Norske kampsanger

I Bibelen kan man finne over 400 referanser til sang, og over 50 direkte oppfordringer til å synge. En av våre mest kjente salmer, «Vår Gud han er så fast en borg», ble skrevet av Martin Luther på 1520-tallet som en regelrett kampsang mens reformasjonsstriden raste som hardest.

Her hjemme dukker kampsangene opp som skillingstrykk på begynnelsen av 1800-tallet i forbindelse med Napoleonskrigene. Fra Bergen finnes en vise fra denne perioden på hele 26 vers, og med den noe omfattende tittelen:

«EN ENFOLDIG NY VISE, angaaende Udcommandoen i Aaret 1807, synges som: Mars, mars ad Norden ind! Til

Oppmundring for vore kiære Landsmænd og Brødre, opsat og fremført i Bergen af en ringe Kongens Undersaat, som

Soldat af det grønne leirdalske lette Infantericompagnie, af

Hermund Hermundsen.»

Et annet eksempel er «En ny krigssang», trykket i Bergen fem år senere. Sangen har seks vers og synges på Johan Nordahl Bruns skålvise «For Norge, Kiempers Fødeland», som ble skrevet i 1771. Tematisk er det ikke stor forskjell på denne teksten og sangene gutta på skauen sang 130 år senere. Her er første vers:

Jeg som en Helt vil træde frem i Kamp og Krigens Lue; jeg vil ej være En af dem som alle Tider grue. Men jeg vil slaae saa godt jeg kan for Konge og for Fædreland; jeg som en Helt vil træde frem i Kamp og Krigens Lue.11

Etter hvert som den gryende norske nasjonalfølelsen vokste frem, ble det behov for en fedrelandssang, og i 1819 utlyste Selskapet for Norges Vel en konkurranse om å skrive en ny nasjonalsang. Av de 20 innsendte bidragene ble «Norsk Nationalsang», oftest kalt «Sønner av Norge», kåret som vinner. Jurist og forfatter Henrik Anker Bjerregaard hadde skrevet teksten, og melodien var komponert av Christian Blom. I mange år var dette den mest brukte nasjonalsangen, selv om det aldri ble gjort et offisielt vedtak om dette.

Så den 1. oktober 1859 sto Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Ja, vi elsker dette landet» på trykk i Aftenbladet. Rikard Nordraak komponerte en melodi, og sangen fikk sin urfremførelse på Eidsvoll under 50-årsjubileet for Grunnloven, den 17. mai 1864. Sangen overtok gradvis plassen til «Sønner av Norge», men først så sent som høsten 2019 ble den endelig vedtatt som offisiell norsk nasjonalsang av et samlet storting.

I årene før unionsoppløsningen med Sverige, i 1905, fikk «Ja, vi elsker dette landet» for en periode konkurranse av en ny nasjonalsang, Per Sivles og Christian Sindings «Vi vil os et Land».

Sosialisten Per Sivle skrev opprinnelig diktet «Vi vil os et Land» til kampen for allmenn stemmerett i 1895. Med Christian Sindings melodi ble den et par år senere en umiddelbar suksess i kampen for oppløsning av unionen med vårt naboland i øst. Etter urfremførelsen den 11. mars 1897 skrev Morgenbladets anmelder begeistret: «Forøvrigt sang Konsertgiveren selv endel Romancer, af hvilke især en ny Nationalsang af Sinding med Text af Per Sivle, ‘Vi

vil os et Land’, baade ved sit Indhold og sin korte, knappe Form slog stærkt an.»12

Et par uker senere fremførte sangeren Ingolf Schjøtt sangen igjen på en konsert i Kristiania. Samme avis skrev dagen etter at sangeren ble sterkt applaudert og måtte synge kveldens ekstranummer «Vi vil os et Land» da capo.13 Før jul i 1898 hadde den kjente sangeren Thorvald Lammers konsert i Kristiania, og Dagbladet skrev da i anmeldelsen at det var et naturlig uttrykk for både sangerens og publikums stemning da sangeren under stormende jubel fra gulv til tak sang «Vi vil os et Land».14

Men det kom også sterke motreaksjoner på Sivles dikt. I satirebladet Tyrihans den 28. februar 1902 hadde Olaf Gulbransson en karikatur av dikteren. Under tittelen «Indbringende nationalsang» satt dikteren med sin rosemalte ølbolle og tok imot et regn av mynter fra oven. Pengene kom fra staten i form av diktergasje, og poenget var åpenbart for alle, det var Sivles nasjonale stemme og «Vi vil os et Land» som hadde skaffet ham diktergasjen. Dette var bare en av mange karikaturer over samme tema, og disse karikaturene og senere uthengninger i pressen var en medvirkende årsak til dikterens selvmord på Kristiania Bad i september 1904. Kort tid før sin død møtte han vennen Anders Hovden i Drammen og leste opp sitt avskjedsdikt for ham: Ja, no skal Noreg ha takk for meg. Og so fær daa kvar ein syta for seg. Eg gjorde mitt og det var ikkje stort. – Men endaa eg segjer at gjort er gjort.15 «Vi vil os et Land» fortsatte å være populær som nasjonalsang også i årene etter unionsoppløsningen, til manges ergrelse. Komponist Ole Olsen skrev forarget i 1925 at han ikke forsto at noen fortsatt kunne synge «Vi vil os et Land», landet var jo blitt vårt eget!16

