Kaninburet

Tess Gunty

Oversatt av Knut Ofstad

Copyright © 2022 by Tess Gunty

Første gang utgitt i USA av Alfred A. Knopf, a division of Penguin Random House LLC, New York

© Norsk utgave: 2023 Kagge Forlag AS

Originalens tittel: The Rabbit Hutch

Oversatt fra engelsk av Knut Ofstad

Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou / Handverk

Illustrasjoner i boka: © 2021 by Nicholas Gunty

Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8

Boka er satt med Dante MT 11/14,5

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3316-8

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo

www.kagge.no

«Selger man dem ikke som kjæledyr, må man kvitte seg med dem som kjøtt. De er reint kjøtt, disse her. Men så begynner de å gjøre sånne ting mot hverandre.»

Kvinne peker på kaniner.

«Hva gjør de?»

«Pisser på hverandre og sånt noe, når de blir eldre. Har du dem ikke i ti separate bur, begynner de å slåss. Så kastrerer hannene de andre hannene. Det er sant. De bare gnager av hverandre ballene. Et jævla søl, blir det. Det er derfor man må slakte dem når de når en viss alder, for å unngå det helvetes sølet.»

rhonda britton, Flint, Michigan, innbygger, 1989

Usynlige og evige ting blir kjent gjennom synlige og midlertidige ting.

hildegard von bingen, benediktinerabbedisse, 1151

Det motsatte av ingenting

En varm kveld i leilighet C4 forlater Blandine Watkins kroppen sin. Hun er bare atten år gammel, men har ventet på dette øyeblikket mesteparten av livet. Smerten er herlig, som mystikerne lovet. Det er som om sjelen blir gjennomboret av lys, sa mystikerne, og også det hadde de rett i. Mystikerne kaller denne opplevelsen Hjertets transverberasjon eller Serafens angrep, men ingen engel åpenbarer seg for Blandine. Det gjør imidlertid en selvlysende mann i femtiårene som gløder lik en ildflue. Han kommer løpende mot henne mens han skriker.

Kniv, bomull, hov, blekemiddel, smerte, pels, lykksalighet – Blandine er alt dette idet hun forlater seg selv. Hun er alle leieboerne i byblokken sin. Hun er søppel og kjerub, en gummisko på havbunnen, farens oransje kjeledress, en børste gjennom morens hår. Den første og siste fabrikken til Zorn Automobile i Vacca Vale, Indiana. Et atom inne i mannen som ranet kroppen hennes da hun var fjorten, et par røde briller på nesa til yndlingsbibliotekaren hennes, en reddik røsket opp fra et bed. Hun er ingen. Hun er den portugisiske vannhunden Katy, som slikket henne i ansiktet hver gang fosterfamilien kastet begge ut i snøen fordi de var i veien. En algoritme for lydforsterket innhold

og en blå slush fra bensinstasjonen. Det første paret steppesko på føttene til en barneskuespillerinne og mannen som ber henne anstrenge seg litt hardere. Hun er smarttelefonen som filmer henne mens hun blør på gulvbordene i leiligheten sin, og hun er den sprukne neglelakken på tenåringen som utførte det nittiende monteringstrinnet av den selvsamme telefonen på et grønt fabrikkgulv i Shenzhen i Kina. En amerikansk satellitt, et stygt ord, ringen på fingeren til teaterregissøren hennes på high school. Hun er hver eneste duskhalekanin som gresset av vegetasjonen i den angivelig hendøende byen hennes. Ti minutters nytelse som oppstod mellom de to som laget henne, den siste oksykodonpillen på morens tunge, dommerklubben som vil idømme guttene fengselsstraff for det de gjør med Blandine akkurat nå. Det finnes ikke noe som heter akkurat nå. Hun er ikke nok en ung kvinne som ligger ødelagt på gulvet etter at menn har plyndret kroppen hennes for dens ressurser – ånei. Hun følger med. Hun er den siste latteren.

Idet Blandine forlater kroppen sin denne varme kvelden i leilighet C4, er hun ikke alt. Ikke helt. Hun er bare det motsatte av ingenting.

Alle på én gang

C12: I nitiden onsdag kveld stirrer mannen som bor fire etasjer over åstedet, inn i en app som heter Rate Your Date (Kun for voksne!). Appen lyser mørkerødt, og han er sikker på at det ikke er noen inni den. I likhet med mange andre menn som har opplevd å bli avvist av en kvinne, innbiller mannen i leilighet C12 seg at kvinner har mer makt enn noen andre her på jorden. Når ting tyder på at dette ikke kan være sant, blir han sint. Det er et sinne forbeholdt en som har bundet seg til et uholdbart argument. Mannen – som er i sekstiårene – ligger oppå lakenet sitt i mørket. Han er ferdig med dagen, men dagen er ikke ferdig med seg selv; det er ennå for tidlig å sove. Han er tømmerhugger, over pensjonsalder, men har hverken økonomiske eller mentale muskler til å slutte i jobben. Det hender ofte at han føler vekten av fantomtømmer på ryggen, som om det var et barn. Det hender ofte at han føler vekten av et fantombarn på ryggen, som om det var tømmer. Etter at kona døde seks år tidligere, har leiligheten virket tom for møbler, men den er i virkeligheten overmøblert. Med svetten silende knuger mannen den store, skinnende skjermen sin i hendene.

grei nok, typ faderlig, men tjukkere enn profilbildet. øyekontakten = feil. spør ikke hvordan du har det og virker besatt av prisen. lommebok

med borrelås hadde bruker MelBell123 kommentert på profilen hans to uker tidligere. stinker gary, indiana.

Den eneste andre kommentaren på profilen hans ble postet et halvt år tidligere, av DeniseDaBeast: denne typen er en taper.

✭✰✰✰✰

Lyden av tumulter fra en leilighet under ham. Festing, antar han.

C10: Tenåringen justerer soveromsbelysningen til flatterende halogenlys. Han drar fingrene gjennom håret og smører seg med leppepomade. Gnir en parfymeprøve fra et moteblad over brystet selv om han vet at det er meningsløst. Vinkler kameraet slik at det får med seg de beste formene og skyggene hans. Moren jobber kveldsskift, men han låser døren likevel. Tar tretti stjernehopp og tretti armhevninger. Tekster: Klar.

C8: Moren bærer babyen bort til sofaen og drar opp toppen. Han skal egentlig ikke være våken så sent på kvelden, men regler betyr ingenting for spedbarn. Han forlanger hennes fulle oppmerksomhet mens han dier, og moren prøver å gi ham det. Prøver på nytt. Anstrenger seg virkelig. Men hun får det ikke til. Han sender velrettede, telepatiske, voksne beskyldninger mot huden hennes. Hun kjenner det. Han suger hardt og klorer henne med negler som er for myke til å klippes, men lange og skarpe nok til å rispe henne opp. Med den ledige hånden sjekker hun mobilen. En tekstmelding fra morens mor med bilde av skjeggøglen Daisy iført en motorsykkeldress i miniatyr. Med polstret hjelm på det piggete korallhodet og svart jakke i kunstskinn rundt overkroppen. På jakkeryggen står det, med Hells Angels-font: DRAGEFARE. Reptilet myser mot kameraet fra sin posisjon på spisebordet med en mine som ikke lar seg lese. Moren zoomer inn på Daisys dinosaurøye, som later til å betrakte henne fra en annen tidsalder, 90 millioner år tilbake i tid.

Du fikk din unge, jeg fikk min! lyder meldingen fra morens mor, som nå bor i Pensacola med sin nye mann. HAHAHA! Det var Roy som fant kostymet…… er hun ikke DØDSKUL???

Alt godt til deg og det nydelige barnebarnet mitt

Opprørt sveiper den unge moren seg ut av meldingstråden og streifer mellom tre sosiale medieplattformer mens hun kjenner tyngden og varmen fra spedbarnet under høyrearmen og nyter de lave koselydene hans mens han dier. Som vanlig går rovdyrene amok på nettet. Det finnes ikke annet enn rovdyr i denne byen. Om hun skulle gi et handlingsreferat av det som foregikk i samtiden, ville moren si: Alle straffer hverandre for noe de ikke har gjort. Og her sitter hun og nekter å se på barnet sitt, straffer ham for noe han ikke har gjort.

