ODYSSEVS’ REISE
© 2023 J.M. Stenersens Forlag AS
Omslagsdesign: Maria Sundberg
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Papir: Enso Creamy, 70 g. Boken er satt med: Corundum 11,5/14,5
Trykk og innbinding: ScandBook, Litauen
ISBN: 978-82-7201-808-4
J.M. Stenersens Forlag
Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo
www.jms.no post@jms.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
INNHOLD
I BEGYNNELSEN 7
DEL 1 – LOTUSETERNES LAND 19
DEL 2 – KYKLOPENES ØY 31
DEL 3 – DRONNINGEN 47
DEL 4 – AIOLOS’ ØY 63
DEL 5 – LAISTRYGONENES ØY 79
DEL 6 – AIAIA 91
DEL 7 – HEKSEN 105
DEL 8 – DØDSRIKET 133
DEL 9 – TILBAKE TIL AIAIA 153
DEL 10 – SIRENENE 167
DEL 11 – SKYLLA OG KARYBDIS 175
DEL 12 – SOLGUDENS ØY 181
DEL 13 – GUDINNEN 195
DEL 14 – OGYGIA 205
DEL 15 – TELEMAKOS 213
DEL 16 – FAIAKERNES ØY 253
DEL 17 – PRINSESSEN 263
DEL 18 – ITHAKA 291
DEL 19 – DRONNINGEN 315
DEL 20 – HEKSEN 331
DEL 21 – GUDINNEN 335
DEL 22 – PRINSESSEN 339
DEL 23 – STRANDEN 345
I begynnelsen
DE OLYMPISKE GUDENE
I BEGYNNELSEN VAR DET INGENTING. Verden var et mørkt kaos. Men så skilte jorden seg ut fra mørket og kaoset og tok navnet Gaia. I samme stund som jorden ble fast og hard, ble himmelen lys og gjennomsiktig. Uranos ble himmelens gud. Gaia så opp på himmelen, og Uranos så ned på jorden, og ikke før hadde de gjort det, så omfavnet de hverandre i et tett favntak. De ble mor og far til den første gudeslekten: titanene. Titanene var tolv i tallet, de var store som kjemper og kolossalt sterke. Men den aller sterkeste var Kronos, den yngste. Kronos var sjalu på sin fars herredømme, og en dag angrep han Uranos, skar av kjønnsdelene hans med en sigd og kastet dem i havet. Deretter ble Kronos herskeren over himmel og jord, og giftet seg med søsteren Rhea. Kronos og Rhea fikk seks barn: sønnene Zevs, Poseidon og Hades, og døtrene Hera, Hestia og Demeter. Men også Kronos’ barn murret mot sin fars makt, og til sist gikk de til krig mot faren og de andre titanene.
Zevs var Kronos og Rheas yngste barn, men det var han som ledet søsknene sine i kampen mot titanene. Kronos ble drept, og Zevs og søsknene hans ble verdens herskere. De slo seg ned på fjellet Olympos i Hellas. Slik begynner de olympiske gudenes tid.
ZEVS
ZEVS ER GUDENES KONGE og himmelens hersker. Fra Olympos sender han ut ørnene sine, som utfører befalingene hans og holder
øye med mennesker og guder på hans vegne. Været og skyene står under Zevs‘ kommando, og når han selv går til strid, er det
7
med knitrende lyn som våpen. Zevs giftet seg med søsteren Hera, og gjorde henne til himmeldronning. Men han blir ofte betatt av andre kvinner, både de som tilhører gudene og de som tilhører menneskene, og har mange barn utenfor ekteskapet.
HERA
HERA ER ZEVS’ KONE og dronning. Hun er gudinne for kvinneliv, ekteskap og barnefødsler, men hennes eget ekteskap er stormfullt: Hera er stadig sjalu og hevngjerrig overfor de mange kvinnene Zevs forelsker seg i, og kaster straff og forbannelser både over dem og barna deres. Hera og Zevs krangler stadig, men hun er også hans viktigste rådgiver. Påfuglen er symbolet og emblemet hennes.
POSEIDON
POSEIDON RÅR OVER HAVET. Han er en av de mektigste gudene, og lett gjenkjennelig på grunn av våpenet sitt, treforken, som han alltid bærer. Han er kjent for sitt voldsomme temperament, og hevner seg voldsomt på mennesker og guder som ikke gir ham den respekten han vil ha. Når han blir sint, kan han forårsake store jordskjelv, noe som har ført til at han også er kjent som «jordrysteren». Havguden sender ofte ut delfiner, okser og hester som sine sendebud og symboler. Hesten er hans representant fordi Poseidon sies å ha skapt den første hesten i verden.
