Del en

FØR DET RINGER INN og barna stormer mot den flombelyste skolebygningen, gjemmer han seg inne mellom trærne der skolegården glir over i skog. Han kjenner disse trærne godt og kan enkelt skille det ene fra det andre ved å stryke en hånd over en knudret trestamme. Spesielt godt liker han et trekløver av store grantrær som ruver langs kanten av skolegården – han smetter inn gjennom de lavthengende, tette grenene, og der inne i midten finnes et koselig, stille sted. Han venter i ro til alle barna har forsvunnet inn gjennom skyvedørene, så smyger han seg frem fra gjemmestedet sitt og løper raskt over den tomme skolegården. Han greier vanligvis å sette seg ned på plassen sin i klasserommet akkurat idet læreren kommer inn og lukker døren bak seg. Han sitter helt foran ved vinduet, det ble raskt bestemt at det var best slik. Han liker seg der, og ser ut på den sorte vinterhimmelen som går over i myke gråtoner, og på lysene fra alle bilene som kryper sakte oppover mot motorveien.

Noen ganger legges flyruten over byen, og da flyr flyene lavt over skolen rett etter avgang fra Torp, og lærerens monotone stemme drukner midlertidig i motorbrølet. Idet Adrian ser det stige oppover, forestiller han seg at han er der oppe, inni flyet, og i stedet for at han ser ut av vinduet i klasserommet, er det som om han titter ut av flyets plastvindu, på skolen langt der nede. Han vet hvor hvert fly som tar av fra Torp, skal, for han har lært seg ruteplanen utenat for lenge siden, så derfor ser han ofte allerede ut av vinduet når et fly dukker opp, i påvente av KLMs 08.20 City Hopper med kurs for Amsterdam, eller Widerøes 09.05 Fokker med kurs for Bergen. Fra vindusplassen sin ser han den store stygge skolen som ligger inneklemt mellom malingsfabrikkene langs fjorden og skogen bak lekeplassen. Fra fugleperspektivet sitt kan han til og med se den lille gutten blant trærne, han som venter på at friminuttet skal ta slutt.

Læreren vet at han trenger disse små pusterommene, øyeblikkene der han forsvinner inn i tankene sine og ser ut av vinduet, så hun sier ingenting, hun bare fortsetter å prate og lar ham være i fred. Noen ganger kommer de andre barna med stygge kommentarer eller lager brummende flylyder når de legger merke til at han stirrer ut av vinduet. En av guttene, Steffen, kaster ofte små sammenkrøllede papirbiter i bakhodet på Adrian, men Adrian gjør et poeng av aldri å respondere eller snu seg. Moren hans sier alltid at mobbere bare er svake folk som forsøker å stjele styrke fra dem de mistenker er sterkere og bedre enn dem selv, men Adrian klarer ikke helt å tro på henne, det høres bare ut som noe voksne sier for å trøste barn.

Læreren snakker om forskjellige kornsorter og hvordan de dyrkes. Hun lager en enkel illustrasjon over de ulike kornsortene på tavlen: hvete, bygg, rug, havre. Adrian følger nøye med og kopierer tegningen i arbeidsboken sin, men han føler seg ikke helt vel i dag, og hånden hans skjelver idet han fører blyanten over arket. Det er onsdag, og han synes alltid det er vanskelig å venne seg til skoleuken igjen etter de rolige helgene hjemme med mamma. I går bakte de kanelboller sammen, og den uimotståelige duften av dem hang igjen i luften i dag tidlig da han satt ved kjøkkenbordet og spiste frokost og gruet seg til det øyeblikket han ble nødt til å gå for å rekke skolen. Han fulgte med på den lange viseren på veggklokken, og da den nådde femtallet, var det på tide å dra. Mamma hadde allerede dratt, og han måtte begynne på den tjue minutter lange skoleveien i den bitre, mørke kulden. Det var ikke turen i seg selv som plagde ham, det var det at han ville ende opp på skolen når turen var over.

«Er det noen som vet hvordan kryss-såing fungerer?» spør Marie, læreren. Adrian liker henne, hun er snill mot ham og gjør alt hun kan for at han skal føle seg vel. Én gang, på begynnelsen av skoleåret, hadde hun trukket ham forsiktig til side på slutten av en spesielt vanskelig dag og sagt: Vet du, Adrian, det er en fin ting å være slik som du er. Han har lyst til å rekke opp hånden og svare på spørsmålet, for han vet så absolutt hva kryss-såing innebærer, men han vet at det er helt umulig. Ordene ville ikke ha kommet.

