Etterliv

Ifemtiden på ettermiddagen mandag den femtende juli – to dager før hun forlater kroppen sin – stikker Blandine Watkins innom fellesvaskeriet før hun skal bevege seg nordøstover til kveldens aktivitet, som kanskje vil vise om hun er et moralsk eller et amoralsk menneske. Hun vet at moralsk dyd også kan innebære makt, og hun mener at det ikke finnes noe slikt som amoralske aktiviteter. Blandine tenker på noe Hildegard von Bingen skrev for cirka ni hundre år siden: Viljen ønsker en handling, hjernen mottar ønsket og tanken utformer det. Denne prosessen er imidlertid avhengig av forståelsen av hva som er godt og hva som er ondt. Blandine har massevis av vilje – viljen er lik en ild som baker enhver handling i en ovn, ifølge Hildegard – og en god del tanker, men mangler hun kanskje moralsk forståelse? Etter å ha overveid spørsmålet et par minutter kjenner hun at hun ikke er så opptatt av det.

Der hun sitter på benken i vaskeriet, prøver Blandine å løse opp musklene sine, fjerne seg fra kroppen og konsentrere seg om skvalpingen fra maskinene. En dump økonomisk angst dunker henne i nyrene. Hun tenker på den urbane revitaliseringsplanen som truer med å ødelegge det siste som er bra med Vacca Vale, nemlig et frodig parkområde som heter Chastity

Valley – Kyskhetsdalen. Blandine er lei av tegneserieskurker. Hun foretrekker skurker som er komplekse og nyanserte. Forkledd som helter.

Ved føttene hennes venter et par kraftige kordfløyelsbager lik to vakthunder. Blandine blir alltid rørt av at det underfinansierte vaskeriet byr på gratis kaffe. Hun prøver å konsentrere seg om duften av den, men en eksplosiv energi bygger seg opp inni henne. Det rykker ufrivillig i knærne hennes.

Vaskeriet er vanligvis tomt på mandager, men denne ettermiddagen sitter det en kvinne tvers overfor Blandine, med blikket festet på en forloren sokk på linoleumsgulvet. Uten å blunke, uten å se. Håret til kvinnen er musegrått, og hun er iført ullklær til tross for heten. Førtiårene. Hun ser ut som et spørsmålstegn, med et alminnelig ansikt forsynt med et par attenhundretallsbriller. Ensomheten hennes er like iøynefallende som korset hun bærer rundt halsen. Du kunne være overbevist om at du aldri hadde sett henne før selv om du passerte henne daglig. Du kunne være overbevist om at du så henne daglig selv om du aldri hadde passert henne før. Du kunne spørre henne om veien, du kunne se for deg at hun het Susan og jobbet innen regnskap, du kunne anta at hun holdt seg med fuglemater. Hun kunne være naboen din. Hun kunne være en slektning. Hun kunne være hvem som helst. Skremt av energien som bygger seg opp inni henne, bestemmer Blandine seg for å snakke med denne kvinnen.

«Bor du i Kaninburet?» spør Blandine. «Du virker kjent.»

Kvinnen rykker til. «Ja.» Stemmen hennes er som alterbrød – tynn og smakløs. Blandine ble ikke døpt, men det hender hun overværer en katolsk messe og mottar kommunionen likevel. De spør deg jo ikke om leg heller.

«Hvilken etasje?» spør Blandine.

«Andre.»

«Jeg bor i tredje. Hvilket leilighetsnummer?»

Kvinnen inspiserer Blandine som om hun røntgenbestråler henne etter skumle hensikter. «C2.»

«Det er jo rett under oss,» sier Blandine smilende. «Vi bor i C4.»

«Å?»

«Er det ikke pussig? Å bo så nær folk man ikke vet noe om?»

«Jovisst,» svarer kvinnen høflig. Hun fester blikket på maskinene, med åpenbar lengsel etter standardmanuset, som ikke krever annet av fremmede på offentlige steder enn utveksling av et par halvsmil for å gjøre det klart at man ikke har til hensikt å knivstikke hverandre. Hun tar korken av og på en flaske med vaskemiddel som hun holder i fanget.