Moren har utviklet en fobi mot barnets øyne.

Han er fire uker gammel. I fire uker har hun bodd i sin indre kjeller. Dagen lang har hun næret angsten sin med mammablogger. Mammabloggene er helt grusomme, verre enn legesidene, men i likhet med dem laget for å utnytte folks dødsdrift. Morsgjerningen er det mest verdifulle arbeidet du noengang kommer til å utføre, forkynner mammabloggene med vannavstøtende overbevisning. Før hun klikket på dem, forberedte moren seg på det hun tidligere trodde var den verst tenkelige diagnosen: Du er en dårlig mor. Men det viste seg at det ikke var den verst tenkelige diagnosen. Du er psykopat, konkluderte mammabloggene. Du er en trussel mot oss alle.

Der hun sitter på sofaen med barnet i armene, begynner moren å få panikk, så hun går i gang med selvlindring. Trekk pusten dypt, blås ut spenningen. La pannen, øyenbrynene og munnen bli slappe. Ikke lytt til annet enn suset fra takviften. Det er visst meningen at hun skal forestille seg at kroppen hennes er en manet eller noe sånt. Se for seg at grensene mellom kroppen og resten av verden oppløses. Det var kusinen Kara som lærte henne disse triksene den gangen de bodde sammen.

Før hun ble mor, var moren Hope. «Det er pussig at du heter Hope,» sa Kara en gang. «For du er liksom så dårlig på håp.» Etter high school fikk Hope jobb som servitrise og Kara som frisør. Sammen leide de et billig hus ved elven. Kara hadde sans for glorete klær, tyggis med kanelsmak og angstridde menn. Hun skiftet hårfarge månedlig, men foretrakk lilla. Hun var et ubegripelig lykkelig menneske, bæljet ofte Céline Dion og danset mens hun laget mat. Ikke sjelden lurte Hope på hvordan det ville ha vært å feriere i kusinens psyke. Da de var tjue, fant Kara Hope i fosterstilling på baderomsgulvet klokken tre om natten, hulkende om hvor redd hun var, redd for alt mulig, alt var så stort at det i praksis var ingenting, og dette ingenting slukte henne, slukte alt. Dagen etter kjørte Kara Hope til Grønnsakbedet, den eneste helsekostbutikken i Vacca Vale – et lite lokale med blafrende lys som lokket dem begge med sine krydderdufter og utvalg av sukkererstatninger. De kom hjem med en papirpose full av homeopatiske midler som Hope hverken forstod seg på eller hadde råd til: akonitin, argentum nitricum, stramonium, arsenicum album, ignatia. Hver gang Hope stupte inn i et av de beksvarte hullene sine, kom Kara med en håndfull piller, satte over lavendelte og forordnet spasertur. Meditasjon. Yoga. Magnesium. Ofte satte hun på en episode av Hopes yndlingsprogram på TV, Nabofamilien. «Ha på deg dette halskjedet,» sa Kara. «Det er ametyst – det beroligende krystallet, glimrende mot angst. Det fordriver negativitet. Kom igjen, gjør denne pusteøvelsen sammen med meg.» Som Kara ofte opplyste menn om på bar, var hun INFP («megleren») ifølge Myers-Briggs typeindikator, enneagram-type 2 («giveren») og født i Jomfruens tegn, hvilket ifølge astrologien gjorde henne til «helbrederen». Så hun var overbevist om at det var hennes kall å yte omsorg.

Her Hope nå sitter i leiligheten sin, kan hun ennå høre Kara lose henne gjennom en pusteøvelse med den lilla stemmen svevende i rommet. Trekk pusten dypt. Pust ut. En, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte,

ni, ti. En gang til. Mens hun puster, kjenner Hope barnet sitt mot huden, varmt og mykt.

Det er slett ikke rart hun kjenner på angst, tenker hun. Mannen hennes har vært ute på anleggsplassen hele dagen, og søvn blir det fint lite av for tiden, hun kjenner til gjengjeld en klump av begynnende forkjølelse i halsen. Brystene har svulmet opp til kjendisstørrelse, elektriske støt angriper kraftlinjene til hjernen, og uten hjelp fra noen form for kaffe har kroppen skjerpet seg til et dyrisk nivå av vaktsomhet. Hormonene har skrudd verdens volum på fullt, vinkler ørene i retning spedbarnet og tvinger henne til å lytte – uopphørlig – til den nye og spyttholdige stemmen hans. Hun føler seg som en rev. En rev på speed.

For ikke å snakke om de alvorligere kroppsplagene. Etter fødselen var den ikke en fitte lenger, men ble en vagina igjen. Hun er i ferd med å oppdage at graviditet, fødsel og barseltid utgjør tre akter av en skrekkfilm ingen lar deg se før du gjennomlever den. På den katolske skolen tvang de Hope og klassevenninnene til å se på abortfilmer, tvang dem til å høre på kvinnenes gråt etterpå, tvang dem til å se hvordan fosteret i livmoren prøvde å unnslippe legens redskap. Men fortalte noen dem hva som ville skje når du presset fosteret ut av kroppen din og inn i verden? Neida. Det var «vakkert». Det var «naturlig». Og fremfor alt var det «et mirakel». Moderskapet innsvøpt i et hellig, blått slør, makabre detaljer holdt skjult, en sinnrik konspirasjon for å lure katolikker til å lage flere katolikker.

Etterveer rammer morens kropp lik gudelige lynnedslag når hun ammer. Ammingen går ikke av seg selv, og pumpingen får henne til å føle seg som en kyborgku. Hver gang hun nyser, tisser hun på seg. For å bøte på dette er det meningen at hun skal gjøre Kegel-øvelser, som må være oppfunnet i helvete.

Internett instruerer henne om å forestille seg at hun sitter på en klinkekule. Så strammer du bekkenbunnmuskulaturen som om du løfter opp klinkekulen. «Unnskyld meg,» sa moren til mannen sin

her om kvelden, etter å ha lest instruksjonene høyt, «men hva i svarte faen?» Hun beskriver sine fysiske tilstander tvangsmessig for mannen sin, i detalj, som om hun er en dukke og en buktaler får henne til å gjøre det. Deler han ikke omkostningene, skal hun i det minste tvinge ham til å se dem for seg.

Men hun behøver ikke å tvinge ham. Når hun begynner å snakke om fødselens ettervirkninger, holder han hendene hennes, blikket hennes, smerten hennes. «Jeg skulle ønske jeg kunne overta dem for deg,» sier han. «Ta alt det vonde fra deg og overføre det til meg.» Så kysser han henne på halsen og defibrillerer henne tilbake til livet. Han vil ha alt dette, sier han. Han vil ha gørret, han vil ha grytidlige morgener, han vil ha begynnelsen og midten og slutten, han vil reparere alt han kan reparere og være tilstede for henne gjennom alt det andre, han vil ha det gode og det onde, han vil elske og ære henne. «Jeg vil ha deg,» sier han. «Hver eneste deg.» Han kaller henne en gudinne. En heltinne. Et mirakel.

Nei, tenker moren. Nei, hun er ikke i ferd med å bli gal. Og ja, det er normalt å føle seg abnorm etter at en kropp har kommet ut av kroppen din. Til tross for at hun ikke finner akkurat sin tilstand på nettet, tenker moren, er det ikke så sprøtt å være livredd sitt eget barns blikk når det raser full storm inni deg og Twitter hyler ut nyhetene. Skuddvekslinger, drap, oljesøl, terrorisme, skogbrann, bortføringer, bombing, flom. Morsom video der en kvinne åpner bildøren og finner en brunbjørn sittende i førersetet og mumse i seg handlevarene hennes. Drap, drap, krig. Internett er opprørt. Å erfare virkeligheten som en håndfull vann fra springen er, i tider som dette, å befinne seg i godt selskap. Er det dette som er fødselsdepresjon? Grelt og fargeskrikende?

