Skilsmissen by Kagge Forlag

BANÉRGATAN, STOCKHOLM

Juni 2016

Hu N v R i R SEG i sengen med dynetrekket viklet inn mellom bena. Dundynen ble ryddet vekk allerede i mai og ligger øverst i klesskapet på Niklas’ side av sengen. Det skarpe sommernattslyset trenger inn gjennom gardinene som sylspisse nåler. Hun synes det er vanskelig å venne seg til at det aldri blir helt mørkt. I de varme, lyse nettene ligger hun mest i en slags urolig dvale. Har hun sovet i det hele tatt? Det kjennes ikke slik.

Bea strekker seg etter telefonen. 00.41. Ingen meldinger. Antagelig er han på vei hjem. I det minste må han vel ha begynt å runde av. Holder Daphnes i det hele tatt åpent så sent? Hun åpner meldingsboksen og begynner å formulere en forsonlig SMS. Kanskje hun var for hard mot ham tidligere?

Midt i meldingen slutter hun å skrive. Tenker noen timer tilbake. Hvorfor skal hun egentlig si unnskyld? Det er jo han som skal be om unnskyldning, hun som burde være sint. Hun som er sint. Det var ikke hun som glemte å betale fakturaen fra Destination Gotland og forårsaket at de nå blir sittende der i byen en uke til, siden fergen er fullbooket helt til neste lørdag. Først da er det ledig bilplass – på nattfergen. Avgang 01.10, fremme 04.25.

En uke innestengt i en glovarm leilighet når de kunne ligget og kost seg i hagen på Hogreps og syklet ned til sanddynene i Grynge når det blir for varmt. Kjent duften av sjøgress og salt rulle inn med havet og nå det svalende vannet med et par skritt. Men nei, slik blir det ikke, og nå ligger hun her og svetter, søvnløs og fanget i et vakuum.

Bea kjenner at pulsen stiger igjen. Hvordan i helvete kunne han glemme det? Enda hun minnet ham på det flere ganger?

Hvorfor betalte du ikke fakturaen selv? Hadde ikke det vært enklere enn å mase på meg?

Fordi hun har gjort alt det andre. Fordi det som vanlig er Bea som har planlagt sommerferien, bestilt billetter, avtalt blomstervanning med naboen og levert ekstranøkkelen, handlet alt de skal ha med seg.

Én eneste oppgave hadde han, og så er han freidig nok til å bli sur. På henne? Kroppen spenner seg i rent sinne, og hun vrir seg en halv omdreining til. Jævladusteidiot. Svetten pipler, enda alle vinduer står på vidt gap i leiligheten. Hadde hun ikke vært så trett, skulle hun stått opp og gått ut på kjøkkenet, pakket inn et par kjøleelementer i et håndkle og lagt dem på magen. For trett til å reise seg, for varm til å bli liggende. For irritert til å sovne. En klikkelyd fra entreen får henne til å skvette.

Nøkkelen i ytterdøren. Nå kommer han. Sikkert brisen etter litt for mange øl. Fortsatt muggen, kanskje, hvis ikke rusen har gått over i anger som får ham til å smyge seg inntil ryggen hennes og hviske et andpustent unnskyld. Som om det kunne endret på det faktum at han har spolert hele uken. Nei, hun er ikke der at hun vil tilgi ham ennå. Skritt ute i gangen. Toalettdøren åpnes. Bea spisser ører, men skrittene er for lette. Nakne fotsåler som tasser over knirkende parkett. Helt ulikt Niklas’ uvørne herjing og ståk med nattmat og vannkran når han kommer hjem utpå morgenkvisten.

«Oi, unnskyld, vekket jeg deg?» pleier han å si.

Etter trettito år har han fortsatt ikke skjønt hvor lett hun sover.

«Elsker du meg likevel?» spør han med hodet bedårende på skakke og tilgi-meg-øyne, og Bea svarer at det er klart hun gjør det, men irritert blir hun.

Iblant lurer hun på hvor mye den irritasjonen egentlig tærer på kjærligheten hennes, men akkurat nå håper hun likevel at det er Niklas. At han for en gangs skyld lister seg varsomt på tå av hensyn til henne, med tanke på hva han har gjort. Eller rettere sagt ikke gjort. Men skrittene forsvinner innover i leiligheten. Så stilner de helt.

Nysgjerrigheten tvinger bena hennes over sengekanten, og hun streifer eikeparketten med tærne. Den vindusløse anretningen er dunkel og full av skygger. Alt er stille, bortsett fra en mumlende lyd som later til å komme fra rommet til Alexia. Bea gløtter forsiktig på døren. De lystette gardinene er trukket for, skjæret som delvis lyser opp datterens halvnakne kropp, kommer fra iPaden på skrivebordet, der en amerikansk youtuber er i gang med en høyrøstet monolog. Alexia river til seg et fotsidt omslagsskjørt i lyseblå bomull som hun har arvet av Bea, og skynder seg å skjule brystene.

«My god, gidder du å banke på?»

«Unnskyld.»

«Herregud …»

Bea blir plutselig bevisst sin egen nakne kropp. Datterens forlegne blikk får henne til å kjenne seg ekkel og stygg, slik hun i økende grad har begynt å se på seg selv. På samme måte som da kroppen i sin tid ble overrumplet av månedlige krampeanfall og blod, rammes hun nå av klimakteriets nådeløse herjinger. Utsondringer og tørketilstander på feil steder. Klissvått under armene og knusktørt mellom bena. Jo takk.

«Kom du hjem nå?» spør hun mens hun prøver å stille seg slik at iallfall underkroppen dekkes av døren.

«Ja …? Du sa jo ett?» mumler Alexia.

«Ja visst. Hvor er Alma, da? Skulle ikke dere på samme fest?»

«Hva? Nei.» Datteren rister på hodet og flytter blikket vekk med en mine som om hun vemmes. «Vær så snill, kan du …»

Humørmessig er de nesten i takt, mor og datter. Like irritable, bare i hver sin ende av den kvinnelige fruktbarhetsreisen. Alma later pussig nok ikke til å være like påvirket av hormonenes herjinger, hun er fortsatt myk. Alexia og Alma. Yin og yang. Tvillingene som aldri har lignet hverandre. Ikke engang i magen, kjentes det som. Selvsagt ligger Alma og sover allerede. Bea var for opptatt av egne tanker til å få med seg når datteren gikk og la seg, men nå husker hun vagt at hun sa god natt.

Hun rygger ut og lukker døren etter seg. Tar en svipp ut i entreen, og selv om hun vet at linblazeren til Niklas ikke henger der, sjekker hun likevel den tomme knaggen hans. På skohyllen under den står Almas ridestøvler og ballerinasko pent oppstilt ved siden av Alexias henslengte sneakers og hennes egne Birkenstock-sandaler, sommerloaferne til Niklas og joggesko. Et hav av jakker og sko. Familien samlet, men likevel spredd.

Bea går inn på soveværelset igjen, der det om mulig virker enda varmere nå. Luften beveger seg ikke selv om balkongdøren står åpen mot bakgården. Rett ved siden av står den stygge, svinedyre søyleviften Niklas har kjøpt. Hun burde sporet opp fjernkontrollen før hun gikk og la seg, men da var hun for trett.

Nå setter hun seg på hans side av sengen, drar ut nattbordskuffen. Lesebrett og allergimedisin, det er det hele. Ikke

som Beas skuff, som er stappfull av håndkremtuber, bøker og ting. Omsider finner hun fjernkontrollen i vindusnisjen og setter viften på maks, og til lyden av den monotone surringen kommer luften endelig i bevegelse på soverommet.

03.31. Hun må ha sovnet, for hun våkner med et rykk. Fortsatt på Niklas’ side av sengen, men nå nærmest småfryser hun. Hun drar dynetrekket over seg og famler etter mobilen på den andre siden av dobbeltsengen. Ingen meldinger. Ingen tapte anrop. Irritasjonen gjør henne lys våken.

Hvor faen er du?

Hallo! Svar!

Hun begynner å bli ordentlig sint nå. Hvorfor svarer han ikke? Ikke en unnskyldning eller beklagelse. Han blir bare borte hele natten uten å gi lyd fra seg, som en tenåring. Det er ikke greit. Ikke greit i det hele tatt. Bea blir liggende i sengen og koke. Det er så avgjort stengt på Daphnes nå. Hun kikker på mobilen. Tar den opp, legger den ned. Legger den vekk. Tar den opp igjen. Venter. Ikke et pip. Kinnene brenner selv om rommet er svalt.

04.48 og sengen er bare kaos etter Beas hvileløse rulling. Hvorfor gir han ikke lyd fra seg? Jo da, han kan være surrete og

irriterende iblant, men han ville aldri gjort henne urolig med vilje. Til og med når han er på jobbreise, pleier han å svare. Det eneste unntaket var den gangen i høst da det var krise med Alexia under filminnspillingen hennes og mobilen hans var utilgjengelig fordi han befant seg på en legekonferanse i Kenya.

Takket være en mengde hjelpsomme mennesker fikk hun likevel tak i ham til slutt, ute på Det indiske hav, selv om det virket som han syntes snorkling var viktigere enn datteren og familien. Siden ringte han tilbake flere ganger og ba om unnskyldning, etter at han skjønte hvor feil han hadde tatt. Men nå er det som om han befinner seg i radioskygge.

