Yderst - #10, 2014

Yderst

Et magasin fra Bø i Vesterålen. Nr. 10 / 2014 — Årgang 2. løssalg: 50,-

Samfunnssvensson

Kommuneoverlege Anders Svensson har gått til skolebenken for å forstå seg på Bøs X-faktor.

– Bø har en kraft og et samhold som knuser all statistikk, og det slutter aldri å fascinere meg.

Les intervjuet med årets nordlandsdoktor i Yderst.

S. 16

Yderst — Skjedd siden sist — s.2

frykten for sammenslåing I dag hørte jeg på kommunestyremøtet til Bø Kommune via Radio Bø. Som alltid var det snakk om trange økonisme rammer, utfordrende tider, manglende inndekning og diskusjon om pengene fra Nergård. Gammelt nytt. Rådmannen orienterte også om veien videre med tanke på kommunesammenslåing.

Det syntes jeg var ganske spennende.

Det er nok ingen andre kommuner i Vesterålen og ganske få i resten av landet som har flagga så høyt og tydelig som Bø når det gjelder spørsmålet om kommunesammenslåing. Bø Kommune vil ikke slå seg sammen, har vært mantraet. Dette var endog, til en del hevede øyenbryn, en av kriteriene når det ble ansatt ny rådmann. Når den samme rådmannen nå står og orienterer om utsiktene fremover og statens press i kommunereformen får jeg noen tanker om veien videre, og skrekken for kommunesammenslåing i mange av Vesterålskommunene.

Jeg er ikke bøfjerding. For fem år siden hadde jeg knapt satt min fot i bygda. Jeg er en innflytter, og har bodd mange år utaforr både mi egen heimbygd og Vesterålen som region. Når jeg flytta heim så ønska ikke jeg å flytte heim til Godfjord, i bygda der jeg har vokst opp, sammen med nesten utelukkende pensjonister. Jeg ønska å flytte heim til Vesterålen - en region i vekst og kreativ utvikling! For meg er det uvesentlig om det står Bø Kommune eller Vesterålen Kommune når jeg kommer til Bø om fem år.

Jeg har flere ganger vært vitne til hvordan kommune- og fylkesgrenser har vært i veien for utvikling i vår region. Som skribent i skoleavisa Go´ Stjerna fulgte vi tett en veikamp som handla om det skulle bli mulig å ta biler med ferga som gikk mellom Godfjord og Borkenes.

I Godfjord fantes det ikke noe fergeleie for biler. Dette ville ha spart bilister for mye tid og mange svinger på strekninga mellom Vesterålen og Harstad. Finansieringa for et fergeleie var på plass fra departementet, men intriger og maktkamp mellom lokalpolitikere førte til at hele prosjektet havarerte. Det var viktigere å kjempe for sine egne hensyn enn å se på Hålogaland-regionen under ett. Vesterålen er jo Nordland Fylkeskommune og Borkenes ligger jo i Troms, må vite. Og et samarbeid på tvers av fylkesgrensen - ja det ble for vanskelig.

For meg er dette blitt en illustrasjon på hvordan små forhold av og til kan være et direkte hinder for en god og sunn utvikling av samfunn og region. Vesterålen vil ha fundementalt godt av å tvinges til et samarbeid i større grad. Og da snakker jeg ikke bare om Reno-Vest og Vesterålskraft. Regionen som sådan trenger å slå sine krefter sammen for å være bedre rustet i konkurransen med andre regioner. Og for å kunne ta styringa i et mer utstrakt samarbeid mot områdene rundt Harstad og Narvik.

Gjennom å stå sammen på en tydelig måte kan Vesterålen bli sterkere.

Hva rører seg i Bø? Bruk hashtagen #yderst på instagram, og kom på trykk. For de siste insta-news fra yttersia, følg @yderst på instagram. Vi ses på sosiale media!

For å komme med her bruk #yderst på instagram.

Månedens bidrag er fra @johnsine og @jorunla.

Det er mange faremomenter med kommunesammenslåing. Etter alle solemekrer kommer noen arbeidsplasser kommer til å gå tapt. Det finnes også en helt berettiget frykt for dårligere kvalitet på tjenestene, svakere skoletilbud og en sentralisering av tjenester og servicetilbud. Når rådmannen orienterte for kommunestyret idag gikk det imidlertid opp noe for meg: Det er ikke snakk om hvorvidt Bø kommer til å gå tapt som en egen kommune, men snarere et spørsmål om når det kommer til å skje.

Gjennom åra har bygda vi bor i tapt mye på lokaliseringskonflikter og mangel på samhold og samarbeid. Kanskje dette spørsmålet blir den gangen bygda vår greier å stå sammen og ta ei utfordring på strak arm? Ei samla sentralmakt har beslutta at kommunestrukturen skal endres, og på et eller anna tidspunkt kommer Bø til å slukes av overmakta og tvinges sammen med andre.

Er det da ikke bedre å stå oppreist og kjempe for Bøs interesser i en grundig sammenslåingsprosess (som starter nå) i stedet for å krype ned i skyttergravene og kjempe mot sammenslåing med nebb og klør helt til det uungåelige skjer? Jeg veit hva jeg foretrekker - for Bøs fremtids skyld. • Tekst: Ingmar Wåhlberg Hva mener du? Send gjerne inn din mening til Yderst!

Yderst er et magasin fra Bø i Vesterålen som kommer ut en gang i måneden.

Vi tar for oss nyheter, mennesker og historier fra Bø i Vesterålen. Yderst gis ut av EventYR AS.

Yderst arbeider etter Vær Varsom-plakaten. Den som mener seg urettmessig behandlet gjennom omtale eller publisering for øvrig, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er oppnevnt av Norsk Presseforbund og behandler klager annet mot aviser og fra allmennheten. Adressen til PFU er: Prinsensgt. 1, PB 46, Sentrum, 0101 Oslo. Telefon: 22 41 56 80. Faks: 22 41 19 80.

#yderst

også mulig å bestille et abonnement: E-post: post@yderst.no Telefon: 991 67 009

For å gi tilbakemelding ta kontakt med en av våre medarbeidere eller send oss et brev eller e-post.

Ønsker du å annonsere: Vi samarbeider med Bø Næringsforening om annonsering i Yderst. Hvis du ønsker å annonsere, ta gjerne kontakt med Svein Bruun på s.bruun@ online.no, eller med noen av oss i redaksjonen.

Gjennom disse kontaktkanalene er det

Opplag: 600

Vi setter pris på alle tips, innspill og tilbakemeldinger.

Layout: Ingmar Wåhlberg / EventYR Forsidebilde: Kristina R. Johnsen Trykk: HTG Trykk Distribusjon: Posten Norge / Bring Redaktør: Ingmar Kristina R. Johnsen

Wåhlberg

&

- wow, vi har vår egen salong Knappe to uker etter åpninga har havfruene fremdeles problemer med å fatte at de har fått det til. Side 4.

bromleklem på kantina Kenneth Knedahl er en av dem som blir en på budsjettposten når Nav Nordland kutter en mengde tiltaksplasser i Bø. Side 6.

Headhuntet som fosterforeldre Nå vet de homofile partnerne Christian og KjellAre hva som manglet i livet deres. Side 8.

rockefesten Rock Mot Frafløtting 2014 var værhardt, vilt og stjernespekket. Side 12.

samfunns-svensson – Det er ei kraft i Bø-folket som holder oss friske og glade på tvers av all statistikk logikk. Det slutter aldri å fascinere meg, sier kommuneoverlege Anders Svensson, kåret til Årets Nordlandsdoktor.Side 16.

Yderst — Skjedd siden sist — s.4

- Wow, vi har vår egen salong!

Stolt av salongen: Ida Jensen og Victoria Andreassen. (Foto: Kristina R. Johnsen) Knappe to uker etter åpninga har havfruene fremdeles problemer med å fatte at de har fått det til.

– Seriøst. Det føles bare helt fantastisk. Endelig! Vi har jobba så lenge med å få dette til - dette er mitt og ditt, Viktoria! Vi eier dette! sier Ida Jensen.

Ida Jensen og Viktoria Andreassen er søskenbarn, bestevenninner, og nå også arbeidskolleger på nyoppstartede Havfruen Frisørog hudpleiesalong på Vinje. Ida med hudpleie, manikyr og fotpleie, Viktoria med frisørsaksa.

– Det er ganske uvirkelig egentlig. Vi er ekstremt glade, sier Viktoria.

De har jobbet natt og dag i hele høst, med god hjelp fra venner og familie, for å bygge opp sin egen salong. Nytt gulv, nytt interiør, ny romløsning og nye behandlingsrom. De har fått det like lyst, åpent og rent som de hadde

drømt om.

Men hvordan har kundene tatt imot dem? Hvordan har det gått siden oppstarten?

– Det har gått veldig bra, og vi har hatt det fantastisk artig! Vi har hatt mye trøkk og mye å gjøre, så takk for en god mottakelse, sier salongeierne, idet Ida Jenssen tar imot betaling fra en strålende fornøyd kunde som akkurat har fått ansiktsbehandling.

