Forord

Dette er en bok om mot, trass, fortvilelse, håp, kreativitet og humor. Om sangens betydning for et hærtatt folk. Ikke den sangen og musikken som er skrevet for de store anledninger, men sangene som ble til på en celle blant fangekamerater eller i små lystige private lag ute i det okkuperte Norge. Sanger som ble sunget på bakrommet til hovedstadens revyscener eller blant ungdommer som drev motstandsarbeid langt til skogs og til fjells. Sanger som i stor grad gikk i glemmeboken da freden kom. Når enkelte av disse sangene senere likevel ble til allemannseie, og noen til og med ble nasjonale klenodier, hadde det med tilfeldigheter å gjøre. Tilfeldigheter, og selvfølgelig også sangenes kvaliteter.

Disse sangene ble ikke kun skrevet for moro skyld, eller som rent tidsfordriv, og ved å fortelle disse historiene håper jeg å synliggjøre sangens og kulturens store betydning for et folk i krise. Det handler om illegale og forbudte sanger, skrevet av norske kvinner og menn, og om hverdagslivet i en okkupert hovedstad. Om vanlige menneskers problemer, om harselas og galgenhumor. Og om det å sno seg unna nazistenes strenge sensur. Det handler om gutta på skauens og Milorgs kampsanger, om musikk- og revylivet under krigen, om sang i fengsler, fangeleirer og konsentrasjonsleirer. Om samhold og nød, om de dødsdømtes sanger, og om sanger som aldri ble sunget. Men mest av alt handler boken om sangen som selvoppholdelsesdrift for å overleve i et okkupert Norge.

I mange år har jeg samlet på dikt og sanger fra de mørke krigsårene da Norge var okkupert. Dette er etter hvert blitt til et stort materiale,

og jeg har ingen ambisjon om å favne alle de mange hundre sangene jeg har samlet, i denne boken. Men jeg ønsker å vise eksempler på hvorfor og hvordan sangene ble til, og hvordan de ble brukt. I en egen del bakerst i boken er et lite knippe av sangene nedskrevet med enkel gitarbesifring. Flere av sangene finnes på innspillinger med Gutta på skauen, en trio bestående av Fredrik Øie Jensen, Svein Olav Blindheim og meg selv. Og lenke til enda flere innspilte sanger finnes på www.vollestad.com.

Det er et stort spenn i utvalget av sanger og historier i denne boken. Noen av sangene ble til under svært vanskelige forhold under flukt, eller i fangeleirer i Norge, eller i andre tyskokkuperte områder. Andre ble til i private hjem og hytter rundt om i landet.

De fleste av sangene ble til i det skjulte, og kildene er til tider mangelfulle og sprikende. Dette er krigens folketoner, mange med ukjent opphav. Og som i likhet med andre folketoner finnes det noen ganger flere varianter. I disse tilfellene har jeg forsøkt å presentere den beste versjonen. I noen av tekstene og sitatene har jeg også valgt å rette åpenbare skrivefeil.

De siste 10–12 årene har jeg brukt mye tid på å grave frem og samle inn disse sangene, og historiene knyttet til dem. Høsten 2021 var jeg i tillegg så heldig å motta fire omfangsrike dagbøker fra krigens dager, skrevet av en ung kvinne bosatt i Oslo. Gjennom rundt 1500 håndskrevne dagboksider har Sigrid Solberg detaljert beskrevet hvordan dagliglivet fortonet seg i hovedstaden, og disse dagbøkene gir, i likhet med sangene, et unikt innblikk i livet til vanlige mennesker gjennom de fem krigsårene.

Den 19. august 2021 inviterte kong Harald, kronprins Haakon og den norske regjeringen gjenlevende krigsveteraner, fanger og uteseilere til en høytidelig seremoni i Operaen i Oslo. Arrangementet skulle egentlig ha funnet sted i mai 2020, men koronapandemien hadde satt en stopper for arrangementet den gangen. Jeg var tildelt det ærefulle oppdraget å synge for denne eksklusive forsamlingen. En av flere sanger i programmet var «Partisanersang», sangen som i sin tid vekket min interesse for krigens illegale sanger, og som dermed

også var spiren til dette bokprosjektet. Det var sterkt å oppleve hvordan disse tekstene fra krigens dager fortsatt beveget, ikke bare veteranene, men alle som var til stede i Operaen denne formiddagen.

Det var høsten 2009 at ble jeg kontaktet av noen gamle milorgkarer. Kunne jeg hjelpe dem med å lage en allsangversjon av «Partisanersang»? Denne sangen hadde 65 år tidligere, i verdenskrigens siste år, vunnet førstepremien i en sangkonkurranse blant medlemmene av Milorgs gruppe D-14.2.

Milorg, eller «Organisasjonen» som den først ble kalt, ble opprettet høsten 1940 med formål om å forberede frigjøringen av landet, og som støtte til en eventuell alliert invasjon. Organisasjonen ble etter hvert delt inn i 22 distrikter, og Milorg D-14.2 strakk seg fra Krokskogen i Hole kommune i sør til Hadeland og Hallingdal i nord. Men de drev altså ikke bare med motstandskamp disse karene i D-14.2, noen hadde også brukt tid på å skrive sangtekster, og arrangere en sangkonkurranse.