Hva er det med øynene til barnet hennes? De er for runde. Permanent sjokkerte. Barnet registrerer hvert synsinntrykk med en rasende mine, inspiserer verden som om han akter å saksøke den. Han blunker ikke nok. Hun prøver å distrahere ham – klirrer med nøklene, får lyset til å brytes i et gammelt syltetøyglass, danser

med fingrene – men visuell stimulans overvelder ham, og han blir opprørt hver gang hun prøver seg på sånt noe. Barnet foretrekker å glane på jevne og ikketruende overflater, som veggene. Og øynene hans er virkelig slående, nesten svarte, alltid fuktige, ofte paniske. Det er et trekk fra farens familie – en gjeng som har utseendet med seg, alle søskenbarna hans humørsyke og vakre og flinke til å legge puslespill. Moren elsker disse øynene, disse to gluggene kroppen hennes skapte som verdifulle karbonmineraler under trykk. Hun elsker øynene hans like høyt som hun elsker mikrotåneglene hans, fjonene med svart hår, duften av hodet hans, utslettet som ligner en strekkode på den lubne, lealause halsen hans. Hun elsker barnet sitt i farger hun aldri har sett før, akkurat som mammabloggene forutså at hun kom til å gjøre. Men kjærlighet utelukker ikke frykt – i en alder av tjuefem vet moren at det siste så godt som alltid følger med det første. Øynene hans skremmer vettet av henne.

Moren forsøker å finne ut hva øynene minner henne om. Et overvåkningskamera. En panters blikk i mørket. En stalker på badet. Øynene til mannen som gjentatte ganger dunket i sidevinduet på den gamle varebilen hennes for mange år siden mens hun satt i en drive-through-kø og drømte om pommes frites og søt te.

Mannen hadde dunket i vinduet hennes på sjåførsiden med en lekespade. Gul plast. Han blunket ikke. Det kom ikke noe språk fra strupehodet hans, bare knurrelyder, og motivasjonen hans var uviss. En mann det hadde klikket for – noe var blitt borte for ham, han hadde mistet forstanden. Øynene hans var mørke, redde og åpne. Det hadde klikket for ham.

Hun hadde sveivet ned vinduet og tilbudt seg å bestille noe for ham, men det lot ikke til at han hørte henne.

«Se på meg,» sa han igjen og igjen. «Se på meg.»

Hun sveivet opp vinduet igjen, skulle ønske det var automatisk, slik at dette uttrykket for respektløshet ikke ble så brutalt; hun

var redd ham, men plutselig også bundet til ham. Det vilkårlige ved alle sosiale sammenstøt har alltid plaget moren, selv før hun ble mor. Å ha en nasjonalitet, en elsker, en familie, en kollega, en nabo – moren opplever dette som grunnleggende absurde forbindelser, for de er jo bare tilfeldigheter, men likevel tyrannisk tilstede i alles liv. Etter å ha sveivet opp vinduet kjørte hun frem til mikrofonen foran luken og bestilte. Mannen dunket strandspaden i vinduet på bilen bak henne, med vidåpne øyne.

Nå skyver babyen seg unna, og moren tilbyr ham melk fra det venstre brystet, men han avviser det. Hun gulper ham mot den håndklekledde skulderen, gjennomstrømmet av kjemisk ømhet for denne skjøre skapningen. Han protesterer. Hun vugger ham. Et kvarter senere sover han igjen. Slik er livet med et spedbarn, har hun forstått; det går ut på å roe noen til og fra bevisstløshet, om og om igjen, og sørge for næring innimellom. Som om spedbarn bebor en annen planet, en som kretser rundt solen fire ganger raskere enn jorden. Vil man forstå de menneskelige vilkår, så studer spedbarn: Tilstanden deres er både mest prekær, for de kan dø hvert øyeblikk som helst, og best ivaretatt, fordi et større vesen tilfredsstiller alle deres behov. Språk og virke er ennå ikke på plass. Hvordan oppleves det? Studer et spedbarn.

Hun legger sitt i vuggen og knekker opp nakken.

Da mannen hennes kommer hjem i halv ti-tiden om kvelden, med hjelm på hodet, støv på verneskoene og den tross alt hjemmekjente kroppsodøren preget av svette og solkrem, sover barnet deres fremdeles. For første gang går det opp for moren at hun ikke har snakket med noen hele dagen. Hun hadde tenkt å ta med barnet på en trilletur, men glemte det. Det falt henne ikke inn å slå på TV eller radio. Fjorten timer alene på anspent vakt mot fare.

Hun serverer mannen sin fiskepinner med ketchup.

«For et festmåltid.» Han smiler og kysser henne på den nakne skulderen. «Takk, baby.»

Ikke kall meg det, sier hun ikke. Værsågod, forsøker hun å si, men har glemt hvordan man frakter ord fra hodet og ut i verden. Det føles som om det er flere år siden sist hun prøvde.

«Det var skikkelig leit å høre om Elsie Blitz,» sier mannen hennes mens han vasker hendene. «Det må ha vært trist for deg.»

Moren blunker hurtig, som om hun prøver å klarne synet for et eller annet. «Hva?»

Elsie Blitz er stjernen i Nabofamilien. Det var Hopes mor som først gjorde henne kjent med familieserien fra midten av nittenhundretallet. Kanskje fordi Nabofamilien fremstiller en anstrengt, men kjærlig allianse mellom en konvensjonell husmor og hennes slyngel av en datter, og det å følge med på serien var en slags matrilineær tradisjon i Hopes familie, for da Hope var liten, så moren hennes den sammen med henne, akkurat slik Hopes mormor hadde sett den sammen med Hopes mor. Hope setter fortsatt serien på når hun ikke får sove, og tar seg i å identifisere seg stadig mer med moren enn datteren; kanskje hun kommer til å se den sammen med sitt eget barn en vakker dag. Elsie Blitz spiller Susie Evans, en konfliktsøkende kruttønne og sentral rollefigur i serien. Elsie Blitz var et så optimalt barnslig barn at hun for Hope etterhvert ble et bilde på alle barn. Fjeset hennes var som et eple, smilet som en sol og personligheten proppfull av selvtillit. Hun kunne steppe, synge og plystre. Uansett hvor uansvarlig ulydigheten hennes var, ble den alltid oppveid av all moroa den forårsaket, og det endte alltid med at hun ble tilgitt av de aktuelle myndighetspersonene. Da hun var liten, målte Hope tilkortkommenheten sin mot den idealiserte Susie Evans, men hverken rollefiguren eller rolleinnehaveren avstedkom misunnelse. Bare søsterlig streben. I Hopes hode var Elsie Blitz for evig og alltid elleve år – Susie Evans’ alder i seriens siste episode. Det hadde vært så fint å vite at i det minste ett menneske i verden aldri var nødt til å bli voksen.

Mannen hennes setter seg ved kjøkkenbordet, tydelig tynget av dårlig samvittighet, som om han har kommet i skade for å røpe en annens hemmelighet. «Jeg var sikker på at du hadde hørt det.» Han rynker pannen. «Beklager. Ellers ville jeg aldri ha nevnt det.»

«Hvorfor ikke? Hva har skjedd?»

«Hun døde idag,» svarer mannen hennes. «Hun ble noenogåtti.»

Moren stålsetter seg mot en følelse som ikke melder seg. Det er som om hun er under vann og at nyheten finnes over henne, på en brygge.

«Å,» sier hun omsider. «Det var leit.»

Mannen ser bekymret på henne, men lar temaet ligge. Mens de spiser – mens han spiser – vurderer hun å fortelle ham om øyefobien. Hun har vurdert å fortelle ham det hver kveld i fire uker. Forresten, kunne hun si, når hun først husket hvordan man snakker normalt. Det har skjedd noe rart. Det er noe som har skjedd, noe pussig, ikke noe sprøtt, bare rart.

«Alt vel med den store gutten vår?» spør mannen hennes mellom munnfullene.

Taleevnens mekanikk kommer i gang igjen hos henne, rykkete til å begynne med. «Han er …» Ikke stor. Han er ørliten, har hun lyst til å skrike. Han må reddes fra sin egen litenhet, som alle andre! Hun svelger et glass vann i én slurk. «Spedbarn. Det jeg liker med spedbarn.» Blikket hennes blir ufokusert.

«Hm?»

«Spedbarn vet at selv om man har det enkelt, er ikke livet nødvendigvis enkelt.»

Mannen hennes gomler på en fiskepinne. «Så det er liv i ham?»

Hun nikker.

«Glimrende.» Han stryker henne over øyenbrynet med en ru finger. «Jeg elsker deg,» sier han. «Du er sliten, hva?»

