Yderst #8, 2018

folk og fortellinger fra nord Nr. 8 / 2018 • årgang 6 • Løssalg: 50,- • yderst.no

Toine C. Sannes:

– Etter alle overskriftene er det nærliggende å tro at jeg er en bitch

side 2 | Yderst nr. 8, 2018

velkommen

Hello darkness, my old friend

Skuldrene er lave, taket er høyt, samtalen flyter og ordet er fritt. Når hun står oppreist må jeg legge hodet på nakken for å se henne inn i øynene. Toine C. Sannes har det draget over seg, at hun umiddelbart føles som en gammel kjenning. Jeg tror jeg vet hva det kommer av.

Det er rart å hilse på noen man har sett mange ganger, men aldri møtt i egen person. Som den gangen jeg møtte Trond Viggo Torgersen på gata og vinket til ham, fordi et sted der bak i hodet lå han lagret.

Jeg reagerte spontant som om det var en gammel kjenning som kom meg i møte. En del av meg var helt sikker på at jeg kjente

ham. Jeg hadde sett ham mange ganger ergo vet jeg hvem han er og en del av meg hadde allerede plassert ham. Trond Viggo, på sin side, flakket med blikket og ble utilpass.

Vi finner hverandre og oss selv online, offline og i mellomrommene imellom.

Spør du Google, får du svar. Ord som brenner seg fast i netthinna som lyset tusenmetere som kommer rundt en sving og plutselig treffer deg når du er ute i mørket. Hva hvis vi blender hverandre så mye at vi ikke ser det som ligger bak?

media det siste halvannet året. Hun gikk til sak mot arbeidsgiveren sin, og saken ble et mediesirkus. Hennes sønn synes det var rart å lese at mora var helsefarlig. Dattera brydde seg ikke - hun bestemte seg for å ikke lese avisen.

La oss slå et slag for å vente til øynene har tilpassert seg etter blåret, og vi kan se hverandre i høstmørtna.

Tekst: Kristina R. Johnsen kristina@yderst.no

Toine C. Sannes har figurert duvelig i

Yderst presenteres i samarbeid med:

Klotind AS

Yderst er et magasin fra nord, om nord. Vår redaksjon ligger i den gamle fiskerbygda Bø i Vesterålen, der urtradisjoner og sylkvasse IT-startups gjør bygda til et Nord-Norge i miniatyr. Gammelt og nytt møtes. Hva skal man ta vare på av det gamle, og hvor skal vi hen i det nye?

et helt år, og bestilles enklest ved å Vippse 499,- til 89942 (husk å oppgi adresse). Dere kan også ringe en av oss, eller sende ei melding. Ta gjerne kontakt hvis dere ønsker annonsering, eller et annet samarbeid.

Enten redaksjonelt eller på markedssida. Ta uansett kontakt på post@yderst.no.

Utgiver: EventYR AS TRYKK: HTG Trykk, Harstad Opplag: 1.200 Layout: Ingmar Wåhlberg Distribusjon: Easy2You / Bring Redaktør: Kristina R. Johnsen Forside-foto: Tord Viken

postAdresse: Yderst C/O EventYR AS Bøveien 513 8470 Bø i Vesterålen

Abonnement & annonsering: Et årsabonnement på Yderst inkluderer 12 utgaver. Det koster 499,- for

Kontakt: Ingmar Wåhlberg, 480 734 26 / post@yderst.no Kristina R. Johnsen, 991 67 009 / kristina@yderst.no

Yderst arbeider etter Vær Varsom-plakaten. Den som mener seg urettmessig behandlet gjennom omtale eller publisering for øvrig, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er oppnevnt av Norsk Presseforbund og behandler klager annet mot aviser og fra allmennheten. Adressen til PFU er: Prinsensgt. 1, PB 46, Sentrum, 0101 Oslo. Telefon: 22 41 56 80. Faks: 22 41 19 80.

Yderst nr. 8, 2018 | side 3

Den vesterålske urkrafta presenteres av Vesterålskraft.

Selvfølgelig.

Sommeren 2018

Innhold

Myre-ramp på raill.

Vi har fulgt Keven og gjengen på Fæsterålen 2018.

SIDE 12

Tar med meg en pose som hans mor sirlig limer sammen med en rettetang.

Det er kjekt med multifunksjonsverktøy.

SIDE 6

Alle regioner med en viss stolthet har sin matfestival, hvor man feirer. Vesterålen er ikke noe unntak. Men hva feirer man?

SIDE 6

Det ble bygget broer. Etterhvert kakket ordførerene seg på lag.

Kommunene ble tettere bundet sammen. Musikkskolene begynte å poppe opp - og koblet seg sammen. I år fyller MUSAM 30 år.

SIDE 16

"Går ut i det mørke jeg kjenner så godt, som jeg egentlig kjenner som hjem, mitt indre landskap. Huset mitt er plutselig blir en port til en annen dimensjon, en Sci fi-klisjé."

SIDE 36

Etter rettssaken: Toine C. Sannes fikk det som hun ville. Erstatning og beklagelse fra Hadsel ASVO. Men på internett står karakteristikkene av henne uimotsagt.

SIDE 20

side 6 | Yderst nr. 8, 2018

– Kan du finne Vesterålen i matfatet?

Alle regioner med en viss stolthet har sin matfestival, hvor man feirer. Vesterålen er ikke noe unntak. Men hva feirer man?

Jeg sveiper innom matfestivalens matmarked med Fæsterålen støyende i bakgrunnen. Hva er dette for noe egentlig? Etter flere år som Slow Food-matsnobb i hovedstaden og medarrangør av flere matfester som Økouken og Mat- og vinmessen i Oslo, så er det lett å stille med store forventninger, men jeg legger dem bort. Jeg vil bare se hva som rører seg. Det første som møter meg er en lang kø foran smultringbilen, hvorvidt den alltid står der eller inngår i festivalen vites ikke. Men den vinner på popularitet i alle aldre. Og når jeg ser meg rundt så konstaterer jeg meg at det er mennesker i alle aldre som traver mellom boder og smaker, spiser og snakker. Siden jeg ikke er noe smultringmann, er det første som fanger oppmerksomheten min ferske reker.

Rekefiskeren er blid og kommer opprinnelig fra Haugesund og der omkring. Ferske reker er luksus, det er digg rett ut av boksen. Man kan jazze dem til, men ingenting slår den rene smaken, med en tjukt smørbelagt loffskive under.

