Brann by Kagge Forlag

© 2023 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: PART Layout: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsfoto: Eirik Hagesæther, Bergensavisen (smussomslag) og Espen Forsberg, Bergensavisen (overtrekk) Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med Lava 11,5/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-3286-4 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Innhold Oslo, 19. mai 9 1 Tåken 11 2 Det bergenske og Brann 31 3 Anders Jahre é et svin! 58 4 Med byen på sine skuldre 71 5 Hele byen og halve Sandviken 93 6 Vi e’ på vei te Ullevaal! 113 7 Skandale! En kort innføring i Sportsklubbens historie 126 8 Vant vi dønn noe nå? 155 Epilog 182 Kilder 186

Til minne om Anders Dalland Senneset

Oslo, 19. mai Jeg har de seneste timene flakket rundt med hendene og lommene fulle av røde drømmer og kvitteringer fra en lang reise. Nattoget fra Bergen bød meg ikke på søvn. Det pleier det heller aldri å gjøre. I stedet for å vandre utrettelig rundt, en selsom aktivitet for en mann som ikke har sovet på lang tid og som vet at han venter på noe vidunderlig, setter jeg meg på en benk for å observere menneskene i denne merkverdige byen. Jeg ser et par holde hender. Han er adskillig eldre enn henne. Hun er tynn, kortvokst. Mannen, en real stilk, sprader rundt som om beina er laget av stylter, og snakker til sin antatt kjære som om hun var saksbehandleren hans. Jeg ser en rød drakt blant en gjeng ungdommer som bærer rundt på hvert sitt skateboard. Jeg antar at ingen av dem kan skate. Jeg ser to nye mennesker med røde drakter på hjørnet, de holder også hender. De draktkledte lyser, med en glød som minner om den som holder meg våken denne formiddagen.

Bak dem sitter en jente og drikker kaffe. Hun har et blikk som sier at hun aldri får et øyeblikks fred. Jeg ser flere rødkledde komme mot meg. Også de konkurrerer mot den skarpe solen, som om selv solens mest entusiastiske skinn ikke er riktig skikket for anledningen og man har sett seg nødt til å anskaffe tyngre skyts. De rødkledde blir flere og flere. Gjenskinnet deres treffer meg som en kile og separerer meg fra benken jeg sitter på. Jeg må visst reise meg og ta følge.

1 Tåken Det er mye med Oslo som er annerledes for en bergenser. De effektive og svært høflige kaffe avtalene som både starter og slutter akkurat som avtalt. Det joviale, men likevel svært bokstavelige sinnelaget som holder samtalene i bånd og aldri slipper fantasien til, annet enn i sofistikerte, men også godt innøvde former. Glattisen og kuldesjokket som møter deg når du åpner kafédøren. Luften som står helt stille om vinteren, den bitende kulden som henger der som en knusktørr, blank flate. Det er ingen vind som hamrer løs på kroppen din når du går nedover gatene. Planmessig ligner disse gatene hverandre i så stor grad at du forsvinner litt og litt for hvert eneste desorienterende skritt. Du glemmer både tid og sted der du vandrer rundt uten et eneste skeivt smau eller ruvende fjell. Til slutt vet du ikke hvor du er, hvor du skal, eller hvor du kom fra. Bare i løpet av en liten spasertur fra Ullevaal til Grünerløkken har du blitt en del av byens mange fotgjengere, døde biler og grå fasader. Før eller

