Spion og forræder

den typen ideologisk vakling. Slik moren deres hadde lagt lokk på sine sanne følelser overfor ektemannen, holdt brødrene på sine respektive hemmeligheter overfor hverandre; Oleg visste ikke hva Vasilij egentlig gjorde i Øst-Tyskland, og Vasilij hadde ingen anelse om hva Oleg egentlig følte. Sammen overvar de en fremføring av Juleoratoriet, og Oleg ble «intenst berørt». Sammenlignet med dette fortonte Russland seg som «en åndelig ørken,» der bare statsgodkjente komponister var å høre, og «klassefiendtlig» kirkemusikk som Bachs ble betraktet som dekadent og besteborgerlig og lyst i bann.

Gordijevskij ble sterkt påvirket av de få månedene han tilbrakte i Øst-Tyskland. Han hadde sett den dype fysiske og symbolske kløften som delte Europa i rivaliserende ideologier, han hadde fått smaken på kulturelle frukter som ble nektet ham i Moskva, og han hadde begynt å spionere. «Det var spennende å få en smakebit på det jeg kunne komme til å drive med hvis jeg gikk inn i KGB.» Det hadde han i virkeligheten allerede gjort.

Da han kom tilbake til Moskva, fikk Gordijevskij beskjed om å melde seg til tjeneste hos KGB 31. juli 1962. Hvorfor sluttet han seg til en organisasjon som opprettholdt en ideologi han allerede hadde begynt å tvile på? Å arbeide i KGB var glamorøst og ga utsikter til å reise utenlands. Alt hemmelig er besnærende.

Dessuten hadde han ambisjoner. KGB kunne endre seg. Han kunne endre seg. Russland kunne endre seg. Og lønnen og frynsegodene var bra.

Olga Gordijevskij var lite glad da hun hørte at yngstesønnen ville gjøre som faren og broren og gå inn i etterretningstjenesten.

For en gangs skyld ga hun åpent uttrykk for sin vrede mot regimet og det undertrykkende apparatet som muliggjorde det. Oleg påpekte at han ikke skulle arbeide for KGB innenlands, men i utenriksseksjonen, 1. hoveddirektorat, en eliteorganisasjon bemannet av intellektuelle som behersket fremmedspråk og utførte avanserte oppgaver som krevde ferdigheter og utdannelse. «Det 22