PEDER KJØS DU KAN FÅ DET BEDRE
Forstå mer av deg selv og
relasjonene
dine
© 2023 J.M. Stenersens Forlag AS
gsdesign: Terese Moe Leiner
Sats: Dag Brekke/akzidenz
Papir: Holmen Book Cream 80 g
Boken er satt med: Lyon 11/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-7201-816-9
J.M. Stenersens Forlag
Tordenskiolds gate 2
0160 Oslo
www.jms.no
post@jms.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
Innhold
Vinter i ødemarka 7
Del 1: Kan man fikse seg selv? 11
Del 2: Fortid, nåtid, framtid 75
Del 3:
Oppvåkning 143
Takk 159
Sluttnoter 161
Kilder 163
Vinter i ødemarka
Mamma døde for snart tre år siden. Familien kunne ikke samles rundt sykesengen de siste dagene, for dette hendte under pandemien, i en periode da sykehuset håndhevet smittevernreglene strengt. Mye av tiden satt vi hos henne én om gangen, i skift på et par timer. Pappa parkerte campingbilen like utenfor hovedinngangen, og så byttet han og vi tre søsknene på å sove der og å sitte hos mamma.
Vi fikk organisert at barnebarna kom til forskjellige tider og tok farvel. Akkurat dét var noe av det vondeste, synes jeg. Barnebarna og mamma som visste at de så hverandre for siste gang. De gråt og holdt rundt hverandre og sa ha det bra. Og så var det selvfølgelig pappa. For ham var avskjeden så lang. Det var drøye to år med mamma som fikk cellegift, mamma som ble tynnere, som mistet håret, som var redd, vekslende håp mot nedslående prognoser og så til slutt noen måneder med visshet. For ham må det på en måte ha vært en slags befrielse også, hvis det kan være lov å tenke sånn, en uendelig vond ende på noe endeløst vondt. Han virket samlet og stødig. Godt forberedt.
Helt mot slutten var mamma ganske sløvet av smertestillende og gikk inn og ut av bevissthet. Hun var koblet til en pumpe som hun kunne styre selv. Det var ingen vits i å begrense tilgangen lenger. Hun hadde ingen smerter, men
7
vi fikk heller ikke særlig mye kontakt med henne. Hun sov for det meste, og var innadvendt og fjern når hun var våken. Av og til hallusinerte hun, hun så farger og lys og trodde at hun var hjemme.
Den siste kvelden satt jeg en lang stund sammen med henne og holdt henne i hånden. På TV var det et naturprogram, om å overleve om vinteren i ødemarka, nydelig filmet, snø og dyr og endeløs skog, eventyrere i tjukk jakke under stor, kald himmel. Lyden var av, og jeg fulgte ikke med. Hun pustet så sjelden at jeg flere ganger tenkte at nå, nå er det slutt, dette var hennes siste åndedrag. Jeg tenkte at det var godt sånn, og så pustet hun igjen likevel.
Så tenkte jeg på hvordan de siste par åra hadde vært. Jeg var ikke en god sønn i den tiden.
Hun var så syk og fikk den fæle cellegiftbehandlingen, prognosen var så dårlig, hun ble bare sykere og sykere. Likevel var jeg nesten aldri på besøk. Jeg ringte sjelden. Pappa ba meg om å gjøre det, igjen og igjen, det betydde så mye for henne når jeg gjorde det, sa han, en dag jeg ringte, var en god dag. Men når jeg først ringte, varte samtalen sjelden mer enn fem minutter, og jeg ble nesten bare enda mer lei meg etterpå. Hun sa liksom ingenting, hun svarte bare helt kort, i setninger som gikk nedover på slutten, inn mot avslutning, hun spurte nesten aldri om noe og fulgte ikke opp når jeg svarte, hun bare konkluderte, «ja ja, det går nok fint», «ja, det er bare å stå på, det». Så tenkte jeg at jeg kanskje bare skulle prate nå, der ved senga hennes. Bare snakke i vei om alt, liksom. Men nei, det ville bare ha blitt melodramatisk, som en scene fra en TV-serie.
Av og til våknet hun til litt og så på meg og smilte. Hun sa noen få setninger, lavt og sakte. Diksjonen var tydelig preget av morfinen, men likevel:
8
Jeg er så stolt av deg. Og Hanne. Og Eirik. Og Anna. Og Alfred.
Den boka di, den om berøring, det var en fantastisk bok.
Jeg er ikke redd lenger.
Jeg vet hva jeg går til.
Så klemte hun hånden min så vidt og kikket opp på meg og smilte litt, og jeg syntes at øynene hennes var som et barns. Jeg er veldig glad i deg også, mamma, sa jeg.
Og så tenkte jeg: Men mamma, vi kom liksom ikke sånn helt ordentlig nær, vi.
Del 1: Kan man fikse seg selv?
