Liv, to dager senere

SOM VANLIG ER JEG på plass før åtte, når himmelen fortsatt er beksvart og bestrødd med hvite småstjerner. Ute er det minus femten, og jeg puster ut synlige frostskyer mens jeg beveger meg rundt på kontoret og gjør meg klar til dagen. Jeg skrur på varmen og lager kaffe mens jeg stirrer ut av vinduet på de snødekte, store jordene som skimrer i måneskinnet. Vannet i kjelen når kokepunktet, og jeg beholder jakken på mens jeg venter på at varmeovnene skal komme skikkelig i gang. Jeg drikker den deilige varme kaffen og kikker etter de første tegnene på daggry. Laptopen ligger fortsatt lukket på pulten foran meg. Lenge sitter jeg her og bare venter og lar tankene danse rundt i hodet, inntil himmelen rødmer dypt i horisonten over jordene i det fjerne, der gården grenser mot tett skog. Lilla og rødt lys skyller over himmelen og månen trekker seg tilbake før den synker ned bak trærne i det fjerne. En enorm brennende sol viser seg og sprer et utenomjordisk lys i sjatteringer av rosa og gull utover de snødekte jordene.

Jeg bør komme meg i gang, jeg har mye jeg må gjøre, men jeg sitter som trollbundet av soloppgangens skjønnhet, som alle de som fortsatt sover i den lune sengen sin eller sitter på et kontor med mindre imponerende utsikt enn min, går glipp av. Herfra, på den gamle låven som er blitt omgjort til boder, garasjeplasser og dette lille kontoret, er alt jeg kan se jorder og skog og en liten flik av en stor innsjø, som nå er frosset til. Det eneste tegnet til andre mennesker jeg noensinne ser herfra, er en person på skøyter som en gang iblant våger seg ut på isen og sirkler rundt der ute som en liten svart flue. Noen ganger ser jeg et fly også, sakte på vei gjennom skylaget ned mot rullebanen på Torp, som ligger veldig nær gården, men helt skjult av skogen. Fordi jeg ikke kan se noen tegn til selve flyplassen, minner det om en scene fra en katastrofefilm – et passasjerfly som styrter i et avsidesliggende skogområde. Da jeg var ny her, var det som om jeg nesten forberedte meg på lyden av sammenstøtet, på synet av flammer og tykke svarte røykskyer på himmelen hver gang et nytt fly nærmet seg og forsvant ned bak den tette skogen. På den tiden følte jeg meg alltid urolig, jeg skvatt til ved hver minste uvante lyd, var konstant i beredskapsmodus og fylt til randen av adrenalin. På mange måter har jeg det fortsatt sånn, men her på det lille kontoret hvor jeg tilbringer så mange og lange dager, har jeg likevel begynt å slappe litt av.

Jeg elsker utsikten her, og det har overrasket meg hvor beroligende jeg opplever det å være i nærkontakt med naturen. Jeg forestiller meg ofte at jeg er et annet sted, for dette stedet har mange likhetstrekk med mange andre steder. Jeg leker litt med tanken om at jeg ikke er Liv Carlsen på en gård i utkanten av en liten norsk by, men en kvinne i

Sveits, kanskje, eller Canada, eller Sørvest-Frankrike. Denne kvinnen er yngre enn meg, og for henne er alle dører fortsatt åpne, enhver mulighet og fremtid er fortsatt tilgjengelig. I motsetning til meg kan hun bare reise seg og gå ut i den iskalde morgenluften, som bærer duften av uberørt skog og dype svarte tjern, og sette i gang med å forandre livet sitt.

Når siste spor av natten er forsvunnet fra himmelen, åpner jeg laptopen og setter i gang med å taste inn den lange rekken med passord i systemet. Jeg venter mens de ulike innboksene søker gjennom serveren etter nye e-poster, og henter frem de to mobiltelefonene jeg har tapet fast til undersiden av den øverste skuffen i pulten. Jeg lager en kaffe til og lar være å kikke på skjermen før jeg har drukket den opp. Ingenting. Vanligvis er ingenting et godt tegn, men nå venter jeg på noe spesifikt, og for hver dag som går uten kontakt, blir jeg mer og mer engstelig.