Tenk om det har skjedd noe? Sinnet viker plass for en murrende frykt i magegropen. Har han vært utsatt for en ulykke? Rotet seg ned til Djurgårdsbron og ramlet i vannet? Det har hendt at han er blitt litt for full i det siste, som om alderen har tatt ham igjen og toleransen er blitt mindre. Litt som hos en tenåring som ikke har lært seg å omgås alkohol, bare at han er over femti.

Krepselaget i fjor hos Calle og Charlotte Mörner, da han mistet en sko og hun måtte lempe ham inn i en drosje. Eller det siste julebordet da han fortsatt jobbet på Sollentuna sykehus og hun ble vekket av lyder hun ikke hadde hørt siden ungdomsskolen. En guttural utstøtning, et slags vræl idet magesyre, gravlaks og julepølsebiter skjøt opp gjennom halsen. Da hun åpnet døren til badet, lå Niklas der på knærne med et krampaktig tak i dosetet og gråt av skam. Pinlig.

Det er jo ikke greit at en middelaldrende barnelege mister kontrollen på den måten. Hun skammet seg på hans vegne, samtidig ble hun sint. Heldigvis hadde jentene gått og lagt seg, så de slapp å bli vitne til elendigheten, men hadde han kommet hjem en time før, ville de sittet i stuen og sett film.

Når hun tenker seg om, har hun vært sint på ham ganske ofte i det siste, og hun hater den følelsen. Hun vil ikke være sint på Niklas. Hun elsker ham. Selv om lidenskapen ikke er som i begynnelsen, er kjærligheten dypere. De har bygget et helt liv sammen, en fantastisk familie med to herlige døtre. Ja, Alexia er kanskje ikke så herlig akkurat nå, men tenårene går jo over. Når pannelappen er utvokst eller hva det nå er.

Leiligheten er blitt enda finere og hyggeligere etter at det nye kjøkkenet kom på plass, og huset på Gotland hos familien til Niklas er blitt like mye hennes. Som par har de selvsagt gjennomgått forskjellige faser og tøffe perioder som alle andre, men motgangen har bare gjort dem mer sammensveiset. Mange andre par de har møtt underveis, har rast sammen som korthus så snart hvetebrødsdagene var over og kjærligheten ble satt på prøve.

Kanskje er det annerledes for Bea og Niklas fordi deres historie begynte med noe så forferdelig som at Jacob døde. At det underlig nok var der de fant hverandre. Kanskje er det derfor hun vet at de klarer hva det skal være, fordi de forelsket seg da alt var som verst. Uten Niklas hadde hun ikke overlevd, og med en takknemlighetskonto som er såpass mye i pluss, har han noen rotbløyter til gode. Bare han ville gi lyd fra seg!

Hun vrir seg rundt i sengen igjen, veksler mellom sinne og uro mens fantasibildene avløser hverandre: Niklas på en eller annen bar eller på nachspiel hos Freddie, søk etter ham i vannet og ambulansetransport til Karolinska. Det går ikke å sovne igjen nå, så hun står opp og setter på tevann. På kjøkkenet er det fortsatt kvelende varmt. Hun går ut på balkongen, der de lyserosa Mårbacka-pelargoniene henger i flettede kurver over det svarte rekkverket, fulle av knopper som bare venter på å få springe ut. Så ironisk at de trives best når de får være i fred for de grønne fingrene hennes her ute.

Hun puster inn duften fra de pistasjfargede bladene og synker ned i den knirkende rottinglenestolen. Utemøblene er gamle og morkne, og hun har bestilt nye fra Paola Navone, men leveransen fra Italia er forsinket på grunn av hetebølgen i Sør-Europa.

Det er underlig stille og rolig i bakgårdene som ligger som en lang, buktende orm mellom husene og binder kvartalet sammen – fra Karlavägen og Banérgatan til Wittstocksgatan og Tysta gatan. Hver gård er adskilt fra de tilstøtende, noen med steinmurer, andre med høye, svarte jernstakitter. Demringslyset kommer smygende bak bygningen på den andre siden mens Bea åpner Et lite liv, boken hun har fått av Lillis, som er helt i ekstase over Hanya Yanagiharas bestselger. Bea prøver virkelig å like denne romanen som alle snakker om, men hun strever med å komme inn i den.

Da hun har lest samme avsnitt fire ganger uten å skjønne en døyt, legger hun den fra seg og begynner å skrolle på mobilen i stedet. Det er som om hjernen ikke kan samle seg om noe annet enn Niklas akkurat nå. Hun funderer på å ringe til Freddie eller Calle for å høre om de vet noe, men i stedet blir hun sittende i rottingstolen, huløyd og handlingslammet, mens solen stiger sakte opp over takene.

Da han endelig ringer, er han helt rolig i stemmen. Som om han nettopp er ferdig på jobb og lurer på om han skal handle noe på hjemveien. Dopapir eller melk? På ingen måte som en som har ghostet sin egen kone i ti timer.

«Det er meg,» sier han saklig.

«Ringer du nå?»

«Sov du?»

«Hva?»

«Vekket jeg deg?»

«Har ikke sovet et sekund i hele natt.» Det er ikke helt sant, men det føles slik.

«OK.»

«Nei, det er ikke OK. Hvor er du?»

«Hos Freddie.»

«Kunne du ikke ha ringt og sagt det?»

«Jeg ringer jo nå.»

«Jeg har vært livredd i timevis!»

Den uberørte tonen bare fyrer opp under Beas sinne. Han virker ikke særlig angrende, snarere som om alt er helt naturlig. Han gikk bare opp i røyk en stund, ikke noe rart med det.

«Vi tok noen øl, og så dro vi hjem til ham og satt og pratet.»

«Men hvorfor svarte du ikke på meldingene mine?» Hun blir bare mer utålmodig. Hever stemmen, som om volumet kunne gjøre det lettere å trenge gjennom. «Hallo? Hører du meg?!»

«Jeg hører deg, du trenger ikke skrike.»

«Kan du forklare meg hvorfor du ikke svarte på meldingene mine?»

«Jeg hadde vel ikke lyst, kanskje.»

Noe kortslutter i Beas hjerne. Hva i helvete er det han sier?

«Ikke lyst? Men hva faen er det du tenker på?!»

Niklas sier ikke noe. Som om han avventer henne.

«Du må da begripe at jeg blir urolig?! Jeg trodde det hadde skjedd noe!» Han burde si unnskyld nå, burde gjort det for lenge siden. Men det gjør han ikke. «Er du full fortsatt?»

«Nei.»

«Men svar, da!»

«Hva vil du jeg skal si?»

«Jeg vil ha en forklaring! Og en unnskyldning! Først roter du det til med billettene til Gotland, og så blir du borte hele …»

Det blir plutselig musestille i den andre enden.

Virkelig? Legger han på midt i samtalen? Hva er det han driver med? Han burde for helvete kaste seg på kne og be om tilgivelse. Love bot og bedring, slik han pleier når noe skjærer seg. Jo da, de har sine feil og mangler begge to, men å leve med noen dreier seg jo nettopp om det: å elske hverandre til tross for de mindre flatterende sidene. Hovedsaken er å si unnskyld når man har gjort noe dumt, og det er de vanligvis ganske flinke til. Men nå – ingen anger og ingen unnskyldning. Akkurat som i går kveld da de kranglet om Gotland-fakturaen – i stedet for å innrømme tabben og legge seg flat skyldte han på henne. Så jævlig nedrig.

Bea ringer opp igjen med en gang, men kommer rett til mobilsvar og Niklas’ myke stemme.

Du har kommet til Niklas Stjerne. Send en SMS eller legg igjen en beskjed.

Hun blir helt forfjamset. Har han slått av telefonen? Med vilje? Nei, det kan da ikke være mulig. Kanskje batteriet er tomt. Og så har han vel som vanlig ikke med seg lader, sosekopp som han er. Det er ikke mulig at han bare har lagt på rett i fleisen på henne.

Hun finner Freddie Scherrer i kontaktlisten. Det ringer, men Freddie svarer ikke. Like forbauset som frustrert skynder hun seg å skrive en ny melding til Niklas.

Ring meg! Hva skjer? Skjønner ingenting. Hva er det du driver med? Svar nå!

Og deretter til Freddie.

Kan du be Niklas ringe meg. Nå, takk.

Hun ser at svareboblene beveger seg, Freddie har telefonen i hånden og skriver noe, men vil eller kan visst ikke snakke. Bea venter utålmodig, men til slutt forsvinner boblene, og det kommer aldri noe svar.

Oppskriften har hun i hodet. Mel, salt og bakepulver. Skjær smør i terninger og kna inn fettet i hvetemelet. Ha i melken.

Bea elter frenetisk i hvetemelsguffa som kleber seg til hendene og danner lange deigpølser langs fingrene. Som regel pleier de å slippe og forvandle seg til en klissen melmasse som hun deretter kan legge i klatter på platen. Men nå henger de fast som limtråder, enda hun gnukker som besatt. Hun finner en tresleiv i krukken på kjøkkenbenken og prøver å skrape løs deigen fra fingrene, men det fører bare til enda mer deigete hender og en tilklint sleiv.

«Faen!»

Det glipper ut av henne samtidig som hun hører Almas subbende tøfler i serveringsgangen, og da hun snur seg, møtes hun av et granskende tenåringsblikk. Det er ikke bare kjønnsordet som får Bea til å skamme seg, men følelsen av å ha mistet kontrollen. Det er ikke likt henne. Hun sier ikke sånt. Det må være Inger på jobben som har påvirket henne, hun blir grov i munnen så fort dataen streiker.

