Liv, levende, død

Alex Dahl LIV, LEVENDE, DØD

Copyright © Alex Dahl 2022

Published by agreement with Salomonsson Agency

© Norsk utgave: 2023 Kagge Forlag AS

Originaltittel: After She’d Gone

Oversatt fra engelsk av forfatteren

Omslagsdesign: Emma Rogers

Tilrettelegging av omslag for norsk utgave: Gisle Vagstein

Omslagsfoto: Shutterstock

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Enso creamy 70 g 2,0

Boka er satt med Sabon 11/15

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3265-9

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo

www.kagge.no

Del en

FØR DET RINGER INN og barna stormer mot den flombelyste skolebygningen, gjemmer han seg inne mellom trærne der skolegården glir over i skog. Han kjenner disse trærne godt og kan enkelt skille det ene fra det andre ved å stryke en hånd over en knudret trestamme. Spesielt godt liker han et trekløver av store grantrær som ruver langs kanten av skolegården – han smetter inn gjennom de lavthengende, tette grenene, og der inne i midten finnes et koselig, stille sted. Han venter i ro til alle barna har forsvunnet inn gjennom skyvedørene, så smyger han seg frem fra gjemmestedet sitt og løper raskt over den tomme skolegården. Han greier vanligvis å sette seg ned på plassen sin i klasserommet akkurat idet læreren kommer inn og lukker døren bak seg. Han sitter helt foran ved vinduet, det ble raskt bestemt at det var best slik. Han liker seg der, og ser ut på den sorte vinterhimmelen som går over i myke gråtoner, og på lysene fra alle bilene som kryper sakte oppover mot motorveien.

Noen ganger legges flyruten over byen, og da flyr flyene lavt over skolen rett etter avgang fra Torp, og lærerens

monotone stemme drukner midlertidig i motorbrølet. Idet Adrian ser det stige oppover, forestiller han seg at han er der oppe, inni flyet, og i stedet for at han ser ut av vinduet i klasserommet, er det som om han titter ut av flyets plastvindu, på skolen langt der nede. Han vet hvor hvert fly som tar av fra Torp, skal, for han har lært seg ruteplanen utenat for lenge siden, så derfor ser han ofte allerede ut av vinduet når et fly dukker opp, i påvente av KLMs 08.20 City Hopper med kurs for Amsterdam, eller Widerøes 09.05 Fokker med kurs for Bergen. Fra vindusplassen sin ser han den store stygge skolen som ligger inneklemt mellom malingsfabrikkene langs fjorden og skogen bak lekeplassen. Fra fugleperspektivet sitt kan han til og med se den lille gutten blant trærne, han som venter på at friminuttet skal ta slutt.

Læreren vet at han trenger disse små pusterommene, øyeblikkene der han forsvinner inn i tankene sine og ser ut av vinduet, så hun sier ingenting, hun bare fortsetter å prate og lar ham være i fred. Noen ganger kommer de andre barna med stygge kommentarer eller lager brummende flylyder når de legger merke til at han stirrer ut av vinduet. En av guttene, Steffen, kaster ofte små sammenkrøllede papirbiter i bakhodet på Adrian, men Adrian gjør et poeng av aldri å respondere eller snu seg. Moren hans sier alltid at mobbere bare er svake folk som forsøker å stjele styrke fra dem de mistenker er sterkere og bedre enn dem selv, men Adrian klarer ikke helt å tro på henne, det høres bare ut som noe voksne sier for å trøste barn.

Læreren snakker om forskjellige kornsorter og hvordan de dyrkes. Hun lager en enkel illustrasjon over de ulike kornsortene på tavlen: hvete, bygg, rug, havre. Adrian følger

nøye med og kopierer tegningen i arbeidsboken sin, men han føler seg ikke helt vel i dag, og hånden hans skjelver idet han fører blyanten over arket. Det er onsdag, og han synes alltid det er vanskelig å venne seg til skoleuken igjen etter de rolige helgene hjemme med mamma. I går bakte de kanelboller sammen, og den uimotståelige duften av dem hang igjen i luften i dag tidlig da han satt ved kjøkkenbordet og spiste frokost og gruet seg til det øyeblikket han ble nødt til å gå for å rekke skolen. Han fulgte med på den lange viseren på veggklokken, og da den nådde femtallet, var det på tide å dra. Mamma hadde allerede dratt, og han måtte begynne på den tjue minutter lange skoleveien i den bitre, mørke kulden. Det var ikke turen i seg selv som plagde ham, det var det at han ville ende opp på skolen når turen var over.

«Er det noen som vet hvordan kryss-såing fungerer?»

spør Marie, læreren. Adrian liker henne, hun er snill mot ham og gjør alt hun kan for at han skal føle seg vel. Én gang, på begynnelsen av skoleåret, hadde hun trukket ham forsiktig til side på slutten av en spesielt vanskelig dag og sagt: Vet du, Adrian, det er en fin ting å være slik som du er. Han har lyst til å rekke opp hånden og svare på spørsmålet, for han vet så absolutt hva kryss-såing innebærer, men han vet at det er helt umulig. Ordene ville ikke ha kommet.