siden er du ett med Oslos aller mest markante særtrekk – den tykke, grå tåken. Denne desemberkvelden i 2022 på Valle, en bydel som er karakterisert av en merkelig fusjon av byggeskikker vi kjenner fra både Nymark og Åsane, synes det som om tåken lå uvanlig tykt, selv etter Oslos parameter for gråværsfenomener. Her i tåkehavet, på Vålerengens hjemmebane Intility Arena, skulle Sportsklubben Brann, Bergens stolthet og forbannelse, møte lille Jerv fra Grimstad for å avgjøre hvem som var verdig en plass blant Norges seksten beste fotballag. Vanligvis møter man slike kamper med en følelse av avmakt, som om intet annet enn ydmykelse er et mulig utfall, som om spillet er rigget, utfallet er sikret og katastrofen simpelthen bare trenger å utspille seg. Det var ikke tilfellet før denne kampen. Katastrofen hadde på sett og vis allerede funnet sted, på verst tenkelig vis. Da Kåre Ingebrigtsen, Rosenborg-helten og bil selgeren, ble ansatt som hovedtrener for Brann høsten 2020, ble det møtt med apatisk sarkasme fra deler av supportermiljøet, i hvert fall blant de mer kultiske og kulturelt anlagte. Et slående eksempel på hvordan supporterne forholdt seg til Brann på dette tidspunktet, fant sted i en twittertråd samme høst, hvor daværende SV-leder Audun Lysbakken undret seg over hva i all verden man skulle kalle Ingebrigtsen, som i hele sin karriere har vært kjent som «Brutter’n». Dette er et kallenavn som er helt

fullstendig umulig å uttale på bergensk, ikke bare grunnet den lingvistiske finurligheten i form av en apostrof, men også fordi slike østlandismer gjerne kan oppleves som nedverdigende på tungen, litt som det velkjente marerittet hvor man plutselig befinner seg naken i et klasserom. Diskusjonen virket noe halvhjertet, som om selve premisset egentlig var under vår verdighet, helt til rapperen Lars Vaular skar igjennom med et utsøkt eksempel på bergensk ironi: «Tror Kuken er ganske innarbeidet allerede.» Og med det var Ingebrigtsens skjebne forseglet. Brann tapte fotballkamp etter fotballkamp, lå suverent sist på tabellen og ble ledet av en pitteliten bilselger med piggsveis kalt «Kuken». Siden skulle alt bli uendelig mye verre. De fleste kjenner det etter hvert veldokumenterte hendelsesforløpet. Brann har spilt treningskamp mot FK Fyllingsdalen 9. august 2021, tre uker etter at Ingebrigtsen er byttet ut med assistent Eirik Horneland som hovedtrener. Etterpå arrangerer Brann-spillerne en middag på den italienske restau ranten Boccone i Bergen sentrum. Det drikkes øl og vin til maten, men enn så lenge i ordnede former. Kvelden fortsetter på No Stress i Hollendergaten, en bar jeg ærlig talt må innrømme at jeg glemte eksisterte for mange år siden. Hovedattraksjonen deres var en Nintendo 64, utstyrt med Mario Kart og to kontrollere. Ikke akkurat et sted man assosierer med flatfyll for voksne mennesker. Da

baren stenger kl. 01:30, bestemmer tolv spillere seg for at festen ikke er over. De tar med seg syv unge jenter og låser seg inn på Brann Stadion for å fortsette. Hadde de ankommet ti minutter før, hadde de utrolig nok møtt sin egen hovedtrener Eirik Horneland i døren, da han fremdeles befant seg på kontoret på dette tidspunktet. Festen varer til de sene nattetimer. To hendelser blir i ettertid etterforsket av politiet: en påstått voldtekt og en voldsepisode. I etterkant får tre spillere kontrakten terminert av Brann, inkludert Kristoffer Barmen, som hadde vært i klubben fra barnsben av. Nachspielet blir en medieskandale av enorme proporsjoner, selv etter bergensk standard. Både nasjonale og internasjonale medier følger saken tett, og ringvirkningene får mange bergensere til å tvile på sin relasjon til klubben. Forholdet mellom bergenserne og klubben når et definitivt bunnpunkt denne sommeren, skaden synes uopprettelig. Likevel kjemper Brann seg tilbake. Klubben taper stadig færre kamper, og laget drives fremover av en rekke unge, lokale spillere som tar stadig større ansvar, til tross for det massive presset og mengden av støy fra omgivelsene. Da Brann møter Sarpsborg i siste hjemmekamp for sesongen, kulminerer optimismen. To unge bergensere, Aune Heggebø og David Møller Wolfe, leder an idet Brann tar en viktig seier foran egne supportere, som nå virkelig har omfavnet laget igjen. Jeg får gåsehud

