�AJA LUND�
T K E O � V L � O S
$
Illustrert av
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 1
LISA AISATO
2020-08-24 09:14
$ $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ *** $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ $
illustrasjoner: Lisa Aisato bokdesign: Terese Moe Leiner papir: Arctic Volume White 150 g. boka er satt med Indigo Antiqua Pro 12,5/19 pt. Repro: JK Morris Production, Värnamo trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia isbn: 978-82-489-2624-5 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
$$$$$$$$$$
$ $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ *** $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ $
Š 2020 Kagge Forlag AS
$$$$$$$$$$
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 2
$ $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ *** $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ $
$ $ $ $ $ $ $ $ $ $ *** $ $ $ $ $ $ $ $ $ $
*** $ $ $ $ $ $ $ $ $ $
$$$$$$$$$$$ $$$$$$$$$$$ ***
$ $ $ $ $ $ $ $ $ $ *** $ $ $ $ $ $ $ $ $ $
*** $ $ $ $ $ $ $ $ $ $ 2
2020-08-24 09:24
KA P I
1
EL
H
vis jeg lukket øynene, kunne jeg fremdeles kjenne følelsen av sol på kinnene og nesa, den prikkende varmen som trengte inn i meg, som ikke
lignet på noe annet, som gjorde hjertet mitt mykt og tankene trygge. Slik visste jeg på et vis hva sola var, selv om den forsvant for lenge, lenge siden, da jeg bare var ett år.
3
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 3
2020-08-24 09:14
I min verden fantes ikke sola. I min verden falt regnet tungt over åkrene og skogen, dråpene spratt mot takene og traff sølepyttene med tusenvis av ørsmå plask. Her fantes ikke sommer, høst og vinter, eller våren, som bestefar hadde sagt var den beste årstiden av dem alle. Her fantes verken natt eller dag, bare evig skumring. Over fjellene lå et svakt, matt lys, ellers var alt mørkt. Klokka i tårnet på torget viste oss når det var på tide å legge seg, og når det var på tide å stå opp. Min verden var tussmørk og våt. Døgn etter døgn med regn og gråvær, men aldri med lyn og torden. Og hadde ikke bestefar en dag glemt igjen nisten sin da han gikk til arbeidet, og hadde ikke jeg oppdaget hvilken hemmelighet han skjulte i drivhuset sitt, så hadde det kanskje fortsatt å være slik, tungt og mørkt, for alltid. Jeg så brødet på bordet like etter at han hadde gått. Det var en tørr, liten brødskalk, ikke nok til å mette en voksen mann, men tørt brød var alt vi hadde, når vi var tomme for grønnsaker. Jeg løp bort til døra for å se etter bestefar, men han var allerede forsvunnet. Jeg ble stående med brødet i hånden mens jeg tenkte meg om, så brettet jeg et håndkle rundt det, la det i forklelommen og dro på meg den altfor store regnjakka som jeg hadde arvet fordi noen syntes synd på meg. De sa det aldri høyt, men det var nok mange som syntes synd på meg. Lilja, den foreldreløse. Jeg merket det når voksne folk så på meg, og av og til snakket de lavt til hverandre når jeg gikk forbi. Men jeg var vant til det, for jeg hadde vært foreldreløs så lenge jeg kunne huske. Utenfor falt et stille regn, dråpene rant i vaiende striper, som lange strå fra himmelen. På veien ved huset vårt var det tre store vanndammer, for store til at jeg kunne hoppe over dem, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å tråkke rett oppi. Jeg kjente hvordan vannet seg inn gjennom hull i de morkne støvlene mine, og at jeg ble våt på føttene. Det surklet i gummistøvlene, svopp-svopp, for hvert skritt jeg tok. Jeg hatet å ha våte føtter.
4
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 4
2020-08-24 09:14
5
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 5
2020-08-24 09:14
6
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 6
2020-08-24 09:14
Det var det verste jeg visste, nest etter å ha våte skuldre. Våte skuldre får man når man har vært for lenge ute i regnet, selv med regntøy. Etter hvert klarer nemlig ikke engang den beste regnfrakken å holde vannet ute, og dråpene lirker seg ned i nakken og trenger seg gjennom sømmene. Spesielt på skuldrene. Når man er våt på skuldrene, vet man at det er på tide å komme seg inn. Jeg småløp bortover veien, men stanset da jeg oppdaget Tom og Thea. De lekte i den lille bekken som rant mellom husene våre. Thea sang, og lillebroren Tom forsøkte å nynne med. Det var en sang jeg kjente godt, som alle ungene i landsbyen kunne: Sola mi, sola, min gode venn Jeg savner deg, savner din varme klem Aldri mer sommer, vinter og vår Borte er du i hundre år Og vi har bare regnet til trøst En evig høst Bare regnet til trøst Samtidig som de sang, bygde de en demning. Barna i byen min bygde ofte demninger, de var gode på det, og Thea var den aller beste. I dag hadde hun bygd en dam øverst i bekken, og derfra ledet hun vannet ned i et vannhjul hun hadde snekret sammen av trebiter. Tom klappet i hendene mens hjulet snurret rundt og rundt. «Fin», sa jeg. Thea snudde seg og nikket. «Men jeg er ikke ferdig. Jeg vil ha et større hjul», sa hun. «Så kan vi bruke kraften fra den. Kanskje til å lage lys.» «Lys!» sa Tom. «Så lurt», sa jeg.