Ost, jeg liker mye ost, men det er lite ost som legger igjen noe inntrykk utover at den er god. Hvit vellagret geitost fra Den sorte gryte, smaker mye, men ikke for mye, jeg får lyst på mer og kjøper en blokk hvit og brun. Stusser over pizzaen, funderer på om den har noe vesteråls-preg, får vite at den er laget av mel og råvarer importert fra Italia. Visstnok en slager på markedet. Den har det der syndige fristende som trigger noe nesten

Yderst nr. 8, 2018 | side 7

genetisk i oss som gjør at vi får lyst til å stappe i oss slice etter slice. Jeg trenger en koffein-fix, passerer fresende lammepølser og stopper ved Hindø-kaffe. Snakker med eier og gründer, Rune Tjønsø. Fin type, ser ut som en hipster, men som alle vaskeekte hipstere, blånekter han, men hva ville samtidens og fremtidens mat- og drikkekultur vært foruten? Uten innlevelse og håndverk så dør en matkultur ut. Matkultur skal ikke være et museum, men uten identitet, selvbevissthet og begeistring, så blir den bare mat. Jeg drikker kaffen, den har en distinkt smak, og tar samtidig med meg en pose som hans mor sirlig limer sammen med en rettetang. Det er kjekt med multifunksjonsverktøy.

Vesterålen Fillipiniske Forening er kvinnesterkt tilstede og leverer den mest kostnadseffektive og smakssterke komboen. Kyllingspyd til en latterlig billig penge går unna som, ja, kyllingspyd til en latterlig billig penge. Etter å ha tatt noen runder, snakket med flere, så fanges noe opp i øyekroken. En flokk moderlige kvinnfolk med store smil, breddfulle fat og store kaffekanner. Eidsfjord blandakor. De få mennene holder seg i bakgrunnen når jeg omringes av en særdeles trivelig flokk mors-surrogater for

side 8 | Yderst nr. 8, 2018

en bortkommen søring. Jeg koser meg. Selv om jeg allerede har en solid dose koffein innabords så klarer jeg ikke si nei til magnumkanner med kaffe og luftig sjokoladekake ute noe kødd.

Dette er helt rett. Smaken av noe hjemlig som sitter i samtalen og latteren. Hadde det ikke tatt en halv arbeidsdag å kjøre til og fra, så hadde Eidsfjord fått et nytt kormedlem den dagen. Smak er 75% følelser.

Dette blir punktumet, prikken over å-en i Vesterålen. Vesterålen Matfestival har mye mer enn marked å by på, men inntrykket av en matkultur gjenspeiles i markedet, det er der matkulturen synliggjøres. Vesterålen har fantastiske råvarer og enda mer fantastiske folk, men enn så lenge har ikke matkulturen utenfor de hjemlige kjøkkenbord og TV-middager hevet stemmen. Den må tørre å stole både på sine røtter og fremtiden. Finner jeg Vesterålen i matfatet? En matkultur er ikke alt vi spiser, men essensen. Konsentratet av universelle og unike forutsetninger som sted, råvaretilgang, historie, kultur, møter mellom mennesker, oppfinnsomhet og jakten på den gode smaken som du husker etter siste tygg. Men Vesterålen gjør seg klar til å hoppe, og jeg har allerede vann i munnen. • Tekst & foto: tord viken tord@retningnord.no

Yderst nr. 8, 2018 | side 9

Vesterålens fremoverlente tankesett er gull verdt. Det er nettopp dette som vil gjøre at de beste folka finner veien hit.

- Arild Fredriksen, direktør Trollfjord Bredbånd

Bygger opp digitalt hovedsete Ingen bedrifter smelter sammen ytterpunktene rå naturkraft og digital fosskoking bedre enn Trollfjord-konsernet. Å komme til Lofoten og Vesterålen er som å kjøre rett inn i et filmsett for en vill fantasyserie. Og en av de heftigste kulissene er Trollfjorden, en verdenskjent fjord-stjerne som trekker folk fra hele verden. Det er en grunn til at regionens ledende kraft- og bredbåndsleverandør har hentet navnet sitt nettopp fra Trollfjorden.

Konsernet Trollfjord er stedet der urkraft fra naturen møter nyskapende teknologi.

For teknologioptimismen er rødglødende i regionen, særlig i Hadsel, kommunen som ligger som et smørøye midt mellom

Lofoten og Vesterålen. De satser på smart omsorg, de har Nordlandssykehuset, Makerspace, Nord universitet og et sydende videregående tilbud innen teknologi og medier.

Look North Trainee har besøkt konsernet som fungerer som et slags moderskip for denne sydende, teknologiske buzzen: – Vesterålens fremoverlente tankesett er gull verdt. Det er nettopp dette som vil gjøre at de beste folka finner veien hit, sier Arild Fredriksen, direktør i Trollfjord Bredbånd.

Trenger ungdom Store flater av glass deler inn kontorene deres. I det nærmest futuristiske landskapet inne summer en jevn summetone av småprat, telefoner som ringer og hæler som klakker over parketten. På en av veggene rager et maleri av Trollfjorden, med gamle

og nye fiskebåter fra det berømte slaget i Trollfjorden. Et bevis på hvor folket her kommer fra, hvor vi er.

Dette stolte, nordnorske har de i ryggen, men nå vil de fornye og utvikle selskapet, og vet at de ikke klarer det selv.

– Vi trenger ungdom for å utvikle oss.

Teknologi-talenter som kan være med å løfte dette videre, sier direktøren.

Vesterålen og Lofoten var en gang et hovedsete for ramsalte primærjobber. Det er det fortsatt. Men stedet er i ferd med å utvikle en enorm tech-pondus, og satsinga på ny teknologi er i ferd med å bli levevei for stadig fler i nord. Ingen bedrifter smelter sammen ytterpunktene rå naturkraft og digital fosskoking bedre enn Trollfjord.

– Målet vårt er å bygge opp et digitalt hovedsete som kan tiltrekke de beste folkene i bransjen, her ute i distriktet. Vi må ha et visst omfang på det, ellers klarer du

ikke oppnå noe. Det tilfredsstiller ikke de nyutdannede eller de som sitter med en kul jobb i Oslo. Vi må kunne tilby noe eget her oppe i nord, sier Fredriksen.

Del av nasjonal satsing Fra å være et tradisjonelt - og kanskje litt traust - kraftselskap, har Trollfjord utviklet seg til å bli et massivt IKT-konsern med tre datterselskap og eierskap i flere selskaper i bransjen. Den teknologiske biten har for lengst vokst seg større enn kraftproduksjonen. Målet er å være så kraftig rustet, at man for alvor kan begynne å vokse.

Der de tidligere ville outsourcet oppgavene, har de nå lagt breisida til for å bygge opp egne miljøer. Konsernet skyter nå knopper som ei selje i solsteiken i mai. Og som medeier i selskapet Hitch, er de en del av den nasjonale satsinga på smarthusteknologi.

– Vi ser mulighetene i bransjen.

Ladekonsepter, smarte hjem. Bredbånd er mediet som tar bedrifter og privatpersoner

ut i den store verden. Derfor trenger vi virkelig å rekruttere, forteller Fredriksen.

Direktøren kan knapt få understreket nok hvor viktig det er å legge til rette for de gode hodene.

– Det tradisjonelle er helt klart å holde seg innenfor kraftselskapet sitt område. Vi er ett av de få e-verkene som strekker seg enda lengre. Vi har sett et potensiale for å bevege oss utenfor kommunegrensene i regionen, sier han.

