gule engsoleiene og blå engforglemmegeiene, seljetrærne, løpebillene, røttene og vegetasjonen som utgjorde røyskattens verden, skulle legges under asfalt. Fremskritt og nyttig for noe, men også en helt konkret hendelse der naturen jeg hadde begynt å bli glad i, brutalt skulle tilintetgjøres. Selv om foreldrene mine beroliget meg med at det var mange andre steder røyskatten kunne være, føyer hendelsen seg inn i en rekke av tilfeller der kystnær natur rundt en voksende Bodø by ble erstattet med hus og vei. Året kan ha vært 1990 og utgjør referansepunktet mitt for naturen, i både tilstand og utbredelse. Den dag i dag sammenligner jeg nåværende fuglebestander med denne tiden.

At hele byggefeltet der jeg vokste opp, allerede representerte et solid arealbeslag, tenkte jeg mindre på. Det vil si, jeg husket at vi hentet rumpetroll fra Limyra i begynnelsen av 1980-årene, men senere i oppveksten ble myra fotballbane og plen. Endringer lenger tilbake enn egen eksistens er et blindfelt, og vi kaller dette fenomenet endringsblindhet (engelsk: shifting baseline-syndromet). Dermed mister vi en betydelig bit av det berømte store

bildet. Vår egen oppvekst blir en normaltilstand, et nullpunkt vi måler alt ut ifra. Slikt er det mulig å ironisere over – for de fleste vil ha naturen og landskapet akkurat slik det var da de vokste opp. Konstante endringer i naturen er naturlig; noe annet er utenkelig, men dersom bekymring for omfattende naturtap og svekking av økosystemene avfeies som romantiserende nostalgi, er vi på ville veier.

Endringsblindheten gjør at vi ikke får med oss hvordan ting i en virkelig velfungerende natur kan være, fordi vi aldri har opplevd det selv. De færreste av oss har sett en naturskog, men er godt kjent med plantet skog med trær i lik alder, der mylderet av lav, sopp, insekter, fugler og dyr mangler. WWF Verdens naturfond, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Sabima fikk våren 2023 tildelt 30 millioner fra Sparebankstiftelsen DNB nettopp for å bøte på dette. Pengene skal brukes til å utdanne skogsambassadører som skal lære barn hvorfor naturskoger er så viktige, blant annet for alle artene som finnes der. Helst skal ambassadørene vise dem en slik skog, noe som er enklere sagt enn gjort. Selv har jeg bare vandret i lite menneskepåvirkede skoger noen få ganger, oftest under mine besøk i Indre Pasvik nasjonalpark i Finnmark. Nasjonalparken ligger inneklemt mellom Sverige, Finland og Russland helt i Norges nordøstligste hjørne og består blant annet av nordlig og skrinn urskog. Et besøk til det som skal være det eldste skogreservatet i Norge, Grøftrem naturreservat i Hemnes kommune i Nordland, vernet i 1905,80 teller bare så vidt. Selv om skogen er vel verdt en titt, er 45 dekar vernet areal svært lite. Nei, naturskog er slett ikke lett å finne, men kanskje har du et skogsreservat i nærheten av deg du kan kikke nærmere på? Jeg er stadig på jakt etter slike

små innramninger på kartet som viser verneområder som er omgitt av sterkt menneskepåvirket skog.

Men mye har jeg fått med meg. Jeg er et tidsvitne til naturtap, og endringene i Norge har vært betydelige i de tiårene jeg har hatt fugler som en altoppslukende interesse. Fugler som tidligere var vanlig i jordbrukslandskapet, som vipe og storspove, har mange steder blitt sjeldenheter. Sangen til sanglerkene som hang under himmelen langs strendene og gresslettene innenfor, har stilnet. Våtmarker og fjærer som tidligere var oaser av liv, er lagt under grus. Gruntvannsområder er mudret for å gi plass til småbåthavner. Kystens signaturarter rødnebbterne, fiskemåke og ærfugl kan bare oppleves sporadisk og spredt i sommerhalvåret.

Noen arter øker også. De profiterer på monokulturer med gress, åker og planteskog, på stans i jakt og forfølgelse, eller de blir vanlige som en konsekvens av mildere vintre og generelt økende temperaturer. Havørna er ett eksempel på fuglearter med en positiv bestandsutvikling. Denne enorme rovfuglen med et vingespenn på 2,5 meter har hatt en betydelig vekst i bestanden etter fredningen i 1968. For oss som i dag er voksne, representerer havørnene en del steder i landet noe nytt. For barna våre er ørnenes daglige tilstedeværelse den mest naturlige tingen i verden. Når enkelte gjør seg til talsmann for bestandsregulering fordi bestanden har økt, glemmer de at de bare er vitne til at denne delen av naturen har kommet tilbake fra en truet tilstand. I en tid der fortellingene om reduserte fuglebestander er dominerende, er havørnas opptur verdt å hedre. Flere andre fuglearter som i likhet med havørna ble tungt forfulgt frem til de ble fredet i løpet av 1960- og 1970-årene, har ikke klart å reetablere gamle

landemerker. Hubro og hønsehauk er fortsatt truede fuglearter. Deres comeback har uteblitt.