«Unnskyld, jeg prøver å lage scones, men jeg skjønner ikke … det blir bare kliss.»

«Nam …» mumler Alma og henter en Tropicana-kartong i kjøleskapet. «Si fra når de er ferdige.» Så subber hun tilbake til rommet sitt med juicen i armkroken.

Bea blir stående foran platen med de bleke deigklumpene og prøver å få av seg hveteklisteret. Gråten ligger på lur i halsen uten at hun helt skjønner hvorfor. Det er klart hun er skuffet og sint på Niklas, men da burde hun vel hatt mest lyst til å slå hull i en vegg eller noe, ikke grine! Det er vel hormonforandringene som kommer snikende som en tett, forvirrende tåke.

Hun har følt seg humørsyk og sur i det siste. Som om livet har skiftet toneart og plutselig går i moll. Arbeidet i Røde Kors gir henne liksom ingen energi mer, enda hun vet at de gjør en forskjell. Selvtilliten svikter. Etter Jacob trengte hun en jobb som betydde noe. Som kjentes ekte. Niklas sa at hun kunne fortsette å studere hvis hun ville, men støttet henne da hun søkte på jobben i hjelpeorganisasjonen, han var enig i at det var viktig og bra. Likevel forringer hun sin egen innsats, selv om hun som webredaktør har bidratt til endringer som har gitt mer trafikk på hjemmesiden. Hun kjenner seg underlig usynlig og utskiftbar. Deppa.

Er det derfor hun tar det med Gotland så tungt? Hun har virkelig gledet seg til ferien, til endelig å få komme til Hogreps og være der sammen med Lillis og Tore og hele familien og bare ha det hyggelig sammen. Bli tatt litt hånd om, slik foreldrene til Niklas er så gode til.

Det er kanskje det eneste stedet i verden hvor hun kan slappe helt av, i det gamle kalksteinshuset, i deres selskap. Der har hun kjent seg trygg i alle år. Om kveldene drikker de vin i ruinen og spiller kort til langt på natt, de lager mat sammen og går lange turer. Slik har det vært så lenge hun har tilhørt familien Stjerne, helt siden den første sommeren uten Jacob da hun ble med til Hogreps for første gang, søvnløs av sorg.

Da pakket Lillis en termos med kaffe i grålysningen og satte Bea – vennlig, men bestemt – på mormor Bettys

gamle Monark. Så syklet de ned til Grynge på den knasende grusveien og tok seg en dukkert i sjøen. Det var iskaldt og lindret sorgen. Etterpå varmet de seg med kaffen og så på soloppgangen i taushet. Ingen forventning om at Bea skulle si noe, og det var sjelebot å bare sitte der ved siden av Lillis. Hun var grå i håret allerede da, for tretti år siden, med samme korte kropp og knute på hodet som lille My. Ruglete, men solbrune lår. Disse morgenene de første årene etter Jacob var bedre enn all terapi.

Svigermoren hennes har en varme og en interesse for henne som Beas egen mor dessverre mangler. Med årene har hun innsett at det ikke skyldes at hun er slem, men at hun ikke evner å se noen annen sorg enn sin egen. Men det tomrommet har Lillis fylt.

Morgendukkerten med kaffe ble smått om senn en vane sammen med så mange andre tradisjoner. Hver sommer har de nye fellesprosjekter som fyller dagene med en følelse av mening. På Hogreps bygger de noe fint og varig, noe kommende generasjoner skal få ta del i. I år har hun lovet Lillis å rydde og ordne opp i atelieret. Det kjennes ikke som noen tyngende oppgave, tvert imot, bare morsomt og tilfredsstillende, som da hun hjalp Tore med å male verandaen i fjor.

Niklas skjønner ikke poenget med å «slave» om sommeren, som han kaller det, men for Bea gir det en følelse av samhørighet. Det hender hun ergrer seg over at han tar den for gitt. Familien. Henke og Sus er på Hogreps allerede, hjemom etter enda et år i Brasil, og barna deres, Olle og Hedda, venter ivrig på Alma og Alexia, slik de alltid gjør når de ikke har sett hverandre på et helt år. Iblant virker søskenbarna mer som søsken, avstanden til tross.

Beas savn etter Hogreps er nesten fysisk, som savnet etter et menneske. Og det er ikke bare kalksteinshuset hun lengter etter, det er hele Gammelgarn. Hun lengter etter å gå langs

Gryngestranden, gjennom naturreservatet og fiskeværet i Sjauster. Ta en rast når det blir for varmt og kle av seg på de karrige klippene, vasse et stykke utover og synke ned i sjøen. La seg gynge frem og tilbake av bølgene. Kjenne hvordan hun blir sval i kroppen og at lykkeendorfinene legger seg på plass.

Tanken på sommeren og alt som venter, har vært livbøyen hennes denne våren. Når det har blitt for mye for henne på jobben, har hun Hogreps dinglende foran nesen som en gulrot. Vissheten om at hun snart skal slippe vekk fra denne bakerovnen av en leilighet og heten som ligger som et lokk over hele byen. I uke etter uke har hun telt dagene, og nå føles det nærmest uoverkommelig å omstille seg mentalt og holde ut enda en stund. Men det må hun, på grunn av kløningen til Niklas.

Bea strekker seg etter melposen på kjøkkenøya. Svettedråpene samler seg mellom bekymringsrynkene i pannen, treffer steinflisene på gulvet og danner et mønster av mørke prikker. I stedet for gråten hun ikke vil slippe til. Heten fra stekeovnen gjør kjøkkenet enda varmere. Hun har lyst til å skrike. For et idiotisk påfunn å bake i denne varmen! Hun skubber inn sconesene og smeller igjen ovnsdøren.

Mobilen piper på marmorbenken, og hun river den til seg med deigete fingre. En melding fra Niklas. Har han ladet mobilen nå? Eller innsett det absurde i å slå av telefonen når hans egen kone prøver å få tak i ham?

Hun forventer et skikkelig mea culpa, men med tanke på hvor respektløst han har oppført seg, kommer det uansett til å ta en stund før sinnet går over. Hun er matt av raseri, og hendene dirrer da hun åpner SMS-en hans.

Kommer ikke hjem.

Ordene er enkle og korte. Likevel forstår hun ikke. De er ubegripelige i denne sammenhengen. Kommer ikke hjem?

Mener han kanskje at han ikke kommer hjem nå, altså nå? Men senere? I kveld? At han holder på med noe som tar litt lengre tid enn han trodde?

Hadde hun ikke vært så perpleks, ville hun sikkert blitt sint, eller enda sintere, men nå føler hun seg snarere bedøvet av den kryptiske meldingen. Hun trenger å snakke med ham nå. Om det som hendte i går, og om i morges. Om at han bare la på og slo av mobilen etter at hun hadde ventet hele natten. Og om Gotland.

Burde de prøve å fikse fergebilletter fra Oskarshamn? Bilturen ned dit er jo ganske jævlig, men tross alt bedre enn å sitte innestengt i denne glovarme asfaltgrotten hele uken.

Bea skriver fort.

Hva mener du? Når kommer du?

Hun venter. Ser at boblen beveger seg. Men det kommer ikke noe, så hun skriver heller selv.

Skjønner ingenting.

Ring!

Men det gjør han jo ikke. Det er hun som ringer. Forbindelsen er der, men ingen svarer. I stedet kommer en ny melding.

Trenger å tenke.

Det lukter brent fra ovnen.

En svak kvalme presser på i magen, og hun føler seg svimmel. Skyldes det varmen? Østrogenmangel? En ektemann på rømmen? Hun har nesten ikke drukket og ikke spist noe som helst siden i går kveld. Ikke så mye som en sconessmule får hun i seg. Hun som elsker scones med smør og ost som smelter inn i det nystekte bakverket. Særlig Lillis’ scones, som smaker ekstra godt på Hogreps. Var det derfor hun bakte? Prøvde hun å mane frem Lillis og Tore i form av brød, som en slags trøst?

Klokken er snart tolv på dagen, men det kunne like gjerne vært midnatt. Tiden går så sakte, og likevel får hun ikke grep om den. Hun vet ikke ennå at en ny tidsregning allerede har begynt. At dette døgnet skal komme til å omdefinere hele livet hennes.

Bea fingrer med mobilen igjen. Glor på skjermen som om det gikk an å stirre frem en melding fra Niklas. En forklaring på alt det rare han driver med. Et begripelig svar. Men bare Beas egne kontaktforsøk er å se i chatten. En lang rekke spørsmålstegn og utropstegn. STORE BOKSTAVER. Sinnafjes. Røde sinnafjes med rasende øyenbryn og kokende vulkanhoder. Krav om kommunikasjon!

Hun ser at Niklas har fått dem. Det står at han har lest dem, og når. Han er aktiv på Messenger som vanlig når hun er inne og skriver til ham der. Men det er som om han har dratt ned rullegardinen for nettopp henne, tenåringsblokkerer akkurat som Alexia, nekter å kommunisere. Det er infernalsk provoserende.

Freddie gjør det samme. Svarer hverken på telefon eller Messenger. Calle Mörner ringte i det minste tilbake, men han vet ikke noe som helst. Var ikke med på Daphnes og aner ikke hva som kan ha skjedd.

Skal hun dra hjem til Freddie og banke på døren? Kreve å få snakke med Niklas? Nei, det er ingen god strategi.

Nedverdigende er det også. Hun akter ikke å stelle i stand noen scene. Hvis han trenger å være i fred i dag, får han vel få lov til det. De får ordne opp i det hele siden, selv om oppførselen hans er fullstendig uakseptabel.