«Det har …» Hun fester blikket på røykvarsleren. «Det har skjedd noe rart.»

«Å? Hva da?»

Hun nøler. Mannen hennes tror hun er en god mor, et normalt menneske, en lønnsom investering. «Jeg er redd …»

Mannen hennes legger fra seg gaffelen, tar henne på alvor. «Hva?»

«Ingenting.» Hun begynner å gråte så lydløst hun klarer. «Jeger-bare-så-sliten.»

Mannen hennes tørker seg om munnen og gransker henne inngående med de mørke øynene sine. «Baby,» sier han. Han reiser seg og slår armene om ryggen hennes, knar muskler og hud, og hun lurer på hvem som designer klær til skjeggøgler, hva for en art som kommer til å studere henne om nitti millioner år, og hvilke misforståelser som vil oppstå. Hvordan ville et atombombenedslag oppleves? Ville døden inntreffe umiddelbart?

Er det virkelig snakk om fysiske knapper? Kommer den ødelagte vaginaen hennes noengang til å gjenoppstå som fitte? Hvor landet den døde musen etter at hun kylte den ut gjennom vinduet? Hvor er den mannen hun så ved drive-through’en, og hva gjør han akkurat nå? Er dette det mest verdifulle arbeidet hennes her i livet? Er hun psykopat? Er hun en trussel mot dem alle?

«Å, baby,» sier han. «Det er klart du er.»

«Hva da?»

«Det er klart du er sliten.»

C6: Ida og Reggie, som begge er i syttiårene, sitter i stua og røyker mens de ser nyhetene på høy lydstyrke. Stygg fabrikkbrann i Detroit, Michigan. Skjønnhetsdronning starter veldedig mobildekselfirma for å gi gratis tannlegehjelp til flyktninger. Hissig plantepest ødelegger monokulturer med pepper i Vietnam.

Ida kommer på noe hun hadde tenkt å fortelle Reggie tidligere på ettermiddagen.

«Reggie.» Hun hoster. «Reggie.»

«Hva er det?»

«Hører du hva jeg sier, Reggie?»

«Hæ?»

«Skru ned lyden.»

«Hæ?»

«Skru ned lyden. Det er noe jeg må fortelle deg.»

Han trykker en sprukken tommel mot fjernkontrollen. «Hva da?»

«Frank er i fengsel igjen,» forkynner Ida.

«Frank til Tina?»

«Har vi flere franker?»

«Hva har han gjort nå da?»

«Hva tror du?»

«Enda et ran?»

Ida nikker. «Væpnet denne gangen.»

«Jeg trodde kneoperasjonen ville holde ham unna trøbbel.»

«Et dårlig kne kan ikke stanse en kjøter som Frank.»

«Vi kan jo alltids gratulere oss selv med at vi hadde rett helt fra starten av.» Reggie tar et langt trekk. «Vi gjorde så godt vi kunne.»

«Den fancy bilen han hadde,» mumler Ida. «De fjollete bootsene.»

«Jeg håper bare Tina skjønner at hun ikke kan komme sutrende til oss, ta med seg ungene for at de skal gjøre ‘husarbeid’ her og regne med å få betalt for det.»

«Vi burde ha prøvd noe annet,» sier Ida. «En av disse barfotskolene. Pianotimer. Vitaminer. Glutenfri mat. Det har ikke gått bra med noen av ungene våre.»

«Ida, gjort er gjort. Tina er en voksen kvinne. Det beste vi kan gjøre for henne nå, er å la henne ta vare på seg selv.»

Ida setter en sigarett mellom leppene.

«Dessuten tar du feil,» sier Reggie. «Det går bra med ungene.» Han setter opp lyden på nyhetene igjen. Australske foreldre trygler myndighetene om å redde deres døtre og barnebarn ut fra leirer i Syria. De australske døtrene deres giftet seg med IS-medlemmer, og nå blir de utsatt for ubeskrivelig vold. Kan forskere lykkes

med å dyrke frem en menneskenyre i en gris? Ikke ennå, men bare vent. Grunnvannsforgiftning i Nord-Dakota. Kjendisbaby født med hypertrikose, populært kalt varulvsyndromet. En tretten år gammel jente går viralt med høvling av såpestykker. «Det er ganske enkelt snakk om tilbud og etterspørsel,» sier hun med et skuldertrekk da hun blir spurt. YouTube-kanalen hennes har gjort henne til mangemillionær. «Jeg gir folk det de vil ha.»

Da nyhetsankeret ber henne forklare gamlisene hva ASMR er, trekker hun pusten dypt, som om hun forbereder seg på en oppskytning. «Jo, det står altså for autonom sensorisk meridianrespons. Det er denne kriblingen folk merker i hodebunnen, ikke sant. Og nedover ryggraden, liksom. Det føles som – som om du flimrer eller noe sånt. Det er den beste følelsen jeg vet om. Den kan komme av alt mulig rart. Raslende løv, for eksempel, eller når noen tar bilde av deg. En skikkelig spesiell gave, laget spesielt for deg. Klippe håret. Bob Ross. Selv får jeg det når folk er skikkelig opptatt av et eller annet. Da jeg var liten, trodde jeg at alle kjente det, men ingen snakket om det, eller at ingen andre enn jeg kjente det. Uansett passet jeg godt på å holde det skjult. Men så, da jeg var elleve eller noe, kom det noe på nyhetene om det, og plutselig fant vi hverandre, alle sammen. Det var som en årelating. Åpenbaring, mener jeg. Så jeg begynte å se på disse videoene, og skjønte at det var en åpning i markedet. Men denne såpehøvlingen er ikke min greie. Det gir meg ingenting, Jeg gjør det bare for massene.»

Nyhetsankeret ler anstrengt. «Så det er som … er det som noe …?»

«Hva?»

«Er det som noe …?»

Jenta betrakter ham utålmodig. «Hva da? Som noe grovt?»

«Vel …»

«Nei. Det behøver iallfall ikke å være det. Og ærlig talt, jeg er bare tretten. Hvorfor stiller du meg det spørsmålet?»

Nyhetsankeret ler igjen, og vender seg mot kameraet. «Nåvel, dere hørte det her først, folkens!»

Klipp til bladrik åker i California. Nedstemt forsker i hvit frakk. Grønnkål kan være giftig.

«Reggie,» sier Ida. «Reggie.»

«Hva er det?»

«Skru ned lyden. Det var noe jeg glemte å si.»

Han sukker, men adlyder. «Hva da?»

«Jeg fant enda en død mus på balkongen.»

Han blunker med øynene. «Hva så?»

«Den var drept i en felle.»

«Satte du opp en felle der ute?»

«Nei,» sier Ida med ettertrykk. «Det er jo det jeg prøver å fortelle deg. Jeg har ikke satt opp noen felle der ute.»

Han venter litt. «Neivel?»

«Har du?» spør hun.

«Nei.»

«Da er det som jeg trodde!»

«Hva trodde du?»

«Det er de ungdommene ovenpå!» roper Ida, lik en detektiv i en gammel, dårlig film. «Det nygifte paret med babyen!»

«Hva er det du snakker om?»

«Reginald. Hør etter. Du hører ikke etter.»

«Joda, jeg hører!»

«Det nygifte paret kaster de døde musene sine ut gjennom vinduet.»

Reggie kakker asken av sigaretten mot askebegeret av stål mens han tenker seg om. «Hvorfor skulle de gjøre det?» spør han, fornuftig nok.

«Hvordan kan jeg vite det? Latskap. Egoisme. Sosialisme. Men saken er klar. De fanger musene oppe hos seg og vil ikke forholde seg til kadavrene selv, så de bare – svisj. Slenger dem ut gjennom

vinduet. Med felle og det hele.» Ida glatter på det tynne, hvite håret sitt.

«Er du sikker på at det er dem?» spør Reggie.

«Temmelig sikker.»

«Hvorfor?»

«Jeg så det. En gang.»

«Når?» vil Reggie vite.

«Forrige uke. Jeg stod på kjøkkenet og kokte rødbeter. Og hva ser jeg? Et dødt dyr styrtende ned fra himmelen.»

«Du tror ikke det kan være noen andre?»

«Hvem da? Alan? Søte Alan? Nei – det er disse ungdommene. De bryr seg ikke om fellesskapet. De vet ikke hva respekt er. Først var det sexen, til alle døgnets tider, unaturlig Hollywood-sex …»

«Der har vi alle vært,» mumler Reggie.