Konkurransen hadde gått ut på å skrive den beste partisanersangen, for det var partisaner gutta i Milorg kalte seg høsten 1944. Senere ble gutta på skauen kallenavnet på disse unge mennene som dro til skogs sensommeren og høsten 1944 for å unngå å bli innrullert i Nasjonal Samlings Arbeidstjeneste. Etter krigen er begrepet gutta på skauen av mange feilaktig blitt brukt også som en samlebetegnelse for andre medlemmer av Milorg, hjemmestyrkene, hjemmefronten og andre motstandsgrupper her hjemme.

Etter krigen var «Partisanersang» blitt sangen disse veteranene stemte i hver gang de møttes, både i uformelle samlinger og ved store markeringer som ved Partisanersteinen, minnestedet som ligger mellom Ådalen og Sokna på Ringerike. Her hadde veteranene opp gjennom årene sunget for både kong Olav, for kronprins Haakon, forsvarssjefer og en rekke statsråder. Men nå i 2009 var gutta blitt litt rustne i røsten og trengte hjelp.

Hvorfor akkurat jeg ble kontaktet den gangen i 2009, var nok fordi jeg sammen med mine medmusikanter i trioen Gutta på skauen nylig hadde holdt en serie konserter med sanger og historier

fra Krokskogen og Nordmarka. Men på tross av trioens navn og min interesse for markahistorier hadde jeg ikke hørt om denne sangkonkurransen under krigen, og heller ikke tenkt så mye over hva som ble skrevet og sunget her hjemme i okkupasjonsårene. Men dette ville jeg selvfølgelig være med på. Dermed ble jeg satt i kontakt med «Baldor», og med en liten lydopptaker tok jeg turen hjem til ham i Oslo. Dette møtet kom til å bli retningsgivende for mye av det jeg skulle befatte meg med som sanger og musiker i de kommende årene, og altså også som forfatter.

Baldor hadde nettopp fylt 19 år da krigen kom til Norge, og fire år senere var han med på å bygge en av de første «cellene» Milorg etablerte på Krokskogen høsten 1944. «Celle» var Milorgs egen betegnelse på de små hyttene gutta på skauen satte opp langt til skogs, etter å ha blitt oppfordret og beordret til å forlate bygd og by sommeren 1944.

Baldors virkelige navn var Reidar Bjørn-Larsen. Baldor hadde vært dekknavnet hans under krigen, og det navnet brukte han fortsatt med stolthet i 2009, og med den største selvfølge. Etter krigen hadde han blant annet gjort karriere i politiets overvåkningsavdeling, vært sjef for det som den gang het Mordkommisjonen, og vært vaktsjef ved Norges ambassade i Moskva.

Baldor var utstyrt med en fabelaktig hukommelse, og han elsket å synge og å fortelle. Og ikke bare kunne han fortelle om livet på skauen og Milorgs sangkonkurranse høsten 1944, han kunne også fortsatt mange av sangene utenat. Og han var mer enn villig til å dele sin kunnskap med meg.

Dette ble starten på et vennskap som dessverre ble altfor kort. Baldor døde sommeren 2013, 92 år gammel. Men i løpet av denne tiden ble vi gode venner, han lærte meg mye og var med på flere konserter som forteller, noen ganger også som medsanger. På Gutta på skauens første CD-innspilling med sanger fra krigens dager, Illegale sanger 1940–45, som kom ut i 2012, er Baldor med og synger en av sine favorittsanger fra høsten 1944. Stemmen var nok blitt litt rusten, men viljen og innlevelsen var det ingenting i veien

med da han sang i vei på «Pang, pang, pang!», en av sangene fra konkurransen som i dag har ukjent opphavsmann: Vi dro fra by og bygd hit opp på skauen i en fart – i en fart – i en fart. Vi unngikk Gestapo og tyskerdauen. Det var smart – det var smart – det var smart! Vi bygget hytter i en fei. Vi tråkket sti på hver en lei. En partisaner lar seg aldri skremme. Stol på det – stol på det – PANG, PANG, PANG! På skauen føler vi oss riktig hjemme. Her er bra – her er bra – her er bra. Her har vi Stengun og pistoler fremme. Godt å ha – godt å ha – godt å ha. Selv om det regner eller sner, vi er i godt humør og ler. En partisaner lar seg aldri skremme. Stol på det – stol på det – PANG, PANG, PANG! En vakker dag skal vi dra ned fra skauen. Ned til by’n – ned til by’n – ned til by’n. Nazista skal vi gi forræderdauen. Det blir syn – det blir syn – det blir syn. Vi stormer frem med norske flagg. Ja, det skal bli vår største dag. En partisaner lar seg aldri skremme. Stol på det – stol på det – PANG, PANG, PANG! I første rekke stiller vi oss gjerne, tar vårt tak – tar vårt tak – tar vårt tak. For vi vil loven i vårt Norge verne, blir vår sak – blir vår sak – blir vår sak. Vi kjemper for vårt fedreland. Det vil vi verge alle mann.