– Dyktige og fine jenter, det her! Nå ble vel jeg også litt fin, sier Ranveig Iversen. Hun bor på Bøheimen, og har med seg ledsager i dag for å besøke salongen.

Et av målene for jentene, er å ha faste dager på Bøheimen, så kundene slipper nettopp dette.

Viktoria har satt av mandagene for å jobbe på Bøheimen, og Ida kommer også til å tilrettelegge for behandlinger der.

– Beboerne setter stor pris på at de

slipper å dra hit. Det hjelper på å ha en dag i uka på Bøheimen. Jeg var dere sist mandag og gjorde en del klipp og tok en del permanent, det var veldig hyggelig, sier Viktoria.

Konkurranse. Havfruen er den fjerde frisørsalongen i Bø. Hva tenker de om konkurransen?

– Vi vil nok merke konkurransen, men opplever at vi fanger opp en del kunder som har klippet seg på Sortland hittil. Ingenting er bedre enn dét, sier Viktoria.

De har fått god respons på åpningstidene, som flere dager i uka strekker seg langt utover standard arbeidstid.

– Det kommer vi til å fortsette med.

Folk setter pris på å bli tilbudt service på ettermiddag og kveld, forteller de.

Mange av tilbudene til Ida, som pedikyr og en rekke ansiktsbehandlinger, er nye i bygda.

– Det var litt skepsis til noen av tilbudene, men vi merker veldig fort at det sprer seg når kundene er fornøyd. Folk ringer og bestiller det samme som kolleger og venner har vært fornøyd med. Vi håper vi kan fortsette å gjøre folk fornøyde. Det er jo den beste reklamen, sier Ida. – Hvorfor skal bøfjerdingene bruke dere?

– Fordi velvære er det lille ekstra i hverdagen! Det er utrolig viktig å ta vare på seg selv og sette av tid til egenpleie.

De forbereder seg nå til julesesongen, og merker allerede julebord-trøkket.

– Vi har fått inn mange bestillinger, mange gjerne både klippe, farge, stripe til jul. Vi merker også etterspørsel på gavekort og julekalendre, sier nyetablererne. • Tekst & foto: Kristina R. Johnsen

Yderst — Skjedd siden sist — s.5

siste dag på kaféen

Vi sultestreiker

Gjør opprør: Anlaug Johnsen og Lisabeth "Lillemor" Sørensen går til protestaksjon hvis de skal miste sin livsnerve og sosiale møtested: Kantina på Bøheimen Denne venninnegjengen på Bøheimen spiser middag sammen i kantina hver dag. Når NAV legger den ned, vil de sultestreike.

Siv Nilsen sammen med kafégjester på en av På Kaféen siste dager. – Jeg tror ikke det har gått opp for meg ennå at det er slutt.

– Trasig. Hvor skal vi gjøre av oss nå? spør gjestene.

– Det er prisen vi betaler for å bo i utkanten. Men det sier jeg bare: De skal bare kutte. Vi skal nok klare å mobilisere, sier kafégjesten Martha Myhre. Hun besøker På Kaféen sammen med mannen sin, Geir Myhre, på en av de aller siste dagene med åpne dører.

Sju plasser for folk som har behov for hjelp og til å få avklart sin arbeidsevne, forsvinner.

Disse plassene skulle forberede dem på arbeidslivet. Nå mister de sitt verdifulle bindeledd til normalt arbeidsliv. Og Bø-folket mister en viktig møteplass. Tove Botnmark er en av mange faste gjester På Kaféen.

Hun lurer på hvor de skal gjøre av seg nå.

– Vi er her mye, også i forbindelse med jobb.

Brukerne på Bofellesskapet bruker På Kaféen jevnlig. Jeg forstår ikke helt hvor folk skal møtes, og hvor vi skal spise nå, sier Tove, som synes det er trasig at Siv Nilsen mister sin arbeidsplass som tilrettelegger.

– Hun er utrolig dyktig og flink.

Bø er hardt ramma – Dette er veldig trist, sier Julia Holm, daglig leder for Sortland Arbeidssenter, som hittil har eid og drevet På Kaféen gjennom en avtale med Nav Nordland.

Deres spesialitet er å hjelpe folk tilbake i arbeidslivet, og tilrettelegge slik at folk får bruke sine evner til mestring, og Nav er deres største kunde. Deltakerne skal få sendes nå videre til Nav lokalt.

– Det kuttes mye i hele Nordland, men særlig Bø blir veldig hardt

ramma. Det går ut over de aller mest sårbare. Særlig frememdspråklige og flyktninger med mange behov har hatt mye utbytte av tiltaksplassene, sier Holm, som forteller at mange har kommet seg videre i arbeidslivet gjennom praksisen på kaféen.

– Vi har drevet på kafeen fordi vi har vurdert det til å være en allsidig arbeidstreningsarena. Nav Nordland har ikke bedt oss om drive kafe, men avtalen om tiltaksplassene har muliggjort driften.

Det er mye aktivitet På Kaféen.

– Noen dager koker det, andre dager er det stille. Men alt i alt har vi mange faste gjester og et flott miljø.

Jeg tror ikke jeg har tatt det riktig innover meg at det er slutt. Jeg har konsentrert meg om å holde kaféen i drift helt til dørene stenges, sier Siv Nilsen til Yderst.

Hun mister jobben sin når kantina stenger.

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre videre, jeg må ta det som det kommer.

Hvem vil drive?

Alt i alt er kaféen godt besøkt, og kaféen selges nå som nøkkelferdig konsept for 150.000 kroner.

På Kaféen har hatt en stabil driftsinntekt på rundt 820 000 kroner (inkludert moms) de siste årene. Det antas at 60 prosent av inntektene kommer fra kafé-mat og catering, resten fra inntekter fra salg av interiør-varer.

– Vi har drevet en hel avdeling med felles regnskap på driftskostnader, så det er vanskelig å hente ut tall på dette. Men det er absolutt liv laga for kaféen, særlig hvis man i utstrekt grad tenker nettbutikk og catering, sier Holm. • Tekst & foto: Kristina R. Johnsen

– Vi er lette å skjære ned på. Vi roper vel ikke høyt nok. Men det skal vi si dere: Legger de ned kantina, skal vi sultestreike. Vi skal boikotte Nav, og slutte å betale husleie. Det blir opprør, sier sier Anlaug Johnsen, Lisabeth Sørensen, Sigrunn Lihaug, Sigris Bergersen, Ranveig Iversen og Valborg Olsen. De bor på omsorgsboliger på Bøheimen. Hver dag møtes de, og flere med dem, for å spise middag sammen. Det er en del av livet deres - kanskje også dagens høydepunkt.

De opplever økt trivsel og økt matlyst. For dem er kantina livskvalitet, livslyst og alt som godt er i hverdagen. Til jul stenger kantina dørene, og en tiltaksplass og ei fast stilling forsvinner.

Men resultatene har vært for svake, mener Nav Nordland. Nav trenger å ta i bruk en måleenhet for menneskelig livskvalitet. Hvor hadde de spist middagen sin, uten kantina?

– Da ville vi vel sittet og sturet på rommene våre og pirket i maten, sier Lisabeth “Lillemor” Sørensen og blunker.

I kantina samles gjerne venner og kjente til middag. Folk trekker hit for å prate kjenning og være sosial.

– Tenk på det, dere som stemmer Høyre og FrP. Det er oss det går ut over, sier Sigrid Bergersen.

– Nå skal de fjerne den kulturelle spaserstokken også. Pleierne skal ta seg av kulturen. Jeg skulle likt å sett Jim Gundersen og Kurt Dahl spille opp til dans hver morgen, klukker Valborg - til venninnegjengens store fryd.

– Vi er veldig lette å skjære ned på, sier Rannveig Iversen.

vi kan ikke tenke oss til å miste kantina. Det går ikke, sier Anlaug.

– Men kan dere ikke få mat på rommene, og organisere at dere spiser i fellesrommet på avdelinga?

– Det er selvfølgelig mulig, men det kommer vi ikke til å gjøre. Det ender opp med at vi sitter hver for oss. De synes hele situasjonen er trasig, særlig med tanke på Kenneth Knedahl, som har fått tilrettelagt arbeid og har vært en solstråle for dem i hverdagen.

– Han har til og med tatt en trall for oss innimellom, og sier at vi er fresh og fin! Makan til humørspreder. Nå mister han plassen sin, og fantastisk dyktige Arnbjørg Danielsen mister jobben sin. Det synes vi ikke noe om.

– Dere må love å ta dette videre, ber brukerne.

Etter mailutveksling med Bø kommune, og litt henvisning videre, et par telefoner og litt purring, mottar vi en oppløftende epost fra Helse- og sosialsjef Jim Gundersen. Bø kommune er lydhøre for innspillene. De tror det er mulig både å utvide drifta, stabilisere den og øke inntjeningen dersom de rette grep tas.

– Ja, det er et ønske fra Bø kommune å finne muligheter til videre drift av kantina ved Bøheimen. Vurderinger i forhold til dette er igang, forteller Helse- og sosialsjef Jim Gundersen til Yderst. Både et samarbeid med kjøkkenet på Bøheimen og Frivillighetssentralen som er under oppstart, er muligheter som vurderes.