Hun går inn på badet og åpner kranen, kaldtvannet fosser ned i karet, buldrer mot emaljen. Hun kler av seg og kryper nedi. Ser hvordan vannstanden langsomt stiger i takt med at den indre termostaten synker. Hun prøver å tenke seg bort fra dette jævla badekaret, bort til sjøen ved Grynge. Men bak øyelokkene svir det av skuffelse og forvirring. Hvorfor må han sette i gang et sånt voldsomt spetakkel nå som de har en deilig sommer foran seg? Så utrolig unødvendig.

«Hallo? Mamma?»

Alexias stemme utenfor døren høres bare så vidt over buldringen fra vannkranen. Bea drar igjen kranen så det bare blir en liten stråle.

«Jeg bader, trenger du å komme inn?»

«Hvor er pappa?»

Bea nøler, hun vet ikke helt hva hun skal si. Skal hun dekke over for Niklas eller bare si det som det er?

«Han er hos Freddie.»

Hun kan si det som det er uten å si alt. Da lyver hun ikke, i det minste.

«Vi skulle jo øvelseskjøre?»

Bea famler etter ordene.

«Ja, men … da kommer han nok snart, hvis dere har avtalt det. Ellers kan jo vi …» Hun griper seg i det og tier. Nei, det kan hun aldeles ikke. Det er bare Niklas som har førerkort og ledsagerbevis. «Kan du ikke ringe pappa og sjekke? Eller Freddie?»

Hun hører at det mumles der ute, deretter skritt.

«Alexia?»

Bea lytter etter datteren, men hun har gått allerede. Skuffelsen hennes er merkbar gjennom døren, enda hun ikke sa noe. Alexia er like opptatt av å øvelseskjøre som Alma har vært uinteressert. Som om det har bråhast med å bli selvstendig.

Bea hadde regnet med at det skulle bli omvendt, for vanligvis er det Alma som trenger å bli kjørt til stallen, men etter filminnspillingen i høst er det som Alexia har fått smaken på voksenlivet enda hun bare er seksten.

Bea skyver seg opp av badekaret og strekker seg etter mobilen. At han driter i henne, får så være, men å neglisjere ungene sine, det er ikke greit. Skjermen blir våt og responderer dårligere da hun forsøker å tekste.

Hvor er du??? Du skfal øvelseskjøre med Alexia! Hun er kjwemnpelei seg Ring mfeg NÅ!!!

Ikke noe svar nå heller, så klart, rekker hun å tenke før det plutselig plinger i en melding.

Jeg har snakket med Alexia. Det er greit.

Har han rukket å snakke med Alexia? Bea tekster tilbake.

Det er ikke greit! Hun er superskluiffet! Når kommer du?!

Ikke noe svar denne gangen heller. Bea vikler et håndkle rundt seg. Føttene lager våte spor på den lyse eikeparketten der hun skynder seg bort til Alexias rom. Hun banker forsiktig og gløtter på døren, for utålmodig til å vente på svar. Alexia ligger på sengen og fikler med mobilen.

«Ringte pappa nettopp?»

«Mm.»

«Hva sa han?»

«At vi skal ta det en annen dag.»

«Sa han hvorfor?»

«Nope. Bare at vi tar det en annen dag.»

«Men når skulle han komme, da?»

«Vetke …»

Stemmen til Alexia er trett og seig. Slepende, som om hvert ord er en anstrengelse.

«Men han var hos Freddie ennå?»

«Tror ikke det.»

«Hvorfor tror du ikke det?»

«Vetke …»

«Men herregud, noe må han da ha sagt? Tenk deg om! Og prat så jeg skjønner deg. Vet ikke, heter det.» Bea hører umiddelbart hvor krass og belærende hun virker. Denne vetke-stilen Alexia har lagt seg til, er provoserende, men et mindre egnet tidspunkt for å hakke på henne kan vel knapt tenkes. «Unnskyld, vennen min, unnskyld, jeg bare lurte på om …»

Men det er for sent. Datteren er ute av rommet allerede, og Bea hører ytterdøren slamre igjen. På under et døgn har hun klart å støte fra seg to familiemedlemmer.

Hun hakker opp store paprikabiter sammen med løk og hvitløk. Har det hele i blenderen og gir gass. Gazpacho er perfekt når det egentlig er for varmt til å spise. Eller når en uggen fornemmelse i magegropen gjør en så kvalm at det eneste man kan få i seg, er noe flytende.

Hun har skrevet i familiegruppen «Stjernene på Banér» på WhatsApp at det er søndagsmiddag i syvtiden. Men ingen har svart, og ingen dukker opp enda klokken nærmer seg kvart på. Alexia er vel fortsatt sur og henger sikkert hos en av de nye «filmkompisene», mens Alma er i stallen, og det kan

vare og rekke når hun steller med hestene. I verste fall blir det middag alene. Likevel prøver Bea å tenke at hver time som går, gjør at det er en time mindre til Niklas kommer hjem. Da kan de endelig snakke ut om det som har skjedd, og legge det bak seg.

For nå må de vel snart være over, disse timene alene som han tydeligvis trenger så desperat? Ikke at hun misunner ham litt alenetid. Hun trenger det selv av og til, og de pleier å være flinke til å gi hverandre armslag. Men bare å stikke av slik, det gjør henne sint.

Men nå orker hun snart ikke å være sint mer. Hun er utkjørt og vil bare at det skal være over, at alt skal være som vanlig igjen. En dag kommer de nok til å le av hele greia, som en familiespøk under grillmiddagen i ruinen. Le av sommeren som gikk i vasken fordi Niklas glemte å betale billettene til Gotland i tide og skammet seg så mye at han ikke turte å komme hjem. Hun ser seg selv gestikulere mens hun forteller historien, Niklas som fyller ut på de rette stedene og hvordan de gir hverandre kjærlige små stikk. Henke står og hører etter borte ved grillen, der han flipper lammeburgere og rister på hodet over den håpløse lillebroren sin som aldri har ting på stell. Lillis, Tore, Hampus og Sus sitter rundt steinbordet med hvert sitt vinglass og ler av den latterlige episoden, som er like underholdende hver gang den blir fortalt. Akkurat nå er det vanskelig å le. Men siden. Kanskje i kveld allerede, når de har skværet opp og tilgitt.

Bea gir gass på kjøkkenmaskinen igjen. Grønnsakene slaktes av de aggressive mikserbladene, og hun øker hastigheten til maks. Opprevne tomater og knust rødløk tumler rundt i blenderen i avsindig fart, og de motoriserte knivene overdøver alt rundt henne. Brått synes hun at hun hører et smell ute i gangen. Hun stanser mikseren. Var det ytterdøren?

Lyden av nøkler som lander i sølvskålen på kommoden i gangen. Et øyeblikk senere står Alma i døren med ridebukser og tøyposen over skulderen, og Beas gryende håp går straks over i skuffelse, eller kanskje mer et nagende ubehag over fortsatt ikke å vite når Niklas kommer. Hun presser frem et smil.

«Perfekt timing, gazpachoen er ferdig. Bare å sette seg.»

Alma slipper tøyposen og synker ned på en stol. Hun kikker vurderende mot kjøkkenbenken, der Bea øser opp den kalde suppen i Lillens dype tallerkener.

«Hvor er pappa?»

Bea synes hun aner en undertone som like gjerne kan være innbilning.

«Han kommer nok hvert øyeblikk.»

Datteren strekker seg etter hvitløksbrødet og begynner forsiktig å gnage på skorpen.

«Gikk det bra i stallen?» spør Bea.

«Issa hadde ridd ut med Nico alt, så det ble bare møkking på meg.»

«Men er ikke søndagene og onsdagene dine?»

«Jo, men det er jo hennes hest.»

«Men vi betaler jo for bestemte dager. Hun kunne vel i det minste spørre først hvis hun vil bytte?»

«Emmy var der og møkket også, så det gjorde ikke noe.»

Alma graver i tøyvesken og drar opp en bok for å markere at hun ikke vil snakke mer om saken. Bea tar hintet.

«Hva er det du leser?»

Alma viser frem omslaget. Bodil Malmstens Den dagen

kastanjerna slår ut är jag långt herifrån.

«Voksent!» bemerker Bea.

«Den sto i bokhyllen, jeg liker bildene.»

Maurice fra romanen står bredbent mot en rød bakgrunn på omslaget. Alma stikker fingeren inn mellom sidene og blar

om til forsatsbladet. Niklas’ håndskrift. Bea lener seg frem og leser over Almas skulder.

Julen 1995

Til Beagle – den beste jeg vet «Beagle?» sier Alma spørrende.

«Det var kjælenavnet Jacob brukte på meg da vi var små. Så rappet Niklas det da vi ble sammen.»

«Men hva betyr det?»

«Et ordspill på igle.»

«Ekkelt.»

«Nei, det var hyggelig ment, for jeg ville bestandig være med. Og det fikk jeg, for han var en veldig snill storebror.»

Bea merker at det rykker under øyet. Alma kikker bekymret på henne.

«Er du lei deg?»

«Nei, nei, det er et fint minne. Jeg er bare sulten.» En halvsannhet, for det kjennes som om hun må brekke seg. «Og så er det varmen.»

Bea vil være ærlig mot barna sine, hun har ingen tro på å skjerme dem mot alt som er vanskelig, synes det er viktig å vise at også voksne har det tøft iblant. At også de kan være sinte og lei seg. Men likevel klarer hun ikke å snakke om dette. Antagelig fordi hun selv ikke helt skjønner hva som foregår.