Får ansvar fra dag én Trollfjord Bredbånd har eksistert siden 2002, men mange tjenester har blitt løst i andre deler av landet. Nå er de seks ansatte på marked- og salgsavdelinga, åtte mennesker i kundesenter, og ei teknisk avdeling på ti personer. Når det gjelder suget etter ny arbeidskraft er de nesten umettelig.

– Hvorfor skal unge teknologi-talenter velge Trollfjord?

– La oss si vi skal bygge et nytt felt, og prosjektere det. Har vi fått inn en ny person med de rette kvalifikasjonene, ville vi ikke

nøle med å gi ham ansvaret for prosjektet.

Du vil komme nært på prosessene og utviklinga, og vi kommer til å ta vare på deg i et godt team. Kort sagt: Vi har bruk for deg, og du vil få mye tillit og ansvar fra dag én.

– Det mest imponerende, er hvordan selskapet klarer å levere skikkelig bredbånd til langt uti gokk. Selv på de ytterste øyene har vi bra bredbånd, sier teknisk sjef Runar Lyngmo, som er en konstant faktor i konsernet. Han har vært med siden 2002, og sett forvandlinga fra traust kraftselskap til offensivt tech-konsern fra innsida.

Men hva er egentlig grunnen til at han har blitt værende så lenge?

– Her får jeg utvikle meg og hele tiden være i bevegelse. Det skjer hele tiden nytt.

Jeg trives ekstremt godt, sier Lyngmo.

– Vi e ganske langt framme her. Vi tester nye ting og prøver det nye. Vi er nødt til å være fremst hvis kundene skal bli fornøyde med oss. Derfor trenger vi folk som liker den holdninga, avslutter han. •

side 12 | Yderst nr. 8, 2018

"Æ ælska dæ så svettn renj" Keven og kompiser på Fæsterålen 2018, Sortland, Norway. På bildene: Keven Flage, Jostein Øvergård Ekran, Stefan Flage, Jørgen Karlsen og Benjamin Vang.

Alle foto: Kristine Emilie Breivik

Yderst nr. 8, 2018 | side 13

side 14 | Yderst nr. 8, 2018

Yderst nr. 8, 2018 | side 15

side 16 | Yderst nr. 8, 2018

De store linjene “Hver generasjon, er som en bølge som slår inn mot land.

Man skal selvfølgelig huske de bølgene som har vært men man skal hele tiden være oppmerksom på de nye bølgene som kommer og ta vare på krafta som ligger i brytninga” - Hilde Hanssen

En gang, i ikke så fjern fortid: Et øyrike strødd med små fiskevær og tettsteder, fylt med hverdagsliv og åndsliv. Folket er sprell levende, men på hvert sitt nes. Dansen på lokalet, trekkspillet i stua og revyen på bygdehuset lager liv.

Så ble det bygget broer. Etterhvert kakket ordførerene seg på lag. Kommunene ble tettere bundet sammen. Musikkskolene begynte å poppe opp. Så ble det snekret sammen et slags Kulturskolerektor United for å samle kreative krefter i hele Vesterålen.

Plutselig blir det mulig å gjøre spinnville og store prosjekter. Hundervis av mennesker kobles ihop. Her er noen eksempler:

»»

»»

»»

Jennegga, et godt stykke ut i havet, en gang i 1999: En meksikaner, en islender og en drøss nordmenn står på en båt. Under dem flyter Golfstrømmen. I havet senkes en stafettpinne som en kunstner har laget til anledninga. Folket tar av seg hatten og hyller denne varme livsnerven som tiner oss om vinteren og svaler oss om sommeren.

Golfstrømmen blir hyllet langt inn i 2000-tallet.

Barneradioen Akkarungan fra 1989: Geriljaradio med barn som fikk være radiojournalister.

Barndom i flo og fjære: Unger fra

hele regionen blåser liv i de gamles regler og leker og tar det til scenen på Festspillene i Harstad, etter en idé av Hilde Hanssen. »»

Vesterålen Junior-orkester: Hvorfor ikke få unger til å spille top of the pops på den klassiske fronten?

»»

Spore opp melodier fra Vesterålen og samle dem i bøker.

»»

Kurs, input, inspirasjon over hele fjøla.

Poenget har vært å tilby kvalitet på fagfolk og størrelser på arrangement som ikke én kommune klarer alene. Glade amatører og

Yderst nr. 8, 2018 | side 17

Øverst: Lysbilder: Glimt fra 30 år med kultur på kok. Nederst til venstre: VJO - Vesterålen Juniororkester. Nederst til høyre: Barndom i flo og fjære: Unger fra hele regionen blåser liv i de gamles regler og leker og tar det til scenen på Festspillene i Harstad. Her på Sandviksanden i Bø. En idé av Hilde Hanssen. (Skjermdump fra NRK-innslag fra 1993)

proffe musikere i skjønn forening. Og nå er det jubileum! Men hva er det egentlig som skal feires? Tre tiår med kreativ galskap, og et type samarbeid som har blitt kopiert av andre land - Island, for eksempel.

– Oppskriften var: Dropp dokumentene og planene. Gjør noe, og involver ungene.

Ikke bruk mye tid på papirarbeid, bare sett igang, sier Erik Bugge, som startet Kultursamarbeidet i Vesterålen og etter hvert også MUSAM (som samarbeidet kulturskolene imellom ble hetende, red. anm) som et prosjekt, med rådmannen i Andøy, Matz Sandman som leder av styringsgruppa.

Kanskje ikke så rart at jubileumsfeiringa 5.

november har grenseløst som tema.Katie Hanken er ny general for sirkuset, og tatt over stillinga etter 14 år på kulturavdelinga i Bø kommune.

– Vi har jævlig mykkje friheit, og har hele kulturlivet i Vesterålen å spille ball med.

Det kommer til å bli kjempespennende, sier Katie til Yderst.

– Hvorfor ville du ta denne rollen?

– Vet du, hadde det ikke vært for hun musikeren som kom til Minnesota og spilte så bra for meg den gangen hun var lita, så hadde jeg ikke blitt musiker. Det handler jo litt om å gi påfyll og inspirasjon.

Nå har jeg har jobbet i Bø i 14 år, og løfter blikket litt. MUSAM er viktig for å se de store linjene, sier Katie. •

MUSAM er 30 år i år. Som pådriver for regionale kulturtiltak for barn og unge i Vesterålen så samles hele Vesterålen om ei feiring. Nærmere 150 barn og unge fra kulturskolene i Vesterålen og musikklinja får vi oppleve på scenen.

Sammensatte kor, korps og orkester sammen med solister, dramagruppe, dansegruppe og film går sammen om ei stor forestilling.

Sceneinstruktøren i Vesterålen, Tom-Stian Lenningsvik, har regien. Ketil Vangen er dirigent for verket “Barndom i flo og fjære”.