– Men vi er helt i startfasen har og ikke diskutert med nevnte parter. Den store utfordringen er at vi trenger en ressurstilførsel tilsvarende 80 til 100 prosent stilling for å få dette til. I tillegg vil vi være avhengig av et samarbeide med NAV eller andre for å De er fornøyde med maten i komplettere bemanningen. • kantina og omsorgen på Bøheimen forøvrig.

Tekst & foto: Kristina R. Johnsen – Vi har ingenting å klage på. Men

Yderst — Skjedd siden sist — s.6

Bromleklem på kantina Kenneth Knedahl har hatt stor nytte av å jobbe på kantina på Bøheimen. Foto: Kristina R. Johnsen Kenneth Knedahl er en av dem som blir en strek på budsjettposten når et dusin tiltaksplasser legges ned i Bø.

Det regner ute, men det er det ikke noe å gjøre med. Smile og være glad.”

Beskjeden på døra til kantina en mandag morgen.

– Er du klar for en vaffelfrokost? sier Kenneth når vi kommer inn døra.

Han møter opp grytidlig, før han må.

Han sto opp kl fem i morges. Han liker det best sånn.

– Jeg føler meg mer.. hvordan skal jeg si det.. samfunnsnyttig? Jeg liker å starte arbeidsdagen når andre gjør det. Selv om jeg ikke må være her før klokka halv ni, er jeg her gjerne så tidlig som sju, sier Kenneth.

Han kveller opp ei raus ause med tynn røre.

– Det blir ikke akkurat slankevafler, men jeg er imot sånn havregryn i vaflene. Vafler skal være kos, sier Kenneth.

Han er en annen mann enn den som først kom inn døra 27. august i fjor.

Han husker godt følelsen. Alt var tilrettelagt og planlagt allerede før han kom ut av rehaben. Han hadde noe å gå til, noe som gjorde ham tryggere på å starte et nytt liv uten rus. Da han møtte opp til første arbeidsdag, tenkte han “Oi. Shit.

Hvordan skal dette gå?”

Fra å være bad boy, svartelista på utesteder, utestengt fra lappen på livstid, med fengselsdom på nakken og et tungt rusproblem. Endeløse fester og døgn som fløt over i hverandre. Livet besto av ansikter, situasjoner, episoder, lys og mørke i en stor, grenseløs grøt. Etter å ha tilbragt halve livet i denne tilstanden, etter å ha vært inn og ut fra rehab siden 2009, var det vaffeljernet, steikepanna og miljøet på Bøheimen fikk ham til å lande med begge føttene på jorda. Og etter at føttene plantet på jorda, ble han rakere og rakere i ryggen.

– Det er så stor forskjell på Kenneth.

Emosjonelt. Særlig når det gjelder tålmodigheita, hvordan han tar beskjeder, hvor mye initiativ han

tar. Han har fått trua på egne evner, og med god grunn, sier Arnbjørg Danielsen, sjef for kantinedrifta i regi av Vesterålsprodukter AS. Hun har fulgt Kenneth tett i over ett år, men i desember er det slutt.

Kantina har hatt for svakt resultat. Økonomisk. Men hvilken måleenhet bruker man egentlig på livskvalitet?

– Først var lunta sånn, sier Arnbjørg, og gestikulerer med fingrene en lengde som ikke er større enn en tommerfingernegl.

– Nå er den sånn, sier hun, og slår ut med begge hendene.

Kenenth visste ikke hvordan han skulle ta regi, han var usikker og spurte om alt, hele tiden.

– Jeg er egentlig mektig sosial. Jo fler folk jeg ser, jo bedre har jeg det.

Denne jobben har vært perfekt. Også har jeg fått jobbe med mat. Det er noe som gir meg glede, det elsker jeg. Det skal jeg fortsette med.

Over disken har han møtt verden. Og verden har klappet ham på skuldra, og sagt at de er stolt av ham.

– Når en mann som har levd i 90 år

ser meg inn i øynene, legger handa på skuldra mi og sier han er stolt av meg, så vet du at han mener det. Det sitter ikke løst for så voksne menn å gi et klapp på skuldra. Det er så ufattelig stort for meg, sier Kenneth, han blir rørt av å tenke på det.

Gjestene i kantina snakker om en humørspreder som gjerne tar en trall. En som sprer trivsel og varme.

– Arbeidsgivere som er så heldig å få ham etterpå, får en veldig trivelig og arbeidssom medarbeider. Virkelig en humørspreder. sier renholderen Jenny-Ann, når hun sveiper over gulvet i kantina.

Kenneth spør henne: – Helt ærlig. Hva tenkte du da du hørte at jeg skulle jobbe her?

Jenny-Ann drar litt på det, men sier til slutt: – Jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk. Det hørtes ikke ut som noen god idé. Men duverden, Kenneth, så trivelig det er å ha deg her. Jeg blir alltid i godt humør av deg, særlig de små diktene du deler på tavla, sier hun.

Yderst — Skjedd siden sist — s.7

Knusende for syke brukere Det Tiu Similä har brukt sju år på å bygge opp, fjernes med et pennestrek. – Nå skal brukere som ikke har vært ute av døra på flere år, settes rett i kassa på butikken. Det vil ikke fungere, og er ødeleggende for framgangen det tar mange år å få til, sier Tiu Similä i tiltaksbedriften Bjørkengen Gård. De mister to av fem tilrettelagte plasser.

Kenneth foran huset sitt på Eidet. Foto: Kristina R. Johnsen Han takker også Facebook.

Han tok mot til seg og oppretta Facebook-gruppa “Kenneths vei tilbake til livet” i 2013. Det satte døra på gløtt, tilbake til samfunnet. Han fikk smileys og klapp på skuldra, og følte seg velkommen tilbake til samfunnet. Nå har han skapt seg et nytt liv, med nye vaner. Hver dag feirer han sitt rusfrie liv. For eksempel kjøper han ferske blomster hver mandag.

– Det liver opp i stua, og er et symbol på alt det gode livet har å by på. Jeg vet ikke… det er på en måte litt selskap i dem. En motvekt mot tomhet, sier Kenneth.

Han deler gjerne sine tanker i statuser og selfies på Facebook, og tar gjerne bilder av folk han møter.

Beboere på Bøheimen som har vært med i bilderamma, har med tårene i øynene takket ham - de hadde fått flere telefoner og hilsninger enn de hadde fått på flere år.

– Hva betyr Facebook for deg? Hva hadde livet vært uten?

– Da tror jeg faktisk ting hadde vært ganske annerledes. Det betyr ganske mye for meg. I Bø bor folk veldig spredt, og man møter ikke på hverandre hele dagen. På Facebook er du sosial og kan kommunisere.

Kenneth er dyslektisk, men klarer med letthet å taste ned tankene og følelsene sine. De “sitter i fingertuppene”.

– Folk kan nok himle litt med øynene og tenke “han der”, og at det fort blir for mye. Men jeg synes det er artig, å for eksempel kunne synge en bursdagssang for noen å dele på Facebook. Det er en måte å gjøre stas på andre også.

Han teller gjerne likes, og innrømmer at hvis han får under 20 likes på et innlegg, så sletter han det.

– Det blir en måte å justere meg på.

Det er en veldig ærlig målestokk.

– Blir det litt for mye? Vil du si at du er hekta?

– Jeg har veldig stort sosialt behov, og

Facebook føles sosialt. Hadde jeg hatt dame og unger, hadde jeg nok ikke hatt samme behovet.

Hvordan ville livet hans sett ut uten kantina, og arbeidet han har hatt her?

– Jeg ville nok klart meg. Men jeg ville aldri kunne klart meg så bra, og følt meg så bra. Jeg føler at jeg duger, og jeg klør etter på komme i arbeid, starte noe for meg selv.

Kenneth har nemlig en plan, en Bromleplan, som han kommer til å offentliggjøre om ikke altfor lenge.

Men ikke ennå. Han er ikke riktig klar.

– Men jeg har en plan.

Kantina på Bøheimen er en del av Vesterålsprodukter.

Dadlig leder for Vesterålsprodukter avdeling Bø, Anne-Britt Vifladt, er lei seg: – Det er tragisk for Bø å miste disse plassene. Vi får se hva vi klarer å få ut av Frivilligsentralen, der burde det være muligheter for å holde kantina åpen. Men det er svært beklagelig å miste tiltaksplassene, vi har hatt gode resultater for dem, og det er tris både for brukere og ansatte å miste kantina. Men er der ikke penger, så er der ikke penger, forteller Anne Britt i Vesterålsprodukter.

Vesterålsprodukter mister én tiltaksplass i Bø og hele fem på Sortland.

Arnbjørg Danielsen har jobbet i full stilling som tilrettelegger og ansvarlig for kantina. Hva skal hun gjøre nå?