«Og så kom den skrikende babyen. Og nå dette! Sann mine ord, Reggie.»

«Greit.» Han retter fjernkontrollen mot skjermen.

«Jeg er ikke ferdig ennå.»

«Hva er det nå da?»

«Du må legge den på dørmatta deres.»

«Legge hva på dørmatta?»

«Den døde musa. Med felle og det hele.»

«Ida.»

«Du er nødt. De må få seg en lærepenge.»

Reggie tenker seg om, og så slår han neven i armlenet. «Det er sånn som dette kriger starter!»

«Ærlig talt.» Ida himler med øynene.

«Jeg mener det!»

«Du er alltid så rask til å kalle meg melodramatisk, men såsnart jeg ber deg gjøre noe du ikke vil, er det ikke måte på hva …»

«Kan du ikke bare la det ligge?» sier Reggie. Det finnes spørsmål ektefeller stiller hverandre igjen og igjen i tiår etter tiår, om en uopprettelig svakhet den ene har funnet ved den andre. Reggie og

Ida imellom er dette et slikt spørsmål. «Hvorfor klarer du aldri å la noe ligge?»

«Jeg bor her!» hyler Ida. «Og jeg skulle mene at en som har bodd her i mer enn tredve år, har rett til å ha et fredelig hjem! Rett til en balkong uten kadavre!»

Reggie betrakter sin kone. «Hvorfor kan ikke du gjøre det?» spør han langsomt.

Idas ansikt rynker seg i indignasjon. «Hva da?»

«Legge fella på dørmatta deres. Hvorfor kan ikke du gjøre det? Siden du er så oppsatt på å gi dem en lærepenge?»

Hun peker på anklene og håndleddene sine, gjør oppmerksom på gikten sin med en vantro mine. «Av og til tror jeg nesten du vil at jeg skal dø først!»

De hører klagesangen fra en ambulanse på gaten nedenfor. De lytter til den er borte.

«Kan du gjøre det?» insisterer Ida.

Reggie tenner seg en ny røyk. «Det er seint.»

«Reggie.»

Han sier ikke noe.

«Gjør dette for meg. Denne ene tingen. For din kone.»

«Etter nyhetene,» lover Reggie.

C4: Tre tenåringsgutter. En tenåringsjente. En fremmed. En geit. En nabo. Planer i vasken. Straff. Hvem straffes. Alle forvirret. Alle redde. Latter i halsen. Et rom med raske hjerteslag, stadig raskere. Duft av roser. En håndfull kløver. Gode intensjoner. Tårer i ansiktet hennes. En kniv i hånden hans. Nei. Vær så snill. Nei. Stopp. Ikke gjør det. En av guttene filmer med mobilen, glisende. Dette kommer til å få sjukt mange visninger.

C2: Et glass med cocktailbær venter på en ensom kvinnes nattbord, med en liten gaffel ved siden av.

Etterliv

Ifemtiden på ettermiddagen mandag den femtende juli – to dager før hun forlater kroppen sin – stikker Blandine Watkins innom fellesvaskeriet før hun skal bevege seg nordøstover til kveldens aktivitet, som kanskje vil vise om hun er et moralsk eller et amoralsk menneske. Hun vet at moralsk dyd også kan innebære makt, og hun mener at det ikke finnes noe slikt som amoralske aktiviteter. Blandine tenker på noe Hildegard von Bingen skrev for cirka ni hundre år siden: Viljen ønsker en handling, hjernen mottar ønsket og tanken utformer det. Denne prosessen er imidlertid avhengig av forståelsen av hva som er godt og hva som er ondt. Blandine har massevis av vilje –  viljen er lik en ild som baker enhver handling i en ovn, ifølge Hildegard – og en god del tanker, men mangler hun kanskje moralsk forståelse? Etter å ha overveid spørsmålet et par minutter kjenner hun at hun ikke er så opptatt av det.

Der hun sitter på benken i vaskeriet, prøver Blandine å løse opp musklene sine, fjerne seg fra kroppen og konsentrere seg om skvalpingen fra maskinene. En dump økonomisk angst dunker henne i nyrene. Hun tenker på den urbane revitaliseringsplanen som truer med å ødelegge det siste som er bra med Vacca Vale, nemlig et frodig parkområde som heter Chastity

Valley – Kyskhetsdalen. Blandine er lei av tegneserieskurker. Hun foretrekker skurker som er komplekse og nyanserte. Forkledd som helter.

Ved føttene hennes venter et par kraftige kordfløyelsbager lik to vakthunder. Blandine blir alltid rørt av at det underfinansierte vaskeriet byr på gratis kaffe. Hun prøver å konsentrere seg om duften av den, men en eksplosiv energi bygger seg opp inni henne. Det rykker ufrivillig i knærne hennes.

Vaskeriet er vanligvis tomt på mandager, men denne ettermiddagen sitter det en kvinne tvers overfor Blandine, med blikket festet på en forloren sokk på linoleumsgulvet. Uten å blunke, uten å se. Håret til kvinnen er musegrått, og hun er iført ullklær til tross for heten. Førtiårene. Hun ser ut som et spørsmålstegn, med et alminnelig ansikt forsynt med et par attenhundretallsbriller. Ensomheten hennes er like iøynefallende som korset hun bærer rundt halsen. Du kunne være overbevist om at du aldri hadde sett henne før selv om du passerte henne daglig. Du kunne være overbevist om at du så henne daglig selv om du aldri hadde passert henne før. Du kunne spørre henne om veien, du kunne se for deg at hun het Susan og jobbet innen regnskap, du kunne anta at hun holdt seg med fuglemater. Hun kunne være naboen din. Hun kunne være en slektning. Hun kunne være hvem som helst. Skremt av energien som bygger seg opp inni henne, bestemmer Blandine seg for å snakke med denne kvinnen.

«Bor du i Kaninburet?» spør Blandine. «Du virker kjent.»

Kvinnen rykker til. «Ja.» Stemmen hennes er som alterbrød – tynn og smakløs. Blandine ble ikke døpt, men det hender hun overværer en katolsk messe og mottar kommunionen likevel. De spør deg jo ikke om leg heller.

«Hvilken etasje?» spør Blandine.

«Andre.»

«Jeg bor i tredje. Hvilket leilighetsnummer?»

Kvinnen inspiserer Blandine som om hun røntgenbestråler henne etter skumle hensikter. «C2.»

«Det er jo rett under oss,» sier Blandine smilende. «Vi bor i C4.»

«Å?»

«Er det ikke pussig? Å bo så nær folk man ikke vet noe om?»

«Jovisst,» svarer kvinnen høflig. Hun fester blikket på maskinene, med åpenbar lengsel etter standardmanuset, som ikke krever annet av fremmede på offentlige steder enn utveksling av et par halvsmil for å gjøre det klart at man ikke har til hensikt å knivstikke hverandre. Hun tar korken av og på en flaske med vaskemiddel som hun holder i fanget.

«Hva heter du?» spør Blandine.

Kvinnen klemmer sammen kjevene, skuldrene, hendene.

«Joan.»

«Joan. Hyggelig å treffe deg, Joan. Jeg heter Blandine.»

Joan gjør en slags vinkebevegelse.

«Tror du på et etterliv?» spør Blandine.

«Unnskyld?»

«Et etterliv.»

«Et etterliv?

«Et liv etter døden?»

«Jeg vet hva det betyr,» sier Joan.

«Gjør du det?»

«Vet hva det betyr?»

«Tror på et etterliv?»

Joan finner et veggur å feste oppmerksomheten på. «Ja, jeg gjør vel det. Joda. Jeg er katolikk, så.»

«Det høres ut som om du ikke er sikker.»

Joan legger armene over kors. «Jeg er katolikk, sa jeg jo.»

«Kanskje du gjerne skulle hatt bevis.»

«Man trenger ikke bevis når man har troen,» svarer Joan. Så rødmer hun.