Jeg skanner børsmarkedene fra Nikkei til London Stock Exchange til NASDAQ, og alle sammen ser bra ut. Klokken tolv spiser jeg to kokte egg og et par skinkeskiver jeg tok med hjemmefra, så tar jeg på meg jakken og går ut døren. Det er ikke ofte jeg forlater låven i løpet av en arbeidsdag, jeg gjør det jeg kan for å redusere sjansen for å treffe på Kai, bonden jeg leier kontoret av. Han virker som en hyggelig nok fyr, men jo mindre vi har med hverandre å gjøre, jo bedre er det. Jeg skyver den brede gamle tredøren opp, og den knirker høyt, men det er ingen tegn til noen ute på gårdsplassen. Alle dyrene er inne på grunn av den pågående ekstremkulden, og både Kai og kona hans ser ut til å være ute på ærender, for begge bilene er borte.

Jeg forter meg rundt på baksiden av låven og går raskt langs jordene mot skogen. Jeg glemte vottene mine, og til tross for at jeg vekselvis knyter og åpner hendene i lommen på dunjakken, blir de raskt numne og stive av kulde. Jeg snur meg tilbake og ser på den røde låven med de små vindusrutene og hvitmalte vinduskarmene. Jeg forestiller meg selv der jeg vanligvis ville sittet ved pulten og stirret på denne kvinnen som småløper mot skogen. En høy rumlelyd fyller luften, og jeg følger lyden oppover til jeg ser et gult og blått jetfly på vei ned mot flyplassen. Flapsene er helt ute, vingene skjelver synlig i vindkastene, og flyet drar en rask grå skygge over jordene. Om Adrian hadde visst at jeg kommer ut hit hver dag, til dette stedet med uovertruffen oversikt over innflyvningen, ville han ha tryglet meg om å ta ham med. Jeg snur meg mot låven igjen og forsøker å se for meg sønnen min som stirrer tilbake på meg fra kontorvinduet i øverste etasje, men det er vanskelig. For å beskytte ham og holde ham trygg vil jeg aldri ta med Adrian ut hit eller la ham få vite om dette stedet og hva jeg driver med her.

Ansiktet mitt svir av kulde, og jeg løper fortere, for jeg vil gjerne ha litt tid i skogen før jeg drar tilbake til kontoret. På tross av alt kjenner jeg meg ung igjen i dette øyeblikket, der jeg løper så fort jeg orker på tettpakket, isete snø og fyller lungene med ren, iskald luft. Jeg når skogen og smetter inn i dens katedralaktige stillhet. Dette stedet minner meg om hjemme, og selv om jeg forsøker, så klarer jeg ikke å la være å tenke på det, og jeg lar tårene som kommer, få flyte fritt nedover ansiktet mitt og dryppe fra haken. Som barn tilbrakte jeg mye tid i skogen, det var der jeg følte meg tryggest. Det er det fortsatt. Jeg konsentrerer meg om å puste dypt inn og ut, og om den følelsen av velvære jeg bare opplever her nede blant høye, snøtunge grantrær. Adrian har det på samme måte, han kan føle trærne slik jeg gjør, og noen ganger om sommeren drar vi madrasser ut i skogholtet utenfor huset vårt og sover omringet av trær. Jeg stryker fingeren over en knudret trestamme og følger et frossent sevjespor nedover den. Jeg plukker opp et par kongler og knuger dem i håndflaten mens jeg smyger meg ut av den tette skogen og begynner løpeturen tilbake over jordene.

Bilen til bonden står parkert på gårdsplassen nå, og jeg forter meg inn i låven, som ligger overfor våningshuset. Da jeg er oppe, setter jeg på vannkokeren og gnir meg hardt oppover armene for å få tilbake varmen. Jeg føler meg mye roligere nå. Jeg skal til å lage meg en kopp peppermyntete da jeg tilfeldigvis kikker bort på den ene telefonen som jeg ved en forglemmelse har latt ligge synlig på pulten. Jeg har fått en ny melding fra et ulagret nummer, men jeg kjenner det umiddelbart igjen.

Poppy nede, står det.

Jeg setter meg tungt ned i stolen mens en adrenalinbølge herjer gjennom meg. Jeg reiser meg umiddelbart igjen og skanner det lille, knapt møblerte kontoret som om det kunne fortelle meg hva jeg burde gjøre nå. Poppy nede.