– Jeg jobber i hjemmesykepleien, men får ingenting fast. De foretrekker å ha folk inne som vikarer, det koster mindre og forplikter mindre, sier Arnbjørg. • Tekst & foto: Kristina R. Johnsen

De har dårlig selvtillit i utgangspunktet. Slike signaler, er for brukerne en bekreftelse på at de er overflødige. Det er ikke noen vits i å stå opp av senda om morgenen, forklarer Tiu Similä. De bruker nærkontakt med hester, for å få folk tilbake til hektene.

–Dette er brukere som i verste fall ikke har vært ute av døra på flere år sier Tiu Similä. Hun mener det er urealistisk å sende brukere av tiltaksplassene rett inn i næringslivet når deres tilrettelagte plasser i vernede bedrifter kuttes.

– Terskelen for å sette seg i kassa på Prix vil være uoverkommelig.

Dette er snakk om folk med alvorlige lidelser, som trenger å venne seg til omverden og bygge opp selvtillit. Det kan ta mange år å komme til det punktet at man makter en ordinær arbeidsplass, sier lederen av Bjørkengen gård.

Siden 2007 har 27 brukere hatt tilrettelagt arbeid og aktivitet på Bjørkengen gård. Den eldste var 63 år og den yngste var 21 år ved oppstart. Personene som har deltatt i prosjektet Viljer viser vei har komplekse og sammensatte problemer.

Nesten samtlige har hatt angst og depresjon.

Brorparten har slitt med søvnproblemer. Mer en halvparten har hatt en problematisk oppvekst med omsorgssvikt (58%) og mobbing på skolen (46%). Mange har konsentrasjonsvansker og generelle lærevansker. Bare syv av deltakerne i prosjektet har fullført videregående skole. Fire av de som har vært på gården har en alvorlig kronisk sinnslidelse. Mange har vært utenfor arbeidslivet i lang tid og noen har aldri vært i ordinært arbeid.

– Disse menneskene trenger fremfor alt å bygges opp før det i det hele tatt er aktuelt å fungere på en arbeidsplass eller i utdanning.

Det tar tid å bygge selvtillit hos voksne, ofte flere år. Erfaringen som Bjørkengen gård har, tilsier at mentorordning i ordinært arbeid er helt uaktuelt for de

fleste i målgruppen, forteller Tiu. Av de 27 personene som har hatt tilbud på Bjørkengen gård siden 2007, ble det i Nav-prosjektet vurdert at arbeidspraksis i ordinær virksomhet kun ville fungert for tre av dem. Nå må alle brukerne rett ut i virkeligheten.

– Det er fryktelig trist det som skjer nå med nedskjæringer i NAV. Brukerne kommer til å falle helt gjennom.

Bjørkengen må legge ned sitt lunsjtilbud. Dermed fjernes et tredje lunsjtilbud og møtested fra Straume.

Tiu legger til: – Vi understreker at dette ikke gjelder Nav Bø, dette gjelder Nav sentralt, som mener at tiltakene har liten effekt, og refererer til internasjonal forskning, sier Tiu. Til tross for gjentatte purringer har heller ikke Tiu sett noe til forskningsmaterialet Nav henviser til.

– Jeg er selvfølgelig dypt uenig i dette, ettersom jeg har sett at tiltaket her på Bjørkengen Gård har hjulpet mange på veien videre i livet, sier Tiu til Yderst.

Bjørkengen Gård tar vare på vanskjøtte hester, men må nå si nei til å ta imot flere dyr. De må også kutte varm lunsj til brukerne.

Da går et tredje lunsjtilbud og møtested tapt i Bø, alle i Straumeområdet. • Tekst & foto: Kristina R. Johnsen

Yderst — s.8

Yderst — s.9

Headhuntet som fosterforeldre Nå vet de homofile partnerne Christian og Kjell-Are hva som manglet i livet deres.

Foto & tekst: Anita L. Stormoen Foto: Kristina R. Johnsen

Det er tidlig lørdag ettermiddag og midt i oktober.

Bø bader i vakker høstsol, havet ligger der som et speil og alt er bare godt. Når jeg kommer kjørende til Duken, må jeg stoppe og ta noen bilder. Jeg legger merke til en sort BMW som passerer meg og jeg legger meg på hjul etter den. Og ganske riktig, den stopper foran et koselig rødt hus og ut av bilen kommer Nina Albrigtsen fra Bufetat, fosterhjemstjenesten på Sortland. Vi har avtale om å møte et par som nylig har blitt fosterforeldre, Kjell-Are Johansen (49) fra Andenes og Christian Horn (36) fra Bø. De er bosatt på Andenes, men har hus i Bø.

- Jeg er født og oppvokst i Bø, forteller Christian.

For tiden er jeg hjemmeværende fosterpappa på heltid til ei lita jente, og driver med påvirkning av småtroll, fortsetter han lattermildt. Ellers har jeg for det meste jobbet innenfor servicenæringa, den siste tida i barnehage.

Han sparker ballen over til samboeren Kjell-Are. - Jeg er født og oppvokst på Andenes, men har bodd mange plasser – fra Alta til Berlin, smiler KjellAre. – De siste årene har jeg vært administrerende direktør for Andøy Energi. Dessuten sitter jeg i Fylkestinget for Arbeiderpartiet og har mange andre verv, forteller han.

Hvordan er det å være homofil i Vesterålen?

– Vi har ikke opplevd problemer med å være åpent homofil i Vesterålen sier de samstemt.

– Jeg har aldri bodd utenfor Vesterålen, så jeg har ingenting å sammenligne med, skyter Christian inn.

– Men vi har aldri vært redde for å være ute blant folk og har alltid blitt møtt med respekt, fortsetter Kjell-Are. Han tenker det handler mest om hvordan man ter seg.

De fleste homofile skjønner vel ikke eller vil ikke innse at de er homofile før tidligst i slutten av tenårene, svarer han på spørsmålet om når de selv forsto at de ble tiltrukket av sitt eget kjønn.

De forteller at de traff hverandre på Stedet på Sortland via felles bekjente for ti år siden, og har bodd i lag i åtte – ni år. Når vi kommer inn på temaet ekteskap, skyter Nina ivrig inn at hun gjerne stiller som brudepike! Samtalen bølger videre om homofilt ekteskap, kirkens holdning til dette og om man bør melde seg ut av statskirken når man er uenig i holdninger og beslutninger, eller heller prøve å påvirke kirken innenfra.

– Jeg synes det er viktigere å jobbe for aksept for homofile innenfra i kirken framfor at alle som er uenige skal melde seg ut. Da ender vi tilslutt med at det bare er de mest konservative som blir igjen i kirken, sier Kjell-Are ettertenksomt.

PRIDE-kurs – Jeg headhuntet dem for å få dem med på PRIDE– kurs, stråler Nina. Og de hadde ikke rukket å fullføre fosterhjemstjenestens forberedende kurs før første kommune “banket på døra” og ville bruke dem som fosterhjem!

– Barn har hele tiden vært et tema i forholdet vårt, svarer de ettertenksomt på mitt spørsmål om når ønsket om barn meldte seg.

–Det er nok jeg som har vært mest redd og

bekymret med tanke på at ungen kan bli utsatt for mobbing på grunn av oss, sier Kjell-Are. – Hadde du spurt meg for 30 år siden så hadde jeg sagt at det var galt, men mye har skjedd med holdningen til homofile på de årene.

Nina bryter inn og lurer på om det skjedde en endring med dem under PRIDE-kurset.

Ja, særlig med meg, utbryter Kjell-Are spontant.

PRIDE-kurset var et flott kursopplegg over tre helger og fire hjemmebesøk, fortsetter han entusiastisk.

- Vi fikk høre historier både fra familier som er fosterhjem og til dels vonde historier om hva ungene kan ha opplevd før de kommer i fosterhjem. En blir forberedt på det verste, alt annet er en bonus, tilføyer Christian. Og så lærte vi at fosterhjemstjenesten ikke er ute etter A4-hjem, men etter mangfoldet, fortsetter han tankefullt.

– Fosterhjemstjenesten ønsker et bredt spekter av hjem og familier. Vi er opptatt av at det skal være en god match både for ungens del og for fosterfamilien, skyter Nina inn.

– Vi er ikke tjent med å miste et hjem fordi barn og fosterforeldre ikke passer sammen.

Fosterforeldre. Tidlig i 2014 ble paret fosterforeldre til ei lita jente.

– Vi har og har hele tiden hatt en utrolig god dialog med barnevernstjenesten og fosterhjemstjenesten, sier Kjell-Are. Da de fikk jenta var deførst på besøk hos henne i beredskapshjemmet, så var hun på besøk hos

Yderst — s.10

– Hadde du spurt meg for 30 år siden så hadde jeg sagt at det var galt, men mye har skjedd med holdningen til homofile de siste årene. .

- Kjell-Are Johansen, homofil fosterpappa

dem.

– Og deretter flyttet hun inn. Det var en planlagt plassering og ingen hastesak, forteller paret.