7
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 7
2020-08-24 09:14
«Kjempelurt!» Tom snufset og dro hånden under nesa. Han var visst bestandig litt forkjøla, sikkert fordi han også stadig vekk var våt på føttene. «Hvor skal du?» spurte Thea meg. «Vil du være med oss? Og bygge?» «Jeg må til bestefar», sa jeg. «Til drivhuset.» «Å ja.» Hun så litt skuffet ut. «Skal du hente grønnsaker?» «Nei», sa jeg. «Jeg skal bare levere nisten hans.» Jeg holdt frem brødet for å vise. «Men litt kan du vel hente?» spurte Tom. «En gulrot, i hvert fall?» Jeg ristet på hodet. «Jeg vet ikke om han har noe i dag. Dessuten lar han meg aldri hjelpe til. Han vil alltid bære grønnsakene til torget selv.» «Dumt», sa Tom. «Og du har aldri vært der inne?» «Nei», sa jeg og smilte. «Det vet du godt at jeg ikke har.» «Ja», sa Tom. «Jeg vet vel godt det.» Hetta på regnjakka hadde falt av ham mens han lekte, og jeg kunne se hvor blek og tynn han var. Enda tynnere enn sist jeg hadde sett ham, syntes jeg. Jeg snudde meg mot Thea. Hun lignet på broren, var også mager og nesten hvit i huden. Det var som om de krympet litt for hver dag som gikk. Jeg skyndte meg av gårde på leirete veier, hilste på gjeteren Jonas, som ledet saueflokken sin over torget. Ulla til sauene var full av gjørme, og de brekte spakt da gjeteren skyndte på dem. Jeg gikk forbi bonden Anna, med klissvåt overall og møkkete høye støvler. Hun nikket til meg samtidig som hun la seletøyet på den gamle, magre hesten sin og spente den for vogna. Hesten var like tynn som eieren. Like tynn som oss alle … Jeg krympet visst selv også. Jeg kunne ikke huske sist jeg trengte større støvler. Det var nok derfor de var blitt så fulle av hull. Jeg slet dem ut før jeg vokste fra dem. Til slutt kom jeg ut på den andre siden av landsbyen. Der lå det åkrer hvor flere av bøndene i landsbyen forsøkte å få kornet til å gro, og en beitemark hvor
8
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 8
2020-08-24 09:14
et par kyr lette etter grønne strå mellom alle de grå. Jeg fulgte et smalt hjulspor utover jordene, balanserte på midten for ikke å bli enda våtere på føttene. Og endelig kom jeg frem til bestefars drivhus. Det lå på en slette med vissent gress og tette kratt, og bak sletta lå skogen – en vegg av svarte greiner og stammer. Grantre etter grantre, like frem til fjellene, som vi kunne skimte langt, langt unna i det svake lyset som kom derfra. Vi gikk aldri inn i skogen, vi fikk ikke lov. Hold deg unna, pleide de voksne å si, det vokser ingenting der inne, og det er så mørkt at i det øyeblikket du setter en fot mellom trærne, mister du retningssansen. Hvis du går inn, kan det hende du aldri finner veien ut igjen. Da vi var mindre, hendte det Thea og jeg lekte at vi gikk inn i skogen. Vi listet oss fremover mellom svarte stammer, hvor skumle vesener lå i skjul, klare til å angripe. De skumle vesenene var Theas idé. Hun mente det måtte være noe mer i skogen enn døde trær og mørke, hun mente de voksne skjulte noe for oss – udyr, kanskje. En kveld hadde hun nemlig hørt foreldrene hviske seg imellom. Faren hennes hadde vært på kråkejakt og langt inne i skogen hadde han sett en skikkelse mellom trærne: to lysende øyne i et mørkt ansikt. Han løp og så seg ikke tilbake. Etter det jaktet han bare kråker på jordene. Men Thea og jeg fortsatte å leke leker om udyret i skogen … Nå var det lenge siden vi hadde lekt sammen, forresten. Thea var ett år yngre enn meg, og før hadde jeg aldri tenkt at det året skulle bety noe, men i det siste var det som om de tretten månedene mellom oss plutselig veide så tungt. Hun ville fremdeles bygge demninger og leke med vann, mens jeg var lei av hele bekken, lei av leken om udyr i skogen. Jeg visste ikke hva jeg skulle foreslå at vi gjorde i stedet. Hva gjør man egentlig når man slutter å leke? Går man bare en tur sammen? Setter seg på torget, snakker, gjør ingenting? Det kunne jeg umulig foreslå for Thea, da kom hun bare til å le av meg. Endelig var jeg fremme ved drivhuset. Det lyste gjennom glasset, klart og