av å tenke på atmosfæren og optimismen som lå i luften mens vi trasket nedover mot sentrum igjen etter kampen. Brann hadde kanskje bare sikret seg kvalifiseringsplassen, men det virket som om eliteserieplassen egentlig var sikret og oppturen allerede var i gang. David Møller Wolfe var en av heltene på dette vi alle trodde var en redningens kveld. Han er som unge kjuagutter flest – smilende og energisk, med et vidd og en frekkhet i blikket som oppfattes som sjarmerende innenfor bygrensene og sannsynligvis arrogant få kilometer utenfor. Wolfe var bare 19 år gammel da han opplevde alle bergenseres store barndomsdrøm. Plutselig ble han byens store helt, i flomlyset på et fullsatt Brann Stadion, da han avgjorde siste seriekamp med et vidunderlig solomål. Full av frekkhet og finesse driblet han halve Sarpsborg-forsvaret vekk og avsluttet det hele med en elegant chip i lengste hjørne. Den ville feiringen bar preg av at også David Møller Wolfe hadde drømt om akkurat dette magiske øyeblikket, løpende rundt på en av de mange fotballøkkene i Bergens nordlige strøk i barndommen. – De fleste drømmer jo om det! minnes han da jeg møter ham noen måneder senere. – Jeg husker da jeg gikk fra Bergen Nord i 4. divisjon og signerte for Brann sitt andrelag. Jeg glemmer aldri da jeg tok på drakten for første gang, som for øvrig var kliss lik den A-laget brukte. Når vi trente på Nymark utenfor Brann Stadion, kunne man akkurat i det

ene hjørnet få et lite glimt av gressteppet. Han som trente Brann 2 på den tiden, Brede Skahjem Tokvam, pleide å peke inn mot nettopp det hjørnet og si til oss: «Det som er godt nok her, er ikke godt nok der inne!» Jeg tenker fortsatt på det. Wolfe gikk på lån til Åsane i OBOS-ligaen. Der spilte han godt, og tenkte at nå var han klar til å spille for Brann. – Jeg var ikke litt klar engang! konstaterer han. Wolfe var knapt til å kjenne igjen som fotball spiller i starten av nedrykksesongen. Drivet og energien i spillet når han fosset nedover langs venstresiden, motet og viljen til å prøve – alt det var liksom litt vekke. Han virket forknytt. Wolfe kan bekrefte denne observasjonen. – Altså, vi har jo et helt sinnssykt press på oss. Det er ikke bare i mediene og fra tribunene vi får høre det, her i Bergen er presset alltid nærværende. Selv når jeg kobler av og gamer med tjommier på nettet, så får jeg høre det. «Ka i helvete gjorde du i den og den situasjonen?» meldes det ofte i voicechatten. Da vi etter hvert begynte å spille bedre og bedre som lag, ble det mye lettere. At det hadde løsnet, var tydelig den kvelden under flomlysene. En slik gjennombruddskamp hører til sjeldenhetene for en unggutt på Brann Stadion, i hvert fall i en så viktig kamp. Det tenderer helst mot å gå dårlig når ting gjelder som mest. – Jeg mistet det helt fullstendig da jeg scoret! konstaterer Wolfe. – De sier det var et elegant mål,