At mye av rovviltet ligger med brukket rygg, er forståelig. I 1845 ble en ny jaktlov innført i Norge, Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Fredning af andet Vildt. Loven var resultat av et nytt natursyn som snek seg inn i norsk bevissthet på 1800-tallet – et tankegods vi fikk inn fra utlandet. Ideene om underlegging og kontroll av naturen dominerte i akademiske miljøer i Europa. Fugler og dyr langt oppe i næringskjeden, som rovfugler, sto i veien for mennesket, mente ledende autoriteter innen jakt og forvaltning. Selv smålom og andre fiskespisende arter ble i dette forvridde mentale fengselet omgjort til fiender. Ideen om at villdyrene måtte temmes, minimeres og helst utryddes, spredte seg. Økonomiske insentiver i form av skuddpremier var redskapet for å motivere befolkningen. I Norge var både hubro, kongeørn, havørn og hønsehauk blant fuglene som skulle fjernes, og krigen mot dem pågikk i over 100 år. I perioden fra 1886 til 1916 ble det gjennomsnittlig utbetalt premier for 4512 hønsehauker årlig (!).81 Heller ikke den sky og mystiske ugla hubro gikk fri for geværforvaltningen. Hvor i landet det var skuddpremier på hubro, varierte, og mellom 1865 og 1877 skal det ikke ha vært premie for den, men mot slutten av århundret hadde stadig flere områder slike belønningsordninger. Ved begynnelsen av 1900-tallet måtte over 1000 hubroer bøte med livet årlig.82 Statistikken over utbetalte skuddpremier gir oss en pekepinn på tidligere bestanders størrelse, og vi kan konkludere med at det var mye å skyte på. Enkelte fuglearter må ha vært langt mer tallrike da enn nå, og antallene vi har i dag, er bare skygger av bestander som med kraftfulle vingeslag fløy over landskapet.

Oppdaterte data fra rødlistevurderingene viser at vi neppe har mer enn 3000 hekkende hønsehauker, og bare i overkant av 1000 hubroer i Norge.

Siden år 2005 har vi fått bedre oversikt over fuglebestandene takket være overvåkningsprosjektet Norsk hekkefuglovervåking, som blant annet står sentralt i utarbeidelsen av rødlista for arter og en rekke andre program og redskap for naturovervåkning. Om våren går ornitologer gjennom 500 takseringsruter landet rundt, ser, lytter og sammenligner resultatene med tidligere registeringer utført etter samme fastlagte metodikk. Før den tid hadde vi Program for terrestrisk (landlig) naturovervåkning og Norsk hekkefugltaksering (fra 1995), med mer begrenset datainnsamling. Selv for en populær og synlig artsgruppe som fugler mangler altså de gode historiske dataene for de fleste fuglearter.

Enkelte sjøfuglkolonier har riktignok vært under overvåkning i snart en hel mannsalder, og tellinger av mer fåtallige enkeltarter skjøt fart med den moderne naturforvaltningens fremvekst utover i1970-årene. Noen steder er fuglelivet fulgt nøye gjennom generasjoner, med nøyaktige nedtegnelser og statistikk, som på Lista helt vest i Agder. Her er fuglelivet en blek kopi av hva det har vært. På 50 år er 12 hekkefugler utryddet og en rekke fuglebestander kraftig redusert.83 Dreneringer, oppdyrking og ødeleggelse av sumpområder og andre våtmarker har naturlig nok hatt alvorlige følger for fuglelivet.

Enhver ivrig fugleinteresserts drømmescenario er å skru tiden 100 år tilbake og se og oppleve naturen slik den var da, om ikke annet for å sammenligne med dagens tilstand. På mine vandringer på Saltfjellet i Nordland streifer tankene ofte den utrydningstruede

dverggåsa, som skal ha hekket i langt flere fjellstrøk tidligere enn nå. Det vet vi takket være pionerene i norsk fugleforskning som samlet og systematiserte fuglekunnskap, ornitologiens utgave av Asbjørnsen og Moe. Utover 1900-tallet kom det flere bokutgivelser av kjente ornitologer som Hans Thomas L. Schaanning, Robert Collett og Herman L. Løvenskiold. I 1971 utga Svein Haftorn det massive verket Norges fugler, ofte omtalt som «bibelen» siden den oppsummerer og bringer til torgs mye av kunnskapen som forelå på den tiden. Vi har dessuten bilder og tall fra jakt og fangst, historiske vitnemål og nedtegnelser på linje med kirkebøker og andre gamle skrifter. Tallene må brukes med varsomhet og kan opplagt være påvirket av fangstintensitet og andre feilkilder, men kan likevel være spennende glimt inn i fortiden.