HESTIA
HESTIA ER STILLFERDIG OG den mildeste av Zevs‘ søsken. Hun er hjemmets gudinne, og beskytter alle som bygger hus. Hun har sagt nei til alle som vil gjøre kur til eller gifte seg med henne, og har sverget å forbli jomfru for bestandig. Ildstedet i alle hjem brenner til hennes ære, og det betyr ulykke å la ilden slukne.
8
DEMETER
DEMETER ER FRUKTBARHETENS, LANDBRUKETS og innhøstingens gudinne, og styrer årstidenes gang over jorden. Iblant vandrer hun blant menneskene som en vanlig kvinne, og går fra gård til gård og ber om husly. De som tar godt imot henne, får rike avlinger, mens de som avviser henne, får en mager høst.
HADES
DØDSGUDEN HADES HERSKER OVER underverden. Han er sjelden å se andre steder, men når han besøker menneskenes land, kjører han ofte et firspann av sorte hester som springer opp fra en åpning i bakken. Hades er kjent som en streng og kald skikkelse, men rettferdig, og ikke så lunefull og oppfarende som sine brødre Zevs og Poseidon. Han vokter likevel iherdig om sine rettigheter som de dødes konge, og vil ikke la noen slippe ut av dødsriket når de først har kommet dit.
PERSEFONE
PERSEFONE ER DEMETERS DATTER og Hades’ kone, dronning i dødsriket og viden kjent for sin store skjønnhet. Hun har stor innflytelse i underverden og er mer nådig enn ektemannen sin, og mer mottagelig for menneskenes bønner. Men når de to opptrer sammen, fremstår de ofte som enige og vel forlikte, og lite interessert i andre, i motsetning til mange av de andre guddommelige ekteparene. Persefone og Hades har ingen barn.
HERMES
HERMES ER GUDENES SENDEBUD, og den som ledsager de døde til underverden. Han er sønn av Zevs, og allerede som barn var han oppfinnsom og uskikkelig: Den aller første dagen han levde, laget han den første lyren, av strenger og skilpaddeskall,
9
og samme dag stjal han sin storebror Apollons kveg. Først da Hermes tilbød Apollon lyren som betaling for kveget, ble han tilgitt. Han er de reisendes beskytter, handelsfolkets og tyvenes gud, og den som skjenker flaks og hell. Han bærer en hatt og en stav som begge er prydet med vinger, og kan fly gjennom luften med de bevingede sandalene sine.
APOLLON
OGSÅ APOLLON OG TVILLINGSØSTEREN hans, Artemis, er barn av Zevs. De er begge bueskyttere, og Apollons piler kan spre pest og sykdom blant menneskene, men han er også en helbreder, og beskytter all vitenskap. Siden Apollon fikk lyren i gave fra Hermes, har han også vært musikkens gud, og han straffer alle som tror de kan spille bedre enn ham. Han er guden for spådomskunst, og orakelet i Delfi, som skjenker sine gåtefulle spådommer til alle som spør, er hans tjenerinne. Men selv om Apollon er en av de mektigste gudene, har han vært uheldig i kjærlighet, og ofte blitt avvist både av mennesker og guder.
ARTEMIS
ARTEMIS ER JAKTENS GUDINNE. Hun kan bli sett mens hun løper gjennom skogene med bue og pilkogger i hendene, eller når hun kjører i vognen sin, som er forspent med rådyr med horn av gull. Artemis har valgt å leve som jomfru, og bor blant utvalgte kvinnelige tjenere som har avlagt samme kyskhetsløfte. Den som kommer henne for nær, som prøver å gjøre kur til henne eller kommer til å se henne uten klær, straffer hun hardt. Men hun er også en beskytter, som passer på små barn og vergeløse skapninger i naturen.
10
ATHENE
ATHENE ER KJENT FOR sin kløkt, og er visdommens og den rettferdige stridens gudinne. Det er derfor hun alltid sees fullt bevæpnet, med sverd, spyd og skjold, men i motsetning til den hissige krigsguden Ares søker Athene ofte forhandlinger og kompromisser, og har liten sans for blodtørst. Hun er også en stor oppfinner og skapte den første fløyten og trompeten, så vel som den første plogen og hestevognen. Hun er håndverkernes beskytter. Uglen, som er visdommens fugl, er Athenes symbol, og sitter ofte på skulderen hennes.