Våren 1940 var plutselig landet ikke lenger vårt eget, og «Vi vil os et Land» ble igjen tatt i bruk i frihetskampen. Vi finner diktet igjen i flere illegale sanghefter fra krigens dager, og en av Norges første illegale aviser, som kom ut i oktober 1940, fikk navnet Vi vil oss et land. 17

I brev av 15. september 1942 gjorde Teaterdirektoratet det helt klart for operasanger Karl Johansen at «Vi vil os et Land» er forbudt å fremføre,18 men fra det nøytrale USA sendte Royal Norwegian Information Services sangen ut i eteren og hjem til det okkuperte Norge, fremført av stort kor og orkester. Mannen bak dette var Gunnar Martin Nygaard.

Gunnar Martin Nygaard var en av radiopionerene i Norge, både foran og bak mikrofonen. I 1933 ble han ansatt i NRK. Da den annen verdenskrig brøt ut, ble Nygaard leder for en av de evakuerende enhetene som NRK sendte ut på invasjonsdagen. Den 7. juni 1940 satte ishavsskuta «Gimsøy» over Nordsjøen med blant annet Nygaard og hans kollega Karl K. Larsen om bord. Oppdraget var å forsøke å etablere norske radiosendinger fra det nøytrale USA, og slike sendinger kom i gang i september samme år. Formelt var sendingene ledet av ambassadør Wilhelm von Munthe af Morgenstierne i Washington, men ble reelt utformet av Gunnar Martin Nygaard.19 I 1942 ble det spilt inn fire sanger i New York, for Royal Norwegian Information Services. En av disse var Per Sivles og Christian Sindings «Vi vil os et Land», fremført av Zion Norwegian Lutheran Chorus og orkester, under ledelse av Agnes Førde.20

En av de andre sangene som ble spilt inn ved samme anledning, var «Hjemmefrontens sang». Hallomann Frank Nelson påpekte at ingen lenger visste hvem som hadde skrevet teksten, og at den dermed var å regne som en ekte folketone. Dette gjelder de fleste illegale sangene fra krigsårene, anonymitet var livsviktig. Gunnar Martin Nygaard var selv solist i «Hjemmefrontens sang»: Vær Nordmann, la tyskerne føle ditt hat, de uslinger som brøt seg inn her en nat, med tanks og kanoner med mark millioner,

de trodde at Norge skulle falle uten slag. Vi sloss det vi kunde, og ryggen er rak det gjaldt våre hjem, det var frihetens sak. Med rifler og kniver, med ljåer og river vi laget naturkatastrofe lag på lag.

Dette er første vers av «Hjemmefrontens sang». I en samling illegale sanger fra Sandefjord ligger en annen variant av denne sangen. Denne har tittel «Vær Nordmann!», og her er «Med rifler og kniver, med ljåer og river» byttet ut med «av røk og av skrik og helstekte lik»:

Vær Nordmann, la tyskerne føle ditt hat, de kjeltringene som brøt seg inn her en nat, med tanks og kanoner og mark millioner, de trodde at Norge skulle falle uten slag. Hva var det som tordnet fra Borgen med ett et regn av granater så luften ble tett av røk og av skrik og helstekte lik i olje, se det var paraden de fikk.

Sommeren 1941 var det også her hjemme krefter som planla å bruke nyskrevne patriotiske sanger til å styrke kampmoralen. Radioene var på dette tidspunktet enda ikke inndratt av okkupasjonsmakten, det skjedde samme høst, og datidens kortbølgesendinger brakte nyheter fra England, Sverige og USA. I Norge var det nå kun det nazifiserte NRK som sendte, så hvis nyskrevne kampsanger fra Norge skulle høres over eteren, måtte opptakene gjøres i det skjulte, noe som krevde utstyr som ikke så mange hadde tilgang til. Datidens vanligste opptaksteknikk var å gravere opptaket direkte inn på lakkplater. Disse måtte så smugles over til Sverige, og videre til England eller USA, for derfra å bli distribuert i de norske sendingene. Slike aktiviteter kunne få store konsekvenser dersom man ble avslørt, det skulle lektor Karl Forthun fra Oslo få erfare.