«Nei, ikke sant. Troen er basert på fravær av bevis.» Blandine gjør et opphold. «Men jeg har alltid tenkt at det er temmelig dårlig gjort av Gud. Å holde tilbake bevis, dersom verdensegget er så viktig. Det er sånn Hildegard von Bingen sier det –  verdensegget Men ja, det er mistenkelig knipent å ikke gi oss annet enn et par selverklærte frelsere hvert tre tusende år. Profeter med vilt sprikende fortellinger. Jomfru Maria som viser seg på en skive ristet brød. Noen som mirakuløst blir kurert for muskelsvinn. Det er mye å be oss om uten sikre beviser, er du ikke enig? Særlig når det finnes så mange motstridende fortellinger og det står så mye på spill. Himmel eller helvete. Til evig tid.»

«Du sier noe,» sier Joan.

«Men Hildegard hevder at Gud sa til henne – vent litt, så skal jeg finne det – et øyeblikk …» Blandine blar i Kvinnelige mystikere. En antologi og begynner, til Joans forskrekkelse, å lese høyt: «Så Gud sa til Hildegard: ‘Du menneskeskapning! På menneskers vis ønsker du å vite mer om denne opphøyde planen, men du vil bli ilagt taushetsplikt, for du tillates ikke å snoke i flere av Guds hemmeligheter enn dem den allmektige ønsker å gi innsyn i, av hensyn til hans kjærlighet til de troende.» Blandine lukker boken og kniper øynene halvt igjen. «Jeg vet ikke helt. Det virker litt lettvint, spør du meg. Fordi Gud elsker dem som tror på ham så høyt, liksom? For en hybris!»

Joan skutter seg. «Nå, jeg vet ikke det.»

«Har du lest Den guddommelige komedie av Dante?» spør Blandine.

Joan reagerer som om hun blir gjort narr av. «Nei.»

«Les Skjærsilden, i det minste. Den er akkurat som Vacca Vale. Rene reiseguiden. Jeg mener det.»

Kroppen til Joan vrir seg av trang til å befinne seg et annet sted, og Blandine ser det. Hun skulle gjerne ha sluttet å plage den stakkars kvinnen, men har følelsen av at hun kommer til å drukne i en flodbølge av sin egen skremmende energi hvis hun slutter å

snakke. «Jeg har lest om kvinnelige katolske mystikere i det siste,» sier Blandine.

«Å?»

«Vet du noe særlig om dem?»

«Nei.»

«De elsket å lide,» sier Blandine. «De var helt ville etter lidelse.»

Joan pirker på et neglebånd. Neglesengene hennes er katastrofale. «Hm.»

«De var noe helt for seg selv, disse mystikerne. Den salige Anna Maria Taigi, for eksempel. Hun hevdet å kunne se inn i fremtiden ved å titte inn i en – en slags solkule. Og Gabrielle Bossis – hun var en fransk skuespillerinne – skrev en bok med transkripsjoner av samtalene hun hadde med Jesus. Ord for ord, kan du tenke deg? Therese Neumann hverken spiste eller drakk noe utenom nattverden. Marie Rose Ferron fikk sin første visjon av Jesus da hun var seks år gammel. I Massachusetts, av alle steder. Og så har du Gemma Galgani. Lidenskapens datter, ble hun kalt. Når folk kom innom, var Gemma gjerne midt i en hellig ekstase, noen ganger med levitasjon inkludert. Hun hadde jevnlig visjoner av sin skytsengel og Jesus og jomfru Maria – hele gjengen – som liksom bare var i nærheten. Hun hadde ‘et stort ønske om å lide for Jesus’.»

Et vassent smil. «Det var da voldsomt.»

«Den salige Maria Bolognesi er en annen. Hun hadde en vanskelig barndom – underernæring, en rekke ulike sykdommer, en stefar som forgrep seg på henne, og så videre, vi har alle vært der – men på toppen av det hele var hun besatt et års tid. Det var de vanlige symptomene: redd for vievann og prester, klarte ikke å gå inn i kirker, klarte ikke å motta nattverden, spyttet tvangsmessig på religiøse motiver. Men det aller beste, synes nå jeg, er at det hendte usynlige krefter nappet i klærne til Maria, noe som skremte livskiten ut av vennene hennes.»

Joan hevet øyenbrynene. «Usynlige krefter?»

«Javisst, men det er ikke det jeg er mest fascinert av. Det er vennene. Maria opprettholdt et aktivt sosialt liv mens hun var besatt.» Blandine legger hånden over hjertet. «Utrolig.»

«Svært uvanlig,» sier Joan.

«Til slutt,» fortsetter Blandine, på vill flukt fra stormen inni seg ved hjelp av språket, «lurte en biskop seg til å velsigne Maria idet hun var på vei til et mentalsykehus, og dette skal visstnok ha fungert som eksorsisme. Mange av mystikerne ble diagnostisert med psykisk sykdom, noe annet var ikke å vente. Men akkurat da det begynte å gå seg til for Maria – fri for demoner, et trygt sted å være, bedre helse – hadde hun en visjon hvis høydepunkt var at Jesus trædde en rubinring på ringfingeren hennes.» Blandine stopper opp et øyeblikk. Hun prøver å avholde seg fra å bruke ordet hvis i den betydningen, for å redusere antall personer som ikke kan utstå henne. «Og da hun våknet opp fra synet, så hun den ekte, fysiske ringen akkurat der, på sin venstre hånd. Pang.»

Blandine ser at dette fascinerer Joan mot hennes vilje. «Hva gjorde hun da?»

«Å, det klikket for henne. Så sa Jesus: Du skal svette blod. Og vet du hva? Det var akkurat det hun gjorde. Uten avbrudd. Sølte til sengetøyet sitt og alt mulig.»

«Hvorfor?»

«Hvorfor hva?»

«Hvorfor svette blod?»

«For å lide for Jesus, antar jeg.»

«Men hvorfor akkurat slik?»

Blandine tenker seg om. «Det står det ikke noe om.»

«Merkelig!»

«Vet du hva som er enda merkeligere? Ifølge en av vennene hennes ble hele rommet fylt, etter at Maria hadde gjort det – svettet blod, altså – så ble hele rommet fylt med … en slags duft.»

«Hva luktet det?»

«Vet ikke. Søtt, visstnok.»

«Noe så grotesk,» sier Joan dystert.

«Ja, ikke sant. Men alt var ikke håpløst. Jesus hjalp Maria med å forutsi slutten på andre verdenskrig og å skaffe lillesøsteren jobb … personlig synes jeg den derre forlovet-med-Jesus-retorikken er skikkelig klein, i beste fall incestuøs, men det er slett ikke uvanlig. De fleste mystikerne melder om lignende erfaringer. Jesus viser seg for dem og – ja, du vet – frir.»

Svetten siler fra ansiktet på kvinnen. «Det kan jeg ikke si jeg liker.»

«Mange av dem hadde stigmata – det vil si at du blør fra håndleddene og føttene og fra siden. Uten medisinske årsaker. Hellige sår, kalles det. Sår som samsvarer med dem Jesus fikk under korsfestelsen.»

«Er det sant?»

«Det sies så. Men hvem vet. De fleste kvinnelige mystikerne sultet seg til fordel for ‘renere næring’. De var alltid veldig syke. Mange av dem døde i ung alder. Skeptikerne mener at synene deres i virkeligheten bare var migreneanfall. Selv tror jeg vi ser det vi frykter, og det vi begjærer. Vi ser oss rundt i verden, tar inn en tredjedel av all informasjonen, og så fyller underbevisstheten på med resten.» Blandine knekker opp knokene. «Jeg vet ikke helt om jeg tror på Gud.»

Joan tar av seg brillene og pusser glassene med det lange skjørtet. «Lesing er et fint tidsfordriv iblant.»

«Det hender jeg tenker at de bare var sultne.»

«Hvem?»

«Mystikerne.»

Joan tenker over det. «Det er mulig.»

Det er Joans nølende deltagelse i samtalen, ikke motviljen mot den, som ansporer Blandine til å mønstre all sin viljestyrke for å tvinge de løpske ordene som sprenger på, til å holde seg inne i hodet. Det er som å lukke en kjellerlem mot en virvelvind, og

kneet hennes hopper vilt idet hun gjør det, men hun lykkes. Joan virker lettet.