En partisaner lar seg aldri skremme. Stol på det – stol på det – PANG, PANG, PANG!

Da vi begynte å spille konserter med sangene jeg lærte av Baldor, og andre illegale sanger, ble vi overrasket over den store interessen folk viste dette stoffet. Etter tre CD-innspillinger og hundretalls konserter, alene eller med trioen Gutta på skauen, har samlingen med sanger og tekster fra krigsårene økt betraktelig. Det var åpenbart ikke bare gutta i D-14.2 som diktet og sang. Jeg har fått sanger fra store deler av landet. Folk har sunget for meg etter konserter og foredrag jeg har holdt. Jeg har fått sanger over telefon, tilsendt i posten, via e-post og også personlig levert på døren.

Langsomt vokste ideen om et bokprosjekt frem. Under arbeidet med en annen bok om krigen, nemlig Livet på Grini under annen verdenskrig (Kagge Forlag 2020), ble det enda klarere for meg hvor stor betydning sangen hadde hatt for befolkningen i krigsårene. Så, like mye som en fortelling fra krigsårene i Norge, er dette en fortelling om sangens og kulturens betydning for et okkupert folk. Her er sanger fra Kristiansand i sør til Kirkenes i nord, sanger diktet i krise, fortvilelse og sinne, men også til fest, trøst og til ren underholdning, krigens folketoner.

Sigrid Solberg var født i 1915 og var dermed nesten seks år eldre enn Baldor, og hun hadde en helt annen bakgrunn. Hun var ett av seks søsken i en norsk misjonærfamilie med tilhold i Durban i Sør-Afrika.1 Alle søsknene var født og oppvokst i Sør-Afrika, men tilfeldighetene gjorde at foreldrene, Sigrid og to yngre søsken, 18-åringene Olaf og Helga, var på ferie i Norge vinteren og våren 1940, og da krigen kom, ble familien værende i Oslo. Her ble de boende i nesten seks år. To brødre var imidlertid blitt igjen i SørAfrika, og i de kaotiske aprildagene i 1940 bestemte Sigrid Solberg seg for å skrive krigsdagbok, slik at de to brødrene skulle få vite hvordan resten av familien hadde hatt det i krigsmånedene. Ja, for hun trodde ikke krigen skulle bli langvarig. Tre år senere, i 1943 skriver hun: «3 år, lite ante vi at den kom til å vare så lenge. Og godt

var det at vi ikke kunne se inn i fremtiden. Vi kunne like som ikke tenke annet enn at den ville slutte like fort som den kom.»2

I nesten seks år skrev Sigrid ned hendelser fra det okkuperte Norge, noterte ned sine egne tanker rundt krigen og om livet generelt. Dagbøkene strekker seg fra kvelden den 8. april 1940 og avsluttes den 22. mars 1946, da familien endelig var tilbake i Durban.

Sigrid utdannet seg til pianolærer under oppholdet i Norge, og hjemme i Sør-Afrika ble det også yrket hennes. Her giftet hun seg med en enkemann med tre barn, og sammen fikk de et barn til. Sigrid flyttet aldri tilbake til Norge, og hun døde i 2005, men de fire dagbøkene hennes fant etter hvert veien nordover, og sommeren 2021 ble de overlevert til meg. Jeg var da allerede langt inne i arbeidet med denne boken, og til min store overraskelse viste det seg at Sigrids dagbøker omhandler mange av de samme temaene, musikk- og samfunnsinteressert som hun var.

Sigrid var en observant ungdom med mange talenter. Hun tegnet, hun malte, sang i kor og spilte både fiolin og piano, og hun skrev godt. Gjennom de fire dagbøkene forteller hun om familiens liv, om sang og musikk, illegale viser, rykter og krigens hverdagsproblemer. Bøkene gir et unikt innblikk i hvordan det var å være ungdom i Oslo i disse årene, og de er en tidsmaskin tilbake til krigens dager, med rykter, engstelse, matmangel og andre problemer. Men de handler ikke minst om musikkens betydning for Sigrid og familien.

Familien Solberg var en musikalsk familie. De hadde sitt eget familieorkester, og høsten 1941 begynte både Sigrid og broren Olaf på Musikkonservatoriet i Oslo. Etter jul fikk de også følge av søsteren Helga, eller «Mossa» som hun ble kalt.

Familien Solberg spilte ofte i forskjellige bedehus, på gamlehjem og andre steder der musikken lovlig fikk klinge, men hun forteller også om de illegale visene og hvordan sangen blir brukt i protest mot okkupantene, av kirken, blant studentene og ute blant vanlige folk. Og Sigrid er ærlig, hun legger ingenting imellom når det gjelder beskrivelsen av NS og nazistene. Dagbøkene gjemte hun på forskjellige steder i hjemmet, og de ble aldri funnet av

uvedkommende, selv ikke da broren Olaf i mai 1942 ble hentet av Statspolitiet og kjørt til Grini fangeleir.

På tross av faren hun visste hun utsatte seg for, skrev Sigrid dagbok gjennom alle krigsårene. Allerede i april 1941 har hun notert: «Ja, finner de denne dagboken før England vinner så stakkars meg!»3