AFRODITE
AFRODITE, KJÆRLIGHETENS GUDINNE, ER evig ung og vakker, men egentlig er hun eldre enn de andre olympiske gudene. Da titanen Kronos kastet Uranos' kjønnsorgan i havet, steg hun opp av havskummet som ble pisket opp og gikk i land på øya Kypros. Afrodite har et belte som gjør henne uimotståelig for alle hun møter. Zevs bestemte at hun skulle gifte seg med den forkrøplede smedguden Hefaistos. Afrodite selv var på sin side forelsket i krigsguden Ares, som hun fikk flere barn med, til Hefaistos‘ fortvilelse. En av sønnene deres er Eros, en gutt med vinger og pil og bue som kan få guder og mennesker til å bli håpløst forelsket når han skyter dem i hjertet.
HEFAISTOS
HEFAISTOS ER SØNN AV Hera, men moren kastet ham ut fra fjellet Olympos da hun så hvor stygg han var. I fallet ble det ene benet hans ødelagt, slik at han ble halt. Fordi moren hans ikke ville vite av ham, ble Hefaistos oppdratt av nymfer, som lærte ham å bli den ypperste smeden i verden. Siden han nå kunne lage de vakreste våpen og verktøy, ble han invitert tilbake til
11
den guddommelige familien, men han holder som regel til på øya Lemnos, der han har en velutstyrt smie.
ARES
ARES, SØNN AV HERA og Zevs, er krigens gud. Han er hissigere og mer impulsiv enn halvsøsteren Athene. I motsetning til henne liker han å piske opp strid og uenighet, men han kan fort tape en kamp hvis motstanderen er smartere og mer strategisk. Fordi han er oppfarende og sint, har han få venner blant de andre gudene, men fordi han er sterk og flott, er det mange kvinner som forelsker seg i ham. Han har mange barn, men har aldri giftet seg.
DIONYSOS
DIONYSOS ER SØNN AV Zevs, men han er ikke helt som de andre gudene. Han er sjelden å se på Olympos, men ferdes i stedet rundt på jorden, i ville opptog med kvinner som drikker og fester. Ofte har han vinløv i håret, og bærer en stav som er omkranset av vinranker. Han er vinens og rusens gud, og står for det frie og løsslupne livet der lover, regler og hemninger slipper taket. Derfor er han også galskapens gud.
ANDRE GUDER
DE OLYMPISKE GUDENES VERDEN ER også full av andre, mindre mektige guder.
En av dem er skogsguden Pan, sønn av Hermes, som har overkropp som en mann, men ben og horn som en geit. Han spiller på en fløyte med mange rør, som kalles panfløyte etter ham.
Døgnet blir styrt av solguden Helios og månegudinnen Selene, som kjører solen og månen i store vogner. I en vogn foran Helios
12
kjører soloppgangens gudinne, Eos, og farger himmelen rød, så alle vet at solen snart vil stå opp.
Eris er gudinnen for strid, Hymenaios guden for bryllup, og Hekate gudinnen for trolldomskunst.
De tre gratier er gudinner for gode menneskelige egenskaper, som sjarme, skjønnhet og vennlighet, mens de ni musene beskytter alle kunstnere, og representerer musikken, dansen, diktningen, vitenskapen og historieskrivningen. Musene tjener musikkens gud, Apollon.
Vindenes gud heter Aiolos, og han har fire sønner: nordavinden, sønnavinden, østavinden og vestavinden. Elver og hav har sine egne guder, og nymfene er gudinner som er bundet til forskjellige steder i naturen. Det finnes mange forskjellige nymfer: Najadene finnes i elvene og bekkene, nereidene i havet, dryadene i skogen og oreadene i fjellet. Når menneskene begir seg inn på nymfenes enemerker, kan de få hjelp fra dem.
E N MANN STO LANGS REKKA og stirret utover havet. Skipet hans var stort og mektig og malt i samme farge som himmelen. Rundt ham lå elleve andre skip og duppet mens den blå timen gjorde at hav og himmel gikk i ett. Om bord i hvert av de tolv skipene var det krigere, stridsmenn. Krigen om Troja var vunnet. Nå hadde de lagt ned sverd og spyd for å sitte ved årene, ivrige etter å ro hjemover så raskt de kunne. De ventet bare på en ordre, på stemmen som sa: Full fart forover! Den ordren måtte komme fra mannen ved rekka: kongen deres, og en av heltene fra krigen som lå bak dem. Det var han som hadde lagt den snedige planen som gjorde at byen de beleiret, ble invadert og tatt.
Men nå virket den snarrådige mannen rådløs, den handlekraftige kongen var blitt nølende. Han sto og mumlet, mens mennene vekslet blikk og holdt årebladene avventende over havoverflaten. Ingen av dem hadde rang eller selvtillit nok til å gå bort og si: Odyssevs, hvor skal vi dra?
«Jeg vet du er der», sa Odyssevs.