Det smeller i døren igjen. Håper stiger, men synker igjen så snart hun hører Alexia snakke i mobilen ute i gangen. Bea klistrer på seg et nytt smil da den andre datteren hennes kommer inn på kjøkkenet og ser seg rundt.

«Hva er det til middag?»

«Gazpacho.»

«Det blir man ikke mett av.»

«Med hvitløksbrød til.»

Bea rekker henne fatet, og Alexia tar en skive uten å si noe. Det hasselnøttfargede håret hennes henger i fuktige, tykke tjafser.

«Har du badet?» spør Bea og undertrykker trangen til å strekke ut pekefingeren og løfte vekk datterens lugg for å få øyekontakt.

Alexia nikker.

«Med hvem?»

«Tim og noen.»

«Så hyggelig, da. På Kampan?»

«Mm. Det var en fyr som døde.»

«Hva?»

Alma stanser med skjeen halvveis til munnen, og Bea rykker til.

«Men herregud, hva var det som skjedde?»

«Han bare lå i vannet og folk begynte å rope, og så var det noen som dro han opp og begynte med sånn hjerte- og lungeredning.»

«Er det sikkert at han døde, da?»

«Nei, men han så ikke ut som han levde da de hentet han, liksom.»

«Hentet ham.»

Alexia stirrer på henne. Skal du rette på grammatikken min nå? Tuller du?

«Unnskyld, jenta mi. Dum gammel vane.»

Bea prøver å få vekk den dårlige stemningen og serverer den kalde suppen.

«Og hva gjorde dere, da?» spør hun etterpå.

«Ikke så mye, vi ble en stund til, og så reiste vi.»

«Men hvordan går det med deg?»

«OK.»

«Men du har jo sett en som var død?» utbryter Alma og ser undrende på tvillingsøsteren sin mens hun tar en liten bit av hvitløksbrødet.

«Hva synes du jeg burde gjøre, da? Gråte?»

Alma blir såret av den harde tonen til Alexia. Hun reiser seg.

«Jeg går og dusjer.»

«Men du har jo masse igjen, jenta mi?» prøver Bea seg.

«Jeg er mett, det er så varmt … men det var kjempegodt.» Så går hun bort til oppvaskmaskinen og setter inn tallerkenen.

Alexia blir sittende og røre i gazpachoen som en robot. Hun er helt blek, og Bea går bort og legger armene rundt henne. Kjenner hvordan datteren spenner seg så omfavnelsen blir stiv. Det har vært slik helt siden hun fikk mensen for første gang. Vanskelig med nærhet. Til forskjell fra Alma, som fortsatt kryper opp i fanget nå og da.

Hun blir ikke helt klok på Alexia. Da datteren var liten, så Bea så mye av seg selv i henne, de var like, ikke bare av utseende med den brune hårmanken, men av vesen. Alma hadde sine bleke, blonde farger fra Niklas; Alexia var en guttejente akkurat som hun selv.

Hun husker den ville lekingen med Jacob, hvordan hun som barn heller ville arve klærne hans enn å kjøpe nye. Hun trodde alltid at det ville bli enkelt med Alexia siden de er så like, og så ble det stikk motsatt. Vanskeligere. Hun har tatt et skritt tilbake, forsøker å avvente datteren, ikke trenge seg på. Men nå må hun klemme henne. Ordentlig. Så hun kjenner hvor elsket hun er.

Bea holder ut og holder fast til Alexia slapper av. Den ulenkelige tenåringskroppen gir etter og lener seg inntil henne. Bea bøyer seg frem og trekker inn lukten av Alexia. En slags urlukt hun sannsynligvis kunne kjent igjen blant millioner av andre lukter. Datteren hikster og griper tak

rundt livet hennes. Liten og stor i én og samme seksten år gamle kropp. Trykker seg inn mot den myke magen.

Bea trekker henne tettere inntil seg, som for å beskytte henne mot det hun allerede har vært utsatt for, det som er for sent allerede. Kanskje prøver hun å beskytte seg selv også, mot en ubestemmelig fare, noe fortsatt ukjent som beveger seg ytterst i synsfeltet.

Så slipper de taket begge to, nesten forlegne over intimiteten. Alexia reiser seg plutselig og tar med seg tallerkenen inn på rommet. Bea blir stående og se etter henne. Hvordan har hun det egentlig? Hva skjer når man har sett et menneske drukne? Hun må få snakket med Niklas. De må støtte henne nå, håndtere dette på en god måte. Selv om følelsene raser, skriver hun så fattet hun kan.

Alexia så en mann drukne og dø i dag. Ambulanse osv. Hun er sjokkert og lei seg. Trenger deg. Vær så snill, kom hjem nå.

Tanken var å ligge og lese til Niklas kom hjem, men hun må ha duppet av med mursteinen til Hanya Yanagihara på brystet. Oppslått på samme side som i morges. Det er natt, klokken er halv to, og hun ser forbauset rundt seg. Hans side av sengen er fortsatt tom. Forbauselsen viker snart plass for et murrende ubehag.

Jeg kommer ikke hjem.

Trenger å tenke

Hva skal det bety, egentlig? Vil han ikke komme hjem i natt heller? Og tenke på hva da?

Han har ikke svart på det hun skrev om Alexia og drukningsulykken. Ikke engang bekreftet at han har fått SMS-en.

Hun tar opp telefonen igjen. Fingrer på skjermen. Å tekste eller ringe enda en gang vil neppe forandre på noe. Eller skal hun prøve WhatsApp? Hun begynner å skrive i «Stjernene i Banér», men ombestemmer seg. Vil ikke uroe jentene med desperasjonen sin.

For mindre enn et døgn siden var det umulig å se for seg at Niklas ville oppføre seg slik og hverken svare eller ringe opp igjen. Bare gå opp i røyk. Hun nøler, skal hun ringe Lillis? Spørre om han har gitt lyd fra seg? Men svigerforeldrene sover vel. Best ikke å forstyrre. Men ringe Charlotte, da? Calle kan jo ha fått greie på noe som han har sagt til henne, men ikke vil si til Bea? Men hun vegrer seg. Betror hun seg til Charlotte, blir det straks mer reelt, hva det nå er som foregår.

Hun lurer på hvor mange andre par som har det som hun og Niklas. Som holder på hverandres hemmeligheter år etter år, uten å dele dem med noen andre, ikke engang nære venner. For å beskytte hverandre og bildet av parforholdet. Ikke først og fremst for å holde på fasaden, men fordi det er slikt man gjør for sin beste venn. Man holder på hemmeligheter og tier om hverandres verste sider, en taus overenskomst om å tolerere hverandre selv i de verste stundene. Man hegner om og holder ut fordi man elsker det fineste hos hverandre.

Bea har alltid stusset over venninner og kolleger som snakker dritt om partneren. I hennes øyne er det et svik å røpe intime detaljer om livsledsagerens mindre flatterende sider. Hun ville aldri gjort noe slikt mot Niklas. Jo visst har hun kunnet innrømme at de har slitt til tider som alle andre, noe annet ville jo vært unormalt, og hun har naturligvis snakket med Charlotte om det. Men hun har aldri gått i detalj, og det har nesten alltid skjedd i ettertid, når de har

fått lagt det bak seg. Alltid som en frisert etterkonstruksjon, der problemene førte til utvikling selv om det var et slit. Ikke at Bea lyver bevisst, men som alt annet som er krevende her i livet, fremstår konfliktene som litt mindre smertefulle når det får gått en stund. Til og med komiske iblant – da kan det vanskelige gjøres om til en morsom anekdote som ikke risikerer å bli for selvutleverende. I vennskapet med Charlotte er Bea forresten oftest den som lytter, siden venninnens ekteskap befinner seg i en slags kronisk, men stabil krise.

Nå kommer angsten krypende, og strupen snurper seg sammen. Hun må ut. Bea reiser seg fra sengen og napper til seg joggebuksene som henger over stolen. Lister seg fort gjennom stuen og forbi jentenes rom.

Himmelen er stjerneklar og svakt rosa der hun sykler bortover Karlavägen. Bea har veien nesten for seg selv, den er så godt som øde. Bare en og annen nattevandrer skjener av sted langs alleen på vei hjem fra byen. Snart er hun fremme ved Birger Jarlsgatan, i krysset til Odengatan der Freddie bor – på «ytre Östermalm», som han kaller det, enda det er vel så mye Vasastan. En feit rotte smetter langs den rosa fasaden da Bea hopper av sykkelen ved gatedøren av tre.

Freddie Scherrer, en av de eldste vennene til Niklas, var en del av kameratkvartetten sammen med Jacob og Calle Mörner. De hang sammen hele veien fra Östermalmsskolan via Gärdesskolan og til Östra Real. Som regel holdt de til hjemme hos Niklas, siden Lillis og Tore, til forskjell fra de andre foreldrene, ikke hadde noe imot at kamerater ble med hjem.

Pussig nok var det Freddie og ikke Niklas Bea hadde en liten crush på i tolvårsalderen. Ja, ikke så liten heller, men hun turte naturligvis aldri å si noe og har ikke engang fortalt det til Niklas i voksen alder. Freddie har alltid hatt noe eget i blikket, noe som Bea fortsatt liker. Han var den villeste i gjengen, han som ikke fulgte noen konvensjonell mal. Mens Niklas og Calle begynte å studere henholdsvis medisin og juss i Uppsala, flakket Freddie omkring, dro til New York og gikk på filmskole.