Tekst & foto: kristina r. johnsen 991 67 009 / kristina@yderst.no

side 18 | Yderst nr. 8, 2018

søraførr

Den lykkeligste gutten i Oslo Kaffen er blitt kald. Hva jeg egentlig har holdt på med, aner jeg ikke. Kaptein Eriksen prøver å seile nordover, men han kommer ingen vei. Dataen har gått i svart og den fulle koppen kaffe har blitt udrikkelig mens jeg har stirra ut i intet i minst ti minutter.

Hvor har tankene mine reist? De har blant annet vært en svipptur innom en sommer i barndommen. Jeg har tenkt gjennom hele handlingsforløpet av alle sesongene av Modern Family, samt forsøkt å huske rekkefølgen av stasjonene på togruten mellom Oslo og Stockholm.

Det beste for min skriveprosess er noe så slitsomt som hyppig miljøskifte. Jeg heller kaffen i vasken, pakker dataen i sekken, snører skoen på og setter ut på jakt etter inspirasjon. Jeg møter på en mann med tøff kløft i haka og tenker at han har en hemmelighet eller to. I mitt hode skjenker jeg ham evnen til å sjonglere. Bak ham kommer to gamle damer, som jeg tror er nesten, men ikke helt ærlige. Bussjåføren smiler som om han har småmynt i munnen. Jeg bestemmer meg for å søke meg til en øde plass, bort fra folk. Jeg stikker ut i Oslofjorden, til min favorittøy: Gressholmen.

Plutselig så ser jeg meg selv, ene og alene på en øy ute i Oslofjorden.

Prøver stadig å huske på det faktum at man selv er bi-roller og statister i andres historier. Alle karakterer er like mye verd i historiens helhet. Jeg skjønner plutselig hvorfor Kaptein Eriksen seilte nordover. Jeg tar frem penn og papir og klodrer ned noen dårlige setninger som jeg heller får fikse på senere.

Jeg har så smått sluttet å romantisere skriving. Sluttet å skrive for andre, bare for meg selv. Å ha landet relativt mykt på andre siden av 30-årsstreken har vært fint. Tyngekraften forflyttes sakte men sikkert fra mitt drømmende hode og nedover, jeg står stadig stødigere. Jeg har fortsatt ikke råd, har mye bortkasta tid, aldri ferie og sjelden svar på tiltale. Det er jo tross alt sånn at alle de beste folka har vært blakke og kalde i Paris. Og Oslo, da.

Det er jo tross alt sånn at alle de beste folka har vært blakke og kalde i Paris. Og Oslo, da.

Min skriveprosess er langt fra fri flyt av kreativitet og tipp-tapping på tagentbordet med fin rak rykk og et vinglass så stort det kan romme en hel flaske billig shiraz. Det er lutende skuldre, kald kaffe, mye venting. Å skrive er å glede seg over å skrive skikkelig dårlig, lære seg å feile spektakulært om og om igjen. Komme tilbake til det skvipet du har fått ut av deg, og vrikke og vri på det som en sur klut full av matrester til det blir noe brukbart ut av det.

Men det spiller ingen rolle når man sitter på en benk og venter på båten og at kvelden og natten og livet skal begynne. Vente på følelsen av å være forelsket i noe man skriver. Før båten legger til kai, daler et blad ned og lander rett i fanget mitt. Et sprøtt, rødt lønneblad.

Når ble det høst? Hva i alle dager har jeg holdt på med?

Jeg står fremst i baugen på båten inn til Oslo. Jeg stirrer livet rett inn i det blotte øye og roper ut noe så kleint som Bring it on! eller Jeg er king of the world! Eller, mest sannsynlig er dette nok en ting i mitt absurde liv som jeg faktisk bare hvisker.

Uansett så står jeg der med vinden i mitt grånende og tynnende hår og er nok den lykkeligste gutten i Oslo. • Tekst & foto: Kim Olsen kimothy.aolsen@gmail.com

Yderst nr. 8, 2018 | side 19

side 20 | Yderst nr. 8, 2018

Og sü kom resten av livet I've been up and down, I've been all around I was mystified, almost terrified But late at night I still hear you call my name I've been on my own, I've been all alone I was hypnotized, I felt paralyzed But late at night I still want you just the same I’ve been a gambler, but I'm nobody's fool And I sure know something, sure know something You showed me things they never taught me in school And I sure know something, sure know something No one can make me feel the way that you do And I sure know something, aha Kiss - Sure know something

Yderst nr. 8, 2018 | side 21

side 22 | Yderst nr. 8, 2018

Toine Catharine S a nn e s : »»

Født 1969

»»

Kommer fra Barkestad, Øksnes Vestbygd.

»»

Bor i Sigerfjord.

»»

Mor til tre.

»»

Fiskeripolitisk talsmann for Miljøpartiet De Grønne.

»»

Tidligere daglig leder for Hadsel ASVO.

»»

Toine C. Sannes gikk til sak mot Hadsel Asvo i februar 2017 for urettmesig avskjedigelse.

Ekkoene fra gamle dager er i ferd med å forsvinne.

Hele kåken tranformeres helgetur for helgetur.

Fra 70-talls bonanza til “lyst og moderne”. Hva skal man ta vare på? Hva skal man kyle ut av vinduet? KISS-gitaren som er smidd på sløyden, får ingen røre. Den får henge i fred over peisen, som et bråkete stilleben. Et monument over en indre rock’n roll i de rolige skoledagene.

Andre tidsvitner har også fått slippe unna moderniseringa, enn så lenge. På det gamle soverommet hennes får pastellene lufta til å dirre av rosa optimisme. Inne på vaskerommet og i boden er det storblomstret og oker 70-tallsparty.

Buskene i hagen er pepret med røde bær - de har hun plukket fra i år, som i fjor, og førti år før det.

Høymugla står som kongens garde i stram givakt og overvåker huset. Ansiktet mot havet, ræva mot fjellet. Slik alle de 30 husene her ute står.

Velkommen til Barkestad.

Det er dager og timer før trærne lar bladene få vise sine true colors. Kan noen si meg hva det er

slags forstand i treet som skjønner at det er på tide å trekke styrkene tilbake fra utpostene? Treet bare står der og vet det?

– Her om dagen kom en elg med digert gevir svømmende over herfra og til nabo-øya, forteller Toine C. Sannes.

Den skapningen har neppe hatt svømmeundervisning. Noen skapninger har bare en medfødt evne til å holde hodet over vannet.

Det er rart å hilse på noen man har sett mange ganger, men aldri møtt i egen person. Jeg husker den gangen Trond Viggo Torgersen kom gående mot meg på gata. Jeg lyste opp i et smil, og vinket til ham som om han var en gammel kjenning.

Så krympet jeg meg og sa noen lydløse gloser til meg selv. En del av meg var helt sikker på at jeg kjente ham. Ikke bare litt - men gledesstrålende skråsikker. Trond Viggo, på sin side, flakket med blikket og ble utilpass. Man har sett dem mange

Yderst nr. 8, 2018 | side 23

ganger. Ergo vet man hvem de er - iallefall litt.

Algoritmene har øyne i nakken, og kan stikke sugerøret rett inn i det mørkeste kapitlet ditt.