– Folk kommer og sier at vi er så tøffe som våger å bli fosterforeldre, men vi har jo et mye bedre støtteapparat rundt oss enn “vanlige” foreldre, fortsetter Christian. Fosterbarn blir nærmest “røntgenfotografert” av omgivelsene for å finne problemer, men sjekker du barn fra “vanlige” familier like nøye, vil du nesten alltid kunne lete fram noe.

– Men uansett så har fosterbarn litt mer i bagasjen enn andre barn, understreker Nina.

De forteller at de har hatt episoder hvor de har måttet trekke seg tilbake, for eksempel når et kafébesøk ikke har fungert.

Etter å ha vært fosterhjem i tre måneder skal det være et møte mellom fosterhjem, hjemkommunen til barnet og barnevernstjenesten.

– Da vi spurte dem hvordan det gikk med forholdet, svarte de spontant at nå visste de hva som hadde manglet i forholdet deres, forteller Nina strålende.

– Før var vi hypersosiale. Nå må vi være mer hjemme og har derfor mer tid sammen, forteller Kjell-Are. – Vi har ikke hatt en alenehelg på lenge, men snart skal vi til Berlin. Det var det første stedet vi reiste til sammen. Vi er nok blitt flinkere til å nyte øyeblikkene når vi er ilag, legger Christian til.

Om rollen som fosterforeldre – Det er veldig mange mennesker å forholde seg til, både for barnet og for fosterforeldrene. Ikke minst for barnet kan dette skape litt forvirring, plutselig har de fått fire sett med besteforeldre. I tillegg kommer annen familie til fosterforeldrene, tilsynsfører og andre representanter for barnevernet, forklarer Kjell-Are. Samtidig får fosterfamilien konstant oppfølging.

Alle barn har rett til kjennskap til sin biologiske familie, men hvor ofte barna skal treffe dem og på hvilken måte, vurderes i hvert enkelt tilfelle.

– Samværet må tilpasses barnets hverdag, understreker Nina. Situasjonen skal være mest mulig forutsigbar for barnet. For mange blir det noen runder i rettssystemet og det kan være en belastning for fosterfamilien.

En ny politiker i huset – Foster-besteforeldrene på begge sider elsker henne, og annen familie og venner synes det er kjempeartig at vi er blitt fosterforeldre, smiler Christian.

– Jeg har fått enda en politiker i huset! Vesla er så god til å argumentere at hun har et nytt argument klart før jeg rekker å komme med motargument til det første, sukker han lattermildt.

– Og jeg må nå forholde meg til to som har kort lunte, humrer Kjell-Are. Heldigvis er ingen av dem langsinte!

Det er godt å være i dette huset, og de to trivelige karene lyser av kjærlighet og stolthet når de snakker om fosterdatteren.

– Jeg, som er mest ute sammen med henne, får stadig høre hvor lik hun er blitt meg i skinn og sinn, kommenterer Christian stolt.

Som homofile har de ikke opplevd å ha større utfordringer enn andre fosterforeldre, men de er forberedt på at det kan bli vanskeligere når jenta kommer i tenårene. De blir sittende litt og fundere over dette.

– Omgivelsene vurderer nok fosterfamilier mer enn andre familier, men blir vi vurdert nøyere fordi vi er homofile? undrer Christian.

– Jeg tror det, svarer Kjell-Are. Til tider kan det bli litt mye pappa smiler de. Som når de sitter i bilen med henne i baksetet, og hele tiden hører “pappa Kjell-Are?” og “pappa Christian...”

De lykkelige smilene tyder ikke på at dette

er videre plagsomt. Som fedre er de ganske forskjellige. Kjell-Are er den forsiktige og beskyttende, Christian er den som lar henne teste ut grensene, enten det er på sykkel eller i klatrestativet.

– Vi var i Grottebadet for en stund siden og skulle prøve sklia, forteller Kjell-Are lattermildt.

–Jeg var skeptisk, men da kom det fra vesla “Ikkje vær redd pappa Kjell-Are, æ ska pass på dæ!”

Julefeiring. Paret ser ut til å fryde seg ved tanken på adventstid og juleforberedelser med barn i huset.

– Vi gleder oss enormt til å feire jul med en unge i huset, smiler de to om kapp.

– Det blir koselig å lage adventskalender og gjøre alt klart til jul. Mest sannsynlig kommer vi til å feire jul her i Bø.

Bli fosterforeldre!

– Jeg vil oppfordre folk som føler at de har noe å gi, til å gå på kurs og bli fosterforeldre, sier Kjell-Are ivrig. Som nevnt tidligere trenger fosterhjemstjenesten et bredt spekter av familier, med og uten egne barn, enslige som par, homofile som heterofile.

– Det har gitt oss enormt mye! Og til folk som tenker på å adoptere: Hvorfor stå i kø i evigheter og vente på å få et barn fra utlandet når det er mange unger her i nærheten som trenger dere? Nei, meld dere heller som fosterforeldre, oppfordrer Christian.

– Fosterhjemmene gjør en enorm nytte både for det kommunale og det statlige barnevernet, avslutter Nina. Det er enklere å reparere et skadet barn enn en ødelagt voksen!

Helt til slutt: I uke 45 har fosterhjemstjenesten en nasjonal rekrutteringsuke, da skal det legges vekt på å hedre fosterfamiliene. •

Yderst — s.11

Foto: kristin a afløy opdan

Julie Willumsen med band

kultursalen 6. desember

konsertrstart:18.00

Bruk Bø!

En oversikt over lokale butikker og leverandører

Bø Rør & Sanitær AS 8469 Bø i Vesterålen Tlf: 76 13 58 01 / mobil: 41 54 85 36 E-post: halvard.henriksen@vkbb.no

Kortreist Lokalisert sammen med Bø bok- og papirhandel på Vinje.

Bø Bok- og papirhandel Bø i Vesterålen, Vinje Tlf: 76 13 79 27

På Vinje. Åpningstider: 10-16 (10-14)

GLASS & SNEKRING 8470 BØ I VESTERÅLEN

Joker Bø Tlf: 76 13 78 00

ISOLERGLASS - SPEIL PLEXIGLASS Tlf: 997 77 627 Mail: dbgooding@gmail.com

Rimi Bø Tlf: 76 13 57 77

Tlf: 906 40 591

Begravelsesbyrået i Bø Bø Gravferd AS Døgnvakt 76 20 20 40

an Ørl.jcom & e ai

or gm d Tagereng@ e r f F ed. fr

Yderst — Skjedd siden sist — s.12

Rockefesten Rock Mot Frafløtting 2014 var værhardt, vilt og stjernespekket.

Foto & tekst: Silje Skog Pedersen / Kristina R. Johnsen

Yderst — Skjedd siden sist — s.13

En stor mengde med ungdommer sitter i RMF-kaféen i Bøhallen og venter spent på at konsertsalen skal åpne. 250 ungdommer har tatt turen til Bøhallen for å oppleve årets høydepunkt, siste helga i september.

Crewet består av ungdom mellom 13 og 18 år. De springer frem og tilbake - festivalstart er kraftig forsinket. Været har ikke været vært optimalt denne helgen, noe som er for tradisjon å regne når det gjelder RMF. Siden nittitallet har trær blåst overende og sperret veien, artister har møtt opp med skjelvende knær etter flyurbulensen - om de har møtt opp i det hele tatt. Stormen Frode stanset Drömhus i 1996. Dette er ikke det verste festivalen har opplevd.

– Stor-artistene er veldig forsinket på grunn av uværet, men nå har de ankommet Vesterålen, forteller festivalsjef Tina Andreassen (15), som har ansvaret for artistene.

Med stor-artister mener hun Kaveh

- kjent for hiten Snufs med Onkel P, rapperne Katastrofe og Idolfavorittene Astrid Smeplass og Julie Bergan.

– I år har vi brukt hele 200.000 kroner, og det bare på artistene, forteller femtenåringen.

Videre forteller Andreassen at det ikke hadde vært mulig å arrangere RMF om det ikke var for det gode bygdesamfunnet og kommunen vi har. En av sponsorene i år er Egil Kristoffersen og Sønner AS, noe crewet gjør uttrykk for å være svært fornøyd med.

Lokale band.

Dørene til konsertsalen åpnes, og første band ut i amatørband-konkurransen minner oss på hvorfor festivalen er kalt ”Rock Mot Frafløtting”. RMF løfter lokale band fra hele regionen skal opp og fram. Deltakerne får 15 minutter spilletid på scenen. På deltakerlista fra Bø sto Anniken Johnsen.

Til venstre: Katastrofe på scenen.

Neste side: Flere bilder og inntrykk fra Rock Mot Frafløtting 2014

– Jeg sto på scenen i fjor også, og har vært med på andre talentkonkurranser før, så dette er ikke første gang, forteller Anniken.

Denne gangen var det ikke Anniken som vant, men bandet Conexus fra Harstad. Conexus åpnet amatørbandkonkurransen med en flott og stødig opptreden, ifølge dommerne. De tok seieren, og 10.000,- i vinnerpremie med seg hjem.

Kaveh. At rapperen Kaveh trosset været og tok turen hit, angrer han ikke på.