Stemmen hans ville ikke ha greid å bære dem. Han kjenner at Marie ser på ham, og vet at hun vet at han ville kunnet svare på spørsmålet, at han kanskje er den eneste i klassen som vet svaret, men han passer på å unngå blikket hennes. For Adrian kjennes det vanskelig, ofte umulig, å møte andres

øyne. Det er som om det å dele et blikk blir for intenst, og etterlater ham med en brennende følelse. En gang iblant

orker han å se inn i mammas øyne, øynene som er så like hans egne at han har følelsen av å se seg i speilet, men selv da må han jobbe seg opp mot øyeblikket da de ser rett på hverandre, og stålsette seg for det.

Det ringer ut, og han fylles av en umiddelbar, sterk angstfølelse. Det er for tidlig. Han har så vidt vent seg til å være inne i den varme, grelt belyste skolebygningen etter den lange skoleveien i mørket og den stille stunden inne blant trærne, og nå er det plutselig allerede friminutt. De andre barna reiser seg lynraskt og styrter ut døren. Adrian reiser seg også, sakte, før han tusler mot døren. Selv om han absolutt ikke har lyst til å gå ut i skolegården hvor han risikerer å være alene med guttene i klassen, orker han heller ikke Maries medlidenhet om han skulle blitt sittende igjen ved pulten sin. Om han har flaks, klarer han kanskje

å snike seg ut gjennom skolens sidedør, den er nærmere enden av skolegården og trærne. Han går rundt hjørnet og retter blikket ned mot linoleumsgulvet så han ikke risikerer

å møte blikket til noen av de andre barna. Nå fokuserer han på glasspanelet i døren i enden av korridoren – ikke langt igjen.

Klokken er litt over halv ti, og utenfor er himmelen vakker og dypblå, så Adrian får følelsen av å se ut i havet fra vinduet i et sunkent skip.

«Hei, du,» sier en stemme rett i øret hans. Han stopper opp med én hånd på dørhåndtaket.

«Han kan ikke høre deg,» sier en annen stemme, og denne er iskald og spottende – Steffen. «Han er dauhørt, vet du.» Adrian beveger seg raskt fremover og bruker all sin styrke på å skyve opp døren så han kan løpe vekk fra dem, ut i den iskalde, blå morgenluften, men blir dratt

hardt tilbake etter håret av en hånd som holder ham som en jernklo i bakhodet. Det gjør kjempevondt, og Adrian styrter i bakken og hiver etter pusten. Han fokuserer på å holde seg helt stille, og på å stanse tårene som har samlet seg i øynene.

«Han er ikke døv,» sier den første stemmen, som tilhører en kraftig, dum gutt som heter Josef, Steffens bestevenn og håndlanger. «Han er bare stum.» Den svarte, slitte joggeskoen foran Adrians ansikt trekkes plutselig tilbake, for så å sparke ham hardt i skulderen. Han setter seg opp og forsøker å reise seg. Om han bare klarte å komme seg til døren …

«Jævla raring, ass,» sier Steffen og ler. Han tar tak i hetten på Adrians jakke og trekker ham opp i stående. Adrians knær skjelver, og det føles som om han vil falle i bakken igjen om Steffen slipper jerngrepet sitt. «Tenk å være så jævlig spess?» De to guttene ler. «Slå ham,» sier Steffen, så Josef slår Adrian, veldig hardt, rett i den myke øvre delen av magen.

«Hvis du ber ham om å slutte, så slutter han,» sier Steffen.

«Ja,» sier Josef. «Det er bare å si slutt.» Adrian skyver tungen hardt mot tennene, men munnen er knepet igjen. Alt han må gjøre, er å finne ordet, det ene ordet, slutt. Men han klarer det ikke. Josef slår til ham igjen, rett i ansiktet og så hardt at han faller og slår kinnbenet mot vinduskarmen på vei mot gulvet. De to andre ler.

«Kan du ikke bare be ham om å slutte?» sier Steffen og skyver det brede røde ansiktet sitt helt opptil Adrians, og den sure ånden hans får Adrians mage til å knyte seg i avsky. «Se på meg. Jeg sa: Se på meg!»

«Hei! Slutt! Slipp ham!» roper en stemme som gjaller nedover gangen. Steffen slipper umiddelbart. De to guttene styrter ut døren, som blir stående og slå så iskald luft suges inn i skolebygningen. Adrian faller sammen på gulvet, men blir dratt opp igjen, denne gangen svært forsiktig.

«Å, nei. Lille venn,» sier Marie og stryker en finger forsiktig over Adrians forslåtte kinn. «Jeg er så lei for det.»

De får ikke tak i moren hans, men etter at helsesøsteren har desinfisert kuttet på Adrians kinn og varsomt satt på et plaster, får han sitte resten av formiddagen på lærerværelset og jobbe med noen oppgaver i fysikkboken sin. Steffen og Josef blir sendt hjem, og det er ikke første gang.

I spisepausen forsøker han å spise matpakken sin, men føler seg plutselig voldsomt kvalm og må legge seg ned på kontoret til helsesøster. De får fortsatt ikke tak i moren hans. Han må ha sovnet et øyeblikk, for da han åpner øynene igjen, sitter det noen på sofaen ved siden av ham –Marie.

«Jeg kjører deg hjem, jeg, ok?» sier hun mykt og tar hånden hans i sin egen varme hånd.