Spør du Google, får du svar. Er vedkommende en egnet kandidat til det ett-eller-annet du hadde i tankene? Du pusler sammen små, digitale smådrops, speilinger og spor, og danner deg et bilde. Vil du reagere instinktivt som når nesen stikkes ned i en boks hornsalt? Vil du ta deg tid til å vente på svela?

Jeg har fulgt rettssaken, i likhet med resten av folket i regionen. Det har vært nummeret før jeg har satt på popkornet. Skiten traff vifta, og ble spredt duvelig utover. Ordene har brent seg fast i netthinna som tusenmetere i mørket. Jeg har scrollet, studert ansiktet hennes, og tenkt hvem er du? Er du en Cruella de Ville, ei kjerring mot strømmen, ei urokråke? Er du uheldig, en varsler, utsatt for kulde fra kompisgjengen i Frimurerlosjen?

"Lederstilen gjør folk syke."

Hun skjenker opp kaffe.

"Sannes har ikke vist noen vilje til å finne en løsning."

Setter brød og pålegg på bordet.

"Enoksen hevdet videre at Sannes kan ha lurt Hultgren til å signere kontrakten."

Hun tar en bit av brødskiva og prater med mat i munnen.

Rettssaken mellom Toine C. Sannes og Hadsel ASVO lå og vaket på toppen blant de mest leste sakene på Vesterålen Online.

De sendte journalister til Tromsø for å følge rettsforhandlingene. Nå har partene inngått forlik og Toine har fått beklagelse og erstatning etter å ha gått til sak og anket Vesterålen Tingrett sin dom inn for Hålogaland Lagmannsrett.

Det er noen få uker siden det tok slutt. Kampen som har vart siden 2015. Men hun sitter der som

»»

Hadsel ASVO ble frikjent for anklagen om urettmessig avskjedigelse i Vesterålen tingrett.

»»

Sannes anket dommen til Lagmannsretten.

»»

Det ble hevdet at Sannes hadde forfalsket underskriften til styreleder Finn Sture Hultgren i arbeidskontrakten, noe Kripos’ skrifteksperter kunne avvise.

»»

Tidligere personalsjef og daglig leder i Hadsel ASVO har inngått forlik med sin gamle arbeidsgiver.

»»

Forliket har en ramme på 450.000 kroner.

side 24 | Yderst nr. 8, 2018

»»

»»

»»

Sannes får 100.000 kroner i ren erstatning for avskjedigelsen fra bedriften og 300.000 til dekning av framtidig tapt arbeidsinntekt tilsvarende seks måneders lønn, samt en beklagelse.

Hadsel Asvo betaler 50.000 kroner i bistand i forbindelse med drøftingsmøtene rundt avskjedigelsen.

Googler du Toine C. Sannes, får du 14800 resultater.

(Kilder: vol.no, vny.no)

om hun nettopp er kommet hjem etter en lang ferie. Skuldrene er lave, taket er høyt, samtalen flyter og ordet er fritt. Når hun står oppreist må jeg legge hodet på nakken for å se henne inn i øynene. Toine har det draget over seg, at hun umiddelbart føles som en gammel kjenning kanskje er det Trond Viggo-effekten, kanskje er det kjemi.

Hun hadde kanskje ikke tenkt at det skulle bli et offentlig sirkus. Hundrevis av arbeidstvister går under radaren. Men media fulgte akkurat denne saken tett. Veldig tett.

– Det e bare å gå på google meg, så ser man det.

Det er nærliggende å tru at jeg er ei skikkelig bitch.

Jeg har fått noen ganske grove beskyldninger mot meg, og de vil jo bli stående der. Folk vil nok tenke “ingen røyk uten ild”. Det står at de anser meg for

å være en helsefarlig leder.

– Hvor kommer røyken fra, da?

– Som jeg sa i retten: De liker meg ikke. Jeg representerer noe nytt og gjorde noen valg i forhold til anbud. Det er det striden handler om.

Et anbud til verdi av 60 millioner der jeg brøt ut av et tidligere samarbeid, og inngikk nye avtaler.

Det var en slags automatikk i det, “sånn gjør vi det hos oss”, og jeg var totalt uenig. Anbudsrundene skal sørge for at man får best mulige tilbud. Det var jobben min å få det til, men det ble som sand i maskineriet. Så viser historien at mitt valg var riktig, vi vant anbudet med vår samarbeidspartner og bedriften slapp nedbemanninger.

– Disse karakteristikkene. Preller de av?

– Det preller av. Men slett ikke alle vil klare en belastning som denne. Den her saken ble så

Yderst nr. 8, 2018 | side 25

ekstrem. Bedriftens advokat Oddmund Enoksen leste opp fra Wikipedia i Tingretten, definisjonen på en narsissist, altså meg. Det er en karakteristikk som får folk til å rygge. Jeg skulle ønske jeg kunne si til andre som lurer på om de skal tørre å ta en slik fight i arbeidslivet “Folkens, ta kampen”. Men det er ikke for alle. Dessverre.

– Hvordan oppleves det at en sånn oppvask er andres “godt stoff”?

– Jeg forstår at det er godt stoff. Jeg synes den ble dekket skeivt i Hadsel ASVO sin favør, i første runde i Tingretten. Jeg var i bobla og så ikke det, men folk rundt meg kommenterte det.

– Hva mener du gikk feil i utgangspunktet?

– “Det her, Toine Sannes, det går ikke. Kan vi ikke bli enige om at du trekker deg ut.” Det var det som skulle blitt sagt. Det er helt vanlig i arbeidslivet. Frivillig avgang og en sluttpakke.

Det er nærliggende å tru at jeg er ei skikkelig bitch. Jeg har fått noen ganske grove beskyldninger mot meg, og de vil jo bli stående der.

Men hva var prosessen? At ingen ville ha meg, ingen likte meg, jeg har gjort dét og dét og skulle dessuten ha forfalsket arbeidskontrakten, så jeg var egentlig ikke ansatt.

– Angrer du på at du tok kampen?

– Nei. Jeg er 49 år og skal jobbe minst 16-17 år til. Jeg kunne ikke ha det på meg at jeg skulle være kriminell, og jeg kunne ikke levd med at disse påstandene ble stående uimotsagt. Vesterålen er et lite lokalsamfunn, og slarva går, det vet vi alle. Dessuten er akkurat dette en sak som jeg

side 26 | Yderst nr. 8, 2018

M i lj ø p a r t i e t D e G r ø nn e : »»

Toine C. Sannes var stortingskandidat Miljøpartiet De Grønne i Nordland.

»»

Ble politisk engasjert først i 2014 - gjorde kometkarriere.

»»

MDG er et landsdekkende politisk parti som jobber for et samfunn i økologisk balanse.

»»

2015 slo MDG gjennom med 4,2 prosent av stemmene ved

brenner for. Jeg har tidligere tatt til ordet for at vi opplever en økende brutalisering i arbeidslivet.

Det å bli oppsagt, uansett om du mener det totalt usaklig – er så stigmatiserende for et menneske.

