Pascal Engman og Johannes Selåker
Skammens vei Oversatt av Henning Kolstad
Copyright © 2023 Pascal Engman & Johannes Selåker Først utgitt av Forum, Sweden Utgitt etter avtale med Nordin Agency AB, Sweden © Norsk utgave: Kagge Forlag 2024 Originalens tittel: Skammens väg Oversetter: Henning Kolstad Omslagsdesign: Henriette Mørk / henriettemork.dk Omslagsillustrasjon: Shutterstock Papir: Enso Creamy 70 g 2,0 Boka er satt med Capitolina 11,5/14,5 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3451-6 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Forord MS Estonia, 28. september 1994, rett over midnatt Det ristet i glassene på bordet inne på Pub Admiral på femte dekk. Skipet krenget kraftig. Litt tidligere hadde førtitreårige Dan Blomander stått i vinduet og sett på været. Han syntes det så ut som om vannmassene i Øster sjøen kokte. Han tok seg opp til baren via folketomme korridorer hvor fargeglad oppkast drev over teppegulvet. Mange av passasjerene var blitt sjøsyke av uværet; Dan gikk ut fra at de fleste krøp sammen på lugaren. Selv var han ikke det spor uvel, bare beruset. På den andre siden av bordet satt en mann. Han hadde spandert to glass vodka på Dan, som viftet med hånden for å se gjennom sigarettrøyken mens han betraktet mannens ansikt. Han lot til å være i femtiårsalderen; spinkelt bygd og skallet. Han snakket grammatisk korrekt svensk med svak østeuropeisk brytning. Dan hadde mistet tellingen på hvor mange sigaretter mannen hadde røkt. Selv sluttet Dan å røyke etter at legen ga beskjed om sykdommen. Det var uklart hvilket ærend svirebroren hadde i Sverige. Dan selv, som var bilmekaniker med eget firma, bestemte seg for å ta fri et par dager for å få orden i sy sakene. På grunn av den lammende økonomiske krisen 5
hadde han ikke hatt et oppdrag på flere uker, og han var lei av å sitte uvirksom hjemme på gården på Öland. Når folk fikk problemer med bilen, gikk de til de nystartede verkstedkjedene. Små selvstendige næringsdrivende som Dan ble slått ut. Han kunne ikke klandre kundene. Kjedene holdt lavere priser. Og folk manglet penger. Arbeidsløs heten lå på åtte prosent. På en innskytelse bestemte Dan seg for å reise fra Öland. Men noe ekstravagant kom ikke på tale. En gang – i 1987 – hadde han vært på Fuerteventura. Denne gangen falt valget på Tallinn, der alt var betydelig billigere enn hjemme. Spriten, hotellrommet og ikke minst kvinnene. Han hadde fortalt om dem til mannen på den andre siden av bordet, beskrevet hva han gjorde med kroppen deres og skrytt av hvor lite han betalte for det, men den andre hadde knapt svart. Etter hvert sluttet Dan å fortelle og konsentrerte seg om å drikke. Noe smalt. Det hørtes ut til å komme nedenfra, fra Estonias indre. «Hva var det der?» spurte Dan forskrekket. Mannen svarte ikke, han grep bare flaska og skjenket en dram til hver av dem.
Del I
Lørdag 31. desember 1994
1 Med blikket festet på det gylne hodegjerdet tok Ellen Alm imot støtene fra mannen bak seg. De kom i jevn, men stigende takt. Snart ville han være ferdig. Det visste hun fordi grepet om halsen hennes var hardere. Hun lot som hun holdt på å miste bevisstheten. Gispet etter luft og kastet på hodet. Salrygget på alle fire prøvde hun å gi inntrykk av at hun ville rive seg løs. Da gikk det raskere. Typer som ham likte slikt, de likte at hun lot til å lide. «Snille deg, stopp,» hveste hun frem. «Det gjør vondt.» Egentlig kjente hun ikke noe som helst. Men ordene fikk den virkningen hun hadde ventet. Med et langt stønn kom det siste støtet, så slengte han henne ned på senga. Så på henne med vemmelse mens den gamle kuken sank mot jordens sentrum. Fortsatt andpusten rettet han på det hvite, svette håret. Så smilte han overlegent. Ellen orket ikke å se ham og den innskrumpede kroppen hans. Hun reiste seg og gikk over det skitne vegg-tilveggteppet, ut i gangen og inn på badet. Hun fikk gåsehud, siden vinduet i stuen alltid sto åpent for å lufte. I speilet studerte Ellen sporene etter kundens fremferd. Leppene var hovne. Røde merker på halsen. Men hun var så vant til dette at det ikke gjorde vondt lenger. Hun hadde sped og jenteaktig kropp, og det var det de betalte for, sånne typer som kunden der ute. Bertil, som han het, var en sadistisk dritt. Men det var ikke så 11
jævlig mange bra mannfolk som kunne lure seg vekk på nyttårsaften. Ellen begynte å skylle av kroppen i vasken. Hun ville ikke kaste bort noe tid. Jentene delte på rommet, de hadde tett program. Det gjaldt å presse inn så mange kunder som mulig i løpet av de timene du disponerte, ellers ble du satt på gata av dem som drev stedet, uten beskyttelse av en hallik. Dessuten nærmet klokken seg midnatt, og utover i nattetimene ville det for alvor bli fart i omsetningen. Da kom gjenger av karer til Malmskillnadsgatan og ville kjøpe damer til nyttårsnattas nachspiel. Dem gjaldt det å få med seg, for de gutta var usikre og forsiktige, lette å lure. Hun hørte Bertils pust fra soverommet. Han var et stykke over sytti og måtte alltid komme til hektene når han var ferdig. En dag kom han til å dø på denne måten, tenkte hun. Hjertet ville slutte å slå mens han kvalte en eller annen stakkars østeuropeisk tenåring med et belte. Men inntil det skjedde, skulle Ellen pumpe ham for penger. Han var en av de få hun ikke avkrevde betaling med en eneste gang, siden han aldri lagde vanskeligheter. Hun helte Cleareyes i øynene for å få blodkarene til å trekke seg sammen. Så begynte hun å sminke over sporene etter Bertils mishandling. Denne stunden var den verste. Hun hadde gått ut av rollen, men vemmelsen satt fremdeles i. For Bertil var hun Lucy. Han visste ikke det egentlige navnet hennes. Og i senga følte Ellen seg som Lucy. Men nå, etterpå, var hun Ellen Alm igjen. Da hadde hun ingen beskyttelse mot følelsene som strømmet på. Bortsett fra dopen, som tok brodden av alt. Men den sluttet hun med i høst etter at Pål gikk fra henne og mamma døde. Mens hun begynte å rette på leppestiften, ble hun overmannet av bilder fra mammas hospice. Hun hadde bare vært der én gang, det var i dagene før mamma gikk 12