I bilen ser Adrian ut av vinduet. Klokken er litt over to, og det dypblå lyset har allerede begynt å falme over i fiolett. Marie sier ingenting, men han kan kjenne at hun kikker bort på ham med jevne mellomrom. Hun vet hvor hun skal slippe ham av, og at bilveien ikke går helt opp til huset, det er ikke første gang hun kjører ham hjem. Hun svinger inn i en busslomme på nedsiden av fjellskrenten hvor det bygges rekke på rekke med nye hus. På skoleveien hender

det at Adrian velger den lengre veien opp bakken og forbi byggeplassen, og at han går ut forbi stien og skiltet som sier adgang forbudt, så nærme kanten han tør, og ser utover havnebassenget langt der nede.

Noen ganger har han sett for seg at han mister fotfestet og raser ned skrenten så den mørbankede kroppen lander rett i busslommen hvor Marie nettopp har stoppet bilen. Han kan nesten se seg selv der ute, foran bilen på asfalten – død.

«Ha det, lille venn,» sier Marie. «Be mamma ringe meg eller komme innom, ok?» Adrian nikker og følger med idet hun svinger bilen tilbake ut i trafikken innover mot byen. Han begynner på den bratte stien som går fra bilveien og opp mot huset deres høyt over byens vestside, på åskammen etter byggeplassen. Moren hans har fortalt ham at byggefirmaet også vil kjøpe deres hus så de kan rive det og bygge nye leiligheter, men at hun aldri noensinne vil selge det. Det moren hans liker så godt med huset, og som Adrian også liker, er at det står helt for seg selv, skjult for omverdenen av tett skog på den ene siden og et kjempestort svaberg på den andre. Nedenfor ligger en tynn sandstripe, umulig å nå med bil. Tidligere var huset en sommerhytte, og de som eide det, pleide å fortøye en liten båt på stranden og kunne bare nå huset via en smal, farlig sti. Så ble den nye veien bygget, noe som brakte huset mye nærmere byen, men for å komme helt frem til det, må man fortsatt gå den siste biten, opp og ned, forbi den lille stranden, opp den bratte, skogkledde skrenten.

Hjemme lukker Adrian døren bak seg før han slipper løs tårene og alt det han har holdt inne. Gråten hans fyller det lille huset og høres ut som vind som er fanget i skorsteinen.

Han raser rundt i huset og slenger ting i bakken mens han forsøker å løse opp i følelsene han ikke klarer å sette ord på. Han river klær fra kleshengerne, hiver bøker fra bokhyllen utover gulvet og knuser et innrammet bilde av seg selv fra da han var yngre. Idet glassrammen smadres, er det som om den høye lyden bringer Adrian tilbake til seg selv og får ham til å stoppe opp. Han slutter å skrike og ser utover det forferdelige rotet han har forårsaket. Sakte går han samme vei tilbake gjennom rommene og plukker opp det han har kastet rundt seg, før han setter alt tilbake på plass. Han feier opp glasskårene fra rammen og legger selve bildet inn blant sidene på et leksikon i bokhyllen og håper mamma ikke umiddelbart merker at det er borte.

Adrian er plutselig utslitt og setter seg på benken under det store vinduet på kjøkkenet. Lenge blir han sittende der og se utover byen og kjenne på følelsen av at selv om verden er der ute, så er han ikke egentlig en del av den. Han stirrer på bilene som står i kø for å kjøre om bord i bilfergen til Sverige, på bitte små folk på vei hjem fra jobb, og på et fly som tar av i det fjerne og snur mot øst før det forsvinner inn i det lave grå skydekket – det er Ryanairs rute til London

Stansted klokken 15.10. Det virker som om alle menneskene der ute skal en masse steder, eller treffe familie og venner. Adrian skal aldri noe som helst sted, han har aldri engang vært om bord i et fly. Han har ingen familie bortsett fra mamma. Barna på skolen er så forskjellige fra ham selv, også de som ikke mobber eller er slemme. Det er som om han er av en annen art enn dem, en rar liten fugl som burde flydd blant andre rare små fugler høyt oppe i luften eller sittet i et tre og kvitret, men han har aldri møtt noen andre som er som ham.

Solen har senket seg bak åsene på den andre siden av havnebassenget, og himmelen er farget i en dyp, melankolsk indigo. Adrian venter og venter. Han føler seg tom innvendig og klarer ikke å motivere seg til å komme seg opp fra benken og gjøre et eller annet, hva som helst, slik han vanligvis ville ha gjort. Rett etter klokken fire, da det allerede er blitt helt mørkt og Adrian knapt kan skille lysene fra husene i Sandefjord fra de små stjernene som har begynt å fylle himmelen, hører han mammas nøkkel i nøkkelhullet. Hun setter vesken på gulvet i gangen og sparker av seg skoene før hun kommer inn i den åpne kjøkken- og stuedelen der Adrian venter stille på at hun skal oppdage ham. Idet hun registrerer det forslåtte ansiktet hans og det triste uttrykket, mørkner mammas blikk, og hun skynder seg bort til ham og tar ansiktet hans forsiktig mellom hendene.

«Hvem har gjort dette?» hvisker hun. Han vil ikke se på henne, men hun vrir ansiktet hans forsiktig mot seg så han til slutt ikke har noe valg. «Du må si det, vennen min. Vær så snill.» Han rister på hodet.