Ingen trodde at det ville bli noe mer av dette enn det pleide å gjøre av alle ideene og hobbyene hans. Men han fortsatte og ble en anerkjent filmprodusent med oppdrag i både Sverige og utlandet. Bea har hatt uventet mye kontakt med Freddie det siste året siden Alexia fikk en liten rolle i den siste spillefilmen hans, noe som dessverre viste seg å ha en negativ innvirkning på karakterene hennes. Og personligheten.

Men nå er hun her i et annet ærend, hun skal ha tak i mannen sin. Det føles ubehagelig og pinlig, men hun er desperat.

En søvndrukken Freddie åpner i underbukser og T-skjorte. Han vet selvfølgelig hvorfor hun er der, men ser ikke spesielt skyldbetynget ut enda han ikke svarte da hun ringte. Med briller ser han ut som en yngre utgave av seg selv. Kanskje han har gått ned litt i vekt også.

«Unnskyld, men jeg må snakke med Niklas, og han svarer ikke.»

«Skjønner, men han er ikke her.»

Bea ser spørrende ut.

«Jeg har Tilda denne uken,» forklarer Freddie, «så han fikk nøklene til lokalet.»

Freddie har datteren på ti annenhver uke, men Bea skjønner ikke hva det har med nøklene å gjøre.

«Men drakk ikke dere øl i går? På Daphnes?»

Freddie gjør en oppgitt bevegelse, som om han ikke vil lyve mer, men heller ikke utlevere kameraten sin til en amper kone.

«Så dere var ikke på byen?»

«Ikke egentlig.»

«Hva skal det bety?»

Freddie klør seg i bakhodet, som om han leter etter ord som kan gjøre både Bea og Niklas til lags.

«Men du snakket med ham?» spør Bea, som blir stadig mer utålmodig.

«Ja, jo, det kan du jo si. Han var innom og hentet nøklene.»

Hun tenker på den siste meldingen til Niklas. Jeg kommer ikke hjem.

«Jeg skjønner ingenting, Freddie.»

Det ser ut som han skal til å si noe, men plutselig ombestemmer seg.

«Det er nok best du snakker med ham selv.»

«Pappa …!»

Tilda roper inne i leiligheten.

«Kommer!»

Han snur seg mot Bea.

«Sorry, jeg må …»

«Klart det, unnskyld at jeg vekket dere, jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre, han oppfører seg kjemperart.»

«Et tips: Vent til i morgen. Tipper han kanskje er mer mottagelig da.»

Bea går sakte ned gjennom den mørke, kjølige trappegangen. Trinn for trinn forsøker hun å sortere det hun nettopp har fått vite. Niklas har ikke drukket øl med Freddie slik han sa, og ikke sovet hjemme hos ham heller, men i lokalet. Freddies «kontor» i Frihamnen er et usjarmerende kjellerlokale der han driver med redigering. Fullt av tekniske greier, men også litt av en mancave med TV-spill og minibar.

Mens han var separert fra moren til Tilda, bodde han visst der en periode, og han har sikkert tatt med seg en og annen jente dit i årenes løp. Bea har bare vært der én gang, da hun og Niklas skulle hente et salongbord hos auksjonshuset like ved. Hun husker det som kaotisk, men det er vel sånn slike kontorer pleier å være. Helt ubegripelig at Niklas heller vil sove der enn hjemme, to netter på rad. Hun kjenner at hun er sint, lei seg, forvirret og dypt skuffet over sin beste venn.

Da hun kommer ut på gaten, tenker hun ikke på annet enn at hun må dra til lokalet og snakke med ham, men Freddies råd om å vente gnager i henne. Bea pleier alltid å føle seg trygg på hvordan Niklas tenker og reagerer, men nå vet hun ikke lenger. Tenk om han er mer utbrent enn hun har skjønt? Er det slik en utmattelsesdepresjon begynner? Stillingen som overlege på Sophiahemmets nye fødeavdeling er krevende, og Niklas har sovet dårlig ganske lenge nå.

Tanken var at denne jobben skulle gi ham ny energi etter hendelsen på Sollentuna sykehus som han hengte seg fullstendig opp i, selv om det ikke var hans skyld og enda det var noe som i utgangspunktet kunne hendt hvem som helst i dette yrket. Etter mange år i landstingets tjeneste langt ute i gokk skulle han få bygge opp noe på egen hånd, med private midler og bare noen kvartaler hjemmefra, og få lønn for strevet. Hun har virkelig prøvd å få ham til å tenke positivt. Men i stedet for å benytte seg av muligheten det nye lederansvaret gir til å delegere og arbeide langsiktig, har han latt presset og ansvaret ta fullstendig overhånd, og tar på seg for mye hele tiden.

Tenk om arbeidsbyrden har utløst et slags sammenbrudd? Hele våren har han sagt at han har følt seg trett og sliten, men det har jo Bea også, ikke minst etter å ha dratt hele lasset på hjemmebane alene – kjøkkenrenoveringen, alt styret med jentenes skolegang og hverdagslogistikken, pluss

heltidsstillingen i Røde Kors. Dessuten undervurderer han jobben hennes og hvor krevende den er, bare fordi hun tjener mindre og har lavere status. Det hender hun spør seg om han tror at leger er de eneste som vet hva menneskelig lidelse er for noe, enda hun arbeider i en hjelpeorganisasjon.

Gjennom bildematerialet og alle historiene hun må forholde seg til, konfronteres hun daglig med de grusomste ting. Også for henne dreier det seg om liv og død, på globalt nivå. Men i Niklas’ tilfelle later det til å ha fått psykiske konsekvenser. Hun har vært på ham for å få ham til å jobbe mindre og ha mer fri i helgene. Det er enda en grunn til at Bea har sett frem til denne ferien sammen. Niklas trenger det. De trenger det som familie. Og så skjer altså dette. Men hvis Niklas er syk, må hun hjelpe ham.

Nå som varmen har gitt seg, er natteluften som et mildt kjærtegn mot de nakne armene og de bare føttene i de svarte Birkenstock-sandalene. Likevel er det et ork å sykle. Brystet er blytungt og joggebuksene blafrer rundt leggene, øker luftmotstanden og hemmer henne enda hun tråkker for harde livet. Som om hun må komme frem før det er for sent.

Ikke fordi hun virkelig tror at Niklas ville funnet på å gjøre noe drastisk, særlig med tanke på Jacob, men hun har sine arr, og frykten stikker dypt. Kroppsminnet slår alarm, og alle varselklokker kimer. Vissheten om at Niklas antagelig har det verre enn hun har skjønt, gir henne dårlig samvittighet også. Hun burde tatt signalene mer på alvor. Var det derfor han glemte noe så enkelt som å betale billettene til Gotland? Glemsomhet er jo et av de tydeligste tegnene på stress og utbrenthet, sammen med at man lett overreagerer, blir sint og irritabel.

Når Bea tenker etter, stemmer det jo helt med Niklas’ oppførsel de siste døgnene. Og selv om hun er bekymret, er det for så vidt en lettelse å ha en forklaring. Til slutt svinger

hun av i rundkjøringen ved Gärdet, nesten ved målstreken etter det som kjennes som en 24 timers maraton.

Freddie har lokalet sitt i en stor kjeller ved lastekaiene i Frihamnen, de som nå er omgitt av produksjonsselskaper. Bea sykler forbi det gamle Banankompaniet og en stor, nesten tom parkeringsplass. Bare en produksjonsbil med logoen til et hageprogram står parkert ved siden av en hvit kassebil.

Hun ser seg urolig omkring i halvmørket. Nå i sommernatten føles området øde og spøkelsesaktig. Ikke et menneske er å se. Da hun kommer frem, blåser hun i å låse sykkelen, lener den bare mot et rekkverk nedenfor lastekaien. Hvis hun og Niklas tar drosje hjem, kan de sette inn sykkelen i lokalet til Freddie og hente den i morgen.

Bea går opp den lille trappen til lastekaien og bort til vareheisen. Hun er nervøs og sint og urolig på en gang. Men nå må hun holde igjen. Være den sterke. Det eneste hun vil, er at Niklas skal komme hjem. Det er det viktigste. Så de kan forberede turen til Hogreps i neste uke og finne på noe morsomt med jentene disse dagene i byen.

Det er faktisk mulig å nyte ferien i vakre SommerStockholm også, det kan til og med bli både fint og annerledes. Kaknästårnet, Skansen, ta sightseeingbåt. Slike turistgreier man aldri gjør i sin egen by. Bade ved de bortgjemte klippene på Ekerö og Norra Lövön, der man kan få en hel vik for seg selv hvis man vet hvor man skal lete. Det kan bli en fin uke hvis de bare bestemmer seg for det. Eller de kan kjøre ned til Oskarshamn og ta seg over den veien.

Hun går inn gjennom heisdøren og ser at hun skjelver på hånden da hun trykker på knappen. Vareheisen starter

med et rykk, og en gnislende motorlyd skjærer gjennom stillheten. En følelse av å synke ned i underverdenen, både fysisk og mentalt. Hun kaster et blikk på heisvinduet, der et par livredde øyne stirrer tilbake.