men jeg husker ikke noe som helst. Og så fikk jeg krampe under feiringen! Så kom Jerv-kampen. En av dem som var til stede denne forpestede desember kvelden på Valle i 2022, var min gode tjommi og medsupporter Adrian. Vi tilhører begge det som, i korrekt supporterterminologisk betydning, nok kan skildres som et alternativt supportermiljø. Nøyaktig hvordan man spesifiserer hva et alternativt supportermiljø er, og hva som skiller dette fra den mer ordinære supporteren, varierer fra nasjon til nasjon, kultur til kultur og miljø til miljø. Det første kjennetegnet som skiller det ene fra det andre, er ofte klesdrakten. Der den tradisjonelle norske supporteren, av det slag man ofte ser fremstilt i media, gjerne går på kamp iført halve klubbutikken med alt hva det innebærer av ymse supportereffekter – skjerf, drakt og i enkelte suspekte tilfeller både hatt, kjole og russebukse – preges slike miljøer av en adskillig mer moderat klesdrakt. Hvordan man skiller en som skal på fotballkamp, fra en som bare skal en tur på Rema 1000 for å kjøpe sigg og dasspapir, er ofte et spørsmål om hvilke klesmerker vedkommende har på seg. Ofte er det alternative supportermiljøet assosi ert med bråk og vold, men dette elementet av kulturen har dødd delvis ut i Norges største byer, hvor de mer voldelige elementene i dag primært er

assosiert med den mer kontinentale ultraskulturen. Hverken for Adrian eller meg har dette aspektet ved fotballkulturen noensinne vært en del av vår supportergjerning. Adrian er småbarnsfar og journalist og brenner først og fremst for tribunekulturen, klubben, byen og – i større grad enn meg – for moten. De dagene han får en luke i arbeidslivet og småbarnstilværelsen, på fagspråket kalt et «fyrevindu», møtes vi ofte for å drikke øl og diskutere Sportsklubbens mange fortvilende aspekter. Dette er en slik dag. Jeg har bedt Adrian om å møte meg for å få hjelp til å forstå hva som egentlig skjedde denne tåkelagte desemberkvelden i 2022. – Vi trodde jo vi hadde holdt oss, vi var jo liksom på vei oppover! sier Adrian idet vi begge, til tross for at det er midt i uken, har bestilt enda en runde på Apollon, en særbergensk institusjon som er like deler platebutikk og pub. Her kryr det ofte av musikkfolk, dagdrivere, journalister, studenter og tilfeldige forbipasserende. Det er mye ved denne situasjonen som får meg til å føle meg som et kvalifisert rævhål. Ikke bare sitter jeg her og ripper opp i et genuint traume, Adrian har – ifølge seg selv – aldri snakket om denne fatale vinterkvelden med noen før nå. Hverken med familie eller venner. Jeg oppdager også til min skrekk at min ekskjæreste sitter ved nabobordet og stryker en oversized puddel. Det er torsdag kveld, og det meste lover dårlig for alkoholinntaket og

utsiktene til en god avslutning på uken. Eller, jeg visste jo egentlig hva som kom til å utspille seg, både hva angår enhetsmengder og nærværende forhenværende kjæreste. I sekken har jeg en bunke truser hun har glemt igjen hos meg, som hun nå skal få tilbake. Adrian plukker opp igjen tråden idet jeg snur meg vekk fra puddelmonsteret og i et hellig lite øyeblikk glemmer vekk det lille stikket av kjærlighetssorg som fortsatt finnes der inne et sted, møysommelig fortrengt bak nedrykkstraumer og et par ublide fylleseanser. – Altså, siden jeg først var på Østlandet, så ble det jo hele det vanlige opplegget. Man foreslår en familiehelg, legger opp til å besøke alle der borte, og så blir man tilsynelatende sjokkert når det klaffer veldig godt med Brann. Han gliser, tar en god slurk med øl og speider etter kollegaer. Mange av dem frekventerer samme bar etter arbeidstid, som om jobben egentlig bare er en nyttig distraksjon fra den lett alkoholiserte hovedgeskjeften. – Så kom faen meg omikron, og hele Norge stenger ned. Vi var jo vant til kok, sant, klubben var på vei opp igjen. Plutselig måtte billettene til kampen fordeles gjennom loddtrekning, og folk måtte søke om plass. Jeg hadde flaks og fikk billett til både meg og min far, så sånn sett lot alt seg kombinere. Eller, faren min jobber jo i helsevesenet og var lite begeistret over utsiktene til «posen pub» i Slottsparken med et helt typegalleri.