«Vi tar oss en ettermiddag med burgere og Boeing, vi,» sier mamma, som vet at det er det eneste som kan få ham til å føle seg litt bedre.

De går sakte side om side nedover den islagte stien, så bortover trebryggene nede ved stranden og deretter opp grusbakken til hovedveien. De behøver ikke vente lenge på bussen før den kjører inn i busslommen der Marie slapp av Adrian for noen timer siden, likevel skjelver de av kulde etter bare et par minutter. De sitter ved siden av hverandre i

stillhet hele veien til flyplassen. Ute er det minus tretten, og de går i raskt tempo mot terminalbygningen, Adrians hånd i mammas. I ankomstområdet er det en ny McDonalds der man kan se rullebanen fra restauranten. Mamma bestiller fra automaten, og så bærer hun maten bort til bordet der Adrian sitter og stirrer på det blinkende, røde lyset fra kontrolltårnet. Han begynner å spise cheeseburgeren sin uten å ta blikket fra himmelen et eneste øyeblikk.

«Se,» sier han, og ordet er både klart og tydelig. «Amsterdam-flyet er tidlig ute.» Mamma følger pekefingeren hans mot et lite nålestikk av et lys som pulserer over de skogkledde åsene i nord. De følger med mens det går fra å være et knapt synlig lite lysglimt til et smidig blått og hvitt Fokker 70-fly som lander perfekt og presist på rullebanen.

Det blir et opphold i trafikken, men Adrian går ikke lei av å stirre ut av vinduet og vente på et nytt fly. Mamma sitter rolig og tankefull. En Boeing 737 fra Wizz Air stiller seg opp på rullebanen, og den hvite, skinnende flykroppen reflekterer lyset fra de skarpe lyskasterne. Adrian sitter spent og helt stille med fingrene frosset i luften over pommes fritesen. Han lager ikke en lyd da flymotorene begynner å brøle og skyte varmluft fra turbinene. Flyet beveger seg mot der de sitter i den varme terminalbygningen, og det virker plutselig som om det går påfallende sakte, som om det er for tungt til å kunne fly, men så snart nesen løfter seg, er flyet i sitt rette element og går fra å virke klønete og grovbygd til noe helt annet, noe vakkert – et himmellegeme; en brølende rovfugl.

Mamma reiser seg og gir tegn til at Adrian skal gjøre det samme. Hun stryker ham over håret og trer fleeceluen hans ned over hodet hans igjen før de går ut. De prater

ikke sammen på vei hjem, ikke engang den siste biten mot huset fra busslommen, de bare går side om side i den iskalde og bekmørke januarkvelden og holder hender gjennom de tykke vottene. Senere, da Adrian har lagt seg i sengen, kommer mamma og setter seg ved siden av ham.

«Det kan hende vi reiser vekk snart,» hvisker hun på det hemmelige språket deres og stryker ham forsiktig over øyebrynet. Adrian ser opp på henne, og øynene deres møtes et lite øyeblikk før han kjenner at han må se vekk. Han legger merke til at hun plutselig ser annerledes ut, men greier ikke helt å tyde ansiktsuttrykket hennes – er hun trist eller redd, eller kanskje begge deler?

«Hvor?» spør han, og stemmen hans høres høy og rar ut i det lille soverommet. Mamma smiler og kysser ham på pannen.

«Jeg vet ikke ennå,» sier hun. «Men jeg vet at jeg elsker deg høyere enn alt i hele verden, og jeg kommer alltid til å passe på deg.»

Liv, to dager senere

SOM VANLIG ER JEG på plass før åtte, når himmelen fortsatt er beksvart og bestrødd med hvite småstjerner. Ute er det minus femten, og jeg puster ut synlige frostskyer mens jeg beveger meg rundt på kontoret og gjør meg klar til dagen. Jeg skrur på varmen og lager kaffe mens jeg stirrer ut av vinduet på de snødekte, store jordene som skimrer i måneskinnet. Vannet i kjelen når kokepunktet, og jeg beholder jakken på mens jeg venter på at varmeovnene skal komme skikkelig i gang. Jeg drikker den deilige varme kaffen og kikker etter de første tegnene på daggry. Laptopen ligger fortsatt lukket på pulten foran meg. Lenge sitter jeg her og bare venter og lar tankene danse rundt i hodet, inntil himmelen rødmer dypt i horisonten over jordene i det fjerne, der gården grenser mot tett skog. Lilla og rødt lys skyller over himmelen og månen trekker seg tilbake før den synker ned bak trærne i det fjerne. En enorm brennende sol viser seg og sprer et utenomjordisk lys i sjatteringer av rosa og gull utover de snødekte jordene.