Bea prøver å overbevise seg selv om at frykten ikke har rot i virkeligheten. At den er irrasjonell. Samtidig føles denne uvirkelige situasjonen påfallende ekkel og virkelig. Hun skulle plutselig ønske at hun hadde vasket ansiktet og pusset tenner, eller iallfall dratt en børste gjennom håret. Ikke for å dolle seg opp for Niklas, men så hun slapp å føle seg så lite fresh. Hun glatter på håret og prøver å finne ut om hun lukter svette under armene da heisen stanser med et dumpt dunk.

Laterna Film AB står det stanset inn med store bokstaver på et metallskilt ved siden av den tunge metalldøren. Et lysstoffrør flimrer i betongtaket. Hun nøler og trekker pusten før hun setter knokene mot metallet rett over dørhåndtaket.

Det lyder irritert da hun banker, akkurat slik hun ikke vil at det skal lyde. Men hvordan banker man vennlig og hensynsfullt på en tung metalldør? Hun sender en melding for sikkerhets skyld, i tilfelle han ikke hører.

Hun venter litt. Føler seg utsatt og alene i den ødslige og halvmørke kjelleren, enda Niklas sannsynligvis er der på den andre siden av døren. Men ingen svarer, hverken på telefonen eller inne i lokalet. Bea banker på igjen, litt hardere denne gangen.

Ligger han og sover? Det hadde for så vidt ikke vært så rart, siden det er midt på natten, men Niklas sover aldri tungt, særlig ikke når han ikke har det bra, og spesielt ikke på noen andres sofa. Eller er det dårlig dekning her?

Bea sjekker mobilen igjen og stivner til. Meldingen er lest. Han er våken og vet at hun er der. Hvorfor åpner han ikke? Hun venter et par minutter, men da det fortsatt ikke

kommer noe svar, banker hun på igjen, enda hardere. Bank, bank, bank!

Pulsen øker.

«Hallo! Jeg vet at du er våken, Niklas! Åpne!»

BANK. BANK. BANK.

«Åpne, for faen! Ellers må jeg ringe politiet!»

Det siste vet hun ikke om hun mener, men en del av henne føler det slik. Hun vil ta seg inn med vold hvis han ikke åpner. Nå får det være nok! Hun er sint, men livredd også. Har han fått en psykose? Kan han finne på å skade seg selv? Hvor mye vet hun egentlig? Man kjenner aldri et menneske så godt som man tror. Hun trodde hun kjente Jacob.

BANK. BANK. BANK.

«Niklas! Du skremmer meg! Åpne, så vet jeg i det minste at alt er i orden med deg!»

Hun er desperat nå. Gråten i halsen. Panikk i stemmen.

Og plutselig, idet hun står der og løfter neven, glir døren opp med en skrapende lyd. Der står han, som et uvirkelig spøkelse som brått forvandles til kjøtt og blod foran henne. Men han ser ut som han pleier, og virker hverken utkjørt eller på selvmordets rand. Mest brydd, faktisk, nesten litt irritert. Bea mister tråden. Hun føler seg som en ubedt gjest som trenger seg på, selv om det er hennes ektefelle og beste venn som står der i døren.

«Går det bra med deg, eller?»

Niklas nikker.

«Litt trett, bare. Klokken er tre på natten.»

Jo takk, hun vet hvor mye klokken er, og det er på grunn av ham at hun er våken på dette tidspunktet. Men hun sier ingenting. Ikke Niklas heller, han gjør ikke mine til å ville forklare seg eller be om unnskyldning. Vil hun ha svar, må hun tydeligvis stille spørsmål.

«Hva er dette her for noe?»

«Kontoret til Freddie …»

«Jeg mener dette her. Du.»

Bea slår oppgitt ut med armene mens hun kaster et blikk inn i lokalet. Freddies kontor består av et stort kjellerrom med kjøkkenkrok i hjørnet og et tilstøtende klipperom. På veggen henger plakaten til den kommende filmen som Alexia er med i. Drømmefanger. I forgrunnen stirrer en mann og en kvinne uttrykksløst mot kameraet. Til Beas overraskelse er Alexia med på plakaten også, riktignok i bakgrunnen, men likevel. Datteren deres. På en filmplakat. Så rart.

Gjennom en dørgløtt skimtes ledninger og tekniske duppeditter under en matt lyskilde. Midt i det store rommet står en skinnsofa med en pute uten putevar og et gammelt vatteppe som neppe har vært vasket på en stund. Hit har han altså valgt å dra i stedet for å komme hjem til henne og jentene. Til denne nitriste ungkarsbulen som lukter gammel kaffe og dårlig ånde.

Hadde han vist tegn på å være ustabil, kunne hun kanskje skjønt det, men bortsett fra en snev av tross i de mørke øynene er han underlig rolig.

«Hvorfor svarer du ikke?»

«Jeg gjorde jo det.»

«Du skjønner hva jeg mener.»

Niklas ser på klokken.

«Det er sent. Jeg trenger å sove.»

«Ja, men kom da, så drar vi.»

Niklas rister på hodet og skal til å lukke døren. Som på instinkt setter Bea foten i dørsprekken og skyver døren opp igjen.

«Slutt å gjøre deg til. Nå drar vi hjem. Kom!»

Hun drar i genseren hans, men Niklas rygger bakover og prøver å dytte henne unna. Bea roper høyt da han forsøker å rive seg løs fra grepet hennes.

Hun blir så overrumplet av aggressiviteten hans at hun instinktivt slipper taket. Niklas mister balansen og raver mot skinnsofaen før han får kontroll på kroppen igjen. Nå ser han ikke like rolig ut lenger. Kjeven er stram, og en blodåre i pannen bukter seg og pulserer.

«Kjære deg, Niklas, slutt, vi tar en drosje.»

«Nei.»

«Hva mener du med nei?»

«Jeg trenger å tenke, har jeg sagt.»

«Når kommer du, da? Jentene begynner jo å lure. Og jeg også.»

Det trassige blikket er der igjen. Et utfordrende blikk. Det kunne nesten vært Alexias eller Almas tenåringsøyne, hadde det ikke vært for skjeggstubben lenger nede.

«Jeg orker ikke mer.»

Det er som om han snakker et ukjent språk. Lyder i stedet for ord. Stemmen er nøytral, nesten kald, som om han snakker til en fremmed og ikke med sin livsledsager gjennom trettito år. Beaglen sin.

«Hva mener du med orker ikke?» får hun frem til slutt.

«Oss. Du og jeg.»

Han setter blikket i henne. Rolig og bestemt. Bea merker rykningen under øyet igjen, akkurat som da hun snakket med Alma tidligere. Det kjennes som om han har gitt henne et elektrisk støt, og samtidig klarer hun ikke å ta ham alvorlig. Ikke at hun ikke respekterer følelsene hans, men hun får seg ikke til å tro at han virkelig kan mene dette.

Det er opplagt at Niklas har det veldig, veldig ille, selv om han klarer å holde en rolig fasade. Samme hva det måtte skyldes, nekter hun å gå med på at deres «oss», Bea og Niklas, skal gå i oppløsning uten videre. Det er ikke sånt man bare gir opp midt på natten i en kjeller i Frihamnen, som et

impulsivt nettkjøp man angrer på. Hvis han mistrives med noe, får de ordne opp i det.

Luften er tett og trykkende der nede, som om varmen etter dagen har satt seg i veggene og nå frigjøres i halvmørket.

«Vi får snakke om det i morgen,» sier hun innbitt og trekker til seg foten. En soldat på retrett som senker sverdet.

Niklas sier ikke mer, han virker mest lettet over å bli kvitt henne og skynder seg å lukke døren. Så står Bea der alene og stirrer på Freddies metallskilt. Laterna. Et lys i mørket for alle villfarne skip i natten. Det er det Freddie sier at produksjonsselskapet hans skal være, men aldri har hun kjent seg mer villfaren. Aldri har Niklas vært mer villfaren.

Jeg orker ikke mer. Oss. Du og jeg.

Svimlende ord det er umulig å se konsekvensene av hvis de er sanne.

Sykkelen er borte, så klart. En eller annen i spøkelsesbyen har stjålet Beas gamle damesykkel, den hun har fått av Lillis.

Östermalms mest skranglete tohjuling, men for Bea den mest verdifulle. Affeksjonsverdien gjør den uerstattelig. Nå kommer tårene mens hun beveger seg fremover på autopilot. Bena går i sakte film. Blikket er uskarpt. Freddie hadde rett. Hun burde ha ventet. *

Solen er på vei opp over Ladugårdsgärdet da Bea endelig lukker seg inn i leiligheten på Banérgatan. Jentene ligger og sover, uvitende om det som nettopp har utspilt seg i Frihamnen.

Kroppen er nummen av sjokket. For trett til å være våken, for gira til å sove. I stedet går hun inn på badet og tar en dusj. Prøver å skylle vekk natten med kaldt vann og rense seg

for alt som er sagt og gjort. En rift på armen. Når skjedde det? Under tumultene med Niklas? Gang på gang dukker ansiktsuttrykket hans opp, slik han så ut da han sa det der. Liksom frakoblet seg selv. En versjon av Niklas hun ikke kjenner igjen.

Bea skrubber løs på armer og ben, forsøker å tenke logisk. Niklas befinner seg i en krise. Kriser lar seg løse. At en av dem vakler etter trettito års samliv, er ikke så merkelig, men selvfølgelig kommer de til å klare dette slik de har klart alt annet. Eller? Skår av tvil trenger stadig vekk inn i tankene, splitter dem og blottlegger det uutholdelige. Hun kan ikke forestille seg et liv uten Niklas. Kjæresten hennes, hennes beste venn. Alt de har skapt sammen. Tanken på å miste det er så absurd at hun må skyve den fra seg. Skrubbe hardere med dusjbørsten.