– Det er alltid fint å besøke NordNorge. Dette er første gangen jeg er i Vesterålen, men jeg har vært mye i Bodø og besøkt Sirkus Eliassen, sier Kaveh til Yderst. Videre forteller han at han synes menneskene her er varme og hjelpsomme, så det er nok ikke siste gangen vi ser snurten av han her oppe.

Forsinkelser. Kaveh fikk opp stemninga i lokalet, og alle de musikkglade ungommene var med, selv om kvelden strakte seg lengre enn planlagt. Klokken hadde nesten rundet midnatt da hovedartistene begynte å entre scenen, men humøret var likevel på topp hos de musikkglade ungdommene som hadde kommet hit. Like før 02:30 var alle artistene ferdig å spille, og dette årets festival var over. Til tross for store forsinkelser, var det kun smilende ungdom på tur ut av lokalene.

Yderst — Skjedd siden sist — s.14

Navn: Ida Johnsen Amundsen Alder: 15 Fra: Sigerfjord – Jeg er her sammen med en venninne for første gang. Det virker veldig bra liksom til å være her i Vesterålen.

Spesielt at Astrid Smeplass kommer!

Det gleder jeg meg mest til.

Navn: Maja Ellingsen og Pernille Schei Alder: 16 / 17 Fra: Sortland – Dette er første gangen vi er her, og det er supert at vi har noe som dette her! Hadde ikke forventet at det skulle være så bra liksom, med tanke på artistene og sånt, sier Maja.

Tradisjon: Rock Mot Frafløtting åpner alltid barnediskotek.

– Folkene her er varme og hjelpsomme, sier rapperen Kaveh etter å ha blitt tatt imot av Rock Mot Frafløtting-crewet.

Navn: Simone Pettersen Alder: 15 Fra: Andenes/Oslo

Navn: Marlene Eilertsen Alder: 15 Fra: Sigerfjord

– Dette er første gangen jeg er her, jeg synes festivalen er godt planlagt og gjennomført. Det er mye liv her!

– Jeg syns det er artig at det skjer ting i regionen våres, liksom at de setter opp noe slikt og at vi kan dra hit å ha det gøy å møte mange andre. Det liker jeg.

På fredagens program sto glamrock-bandet Niterain.

Astrid Bergan og Julie Smeplass på plass i Bø.

Jenny Pettersen og Tina Andrassen er 15 og 17 år, men er allerede veteraner i crewet.

Yderst — Skjedd siden sist — s.15

Radio Bø er Vesterålens største nærradio som dekker kommunene Sortland, Øksnes, Hadsel, Bø og Lødingen. Vår lokalradio er i vekst, utvider staben og ønsker å ansette:

Journalist / radiomedarbeider Arbeidsoppgaver: • Produksjon av lokalt stoff er et satsningsområde, så du må kunne løfte de gode lokale sakene fram til å gjelde hele regionen.

• Jobbe frem egne reportasjer til radio, og være programleder.

• Du må kommunisere godt muntlig og skriftlig på norsk.

• Du må også kunne bistå med tekniske og merkantile oppgaver.

Personlige egenskaper: • Du må ha et godt og tydelig språk, samt teknisk innsikt.

• Du er selvgående, men har også god evne til teamarbeid.

• Du må ha teft for de gode nyhetene.

Kvalifikasjoner: • Du bør ha journalistutdanning.

• Helst journalistisk erfaring fra radio, gjerne lokalradio.

• Lang erfaring kan veie opp for krav til utdanning.

• Være mobil.

• Personlig egnethet vil bli vektlagt.

Vi tilbyr: • Spennende og utfordrende oppgaver i Vesterålens største og viktigste nærradio.

• Trivelig og inspirerende arbeidsmiljø med profesjonelle kolleger.

• Teknisk opplæring for selvkjør og produksjon av sendinger vil bli gitt.

• Lønn etter avtale.

Vi oppfordrer kvinner til å søke.

Kontaktinfo: Ted-Ivar Paulsen, daglig leder, tlf. 480 06 268 Arne Osnes, styreleder, tlf. 911 88 425 Søknadsfrist: 15.11.14. Søknad, vedlagt attester sendes til: arne.osnes@vkbb.no

samfunnssvensson

– Det er ei kraft i Bø-folket som holder oss friske og glade på tvers av all statistikk logikk. Det slutter aldri å fascinere meg, sier kommuneoverlege Anders Svensson, kåret til Årets Nordlandsdoktor.

Foto & tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Øystein Lunde Ingvaldsen

Yderst — s.18

– Men så går det ikke til helvete likevel. Vi har det bra. Ingen andre steder går livskvaliteten og helsa så på tvers av oddsene som her. Det er en faktor her som snur alt på hodet. Det er ei kraft i folk: det er samholdet. Kultursalen er selve symbolet.

Det skal ikke være mulig. Men det er mulig.

- Anders Svensson

Jeg setter meg ved blodtrykksapparatet og helsebrosjyrene på det velkjente kontoret til Anders Svensson. Her har talløse bøfjerdinger sittet og gapet opp, grått på skuldra, målt blodtrykket og fått hjelp. Vi havner rett i lege- og pasientrollen når vi sitter på dette viset.

– Vi må finne oss et annet sted å sitte, ellers må du stå for pratinga, og jeg må si mhm, sier Anders. Han har vakt i kveld, og vi møter han på legekontoret. Han skal få nok å gjøre ikveld, skal det vise seg.

Vi finner oss et møterom med ei stor, brutalt massakrert sjokoladekake midt på brodet. Han setter på kaffe, selv om han ikke har tenkt til å drikke noe selv, tilbyr meg kake og bedyrer at den smaker godt selv om den er gammel - han spiste av den selv senest i morges.

– Ai, den kaffen her ble skikkelig svensk, sier Sven Anders Svensson som han heter (men i Sverige bruker de gjerne bare mellonavnet), og serverer meg et Bø kommune-krus med kruttkaffe.

Svensson tenker på Bø kommune alle døgnets våkne timer. Han tenker på hva som trengs, hva han kan finne på for å utgjøre en forskjell. Og han prøver å forstå seg på dette stedet. Bø kommune er et av de fattigste samfunnene i Nordland. Mange er lavt utdannede og uføretrygda. Vi er tjukke, vi røyker. Samtidig er vi friskere enn gjennomsnittet.

Sammenhengen mellom økonomi og helse er en konstant faktor. Bare ikke i Bø i Vesterålen.

– Statistikken faller sammen. Man kan ha det veldig bra uten å ha masse penger. Det som holder oss friske er samholdet. Fellesskapet. Det går til helvete med Bø, men bøfjerdingene nekter å akseptere det. Samholdet er en kraft som holder oss friske. Fattigdom handler ikke bare om penger.

Jeg kan miste alt jeg har i morgen, men blir ikke fattig av den grunn. Så lenge jeg er omgitt av denne naturen, disse folkene og dette samholdet.

– Vi har et samfunn som applauderer det økonomisk vellykkede. Når Røkke og Stordalen skal slippe å betale formueskatt, er det fordi de fortjener det. Da sier man også at de som er fattige, er fattige fordi de fortjener det. Skjønner du? Du

fortjener ikke noe godt her i livet. Du fortjener å være fattig. Det er en ødeleggende følelse for et menneske å føle at man ikke er god nok. Den skammen som er forbundet med å ha dårlig økonomi, er utslettende for et menneske. Da er du ikke verd noe i vårt samfunn. Men i Bø er det ganske flatt. Det er ikke store forskjeller mellom folk.

Han viser oss grafene. Han må nesten gni seg i øynene hver gang han ser det. Vi har bunnscore på alder, bunnscore på det aller meste når sant skal sies.

– Det du ser på tallene her er at det går til helvete med Bø. Så scroller han litt lengre ned på skjermen, og trykker fingrene på skjermen. De strider mot alle nabokommuner, strider mot kommunene i Nordland - alle kommunene han kjenner til. Vi sammenligner med Øksnes - de følger opp med helse som matcher levestandard og økonomi. Som alle andre kommuner Svensson kjenner til.

– Ingen andre steder går livskvaliteten og helsa så på tvers av oddsene som her. Det er en faktor her som snur alt på hodet. Det er ei kraft i folk: det er samholdet. Kultursalen er selve symbolet. Det skal ikke være mulig. Men det er mulig.

Rockestjerne. I legemiljøet er han ei rockestjerne, en slags Robin Hood, som tar personlig og dypt ansvar for de svakeste. Barnefattigdom er det som opptar ham mest. Han er den høye beskytter av de som har minst.

– Den etiske bunnlinja er å hjelpe dem som trenger det mest. Men vi har skapt et system i dette landet som er tilpasset de rike. De som har mest. De som trenger det mest, faller gjennom. Dem som ikke ringer for å få resultatet fra blodprøven, dem som ikke møter på timen fordi de ikke har råd, og dem som ikke klarer å forstå seg på språket, på Navsystemet, på bryåkratiet. Det er dem vi svikter. Jeg synes det er helt på trynet.

Han ble nylig kåret til årets nordlandsdoktor for sitt samfunnsengasjement, sitt ønske om å påvirke lokalt, regionalt og nasjonalt.