«Hva heter du?» spør Blandine.

Kvinnen klemmer sammen kjevene, skuldrene, hendene.

«Joan.»

«Joan. Hyggelig å treffe deg, Joan. Jeg heter Blandine.»

Joan gjør en slags vinkebevegelse.

«Tror du på et etterliv?» spør Blandine.

«Unnskyld?»

«Et etterliv.»

«Et etterliv?

«Et liv etter døden?»

«Jeg vet hva det betyr,» sier Joan.

«Gjør du det?»

«Vet hva det betyr?»

«Tror på et etterliv?»

Joan finner et veggur å feste oppmerksomheten på. «Ja, jeg gjør vel det. Joda. Jeg er katolikk, så.»

«Det høres ut som om du ikke er sikker.»

Joan legger armene over kors. «Jeg er katolikk, sa jeg jo.»

«Kanskje du gjerne skulle hatt bevis.»

«Man trenger ikke bevis når man har troen,» svarer Joan. Så rødmer hun.

«Nei, ikke sant. Troen er basert på fravær av bevis.» Blandine gjør et opphold. «Men jeg har alltid tenkt at det er temmelig dårlig gjort av Gud. Å holde tilbake bevis, dersom verdensegget er så viktig. Det er sånn Hildegard von Bingen sier det – verdensegget Men ja, det er mistenkelig knipent å ikke gi oss annet enn et par selverklærte frelsere hvert tre tusende år. Profeter med vilt sprikende fortellinger. Jomfru Maria som viser seg på en skive ristet brød. Noen som mirakuløst blir kurert for muskelsvinn. Det er mye å be oss om uten sikre beviser, er du ikke enig? Særlig når det finnes så mange motstridende fortellinger og det står så mye på spill. Himmel eller helvete. Til evig tid.»

«Du sier noe,» sier Joan.

«Men Hildegard hevder at Gud sa til henne – vent litt, så skal jeg finne det – et øyeblikk …» Blandine blar i Kvinnelige mystikere. En antologi og begynner, til Joans forskrekkelse, å lese høyt: «Så Gud sa til Hildegard: ‘Du menneskeskapning! På menneskers vis ønsker du å vite mer om denne opphøyde planen, men du vil bli ilagt taushetsplikt, for du tillates ikke å snoke i flere av Guds hemmeligheter enn dem den allmektige ønsker å gi innsyn i, av hensyn til hans kjærlighet til de troende.» Blandine lukker boken og kniper øynene halvt igjen. «Jeg vet ikke helt. Det virker litt lettvint, spør du meg. Fordi Gud elsker dem som tror på ham så høyt, liksom? For en hybris!»

Joan skutter seg. «Nå, jeg vet ikke det.»

«Har du lest Den guddommelige komedie av Dante?» spør Blandine.

Joan reagerer som om hun blir gjort narr av. «Nei.»

«Les Skjærsilden, i det minste. Den er akkurat som Vacca Vale. Rene reiseguiden. Jeg mener det.»

Kroppen til Joan vrir seg av trang til å befinne seg et annet sted, og Blandine ser det. Hun skulle gjerne ha sluttet å plage den stakkars kvinnen, men har følelsen av at hun kommer til å drukne i en flodbølge av sin egen skremmende energi hvis hun slutter å snakke. «Jeg har lest om kvinnelige katolske mystikere i det siste,» sier Blandine.

«Å?»

«Vet du noe særlig om dem?»

«Nei.»

«De elsket å lide,» sier Blandine. «De var helt ville etter lidelse.»

Joan pirker på et neglebånd. Neglesengene hennes er katastrofale. «Hm.»