«Nei,» hvisker jeg ut i den stille luften. Vær så snill, ikke dette. Ikke nå.

Lilia trives best i varmen, skriver jeg tilbake, og så skrur jeg av mobiltelefonen.

Jeg åpner skuffen og finner nålen som har ligget der i påvente av nettopp dette øyeblikket. Jeg stikker den inn i telefonens sidepanel, en eldre Samsung Galaxy. Den lille luken spretter opp, og jeg tar ut SIM-kortet. Jeg klipper det i småbiter, så små jeg greier med den skarpe neglesaksen, før jeg forsiktig samler sammen bitene i en liten plastpose, samme type som man bruker i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Jeg åpner laptopen og logger inn på alle systemene på nytt. Akkurat som jeg har øvd på gjentatte ganger, setter jeg opp hasteoverføringer til fjernserveren og følger med på det spinnende regnbuehjulet mens systemene gjør det de skal. Alt må vekk fra denne maskinen, nå.

Jeg setter meg ned på gulvet mens laptopen holder på, jeg er helt nødt til å konsentrere meg om å unngå å få panikk. Det går bra, sier jeg til meg selv. Dette betyr ikke nødvendigvis noe som helst. Men det gjør det. Jeg vet at det gjør det. Uansett kan jeg ikke ta noen sjanser. Jeg tenker på

Adrian, min fine, sårbare lille Adrian som akkurat nå er på vei hjem fra skolen. Han går sakte og tankefull, som han alltid gjør. Skoleveien er lang, men han klager aldri, selv ikke nå midt på vinteren. Han liker å stoppe opp litt her og der og observere omgivelsene sine langs veien, og om kvelden pleier han å fortelle meg om alle oppdagelsene han har gjort: et tre som er revet opp fra jorden av stormen, et nytt hus som snart er ferdig på byggefeltet, en død brennmanet på stranden nedenfor huset vårt.

Men ikke i kveld. For vi må dra.

Jeg puster rolig inn og ut tjue ganger. Pulsen min roer seg til tilnærmet normalt nivå. Ti rolige inn- og utpust til. Jeg må tenke klart; jeg kommer aldri til å trenge å tenke mer klart enn akkurat nå. Er jeg virkelig nødt til å gjøre dette, å reise fra absolutt alt? Adrian har aldri kjent noe annet liv enn dette. Han har aldri reist med fly engang. Han er ikke som andre små gutter, ikke i det hele tatt …

Jeg prøver å huske når jeg sist skrev til Poppy. Det er over en uke siden. En vakker, klar morgen som i dag. Nøyaktig hva var det jeg skrev? Jeg lukker øynene og ser for meg mine egne hender idet de gjorde klar pakken. Flybilletter, penger, notatet. Jeg skrev det på en blå post-it-lapp og klistret den til den hvite konvolutten med pengene. Jeg kan se det for meg nå, hvordan hånden min førte pennen raskt over den lille papirlappen, og de nøyaktige ordene jeg skrev:

«Fortell M at Lilia fortsatt er trygg og hjemme.»

Jeg går inn på «systempreferanser» på laptopen og velger «gjenopprett til fabrikkinnstillingene» så harddisken slettes. Da det er gjort, heller jeg en flaske mineralvann over tastaturet og ser på skjermen som flimrer før den blir uklar, og til slutt svartner og dør.

Jeg reiser meg og beveger meg raskt omkring i det lille rommet, hiver laptopen i en bag sammen med den bærbare wifi-ruteren og noen papirer fra pulten. Jeg finner frem noen antibakterielle våtservietter fra håndvesken og tørker grundig over alle overflater, til og med metallhåndtakene på døren og vinduet. Jeg gir meg selv et langt øyeblikk ved vinduet så jeg kan nyte utsikten for aller siste gang. Klokken er ikke engang tre, og lyset er allerede gyllenrosa og avtakende. Når solen står opp igjen i morgen, vil jeg være et helt annet sted – om alt går etter planen.

Jeg lukker døren stille bak meg og sniker meg ned trappen. Da jeg er utenfor, tvinger jeg meg selv til å gå rolig vekk fra gården i normalt tempo uten å se meg tilbake en eneste gang, men jeg må kjempe mot trangen til å begynne å løpe. Jeg forsøker å ringe Adrian, men han svarer ikke. Jeg prøver igjen og igjen, men får ikke svar.