Jeg bør komme meg i gang, jeg har mye jeg må gjøre, men jeg sitter som trollbundet av soloppgangens skjønnhet, som alle de som fortsatt sover i den lune sengen sin eller sitter på et kontor med mindre imponerende utsikt enn min, går glipp av. Herfra, på den gamle låven som er blitt omgjort til boder, garasjeplasser og dette lille kontoret, er alt jeg kan se jorder og skog og en liten flik av en stor innsjø, som nå er frosset til. Det eneste tegnet til andre mennesker jeg noensinne ser herfra, er en person på skøyter som en gang iblant våger seg ut på isen og sirkler rundt der ute som en liten svart flue. Noen ganger ser jeg et fly også, sakte på vei gjennom skylaget ned mot rullebanen på Torp, som ligger veldig nær gården, men helt skjult av skogen. Fordi jeg ikke kan se noen tegn til selve flyplassen, minner det om en scene fra en katastrofefilm – et passasjerfly som styrter i et avsidesliggende skogområde. Da jeg var ny her, var det som om jeg nesten forberedte meg på lyden av sammenstøtet, på synet av flammer og tykke svarte røykskyer på himmelen hver gang et nytt fly nærmet seg og forsvant ned bak den tette skogen. På den tiden følte jeg meg alltid urolig, jeg skvatt til ved hver minste uvante lyd, var konstant i beredskapsmodus og fylt til randen av adrenalin. På mange måter har jeg det fortsatt sånn, men her på det lille kontoret hvor jeg tilbringer så mange og lange dager, har jeg likevel begynt å slappe litt av.

Jeg elsker utsikten her, og det har overrasket meg hvor beroligende jeg opplever det å være i nærkontakt med naturen. Jeg forestiller meg ofte at jeg er et annet sted, for dette stedet har mange likhetstrekk med mange andre steder. Jeg leker litt med tanken om at jeg ikke er Liv Carlsen på en gård i utkanten av en liten norsk by, men en kvinne i

Sveits, kanskje, eller Canada, eller Sørvest-Frankrike. Denne kvinnen er yngre enn meg, og for henne er alle dører fortsatt åpne, enhver mulighet og fremtid er fortsatt tilgjengelig. I motsetning til meg kan hun bare reise seg og gå ut i den iskalde morgenluften, som bærer duften av uberørt skog og dype svarte tjern, og sette i gang med å forandre livet sitt.

Når siste spor av natten er forsvunnet fra himmelen, åpner jeg laptopen og setter i gang med å taste inn den lange rekken med passord i systemet. Jeg venter mens de ulike innboksene søker gjennom serveren etter nye e-poster, og henter frem de to mobiltelefonene jeg har tapet fast til undersiden av den øverste skuffen i pulten. Jeg lager en kaffe til og lar være å kikke på skjermen før jeg har drukket den opp. Ingenting. Vanligvis er ingenting et godt tegn, men nå venter jeg på noe spesifikt, og for hver dag som går uten kontakt, blir jeg mer og mer engstelig.

Jeg skanner børsmarkedene fra Nikkei til London Stock Exchange til NASDAQ, og alle sammen ser bra ut. Klokken tolv spiser jeg to kokte egg og et par skinkeskiver jeg tok med hjemmefra, så tar jeg på meg jakken og går ut døren. Det er ikke ofte jeg forlater låven i løpet av en arbeidsdag, jeg gjør det jeg kan for å redusere sjansen for å treffe på Kai, bonden jeg leier kontoret av. Han virker som en hyggelig nok fyr, men jo mindre vi har med hverandre å gjøre, jo bedre er det. Jeg skyver den brede gamle tredøren opp, og den knirker høyt, men det er ingen tegn til noen ute på gårdsplassen. Alle dyrene er inne på grunn av den pågående ekstremkulden, og både Kai og kona hans ser ut til å være ute på ærender, for begge bilene er borte.

Jeg forter meg rundt på baksiden av låven og går raskt langs jordene mot skogen. Jeg glemte vottene mine, og til

tross for at jeg vekselvis knyter og åpner hendene i lommen på dunjakken, blir de raskt numne og stive av kulde. Jeg snur meg tilbake og ser på den røde låven med de små vindusrutene og hvitmalte vinduskarmene. Jeg forestiller meg selv der jeg vanligvis ville sittet ved pulten og stirret på denne kvinnen som småløper mot skogen. En høy rumlelyd fyller luften, og jeg følger lyden oppover til jeg ser et gult og blått jetfly på vei ned mot flyplassen. Flapsene er helt ute, vingene skjelver synlig i vindkastene, og flyet drar en rask grå skygge over jordene. Om Adrian hadde visst at jeg kommer ut hit hver dag, til dette stedet med uovertruffen oversikt over innflyvningen, ville han ha tryglet meg om å ta ham med. Jeg snur meg mot låven igjen og forsøker å se for meg sønnen min som stirrer tilbake på meg fra kontorvinduet i øverste etasje, men det er vanskelig. For å beskytte ham og holde ham trygg vil jeg aldri ta med Adrian ut hit eller la ham få vite om dette stedet og hva jeg driver med her.

Ansiktet mitt svir av kulde, og jeg løper fortere, for jeg vil gjerne ha litt tid i skogen før jeg drar tilbake til kontoret. På tross av alt kjenner jeg meg ung igjen i dette øyeblikket, der jeg løper så fort jeg orker på tettpakket, isete snø og fyller lungene med ren, iskald luft. Jeg når skogen og smetter inn i dens katedralaktige stillhet. Dette stedet minner meg om hjemme, og selv om jeg forsøker, så klarer jeg ikke å la være å tenke på det, og jeg lar tårene som kommer, få flyte fritt nedover ansiktet mitt og dryppe fra haken. Som barn tilbrakte jeg mye tid i skogen, det var der jeg følte meg tryggest. Det er det fortsatt. Jeg konsentrerer meg om å puste dypt inn og ut, og om den følelsen av velvære jeg bare opplever her nede blant høye, snøtunge grantrær. Adrian har det på samme måte, han kan føle trærne slik jeg gjør, og

noen ganger om sommeren drar vi madrasser ut i skogholtet utenfor huset vårt og sover omringet av trær. Jeg stryker fingeren over en knudret trestamme og følger et frossent sevjespor nedover den. Jeg plukker opp et par kongler og knuger dem i håndflaten mens jeg smyger meg ut av den tette skogen og begynner løpeturen tilbake over jordene.