Husk at jobben er mer enn noen som gir oss lønn hver måned, det er for de fleste en identitet og en arena der man vil lykkes. Jeg vil si det så sterkt at det å bli oppsagt, eller presset ut av jobben, er ett av våre siste tabuer. Det skal ikke snakkes om, og det er skammelig. En person sa til meg: jeg vet at jeg ikke har gjort noe feil og at de påstander som arbeidsgiver kommer med er helt gale, men jeg skammer meg likevel. Slik skal det ikke være. Det gir arbeidsgiver en for stor makt, som i mange tilfeller trumfer arbeidsmiljøloven i praksis. Dette har jeg brent for i mange år, og plutselig er det meg selv det angår. Derfor lever jeg faktisk fint med det, selv om det har kostet både nattevåk og

angst. Jeg står for noe jeg tror sterkt på.

– Kunne dette blitt løst på en annen måte?

– Da måtte jeg ha gått videre i livet og hatt det hengende over meg at jeg skal ha gjort meg kriminell for å få ei stilling hos Hadsel ASVO. Det ble altså påstått at Toine hadde forfalsket styreleders underskrift i sin arbeidskontrakt, og styreleder kunne ikke huske å ha ansatt henne. Kripos sin skrifteksperter slo senere fast at underskriften ikke var forfalsket.

Arbeidskontrakten var ekte og underskrevet av begge parter. Ett av flere momenter som ble gransket for åpen mikrofon. Nå er det overstått.

Så kom resten av livet. På loftet i Sigerfjorden står en pult, og på pulten står en laptop. Dette er hennes lille politiske flytårn, som nyvalgt

Yderst nr. 8, 2018 | side 27

fiskeripolitisk talsmann for Miljøpartiet De Grønne. Hun har allerede rukket å fylle etter med andre nyheter. Søkefeltet fylles med andre tema: Snøkrabbe, lakseoppdrett, kjemikalier i havet og reker i nød. Hun stiller i debatter, tar ordet. I dag var hun på radioen og diskuterte miljøkriminalitet og forsøpling i Barentshavet.

– Akkurat nå har jeg det egentlig helt strålende.

Jeg har masse å holde på med, og har en jobb fram til februar i MDG. På veggen i stua henger en azurblå båt-lignende sak. Den har hun fått fra kjæresten. Han kommer fra Bærum, bor i Oslo og de treffes når de kan.

Han har skjønt greia med Toine - alt som har med havet å gjøre, gjør henne rolig og glad. Det er hjemmebane.

Noe av det beste med å holde til i Sigerfjorden,

synes hun er at det er kort vei til øya si. En liten halvtime i bil og noen minutter i båt.

Båtmotoren durer i en frekvens som sluker opp ordene. Lyden møter motstand og faller død om et sted midt imellom den enes munn og den andres ører. Man sitter en halvmeter unna noen, og ser bare munnen bevege seg. Men den tydelige stemmen til Toine når gjennom, helt til vi er halvveis ute mot øya. Da slutter hun å snakke.

Ansiktet hennes endrer seg. Hun får et annet drag over fjeset. Hun blir salig.

Det er underlig å være her ute. Kjent, men ukjent.

Som en filmkulisse til en film du mener du har sett, men ikke helt klarer å plassere. Øksnes

»»

»»

kommunestyrevalget, og 5,0 prosent ved fylkestingsvalget.

Partiet gikk fra å ha 30 representanter på kommuneog fylkestingsnivå til å få 285 folkevalgte spredd over hele landet.

Toine C. Sannes ble nylig valgt til Fiskeripolitisk talsmann for partiet.

(Kilde: mdg.no)

side 28 | Yderst nr. 8, 2018

Jeg er ikke en bekymrer. Men jeg er bekymret for de generasjonene som kommer etter oss. Jeg har overrasket meg selv litt med hvor mye det har engasjert meg.

Vestbygd er ikke et sted man bare ramler innom.

Du havner der fordi du enten ble født der ute, fordi du har et bestemorhus der, eller fordi noen vil vise deg noe.

Et veiløst samfunn, uten biler. Der befolkninga ble lokket til fastlandet med gulrøtter og kompensasjoner for flere titalls år siden. Folket her var som utvandrerne til Amerika: De forlot gamlelandet, plantet flagget i ny jord og bygde opp den nyrike og urbane Myre-bygda. Fiskeværene der

ute ble plukket ned, sjel for sjel, hjem for hjem.

Men Barkestad hadde jusst fått ny skole, og ble værende igjen strøypet, men med puls. Pulsen stabiliserte seg og ble som et blåhvalhjerte som dunket hardt og dypt, men ikke særlig raskt.

Velkommen til Dyrøya. Jeg så for meg gamle sandblåste naust. Falleferdige gammelfjøser.

Forfall og ekko. Men stedet er strigla som beste vestkant. Alt er pusset, malt, hekkene er

Yderst nr. 8, 2018 | side 29

antakeligvis klippet med negleklipper.

Stedet er heller lettsaltet enn ramsalt.

En vesterålsk kolonihage, lun som en sørlandsk skjærgård. På andre siden av øya, som i et parallellt univers, ligger Austringen. Ungene fra Barkestad tok fotballen under arma og gikk over alle hauger til andre siden av øya, og barket sammen i fotballmatcher mot nabo-bygda langt inn i sommernatta.

Ansiktet til Toine vrenger seg i en grimase.

– Svarte, korr sur de va.

Det er fritt fram for å tuske med naboen sine grønne rips - en egen sort rips som ikke blir rød, bedyrer Toine. Her på øya er bærplukker-slang obligatorisk. Som i en stille musikal, står ranker med bærbusker og lager jazzhender for sjeler som som trør langs den slakt snirklete veien av grus og gress. Bringebæra er ikke helt med på notene. Bringebæra sier “dette gidder jeg ikke”, og klatrer oppover fjellsida, en spire av gangen.

I bakhodet mitt ligger ordene Herbjørg Wassmo en gang sa om å vokse opp og leve på naboøya Skogsøya: “Jeg var fanget”.

Toine hadde det litt på samme viset.

– I mine mørkeste stunder kalte jeg dette for konsentrasjons-øya, sier hun.

Men da hun gikk i land på fastlandet, ble

hun raskt kurert. Øy-klaustrofobien slapp det klamme taket etter kun kort tid, og ble erstattet med et dragsug av en heimlengsel, som egentlig bare blir sterkere for hvert eneste år.

Fiskeværet med 30 hus. Det var henne, storebror, mamma og pappa. Sanneskarene var kjent for å være gode til å ro, de hadde sterke armer. Særlig onkel Leif, som bodde nedi bakken. De fant ham død da han var 44 år.

– Han røkte, var lett overvektig, var fisker og levde med det man må kunne kalle utrulig ukurante arbeidstider. Så de tror det var et hjerteinfarkt, sier hun.

Mor traff en ny mann og fikk en attpåklatt da hun var 37.

– Vi sku hatt noen villsauer her, som kunne beita ned litt, sier hun.