ADRIAN SITTER PÅ GULVET med bena i kryss foran telefonen som han har lent mot en tom frokostblandingseske. Fingrene hans beveger seg raskt og smidig, og han biter seg i tungen i konsentrasjon mens han forsiktig bretter de siste løse papirkantene inn under flyskroget. Han klyper sammen flyets lange nese, den er fin og peker litt nedover som den skal – bra, det vil gi optimal aerodynamisk hastighet. Nesten klar til å fly. YouTube-veiledningsvideoen avsluttes med en drøss trommeslag, og den ferdige Concorden, helt lik den Adrian har i hånden, glir nydelig gjennom luften før skjermen svartner. Adrian liker Madplanez’ videoer spesielt godt siden de kun spiller musikk. Han liker ikke de videoene der en stemme forteller ham hva han skal gjøre: Brett her, fest denne på undersiden, brett igjen, bla bla bla.

For Adrian er ord som diamanter: De er tunge, vanskelige å finne og bør ikke kastes rundt. Han vet at de kan være vakre også, som når mamma setter seg ved sengekanten hans midt på natten når hun tror han sover og hvisker til ham på det hemmelige språket deres. Min vesle spurv, kaller hun ham, og ordene hennes tar ham fra sengen til langt opp i himmelen der han kan fly fritt, der han kan kjenne en svak, kjølig vind kile magen, der skoger og innsjøer og byer og mennesker blir til en uklar smørje langt der nede, der han kan justere farten og retningen med en liten vri på vingespissen sin.

Adrian reiser seg og smiler for seg selv. Papirflyet er det beste han noensinne har laget. Han vurderer å vente til mamma kommer hjem før han flyr det, så de kan se dets første, stille reise gjennom stuen sammen, men han vet at han ikke vil klare å vente. Han går bort til sofaen ved vinduet, klatrer opp på armlenet og står med ryggen vendt mot den mørke himmelen utenfor. Klokken er bare litt over fire, men nå i den andre uken av januar er det allerede bekmørkt. Adrian liker ikke å være hjemme alene når det blir mørkt så tidlig på ettermiddagen, men det er blitt litt bedre etter at mamma ga ham en iPhone og han oppdaget papirflyvideoene. Alle timene han må vente på at mamma skal komme hjem, som før føltes så lange og skumle, synes nå å gli forbi mens fingertuppene hans forvandler ark etter ark til F-14 og F-18 og MiG-21 og Typhoon-jagerfly.

Adrian strekker seg oppover så langt han kan mens han holder Concorden mellom tommelfingeren og pekefingeren og sikter på en rett rute forbi spisebordet, forbi bokhyllen, og inn på det store åpne kjøkkenet. Så slipper han. Flyet glir perfekt gjennom luften, og de smale deltavingene strekker seg bak den lange, elegante flykroppen. Adrian følger det med munnen vidåpen og tankene i spinn. Han ser for seg bitte små mennesker der inne i det smale skroget og kan nærmest høre smellene som gjaller gjennom atmosfæren idet Concorden bryter lydmuren høyt, høyt der oppe over et mørkt, skimrende hav. Mamma kommer til å like dette. Adrian fyker over gulvet og henter flyet som landet perfekt midt på kjøkkengulvet, men skvetter til av den uventede lyden av dørklokken.

Han bråstopper og fylles av redsel. Dette har aldri skjedd før. Det er ingen som kommer hit noen gang. Ingen ringer på den dørklokken. Han snur seg mot inngangsdøren, han kan se den fra der han står. Døren har et farget glassvindu som lyses opp av en lampe på veggen utenfor, og i lyset kan Adrian skimte omrisset av en stor mann. Dørklokken ringer igjen, etterfulgt av hissig banking som får vindusglasset til å riste. Adrian lukker øynene og forsøker å samle tankene, ikke overgi seg til den voldsomme panikken som kommer lettere over ham enn de andre guttene.