Terapi begynner i en blanding av smerte og håp. Du har kanskje prøvd lenge å gjøre noe med det som er vondt og vanskelig i livet ditt uten å få det til, men du håper likevel at du kan få det bedre. Det er derfor du har søkt hjelp. Det er ikke sikkert at du har så sterk tro, men noe håp har du, ellers hadde du ikke tatt deg bryet med å møte opp. Sånn tenker jeg om denne boken også. Jeg regner med at noe i livet ditt er vanskelig, men at du har et håp om at det kan komme noe godt ut av å lese den. Dette håpet, sammen med vilje til å forstå mer av deg selv og til å gjøre noe på en annen måte enn før, er gode forutsetninger for å få det bedre, enten du har et helt konkret problem, eller du plages av en mindre klart definert uro.
Da jeg begynte å skrive på denne boken, ville jeg gjerne vise hvordan mye av arbeidet i terapi kan gjøres på egen hånd, basert på mine egne erfaringer som terapeut, og selvfølgelig underbygget av forskning og psykologiske teorier.
Jeg begynte å skrive en stund før mamma døde. Til å begynne med forandret det ikke skrivingen så mye at hun ble borte. Jeg hadde en nokså klar plan for boken, og leste forskning og skrev kapitler slik jeg har gjort det før. Etter et års tid ble det likevel tydeligere at jeg stadig vendte
12
tilbake til min egen private uro og grubling mens jeg skrev. Mye av det handlet om forholdet mellom mamma og meg. Jeg syntes det var overraskende fordi jeg har hatt en vanlig, komfortabel oppvekst i et trygt miljø, med gode, velmenende foreldre. Riktignok har jeg alltid hatt en tendens til å bli deprimert og trekke meg inn i meg selv, uten at jeg nødvendigvis har kunnet vise til noen veldig tydelig grunn. Det har stort sett gått over relativt raskt og har ikke vært noe stort problem. Nå var det litt annerledes. Det ga seg liksom ikke. Den første tiden sørget jeg og savnet mamma, men etter hvert gled sorgen over i en slags seig, ganske stillestående grubling over forholdet vårt. Jeg følte meg tom og trist, og mistet lysten til å skrive videre på boken. I stedet begynte jeg å skrive på forskjellige andre prosjekter, men jeg merket at de samme følelsene ble med inn i disse. Savn og tomhet og stillstand.
Omtrent her hadde det passet godt hvis jeg kunne ha beskrevet et tydelig vendepunkt der jeg forsto at jeg måtte gjøre noe helt annerledes, men slik var det egentlig ikke. Det var mer sånn at jeg skjønte at jeg måtte bruke skrivingen til å forstå mer av min egen reaksjon og forholdet mellom mamma og meg. Jeg vegret meg og hadde ikke lyst til å skrive om dette. Jeg ville heller skrive boken så saklig, praktisk og nyttig som mulig, med solid forankring i forskning, teori og terapeutisk praksis. Boken skulle for all del ikke bli noen selvbiografi eller en fortelling om «den tunge tiden». Da jeg begynte å tenke mer grundig over denne vegringen, og kjenne ordentlig etter hva den handlet om, fikk jeg tilbake lysten til å skrive. Og måten jeg tenkte og skrev på lignet veldig på det arbeidet som pleier å foregå i terapi, syntes jeg. Det begynte å føles riktig å ta med en god del mer av dette i boka enn jeg hadde planlagt, for det hjalp meg å
13
tenke sånn. Jeg fikk forsterket en erfaring som jeg hadde fra før, både som terapeut og som klient i terapi: Samme hvilken stol jeg har sittet i på psykologkontoret, har det vært klientens egen tenkning og grubling, klientens egne følelser og fortolkninger av disse, og klientens egne forsøk på å gjøre noe på en annen måte for seg selv og i forholdene sine til andre som har betydd mest for om terapien har hatt en god virkning.
Det kanskje viktigste bidraget terapeuten kan gi, er å understøtte det håpet klienten har. Det er lettere for klienten å tenke, føle og handle annerledes når terapeuten er med på å reflektere og finne nye måter å handle på, og legger til rette for dette arbeidet ved å møte klienten med åpenhet, varme, aksept og et virkelig ønske om å forstå. God terapi er et godt møte med en som lytter og hjelper deg med å styrke kimen av håp, og med å finne måter å bryte ut av egne mønstre på.
En god terapeut kan være til stor hjelp, men bare i den grad du selv bruker henne eller ham på en måte som er til nytte for deg. Dette er et viktig poeng som har godt grunnlag i terapiforskningen, men som likevel ofte kommer litt i bakgrunnen når det er snakk om virkningen av behandling: Det er klienten som bruker terapien i sitt eget forsøk på å få det bedre, ikke terapeuten som «behandler» en passiv mottaker.1 Terapeuten gjør kanskje ikke så mye mer enn å hjelpe deg med å bruke dine egne krefter til ditt eget beste. I så måte kan terapeutens bidrag være viktig nok, men det er likevel du selv som tar alle valgene og de modige skrittene, som velger å tro at noe bedre er mulig, som gjør noe på en annen måte enn før og som får annen respons enn før fra andre, i ditt eget liv, utenfor terapirommet.