«De var noe helt for seg selv, disse mystikerne. Den salige Anna Maria Taigi, for eksempel. Hun hevdet å kunne se inn i fremtiden ved å titte inn i en – en slags solkule. Og Gabrielle Bossis – hun var en fransk skuespillerinne – skrev en bok med transkripsjoner av samtalene hun hadde med Jesus. Ord for ord, kan du tenke deg? Therese Neumann hverken spiste eller drakk noe utenom nattverden. Marie Rose Ferron fikk sin første visjon av Jesus da hun var seks år gammel. I Massachusetts, av alle steder. Og så har du Gemma Galgani. Lidenskapens datter, ble hun kalt. Når folk kom innom, var Gemma gjerne midt i en hellig ekstase, noen ganger med levitasjon inkludert. Hun hadde jevnlig visjoner av sin skytsengel og Jesus og jomfru Maria – hele gjengen – som liksom bare var i nærheten. Hun hadde ‘et stort ønske om å lide for Jesus’.»

Et vassent smil. «Det var da voldsomt.»

«Den salige Maria Bolognesi er en annen. Hun hadde en vanskelig barndom – underernæring, en rekke ulike sykdommer, en stefar som forgrep seg på henne, og så videre, vi har alle vært der – men på toppen av det hele var hun besatt et års tid. Det var de vanlige symptomene: redd for vievann og prester, klarte ikke å gå inn i kirker, klarte ikke å motta nattverden, spyttet tvangsmessig på religiøse motiver. Men det aller beste, synes nå jeg, er at det hendte usynlige krefter nappet i klærne til Maria, noe som skremte livskiten ut av vennene hennes.»

Joan hevet øyenbrynene. «Usynlige krefter?»

«Javisst, men det er ikke det jeg er mest fascinert av. Det er vennene. Maria opprettholdt et aktivt sosialt liv mens hun var besatt.» Blandine legger hånden over hjertet. «Utrolig.»

«Svært uvanlig,» sier Joan.

«Til slutt,» fortsetter Blandine, på vill flukt fra stormen inni seg ved hjelp av språket, «lurte en biskop seg til å velsigne Maria idet hun var på vei til et mentalsykehus, og dette skal visstnok ha fungert som eksorsisme. Mange av mystikerne ble diagnostisert med psykisk sykdom, noe annet var ikke å vente. Men akkurat da det begynte å gå seg til for Maria – fri for demoner, et trygt sted å være, bedre helse – hadde hun en visjon hvis høydepunkt var at Jesus trædde en rubinring på ringfingeren hennes.» Blandine stopper opp et øyeblikk. Hun prøver å avholde seg fra å bruke ordet hvis i den betydningen, for å redusere antall personer som ikke kan utstå henne. «Og da hun våknet opp fra synet, så hun den ekte, fysiske ringen akkurat der, på sin venstre hånd. Pang.»

Blandine ser at dette fascinerer Joan mot hennes vilje. «Hva gjorde hun da?»

«Å, det klikket for henne. Så sa Jesus: Du skal svette blod. Og vet du hva? Det var akkurat det hun gjorde. Uten avbrudd. Sølte til sengetøyet sitt og alt mulig.»

«Hvorfor?»

«Hvorfor hva?»

«Hvorfor svette blod?»

«For å lide for Jesus, antar jeg.»

«Men hvorfor akkurat slik?»

Blandine tenker seg om. «Det står det ikke noe om.»

«Merkelig!»

«Vet du hva som er enda merkeligere? Ifølge en av vennene hennes ble hele rommet fylt, etter at Maria hadde gjort det – svettet blod, altså – så ble hele rommet fylt med … en slags duft.»

«Hva luktet det?»

«Vet ikke. Søtt, visstnok.»

«Noe så grotesk,» sier Joan dystert.

«Ja, ikke sant. Men alt var ikke håpløst. Jesus hjalp Maria med å forutsi slutten på andre verdenskrig og å skaffe lillesøsteren jobb … personlig synes jeg den derre forlovet-med-Jesus-retorikken er skikkelig klein, i beste fall incestuøs, men det er slett ikke uvanlig. De fleste mystikerne melder om lignende erfaringer. Jesus viser seg for dem og – ja, du vet – frir.»

Svetten siler fra ansiktet på kvinnen. «Det kan jeg ikke si jeg liker.»

«Mange av dem hadde stigmata – det vil si at du blør fra håndleddene og føttene og fra siden. Uten medisinske årsaker. Hellige sår, kalles det. Sår som samsvarer med dem Jesus fikk under korsfestelsen.»

«Er det sant?»