Av Blandines mange innvendinger mot de katolske kvinnelige mystikerne er det særlig én hun ikke klarer å slå seg til ro med: den grunnleggende egoismen. Individualismen som gjør seg gjeldende hos dem. Selv innad i religiøse samfunn ble det oppmuntret til avsondrethet mystikerne imellom, og Blandine har klart for seg at når noen er midt i en hellig ekstase, interagerer de i virkeligheten bare med seg selv. En opphøyd form for masturbering. Mange klostre tok seg av fattige, gamle, syke, flyktninger, utstøtte, fengslede, funksjonshemmede eller foreldreløse. Mystikerne derimot – dem Blandine beundrer – var ikke særlig utadvendte. De betraktet isolasjon som en forutsetning for guddommelig mottagelighet. Flesteparten levde i praksis livet alene.

Så Blandine spør seg hvordan en mystiker av idag ville ha utfordret det altødeleggende kravet om evig vekst, dersom det var målet hennes? Da måtte hun ha brutt ut av isolasjonen. Det lar seg ikke gjøre å styrte det bestående uten å gå ut og oppnå en smule blikkontakt. Uansett hvor lite karbonfotavtrykk du avsetter, er det ikke bare å forsake mat og komfort og sex hele livet og skryte av å være etisk selvoppofrende. Blandine mener at hvis livet hennes skal kunne kalles etisk, må hun forsøke å gjøre noe med den systemiske urettferdigheten. Hun vet bare ikke hvordan hun skal gjøre det.

Blandine sukker. Hun har alltid visst at hun var for liten og dum til å lede en revolusjon, men hadde håpet hun i det minste kunne forestille seg en. Hun trekker pusten dypt, overmannet av erkjennelsen av hvor umulig det er å lære og oppnå alt hun trenger å lære og oppnå før hun dør. Hun er på full fart inn i tanker om albedoeffekten og den positive korrelasjonen mellom klimaendringer og de fleste masseutryddelser i geologisk forstand da Joan mister vaskemiddelkorken. Den triller innunder en vaskemaskin. Blandine reiser seg og henter den for henne.

«Værsågod.»

«Takk skal du ha,» svarer Joan. «Hvor gammel er du?»

«Atten.»

«Atten!» utbryter Joan. «Men du kan da ikke – er det sant?»

«Ja. Hvordan det?»

«Du ser ikke ut som om du er atten.»

Denne beskyldningen gjør Blandine mer deprimert for hver gang hun hører den.

«Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal se ut,» mumler hun. «Det er bare … du høres ikke ut som en attenåring.»

Du kan umulig eksistere, forteller verden Blandine daglig. Du er ikke mulig.

«Vel,» sier Blandine. «Jeg er nå ihvertfall det.»

«Du er veldig …» Joan myser mot henne som om hun er et abstrakt maleri, før hun ser vekk. «Skal du begynne på universitetet?»

Blandine rører ved halsen sin, forbauset over å finne den der. «Nei.»

«Nåja,» sier Joan vennlig. «Det er aldri for sent. Du burde tenke på det. Det er mange sånne som deg der. Jeg gikk på VVCC selv en gang i tiden.»

Vacca Vale Community College. «Så fint, da,» sier Blandine. «Kanskje jeg skal søke meg inn.»

«Ja.» Joan smiler. «Jeg tror du ville likt deg der.»

De blir sittende uten å si noe. Blandine tvinger seg til å holde munn i håp om at Joan skal ta opp tråden med mystikernes fetisjering av lidelsen. Kanskje Joan bare tenker seg om. Men det blir snart klart at Joan bare venter på at temaet skal gå over, lik en haglbyge. Ensomheten griper tak i Blandine med styrken til en dukkefører.

«Har du fuglemater?» spør Blandine for å snakke om noe annet.

«Unnskyld?»

«Du bare – du er liksom typen til å ha fuglemater.»

«Nei,» svarer Joan.

«Er det sant?»

«Ja.»

«Har du hatt fuglemater noengang?»

«Nei.»

«Ikke engang da du var liten?»

«Nei.»

«Hm.» Blandine stikker biblioteksboken ned i bagen sin igjen. «Mellom oss sagt, Joan, skal jeg prøve meg som mystiker selv. Jeg tror jeg har en god plan. Såvidt jeg forstår, er ikke teismen en absolutt forutsetning. Jeg ønsker bare å forlate kroppen.»

Joan hoster. «Åja.»

«Jeg synes vi alle burde ta hverandre litt mer på alvor.»

Pause. «Kanskje det,» hvisker Joan.

«Det hender jeg labber rundt, kommer borti folk, hører dem spøke og krangle og nyse, men ikke klarer å tro at noen av dem er virkelige. Ikke jeg selv engang. Skjønner du hva jeg mener?»

Joan ser henne inn i øynene for første gang. «Ja.»

«Det er som Simone Weil sier: ‘Det å vite at denne mannen, som er sulten og tørst, virkelig eksisterer like meget som jeg, det er tilstrekkelig, da kommer resten av seg selv.’ Simone var hardcore mystiker.» Blandine biter på en negl. «Hva er resten, lurer jeg på.»

Taust igjen.

«Jeg er glad vi ble kjent,» sier Blandine. «Litt rart å være fremmed overfor naboen sin, er du ikke enig?»

«Jo. Absolutt.»

«Vi er noen søvngjengere, alle sammen. Kan jeg fortelle deg noe, Joan? Jeg ønsker å våkne. Det er drømmen min: å våkne.»

«Å. Javel. Det blir nok bra.»

«Jeg føler meg bedre etter å ha blitt kjent med deg. Ti milligram mer våken, liksom.»

Joan blinker med øynene. «Hyggelig å høre.»

«Men jeg vet at jeg ikke gjør det riktig.»

«Å?»

«Presse på deg religion og demoner og biografier. Svette blod. Du må tro jeg er helt koko.»

«Neida.» Joan sjekker telefonen sin med en overdrevent teatral bevegelse. «På ingen måte. Oi, jeg er sent ute. Jeg må nesten gå.» Hun reiser seg brått. «Hyggelig å treffe deg.» Hun lar vasken sin (40º farget) bli igjen i maskinen, går ut av vaskeriet og glir inn i kvelden som om hun bestreber seg på ikke å vekke den.

Alene tar Blandine seg til pannen. Hun er sikker på at hun har en sosial lidelse av noe slag, hun vet bare ikke hva den heter. Netttestene vet aldri hvor de skal plassere henne. Jevnt over føler hun seg enten for mye eller for lite – aldri passe. Det er som om hun har sittet i et vaskeri og skremt vettet av folk hele livet. Energinivået stiger stadig; hun burde ha tatt med vape’en sin. Hun tvinger seg til å sitte stille. Så sjekker hun klokken. Endelig er tiden inne til å gå.

Hun løfter opp kordfløyelsbagene, som er fulle av flasker med falskt blod, flere voodoodukker laget av pinner, poser med jord fra The Valley, lateksfrie hansker, låneboken fra biblioteket og små dyreskjeletter. Så går hun målbevisst inn i den fortryllende Midtvesten-skumringen, nordøstover i retning Vacca Vale Country Club. Det er varmt i været, men hendene hennes er numne.

En trussel mot oss alle

Vacca Vale Gazette

Av Araceli Gonzales Vacca Vale Gazette

Tirsdag 16. juli kl. 8.50 Oppdatert for 2 timer siden

MARKERING SPOLERT AV SABOTASJE

Igår kveld møttes myndighetspersoner til viltmiddag på Vacca Vale Country Club for å markere offentliggjøringen av en utbyggingsplan. Dessverre fikk ikke utbyggerne anledning til å smake på fruktene av sitt arbeid. På grunn av et mystisk angrep ble middagen avbrutt før den begynte.

Kl. 19.18 ble to store lufteluker åpnet i bankettsalen. Umiddelbart etterpå falt flere små dyreknokler og store mengder jord ned fra lukene, og sølte til bordet og gjestene. Disse gjenstandene ble etterfulgt av cirka to liter med noe som først ble antatt å være ekte blod, men som senere ble fastslått å være en god etterligning. Til slutt ble 26 voodoodukker sluppet ned gjennom luken. Dukkene var laget av kvister og hyssing. De hadde X’er til øyne.