Han trengte ikke å se til siden for å vite at Athene smilte.
«Mennene mine tror jeg er blitt gal», sa han lavt. «De tror jeg snakker med meg selv. Iblant tror jeg det selv, at du er skapt i mitt eget hode.»
Et glimt i gull røpet at gudinnen blunket ertende.
«Du kan ikke vite sikkert at jeg er virkelig», hvisket hun. «Du kan ikke vite sikkert at jeg står her ved siden av deg. Du kan ikke vite om planene og ideene dine egentlig kommer fra meg, eller om du finner dem i deg selv når du leter dypt og lenge nok.»
15
PROLOG
«Nei», sa Odyssevs. «Men jeg må tro at du er hos meg. At du vokter over meg.»
Han tidde. De første dagene de hadde vært til havs, hadde han bedt mennene ro alt de orket, og kommandert de som var uthvilte, til å avløse de som ble slitne. Han ville vekk fra den brennende byen, vekk fra lukten av røyk og blod. Han ville vekk fra ødeleggelsene som den greske hæren hadde forårsaket, som han hadde forårsaket.
I ni år hadde de beleiret Troja, før Odyssevs fikk ideen om å lure seg inn byporten ved hjelp av en stor hest av tre. Intetanende hadde trojanerne tatt imot gaven og rullet den inn i byen. Så, på nattestid, hadde de greske krigerne klatret ut fra en åpning i hestens buk og gått til angrep.
Kong Agamemnon av Mykene hadde fått æren for seieren. Men alle som hadde vært med, visste at Agamemnon ville ha syknet hen av elde utenfor Trojas murer hvis det ikke hadde vært for trehesten. I dagene etter den siste kampen hadde Odyssevs gått gjennom grekernes leir og blitt møtt med strålende smil og klapp på skulderen, av slitne menn som endelig skulle få dra hjem til familien sin. Men han visste at de ville skifte mening om ham når den første lettelsen hadde blåst forbi. Når de trygt var kommet hjem, om noen måneder eller kanskje år, ville de gjenfortelle historien om Troja, og da var det ikke sikkert de ville gi ham så godt skussmål. «Du vet», ville de kanskje si til barna og barnebarna sine, «det var ingen ærlig kamp. Vi vant fordi vi bedro dem. Trojanerne kjempet som løver på slagmarken. Men da vi lurte oss inn i byen midt på natten, hadde de ingen sjanse.»
«Mennene mine behandler meg annerledes enn før», betrodde han gudinnen. «Før var jeg bare en konge blant mange konger, en halvgod kriger i en stor hær.»
Han lot en finger gli tankefullt over det lange arret som løp som en hvit bekk nedover låret. Han hadde fått det for mange, mange år siden, da han ble angrepet av et villsvin mens han var på jakt sammen med morfaren sin.
16
«Så la jeg planen som fikk oss ut av Troja», sa han. «Da beundret de meg. Nå frykter de meg. Snart vil de forakte meg. Og nå er det lenge siden de har vært i land. Jeg ser dem inn i øynene og ser fiendtlighet. Det er ingen annen jeg kan snakke med enn deg.»
Han syntes han hørte to lave dunk da gudinnen satte fra seg spyd og skjold. Hun la de lange, hvite armene mot rekka og lente seg fremover.
«Intet menneske tenker så godt og så raskt som deg, Odyssevs», sa hun. «Det er derfor du står meg nærmere enn noen annen dødelig. Du kan snakke med meg om hva du vil.»
Odyssevs lot blikket gli fra den ene siden til den andre, før han måtte blunke og gni seg i øynene. Havet var så stort, så gnistrende blått, så fullt av små knauser og øyer som lignet hverandre. Selv om de navigerte etter stjernene, følte han seg aldri trygg på hvor de egentlig var. Iblant fikk han følelsen av at han kom til å seile rundt for bestandig, mens stadig nye flekker av land ville dukke opp i horisonten. Bare ikke det stedet han lengtet etter, Ithaka, der dronningen hans og sønnen ventet på ham. Ithaka. Det var et kort, skarpt ord, passelig for den steinete øya, der regnet kom hyppig og vinden rusket i blekt, stritt gress. Men regnskyllene gjorde også hjemstedet hans til et av de vakreste stedene han visste om. Mange land hadde større palasser og mer fryktinngytende hærstyrker enn Ithaka. Det ringlet ikke så mye i kjeder og armbånd der som ved hoffene i Mykene eller Athen eller Argos. Men de tette trekronene formet sine egne palasser, og eføy og slyngplanter snodde seg rundt stammene som om de var formet av den ypperste håndverker. Blomstene flommet over de gamle bymurene. Duften av de blomstene var noe av det han lengtet etter aller mest. Om ikke like voldsomt som etter …
«Det er bare én ting jeg vil vite», sa han. «Det er det samme jeg har villet vite i ni år. Vil jeg få se dem igjen? Penelope?