bort. Moren brøt med Ellen året før, etter at datteren begynte å røyke hasj og etter hvert prøvde sterkere ting. Hun kastet henne ut av leiligheten og sa at hun ikke ville ha noe med en snusket stoffmisbruker å gjøre. På hospicet var det som om oppbruddet aldri hadde skjedd. Ellen så alt sammen for seg. Mammas skrøpelige stemme da hun til slutt avslørte livsløgnen sin. Ba Ellen om en siste tjeneste som krevde at datteren ble innviet i hemmeligheten. Skrikene fra naborommene, en desperat trygling om ikke å dø. Den umiskjennelige lukta av bortryddet død. Da spurte Ellen om pappa. Hvem han var, og hvorfor hun aldri hadde fortalt om ham. Men mamma sukket bare. La en kald hånd på hennes. «En annen gang, jenta mi,» sa hun. To dager senere var hun død. Ute i leiligheten hørte hun en dør som gikk opp, og så ble enda en åpnet. Ellen kom tilbake til virkeligheten. Hadde den faens grisen snytt henne? Hun tok kajalen og snudde seg for å gå etter ham. Lagde han krøll, skulle hun stikke den i halsen på ham. Men akkurat da hun skulle til å åpne badedøra, hørte hun et skrik og stoppet. Det ble fulgt av et pistolskudd, og så et til. Hun fikk opp døra og stormet gjennom gangen til stuen uten å se inn i soverommet. Hun måtte komme seg ut, flykte. Bak seg hørte hun skritt som kom raskt nærmere. Hun nådde frem til det åpne vinduet og hev seg ut. De bare føttene slo mot et utstikkende tak nedenfor, og hun fikk øye på en brannstige som hun styrtet mot. Kroppen ble klosset og uvillig i kulda. Hun var redd for å gli og falle. Det kom et nytt smell, og enda et. Først trodde hun at hun ble beskutt. Så ble himmelen lyst opp av nyttårsrakettene. 13
Som vanlig var det noen som ikke hadde greid å dy seg helt til tolv. Hun kløv ned stigen og sprang naken over bakgården mens himmelen ble bombardert med farger. Hun hadde lagt igjen alt i leiligheten. Klær, penger, kontaktboka med stamkundene og alle telefonnumrene. Da hun kom frem til døra ut mot en tverrgate til Malmskillnadsgatan, hørte hun et rop som gjallet i bakgården. Hun stoppet og kikket opp mot vinduet hun flyktet gjennom. Så silhuetten av en mann. Men det var ikke det som skremte henne. Det hun ble skrekkslagen av, var at han ropte det egentlige navnet hennes. Det navnet som ingen her i verden burde kjenne til.
2 Det var et kvarter igjen, 1994 skulle bli 1995. Kjøkken bordet i treromsleiligheten i Hornsgatan var dekket, men maten – oksefilet med béarnaisesaus og stekte poteter – var blitt kald. Serviettene, som han hadde brettet i kjegleform, stakk opp av vinglassene. Gullkonfetti lå spredt mellom bestikket og tallerkenene, og fra taklampa hang girlandere ned mot serviset. Tomas Wolf skvatt da en kinaputt eksploderte et sted i den snødekte Tantolunden. Han stilte seg i vinduet. Det var bestemt at barna skulle feire nyttår hos ham. Men akkurat da de skulle til å spise, begynte Ebba å gråte og ville hjem til moren deres, Klara. Alexander, som var sju år gammel, prøvde å trøste lillesøsteren. Han strøk henne over håret og prøvde å få henne til å ombestemme seg mens han skottet bekymret mot Tomas, som så hjelpeløst på barna sine. For første gang fikk Tomas et glimt av den ynkelige, elendige mannen han var i sønnens øyne. Han tok med seg røykpakka, fant en halvliter Pripps Blå i kjøleskapet, gikk inn i stuen og slukket taklampa for å slippe å se det nesten nakne rommet. Der trakk han ned persiennene som vendte mot Tantolunden, slo seg ned i lenestolen og tente en sigarett. Gloen var eneste lyskilde i det kompakte mørket. 1994 hadde vært et makeløst år. Han husket den lyse, hete sommeren da Sverige tok bronse i fotball-VM 15
mens han jagde en gjerningsmann med to kvinner på samvittigheten. Det var bare fem måneder siden. Likevel var det som et annet liv. I slutten av september forliste Estonia og tok med seg over åtte hundre mennesker ned i dypet. Omtrent samtidig – tiden var konturløs nå, viklet inn i seg selv – flyttet Klara og barna til et rekkehus i Enskede. Familiens skjebne var beseglet allerede i vår, da han kom hjem fra tjenesten i Bosnia. Raseriutbruddene, hukommelsestapene, marerittene som fulgte. Anfallene som tok pusten fra ham og overbeviste ham om at han skulle dø. Han skjønte at noe var i veien, at han hadde et blødende sår et sted under huden. Han kjente den skarpe smerten, men kunne ikke lokalisere hvor den kom fra. Det var ingenting som hjalp, bortsett fra de tablettene han regelmessig kjøpte av en langer med gullring i øret på Zinken Bar. For å klare jobben som etterforsker ved stockholms politiets voldsavsnitt gikk han alltid rundt med en notisblokk på seg nå. Der skrev han opp de mest banale ting, som hvor han hadde satt bilen om kvelden, hvilken bank han var kunde i eller hvilken gate Klaras nye rekkehus lå i. I begynnelsen avtalte de at de skulle ha barna annenhver uke. Men det gikk ikke. Han glemte å hente dem i barnehagen, gikk på jobb uten å vekke dem eller forsov seg. Han var blitt en slik far som han hadde lovet seg selv at han aldri skulle bli. De var redde. Listet rundt ham. Nå, i kveld, skjønte han at de hadde vondt av ham. Hans egen sønn syntes synd på ham. «Tilgi meg, Alexander,» hvisket han i mørket. «Tilgi meg, Ebba. Men jeg strakk ikke til.» Utenfor vinduet kom eksplosjonene tettere. 16
Han tok en slurk av ølet, så grep han tjenestepistolen som lå på armlenet. Han avsikret våpenet og tok et siste dypt drag av sigaretten. Han reiste seg igjen. Famlet seg frem gjennom stuen og åpnet vinduet for å slippe inn kulda. Han ville ikke at liket skulle stinke eller være oppsvulmet når han ble funnet. Nå gikk han tilbake til lenestolen. Fylte lungene med den friske lufta før han sank ned igjen. Metallet skrapte mot fortennene da han stakk løpet i munnen. Han dro våpenet frem og tilbake i munnhulen for å finne riktig vinkel. Bet kjeven sammen. Han trakk pusten dypt. Pekefingertuppen kjærtegnet avtrekkeren. Ute i de snødekte gatene begynte fyrverkeriet å nå et slags crescendo. Tolvslaget var nær. Det var her livet tok slutt. Det var her det trettienårige mennesket Tomas Wolf opphørte å eksistere. Barna kom til å savne ham, men han slapp å oppleve den dagen da medfølelsen deres gikk over i forakt. Han overlevde krigen i Bosnia, men det var likevel den som til slutt tok fra ham livet. Telefonen ringte ute i gangen. Han prøvde å ignorere den. Konsentrerte seg om oppgaven med å avslutte livet. Fra strupen kom en dyrisk ynking mens hjernen kjempet sin kamp mot pekefingeren.