Det var ei gammel ferge, ikke hurtigbåt, som forbandt dem med fastlandet. Den hadde plass til to biler - ikke at noen brukte dem. Det var jo ingen biler i Vestbygda.

Austringen, Grødset, Langøya, Sandset.

Blinkende lys som kom nærmere, og som forsvant igjen bak fergas durende hekk.

Badet i sol som kom på skrå inn om høsten. Frosset fast i blått lys om vinteren.

Dandért i slaps om våren.

Hun har aner fra andre siden av fjellene, i

Hovden, der husene står plantet ved havet på samme insisterende å samme viset.

Hennes forfedre flyttet ikke på hybel på Sortland, de holdt stand.

– Jeg tror nok mange av dem som levde her ute før i tiden, også var reflekterende og lesende sjeler, og var klar over at det også fantes en annen type liv.

Strømmen kunne være borte i flere dager, som regel i jula. Å være værfast var fast innslag.

Huset deres ble bygget på 70-tallet, og trenger kjærlighet. I Sigerfjorden er også lista over forefallende lang som nytestamentet. Hun må “klippe det jævla gresset”, skrape, male. Det er nok å ta tak i.

Lese bøker og kjenne på skogens ro.

Hun leser politiske papirer, stortingsmeldinger - og krim. Hun er hemmelig forelsket i Harry Hole.

– En stakkar som man får litt morsfølelse for. Jeg er den typen. Jeg er glad han er fiksjon, for å si det sånn.

Ble du sjuk her ute, kunne du tegne deg opp til å treffe legen som betjente legekontoret på brygga annen hver tirsdag.

Om du ikke hadde tid til å vente til neste tirsdag, kunne du hyle ut din nød, så kom legebåten og klappet til kai. I klassen hennes gikk det én annen elev. Ensomt for

side 30 | Yderst nr. 8, 2018

en som ikke blender inn.

– Du må tilpasse deg, og har ingen å velge i. Men du lærer jo å omgås de som er der. Jeg vaks opp med fire gutter i klassen over meg, det har sikkert formet meg litt.

enn folk flest, jeg er ikke en bekymrer. Men jeg er bekymret for de generasjonene som kommer etter oss. Jeg har overrasket meg selv litt med hvor mye det har engasjert meg.

– For noen er det klima, for andre kan det være forbruk eller overbruk, eller uberørt natur. Er det noe spesielt område du kicker på?

– Vi er vel det partiet som tydeligst sier at planeten vi bor på ikke tåler denne evige veksten.

Og at folk bør kunne ta ut mer fritid istedet for økt lønnsvekst. Folk vil jo ta tilbake kontroll over egen arbeidshverdag.

Da hun var ferdig i 6. klasse, snakket noen av foreldrene snakket om å lage en aksjon for at skolen skulle få ett år til. Da gjorde hun sin første politiske handling.

Toine lagde en spørreundersøkelse. Sett kryss ved svaret:

Har du lyst på større gymsal?

Har du lyst på flere å spille volleyball med?

JA

NEI

JA

NEI

Vil du ha nye venner? JA NEI

Det ble ikke mer skole på Barkestad. Men det skulle gå nesten førti år før hun engasjerte seg politisk igjen.

– Det er ikke sunt å være i et så lite miljø, med seks unger. Men det var et fritt liv.

Hun husker fremdeles følelsen av tomhet da en familie med fem døtre flyttet fra øya.

– Politikken raserte jo samfunnet vårt. Hadde vi fått en samferdselsminister fra øya, hadde vi kanskje hatt bru til Myre. Hehe.

Toine hadde aldri gått på én organisert aktivitet før, da hun flyttet til Sortland for å gå på videregående. Hun har vokst opp ute i naturen. Nå er hun i toppen av et grønt parti som av mange likevel kalles urbanistpartiet.

– Jeg er så landlig at jeg veier opp for alle urbanistene, flirer hun.

Hun var langt ut i 40-årene før hun engasjerte seg.

Selverklært pragmatiker, som spiser sitt hvalkjøtt meg glede og kjører dieselbil.

– Altså, heller hval som har svømt fritt i de sju hav til den møtte en harpun, enn okser som aldri har sett sollys.

Hun er ikke mer interessert i natur og miljø enn en gjennomsnittlig Vesteråling, sier hun.

– Og jeg er mindre bekymret

Når vi først er inne på generasjonene som kommer: Toine har fått et nytt yndlingsprogram.

– Jeg hater realityprogram som Ex on the beach som pesten! Fordummende, og ekstra trist at disse TV-programmene blir til toppsaker i det som liksom skal være seriøse aviser. Er det mulig?

Tre mennesker fra 13 til 28 bærer navnet Sannes.

Simen, Svea Petrine og Imre. De to yngste bor sammen med mor i Sigerfjorden, den eldste har slått seg ned på andre siden av sundet, på Sortland.

– Fy søren, det er viktig med unga som tenker sjøl. Æ trur man må prat med de og eksponer de for nye tanka. Sjøl om de tilsynelatende ikke er interessert. Dra det fram rundt middagsbordet.

Mine unger må forholde seg til hva som skjer i verden, sier Toine.

Hennes eldste sønn, Simen, forteller til Yderst at han kaller henne Super-mamma. Et tilnavn hun har fått siden den gangen en førerløs bil kom rullende inn i et kryss midt i byen, hvor hun øyeblikkelig stoppet bilen med lille Simen i bilstolen, full fart ut av bilen, løp gjennom krysset og hoppet inn i bilen i fart og fikk dratt i håndbrekket.

To av de hjemmeboende tenåringene forteller at hun er veldig glad i jul, og like glad i julekaker. I fjor hadde de 12 forskjellige typer julekaker. Ett år klarte hun å spise opp hele kransekaken før jul, uten at ungene en gang fikk smake. Hun er også en selv-erklært tarmentusiast. Alle som kommer inn i huset er pålagt å smake på hjemmelaget vannkefir, som hun mener er veldig sunt for tarmen. En annen funfact er at hun ble spurt om å være stand-in for Kari Bremnes i Kings Bayfilmen. Hun hadde ikke mulighet til å stille i Tromsø, men hun lever lenge på å ha blitt spurt.

Tenåringene

har

blitt

oppdatert

rundt

Yderst nr. 8, 2018 | side 31

middagsbordet. Simen fulgte rettssaken på nett. Han ble forundret over det som ble sagt - det stemte ikke overens med slik han kjenner sin mor, som han beskriver som sterk, ærlig og rettferdig. Han synes det som ble sagt var ille for lillebroren, Imre. Svea så aldri noen av overskriftene, og tenkte ikke noe på det.

– Dessuten snakket vi mye om hva som skjedde, så jeg hadde aldri behov for å lese avisa.

Her vi sitter i vinterhagen i huset på toppen av en bratt bakke som ender i fjæra - i klassisk Sigerfjord-stil - ser du bare hav ut av vinduene. Nesten som om det hvite kråkeslottet er sjøsatt.

