han kjøpt av en langer, så den var illegal og ble beslaglagt av politiet. I varetekt klagde han på magesmerter, det klassiske symptomet på abstinens hos opiatmisbrukere, og mente han burde undersøkes av en lege med tanke på kreft. Å avhøre misbrukere med sterk abstinens, som for øvrig er helt vanlig i slike saker, befinner seg i grenselandet for «torturliknende omstendigheter». Slik var det ifølge Cappelen ikke her. Han fikk noen medikamenter av fengselslegen for å dempe symptomene, en allergimedisin som skulle hjelpe på den fysiske abstinensen, samt det angst- og psykosedempende middelet Truxal. Det hadde hjulpet; han hadde i hvert fall greid å sove. Egentlig var ikke Cappelen særlig langt hjemmefra. Ila fengsel og forvaringsanstalt ligger bare åtte kilometer fra dørstokken hans i Bærumsveien 197. Fengselet ble bygd mot slutten av 1930-tallet, opprinnelig som kvinnefengsel, en klynge røde teglsteinshus i skogbrynet ved Løvenskioldbanen, det største skytebaneanlegget i Skandinavia. Her har det sittet fint folk før. Et par generasjoner nordmenn kjente Ila bedre som den tyske konsentrasjonsleiren Grini. Der satt mange fremtidige samfunnstopper, to statsministre blant dem, i forvaring mellom 1940 og 1945. De hadde drevet aktivt motstandsarbeid eller mer symbolske markeringer mot okkupanten. Fangerullene fra Grini er nesten en «hvem-er-hvem» over personer som fikk makt og innflytelse etter krigen. En av dem var høyesterettsadvokat Johan B. Hjort, bestefar til dommeren i Cappelen/Jensen-saken. Ikke mye av denne frihetskjempe-glamouren smittet av på Gjermund Cappelens tilværelse, der han satt på Ila i isolat. Riktignok er det mange som mener at det bør være en menneskerett å få røyke cannabis, men de utpeker ikke folk som ham til martyrer. Ingen står utenfor tingretten og synger «Kumbaya». Tvert imot, er det ikke med en viss avsky og
12 | forbindelsen