Etterpå går hun inn på kjøkkenet og kryper opp i kjøkkensofaen med en kopp kaffe. Hun ser seg rundt. Det vakre kjøkkenet hennes som hun har lengtet etter så lenge, og som de endelig fikk råd til å gjøre virkelighet av da Niklas tok lederstillingen på Sophiahemmet. Sammen med Nisse hos Kvänum har Bea utarbeidet hver minste lille detalj. Det mosegrønne vitrineskapet som liksom svever fritt foran veggen som et bilde, fullt av alle de vakre gjenstandene de har skaffet seg opp gjennom årene. Nøye utvalgte minner fra deres felles livsreise, sammen med alle Lillis’ vaser, karafler og skåler i diverse størrelser og farger.

Beas visjon var enkelhet uten at det skulle være traurig, inspirert av Lillis og Tores hjemmekoselige spiseplass på Hogreps. Gotlandsk kalkstein blandet med varme middelhavsfarger. Hun ville ha et hyggelig kjøkken der familien kunne samles og bli sittende lenge, der det fantes små hvileplasser med innbygd kjøkkensofa, små kroker og nisjer til vakre ting, men også romslig plass til samvær. De

håndmalte flisene fra Sicilia, som hun og Niklas slepte med seg hjem da de var der og feiret ti års bryllupsdag, lyser opp på den ene kortveggen som et solgult minne.

Her feiret de jentenes sekstenårsdag for bare et par uker siden. I en liten tale under fødselsdagsmiddagen, her i dette kjøkkenet, fortalte Bea om hvordan det kjentes da de dro fra Daneryds sykehus med hver sin datter på armen. Det uvirkelige og ufattelige i at de faktisk var blitt foreldre, at døtrene var deres. Den skrekkblandede gleden. At de var en familie som sammen la ut på en mektig og merkelig reise.

Like uvirkelig og ufattelig føles det nå som Niklas sier at han vil hoppe av den reisen. Det var jo dette de skulle gjøre sammen. Nå er det ingen glede mer, bare frykt.

Hun tar opp mobilen og skriver:

Unnskyld. Innser at jeg ikke har lyttet til hvordan du har det.

Bra at du sier fra. Lover å prøve å skjerpe meg på det. Hva enn det er, så løser vi det.

Elsker deg. *

«Når kommer dere, kjære? Vi savner dere så vi nesten dør her.»

Lillis’ stemme er litt rusten, men likevel myk. Bea kjemper mot tårene som presser på bak øynene. Som vanlig hører Lillis det hvis noe er galt.

«Hvordan går det, vennen min? Har dere det bra?»

«Sykkelen jeg fikk av deg, er stjålet. Jeg er så lei for det.»

«Neimen … Hvem pokker er det som stjeler et sånt gammelt skaberakk?»

«Jeg vet ikke, men …»

Bea kremter. Prøver å få orden på stemmen.

«Kjære deg, det er bare en sykkel,» sier Lillis. «Det er da ikke så farlig.»

Bea kjenner at hun blir våt på kinnene. I løpet av disse rare døgnene har hun sakte, men sikkert mistet fotfestet, stadig mer, og det gynger stygt under den vanligvis så trygge virkeligheten hennes. Stemmen til Lillis er en påminnelse om tryggheten hun savner akkurat nå.

«Niklas sover i lokalet til Freddie. Han orker ikke mer, sier han.»

Bea har betrodd seg til Lillis om så mangt i årenes løp, både smått og stort. Bekymring for ungene og for forholdet når hun og Niklas har hatt det litt stritt. Særlig da jentene var små og fysisk krevende. Hverdagsmas og tradisjonelle roller som mange havner i. Lillis er den eneste hun har kunnet være helt ærlig overfor, den eneste som elsker Niklas like høyt som hun selv.

Iblant har hun blitt lei av å være prosjektlederen som alltid planlegger og ordner, av at det liksom ikke skjer noe uten henne. Samtidig er det jo Niklas som jobber mest og skaffer penger til familien.

Beas jobb i Røde Kors dekker bare en liten del av alle utgiftene deres, og derfor var det som regel hun som var hjemme med syke barn da jentene var små, og hun som alltid har tatt seg av hjemme- og barnelogistikken når Niklas har hatt beredskapsvakt eller jobbet overtid. Lillis har vært på henne for det, sagt at hun burde utdanne seg, og at arbeidsfordelingen deres er usunn og lite likestilt, og Bea må jo si seg enig, selv om det nesten har vært litt slitsomt iblant med prekenene til Lillis. Særlig fordi Bea hverken føler noe behov for å gjøre karriere eller bevise sin egenverdi gjennom å klatre. Hun har prioritert et liv uten ni-til-fem-stresset, og

iblant har det vært vanskelig for moren til Niklas å forstå at hun faktisk er tilfreds med det.

Det er ikke alle svigermødre som har vært aktive i feministorganisasjonen Gruppe 8, selv om det er lenge siden for Lillis’ del. «Annenhver til damene,» pleier hun å si, og med det mener hun bokstavelig talt at likestilling bare oppnås gjennom millimeterrettferdighet, enten det gjelder oppvask, barn, orgasmer eller arbeid. En fin målsetting, men i praksis fungerer det dårlig. Med mindre man har en liten formue å støtte seg på, som Lillis og Tore.

Som så mange førtitallister har de hatt lave utgifter og store muligheter, ikke minst fordi Lillis’ kunstnervirke har vært finansiert med arvede penger. Niklas gnåler stadig om morens manglende forankring i virkeligheten, men i øyeblikk som dette kan ingen måle seg med Lillis når hun på sitt rolige vis forsikrer Bea om at hun ikke trenger å engste seg.

«Jeg glemmer aldri da Tore ble så rasende at han dro til København og ble borte i to døgn uten å gi lyd fra seg. Jeg trodde han hadde kjørt seg i hjel, og ringte rundt til alskens sykehus og prøvde å tale dansk.»

Denne standardanekdoten har Lillis fortalt mange ganger, og den kan i grunnen ikke sammenlignes med det som hender nå, men fungerer likevel som en påminnelse om at det ikke nødvendigvis er så alvorlig. «Den store krisen» utspilte seg for Lillis’ og Tores del før de fikk barn, tidlig på sekstitallet. De bodde i Malmö, der Lillis studerte kunstvitenskap og Tore til sivilingeniør. Under en vårfest fikk Lillis «hetta», som hun pleier å si, og var utro med en kurskamerat. Og

Tore forsvant. Bare noen uker senere fant de sammen igjen og giftet seg på rådhuset, og resten er historie.

«Jeg er mest urolig over at Niklas ikke ser ut til å ha det så bra,» sier Bea. «Jeg kjenner ham ikke igjen.»

Stemmen svikter, og Lillis tar over.

«Det er denne jobben som suger kreftene ut av ham. Han trenger nok bare å være litt for seg selv og hente seg inn.»

«Tror du det?»

«Jeg vet det, kjære. Du og jentene kan vel komme hit imens? Så får han komme etter når han er ferdig med å surmule. Dessuten har han jo lovet å fikse de taksteinene før det begynner å regne inn, så før eller siden må han jo dukke opp.»

Lillis ler hest, og Bea må smile litt. Selvfølgelig har svigermoren rett. Niklas trenger nok bare å lande litt i byen. Noen dager med egentid, så han får blitt seg selv igjen. Det er mye bedre at hun og jentene drar i forveien, og uten bil er det lettere å få billetter. Han kunne vel hatt godt av å savne litt, han også, få se hvor gøy det er å sitte alene hjemme i leiligheten når han ikke har en masse jobb å grave seg ned i.

Imens kan hun og jentene ligge i sanden i Grynge og suge i seg lukten av hav. Lese bøker om dagen og spille bordtennis oppe på loftet på kveldstid.

«Bra, da snakkes vi igjen i morgen når du har bestilt billetter,» sier Lillis bestemt.

Klumpen i halsen er der igjen med en gang, og Bea prøver å tvinge den bort.

«Vennen min?»

Hun får ikke frem annet enn en liten krakselyd.

«Ikke vær lei deg, da, Beamea …»

Hun svelger igjen.

«Det er bare at … jeg kjenner ham ikke igjen, liksom … og jeg er så redd for å miste ham.»

Lillis blir taus et øyeblikk. Som om hun veier sine ord.

«Det er sånt som skjer når man har vært sammen lenge, vet du, det er normalt. Da er det bare å holde ut, ikke slippe taket, men samtidig gi ham litt space. Du vet den sangen jeg elsker, hva heter den igjen …»

Hun vet akkurat hvilken sang Lillis mener. If You Love

Somebody Set Them Free med Sting. Bea har aldri likt den. Frihet innebærer vel også ansvar? Ansvar for dem man elsker? Å gi hverandre plass er hun helt med på, men å la den man elsker i stikken? Det er bare feigt. Skikkelig jævlig dritkjipt og feigt. Men selv om hun kan snakke med Lillis om alt og kritisere Niklas, vet Bea at hun ikke kan gå hvor langt det skal være. Det finnes alltid en grense, selv for Lillis.

«Nei, kom dere hit nå,» sier svigermoren. «Vi savner dere. Tore henter dere i Visby.»

Skilsmissen

MOA HERNGREN SKILSMISSEN

FØRSTE DEL Bea

BANÉRGATAN, STOCKHOLM

Juni 2016

Articles inside

BANÉRGATAN, STOCKHOLM