Noen datasett som viser fugleforekomster, kan til og med knyttes opp mot større endringer i naturen. På Vestmannaeyjar på Island har befolkningen i uminnelige tider fanget lunder i de grønne, bratte skråningene. Slik fangst var en viktig del av livsgrunnlaget og matauken på øyene og langs kysten flere steder, og på Vestmannaeyjar ble det sanket opptil 150 000 lunder årlig. Det vet vi siden antallet innhøstede lunder har vært loggført siden 1880. Med et så langt datasett får vi nyttige historiske data, og forskerne har vært spesielt interessert i hvordan ungeproduksjonen har vært de ulike årene. Det ser ut som om det er en klar sammenheng mellom hekkesuksessen og havtemperaturen, og at lundebestanden på Vestmannaeyjar allerede fra 1920 viser en nedadgående kurve. Lundene lever av fisk, og endringer i fiskebestanders vandringsmønster og utbredelse i hekkesesongen som følge av høyere

havtemperatur later til å skape problemer for lundene, kanskje over store deler av det østlige Atlanterhavet. Ved Vestmannaeyjar er småsil, en type tobisfisk, av stor betydning for lundene. Selv om antallet lunder i 2010 telte 830 000 hekkende par, er bestanden synkende, og den tradisjonsrike fangsten redusert. Lundene går en usikker fremtid i møte.84

Mer nær og kjent her hjemme er jakta på fjellrype og lirype. Er det noe vi virkelig har jaktet på, er det disse utbredte hønsefuglene. Til tross for at vi historisk sett har svært lave bestander, fortsetter vi jakta den dag i dag. Dette er ikke helt uproblematisk, selv om rypene er langt unna å bli utryddet. Rypene har en sentral plass i økosystemene ved å være mat for andre fugler og dyr. Rypene er derfor en såkalt nøkkelart i økosystemet, en art som har stor påvirkning på andre arter i økosystemene der de finnes.85 Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det bare ble felt totalt 159 300 ryper under jaktåret 2021–2022. Til sammenligning innbrakte jaktsesongen 1985–1986 over 750 000 felte ryper. Ser vi på en kortere periode i nyere tid, viser tall fra tiårsperioden 2004–2005 til 2013–2014 at fangstutbyttet ble redusert med 65 prosent.86 Det er rimelig å anta at færre felte ryper først og fremst indikerer at det er mindre fugl i terrenget nå enn tidligere, selv om jaktintensiteten stedvis har avtatt i takt med synkende bestander.

Variasjoner i rypebestandene mellom regioner og år er godt kjent og settes i sammenheng med svingninger i smågnagerbestanden. Lite smågnagere øker trykket fra rovvilt som rev og røyskatt, som i dårlige smågnagerår heller spiser rypeegg og kyllinger enn lemen og mus. Slike svingninger i sykluser kjennetegner fjelløkosystemene, men rypenes generelle tilbakegang har vært en langvarig

tendens. Tilbakegangen har ikke vært så lett å forklare, men mange har forsøkt.87 Teoriene går imidlertid i samme retning, nemlig at det generelt er mer rev og færre smågnagere i naturen. På tampen av 2022 kom en ny rapport som så på langtidstendensene for disse vakre og populære fuglene. Forfatterne bak rapporten, professor emeritus Olav Hjeljord og professor Leif Egil Loe, hadde alt annet enn godt nytt å melde: De helt store smågnagerårene synes å høre historien til, og dermed gjør også sagnomsuste eventyrlige mengder ryper det samme.88 Dessverre for ugler, rovfugler og hele fjelløkosystemet. 150 år med historiske data på lirype, basert på jakt- og fangsttall, indikerer en tilbakegang i antall på nesten ufattelige 90 prosent. Tall tilbake til 1872 fra Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF), senere tall fra Statens viltundersøkelser og data samlet inn av SSB, er brukt i analysene. Fangststatistikk fra Sirdal i Rogaland trekkes frem som historisk dokumentasjon på en svunnet tid. I Sirdalfjellene ble utrolige 50 000 ryper fanget med snare i 1910, og flesteparten var trolig lirype. En gård kunne fange inntil 5000 ryper. En enkelt fangstmann kunne ha både 500 og 1000 snarer i bjørkekrattene.89

Kanskje skal vi være forsiktige med å høre på jegere som bedyrer at i år, ja – i år er det mengder med ryper i fjellet. Selv små forbedringer kan oppleves som gledelige. Likevel anbefaler Hjeljord og Loe fortsatt jakt for å motivere befolkningen, og især jegere, til å bidra til overvåking, og for å opprettholde allmennhetens interesse for fuglen. 90 Men må vi jakte på fugler for å opprettholde interessen for dem? Når fuglebestandene går substansielt tilbake, bør mer engasjement og penger kanaliseres vekk fra jakt og såkalt viltpleie, der målet

er å øke jaktoverskuddet på det jegerne ønsker å skyte. Mer penger må gå til naturverntiltak der hele økosystem repareres og ulike tiltak og bestander sees i sammenheng.

