En virtuos fele- og fiolinmaker

Etter 30 år med jobb som flymekaniker på jagerfly ved Bodø flystasjon flytta Ingebrigt og kona Solrunn til hjemgården hans Kulsetheggen i Selbu. Herfra fortsatte han sin karriere ved flyskolen på Værnes. Hobbyverkstedet i kjelleren på Storgjerdåsen i Bodø ble nå byttet ut med fjøset på Kulsetheggen, der fele- og fiolinbyggingen etter hvert skulle få enda mer plass.

Ingebrigts far spilte fiolin i strykeorkester i Selbu, så instrumentet var godt kjent for Ingebrigt som etter hvert også selv startet med fiolinspill. Fingernem var han nok både på jobb og som konkuranseskytter med våpenarbeid på fritida. Et svennebrev i børsemakeri ble det også, mens han bodde nordpå.

Interessen for felebygging starta i 1979 da han kom over en artikkel om fiolinbygging i lørdagsnummeret av Aftenposten.

Og så, - i 1984 arrangerte Misvær husflidslag et kurs i fiolinbygging etter at en mann derfra hadde vært på kurs på Blaker, - «og det vart e med på», ler Ingebrigt. Lite visste han vel da hvor dette skulle føre hen.

Når starta du som kursleder i felebygging i Selbu? – Det var nok i 1997. Da ble jeg oppringt av journalist Brynjar Dahlø i Selbyggensom hadde «spora opp» at jeg lagde fioliner, - han kunne tenke seg et kurs. Etter litt overtalelse ble det kurs i regi av AOF og startskuddet» gikk på en mandag, nærmere bestemt 25.august i 1997. Vi startet i sløydsalen på Bell, - og der er vi enda, humrer Ingebrigt, - «jeg hadde bygd fem-seks feler før jeg kom hit så jeg hadde litt verktøy å hjelpe meg med.» På det første kurset var det syv menn. Av disse spilte flere trekkspill og gitar så da de hadde den første konsertdebuten med egne instrument var det sykehjemmet som fikk celebrert besøk. I dag er fremdeles tre av disse med i felebyggerlaget.

Hva er viktigst når du skal bygge en fele? – At du vil! Resten er bare

En virtuos fele- og fiolinmaker

bit for bit. De fleste tror det er tålmodighetsarbeid, men en bruker jo bare den tida en trenger. En kjøper jo også halvfabrikater, men en bør regne med et par hundre timer på ei fele.

Ingebrigt selv har også brukt plank fra egen vedbu. I gamle dager var det vanskelig å få tak i lønn nord for Oslo så da måtte de klare seg med gran og bjørk, dette har han prøvd ut av ren nysgjerrighet. Vanligvis er det lønn eller gran i lokket og lønn i sargen og på halsen, også i hardingfela.

Jeg får se flere nydelige rosemalte hardingfeler denne regnfulle maikvelden i instrumentverkstedet til Ingebrigt. Dyktige felespillere som Myllarguten, Sigbjørn Bernhoft Osa og Knut Buen har betydd mye for populariteten til hardingfela rundt om i Norges land.

– Det e´ nå nå som e ha «krola på», kanskje litt pirkarbeid da, sier den beskjedne tusenkunstneren.

Også det svenske instrumentet nyckelharpe har denne kreative instrumentmakeren bygd, etter å ha tatt kontakt med en svensk handverker for å få tak i tegninger og materiell. Totalt har Ingebrigt bygd 25 feler, derav tre hardingfeler og syv nyckelharper, i tillegg til det finske instrumentet kantele, som det har blitt mange eksemplarer av.

På over 20 år har 30-40 felebyggere vært i sving under veiledning fra Ingebrigt, som også holdt et kurs i Ålen en vinter.

Noen hvisker meg i øret at uten denne kunnskapsrike, vitale og spreke 82-åringen, hadde det mest sannsynlig ikke vært noe Selbu felebyggerlag i dag.

Halvfabrikater kan kjøpes når en skal lage en fiolin eller fele

Fiolinen og hardingfela har fire strenger. I tillegg har hardingfela fire eller fem understrenger som klinger med selv om man ikke spiller direkte på dem. Understrengene blir satt i svingninger ved at man stryker på overstrengene og gir dermed hardingfela den store og særpregede klangen.

Hardingfela,som er rikt utsmykket, ble utformet i Hardanger på 1600-tallet og ble et av de viktigste instrumentene i norsk folkemusikk. Den er som regel noe mindre enn den «vanlige» fiolinen og er mer buet/rund i formen, - halsen er kortere og strengestolen flatere.