– Men 1000 stk. på en fotballkamp hadde han ikke problemer med? legger jeg skeptisk til. – Haha, ja, det kan du si. Måtte gi meg der. Ble lettølpimping på Den Glade Gris og bilkjøring til Intility. Undikkene til eksen er i ferd med å brenne hull i sekken min da Adrian omsider reiser seg, tripper lett mellom rekkene av vinylplater og karer seg mot den lille dassen i hjørnet av lokalet. Etter at vi har kjøpt hver vår nye øl, blir det tydelig for meg at Adrian har bedrevet sjelegranskning inne på toalettet. – Det er helt utrolig at man har masse vinter sportsanlegg i en by som Oslo. Tenk Holmen kollbakken! Hopperne kommer liksom ut fra skyene hver jævla gang, du får ikke sett en dritt. Intility ligger jo også på en sånn liten høyde. Det var grått på Valle fra før, liksom, og så legger du til en grå betongkloss av et stadion og tykk Oslo-tåke! Bare flomlyset skar gjennom. Det er egentlig alt jeg husker – flomlys og tåke. Jeg kan ikke påstå at jeg husker noe særlig mer av kampen, jeg heller, selv om jeg hadde privilegiet av å være tilskuer til fadesen i en varm, hjemlig stue og ikke i en iskald vinterhovedstad. Det hele føles surrealistisk, selv nå over et år senere – for farseaktig, med for mange absurde komponenter og variabler involvert til å ha vært en ekte fotballkamp. I ettertid virker det som et vagt, men intenst sjelelig avtrykk. Som en feberfantasi man ikke husker

detaljene fra, bare en vag følelse av ubehag er igjen av marerittet. – Så var det jo omikronen også. Vi trodde jo vi var ferdig med de greiene. På stadion hadde de delt oss inn i to kohorter på den ene kortsiden, med et svært gjerde mellom. Hele tiden får vi mange rare meldinger, og rykter begynner å spre seg. Vi oppdager jo fort at vi ikke ser en dritt! Flere hevder at det finnes en obskur regel om at dommeren er nødt til å kunne se begge målene fra midtsirkelen, og at kampen vil bli avlyst dersom dette ikke er tilfellet. – Og det var vel helt fuckings umulig? – Ja, vi så jo ingenting. Folk begynte å myse, sant. «Kan du med hånden på hjertet si at du ser midtstreken selv?» var det en som spurte. Og nei, ikke faen. Bare tåke. Jeg registrerer vagt i sidesynet at både stor puddelen og eksen min er i ferd med å forlate åstedet. Man kan ikke annet enn å prise herren når universet viser seg å være sjeldent samarbeidsvillig, for jeg merker allerede nå at mitt indre vedtak om å holde meg til maks fire halvlitere er i ferd med å makuleres. En ny runde bæres til bordet. – Og så skjer det noe helt sinnssykt, hør på det her! Ultrasene, de litt mer velorganiserte og typete kisene som står til venstre på tribunen, begynner å melde og gestikulere for å bryte kohortene og få folk til å stå samlet som en enhet. Adrian begynner å flire og tar seg en god kjeft med øl.

– Bergen må jo stå sammen i tåken, sant. Men folk blir jo selvfølgelig veldig stresset av tanken. Dette er jo midt i coviden, i dagene før presenterte regjeringen en ny nedstengning, og vi er jo tross alt nordmenn. Vår første tanke er alltid «kan vi det?» eller «har jeg egentlig lov til dette?». – Nordmenn er alltid redde for å bli busted, sier jeg tørt. – Hva sa din helsevesensfar til dette, da? – Altså, jeg prøvde, men han var jo meget skeptisk. Vi prøvde i hvert fall å samle en liten gjeng rundt noen kjentfolk der vi sto, men det holdt liksom ikke helt. Vi måtte over. Og det er da jeg ser det: Folk stormer over til den andre siden. Gjerdene meies ned, og hele kohorten løper mot ultrasgjengen, anført av Høyres stortingsgruppe: Erik Skutle og Peter Frölich! For hva faen, hvis stortingsfolk river ned gjerdet, da må det vel være lov? Min far prøver å holde meteren, men for oss andre er alt fritt vilt når en gjeng med høyremenn leder an i regelbryteri. Bergen var samlet og klar til kamp! – Og siden fadesen? sier jeg morskt. – Fadesen! Kaoset, tårene, sier Adrian. – Så dere noe som helst av kampen? – Nei, vi så egentlig ikke en dritt. Eller, vi så en del av målene i andre ekstraomgang, da spillet gikk litt mot vårt mål. For ja, hvordan skal man egentlig forklare hva som skjedde? TV 2s fotballekspert Jesper Mathisen sa