– Jeg ble veldig overrasket.

– Falsk beskjedenhet?

– Nei. Jeg er ikke god på noe, så det overrasket meg sterkt. Er det vel fortjent? Jeg vet ikke. Jeg teksta broren min i Sverige da jeg fikk beskjeden. Jeg skrev “Jøss, de belønner middelmådigheten i det her landet”. Fortjener jeg en pris? Hvorfor? Det har jeg aldri tenkt over. Det som overrasket ham enda mer, var responsen fra Bø-folket. SMSene tikket inn, folk ringte og gratulerte og sa “vel fortjent”. generalisten. På hylla står diplomet “Årets Nordlandsdoktor”.

– Det er flott at man setter pris på middelmådighet.

– Dette må være falsk beskjedenhet.

– Nei. Men min greie at jeg kan litt om mye. Jeg er en generalist. Nesten alle er bedre enn meg. Jeg får utfolde meg og mestre på så mange felt.

Anders er 50% fastlege, kommuneoverlege, smittevernlege for Bø og Andøy, helseleder, leder for psykiatri-tjenesten og administrativ leder for helsestasjonen. Han har ansvar når det er krise, og han leder en drøss med prosjekter. Han er fastlege for 430 personer i Bø.

– Jeg er ganske sikker på at jeg har truffet alle i Bø. Jeg husker ikke alltid navn like godt, men jeg husker ansiktene.

Selv synes ikke han er noen særlig god fastlege.

– Körner er en mye bedre fastlege enn meg.

Astrid Holm er en fantastisk fastlege. Hun er mye dyktigere enn meg. Som fastlege kan du være så mangt, og du bruker din egen personlighet som verktøy. Vi er fire fastleger, det betyr at der er fire forskjellige måter å være god fastlege på. Uttrykk for forskjellige personligheter. Heldigvis. alltid på jobb. Svensson er ikke arbeidsnarkoman.

Han er jobben sin.

– Jeg er alltid på jobb. Min jobb er en så stor del av min identitet, den jeg er, at jeg alltid tenker jobb på en eller annen måte. Tiu (Similä, Anders sin kone, red.anm) har det på akkurat samme vis. Det er ikke noe skille mellom hvem vi er og hva vi gjør på jobb.

Anders liker å pushe på. Det må være hektisk, og aller helst et par baller for mange i lufta. Ledige øyeblikk fyller han umiddelbart med nytt innhold,

Yderst — s.19

Yderst — s.20

Anders Svensson i kjent positur bak pulten sin på legekontoret. aller helst et prosjekt. Noe samfunnsnyttig.

– Sånn er jeg. Jeg er oppvokst med at arbeid er løsninga på alt. Mentalt sett er jeg på jobb hele tiden. Det er sånn jeg er skapt.

Det er kanskje sånn han får gjort så mye. Han må alltid ha et nytt prosjekt. Kjeder Anders seg, så takker han ja til neste forespørsel, setter igang et nytt prosjekt, eller staker ut en ny plan. Eller starter på en fem-årig utdannelse i samfunnsmedisin.

– Hvorfor samfunnsmedisin?

– Det er studiet i hva som gjør samfunnet sykt, og hva som gjør samfunnet friskt, forklarer Anders. Han er nødt komme til bunns i denne umuligfaktoren i Bø.

– Hva gjør du når du ikke jobber?

– Rir, går på fjellet, spiller i band.

Han spiller en gang i uka med bandet Foamy. Han går ikke glipp av ei eneste øving for alt i verden.

– Jeg kan ingenting og bestemmer ingenting i bandet fordi jeg ikke kan noenting. I bandet har jeg null makt og innflytelse.

– Det er sunt for deg?

– Ekstremt. Jeg trenger det. Det er en fantastisk ting å spille sammen, å skape musikk ilag.

Makt og frihet.

Svensson har en forholdsvis fri stilling i Bø, og jobber med mye forskjellig. Dette gir muligheter, men han er også oppmerksom på farer som kan komme med.

– Du vet: Makt korrumperer. Jeg er arrogant i

utgangspunktet, og når man sitter på nøkkelen til pengesekken, hele helsesystemet, og har makt over folk sine liv så er det ikke sunt.

– Men du er veldig bevisst på den rollen?

– Jeg er veldig bevisst på den rollen. Det betyr ikke at jeg ikke rammes av det. Du må omgi deg med dyktige folk. En atmosfære som holder ting i balanse.

– Heldigvis har jeg mange gode medarbeidere.

De korrigerer og beskytter meg. Jim (Gundersen, helse- og sosialsjef, red.anm) er for meg en fantastisk sjef. Han kan mye, og han er i stand til å korrigere mine dårlige sider. Han holder meg i ørene, så jeg ikke tar av.

– Jeg har noen rammer jeg trenger å ha, men innenfor de rammene, har jeg en ekstremt stor frihet, og et stort handlingsrom. Jeg har en drømmejobb, og kan ikke forestille meg å ha mer glede og tilfredsstillelse av en jobb enn jeg har hatt muligheten til.

– Som ei stor lekegrind?

– Presis! Og jeg blir ikke ferdig, og har ikke utforsket alle hager, hull, hauger og muligheter innenfor den lekegrinda. Det er masse ting i den hagen. Jeg boltrer meg i det mulighets-rommet.

– Du er jo litt rockestjerne, sånn i helseverdenen.

– Synes du det? Å du verden, takk, sier han, i det han løper for å ta imot en pasient. Han tar intverjuet med oss mens han har legevakt. Etter ei stund kommer han tilbake.

– Jeg er glad for at jeg får gjøre så mye, og utgjøre en forskjell. ungene. Noe av det fineste Anders har funnet på var å sette sammen ei gruppe med fagfolk i Bø. Denne gruppa har kommet opp med mange kreative idéer som er blitt testa ut i Bø-samfunnet.

Noen har feilet, andre ting har funket. En av tingene er blitt beholdt er at barn med dårlig råd får aktivitetskort. Har dette kortet, kan de delta på en lang rekke aktiviteter uten å betale.

Aktivitetskortet er en suskesshistorie for de fattigste barna i kommunen, og de blar det gjerne stolt fram i kinokøen. Fylkesmannen tok regninga gjennom et diffust oppvekstprosjekt, og nå blir det videreført. Svensson er nok en gang beskjeden.

– Noen andre kom på idéen, jeg er sikker på at det ikke var meg. Jeg har aldri så gode idéer. Det tok oss et eneste møte å få ordninga på plass. Nå er det videreført, og gjør hverdagen bedre for mange barn i Bø.

Legevakt. Vi har med to blanke blokker og kunne ha snakket i timesvis. Men Svensson har vakt, og telefonen ringer. Det har vært ei utforkjøring og Anders må gjøre en undersøkelse. Fotograf Øystein og jeg blir sittende på gangen, med følelsen av å være stuck i en heis. Anders er litt sliten etter økta, men sånn er det alltid og sånn skal det være, sier han. Så setter han stålblikket i kameraet og tar

Yderst — s.21

kontrollen, som han gjerne gjør. Han fisker fram et par Mads Gilbert-lignende briller og setter dem på nesen, men det er ikke noe snobberi som har styrt brillevalget. Dette er ett av fire brillepar han har fra Nille. De koster 25 kroner. Ingen kan kalle ham snobbete.

– Nei, snobbete er jeg inte. Jeg er fryktelig lite opptatt av materialistiske ting, sier han på sin svenske bøfjerding-dialekt.

To tiår.

– Men hvor er du egentlig fra?

– Jeg er fra Stockholm.

Han grøsser litt når han sier det.

– Jeg flyttet av en grunn. Det er så ekstremt hektisk. Jeg er ikke noe storbymenneske, og synes byen var ekstremt stressende. Du blir så jaget.

– Og hvordan havnet du i Bø?

– Jeg snudde ryggen til i 10 minutter, plutselig var jeg her. Det lå ingen overordnet plan bak, jeg hadde ingen planer. Det har jeg aldri. Jeg har noen verdier, men jeg har ingen plan. Utover å få til bra helsetjenester.

Tiu er marinbiolog og drev med feltarbeid til sin spekkhuggerforskning her.

– Jeg kjente til kommunen, og visste at det ikke var stygt her. Det er jo den flotteste plassen på jord.

Mer enn det skulle ikke til, og nå har de bodd her i 20 år. Anders trives godt, og plages ikke av de små forholdene.

– Jeg har ingen problemer med å kjenne alle jeg møter på Prix. Jeg liker det, liker å vite hvem jeg har rundt meg. Jeg blir stresset på sommeren når det koker med folk jeg ikke kjenner. Det er ikke tilfeldig at jeg har valgt å bo på en sånn plass.

Bedre å være stor fisk i liten dam, enn en liten fisk i stor dam. Var det ikke sånn det var?

Anders og Tiu har bodd i Bø i 20 år i disse dager, og vi lurer på hvordan har Bø endret seg? Sånn med unntak av at alle hadde bart, skinnjakke og tobakkspung?

– Jeg ser ikke endringen. Jeg er sjøl en del av den.