3 Bilens termometer viste tretten kuldegrader. På Hötorget hadde flere hundre mennesker samlet seg for det som bare var noen sekunder unna. Tolvslaget. Et år skulle pakkes bort. Vera Berg stakk en sigarett mellom leppene og trykket inn bilens tenner. Fra førersetet kastet fotograf Carina Hult et irritert blikk mot henne. «Det er tross alt nyttårsaften,» sa Vera med et smil. «Jeg kan vel få ta en røyk i bilen?» Carina trakk demonstrativt sakte ut askebegeret. Tenneren spratt ut, og Vera fikk fyr på sigaretten. De var ute og trålte. Reporter og fotograf. Virret rundt i byen på jakt etter nattas store hendelse. En nyhet å fylle avisen med. Nå hadde de satt bilen i Kungsgatan i håp om å få overvære promillevold som kunne resultere i dramatiske bilder. «Ti, ni, åtte ...» Nedtellingen begynte på torget, og snart eksploderte himmelen. Det sprakte og pep over hele byen. 1994 var over. Mattias Flinks massedrap i Falun, Estonia-katastrofen og Stureplan-drapene, Stig Hoffstens kvinnedrap, en VMbronse og en varmebølge som føltes så fjern. Snart ville alt bare være uklare minner. Vera bøyde seg frem og skrudde opp lyden på politi radioen. Ikke noe napp foreløpig. Det var 1995 nå, og et 18
hektisk nyhetsår var avsluttet med en begivenhetsløs kveld. Det føltes magert og illevarslende. Som nyhetsjournalist trengte Vera drap og svineri for å ha noe å skrive om. «Hvor mye tjener du egentlig?» spurte Carina Hult. «Femti tusen?» «Femtifem, faktisk,» sa Vera. Hun var alltid skamfull når det ble snakk om lønn. «Så hvorfor sitter du her med meg på nyttårsaften? Jeg tror ikke Muryn hentet deg inn fra Kvällsposten for å la deg fly rundt som nattreporter.» Det var sant. Vera tilhørte en gruppe spesialjournalister som alle var direkte underlagt Aftonbladets redaksjonssjef Rikard Muryn. Hun ble rekruttert til avisen i høst. Satt i karantene og ventet på at oppsigelsestiden i Kvällsposten skulle gå. Da hun begynte i Aftonbladet andre uke i desember, hadde hun gått glipp av både Estonia og Stureplan-drapene. Da var det ingenting igjen av den stjernestatusen hun nøt etter sin rolle i jakten på serie drapsmannen Stig Hoffsten. Veras jobb var å komme hjem med egne nyheter til avisen. Men etter tre uker glimret scoopene fortsatt med sitt fravær. Derfor meldte hun seg frivillig til en ekstra nattevakt på nyttårsaften. Hun hadde likevel ikke noe annet sted hun ville være. «Jeg vil ikke gå på en eneste after work til og høre at jeg er innkvotert,» sa Vera. «Jeg trenger noe eget å grave i, ellers bryter de vel prøveansettelsen min.» Carina Hult pekte på en tobakkskiosk på den andre siden av gata. «Så vidt jeg vet manifesterer den seg på titusener av kiosker i dag.» På en tavle utenfor kiosken ropte Aftonbladets reklame plakat ut at dagens avis inneholdt et eksklusivt intervju 19
med spion Stig Bergling, signert stjernereporter Vera Berg. Plakaten viste til og med et bilde av de to sammen. «Du vet like godt som jeg at jeg ble satt på jobben for å være runkeobjekt. Bergling snakker bare med unge jenter.» Vera stumpet røyken og kikket opp mot himmelen. Det dundret fortsatt. Fyrverkeriet fikk henne til å tenke på Sigge. Pjokken hun tok seg av da den kriminelle faren dro sin vei. Veras tidligere kis, Jonny. Hun hadde ikke truffet Sigge siden Jonny dukket opp i september og hentet sønnen hjem under trusler. Knuste Veras adopsjonsplaner. Så Sigge samme himmel som henne akkurat nå? Eller sov han allerede? «Har du hørt det med internett?» spurte Carina. «Hva da?» «Vi skal få et nettsted. Det lanseres i natt. www. aftonbladet.se. Alt skal bli digitalt. Gratis skal det også være.» «Jaså,» sa Vera. «Artig.» Hun hadde hørt om prosjektet. At avisens dødkjøtt skulle plasseres der. «Artig?» spurte Carina. «Du vet hva gratis betyr, vel? At en masse folk ikke behøver kjøpe avisen lenger. Og at fotohonorarene mine kommer til å bli senket igjen.» «Kanskje. Men det er vel ingen som har internett uansett.» Det sprakte i politiradioen. «Melding fra sju null til bilene i sentrum. Skyting i Malmskillnadsgatan 46. Melder sier at en person er død.» «Er det ikke der den pokerklubben ligger?» spurte Carina og la inn første gir. Bilen sleivet da hun startet. «Jo. Det ligger en illegal klubb der.» 20
*** Tre minutter senere parkerte de i Malmskillnadsgatan og gikk ut. To uniformerte betjenter var allerede i gang med å sperre av området. Det var for sent å komme virkelig nær drapsstedet. «Der skjedde det,» sa Vera og pekte mot nummer 46. «Vi kommer ikke til.» «Det er full utrykning. Føles som Stureplan-skuddene igjen.» Vera skubbet seg frem gjennom folkemengden. Utenfor pokerklubben hadde en klynge menn i uelegante dresser samlet seg for å røyke. Utenfor avsperringen sto noen unge jenter i altfor tynne kjoler; Vera hadde på følelsen at de var prostituerte. En av dem gråt. Vera tok frem blokk og penn. Nå gjaldt det å sikre seg intervjuer av vitner. Få frem en unik detalj som kunne løfte nyhetsoppslaget til salgsplakaten. Hun gjorde seg klar til å gå bort til kvinnen som gråt. «Kjenner ikke du den politimannen?» Carina pekte bakover. «Kanskje han kan slippe oss innenfor sperringen?» Vera snudde seg og så at Tomas Wolf kom gående fra bilen sin. Han passerte uten å se på Vera. Løftet sperrebåndet og forsvant inn mot åstedet. Hun var sikker på at han hadde sett henne. For et halvt år siden reddet han livet til Vera. Nå spanderte han ikke engang et blikk på henne. «Ikke nå lenger,» sa Vera.
4 Tomas var på vei inn gjennom den åpne gatedøra til Malmskillnadsgatan 46. Stemmer og skritt gjallet i opp gangen. Utenfor den illegale pokerklubben Oxen, som lå i samme bygning, flokket omkring tjue personer seg ved sperringen. Tomas betraktet de hutrende, sminkede gatehorene som hadde gått dit fordi avsperringen gjorde innhugg i arbeidsområdet deres, og pokerspillerne som måtte ut av lokalene da en av leilighetene ble et åsted. Enkelte av dem hadde fortsatt drinkglass i hendene. Uniformerte politifolk gikk rundt og samlet vitne forklaringer. I en omtåket, drømmeaktig tilstand gikk han opp trappene. I femte sto en dør åpen. Tomas fikk på seg et par skobeskyttere og hansker før han gikk inn i leiligheten. Gulvet besto av kostbar fiskebeinsparkett. Stukkatur og en tung krystallysekrone i taket. Veggene var malt lilla. Han fulgte tråkkeplatene gjennom gangen, som forgreinet seg til forskjellige rom. Det hele føltes uvirkelig. Dette kunne vært hans leilighet, om han hadde trukket av tjenestevåpenet for en time siden. Han burde være død. Likevel var han fortsatt i de levendes rekker. Han hørte at teknikerne snakket med hverandre, og fotoblitzene smalt inne på soverommet hvor offeret lå. Han orket ikke se på liket ennå.