Et nødvendig paradigmeskifte

Når dette skrives, har jeg rukket å bli 45 år gammel. 45 år er ingen tid på jordkloden, kun et lite lysglimt på en stor himmelhvelving. Men siden 1977 har mye skjedd. Som tiåring i 1987 var jeg mest opptatt av BMX-sykling og Kiss-kassettene mine, men jeg husker fremtidstroen som rådet. Alt var mulig – også å øke levestandarden uten å ødelegge fremtiden til oss unger. Begrepet

«bærekraftig utvikling» ble lansert av Gro Harlem

Brundtland, som ledet Brundtland-kommisjonens arbeid og ga ut FN-rapporten Vår felles framtid i 1987. I etterkant har vi fått høre ordet «bærekraftig» ofte, fra både næringsliv og politikere. Men utviklingen har ikke vært bærekraftig, slik de ville få oss til å tro. For natur og miljø har utviklingen simpelthen vært katastrofal. Aldri før har mennesker utøvet en slik betydelig vold mot andre skapninger og fremtidige generasjoners livsgrunnlag som nå. Alt i full bevissthet, med vitende og vilje.

Det globale vitenskapspanelet Naturpanelet ble opprettet i 2012. Mens FNs klimapanel IPCC (heretter kalt Klimapanelet) forteller oss om klimautfordringene, beskriver Naturpanelet naturens tilstand og hva som skal til for å forbedre situasjonen. Under sir Robert Watsons ledelse ga Naturpanelet i 2019 ut den mest omfattende rapporten om naturens tilstand som noen gang er laget. Over 30 år etter Brundtland-rapporten understreket Watson at det meste hadde gått galt, men

at vi kan velge å endre kurs og få tilbake både natur og bestander. Men da må vi begynne med en gang, på alle nivåer, både lokalt og globalt. Det trengs fundamentale endringer og et paradigmeskifte for våre verdier, dersom naturen skal bevares, gjenoppbygges og brukes på en bærekraftig måte, sa han under lanseringen av rapporten.91 Naturpanelet er tydelig på sammenhengen mellom menneskets altoverskyggende tilstedeværelse og tapet av naturmangfold. Forskerne forklarer dette med en fordobling av verdens befolkning de siste 50 årene og at vi forbruker tre ganger så mye energi og ressurser som i 1970. Den økonomiske veksten har vært formidabel, faktisk femdoblet. 75 prosent av landjorda og 80 prosent av havene er endret på en omfattende måte som en direkte konsekvens. En million arter er truet av utryddelse, gitt at anslaget på fire millioner arter på jorda stemmer.92

Alle fugler og skapninger trenger en plass å leve. Og den eneste måten å ta vare på naturen på er å ikke ødelegge den. Tro det eller ei, men forenklet fremstilt dreier alt seg om dette, og det burde være opplagt for enhver. Eller kanskje er det slik den samfunnsengasjerte humoristen Knut Nærum så godt har sagt det: Hvis vi bruker opp jorden, får vi ikke en ny. Kanskje er det så enkelt at bare barn forstår det. Et annet treffende utsagn falt fra danske Inger Andersen, leder av FNs miljøprogram UNEP, under lanseringen av en rapport fra FNs klimapanel i 2022: Naturen kan redde oss, men først må vi redde naturen.93 Bakteppet var forskernes klare anbefaling om å verne 30–50 prosent av land-, vann- og havområder og restaurere store landarealer med tapt natur som et umiddelbart og virksomt tiltak for å bremse klimaendringene og hanskes med

dem best mulig. En fjerdedel av de menneskeskapte klimautslippene har sin opprinnelse i omgjøring av natur til jord- og skogbruksformål og nedbygging.94

Lønnen for vern kommer ikke i himmelen, slik mange later til å tro, men tilfaller fugler, dyr og mennesker her og nå og i fremtiden. Ikke minst vil det være et gode for de 3,5 milliarder mennesker som bor i områder som er ekstra sårbare for klimaendringer.95 Kostnadene av vern oppveies med fem ganger så stor fortjeneste og vil ikke svekke verdensøkonomien.96

I det neste kapitlet skal vi se på hvordan naturtapet utarter her i Norge, landskap for landskap.