«Det sies så. Men hvem vet. De fleste kvinnelige mystikerne sultet seg til fordel for ‘renere næring’. De var alltid veldig syke. Mange av dem døde i ung alder. Skeptikerne mener at synene deres i virkeligheten bare var migreneanfall. Selv tror jeg vi ser det vi frykter, og det vi begjærer. Vi ser oss rundt i verden, tar inn en tredjedel av all informasjonen, og så fyller underbevisstheten på med resten.» Blandine knekker opp knokene. «Jeg vet ikke helt om jeg tror på Gud.»

Joan tar av seg brillene og pusser glassene med det lange skjørtet. «Lesing er et fint tidsfordriv iblant.»

«Det hender jeg tenker at de bare var sultne.»

«Hvem?»

«Mystikerne.»

Joan tenker over det. «Det er mulig.»

Det er Joans nølende deltagelse i samtalen, ikke motviljen mot den, som ansporer Blandine til å mønstre all sin viljestyrke for å tvinge de løpske ordene som sprenger på, til å holde seg inne i hodet. Det er som å lukke en kjellerlem mot en virvelvind, og kneet hennes hopper vilt idet hun gjør det, men hun lykkes. Joan virker lettet.

Av Blandines mange innvendinger mot de katolske kvinnelige mystikerne er det særlig én hun ikke klarer å slå seg til ro med: den grunnleggende egoismen. Individualismen som gjør seg gjeldende hos dem. Selv innad i religiøse samfunn ble det oppmuntret til avsondrethet mystikerne imellom, og Blandine har klart for seg at når noen er midt i en hellig ekstase, interagerer de i virkeligheten bare med seg selv. En opphøyd form for masturbering. Mange klostre tok seg av fattige, gamle, syke, flyktninger, utstøtte, fengslede, funksjonshemmede eller foreldreløse. Mystikerne derimot – dem Blandine beundrer – var ikke særlig utadvendte. De betraktet isolasjon som en forutsetning for guddommelig mottagelighet. Flesteparten levde i praksis livet alene.

Så Blandine spør seg hvordan en mystiker av idag ville ha utfordret det altødeleggende kravet om evig vekst, dersom det var målet hennes? Da måtte hun ha brutt ut av isolasjonen. Det lar seg ikke gjøre å styrte det bestående uten å gå ut og oppnå en smule blikkontakt. Uansett hvor lite karbonfotavtrykk du avsetter, er det ikke bare å forsake mat og komfort og sex hele livet og skryte av å være etisk selvoppofrende. Blandine mener at hvis livet hennes skal kunne kalles etisk, må hun forsøke å gjøre noe med den systemiske urettferdigheten. Hun vet bare ikke hvordan hun skal gjøre det.

Blandine sukker. Hun har alltid visst at hun var for liten og dum til å lede en revolusjon, men hadde håpet hun i det minste kunne forestille seg en. Hun trekker pusten dypt, overmannet av erkjennelsen av hvor umulig det er å lære og oppnå alt hun trenger å lære og oppnå før hun dør. Hun er på full fart inn i tanker om albedoeffekten og den positive korrelasjonen mellom klimaendringer og de fleste masseutryddelser i geologisk forstand da Joan mister vaskemiddelkorken. Den triller innunder en vaskemaskin. Blandine reiser seg og henter den for henne.

«Værsågod.»

«Takk skal du ha,» svarer Joan. «Hvor gammel er du?»

«Atten.»

«Atten!» utbryter Joan. «Men du kan da ikke – er det sant?»

«Ja. Hvordan det?»

«Du ser ikke ut som om du er atten.»

Denne beskyldningen gjør Blandine mer deprimert for hver gang hun hører den.

«Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal se ut,» mumler hun. «Det er bare … du høres ikke ut som en attenåring.»

Du kan umulig eksistere, forteller verden Blandine daglig. Du er ikke mulig.

«Vel,» sier Blandine. «Jeg er nå ihvertfall det.»

«Du er veldig …» Joan myser mot henne som om hun er et abstrakt maleri, før hun ser vekk. «Skal du begynne på universitetet?»