22
Han gikk inn i et tomt soverom. Der inne var det en bred, oppredd seng med gyllent hodegjerde. Nattbord på den ene siden. En antikk stol med grønn fløyelspute. Han stilte seg ved vinduet som vendte ut mot Malmskillnadsgatan. Hvite snøfnugg dalte, og det trakk kaldt fra en sprekk et sted i vindusramma. Det slo ham at det var noe upersonlig ved hele leiligheten. Det var senger, møbler, lamper og bilder der. Alle de tingene som folk innredet hjemmene sine med. Men dette var ikke noe hjem. Han kunne ikke sette fingeren på hva det var som ga ham den følelsen. «Der er du jo,» sa en stemme bak ham. Han snudde seg og så at det var kollegaen Zingo. Egentlig het han Lars Johansson, men etter at han overmannet en innbruddstyv ved hjelp av en Zingo brusflaske i en kjeller i Västerås en gang på syttitallet, var det blitt kallenavnet hans i etaten. Han var femtito år gammel og gikk med en beige frakk brettet over armen, og på overkroppen hadde han som alltid en kortermet hawaiiskjorte. Det gråsprengte håret var halvlangt og uvasket. «Er du også her?» spurte Tomas. «Som du ser. Jeg trodde du skulle ha middag med barna?» «Sånn ble det ikke.» «Det er skilte stakkarer som oss de ringer når folk tar livet av hverandre på helligdager. Dessuten er det knapt med folk, vi fikk et drap ute ved Hammarbyhamnen. En gutt ble funnet død i et saltlager. Noen hadde hugd hånden av ham. Han var på Höder Dart tidligere på dagen.» Höder Dart var et konsertlokale for skinheads og hvit makt-tilhengere i Fryshusets lokaler. Tomas var selv der i tidligere år, han tok toget fra Halstahammar med den eldre halvbroren Kristian. 23
«Hva er dette for slags sted?» spurte han og gjorde en fakte mot senga. Zingo ignorerte spørsmålet. I stedet ropte han ut i gangen at noen måtte hente en fluorescerende lampe. Så la han hendene på ryggen og stilte seg ved siden av Tomas ved vinduet. Klyngen av nysgjerrige utenfor sperringen hadde vokst. «Kjenner du det?» spurte Zingo og snuste i lufta. Tomas svarte ikke. «Det er ikke noe sted i verden som kan lukte så ramt av fyll og vold som vinternettene i denne jævla byen her. Dette året vil nesten hundre og ti personer bli drept i Sverige. De kommer til å knivstikke, skyte og slå hverandre i hjel. Og de har allerede begynt, som du merker. Vi står på første parkett, front row.» En tekniker kom med lampa Zingo hadde bedt om. «Lukk døra og slukk lyset, er du snill,» sa han. Teknikeren gjorde som han fikk beskjed om og gikk igjen. Nå lå rommet i mørke, bortsett fra en stripe av gult skinn fra gatelysene. Zingo holdt lampa og rettet lyskjeglen mot senga og hodegjerdet. Blåhvite flekker lyste tilbake som morild. Zingo lot det fluorescerende lyset gli over veggene og gulvet. «En Melkevei av sædflekker,» sa Zingo. «Et bordell?» «Ja.» Zingo famlet seg frem til lysbryteren. Tente taklampa. Han åpnet døra og ba Tomas bli med. De stilte seg i døråpningen til soverommet ved siden av. På vegg-til-veggteppet lå en eldre, hvithåret mann naken. Han var skutt i hodet. «Bertil Runström,» sa Zingo. «Født i 1922.» 24
Tomas hoderegnet seg frem til at han var syttito år. Et stykke bak dem, i stuen, lå en tekniker på kne med et kamera. Tomas stilte seg ved siden av ham og så de våte fotavtrykkene han fotograferte. «Her sto nok skytteren,» sa Zingo fra gangen. «Og skjøt Runström mellom øynene på ... ja, seks meters hold. Ingen særlig enkel manøver, må en vel si.» Tomas grøsset av den kalde vinden i ryggen. Han snudde seg og gikk bort til det åpne vinduet i den andre enden av stuen. Utenfor var det et utstikkende tak. Tydelige fotspor i snøen på taket førte mot en brannstige av metall som snodde seg ned mot bakgården. «Og her stikker han av etterpå?» ropte han. «Eller hun,» sa Zingo, som sto rett bak ham. Tomas snudde på hodet. «Hun?» Zingo rettet på skjortekragen. Han virket helt uberørt av kulda. «Oxens vinduer vender mot bakgården,» sa han og pekte ned. «Et par av spillerne sier de så en naken kvinne som løp over gården rett etter skuddet.» De hørte skritt og stemmer fra gangen. Inn kom to lange menn, begge i svart trenchcoat. De så seg om i stuen og tok av seg skinnhanskene. «Nei, dæven,» utbrøt Zingo. «Hvem er de der?» spurte Tomas. «Om jeg ikke tar helt feil, er det representanter for hans majestets hemmelige talentreserve.» De svartkledde fikk øye på Tomas og Zingo ved vinduet og kom mot dem. De holdt frem hvert sitt tjenestebevis som fastslo at de kom fra Säpo. Zingo rettet ryggen og løftet hånden i en ironisk honnør. «Dere kan pakke sammen og dra hjem, vi overtar,» sa den lengste av dem.