det kanskje mest presist av alle: «Jeg har sett noen tusen fotballkamper i mitt liv, men dette må være den sykeste.» Etter ordinær tid er resultatet 1–1, uten at det kan sies å reflektere kampbildet særlig presist. Brann overkjører Jerv totalt og skaper sjanse på sjanse. Tidligere Brann-keeper Øystein Øvretveit, som sto i mål da Brann rykket ned mot lille Mjøndalen i en tilsvarende kvalikkamp i 2014, spiller sitt livs kamp for Jerv. Selvfølgelig gjør han det. Ikke bare redder han det aller meste som kommer, han redder også to straffespark. Likevel, selv om det hele på papiret fremstår som en oppskriftsmessig Brann-flause, tror jeg de fleste både håper og tror det vil gå veien idet ekstraomgangene sparkes i gang. Ikke bare spiller Brann feiende flott og offensiv fotball, men de har også tilbakelagt en høstsesong som har vært oppmuntrende. Laget hadde snudd en håpløs situasjon hvor direkte nedrykk syntes uunngåelig, og sikret seg kvalikplass i siste serierunde. Dette er en comebackhistorie, er det ikke? Så feil kunne man ta. To minutter ut i første ekstraomgang river inn bytter Runar Hove ned Jervs Ibrahim Shuaibu og blir utvist. Det første og siste den selverklærte supporteren gjør i rød drakt. Jerv utnytter momentet og går opp i en 3–1-ledelse. Kampen virker avgjort. Selv går jeg på toalettet og gråter, et kjærkomment alternativ å ha når man befinner seg i sin egen stue. Hadde kampen blitt blåst av da, hadde

kanskje nedrykket vært lettere å prosessere. Men nei, Brann er ikke klubben for enkle, forutsigbare hendelsesforløp og rasjonelle utfall. Først reduserer Nymarks store sønn Kasper Skaanes til 3–2 etter et innlegg fra svenske Moonga Simba. Jeg returnerer fra toalettet, det er som om skjermen kaller meg tilbake fra misæren med budskapet om at noe helt spesielt er i ferd med å skje. Og ja, kort tid etter skjer noe magisk. Leiesoldaten Vajebah Sakor, det avdankede stortalentet fra Asker, hentet inn på en korttidskontrakt for å redde både Brann og egen karriere fra undergangen, bestemmer seg plutselig for å daske ballen i krysset. Stillingen er 3–3, har vi virkelig snudd det? Er vi i ferd med å beholde plassen i Eliteserien på spektakulært vis? Jeg rekker ikke å sette meg ned i sofaen før sjokket igjen rammer. Jerv-spissen Ibrahim Shuaibu, en spiller som aldri egentlig har lykkes med noe som helst før denne kampen, setter inn 4–3 på en kontring. Panikken rammer både meg i stuen og de rødkledde i tåkehavet. Jeg aner ikke helt hva som skjer, skjermen er grå, men plutselig lander ballen i beina på kaptein Sivert Heltne Nilsen i sekstenmeterfeltet til Jerv. Han skyter ikke, han krangler ballen i mål, tvinger den gule ballen til underkastelse med strilsk sinne og aggresjon. Brann har utlignet til 4–4, og kampen går til straffesparkkonkurranse. Jo mindre som sies om den, jo bedre. Etter hele ni straffespark taper Brann. Sotragutten Øystein