Blandine rører ved halsen sin, forbauset over å finne den der. «Nei.»

«Nåja,» sier Joan vennlig. «Det er aldri for sent. Du burde tenke på det. Det er mange sånne som deg der. Jeg gikk på VVCC selv en gang i tiden.»

Vacca Vale Community College. «Så fint, da,» sier Blandine. «Kanskje jeg skal søke meg inn.»

«Ja.» Joan smiler. «Jeg tror du ville likt deg der.»

De blir sittende uten å si noe. Blandine tvinger seg til å holde munn i håp om at Joan skal ta opp tråden med mystikernes fetisjering av lidelsen. Kanskje Joan bare tenker seg om. Men det blir snart klart at Joan bare venter på at temaet skal gå over, lik en haglbyge. Ensomheten griper tak i Blandine med styrken til en dukkefører.

«Har du fuglemater?» spør Blandine for å snakke om noe annet.

«Unnskyld?»

«Du bare – du er liksom typen til å ha fuglemater.»

«Nei,» svarer Joan.

«Er det sant?»

«Ja.»

«Har du hatt fuglemater noengang?»

«Nei.»

«Ikke engang da du var liten?»

«Nei.»

«Hm.» Blandine stikker biblioteksboken ned i bagen sin igjen. «Mellom oss sagt, Joan, skal jeg prøve meg som mystiker selv. Jeg tror jeg har en god plan. Såvidt jeg forstår, er ikke teismen en absolutt forutsetning. Jeg ønsker bare å forlate kroppen.»

Joan hoster. «Åja.»

«Jeg synes vi alle burde ta hverandre litt mer på alvor.»

Pause. «Kanskje det,» hvisker Joan.

«Det hender jeg labber rundt, kommer borti folk, hører dem spøke og krangle og nyse, men ikke klarer å tro at noen av dem er virkelige. Ikke jeg selv engang. Skjønner du hva jeg mener?»

Joan ser henne inn i øynene for første gang. «Ja.»

«Det er som Simone Weil sier: ‘Det å vite at denne mannen, som er sulten og tørst, virkelig eksisterer like meget som jeg, det er tilstrekkelig, da kommer resten av seg selv.’ Simone var hardcore mystiker.» Blandine biter på en negl. «Hva er resten, lurer jeg på.»

Taust igjen.

«Jeg er glad vi ble kjent,» sier Blandine. «Litt rart å være fremmed overfor naboen sin, er du ikke enig?»

«Jo. Absolutt.»

«Vi er noen søvngjengere, alle sammen. Kan jeg fortelle deg noe, Joan? Jeg ønsker å våkne. Det er drømmen min: å våkne.»

«Å. Javel. Det blir nok bra.»

«Jeg føler meg bedre etter å ha blitt kjent med deg. Ti milligram mer våken, liksom.»

Joan blinker med øynene. «Hyggelig å høre.»

«Men jeg vet at jeg ikke gjør det riktig.»

«Å?»

«Presse på deg religion og demoner og biografier. Svette blod. Du må tro jeg er helt koko.»

«Neida.» Joan sjekker telefonen sin med en overdrevent teatral bevegelse. «På ingen måte. Oi, jeg er sent ute. Jeg må nesten gå.» Hun reiser seg brått. «Hyggelig å treffe deg.» Hun lar vasken sin (40º farget) bli igjen i maskinen, går ut av vaskeriet og glir inn i kvelden som om hun bestreber seg på ikke å vekke den.

Alene tar Blandine seg til pannen. Hun er sikker på at hun har en sosial lidelse av noe slag, hun vet bare ikke hva den heter. Netttestene vet aldri hvor de skal plassere henne. Jevnt over føler hun seg enten for mye eller for lite – aldri passe. Det er som om hun har sittet i et vaskeri og skremt vettet av folk hele livet. Energinivået stiger stadig; hun burde ha tatt med vape’en sin. Hun tvinger seg til å sitte stille. Så sjekker hun klokken. Endelig er tiden inne til å gå.