5 Den gråtende kvinnen hadde ikke hatt noe å si til Vera. Hun var redd og oppskaket, og lot ikke til å kunne et ord svensk. I det minste fikk Vera vite av en patruljerende politibetjent at det handlet om et drap. En eldre mann lå død inne i en leilighet. Men mer visste ikke Vera. Hun begynte å bli frustrert. Nå måtte hun snart levere tekst til avisen. Det var bare en times tid igjen til deadline. Tomas var der inne, men ville ikke snakke med henne. Hun sparket til en ølboks og så at den seilte i vei på det glatte fortauet. Hun trakk mot pokerklubben, som hadde lokaler i samme husrekke som Malmskillnadsgatan 46. Gikk bort til sammenstimlingen av røykende menn. «Har noen sett noe? Jeg kommer fra Aftonbladet.» En rund, kortvokst kar med horninnfattede briller frigjorde seg fra gruppen. Han virket stresset. Fleinskallen glinset tross kuldegradene. «Jeg vil ikke havne i avisa,» sa han. «Det behøver du ikke heller.» Vera ga Carina et diskret signal om at det var best å ikke ta frem kameraet. «Det er et bordell der,» hvisket han og pekte mot nummer 46. «Spør meg ikke hvordan jeg vet det. Men jeg hørte skuddene og kikket ut. Da så jeg en jente som kom løpende. Hun var helt naken. Jeg så alt.» 26
«Her på gata?» «I bakgården. Klubbens vinduer vender den veien. Men nå har politiet sperret av alt. Dama forsvant i alle fall inn i oppgangen på motsatt side.» «Hvis du nå vet at det er et bordell, kjente du kanskje igjen kvinnen?» «Nei, dessverre.» «Hvor gammel så hun ut til å være?» «Atten–nitten, kanskje. Litt av et støkke.» «Hadde hun våpen?» «Jeg vet ikke. Tror ikke det. Jeg ... Jeg så vel mest på puppene.» Vera takket for intervjuet. Lurte på hva som lå i det mannen sa. Kunne den nakne kvinnen være gjernings mannen? Eller bare et uskyldig vitne? Hun måtte få vite mer om henne. Det begynte å blåse, og Vera strammet kåpa. Borte ved sperringen så hun en mann med Odin MCs emblem på ryggen. Mannen hadde et arr i ansiktet, og Vera syntes hun gjenkjente ham – han var en av dem som trakasserte henne da hun lette etter Jonny sommeren før. Hun gikk bort og pirket ham på skulderen. «Deg kjenner jeg igjen,» sa hun. Det var ganske riktig den klåfingrede MC-grobianen. «Hei sann, der var jo journalistdama.» Han smilte så bredt at den digre prisen under leppa holdt på å glippe løs. «Dere står for vaktholdet her, går jeg ut fra?» «Det behøver jeg ikke si til deg.» «Jeg vet det var en kvinne der inne. Hvem var det?» «Jeg vet ikke hva du snakker om.» «Jeg kan gå og fortelle politiet at du klådde på puppene mine hvis du ikke tar deg sammen. Anmelde det, kanskje.» 27
«Okay, okay. Jeg vet ikke hvem hun var. Vi har bare vaktholdet her og på noen klubber rundt omkring i byen. Jentene er det en annen som ordner.» Vera trodde ham. Odin MC hadde aldri drevet menneske handel, så vidt hun visste. Men kanskje klubblederen Pål likevel kunne finne ut mer om jenta. Det var han som i all hemmelighet hjalp Vera med å få Jonny tatt i fjor, slik at hun med sosialtjenestens hjelp kunne få omsorgsretten til Sigge. Pål var kanskje kriminell, men han var til å stole på. «Er Pål her noe sted?» spurte hun. Gjengmedlemmet med arret virket beklemt. «Det har jeg ikke lov å si noe om.» «Jeg kan fortsatt gå inn og melde deg.» «Jeg har ikke sett ham på lenge. Han holder seg unna. Har vært mye borte i det siste.» «Ja vel.» Vera trakk av seg vanten og så på klokken. Den var over to allerede, og hun måtte skynde seg hvis hun skulle få med artikkelen i morgendagens avis. Fingrene ble ømme i kulda. Hun lette etter Carina med blikket og fikk til slutt øyekontakt med fotografen, som sto og tok oversiktsbilder over Malmskillnadsgatan. Vera signaliserte at hun skulle gå og ringe inn saken. Borte på Malmskillnadsbron var det stillere; hun stilte seg der og kikket utover Kungsgatan. Det var ikke noe pent syn. På høyde med Rigoletto sto en mann og kastet opp mot en fasade. Buksa var nedsprutet, som om oppkastet overrumplet ham midt i vannlatingen. På den andre siden av gata hadde to menn røket i krangel, og hun så en politibil som nærmet seg fra Stureplan med sveipende blålys. En forsinket rakett gikk av over Östermalm, og hun tenkte på Sigge igjen. Lurte på om han savnet henne. Om 28
tilværelsen hans med Jonny var like kaotisk og tvilsom som før. Hele høsten hadde Vera prøvd å få igjen omsorgen. Fått hjelp av kontakten sin i sosialtjenesten og koblet inn en jurist som hun betalte titusener av kroner til. Men Jonny greide å få tak i en attest på at han var ansatt som baker, og at han skjøttet jobben eksemplarisk. At han hadde lagt den kriminelle løpebanen bak seg. Vera visste fra tidligere at den aktuelle bakerieieren var spillegal og pleide å låne penger av Jonny. Men det spilte ingen rolle. Jonny var faren til gutten. Hun slo nummeret til nattredaksjonen, og der fikk hun svar av nattsjefen, som het Anders Gärdén, men som alle kalte Gjedda. «Vera Berg her.» «Jaha, hva har stjernerekrutten å servere nå, da? Skal vi endelig få se navnet ditt pryde en byline, eller hever du bare lønn?» «Vil du ha en førstesidesak eller ikke?» «Ålreit, ålreit.» «Vi har et nyttårsdrap,» sa Vera. «En skyteepisode midt i sentrum. Her har du ordlyden.» NAKEN KVINNE RØMTE I SNØEN – jages i hele landet etter NYTTÅRSDRAPET Hun smilte da hun dikterte overskriften, for hun visste at ordene snart ville pryde hver eneste bensinstasjon og tobakksbutikk over hele landet.