For å forstå hvem som kan stå bak angrepet, sier privatetterforsker Ruby Grubb at det er viktig å sette seg inn i konteksten. «Når man har med en gruppe eller et enkeltindivid som begår

organisert sabotasje å gjøre, er det nesten alltid politisk motivert,» sier hun til Gazette. «For å finne dem må man se etter et motiv. Man må se på hele bildet. Ikke bare deres personlige historie, men historien til byen deres, landet deres, den verdenen de lever i. Jeg tror den første nøkkelen er å finne i utbyggingsforslaget selv.»

Revitaliseringsplanen for Vacca Vale vil generere anslagsvis 4 millioner dollar i lokale skatteinntekter årlig og skape flere tusen arbeidsplasser forutsatt at salget blir som forventet. Planen drar nytte av naturskjønnheten til Chastity Valley ved å bygge luksusboliger i åssidene og derigjennom forvandle Vacca Vale fra en døende postindustriell by til et senter for gründervirksomhet som vil tiltrekke seg talenter fra hele verden.

Fjoråret var særlig vanskelig for Vacca Vale, med en rekordhøy arbeidsledighet på 11, 7 prosent og en rottebestand som oversteg antall mennesker med anslagsvis 30 000 individer. (Hvem kan vel glemme den gangen en rotte falt ned fra taket på en Ta Ta’srestaurant og havnet i pommes frites’en til en gjest?) Samtidig oversteg bestanden av duskhalekaniner rottebestanden. Antall forbrytelser økte, og bare ifjor opplevde byen 319 drap, 21 068 tyverier, 14 472 innbrudd, 907 voldtekter og 644 brannstiftelser. I september ble byen utsatt for en 1000-årsflom som forårsaket skader for mer enn 3 millioner dollar, i tillegg til skadene forårsaket av 500-årsflommen bare noen måneder tidligere. Vacca Vale tronet øverst på Newsweeks årlige liste over «De ti hurtigst døende byene i USA». I februar så Vacca Vale seg nødt til å begjære seg konkurs, og byen ble satt under administr asjon.

I mars fanget Vacca Vales prekære tilstand oppmerksomheten til entreprenøren Benjamin Ritter, en byplanlegger bosatt i New York City som er kjent for sine usedvanlig vellykkede prosjekter med å gjenopplive småbyer over hele rustbeltet. Ritter inngikk snart et samarbeid med borgermester Douglas Barrington og den lokale eiendomsutvikleren Maxwell Pinky, grunnleggeren og administrerende direktør for Pinky LLC, om å forvandle tallene

for Vacca Vale fra rødt til svart. Allerede fire måneder senere var planen under utarbeidelse. Ritter mener at Chastity Valley er det perfekte stedet for nybygging. «Det er lang tradisjon for omstilling i Vacca Vale,» sier han til Gazette. «Det formelig oser av amerikansk vinnervilje her.»

Byggearbeidene settes i gang nå i august. Revitaliseringsplanen innebærer å pusse opp tomme fabrikklokaler etter Zorn Automobile og gjøre dem om til hovedkvarter for tre ulike teknologi-startuper hvis navn ikke vil bli offentliggjort før de pågående forhandlingene er sluttført.

Benjamin Ritter, Maxwell Pinky og borgermester Barrington var tilstede under gårsdagens middag sammen med 23 andre menn. Før maten ble servert, viste Ritter og medarbeiderne hans en liten film med livaktige simuleringer av planene, ledsaget av intervjuer med folk fra området som sier de ser frem til et økonomisk oppsving. Presentasjonen ble avsluttet med en sniktitt på en reklamefilm – den første av mange som vil bli vist over hele landet i løpet av året.

Da Ritter var ferdig med presentasjonen, avdekket klubbens stab maten, anrettet på porselensservise prydet med det nye byflagget – resultatet av fjorårets designkonkur ranse.

Etter at pastor Wheeler hadde ledet g ruppen i bønn, henvendte borgermester Barrington seg til herrene ved bordet. «Det er førti år siden Zorn forlot oss, og det er sant at vi aldri helt har kommet oss etter det slaget,» sa Barrington. «Men nå er det på tide at vi kommer oss på høyden igjen. Ikke ved å løfte oss etter håret, men ved hjelp av oppfinnsomhet. Tæl. Nevene. Hverandre. Nå er det på tide å begynne på nytt. Det finnes ikke noe mer amerikansk enn en ny giv!» Etter applausen tilføyde Barrington: «Kanskje bortsett fra saftig mat man har skutt selv!»

Måltidet bestod av hjort, elg, hare, fasan, kalkun, vaktel, gås og villand, alt sammen jaget og skutt i nærområdet av utbyggerne

selv og tilberedt av den meritterte kokken Danny Fiorentino, som var hentet til Vacca Vale for anledningen.

Middagen ble imidlertid forpurret.

«Jeg har aldri opplevd noe lignende,» sier Maxwell Pinky (34), som fikk den hvite dressen sin tilsølt av jord og falskt blod. «Det var svært enerverende. En aggressiv handling som dette er en trussel mot oss alle. Vi er her for å hjelpe og beskytte denne byen – å fremme fellesskapet – og dette var vel snarere det motsatte.»

«Vær trygg på at vi gjør alt vi kan for å oppspore synderne,» sier politibetjent Brian Stevens, som leder etterforskningen. Betjent Stevens og folkene hans ankom åstedet umiddelbart, men fant ingen spor etter gjerningspersonen eller -personene i ventilasjonssystemene eller området rundt. Overvåkningskameraene fanget ikke opp noe unormalt. Politiet har imidlertid kunnet fastslå at det falske blodet var tilvirket av vann, maissirup, mel, kakaopulver og rød konditorfarge.

«Vi har, som man sikkert forstår, ikke mye å gå ut fra,» sier Ruby Grubb til Gazette. «Men om jeg skulle gjette, vil jeg tro det er en miljøterrorist. For man må jo hugge sabla mange trær for å bygge det boligprosjektet i The Valley.»

Men ifølge betjent Stevens er det for tidlig å si noe om gjerningsmennene. «Vi har imidlertid grunn til å tro at det er erfarne kriminelle som står bak dette,» sier han. «Det fantes ikke fingeravtrykk, ikke noe DNA på noen av gjenstandene. Det eneste vi vet, er at vedkommende som tok seg inn i ventilasjonssystemet, må ha vært temmelig liten.»

Enkelte myndighetspersoner tror det er dyrerettighetsaktivister som står bak, i protest mot middagens innslag av vilt.

Som den småbyutvikleren han er, har Benjamin Ritter en annen teori.

«Det kan ikke være tvil om at dette var en protest mot utbyggingen i The Valley. Hvorfor skulle det ellers være tjueseks voodoodukker med i bildet? Når det var nøyaktig tjueseks

entreprenører tilstede? Ærlig talt,» sier Ritter til Gazette. «Jeg opplever denne formen for motstand hele tiden. Det kan være smertefullt for innbyggerne å være vitne til at byen deres endres. Vanligvis kommer protestene fra folk som er knyttet til lokalhistorien – ofte eldre mennesker. De er redd for at vi er den store stygge ulven som kommer for å blåse ned stamrestauranten deres og erstatte den med en kjederestaurant, valse ned familiedrevne kolonialer med bulldoser og bygge supermarkeder, fjerne kirkeparkeringen og bygge et idrettsanlegg som ingen bruker. Og de har grunn til å være skeptiske, for urbane revitaliseringsplaner har sviktet utallige beboere opp gjennom årene. Men vi skal ikke svikte dere. Jeg tror at når folk innser hvor fordelaktig arbeidet vårt blir for dem, for barna deres og for barnebarna, blir de ikke så redde lenger.»

Han fortsatte med å si at dersom han fikk sende én melding til dem som stod bak angrepet, ville den lyde: «Vi er på deres side.»

Betjent Stevens og folkene hans tror ikke at utbyggerne står overfor en reell trussel, men ber befolkningen være på vakt og melde fra om uvanlige hendelser til sin lokale politistasjon. Det inntrufne kan ha sammenheng med en rekke strømstanser som fant sted under en presentasjon av prosjektet nå i vår.

Sitter du på opplysninger om denne hendelsen, vær vennlig å ringe eller sende en SMS til 1-800-CRIMEFIGHTER, som også tar imot anonyme tips.

Vacca Vale Gazette kommer med oppdateringer om saken så snart de er tilgjengelige. Imens går revitaliseringsplanen sin gang som planlagt.