Hun løfter opp kordfløyelsbagene, som er fulle av flasker med falskt blod, flere voodoodukker laget av pinner, poser med jord fra The Valley, lateksfrie hansker, låneboken fra biblioteket og små dyreskjeletter. Så går hun målbevisst inn i den fortryllende Midtvesten-skumringen, nordøstover i retning Vacca Vale Country Club. Det er varmt i været, men hendene hennes er numne.

En trussel mot oss alle

Vacca Vale Gazette

Av Araceli Gonzales Vacca Vale Gazette

Tirsdag 16. juli kl. 8.50 Oppdatert for 2 timer siden

Markering Spolert Av Sabotasje

Igår kveld møttes myndighetspersoner til viltmiddag på Vacca Vale Country Club for å markere offentliggjøringen av en utbyggingsplan. Dessverre fikk ikke utbyggerne anledning til å smake på fruktene av sitt arbeid. På grunn av et mystisk angrep ble middagen avbrutt før den begynte.

Kl. 19.18 ble to store lufteluker åpnet i bankettsalen. Umiddelbart etterpå falt flere små dyreknokler og store mengder jord ned fra lukene, og sølte til bordet og gjestene. Disse gjenstandene ble etterfulgt av cirka to liter med noe som først ble antatt å være ekte blod, men som senere ble fastslått å være en god etterligning. Til slutt ble 26 voodoodukker sluppet ned gjennom luken. Dukkene var laget av kvister og hyssing. De hadde X’er til øyne.

For å forstå hvem som kan stå bak angrepet, sier privatetterforsker Ruby Grubb at det er viktig å sette seg inn i konteksten. «Når man har med en gruppe eller et enkeltindivid som begår organisert sabotasje å gjøre, er det nesten alltid politisk motivert,» sier hun til Gazette. «For å finne dem må man se etter et motiv. Man må se på hele bildet. Ikke bare deres personlige historie, men historien til byen deres, landet deres, den verdenen de lever i. Jeg tror den første nøkkelen er å finne i utbyggingsforslaget selv.»

Revitaliseringsplanen for Vacca Vale vil generere anslagsvis 4 millioner dollar i lokale skatteinntekter årlig og skape flere tusen arbeidsplasser forutsatt at salget blir som forventet. Planen drar nytte av naturskjønnheten til Chastity Valley ved å bygge luksusboliger i åssidene og derigjennom forvandle Vacca Vale fra en døende postindustriell by til et senter for gründervirksomhet som vil tiltrekke seg talenter fra hele verden.

Fjoråret var særlig vanskelig for Vacca Vale, med en rekordhøy arbeidsledighet på 11, 7 prosent og en rottebestand som oversteg antall mennesker med anslagsvis 30 000 individer. (Hvem kan vel glemme den gangen en rotte falt ned fra taket på en Ta Ta’srestaurant og havnet i pommes frites’en til en gjest?) Samtidig oversteg bestanden av duskhalekaniner rottebestanden. Antall forbrytelser økte, og bare ifjor opplevde byen 319 drap, 21 068 tyverier, 14 472 innbrudd, 907 voldtekter og 644 brannstiftelser. I september ble byen utsatt for en 1000-årsflom som forårsaket skader for mer enn 3 millioner dollar, i tillegg til skadene forårsaket av 500-årsflommen bare noen måneder tidligere. Vacca Vale tronet øverst på Newsweeks årlige liste over «De ti hurtigst døende byene i USA». I februar så Vacca Vale seg nødt til å begjære seg konkurs, og byen ble satt under administr asjon.

I mars fanget Vacca Vales prekære tilstand oppmerksomheten til entreprenøren Benjamin Ritter, en byplanlegger bosatt i New York City som er kjent for sine usedvanlig vellykkede prosjekter med å gjenopplive småbyer over hele rustbeltet. Ritter inngikk snart et samarbeid med borgermester Douglas Barrington og den lokale eiendomsutvikleren Maxwell Pinky, grunnleggeren og administrerende direktør for Pinky LLC, om å forvandle tallene for Vacca Vale fra rødt til svart. Allerede fire måneder senere var planen under utarbeidelse. Ritter mener at Chastity Valley er det perfekte stedet for nybygging. «Det er lang tradisjon for omstilling i Vacca Vale,» sier han til Gazette. «Det formelig oser av amerikansk vinnervilje her.»