Mandag 2. januar
6 Etter det vanlige møtet mandag morgen ville volds avsnittets sjef, Ylva Zethraeus, at Tomas og Zingo skulle bli med henne inn på kontoret. Tomas stakk den svarte notis blokken i baklomma og trasket etter Zingo. Ylva ble stående bak skrivebordet og slo ut med hånden mot gjestestolene. Klokken var noen minutter på ni, og solen var på vei opp bak bygningene. Tomas hadde ikke vært på dette kontoret siden i sommer, i den mest intense fasen av drapssaken med de døde kvinnelige flyktningene, da resten av Sverige fulgte fotball-VM. Siden var Ylva blitt avsnittets ordinære sjef etter at den forrige fikk prostatakreft. Tomas følte seg aldri helt avslappet i nærheten av henne, det var noe med hele fremtoningen hennes som han ble usikker av. Like fullt oppfattet han henne som en kompetent sjef for voldsavsnittet, selv om noen av de eldre mannlige medarbeiderne av og til murret over å måtte ta imot ordrer fra en kvinne. «Fortell,» sa hun og begynte å sortere papirbunkene på bordet foran seg. Tomas og Zingo så uforstående først på hverandre, deretter på Ylva. «Om hva da, sjef?» spurte Zingo. «Hvordan det føles å være en del av EU? Jeg merker ingen forskjell. Gjør du? 33
Det har faen ikke fosset inn ti tusen tyske homser over grensene, noe som vel var en av bekymringene.» Siden nyttårsnatta hadde Sverige vært medlem av EU; beslutningen ble tatt ved en folkeavstemning i november. Ylva stoppet opp og gransket dem før hun fortsatte å flytte papirbunkene. «Om slemmingene fra Säpo som kom og hyttet med pikken til dere på nyttårsaften.» Zingo hevet øyenbrynene. «Burde vi ha ... æ ... fektet tilbake?» Ylva smilte raskt. «Selvsagt ikke,» sa hun. «Ikke tull. Fortell meg heller om offeret.» «Bertil Runström, syttito år,» sa Zingo. «Ble funnet skutt i femte etasje i gården i Malmskillnadsgatan. Vi vet ikke så mye mer, siden kollegene våre fra Sikkerhetspolitiet kom trampende inn og blendet oss alle med sitt blotte nærvær. Men jeg har hørt at Runström holdt til ute på travbanen en del.» Det siste var nytt for Tomas. Men Zingo ble vel nysgjerrig da Säpo blandet seg inn. Han brukte nesten all fritiden på å spille på hester, og hadde sikkert forhørt seg i det brede kontaktnettet av kriminelle som delte interessen hans. «Vet vi hva Runström gjorde i leiligheten?» spurte Ylva. «Han hadde seg,» sa Zingo. Ylva stoppet opp og så spørrende på ham. Tomas bøyde seg frem. «Det er et leilighetsbordell,» forklarte han. «Vi tror at han var der og kjøpte sex.» Ylva sank ned på stolen, tydeligvis fornøyd med den nye ordenen som nå rådet på skrivebordet. Hun tidde en stund. 34
«Inntil videre vil jeg be dere ta et skritt tilbake fra Stureplansaken,» sa hun. Mindre enn en måned tidligere, 4. desember, ble fire personer skutt i hjel og omkring tjue skadd på nattklubben Sturecompagniet. Guillermo Marquez Jara og Tommy Zethraeus, som tross etternavnet ikke var i slekt med Ylva, ble pågrepet tre døgn senere. Fortsatt pågikk den tidkrevende innsamlingen av opplysninger og vitneavhør med sikte på tiltale. Arbeidet var tidkrevende, men nødvendig for å kunne domfelle drapsmennene. «Hva skal vi gjøre i stedet?» spurte Zingo. «Spare tid ved å begynne på etterforskningen av drapet på denne Bertil Runström.» Tomas åpnet munnen for å protestere, men Ylva løftet håndflaten mot ham. «Jeg er klar over at Säpo har overtatt. Men det kommer til å gå som det pleier når Säpo prøver seg på politiarbeid. De leter etter kurdere. Før eller senere klarer de å grave frem en kurder, og senere må de slippe ham fordi han er uskyldig. Og så skyver de etterforskningen over på oss for å frigjøre tid til å sikte andre kurdere i en eller annen sak med betydning for rikets sikkerhet, og da ligger vi håpløst langt etter og fremstår som inkompetente.» Verken Tomas eller Zingo hadde noe å innvende mot argumentasjonen. «Derfor,» sa Ylva. «Finn ut mer om Runström. Jeg vil vite hvorfor Säpo valset inn.» Zingo reiste seg. «Kanskje han er kurder,» sa han. De gikk fra Ylvas kontor. «Hent jakka,» sa Zingo. «Vi møtes ved heisene.» Tomas gikk til sitt eget kontor og tok på seg den brune skinnjakka han hadde hatt siden han stjal den i tenårene. Blikket hans vek unna det innrammede bildet av Alexander 35
og Ebba på skrivebordet. På nabokontoret ringte en telefon hissig. Han lukket døra og gikk mot heisene. «Hvor skal vi?» Zingo trykket på knappen. «Vi skal treffe Burek-Goran.» Tomas hadde aldri hørt navnet. «Burek-Goran?» Han tok frem sigarettpakka fra brystlomma på skjorta og holdt den opp mot Zingo, som ristet på hodet. «En stor mann. Og en kamerat av meg.» I kulverten på vei til garasjen tente Tomas sigaretten. «Stor mann?» «La meg si det sånn: Vi får være glade for at det ikke var han som ble funnet død, for da ville vi trengt gaffeltruck for å få ut liket.»
7 Restaurant Medusa lå i Grevgatan på Östermalm. Klokken var elleve på formiddagen, og restauranten var stort sett tom. Ved et bord i midten av lokalet satt en omfangsrik mann i rullestol og spiste av et fat med spagetti. Da Tomas og Zingo kom inn, løftet han blikket og tørket seg omhyggelig rundt munnen med en serviett før han reiste seg fra rullestolen. Han rettet på den svarte skjorta og strakte de korte, trinne armene mot Zingo. «Lars, kjære venn,» sa han på gebrokken svensk og kysset ham på begge kinn. Så rakte han en ringprydet hånd mot Tomas, som trykket den. «Kom og sett dere,» sa Goran og gestikulerte mot bordet. De tok plass i hver sin stol mens Goran sank ned i rullestolen. Tomas noterte at det var en slags skalldyrpasta med rød saus på fatet. Det luktet hvitløk og olivenolje. «Noe å spise?» sa Goran og viftet med gaffelen. Begge ristet på hodet. «Jeg må snakke med deg,» sa Zingo. Goran klødde det lubne kinnet med utsiden av hånden, stakk servietten i skjortelinningen og snurret spagetti inn på gaffelen. Zingo ventet. Goran tygde og svelget. Så lente han seg tilbake og pekte på Tomas. «Tomas,» sa Zingo og nikket mot utgangen. «Kan vi få et minutt?» 37
Tomas reiste seg uten et ord. Han gikk fra restauranten, stilte seg ute i kulda og tente en sigarett. Gjennom vinduet så han Zingo og Goran i munter samtale. Han ristet irritert på hodet. Han skjønte fortsatt ikke hva Zingo ville ha ut av besøket. Han stilte seg med ryggen mot vinduet. På den andre siden av gata var det en telefonkiosk. En dame innpakket i tykke klær gikk forbi. Deretter en parkeringsvakt. Han slo asken av sigaretten. Det begynte å snø igjen. Et vindkast fikk ham til å grøsse. Fra Karlavägen kom to unge menn gående. Begge med barbert skalle, grønn bomberjakke og svarte støvler. Fiendtlig blikk. Torshammer om halsen. De var unge. Alt for unge til å kjenne ham igjen. Et øyeblikk savnet han fellesskapet i bevegelsen. De lette svarene, det banale hatet. I all sin trivialitet hadde det i det minste gitt tilværelsen en retning. Det var halvbroren Kristian som fikk Tomas med i hvit makt-bevegelsen, fikk ham til å oppdage volden og hatet. Tomas husket liket av Kristian, som han stakk i hjel med kniv i høst. Hva var igjen av det? Moren deres hadde ringt og lurt på om han visste hvor broren var. Av og til pleide Kristian å holde seg borte et par uker, men aldri så lenge som dette. Til slutt meldte moren ham savnet. Tomas syntes synd på henne. Kristian var et dårlig menneske, men han var sønnen hennes. Selv om livs førselen hennes utvilsomt bidro til å forme Kristian til den ondskapsfulle skapningen han ble, fortjente hun en avslutning. Han lukket øynene og kjente nok en gang pistolløpet lete seg frem gjennom munnen. Hvis det ble for mye for ham, hvis han prøvde på nytt, ville hun miste to av de tre sønnene sine i løpet av noen få måneder. 38