Bilen til bonden står parkert på gårdsplassen nå, og jeg forter meg inn i låven, som ligger overfor våningshuset. Da jeg er oppe, setter jeg på vannkokeren og gnir meg hardt oppover armene for å få tilbake varmen. Jeg føler meg mye roligere nå. Jeg skal til å lage meg en kopp peppermyntete da jeg tilfeldigvis kikker bort på den ene telefonen som jeg ved en forglemmelse har latt ligge synlig på pulten. Jeg har fått en ny melding fra et ulagret nummer, men jeg kjenner det umiddelbart igjen.

Poppy nede, står det.

Jeg setter meg tungt ned i stolen mens en adrenalinbølge herjer gjennom meg. Jeg reiser meg umiddelbart igjen og skanner det lille, knapt møblerte kontoret som om det kunne fortelle meg hva jeg burde gjøre nå. Poppy nede.

«Nei,» hvisker jeg ut i den stille luften. Vær så snill, ikke dette. Ikke nå.

Lilia trives best i varmen, skriver jeg tilbake, og så skrur jeg av mobiltelefonen.

Jeg åpner skuffen og finner nålen som har ligget der i påvente av nettopp dette øyeblikket. Jeg stikker den inn i telefonens sidepanel, en eldre Samsung Galaxy. Den lille luken spretter opp, og jeg tar ut SIM-kortet. Jeg klipper det i småbiter, så små jeg greier med den skarpe neglesaksen, før jeg forsiktig samler sammen bitene i en liten plastpose, samme type som man bruker i sikkerhetskontrollen på

flyplassen. Jeg åpner laptopen og logger inn på alle systemene på nytt. Akkurat som jeg har øvd på gjentatte ganger, setter jeg opp hasteoverføringer til fjernserveren og følger med på det spinnende regnbuehjulet mens systemene gjør det de skal. Alt må vekk fra denne maskinen, nå.

Jeg setter meg ned på gulvet mens laptopen holder på, jeg er helt nødt til å konsentrere meg om å unngå å få panikk. Det går bra, sier jeg til meg selv. Dette betyr ikke nødvendigvis noe som helst. Men det gjør det. Jeg vet at det gjør det. Uansett kan jeg ikke ta noen sjanser. Jeg tenker på

Adrian, min fine, sårbare lille Adrian som akkurat nå er på vei hjem fra skolen. Han går sakte og tankefull, som han alltid gjør. Skoleveien er lang, men han klager aldri, selv ikke nå midt på vinteren. Han liker å stoppe opp litt her og der og observere omgivelsene sine langs veien, og om kvelden pleier han å fortelle meg om alle oppdagelsene han har gjort: et tre som er revet opp fra jorden av stormen, et nytt hus som snart er ferdig på byggefeltet, en død brennmanet på stranden nedenfor huset vårt.

Men ikke i kveld. For vi må dra.

Jeg puster rolig inn og ut tjue ganger. Pulsen min roer seg til tilnærmet normalt nivå. Ti rolige inn- og utpust til. Jeg må tenke klart; jeg kommer aldri til å trenge å tenke mer klart enn akkurat nå. Er jeg virkelig nødt til å gjøre dette, å reise fra absolutt alt? Adrian har aldri kjent noe annet liv enn dette. Han har aldri reist med fly engang. Han er ikke som andre små gutter, ikke i det hele tatt …

Jeg prøver å huske når jeg sist skrev til Poppy. Det er over en uke siden. En vakker, klar morgen som i dag. Nøyaktig hva var det jeg skrev? Jeg lukker øynene og ser for meg mine egne hender idet de gjorde klar pakken. Flybilletter, penger,

notatet. Jeg skrev det på en blå post-it-lapp og klistret den til den hvite konvolutten med pengene. Jeg kan se det for meg nå, hvordan hånden min førte pennen raskt over den lille papirlappen, og de nøyaktige ordene jeg skrev:

«Fortell M at Lilia fortsatt er trygg og hjemme.»

Jeg går inn på «systempreferanser» på laptopen og velger «gjenopprett til fabrikkinnstillingene» så harddisken slettes. Da det er gjort, heller jeg en flaske mineralvann over tastaturet og ser på skjermen som flimrer før den blir uklar, og til slutt svartner og dør.

Jeg reiser meg og beveger meg raskt omkring i det lille rommet, hiver laptopen i en bag sammen med den bærbare wifi-ruteren og noen papirer fra pulten. Jeg finner frem noen antibakterielle våtservietter fra håndvesken og tørker grundig over alle overflater, til og med metallhåndtakene på døren og vinduet. Jeg gir meg selv et langt øyeblikk ved vinduet så jeg kan nyte utsikten for aller siste gang. Klokken er ikke engang tre, og lyset er allerede gyllenrosa og avtakende. Når solen står opp igjen i morgen, vil jeg være et helt annet sted – om alt går etter planen.