9
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 9
2020-08-24 09:14
hvitt fra alle taklampene, som var det eneste lyset plantene fikk. Mer var det ikke mulig å se, for alle glassveggene var dekket av papir, og bare bestefar slapp inn. Jeg hadde aldri turt å spørre om hvorfor. Det var mye jeg ikke våget å stille bestefar spørsmål om. Skulle tro du hadde magisk gjødsel, pleide folk i landsbyen å si til bestefar, og så lo de. Men de ventet aldri på svar eller en forklaring. Så lenge bestefar fortsatte å komme med store, friske grønnsaker til landsbyen hver tredje dag, var alle fornøyde. Det var blodrøde tomater, knalloransje gulrøtter, dypgrønne agurker, faste belger som knaste mellom tennene og gjemte på søte små sukkererter som liksom hoppet rundt i munnen når man spiste dem. Av og til ble jeg stolt når jeg tenkte på bestefar. Han var kanskje det viktigste mennesket i landsbyen. Uten ham ville vi vel sultet i hjel, alle sammen. Så fikk det heller være at alt som skjedde i drivhuset, var en hemmelighet. «Bestefar? Er du der?» Jeg gikk bort til døra og banket på. Et stort skilt hang på utsiden av glasset: «Forbudt for uvedkommende.» Ingen svarte. Jeg prøvde igjen. «Bestefar? Det er bare meg. Jeg er her med brødet ditt.» Jeg la øret mot døra og lyttet. Det var stille der inne, jeg syntes så vidt jeg kunne høre en svak susing, sikkert fra lampene, men ingenting annet. Jeg gikk rundt hjørnet på drivhuset og fortsatte bortover den ene langveggen. Det var sjelden jeg var så nær som dette. Bestefar forbød meg det, det var de eneste gangene han ble ordentlig streng. Hold deg unna drivhuset, pleide han å si, du har ingenting der å gjøre.
10
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 10
2020-08-24 09:14
11
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 11
2020-08-24 09:14
Jeg burde sikkert gå tilbake. Men jeg skulle jo bare levere nisten hans, sånn at han ikke ble sulten hele dagen på jobben. Jeg stanset ved det borterste hjørnet og dunket forsiktig på glasset. «Hallo?» Det kom fremdeles ikke noe svar. Jeg lente ansiktet helt inntil glasset, og der oppdaget jeg noe: en sprekk i papiret. En liten glipe mellom arkene, akkurat stor nok til at jeg kunne se inn. Jeg bøyde meg ned og kikket. Først ble jeg blendet. Lyset der inne var sterkt, så hvitt og voldsomt at jeg måtte blunke for å venne meg til det. Så oppdaget jeg benken med planter og spirer rett foran meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forestilt meg bestefars drivhus – de grønne, store plantene under de sterke lampene i taket, bugnende busker og trær på gulvet, grønnsaker og frukt i all verdens farger hengende fra greiner og på vei opp av jorda. Men det jeg så, var ingenting av dette. Det jeg så, var en blek, liten spire. En tynn og sørgelig plante, ikke ulik dem som av og til prøvde seg på åkrene før de ga opp ved første regnskyll. Ved siden av lå det et par lyserøde knoller som jeg skjønte måtte være reddiker. Jeg bøyde meg ned og forsøkte å få øye på de friske, fristende grønnsakene bestefar pleide å komme med til landsbyen hver tredje dag. Men det var ikke annet å se enn flere bleke spirer og ørsmå, triste planter. Hjertet mitt hamret. Jeg skyndte meg tilbake til døra. Uten å nøle, og uten å banke på, åpnet jeg den. Og for aller første gang gikk jeg inn i bestefars drivhus.
12
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 12
2020-08-24 09:14
13
Solvokteren_layout_TRYKK_21.08.indd 13
2020-08-24 09:14