Gjennom glassruta sjekket han at Goran og Zingo fremdeles satt der, så slapp han forbi en drosje og gikk over gata til telefonkiosken. Han tok frem notisboka med telefonnumre, slapp på et par mynter og slo nummeret til lokalpolitistasjonen i Hallstahammar. Da en mann svarte, begynte Tomas å snakke uten å presentere seg. Han sa at han hadde funnet et lik i skogen et par mil sør for Hallstahammar, beskrev stedet og veien dit, og så la han på. Det var gjort. Han lukket øynene. Da han åpnet dem igjen, oppdaget han at Zingo var gått ut på gata. Han gikk ham i møte. «Hvem var det du ringte?» spurte Zingo mens de gikk mot bilen. «Klara,» sa Tomas. «Jeg ville bare høre hvordan det er med ungene.» Det ble taust. Var det bare innbilning, eller hadde Zingo mistanke om at han løy? Tomas fant frem nøkkelen til sin himmelblå Volvo 240 og stakk den i låsen. Han måtte vrikke på den et par ganger for å få sentrallåsen til å reagere. «Hva fikk du vite om Bertil Runström?» spurte han. Zingo åpnet døra og satte seg. Han gned hendene mot hverandre og blåste på dem for å få opp varmen. «En hel del,» sa han. «Runström var en pensjonert sikkerhetspolitimann som likte porno og altfor unge kvinner. Dessuten var han tilfeldigvis flukter.» «Hva er en flukter?» ville Tomas vite mens han startet bilen. «Han betalte for å være til stede som tilskuer under innspilling av pornofilmer.» Tomas sjekket sidespeilet. Grevgatan var tom for trafikk. 39
«Høres ut som en hyggelig kar,» sa han og svingte ut. «Hvem ville vel være interessert i å ta livet av en sånn en?» Han husket den nakne skikkelsen som lå skutt inne i leilighetbordellet. Han hadde vondt for å mobilisere noen særlig entusiasme for den nye oppgaven deres. Kanskje jeg har sett for mange lik, tenkte han, til å bli opprørt over at en gubbe som knuller småjenter blir skutt ned og drept. Zingo trakk på skuldrene, han oppfattet visst ikke ironien i Tomas’ kommentar. «Hvem ville vel ikke det? Uansett skulle Burek-Goran forhøre seg om opplegget bak selve leilighetsbordellet. Han var usikker på hvem som eier det og hvem som har ansvar for sikkerheten.»
8 Det hadde snødd i løpet av dagen, og fra senga i leiligheten i Floragatan så Humlegården selvlysende ut i mørket. De hvite greinene tindret under gatelysene. Vera dro dyna rundt seg og strakte seg etter sigarettene på nattbordet. Tok ut de to siste og tente begge. Rakte den ene til Rikard Muryn. «Hvordan går det med drapet i Malmskillnadsgatan?» spurte redaksjonssjefen. «Skikkelig kremoverskrift med den nakne jenta. Flott levert.» De befant seg i en leilighet som tilhørte Aftonbladet og ble brukt til å innkvartere korrespondenter på besøk i byen, kilder som måtte gjemmes vekk og journalister som levde under trusler. Men de siste månedene hadde Vera og Rikard brukt leiligheten. «Snakker du alltid jobb etter sex?» spurte Vera. Rikard lo og dro en hånd gjennom den velklipte midtskillen. Vera lurte på når han hadde tid til å gå til frisøren. Eller om det var kona som gjorde det for ham. «Unnskyld. Jeg er bare nysgjerrig.» Forholdet deres ble innledet den kvelden på Konstnärs baren da Muryn rekrutterte henne til Aftonbladet. Han krotet ned noe på en serviett og skjøv den over bordet. Vera trodde det var telefonnummeret hans, men da hun snudde på papiret, så hun at det var en slurvet formulert ansettelseskontrakt, klar til å undertegnes. Lønnen måtte 41
hun fylle ut selv. Så gikk de hjem og lå med hverandre. Og slik fortsatte det. Fordringsløst og uten fremtidsutsikter. «Det går ikke i det hele tatt. Jeg har aldri vært borti noe liknende. Det legges lokk på saken fra alle kanter. Jeg vet ikke engang hvem som etterforsker den.» «Hva sier kildene dine? Hadde du ikke en gammel fyr i Säpo som hjalp deg med Bergling?» Rikard siktet til Lennart Ringman, en pensjonert Säpoansatt som hjalp Vera i forbindelse med intervjuet med Stig Bergling. Han gikk til og med god for henne overfor storspionens advokat. Men da hun ringte ham om drapet i Malmskillnadsgatan tidligere i dag, var han påfallende lite villig til å prate. Kanskje det kom av at Säpo fikk så mye kritikk i pressen etter artikkelen hennes. «Ringman, ja. Nei, han sier ingenting.» Vera likte ikke den ubalansen samtalen skapte i forholdet deres. Nå var Muryn plutselig sjefen hennes, ikke lenger elskeren. «Men offeret, da? Hvem var det?» En ambulanse kjørte forbi ute på gata. Blålyset speilet seg i stukkaturen i taket. «En gammel direktør, Bertil Runström,» sukket Vera. «Jeg vet egentlig ikke mer.» «Men du er jo journalist, Vera. Du må da kunne få noe ut av en av kildene dine.» Vera stumpet røyken i askebegeret på nattbordet. Kinnene blusset. Hele forholdet begynte å virke som en dårlig idé. Hun fikk en gnagende følelse av at Rikard beskyttet henne i redaksjonen. Tenk om velviljen hans tok slutt? Det var en typisk kvinnefelle, og hun hadde aldri vært så dum å gå i den før. «Du er ikke sjefen min nå,» sa hun. «Ikke når vi er her.» 42
Han la armen rundt henne. Knep sammen sigarett stumpen med fingrene og la den på nattbordet. «Har du en røyk til?» spurte han. «Jeg mente det ikke sånn.» Vera fektet mot den mønstrede sofaen på den andre siden av rommet, der håndveska hennes lå. Han reiste seg og begynte å rote rundt i den. Ved siden av den sto en gammel reiseradio. Vera husket noe Stig Bergling hadde fortalt om at russiske spioner brukte slike til å sende kodemeldinger via kortbølgebåndet til administratorene sine. «Hvis du søker gjennom frekvensbåndet, kan du finne monotone sendinger der tall regnes opp i en evig rekke følge, og da vet du at det er en spion du hører på,» sa Bergling. Hun skulle akkurat til å fortelle det der til Rikard, men han avbrøt henne. «Hva er dette her?» utbrøt han. I hånden holdt han en skoleårbok. Sigges. Vera hadde bestilt den for å få se hvordan gutten så ut. Han lot til å ha det bra. Smilte på bildet, men var kanskje litt tynn. Omslaget viste Johannesskolans mursteinsfasade. Bygningen så for stor ut for Sigge. «Det er bare til research,» sa Vera. «Noe jeg sjekker.» Rikard slo seg visst til ro med svaret. Han slengte årboka fra seg i sofaen. «Du vet at du kan fokusere helt på drapet, vel? Lag en skikkelig sak om det. Dra rundt og snakk med folk.» «Okay.» Rikard lette frem klokken sin blant klærne som lå utover gulvet. Han ble hard i ansiktet, og hun skjønte at han opplevde angst. 43
«Den er over seks allerede. Ganske snart må jeg gå. Men du og jeg må faktisk ta en prat.» Vera hadde håpet han kunne spare henne for flere skjenneprekener når hun ikke engang var påkledd. «Hva er det for noe? Er det drapet igjen?» Han sukket. I veska begynte Veras telefon å ringe. Hun reiste seg uten å kle på seg. Begynte å grave rundt etter mobilen. «Jeg vil leve med deg, Vera. Det er det eneste.» Vera stivnet til. Hun burde blitt glad. Hun likte jo Rikard. Men i stedet tenkte hun på hva de andre journalistene ville si hvis det kom ut. Det hadde allerede vært sure miner da Rikard ga henne et intervju med Bergling. Leif M. Ivarsson, som kom til Aftonbladet fra Kvällsposten samtidig med Vera, insinuerte at hun sugde Bergling i intervjurommet. Alle lo. «Jeg er innstilt på å gå fra kona. Men da må jeg vite at du virkelig vil dette her.» Hun trykket på svarknappen og holdt hånden over telefonen. Én ting var å ligge med hverandre i all hemmelighet. Vera ville gjerne være sammen med Rikard, men hun ville være ferdig som journalist hvis de ble et par. Ingen av de andre journalistene ville stole på henne. De ville oppfatte det som om hun knullet seg til jobben. «Jeg er lei for det, men jeg har ikke tid til dette,» hvisket hun. «Det er en jeg må treffe.» Rikard sank sammen på sengekanten. Begynte å dra på seg en boxershorts. Det var tydelig at han hadde håpet på et annet svar. «Hvem skal du treffe?» spurte han. Så nesten bekymret ut. «En som kan vite hvem Bertil Runström lå med før han ble skutt og drept.»