Jeg lukker døren stille bak meg og sniker meg ned trappen. Da jeg er utenfor, tvinger jeg meg selv til å gå rolig vekk fra gården i normalt tempo uten å se meg tilbake en eneste gang, men jeg må kjempe mot trangen til å begynne å løpe. Jeg forsøker å ringe Adrian, men han svarer ikke. Jeg prøver igjen og igjen, men får ikke svar.

ADRIAN SITTER PÅ GULVET med bena i kryss foran telefonen som han har lent mot en tom frokostblandingseske. Fingrene hans beveger seg raskt og smidig, og han biter seg i tungen i konsentrasjon mens han forsiktig bretter de siste løse papirkantene inn under flyskroget. Han klyper sammen flyets lange nese, den er fin og peker litt nedover som den skal – bra, det vil gi optimal aerodynamisk hastighet. Nesten klar til å fly. YouTube-veiledningsvideoen avsluttes med en drøss trommeslag, og den ferdige Concorden, helt lik den Adrian har i hånden, glir nydelig gjennom luften før skjermen svartner. Adrian liker Madplanez’ videoer spesielt godt siden de kun spiller musikk. Han liker ikke de videoene der en stemme forteller ham hva han skal gjøre: Brett her, fest denne på undersiden, brett igjen, bla bla bla.

For Adrian er ord som diamanter: De er tunge, vanskelige å finne og bør ikke kastes rundt. Han vet at de kan være vakre også, som når mamma setter seg ved sengekanten hans midt på natten når hun tror han sover og hvisker til ham på det hemmelige språket deres. Min vesle spurv, kaller

hun ham, og ordene hennes tar ham fra sengen til langt opp i himmelen der han kan fly fritt, der han kan kjenne en svak, kjølig vind kile magen, der skoger og innsjøer og byer og mennesker blir til en uklar smørje langt der nede, der han kan justere farten og retningen med en liten vri på vingespissen sin.

Adrian reiser seg og smiler for seg selv. Papirflyet er det beste han noensinne har laget. Han vurderer å vente til mamma kommer hjem før han flyr det, så de kan se dets første, stille reise gjennom stuen sammen, men han vet at han ikke vil klare å vente. Han går bort til sofaen ved vinduet, klatrer opp på armlenet og står med ryggen vendt mot den mørke himmelen utenfor. Klokken er bare litt over fire, men nå i den andre uken av januar er det allerede bekmørkt. Adrian liker ikke å være hjemme alene når det blir mørkt så tidlig på ettermiddagen, men det er blitt litt bedre etter at mamma ga ham en iPhone og han oppdaget papirflyvideoene. Alle timene han må vente på at mamma skal komme hjem, som før føltes så lange og skumle, synes nå å gli forbi mens fingertuppene hans forvandler ark etter ark til F-14 og F-18 og MiG-21 og Typhoon-jagerfly.

Adrian strekker seg oppover så langt han kan mens han holder Concorden mellom tommelfingeren og pekefingeren og sikter på en rett rute forbi spisebordet, forbi bokhyllen, og inn på det store åpne kjøkkenet. Så slipper han. Flyet glir perfekt gjennom luften, og de smale deltavingene strekker seg bak den lange, elegante flykroppen. Adrian følger det med munnen vidåpen og tankene i spinn. Han ser for seg bitte små mennesker der inne i det smale skroget og kan nærmest høre smellene som gjaller gjennom atmosfæren idet Concorden bryter lydmuren høyt, høyt der oppe over

et mørkt, skimrende hav. Mamma kommer til å like dette. Adrian fyker over gulvet og henter flyet som landet perfekt midt på kjøkkengulvet, men skvetter til av den uventede lyden av dørklokken.

Han bråstopper og fylles av redsel. Dette har aldri skjedd før. Det er ingen som kommer hit noen gang. Ingen ringer på den dørklokken. Han snur seg mot inngangsdøren, han kan se den fra der han står. Døren har et farget glassvindu som lyses opp av en lampe på veggen utenfor, og i lyset kan Adrian skimte omrisset av en stor mann. Dørklokken ringer igjen, etterfulgt av hissig banking som får vindusglasset til å riste. Adrian lukker øynene og forsøker å samle tankene, ikke overgi seg til den voldsomme panikken som kommer lettere over ham enn de andre guttene.

Han kikker mot telefonen sin som fortsatt står lent mot Frosties-esken på gulvet. Klokken er atten minutter over fire. Mamma er vanligvis her tretten eller fjorten over fire, så hvorfor har hun ikke kommet ennå? Og hva er det rette

å gjøre nå? Han kunne smøget seg stille over til telefonen og ringt til mamma så hun kan si hva han bør gjøre. Eller så kan han åpne døren – det er det folk gjør når det ringer på. Dette vet han, for han har sett det på TV, og dessuten er det derfor man har dørklokker i utgangspunktet. Det er bare det at ingen noensinne har ringt på her før.