Øvretveit redder flere straffespark for Jerv. Den tyske U21-landslagskeeperen Lennart Grill, det hjulbeinte supertalentet med grepsstyrken til en kreftpasient med muskelsvinn, redder ingenting. Landets kanskje største fotballklubb må igjen ta steget ned til breddefotballen og stillastribuner på Ekebergsletten. – De fleste av målene så vi ikke engang, sier Adrian vantro. Jeg ser rart på ham og signaliserer til bartenderen at jeg vil ha en ny runde. – Altså, dønn! Det var mer vill fortolkning av våre omgivelser enn en faktisk fotballkamp. For eksempel: Det går et rykte på tribunen om at det er blåst straffespark til Brann. Først blånekter noen, for de har hverken sett noe skje eller hørt dommeren blåse. Så krangles og diskuteres det. Plutselig ser vi bort på Jerv-fansen på langsiden, og de jubler ellevilt. Da skjønner man brått at det faktisk har blitt blåst straffe, og at Brann har bommet. I tillegg er vi jo alle klin edru, men føler oss helt ute likevel. Alt opplevdes som så surrealistisk at det var som om noen hadde matet hele tribunen med syrelapper. Det føltes som verdens mest noiete radiosending. – Vi hadde hånet Øvretveit hele kampen også, for han var jo det eneste vi så, sant? Den jævla skogsvågsgutten redder selvfølgelig alt! Det kunne jo ikke bli annerledes, sukker Adrian.

Apollon begynner å fylles opp med mennesker, og vi nikker stadig til kjentfolk. Noen kollegaer vil hilse på Adrian, hvilket alltid er tilfellet når man fyrer med ham. Adrian er den type kis som kjenner de fleste og kan preike med, eller skjelle ut, nærmest hvem som helst. I dag er han kledd relativt nøytralt, i det jeg best kan skildre som et kompromiss mellom den svært typete klesstilen han selv foretrekker, og den litt penere varianten hans kulturkone fra Møhlenpris insisterer på å kle ham opp i. – Hvordan tok faren din det egentlig? spør jeg ham da en eldre kollega har tuslet videre til grønnere marker for å klage over sluttpakkekonflikten han står i med sin arbeidsgiver. Adrian gjør store øyne før han ser litt til siden og nærmest sjenert svarer: – Altså, både jeg og min far gråt. Kroppen var dekket i gåsehud. Jeg sverger, det var mitt livs mektigste fotballopplevelse. Jeg har ikke klart å snakke om det før nå. – Ikke jeg heller, sier jeg betenkt. Det føles fortsatt som om det ikke skjedde. Som det er et vagt minne fra covidtåken, hvor ingen av oss egentlig helt husker hva som skjedde under nedstengningene. Men én ting husker jeg. Da Robert Taylor gikk frem for å skyte Branns siste straffe, så visste jeg at han kom til å bomme. Jeg kan banne på at treneren også visste det, siden han plasserte sin finske superstjerne så sent på listen over tagere. Slike ting føles litt utgjort hva Brann angår. Det er som om klubben er historisk determinert

til å mislykkes på mest mulig cinematisk vis, og hva er da mer passende enn at det er lagets stjerne og beste spiller som sender laget ned til amatørfotballhelvetets kunstgressbelagte forgård? Sportsklubben Brann tenderer mer mot å være et refusert hollywoodmanuskript enn en ekte fotball klubb. Eller, som forfatter og Brann-supporter Frode Grytten så presist formulerte det i et av sine mange dikt om Bergens stolthet: «Sportsklubben Brann er to globoid og tidlig til sengs.» – Jeg aner ikke hvor lenge jeg sto der og stirret mot tåken, sier Adrian. – Jeg tenkte ikke. Ikke egentlig. Jeg bare stirret inn i tåken, som om den ville gi meg svaret på hva faen det var som skjedde. Det er det mektigste jeg har opplevd, inkludert da min sønn kom til verden. Ikke si det til min kone, vær så snill. – Det lover jeg. – Eller, la oss si at det er det mektigste jeg har opplevd, med negativt fortegn. Det er kanskje mer presist. Vi fniser skyldig idet en annen tjommi og ny slått småbarnsfar, Simen, kommer bort til bordet for å hilse. Simen er også fanatisk opptatt av Brann, men kanskje litt for fersk i farsrollen til å spekulere forfyllet over farsopplevelsens kvalitative intensitet sammenlignet med forsmedelige tap mot halvprofesjonelle lag fra Grimstad. Simen setter seg ned, og vi må alle erkjenne at også denne kvelden