Stemmen hans ville ikke ha greid å bære dem. Han kjenner at Marie ser på ham, og vet at hun vet at han ville kunnet svare på spørsmålet, at han kanskje er den eneste i klassen som vet svaret, men han passer på å unngå blikket hennes. For Adrian kjennes det vanskelig, ofte umulig, å møte andres øyne. Det er som om det å dele et blikk blir for intenst, og etterlater ham med en brennende følelse. En gang iblant orker han å se inn i mammas øyne, øynene som er så like hans egne at han har følelsen av å se seg i speilet, men selv da må han jobbe seg opp mot øyeblikket da de ser rett på hverandre, og stålsette seg for det.

Det ringer ut, og han fylles av en umiddelbar, sterk angstfølelse. Det er for tidlig. Han har så vidt vent seg til å være inne i den varme, grelt belyste skolebygningen etter den lange skoleveien i mørket og den stille stunden inne blant trærne, og nå er det plutselig allerede friminutt. De andre barna reiser seg lynraskt og styrter ut døren. Adrian reiser seg også, sakte, før han tusler mot døren. Selv om han absolutt ikke har lyst til å gå ut i skolegården hvor han risikerer å være alene med guttene i klassen, orker han heller ikke Maries medlidenhet om han skulle blitt sittende igjen ved pulten sin. Om han har flaks, klarer han kanskje å snike seg ut gjennom skolens sidedør, den er nærmere enden av skolegården og trærne. Han går rundt hjørnet og retter blikket ned mot linoleumsgulvet så han ikke risikerer å møte blikket til noen av de andre barna. Nå fokuserer han på glasspanelet i døren i enden av korridoren – ikke langt igjen.

Klokken er litt over halv ti, og utenfor er himmelen vakker og dypblå, så Adrian får følelsen av å se ut i havet fra vinduet i et sunkent skip.

«Hei, du,» sier en stemme rett i øret hans. Han stopper opp med én hånd på dørhåndtaket.

«Han kan ikke høre deg,» sier en annen stemme, og denne er iskald og spottende – Steffen. «Han er dauhørt, vet du.» Adrian beveger seg raskt fremover og bruker all sin styrke på å skyve opp døren så han kan løpe vekk fra dem, ut i den iskalde, blå morgenluften, men blir dratt hardt tilbake etter håret av en hånd som holder ham som en jernklo i bakhodet. Det gjør kjempevondt, og Adrian styrter i bakken og hiver etter pusten. Han fokuserer på å holde seg helt stille, og på å stanse tårene som har samlet seg i øynene.

«Han er ikke døv,» sier den første stemmen, som tilhører en kraftig, dum gutt som heter Josef, Steffens bestevenn og håndlanger. «Han er bare stum.» Den svarte, slitte joggeskoen foran Adrians ansikt trekkes plutselig tilbake, for så å sparke ham hardt i skulderen. Han setter seg opp og forsøker å reise seg. Om han bare klarte å komme seg til døren …

«Jævla raring, ass,» sier Steffen og ler. Han tar tak i hetten på Adrians jakke og trekker ham opp i stående. Adrians knær skjelver, og det føles som om han vil falle i bakken igjen om Steffen slipper jerngrepet sitt. «Tenk å være så jævlig spess?» De to guttene ler. «Slå ham,» sier Steffen, så Josef slår Adrian, veldig hardt, rett i den myke øvre delen av magen.

«Hvis du ber ham om å slutte, så slutter han,» sier Steffen.

«Ja,» sier Josef. «Det er bare å si slutt.» Adrian skyver tungen hardt mot tennene, men munnen er knepet igjen. Alt han må gjøre, er å finne ordet, det ene ordet, slutt. Men han klarer det ikke. Josef slår til ham igjen, rett i ansiktet og så hardt at han faller og slår kinnbenet mot vinduskarmen på vei mot gulvet. De to andre ler.

«Kan du ikke bare be ham om å slutte?» sier Steffen og skyver det brede røde ansiktet sitt helt opptil Adrians, og den sure ånden hans får Adrians mage til å knyte seg i avsky. «Se på meg. Jeg sa: Se på meg!»

«Hei! Slutt! Slipp ham!» roper en stemme som gjaller nedover gangen. Steffen slipper umiddelbart. De to guttene styrter ut døren, som blir stående og slå så iskald luft suges inn i skolebygningen. Adrian faller sammen på gulvet, men blir dratt opp igjen, denne gangen svært forsiktig.

«Å, nei. Lille venn,» sier Marie og stryker en finger forsiktig over Adrians forslåtte kinn. «Jeg er så lei for det.»

De får ikke tak i moren hans, men etter at helsesøsteren har desinfisert kuttet på Adrians kinn og varsomt satt på et plaster, får han sitte resten av formiddagen på lærerværelset og jobbe med noen oppgaver i fysikkboken sin. Steffen og Josef blir sendt hjem, og det er ikke første gang.