Telemakos?»
17
Han så stjålent til siden. Gudinnens bleke armer var i ferd med å bli blå og gjennomsiktige, som om hun ble visket ut.
«Ingen vet alt som skal skje», sa hun, og stemmen hennes lignet mer og mer på bølgene som slo mot treverket til skipet. «Men jeg ser at du kommer til å møte tre kvinner. En av dem er en heks. En av dem er en gudinne. Og en av dem er en prinsesse.»
«Jeg bryr meg ikke om hekser, gudinner eller prinsesser», sa Odyssevs utålmodig. «Hva med Penelope? Hva med sønnen min?»
Men Athene hadde allerede forsvunnet. Det siste han hørte av henne, var den lavmælte messingen: «En heks … en gudinne … en prinsesse.» Men lyden var så svak at det like gjerne kunne være vinden som lekte med seilet. Odyssevs trakk pusten dypt og snudde seg.
«Full fart forover!» ropte han til mannskapet. Og snart fløy de tolv skipene over bølgene.
DEL 1
LOTUSETERNES LAND
Kapittel 1
«HVOR ER VI, KONGE?» sa mannen som sto ved siden av ham. Odyssevs svarte ikke. Før han forsøkte å finne ut hva han skulle svare, ville han bare stå stille og nyte øyeblikket.
Det var lys morgen. De sto på en hvit strand, med sand så fin at den føltes som fløyel under føttene. Med jevne, rolige mellomrom skylte varme bølger over dem fra havet. Lenger inne på stranden sto palmetrær med tunge kroner, de skinte som smaragder i solskinnet. Brisen var mild, og havfugler seilte fredfullt gjennom luften på store, hvite vinger.
«Konge …», gjentok mannen, og Odyssevs sukket.
Evrylokos var spenstig og sterk, en snarrådig soldat og en dyktig sjømann. Det var derfor han var blitt nestkommanderende for reisen tilbake til Ithaka. Han hadde et bredt, vakkert ansikt med tunge kjeveben, men en tykk og litt hovmodig underleppe. Utnevnelsen hadde han tatt imot med en mine som var litt for lett, som om han så på det som en selvfølge å ha makt. Odyssevs hadde straks lurt på om han ville angre på valget. Og nå, når han merket utålmodigheten i den andres stemme, ble han irritert, både på Evrylokos og på seg selv, fordi han ikke kunne svare med en gang. «Jeg vet ikke», sa han.
Noen dager tidligere hadde et uvær truffet flåten og slått dem ut av kurs. Nå kjente ikke Odyssevs lenger igjen stjernene om nettene.
«Jeg tror vi må ha kommet for langt», sa han, «at vi må være sør og vest for Ithaka.»
De tolv skipene lå trukket opp på stranden, og foran hvert av dem sto slitne og tørste menn som ventet på kongens kommando. Odyssevs strøk hånden gjennom håret og trakk i tunikaen så vinden kunne svale den svette kroppen under.
20
«Ta med deg en mann du stoler på», sa han til sist. «Gå innover i landet. Forsøk å finne ferskvann, eller mennesker vi kan kjøpe proviant av. Men ikke gjør noe overilt på egen hånd. Jeg forbyr deg å gå til angrep på noen hvis jeg ikke har gitt ordre om det.»
Evrylokos klemte leppene sammen, som om han måtte hindre seg selv i å ta til motmæle. Så bøyde han hodet, snudde seg og gikk mot skipene.
Solen hadde seget nedover mot horisonten. Odyssevs og mennene hadde tilbrakt dagen med å felle trær og jakte på dyr, for å få tre til å reparere skroget på skipene som var blitt skadet i uværet og lappe flenger i seilene med skinn. Nå rettet han stadig oftere ryggen for å speide innover, men palmetrærne sto like fredfulle som før. Evrylokos hadde valgt Alkimos, en hardbarket stridsmann, til å følge ham innover i landet. Men ingen av dem hadde kommet ut fra det grønne igjen.
Odyssevs klatret ned fra skipet og vinket på de to mennene som sto nærmest.
«Hent spydet og skjoldet mitt og finn deres egne våpen», sa han. «Vi går etter Evrylokos og Alkimos.»
De to vekslet urolige blikk.
«Konge», sa den ene, nølende. Han var en ung, mørk mann med røde kinn og store, sky øyne. «Burde ikke du, som lederen vår, holde deg i sikkerhet, og heller sende flere soldater ut på dine vegne?