Adrian fester kjettingen på døren, den de bare bruker om natten. Hånden hans skjelver synlig, slik den gjorde i sted, bortsett fra at da var det i opprømthet over Concorden. Han låser opp den øverste låsen, så den nederste, og åpner døren på gløtt så kjettingen strammes. I døråpningen står en fremmed mann. Mannen forventet åpenbart ikke å treffe på Adrian, for munnen hans åpner seg og øynene blir store

i sjokk, som hos folk i tegneserier når de er overrasket. Adrian venter på at mannen skal si noe, men han gjør ikke det. Han må ha ringt på feil hus.

«Oh my God,» sier mannen til slutt. Adrian forstår litt engelsk, for de lærer det på skolen. «Er, eh, moren din hjemme?»

Adrian stirrer på mannen og rister sakte på hodet. Dette er sant.

«Vet du når hun kommer hjem?» spør mannen, men Adrian får ikke helt med seg alle ordene, og nå føler han at han kan komme til å besvime av stress, så han lukker døren og låser igjen, men mannen begynner umiddelbart å banke på igjen, hardere denne gangen.

«Åpne døren,» sier han. «Du må høre på meg. Vær så snill. Vær så snill å åpne døren.»

Adrian tar et par nølende skritt tilbake, og så kjenner han seg plutselig overveldet av hastverk, så han raser bort til telefonen sin. Hodet hans kjennes rart og skjerpet, som om han tenker alle tankene han vanligvis ville tenkt i løpet av en dag, på en gang. Mannen, døren som rister, mamma ikke hjemme, den beksvarte himmelen, frykten som sitter som en iskald kule i magesekken, mamma, hvor er mamma, flyets perfekte rolige ferd mot kjøkkengulvet, mannens stemme og de ville øynene hans, mørket. Adrian fomler seg frem til FaceTime og ringer mamma.

Hun svarer umiddelbart, og hun ser trist ut, eller kanskje nervøs, men da hun ser gutten sin, lyser ansiktet hennes opp. Så legger hun merke til Adrians forskrekkede uttrykk og blir brått bekymret. Hun kikker seg rundt, og da hun er sikker på at ingen er i nærheten, hvisker hun:

«Hvor har du vært, Adrian? Jeg har prøvd å ringe mange ganger.»

En høy lyd høres over linjen, og han skjønner at det er hans egen anstrengte pust. Han vet hva han trenger å si, men ordene kommer ikke. De sitter som grus i munnen hans, men han klarer ikke å få dem ut. Moren hans kikker seg rundt igjen, og så hvisker hun at han må bruke tegnspråk.

«Mmmmm,» stotrer han, og da han greier å åpne munnen etter den lange, lukkede konsonanten, kommer bare et skingrende skrik ut.

«Adrian, lille venn, rolig, nå. Hva skjer? Vennen min, hør på meg. Se på mamma. Adrian. Pust inn. Kom igjen, lille venn. Pust.»

Adrian lar synet av mammas ansikt synke inn – de store, bekymrete øynene hennes, de rosa leppene som former en «o», det mørke håret som stikker ut fra luen hennes og flagrer rundt ansiktet idet hun begynner å løpe. Han kan se det skimrende vannet bak henne, og båtmastene i lystbåthavnen ved siden av. Hun tar snarveien gjennom verftet, det er ikke langt hjemmefra, hun er her om noen få minutter, hun forter seg og løper så raskt hun kan, men han trenger å få ut ordene, å advare henne.

«Mmmmm,» prøver han igjen. «S-s-s-s-s-s!»

«Adrian, lille venn, hør på meg nå.» Mamma stopper opp og fører telefonen veldig nært opptil ansiktet sitt. «Det du kjenner nå, er panikkangst. Vi har snakket om dette, ikke sant? Om hvor skummelt det er. Jeg er så lei meg for at du har det sånn nå, kan du forsøke å puste ordentlig dypt inn tre ganger, og finne ordene dine så du kan si hva som skjer?»

Adrian står musestille og lytter etter bankingen, men den har stoppet nå. Han ser inn i mammas øyne. De er grå og sitter ganske vidt fra hverandre, som hans egne, bare at hans er blå. Han tar tre dype åndedrag og kjenner at hjertet begynner å slå roligere i brystet.

«En mann,» hvisker han. «Det er en mann utenfor døren.»

«Adrian, hør nå,» sier mamma med høyere stemme og begynner å løpe igjen så de oransje gatelysene bak henne rister. «Ikke åpne døren. Ikke åpne den. Uansett hva du gjør, så må du ikke åpne døren. Jeg er hjemme om fem minutter. Tell sammen med meg.»

Adrian begynner å telle i hodet sitt mens mamma sier ordene høyt, der hun forter seg hjem til ham – en, to, tre, fire – men akkurat idet hun skal til å si «fem», fyker noen – en veldig stor mann – mot henne fra høyre der stien går langs vannkanten, og mamma setter i et fryktelig skrik, som en katt som blir tråkket på, og skjermbildet sveiper over omgivelsene idet hun mister telefonen. Den fanger et lynraskt glimt av halvmånen, av baksiden av lagerbygningene, av vannet som reflekterer lyset fra stjernene og vinduene og gatelyktene, og av mannen. Ansiktet hans er dekket av en finlandshette med bare smale hull til øynene. Telefonen sklir bortover promenaden, og så går skjermen i svart.

«Mamma!» skriker Adrian, igjen og igjen, og dette ene ordet kommer lett til ham. «Mamma!» Men mamma er borte.