ender med litt flere enheter enn planlagt. Etter litt fjasing og ølbestilling kommer Adrian brått på noe fra tåkehavet i Oslo som han hadde glemt bort. Han forteller om en liten unge som sto blant Brann-supporterne. Etter kampen gikk han helt frem til gjerdet, i håp om å sikre seg drakten til Niklas Jensen Wassberg, eller «Kniklas», som han gjerne omtales som i Bergen. Kallenavnet er ikke tilfeldig, Jensen Wassberg er ingen hvem som helst, til tross for sin purunge alder og vakre, gutteaktige ansikt. Kniklas er barnebarnet til Bergens kanskje aller mest berømte sønn: fenomenet, sjarmøren og kjuagutten par excellence Roald «Kniksen» Jensen. Selv om stadig færre for hvert tiår som går, faktisk har sett Kniksen spille fotball, lever myten om ballgeniet videre blant nye generasjoner. Jeg husker selv hvordan min farfar omtalte Kniksen. Det var som om stemmen endret karakter, ble dypere og fyldigere, artikulasjonen mer presis, den gamle pilotryggen litt rettere. Selv det å ta Kniksens navn i sin munn, drøye tredve år etter hans bortgang, manet til ærefrykt og et kunstlet, dog presist språk i denne aldrende og noe livstrette mannen. Selv ved sin bortgang hadde ballkunstneren fra Sandviken en hang til det skjønne. Den 6. oktober 1987 gikk han så altfor tidlig bort, iført sin gamle landslagsdrakt under en veterankamp på Brann Stadion. Det bergenske karakteriseres av dette mytiske vevet, denne evig fortellende tradisjon, og Kniksen er den

beste fortellingen av dem alle – geniet som døde som han levde, på scenen hvor det hele startet. Adrian lyser brått opp som en slags Askøyformet lyspære, et trekk som kler en type som ofte har mye på hjertet, litt hele tiden. Han forteller at Kniklas freaket ut ved synet av denne desperate ungen og forsøkte å få blikkontakt med noen i støtteapparatet, noen som rolig og myndig kunne fortelle ham hva han skal gjøre. Han var jo, tross alt, et barn selv. – Og så kommer keepertrener Dan Riisnes, legger den ene mafianeven rundt ham og napper ham vekk! Dønn Don Dan Riisnes, mannen bare rister på hodet og sender Kniklas rett i garderoben. – Tony Soprano og Chris Moltisanti! ler jeg. – Onkel og nevø! Dette bildet av ungen som står alene igjen i tåkehavet i Oslo, sviktet av sine idoler, er med svært stor sannsynlighet talende for hvordan de fleste av oss erindrer vår barndom med Brann. Det hender jeg får spørsmål fra utenforstående og uforstående, hvordan begynte det? Hvorfor endte du opp med å bruke så mye tid som du gjør, på et lag som konsekvent svikter og etterlater deg i smerten, hjelpeløs og ensom, på ymse betongtribuner i det ganske land? Arvesynden, svarer jeg da. Sportsklubben Brann er en arvesynd. Som slangen i Edens have lokker den deg til seg med lovnader om ekstase, gull og grønne gressmatter så langt øyet kan se. Dette forpestede

reptil byr deg på en storslått comebackseier, en seriefinale, drømmen om et europeisk eventyr før den bitre, lett syrlige smaken av eplet fordømmer deg til en mannsalder i den jordbundne lidelse, for alltid fanget i sportsklubbens jerngrep.