I spisepausen forsøker han å spise matpakken sin, men føler seg plutselig voldsomt kvalm og må legge seg ned på kontoret til helsesøster. De får fortsatt ikke tak i moren hans. Han må ha sovnet et øyeblikk, for da han åpner øynene igjen, sitter det noen på sofaen ved siden av ham –Marie.

«Jeg kjører deg hjem, jeg, ok?» sier hun mykt og tar hånden hans i sin egen varme hånd.

I bilen ser Adrian ut av vinduet. Klokken er litt over to, og det dypblå lyset har allerede begynt å falme over i fiolett. Marie sier ingenting, men han kan kjenne at hun kikker bort på ham med jevne mellomrom. Hun vet hvor hun skal slippe ham av, og at bilveien ikke går helt opp til huset, det er ikke første gang hun kjører ham hjem. Hun svinger inn i en busslomme på nedsiden av fjellskrenten hvor det bygges rekke på rekke med nye hus. På skoleveien hender det at Adrian velger den lengre veien opp bakken og forbi byggeplassen, og at han går ut forbi stien og skiltet som sier adgang forbudt, så nærme kanten han tør, og ser utover havnebassenget langt der nede.

Noen ganger har han sett for seg at han mister fotfestet og raser ned skrenten så den mørbankede kroppen lander rett i busslommen hvor Marie nettopp har stoppet bilen. Han kan nesten se seg selv der ute, foran bilen på asfalten – død.

«Ha det, lille venn,» sier Marie. «Be mamma ringe meg eller komme innom, ok?» Adrian nikker og følger med idet hun svinger bilen tilbake ut i trafikken innover mot byen. Han begynner på den bratte stien som går fra bilveien og opp mot huset deres høyt over byens vestside, på åskammen etter byggeplassen. Moren hans har fortalt ham at byggefirmaet også vil kjøpe deres hus så de kan rive det og bygge nye leiligheter, men at hun aldri noensinne vil selge det. Det moren hans liker så godt med huset, og som Adrian også liker, er at det står helt for seg selv, skjult for omverdenen av tett skog på den ene siden og et kjempestort svaberg på den andre. Nedenfor ligger en tynn sandstripe, umulig å nå med bil. Tidligere var huset en sommerhytte, og de som eide det, pleide å fortøye en liten båt på stranden og kunne bare nå huset via en smal, farlig sti. Så ble den nye veien bygget, noe som brakte huset mye nærmere byen, men for å komme helt frem til det, må man fortsatt gå den siste biten, opp og ned, forbi den lille stranden, opp den bratte, skogkledde skrenten.

Hjemme lukker Adrian døren bak seg før han slipper løs tårene og alt det han har holdt inne. Gråten hans fyller det lille huset og høres ut som vind som er fanget i skorsteinen.

Han raser rundt i huset og slenger ting i bakken mens han forsøker å løse opp i følelsene han ikke klarer å sette ord på. Han river klær fra kleshengerne, hiver bøker fra bokhyllen utover gulvet og knuser et innrammet bilde av seg selv fra da han var yngre. Idet glassrammen smadres, er det som om den høye lyden bringer Adrian tilbake til seg selv og får ham til å stoppe opp. Han slutter å skrike og ser utover det forferdelige rotet han har forårsaket. Sakte går han samme vei tilbake gjennom rommene og plukker opp det han har kastet rundt seg, før han setter alt tilbake på plass. Han feier opp glasskårene fra rammen og legger selve bildet inn blant sidene på et leksikon i bokhyllen og håper mamma ikke umiddelbart merker at det er borte.

Adrian er plutselig utslitt og setter seg på benken under det store vinduet på kjøkkenet. Lenge blir han sittende der og se utover byen og kjenne på følelsen av at selv om verden er der ute, så er han ikke egentlig en del av den. Han stirrer på bilene som står i kø for å kjøre om bord i bilfergen til Sverige, på bitte små folk på vei hjem fra jobb, og på et fly som tar av i det fjerne og snur mot øst før det forsvinner inn i det lave grå skydekket – det er Ryanairs rute til London

Stansted klokken 15.10. Det virker som om alle menneskene der ute skal en masse steder, eller treffe familie og venner. Adrian skal aldri noe som helst sted, han har aldri engang vært om bord i et fly. Han har ingen familie bortsett fra mamma. Barna på skolen er så forskjellige fra ham selv, også de som ikke mobber eller er slemme. Det er som om han er av en annen art enn dem, en rar liten fugl som burde flydd blant andre rare små fugler høyt oppe i luften eller sittet i et tre og kvitret, men han har aldri møtt noen andre som er som ham.