9 Tomas åpnet krana. Fra stuen hørte han TV-apparatet. Barna hadde sprunget dit med det samme de var ferdige med å spise. Etter skilsmissen bestemte Tomas og Klara at de skulle spise i fellesskap i rekkehuset i Enskede en gang i uka. For å vise Alexander og Ebba at de var en familie selv om de ikke bodde sammen lenger. Tomas vasket tallerkenene for hånd mens Klara satt i kjøkkensofaen med en kopp kaffe foran seg. «Fra og med i morgen går ikke solen ned før tre om ettermiddagen,» sa Klara og kikket ut i bekmørket. «Vi går mot lysere tider.» Tomas svarte ikke. «Hva gjorde du nyttårsaften etter at barna var dratt hjem?» spurte Klara forsiktig. «Ikke noe spesielt. Jeg tenkte å gå og legge meg tidlig, men fikk en telefon fra jobben og måtte dra ut.» «Du ble ikke ... lei deg? For at de ville dra hjem, mener jeg?» Hun gransket ham med bekymring i blikket. Det var ikke bare barna som syntes synd på ham. Ekskona gjorde også det. «Nei.» Han betraktet profilen hennes i speilbildet i vinduet og syntes hun virket mer lykkelig nå. Hun lo oftere enn hun gjorde før de flyttet hver for seg. Hun så yngre ut. Han var 45
glad på hennes vegne. Han var takknemlig for at hun var moren til barna hans. Det var Klara som fikk ham til å bryte med hvit makt-bevegelsen. Hun hadde gitt ham så mye. Hva hadde han gitt henne, egentlig? Av og til lurte han på om hun angret at hun traff ham. Årene før skilsmissen hadde slitt på henne. Sammen bruddet hans holdt på å trekke henne med seg i avgrunnen. Men hun var sterk. Sterkere enn han noen gang hadde vært. Han tørket serviset og satte det i skapet, så fjernet han kuvertbrikkene fra bordet. Han ble stående med dem i villrede, kunne ikke huske hvor hun ville ha dem. «I øverste skuff,» sa hun og pekte. Han så frem og tilbake mellom Klara og skapet. Hukommelsen kom tilbake, men det snikende ubehaget prikket i fingrene. «Takk.» Han la inn brikkene og tørket hendene, som var blitt fuktige av svette. «Jeg legger ungene,» sa han. «Bare bli sittende, du.» «Vent litt,» sa Klara. Hun gjorde en fakte mot bordet. «Kan vi prate sammen en stund?» Han satte seg. «Er det bra med deg, Tomas?» Han nikket og anstrengte seg for å se uberørt ut. Likevel fikk han den velkjente følelsen av at hun så tvers gjennom ham. Hun tok en slurk av kaffen. «Dette med at du glemmer ting,» sa hun. «Det bekymrer meg. Kan det være alzheimer? Jeg leste en artikkel om at det visstnok ikke bare rammer gamle.» Hun bøyde seg nærmere. «Sjekk det. For barnas skyld. Og for min.» 46
Han nikket. «Ålreit,» sa han. «Jeg skal gjøre det.» Han merket at det var noe mer hun ville si. Noe hun kviet seg for. «Har du en sigarett?» spurte hun. «Jeg trodde ikke det var lov å røyke her?» Hun reiste seg og åpnet kjøkkenvinduet. Kjøkkenlampa pendlet i den kalde trekken. Han tente en sigarett til henne. Så tok han en selv. Hun trommet venstre hånds fingre mot bordplata. «Jeg har truffet en,» sa hun etter en stund. Han tok et drag. Prøvde å avgjøre om det såret ham. Det gjorde det ikke. Han var forberedt på at det kom til å skje. Alt annet ville vært rart. Han hadde kastet bort livet med Klara. Bedratt henne. Forsaket henne og barna. Han fortjente dem ikke. Han tok et nytt drag av sigaretten. «Så fint,» sa han. «Jeg er glad på dine vegne.» Hun så ned i bordplata en stund. Tomas reiste seg for å slå av asken i vasken. «Skal du ikke spørre hvem det er?» spurte hun lavt. Tomas lente seg mot skapdørene. «Bare han er snill mot deg og behandler deg ordentlig, er det nok for meg.» Hun reiste seg. Strøk hånden over skjeggstubben på kinnet hans. Det var lenge siden noen hadde berørt ham. Antakelig var det hun som gjorde det da også. En av de tropisk hete julikveldene da hun sa fra at hun ville gå fra ham. Minnet kom tilbake med full kraft. Etter de forløsende ordene satte hun seg på fanget hans og kysset ham. Han husket hvordan han innså at det var siste gang de kysset hverandre, og at det kysset var mer definerende og definitivt enn det første kysset deres. 47
«Det ble bra til slutt,» sa Klara. «Ikke sant?» Han nikket. Telefonen ringte. Hun trakk hånden tilbake og gikk for å ta den. Klemte fast røret mellom skulder og øre mens hun trakk igjen kjøkkenvinduet. «Han er her,» sa hun. «Vent litt, så skal du få snakke med ham.» Hun rakte røret mot Tomas. «Zingo,» sa hun. Tomas grep telefonen. «Ja?» «Vi må snakke sammen,» sa Zingo. «Når er du hjemme igjen?» Han kastet et raskt blikk på Klara. Kviet seg for å vende tilbake til virkeligheten og bli politi igjen. De gode stundene i livet var så få, og denne kvelden var en av dem. Han visste ikke hvor mange han hadde igjen. «Gi meg en time.»