Odyssevs møtte ikke blikket hans. Han bøyde seg bare for å stramme sandalene sine.
«Og skynd dere», sa han bryskt.
Odyssevs og de to soldatene gikk langsomt gjennom den tette
løvskogen. Til å begynne med hadde de gått raskt, med våpnene parat, og speidet etter fiender rundt hver sving. Men det var som
21
om landet selv sløvet sansene deres og gjorde det umulig å være på vakt. Skjønnheten rundt dem var svimlende. Veldige, liljeaktige blomster i purpur og oransje vendte de store ansiktene sine mot dem. Skinnende, fete øyenstikkere summet rundt, større og mer fargesprakende enn noen som fantes på Ithaka. Og rett som det var brøt underlige fugler med lange nebb og fjær i alle regnbuens farger ut av trærne og flakset forbi, rett foran øynene på dem.
«Hør», sa den ene av soldatene. De stanset. Gjennom summingen av insekter og det svake suset av vinden i palmekronene hørte Odyssevs musikk fra et strengeinstrument. Han ble stående stille og holde pusten for å høre bedre. Men han kunne ikke høre noe annet som vitnet om at de var i nærheten av andre mennesker. Ingen dempet lyd av samtaler kom gjennom luften, ikke våpengny eller skramling i fat og begre. Bare disse spinkle strengetonene.
Odyssevs snudde seg mot de to soldatene og kastet på hodet. De senket spydene på ny. Langsomt gikk de mot lyden.
Kapittel 2
O DYSSEVS SKJØV DEN SISTE grenen til side, og ble stående urørlig og ta inn det han så. De sto i en hage, omkranset av en tett, mørk hekk. Mellom trærne og buskene var det plassert divaner, tepper og stoler, og på dem lå et tyvetall menn og kvinner. De lå bakoverlent, som om de hvilte, med utstrakte armer og ben. De var kledd i fineste lin og silke, men draktene lå i krøller under dem, eller var trukket opp så knærne og lårene var blottet, uten at det så ut som om de brydde seg.
Noen hadde øynene lukket, som om de sov. Andre syntes å se opp mot himmelen, som var farget gyllen av solnedgangen. Musikken Odyssevs og de andre hadde hørt, kom fra enden av hagen. Der satt en ung lyrespiller og kalte de skjønneste melodier frem fra instrumentet sitt. Han satt alene, i sin egen verden, uten å ense de fremmede.
«Se», sa den unge soldaten med de røde kinnene, og pekte. Ved foten av en divan lå to menn, støttet opp av tepper og feller. Det vanligvis så innbitte ansiktet til Evrylokos var løst opp, munnen var slapp og halvåpen. Den andre mannen lå med hodet tungt hvilende på armen, men Odyssevs gjenkjente Alkimos på den fiolette kappen, som stridsmannen hadde røvet med seg fra Troja. Først trodde han begge mennene sov, men så beveget først den ene seg dovent, så den andre. Alkimos mumlet noen ord for seg selv, så ble han taus. Det var som om de verken sov eller var våkne. Mellom dem sto store fat med runde, rødlige frukter.
«Fremmede», sa med ett en myk stemme.
De snudde seg. En ung kvinne sto foran dem. Hun hadde blomster i det bølgende, brune håret, og et henført smil lekte på de røde leppene.
23
«Velkommen til vårt land», sa hun. «Her kan dere hvile ut og styrke dere. På alle kanter rundt oss er det konflikt og krig, der menn dreper hverandre for makt og ære. Her er vi brødre og søstre, og ingen vil hverandre vondt. Her trenger man ikke frykte for noe.»
Hun gjorde en liten bevegelse med hånden, og en annen ung kvinne, med det samme lykkelige smilet, kom mot dem med et stort fat i hendene. Det bugnet av de rødlige fruktene.
«Den verden dere har reist gjennom, er bare et blendverk, et gjerde rundt sinnet deres», sa den første kvinnen, stemmen hennes var som en myk kattemaling.
«Dette er lotusblomstens frukt. Den får stengsler til å falle og nye verdener til å tre frem for dere. Verdener som er fredeligere og vakrere enn den vi lever i. En bit kan sette dere fri.»
Den andre kvinnen rakte fatet frem. Et øyeblikk ble Odyssevs stående og stirre på det.
Han forsøkte å forestille seg hvordan det ville være: å kjenne stengsler og grenser briste, å se og føle noe han aldri hadde sett og følt før. Da han var barn og ville fortelle foreldrene om alt han tenkte, hadde de sett på ham med øm undring, strøket ham over håret og sagt at det var som om sinnet hans aldri hvilte, aldri sov, men måtte finne frem til stadig nye steder. Men hva med stedene der sinnet hans aldri hadde vært? Hvordan var de?