Solen har senket seg bak åsene på den andre siden av havnebassenget, og himmelen er farget i en dyp, melankolsk indigo. Adrian venter og venter. Han føler seg tom innvendig og klarer ikke å motivere seg til å komme seg opp fra benken og gjøre et eller annet, hva som helst, slik han vanligvis ville ha gjort. Rett etter klokken fire, da det allerede er blitt helt mørkt og Adrian knapt kan skille lysene fra husene i Sandefjord fra de små stjernene som har begynt å fylle himmelen, hører han mammas nøkkel i nøkkelhullet. Hun setter vesken på gulvet i gangen og sparker av seg skoene før hun kommer inn i den åpne kjøkken- og stuedelen der Adrian venter stille på at hun skal oppdage ham. Idet hun registrerer det forslåtte ansiktet hans og det triste uttrykket, mørkner mammas blikk, og hun skynder seg bort til ham og tar ansiktet hans forsiktig mellom hendene.

«Hvem har gjort dette?» hvisker hun. Han vil ikke se på henne, men hun vrir ansiktet hans forsiktig mot seg så han til slutt ikke har noe valg. «Du må si det, vennen min. Vær så snill.» Han rister på hodet.

«Vi tar oss en ettermiddag med burgere og Boeing, vi,» sier mamma, som vet at det er det eneste som kan få ham til å føle seg litt bedre.

De går sakte side om side nedover den islagte stien, så bortover trebryggene nede ved stranden og deretter opp grusbakken til hovedveien. De behøver ikke vente lenge på bussen før den kjører inn i busslommen der Marie slapp av Adrian for noen timer siden, likevel skjelver de av kulde etter bare et par minutter. De sitter ved siden av hverandre i stillhet hele veien til flyplassen. Ute er det minus tretten, og de går i raskt tempo mot terminalbygningen, Adrians hånd i mammas. I ankomstområdet er det en ny McDonalds der man kan se rullebanen fra restauranten. Mamma bestiller fra automaten, og så bærer hun maten bort til bordet der Adrian sitter og stirrer på det blinkende, røde lyset fra kontrolltårnet. Han begynner å spise cheeseburgeren sin uten å ta blikket fra himmelen et eneste øyeblikk.

«Se,» sier han, og ordet er både klart og tydelig. «Amsterdam-flyet er tidlig ute.» Mamma følger pekefingeren hans mot et lite nålestikk av et lys som pulserer over de skogkledde åsene i nord. De følger med mens det går fra å være et knapt synlig lite lysglimt til et smidig blått og hvitt Fokker 70-fly som lander perfekt og presist på rullebanen.

Det blir et opphold i trafikken, men Adrian går ikke lei av å stirre ut av vinduet og vente på et nytt fly. Mamma sitter rolig og tankefull. En Boeing 737 fra Wizz Air stiller seg opp på rullebanen, og den hvite, skinnende flykroppen reflekterer lyset fra de skarpe lyskasterne. Adrian sitter spent og helt stille med fingrene frosset i luften over pommes fritesen. Han lager ikke en lyd da flymotorene begynner å brøle og skyte varmluft fra turbinene. Flyet beveger seg mot der de sitter i den varme terminalbygningen, og det virker plutselig som om det går påfallende sakte, som om det er for tungt til å kunne fly, men så snart nesen løfter seg, er flyet i sitt rette element og går fra å virke klønete og grovbygd til noe helt annet, noe vakkert – et himmellegeme; en brølende rovfugl.

Mamma reiser seg og gir tegn til at Adrian skal gjøre det samme. Hun stryker ham over håret og trer fleeceluen hans ned over hodet hans igjen før de går ut. De prater ikke sammen på vei hjem, ikke engang den siste biten mot huset fra busslommen, de bare går side om side i den iskalde og bekmørke januarkvelden og holder hender gjennom de tykke vottene. Senere, da Adrian har lagt seg i sengen, kommer mamma og setter seg ved siden av ham.

«Det kan hende vi reiser vekk snart,» hvisker hun på det hemmelige språket deres og stryker ham forsiktig over øyebrynet. Adrian ser opp på henne, og øynene deres møtes et lite øyeblikk før han kjenner at han må se vekk. Han legger merke til at hun plutselig ser annerledes ut, men greier ikke helt å tyde ansiktsuttrykket hennes – er hun trist eller redd, eller kanskje begge deler?

«Hvor?» spør han, og stemmen hans høres høy og rar ut i det lille soverommet. Mamma smiler og kysser ham på pannen.

«Jeg vet ikke ennå,» sier hun. «Men jeg vet at jeg elsker deg høyere enn alt i hele verden, og jeg kommer alltid til å passe på deg.»