Byggearbeidene settes i gang nå i august. Revitaliseringsplanen innebærer å pusse opp tomme fabrikklokaler etter Zorn Automobile og gjøre dem om til hovedkvarter for tre ulike teknologi-startuper hvis navn ikke vil bli offentliggjort før de pågående forhandlingene er sluttført.

Benjamin Ritter, Maxwell Pinky og borgermester Barrington var tilstede under gårsdagens middag sammen med 23 andre menn. Før maten ble servert, viste Ritter og medarbeiderne hans en liten film med livaktige simuleringer av planene, ledsaget av intervjuer med folk fra området som sier de ser frem til et økonomisk oppsving. Presentasjonen ble avsluttet med en sniktitt på en reklamefilm – den første av mange som vil bli vist over hele landet i løpet av året.

Da Ritter var ferdig med presentasjonen, avdekket klubbens stab maten, anrettet på porselensservise prydet med det nye byflagget – resultatet av fjorårets designkonkur ranse.

Etter at pastor Wheeler hadde ledet g ruppen i bønn, henvendte borgermester Barrington seg til herrene ved bordet. «Det er førti år siden Zorn forlot oss, og det er sant at vi aldri helt har kommet oss etter det slaget,» sa Barrington. «Men nå er det på tide at vi kommer oss på høyden igjen. Ikke ved å løfte oss etter håret, men ved hjelp av oppfinnsomhet. Tæl. Nevene. Hverandre. Nå er det på tide å begynne på nytt. Det finnes ikke noe mer amerikansk enn en ny giv!» Etter applausen tilføyde Barrington: «Kanskje bortsett fra saftig mat man har skutt selv!»

Måltidet bestod av hjort, elg, hare, fasan, kalkun, vaktel, gås og villand, alt sammen jaget og skutt i nærområdet av utbyggerne selv og tilberedt av den meritterte kokken Danny Fiorentino, som var hentet til Vacca Vale for anledningen.

Middagen ble imidlertid forpurret.

«Jeg har aldri opplevd noe lignende,» sier Maxwell Pinky (34), som fikk den hvite dressen sin tilsølt av jord og falskt blod. «Det var svært enerverende. En aggressiv handling som dette er en trussel mot oss alle. Vi er her for å hjelpe og beskytte denne byen – å fremme fellesskapet – og dette var vel snarere det motsatte.»

«Vær trygg på at vi gjør alt vi kan for å oppspore synderne,» sier politibetjent Brian Stevens, som leder etterforskningen. Betjent Stevens og folkene hans ankom åstedet umiddelbart, men fant ingen spor etter gjerningspersonen eller -personene i ventilasjonssystemene eller området rundt. Overvåkningskameraene fanget ikke opp noe unormalt. Politiet har imidlertid kunnet fastslå at det falske blodet var tilvirket av vann, maissirup, mel, kakaopulver og rød konditorfarge.

«Vi har, som man sikkert forstår, ikke mye å gå ut fra,» sier Ruby Grubb til Gazette. «Men om jeg skulle gjette, vil jeg tro det er en miljøterrorist. For man må jo hugge sabla mange trær for å bygge det boligprosjektet i The Valley.»

Men ifølge betjent Stevens er det for tidlig å si noe om gjerningsmennene. «Vi har imidlertid grunn til å tro at det er erfarne kriminelle som står bak dette,» sier han. «Det fantes ikke fingeravtrykk, ikke noe DNA på noen av gjenstandene. Det eneste vi vet, er at vedkommende som tok seg inn i ventilasjonssystemet, må ha vært temmelig liten.»

Enkelte myndighetspersoner tror det er dyrerettighetsaktivister som står bak, i protest mot middagens innslag av vilt.

Som den småbyutvikleren han er, har Benjamin Ritter en annen teori.

«Det kan ikke være tvil om at dette var en protest mot utbyggingen i The Valley. Hvorfor skulle det ellers være tjueseks voodoodukker med i bildet? Når det var nøyaktig tjueseks