Han merket en bevegelse til siden for seg, og så hvordan den rødkinnede følgesvennen strakte hånden frem mot fatet. Lynraskt grep Odyssevs ham rundt håndleddet og holdt ham fast.
«Tenk deg om», hveste han. «Kanskje disse fruktene vil la deg se noe du aldri har sett før, men hvem vet hva annet de vil gjøre med seg?»
Jeg vet ikke om jeg snakker til ham eller til meg selv, tenkte han beskt og glodde mistenksomt på de to unge kvinnene. Deretter førte han den unge mannen bort til selskapet i hagen og signaliserte til den andre soldaten at han skulle følge med. Kvinnene gjorde ingen mine til å hindre dem, bare fulgte dem med blikket. Ikke et øyeblikk sluttet de å smile.
Kapittel 3
ODYSSEVS KNELTE VED SIDEN av Evrylokos og rusket ham i skulderen. Han smattet og glippet med øynene.
«Konge», sa han søvnig. «Hvorfor vekket du meg? Jeg drømte så fagert. Jeg fløy gjennom luften, og den var varm og myk. Det var røde og gule skyer rundt meg. Jeg følte meg som en gud, jeg var mektig og vakker.»
«Du må tilbake til skipene. Vi reiser snart.»
Evrylokos snudde seg over på siden og la hendene under hodet.
«Bare reis», sa han. «Jeg blir igjen her.»
Odyssevs merket en kald uro bre seg i kroppen.
«Kom», sa han til de to andre. «Hjelp meg å løfte ham.»
Han og den unge mannen med de røde kinnene grep under hver av Evrylokos’ røslige skuldre, mens den tredje tok tak rundt lårene hans. De stønnet og prustet mens de løftet ham opp. Men idet de tok de første skrittene ut av hagen, kom det et hyl fra mannen de bar.
«Slipp meg! Slipp meg!» skrek han som i vill angst. «Ikke ta meg vekk fra de deilige fruktene! Jeg må ha dem! Jeg vil ikke være den jeg var før jeg smakte dem!»
Han vred seg som en orm, så soldaten som holdt bena hans, vaklet og måtte slippe taket. Den store mannen deiset i bakken, kom seg løs og begynte å kravle tilbake mot hagen. Han prustet som et dyr. De to følgesvennene ble stående og stirre etter ham.
«Grip ham», ropte Odyssevs.
De løp etter den flyktende mannen, grep ham rundt armene og bena og slepte ham med seg inn i skogen. Evrylokos skrek skingrende og kjempet fortvilet for å komme løs. De måtte trekke ham gjennom kratt og busker, der torner og skarpe blader
25
etterlot sår og rifter i huden hans. Evrylokos lot ikke til å ense det. Øynene hans vrengte seg mens han hylte.
Omsider kom de ut av skogen og ned mot skipene. Mennene, som hadde hørt skrikene, hadde samlet seg med dragne våpen, men da de så hvem det var, ble de stående rådville. De to soldatene slapp Evrylokos ved siden av det ene skipet, og la seg over ham for å holde ham nede. Odyssevs rettet ryggen mens han pustet tungt.
«Bær ham om bord i skipet og lenk ham fast til en av årene», kommanderte han. «Og så trenger jeg seks menn til å bli med for å hente Alkimos»
Da Odyssevs på ny steg inn i hagen, fulgt av seks menn med sverd og skjold, hadde han ventet å bli tatt imot av krigere med våpen i hånd. Men det var som om ingenting hadde skjedd. Alkimos lå fremdeles i en slags transe. Den ene unge kvinnen, hun som hadde holdt fatet, satt og spiste av frukten med et fjernt blikk, mens den første fremdeles sto ved inngangen til hagen og smilte varmt mot dem.
«Grip ham», sa Odyssevs og pekte mot Alkimos. Så stakk han sitt eget sverd i sliren og vendte seg mot den unge kvinnen.
«Du sa at frukten din ville gjøre oss fri», sa han mørkt. «Men den gjør menn til slaver.»
Hun lo bløtt.
«Dette er slik mitt folk kan leve i trygghet», sa hun. «Vi er ikke sterke nok til å stå imot krigsmenn utenfra. Så vi tar fra dem viljen til å slåss. Slaver er de likevel ikke, for slaver drømmer hver dag om å slippe fri. Disse mennene ønsker ikke å dra.»