Han kikker mot telefonen sin som fortsatt står lent mot Frosties-esken på gulvet. Klokken er atten minutter over fire. Mamma er vanligvis her tretten eller fjorten over fire, så hvorfor har hun ikke kommet ennå? Og hva er det rette å gjøre nå? Han kunne smøget seg stille over til telefonen og ringt til mamma så hun kan si hva han bør gjøre. Eller så kan han åpne døren – det er det folk gjør når det ringer på. Dette vet han, for han har sett det på TV, og dessuten er det derfor man har dørklokker i utgangspunktet. Det er bare det at ingen noensinne har ringt på her før.

Adrian fester kjettingen på døren, den de bare bruker om natten. Hånden hans skjelver synlig, slik den gjorde i sted, bortsett fra at da var det i opprømthet over Concorden. Han låser opp den øverste låsen, så den nederste, og åpner døren på gløtt så kjettingen strammes. I døråpningen står en fremmed mann. Mannen forventet åpenbart ikke å treffe på Adrian, for munnen hans åpner seg og øynene blir store i sjokk, som hos folk i tegneserier når de er overrasket. Adrian venter på at mannen skal si noe, men han gjør ikke det. Han må ha ringt på feil hus.

«Oh my God,» sier mannen til slutt. Adrian forstår litt engelsk, for de lærer det på skolen. «Er, eh, moren din hjemme?»

Adrian stirrer på mannen og rister sakte på hodet. Dette er sant.

«Vet du når hun kommer hjem?» spør mannen, men Adrian får ikke helt med seg alle ordene, og nå føler han at han kan komme til å besvime av stress, så han lukker døren og låser igjen, men mannen begynner umiddelbart å banke på igjen, hardere denne gangen.

«Åpne døren,» sier han. «Du må høre på meg. Vær så snill. Vær så snill å åpne døren.»

Adrian tar et par nølende skritt tilbake, og så kjenner han seg plutselig overveldet av hastverk, så han raser bort til telefonen sin. Hodet hans kjennes rart og skjerpet, som om han tenker alle tankene han vanligvis ville tenkt i løpet av en dag, på en gang. Mannen, døren som rister, mamma ikke hjemme, den beksvarte himmelen, frykten som sitter som en iskald kule i magesekken, mamma, hvor er mamma, flyets perfekte rolige ferd mot kjøkkengulvet, mannens stemme og de ville øynene hans, mørket. Adrian fomler seg frem til FaceTime og ringer mamma.

Hun svarer umiddelbart, og hun ser trist ut, eller kanskje nervøs, men da hun ser gutten sin, lyser ansiktet hennes opp. Så legger hun merke til Adrians forskrekkede uttrykk og blir brått bekymret. Hun kikker seg rundt, og da hun er sikker på at ingen er i nærheten, hvisker hun:

«Hvor har du vært, Adrian? Jeg har prøvd å ringe mange ganger.»

En høy lyd høres over linjen, og han skjønner at det er hans egen anstrengte pust. Han vet hva han trenger å si, men ordene kommer ikke. De sitter som grus i munnen hans, men han klarer ikke å få dem ut. Moren hans kikker seg rundt igjen, og så hvisker hun at han må bruke tegnspråk.

«Mmmmm,» stotrer han, og da han greier å åpne munnen etter den lange, lukkede konsonanten, kommer bare et skingrende skrik ut.

«Adrian, lille venn, rolig, nå. Hva skjer? Vennen min, hør på meg. Se på mamma. Adrian. Pust inn. Kom igjen, lille venn. Pust.»

Adrian lar synet av mammas ansikt synke inn – de store, bekymrete øynene hennes, de rosa leppene som former en «o», det mørke håret som stikker ut fra luen hennes og flagrer rundt ansiktet idet hun begynner å løpe. Han kan se det skimrende vannet bak henne, og båtmastene i lystbåthavnen ved siden av. Hun tar snarveien gjennom verftet, det er ikke langt hjemmefra, hun er her om noen få minutter, hun forter seg og løper så raskt hun kan, men han trenger å få ut ordene, å advare henne.

«Mmmmm,» prøver han igjen. «S-s-s-s-s-s!»

«Adrian, lille venn, hør på meg nå.» Mamma stopper opp og fører telefonen veldig nært opptil ansiktet sitt. «Det du kjenner nå, er panikkangst. Vi har snakket om dette, ikke sant? Om hvor skummelt det er. Jeg er så lei meg for at du har det sånn nå, kan du forsøke å puste ordentlig dypt inn tre ganger, og finne ordene dine så du kan si hva som skjer?»