Det er umulig å si. Jeg har vokst inn i Bø, og klarer ikke se noe fra utsida.... Og nå er siste unge på tur ut av huset, sier Svennson ettertenksom og ler litt av seg selv.

– Jeg kom tilflyttende, og min egen familie har utviklet og vokst seg fram her, nå drar ungene og kommer neppe tilbake. Da kan man si at jeg har blitt skikkelig bøfjerding!

– Så, hva skal man gjøre med at ungdommene flytter ut? Det må de da få lov til? Å ta en utdannelse og oppdage verden?

– Nei, hva skal man gjøre med det? De kommer jo ikke tilbake.

– Tror du ikke det er mer attraktivt å komme hjem til Vesterålen, en storkommune?

– Det spørs hva man ser på som kvalitet. Skaper mer byråkrati bedre tjenester? Kvaliteten bestemmes i møtet mellom mottaker og bruker. I alle tjenester

er det sånn. Hvis man har storkommune, må man utføre de samme oppgavene, men med mye mer byråkrati. Det hater jeg. Det er bortkasta tid og krefter. Jeg skulle aldri kunne få gjort det jeg gjør i dag, jeg måtte bruke halve tiden på å rapportere oppover i systemet. Statens strategi er å sultefôre småkommuner økonomisk, og lokke dem med tilskudd for å slå seg sammen.

I Bø og i Anders sin jobb ser han resultater av det han gjør, og utgjør en forskjell i det daglige arbeidet.

– Dette går an fordi vi ikke er en del av en kommunesammenslåing. Fordi vi er små og gjennomsiktige, og ikke er en del av et enormt, byråkratisk apparat. Handlingsrommet vårt, og de gode helsetjenestene vi har brukt mange år på å bygge opp, vil ikke være mulig å fortsette og opprettholde.

Engasjementet syder hos Anders, det er tydelig at dette er ting har virkelig brenner for. Vi er på tur ut fra legekontoret, ut på parkeringsplassen utaforr Bøheimen.

– Har du fått noe ut av dette? Du får bare prøve å ikke drite meg ut. Eller, du skal bare skrive hva du vil om meg, bare ikke drit ut Bø-folket, avslutter han før han drar heim etter nok en kveld med legevakt til det beste for Bø-samfunnet. •

Yderst — s.22

Borr i bekkmørtna I bekmørka, om natta, står de inni fjellet og borrer. Hver natt setter de tropp i Bø sin forbindelse til omverdenen.

Hva driver de egentlig med?

Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Øystein Lunde Ingvaldsen

Yderst — s.23

Yderst — s.24

Stemningen var like beksvart som høstnatta de ble stående bom fast. De reiste halve jorda rundt, for så å bli stående en halvtime hjemmefra.

– Du har tynt ungene dine til den absolutte grensa. Det bikker nesten over til grov omsorgssvikt når man stropper dem fast i timevis for å fly fra USA til Norge. Så blir du stoppet akkurat foran din egen stuedør, sier Øystein Ingvaldsen, med på tokt til Bø-tunellen.

De er ikke alene om å bli rammet når det settes ei tropp i Bø sin forbindelse til omverdenen. Hver kveld må mellom 20 og 50 biler ta seg en tvungen time-out under stjernene, i storm og under nordlys. Noen blir skikkelig sure. Andre trekker på skuldrene og tar seg en power-nap. Andre har fått med seg at tunellen er stengt, og timer det. Bilder slipper gjennom klokka ett og klokka tre.

– Det er klart, det er ikke alltid så kult å fortelle folk at nå står de bom fast. Vi prøver å kommunisere bra med folk, og få ut beskjeden om at tunellen er stengt, men det er ikke alle som får det med seg, sier Kim fra HJH Fjell og anleggsentreprenør fra Mo i Rana.

Tunellen stenges slik at arbeiderne kan få arbeidsro. Hva er det egentlig de driver med inni der? Joda. De fisker ned løse steiner

som kunne truffet deg i hodet.

– De sikrer tunellen og borer vekk løse steiner, sier Karina, en av dem som bruker hele natta på å stå ute og levere den sure beskjeden.

Du må bli kjent med fjellet, forteller Kim. Lære det å kjenne, få feelingen på det. Fjellet her er hardt, vått og godt. Ingen overraskelser har møtt dem.

– Dette er et fint fjell å borre i, selv om det er veldig vått. Det er en ekstremt våt tunnell, med mye vann som renner og drypper.

– Det er ikke farlig?

– Nei! Ikke i det hele tatt.

I Mo er det et skikkelig gruveimiljø, og han får stjerner i øynene når han forteller at han har blitt oppflasket med faget. På fanget til pappa.

– Det kommer fra farsan. Jeg ble kastet ut i det ganske tidlig, og lærte av de gamle.

Han har utdannelse innen data og har jobbet mye med det men han kjenner ropet etter å komme seg ut i tunellen.

– Jeg har det under huden, og trives best med dette. Jeg må gjøre noe praktisk og bruke kroppen. Og det er alltid spennende å være på jobb! •

-

de vi h t me ar st e!

Yderst — s.25

Nøkkelsliping

Barnestøvler (str. 19 - 33) fra 249,Finnes i rød og sort.

Vi kan også tilby dekkskifte!

"Haill" på tube

Vi har: • • • •

Sykkelverksted Elektriske artikler Motorartikler Hus & heim

• • •

Klær Skotøy Alt til caravan

Vi har også alt av fiskeutstyr!

• • •

Juksamaskin Fiskestenger Agn, sluk m.m

Alt-mulig-butikken i Steinsvika!

Besøk oss gjerne på arvids.no, eller ring oss på 76 13 74 68

Yderst — mat — s.26

Du trenger: • • • • • •

Fisk fra et sted nær deg Løk Potetmel H-melk Salt og pepper Muskat

•

Smør

Tilbehør: • • • •

Gulrot Nypotet Smør Ketchup eller remulade

Yderst — mat — s.27

Fanstastiske fiskekaker – Fiskekaker er havets grandiosa, sier sjarkfisker Tom Tobiassen. Her er Toms guide til å banke fantastiske fiskekaker og lage hverdagsfest.

Hent fisk opp fra havet. Renskjær fileten - fri for bein og skinn. Helst hyse – den er kleimen og full av limstoff som binder fiskekaka sammen. Har du ventet litt for lenge på godt sjyvér, kan du jukse littegrann og ta et dypdykk i fryseren. Bruker du fisk som har vært frosen, blir konsistensen ofte “ryen”. Dette ordner seg med litt potetmel.

1.

2.

3.

Del fileten opp i små biter og stapp dem i en kombinert matkvern og foodprosessor som du har kjøpt på loppemarked på Lunahuset for 50 kroner, og som krever litt service og mekking før du starter.

Hakk løk - du kan gjerne felle en tåre, men smil mens du gjør det. Kjør gjerne løken i foodprocessor. Bland et par skjeier potetmel ut i H-melk. Det skal være H-melk, fordi det hører med i ordentlig mat. Er du på slankern, lag ordentlig mat og spis heller litt mindre.

Finn fram en neve gulrøtter og en ostehøvvel. Dra ostehøvelen seks runder rundt gulrota. Del gulrota i tjukke og litt ujevne strimler som du hiver på kok.

7.

Poteten har du forresten satt på kok før du startet med fisken. Du har hatt litt salt i vannet, fordi det hindrer poteten i å sprenges. Særlig nypotet har lett for å sprekke. Saltet stopper det. Det er kjemi og fysikk på høyt hverdagsnivå.

8.

Hiv smør i panna - en heil del. Stå og stirr på panna og småprat litt med en venn imens du venter på at smøret brunes.

9. Form små, kunstferdige handfuller med fiskefarse til ei glatt kake, og plasser dem omsorgsfullt ned i panna. Dult litt borti dem med ei skje iløpet av de neste minuttene. Ommøbler litt i panna, og snu kakene etterhvert.

Bland løken sammen med fiskefarsen.

4. Spe med melk og evt. mer potetmel. Farsen skal være litt fast, på en måte.

5.

6.

Nå drar du med et fornøyd glis fram den hemmelige ingrediensen fra posen: Muskat. Riv ei kvart muskatnøtt og dryss over farsen. Tenk litt på jul og julebakst når du kjenner lukta. Krydre med salt og pepper.

10. Stekes i smør, og bare smør, fordi søskenbarnet ditt Synnøve sier at fett og sukker er hemmeligheten bak all god mat.

11. Sjekk at poteten har det bra, og snu gjerne på poteten med fingrene i den kokende gryta. Fingrene kan brukes til det meste.

12. Server med potedes, gulrot og smelta smør.

Returadresse: Yderst C/O EventYR AS Postboks 195 8469 Bø i Vesterålen

Gamle Bø

Slåtton hos Nikolai Martinussen i Steinsvika, ca. 1938. På bildet ser vi Nikolai Martinussen, Sigurd Martinussen, Johanna Steinsvik, Ida Steinsvik og Ola Olsen (f.v.). Bildet eies av Gunnar Steinsvik. Kilde: Bø Museum.