«De ville ønsket å dra hvis de var seg selv», sa Odyssevs. «De har hjem, der mødre og fedre venter på dem. Jeg har selv en kone og en sønn som jeg lengter etter å se. Den verden de lever i, kan være brutal, den kan være urettferdig, men den er i alle fall virkelig.»
26
Det hadde mørknet rundt dem. Han kunne ikke lenger se den unge kvinnen tydelig, men det glitret svakt i de mørke øynene hennes.
«Det sier du fordi det er den eneste verden du kjenner», hvisket hun. «Men jeg så at du nølte. Jeg så at du egentlig ønsket
å se det frukten ville vist deg.»
Kapittel 4
PÅ VEI GJENNOM SKOGEN GIKK Odyssevs i sine egne tanker. Han enset knapt brølene til Alkimos, eller stønnene fra mennene som bar ham. Da de kom ned på stranden, så han at mennene hadde tent bål og var i ferd med å steke skrottene til dyrene de hadde felt tidligere på dagen.
«Slukk ilden», ropte han. «Og tramp bålene ned. Vi reiser så fort vi kan.»
Mennene ble stående i villrede. Til sist kremtet en av dem.
«Vi har ikke funnet ferskvann», sa han. «Og vi har lite igjen om bord …»
Odyssevs avbrøt ham.
«Det får vi finne et annet sted. Vi blir ikke her lenger enn vi må.»
Noen av mennene klødde seg i bakhodet og spyttet gjenstridig, men de hadde ikke noe valg. Snart var alle om bord. Skipene gled vekk fra det vakre landet med palmetrærne og ut på det mørke havet.
Plutselig fikk Odyssevs følelsen av å bli betraktet. Han snudde seg og så inn i ansiktet til den rødkinnede unge mannen.
«Konge», sa han forsiktig.
Odyssevs ga ham tillatelse til å tale med et nikk.
«Jeg forstår ikke», sa mannen. «Du sies å være den klokeste av alle konger. Men alle herskere vet at de må holde seg selv utenfor fare, så de kan fortsette å lede folket sitt. Likevel ville du være den som dro innover i landet for å se hva som hadde skjedd. Hvorfor ville du ta en slik risiko? For deg selv, men også for oss, dine menn?»
Odyssevs tidde et øyeblikk. Han visste hva som hadde drevet ham: Han ville vite hva skogen skjulte, se hva slags folk som
28
bodde der. Hadde han ikke gått, ville han ha grublet over hva han gikk glipp av, slik han allerede lurte på hvilke nye syner han ville fått hvis han hadde smakt på den underlige frukten.
«Hva heter du?»
«Elpenor.»
Odyssevs studerte det åpne, nysgjerrige ansiktet.
«Jeg trodde ikke egentlig det var farlig», sa han. «Jeg trodde vi ville blitt angrepet lenge før, dersom det bodde fiendtlig innstilte mennesker der. Men jeg tok feil. På hele den lange reisen vår tror jeg ikke vi kommer til å møte et farligere folk enn dette.»
Elpenor så ikke tilfreds ut, men han bøyde seg og forsvant.
Himmelen mørknet over skipet, og stjernene ble tent. Plutselig kjente Odyssevs en varm glød ved siden av seg. Det var som om han kjente to varme flekker på kinnet, der Athenes gylne blikk var festet.
«Det var ikke helt sant, det du sa til Elpenor, var det vel», hvisket gudinnen.
«Nei», sa Odyssevs.
En stund satt han bare og kjente på varmen fra den guddommelige følgesvennen.
«Fortell meg det du, du som vet alt», sa han så. «Hvorfor tar jeg en slik sjanse, når jeg higer slik etter å komme hjem?»
«Fordi hjemme på Ithaka blir du lenket fast.»
Den lave kvinnestemmen kilte mot øret hans, som et svakt vindpust.
«Da vil du ha ansvaret for mennesker og dyr. Du vil bruke all din tid på å løse krangler om kyr og beitemarker og kreve inn skatter. Du vil gå rundt på den samme flekken av land i år etter år.»
Han holdt pusten. Det Athene sa, sved i hjertet hans. Der herjet følelser han ikke ville ha.
«Det er nå, på reisen hjem, du har mulighet til å se verden. Og verden er full av fryktelige og forunderlige ting.»
29
Det kom et kort glimt, og Odyssevs forsto at gudinnen hadde forlatt ham.
Han så opp mot stjernehimmelen. Det var som om han kunne skjelne et velkjent, kjærlig ansikt i mylderet av stjerner.
«Penelope», hvisket han. «Det er deg jeg styrer mot. Jeg lover at jeg aldri, aldri skal glemme det.»
Han visste at han sa det like mye til seg selv. Og de tolv skipene seilte sakte videre gjennom natten.