En illegal plateinnspilling

Klokken halv fem om morgenen onsdag den 2. juli 1941 ble lektor Karl Forthun, eller Karl Johan Knutsen som det står i arrestasjonsprotokollen til det tyske sikkerhetspolitiet, vekket av Gestapo i familiens leilighet i Oslo. Aksjonen var ledet av den beryktede SS-offiseren Siegfried Fehmer, som på vei ut av leiligheten ble angrepet av Forthuns gamle mor. Hun hamret løs på den tyske SS-offiseren: «De får ikke ta sønnen min fra meg!» Siegfried Fehmer så ned på den lille kvinnen, men henvendte seg direkte til sønnen: «Snakk med Deres mor. De vil da vel ikke tvinge meg til å legge hånd på henne?»21 Sønnen forsøkte å berolige moren med å si at han ikke skulle bli lenge borte – det skulle gå fire år før han kom tilbake.

Etter et kort opphold på Møllergata 19 gikk veien til Victoria terrasse, der Karl Forthun ble overlatt til den tidligere solofløytisten i Filharmonisk Selskaps Orkester, Rolf Schüttauf. Schüttauf hadde kommet til Norge i 1926 og vært ansatt i Filharmonisk Selskaps Orkester siden den gang. I 1933 meldte han seg inn i tyske NSDAP (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei),22 og fra sommeren 1941 arbeidet han som tolk og forhører for Gestapo.

Forhøret ble brutalt, og da Siegfried Fehmer kom tilbake, var Karl Forthun i dårlig forfatning. Med ribbensbrudd og hodeskade

ble han kjørt til et apotek i Grensen i Oslo sentrum, og her betalte SS-offiseren selv for medisinene til fangen, før de dro tilbake til Victoria terrasse. På plass i en celle i kjelleren serverte Fehmer så smørbrød og kaffe, før han igjen forlot lektor Forthun.

Etter noen timer var gestapisten tilbake. To lyskastere ble rettet mot Karl Forthun, og forhøret begynte: «For Deres skyld håper jeg at vi nå holder oss til realitetene. Her har jeg endel saker som De sikkert kjenner.» Fehmer tok opp en samling 78-plater som Forthun umiddelbart dro kjensel på. «De er kanskje interessert i å høre deres egen stemme?» Tyskeren fant frem en bærbar platespiller og la en av platene på spilleren. Så begynte han å sveive, og lektor Karl Forthun hørte seg selv lese: «Til alle nordmenn, til alle frie menn, til alle som ikke vil gi opp. For dere er denne sangen skrevet og spilt inn, for dere som står fast. Det er nødvendig at vi alle bygger opp et indre forsvar mot terror og propaganda, et forsvar som kan holde. Det må bygges på vederheftig innsikt og klar forståelse av vår egenart, i motsetning til de andres. De, forræderne, beskylder oss for å være degenererte idioter, som ikke forstår vår tid. De beskylder oss! Vi erkjenner oss skyldige i å være nordmenn, vi erkjenner oss skyldige i å være frie menn, vi erkjenner oss skyldige i å være så eiendommelig innrettet at vi ikke er til salgs. Slik er vår natur. Vi vil alltid stå mot dere, quislinger. Dette er vår kampsang, dette er nordmenns vei!» Så fulgte først sangteksten unisont lest opp, før den ble sunget, akkompagnert av fiolin, trompet og slagverk: Vi kjenner vår vei, vi nordmenn i dag, vi kjemper ikke for urett sak. Men de tramper oss ned. Vi slåss for vår rett, hver eneste mann, til å leve fritt i vårt eget land. Vi vil være i fred. Vi kjenner vår vei. Vårt lodd er å slåss, alene og ukjente, hver for oss, uten våpen og makt, men med tanke og vett mot trelldom og urett, for frihet og rett.

Vi nordmenn står sammen, og sterk er vår ånd. Det gjør ikke stort om vi bindes med bånd, om vi pines og dør. Hver nordmann de slår blir et banner for dem, som følger på veien og som skal gå frem. Vi vet hva vi gjør. Og rolige, midt under terror og tvang, hører vi inni oss frihetens sang. Vi nynner den sakte vi nordmenn i rygd. Vi kan synge høyt og fritt hva vi vil!23

Etterpå var det stille, lenge. «Nå, har De ikke noe å si? Tenk Dem om! Vi har flere overraskelser. Deres nærmeste medarbeider i grammofonplate-fremstillingen ble tatt like etter Dem.»24

Innspillingen var blitt til tidligere på sommeren. Karl Forthun var initiativtaker, lektor Ralph Halling hadde skrevet teksten, og maleren Rolf Syrdal sto for musikken. Sangere og musikere var studenter fra universitetet, under ledelse av driftsbestyrer Tollef Larsson. Opptakene ble gjort delvis i en leilighet over Jacobsens begravelsesbyrå i Akersgata og i en hytte i Bærumsmarka. Meningen var at platen skulle smugles over til England via Sverige, og spilles over «Frihetssenderen», en radiostasjon som ga inntrykk av å sende illegalt inne fra det okkuperte Norge. De halvtimes lange programmene var populære og gikk på luften hver kveld. Frihetssenderen var aktiv fra januar 1941, men da sendingene også kom med kritikk av eksilregjeringen, ble den, etter krav fra den norske regjeringen i London, nedlagt før året var omme.25

Også tekstforfatter Ralph Halling var blitt arrestert denne morgenen, og både han og Karl Forthun havnet i Grini fangeleir. Christoffer Oftedal, som eide hytta i Bærumsmarka, ble også anholdt og forhørt, men slapp med det. Ralph Halling ble etter en tid løslatt, men Karl Forthun ble sendt videre til Tyskland før jul i 1941, og der satt han helt til freden kom.26

En av «Frihetssenderen»s faste lyttere var den unge Sigrid Solberg. I mars 1941 forteller hun begeistret i dagboken sin om

sendingene som kan høres nesten hver kveld på frekvensen 29,8. Noen av byens trikkekonduktører hadde i all hemmelighet delt ut små lapper til de reisende, med informasjon om sendingene og om frekvensen, og Sigrid lyttet hver kveld klokken halv ni til mannen som fortalte at han befant seg på norsk jord, og at tyskerne gjorde hva de kunne for å få tak i ham. For den religiøse Sigrid var språkbruken noen ganger litt for grov, men den anonyme mannen kom med viktige nyheter. Han fortalte hvordan folk skulle oppføre seg, at de foreløpig kun skulle gjøre passiv motstand og vente til kong Haakon kallet. Sendingene ble alltid avsluttet på samme måte: «Vi kommer igjen i morgen aften så sant forholdene tillater det.» Mannen i radioen var vittig, og Sigrid syntes han hadde mange morsomme kallenavn på tyskerne og deres medhjelpere: «Han er ikke alltid så fin i sine uttalelser, men han har en pen stemme og er meget interessant.»27

Nazistenes reaksjon mot Karl Forthun var ikke annerledes enn overfor folk som ble tatt for arbeid med for eksempel illegale aviser. Meningsmotstanderne skulle knebles for enhver pris, og dette arbeidet startet lenge før Norge ble okkupert. Også før krigen var Tyskland i stand til å kneble ytringsfriheten her i landet, og det med norske myndigheters hjelp.