En teknisk revolusjon

Mennesker har til alle tider sunget i sorg og krise, og til høytid og fest, men kanskje var det også hendelser i årene før den annen verdenskrig som bidro til at sangen i krigsårene fikk en så stor utbredelse og betydning. I tiårene før dukket det nemlig opp både nye musikksjangre, og nye måter å formidle musikk på.

Nyhets- og musikkformidlingen hadde gjennomgått en revolusjon på 1930-tallet, både i Norge og ute i den store verden. Et nytt medium hadde ganske nylig sett dagens lys. I 1925 begynte de første lokale, regulære radiosendingene i Norge, og mot slutten av 1930-tallet hadde hele landet fått tilgang til dette nye mediet. Man måtte ha lisens for å få kjøpt radio, og i 1930 var det utstedt 83 000 slike lisenser i Norge. Ti år senere var antallet økt til 429 000. Med en befolkning på godt under tre millioner betød dette at de aller fleste nordmenn ved krigsutbruddet hadde tilgang til radio, og musikken var en av radioens bærebjelker.4 Nå kunne folk over hele landet for første gang høre salmesang, klassisk musikk og tidens nyeste slagere hjemme i sin egen stue.

Et av radioens mest populære programmer var reklamesendingene som gikk på luften hver ettermiddag i ukedagene mellom 18.30 og 18.55. Her sang Frimann Clasen, alias «Lyktemanden», og andre kjente revyskuespillere og slagersangere nyskrevne reklamesanger, enten på direkten eller i opptak.5 Dette var en ny form for lettbent underholdning som kunne inspirere til leilighetsdiktning

også i de tusen hjem. Både kjente diktere, som Arnulf Øverland og Herman Wildenvey, og helt ukjente kvinner og menn skrev dikt og sanger til blant annet Tiedemanns Medina-sigarett og andre produkter.

Utenlandske radiostasjoner bød på knitrende musikkopplevelser, og grammofonplatens inntog gjorde også sitt til at konsumet av mekanisk innspilt musikk økte. Til stor bekymring for noen. I forhåndsomtalen til en konsert arrangert av Oslo Musikklærerforening i 1938 het det blant annet at «Den mekaniserte musikken har forledet ungdommen til å hylle seg inn i en kappe av dovenskap. Det er særlig påkrevet at den norske nasjon vender tilbake til musikken – den levende – den som kommer innenfra. Fortsetter vi nemlig som hittil, er det forbi med vår nasjon som et musikalsk folk».6

Så galt skulle det ikke gå. Det ble riktignok solgt færre pianoer, og ungdommene var kanskje ikke lenger like interessert i Griegs «Lyriske stykker» eller klassiske perler for fiolin og cello. Jazzen og populærmusikken hadde gjennom de nye mediene endret ungdommenes musikksmak, og det var også denne musikken som i stadig større grad ble fremført på kafeer og i kinosaler. Dette var musikkformer som på denne tiden neppe ble undervist i særlig grad av medlemmene i Oslo Musikklærerforening.

Men visse former for utøvende musikk holdt stand, og til og med økte i omfang i årene før krigsutbruddet. Dette gjaldt særlig den norske korsangen. Frem til 1930-tallet hadde mannskorene vært nærmest enerådende rundt om i landet, men nå vokste det frem både barnekor, blandakor og rene kvinnekor. I arbeiderbevegelsen doblet antall kor seg i årene fra 1933 til 1938. Også korpsbevegelsen økte raskt på 1930-tallet.7 Både i kor- og korpsbevegelsen var det den tradisjonelle musikken som fortsatt gjaldt. I Normalplan for landsfolkeskulen av 1939 het det: «Den oppsedande verknaden songen har, må femna vidare enn berre om skulen. Difor skal ein freiste oppseda elevane til å bli så glade i song at dei kjem til å synga heile livet igjennom.»

Så kom krigen. Noe av det første som forsvant fra kringkastingens sendinger i dagene etter den 9. april 1940, var reklamesangene og

reklameinnslagene. Tyskerne var, sikkert med god grunn, redd for at disse sendingene kunne brukes til illegal meldingsvirksomhet og propaganda.

Høsten 1941 startet så nazistene sin konfiskering av norske radioapparater. Hele 538 642 radioer ble inndratt. Senere gjorde mangelen på råstoff sitt til at grammofonplater ble vanskelig å skaffe. Eneste mulighet for å få kjøpt en ny plate ble å samtidig levere inn en gammel plate til gjenbruk.

For mange stilnet musikken etter at radioene ble inndratt, men det var kun for en kort periode. Forfatteren Hans Jørgen Hurum, som allerede tidlig under krigen hadde fått i oppdrag av Aschehoug forlag å skrive historien til norsk musikkliv under okkupasjonen, skrev i 1946: «Langs hele det langstrakte landet vårt lyste sangen som bauner fra bygd til bygd. Hvilken vilje, hvilken fremdrift lå det ikke i dette uslitelige virke i sangens tjeneste?»8

Små musikkgrupper og mannskor ble etter hvert stiftet både på arbeidsplassene og i private hjem, og selv om en del kor og korps ble lagt ned, var det også mange som fortsatte virksomheten, noen enda mer aktivt enn i årene før krigen. Og musikklærerne, som før krigen hadde vært engstelige for frafallet blant ungdommen, opplevde nå en enorm pågang. Enkelte pianolærere i Oslo kunne ha femti elever på venteliste, og da en musiker flyttet til lille Levanger høsten 1941, fikk han raskt et tjuetalls elever, i klarinett og harmonilære.9 Blant de mange ungdommene som krigen førte lenger inn i musikkens verden, var den unge Sigrid Solberg og hennes to yngre søsken. Da søsteren Mossa begynte på konservatoriet, hadde hun forsøkt å få Sigrids pianolærer, men han hadde altfor mange elever allerede. Sigrid skriver at det er lang ventetid på pianostemming, for «Efter radioene blev borte har folk begynt å spille mere selv». Ved juletider i 1944 forteller hun at Musikkonservatoriet i Oslo nå hadde 1300 elever!10