På badgulvet i Sigerfjorden bor kyllinger som er i ferd med å bryte ut i tenårene. To katter smyger seg langs veggene. Den ene av dem setter i å hyle som en mini-gris, han vil ut. Høns suller rundt hushjørnene.

Toine viser fram stereoanlegget sitt, som hun er begeistra over. Enn at nåkka så lite kan lage så mye lyd! Hun må bare demonstrere. blir utfordret til å sette på musikk. “Sett på noe du virkelig liker”. Det

Den ene foten min sover, og i hodet surrer tankene raskt, slik de kan gjøre når man har drukket fire kopper kaffe. Vi reiser oss, klare for et avbrekk eller hva som helst annet enn intens skravling.

gikk omtrent sånn her: Down around the corner, half a mile from here See them long trains run, and you watch them disappear Without love, where would you be now Without lo-o-o-ove. • (Vesterålesmagasinet Yderst tar ikke stilling til tvisten mellom Toine C. Sannes og Hadsel ASVO).

Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: tord viken kristina@yderst.no - 991 67 009

Y d e r s t Y o u n g – N o r a Dy r ø P e t t e r s e n

Bosted: Alder: Gjør: Elsker: Hater: Lytter mest til akkurat nå: Film akkurat nå: TV akkurat nå: Vil bli: Om Vesterålen: Savner: Ser frem til:

Sortland Veldig snart 18 Går på Sortland vgs, helse og oppvekst Pizza med ananas Mygg – Cardi B, ho e mitt spirit animal.

Straight outta Compton Lucifer Sykepleier med fokus på demente – Det e fritt Pappa, som døde i brannulykke for 8 år siden.

– Gleda mæ tel Burger King kommer, e liksom litt meir spennanes for oss som bor på en liten plass med næstn kun fesk og sånn.

Yderst Young – Ole Meier Hansen

Bosted: Alder: Gjør: Elsker: Hater: Lytter mest til akkurat nå: Film akkurat nå: TV akkurat nå: Vil bli: Om Vesterålen: Savner: Ser frem til:

Saura på Andøya 16 Går på elektro på Andenes vgs Humor. Veldig glad i vitser Fårikål Darkside av Alan Walker Sand Castle. En veldig spennende actionfilm jeg anbefaler alle å se.

Friends, det er nok det beste man kan finne på TV’n.

Elektriker Masse natur Tørrfesk Lærlingtiden

side 34 | Yderst nr. 8, 2018

“S å n n h eilt seriø s t ” m ed G in a Wo l d

Over polarsirkelen kan alt skje – og det er heilt greit Vi veit alle sammen, at det å bo nord førr polarsirkelen kan by på litt av kvært når det kommer til årstider. Snyfri vinter, snyfylt april og mai, hustrig sommer som ligner mer på høst og en høst som ligne på en sommar.

Før min del har denna sommarn gått unna i en fei med jobb på kaféen. Det har bugna av turista, som har kledd på sæ alle klean de hadd med sæ og samla sæ hutranes over en varm kopp kaffe, te eller kakao. Mange av dem spør om det aldri blir varmt her. Æ svare at æ har frøse sia slutten av oktober i fjor, men sånn e det.

Over polarsirkelen kan alt skje. Og det er heilt greit.

Men. Nu skal æ ikkje sette her å påstå at det ikkje har vært fint ver og varmt, før det har det. Man legg sæ i 8 grader og våkne opp tell (BÆMM!) 30 grader. Førr en beinfrosen nordlending (kan overgangen bli litt heftig) er det e kun én regel som gjelde då; slæpp alt man har i hendern, av med klean, og spreng ut med en einaste gång. Kanskje nån blir så ivrig at de glømme shortsen å fér ut i bære bærræva, tell naboens store fortvilelse / fornøyelse.

Huset ser ut som ei slagmark, skittentøyshaugen er et berg, og oppvasken sende dæ en mail å lure på om den bære skal vaske sæ sjøl. Men kem har tid tell å bry sæ om det? Går det så langt at du må ut å kjøpe dæ nye truse og sokka førr at skuffa di er tom, ja då lar du det bære skje. Vi kjenne sommarn si besøkelsestid, og de dagan sommarn besøke oss, så må vi være med 100 prosent. Sett alt på pause, og lev livet uten tjukklæsta.

Ligg i gresset, ligg på verandaen, ligg på stranda, legg dæ omså ned på fortauet. Chill, som ungdommen sei.

Ingenting slår en varm sommarkveld korr man hale ut leggetia både før sæ sjøl og førr ungan. Det er verdt kvært einaste sekund.

Man blir kanskje litt latare på jobb, men man er jo ikkje den einaste. Er man sur? Tvert om, humøret blir jo faktisk bedre av å være litt lat og ta sæ litt lengre pausa, nåkka æ har store planer om å ta med mæ videre, ut resten av 2018! Nu går vi jo tross alt inn i den finaste tida i året.

Krisp mårraluft, duggfriskt gress og ei sol som har tatt i bruk slumreknappen før ho står opp. Sakte, men sekkert, varme ho opp dagen og gjør den lunken og behagelig, før ho stemple sæ tidligare og tidligare ut på kveldinga og lar stjerne og nordlys titte fram i mørtna. Endelig kan man tenne 3467 stearinlys og ikkje minst komme sæ i seng tell ei førnuftig tid.

Så æ vil med detta sei “Adjø sommar, vi sees i 2019”. Og du, nu e det bære å rulle sæ inn i pleddet som den åma vi alle innerst inne e, tenne på det jævla stearinlyset og kos sæ.

Tekst & foto: gina wold ginawold@gmail.com

Yderst nr. 8, 2018 | side 35

side 36 | Yderst nr. 8, 2018

VesterĂĽlen og verdensrommet Out of the blue and into the black You pay for this, but they give you that And once you're gone, you can't come back When you're out of the blue and into the black.

Neil Young - My my, hey hey Tekst & foto: tord viken tord@retningnord.no

Yderst nr. 8, 2018 | side 37

side 38 | Yderst nr. 8, 2018

En sommer er over. Jeg er ikke noe sommermenneske.

Vel, det vil si, ikke siden jeg var barn, har sommeren vært en tid jeg har omfavnet. Den barnlige sommeren åpnet opp for eventyret hvor ingenting var umulig. Stå opp før alle andre i familien, i gryningen, for å euforisk legge ut på hemmelige tokt til lands og til vanns. Det tok slutt, da barndommens mysterier måtte vike for tenårings-angst, kjedsomhet og tvil som preger den såkalt voksne hverdagen. Sommeren har blitt en tid hvor en ellers skjerpet hjerne føles dorsk, hvor andre oppfører seg som tosker i sin nevrotiske gledeangst.

Så kom denne sommeren i nord. Det har vært intenst.

Ingen hvilepauser. Ingen stopp. Mennesker, møter, overraskelser, iscenesettelser. Møter. Som reporter er jeg både observatør og deltager. Det kan være utmattende, men ingen dager har vært lik de andre.

Usannsynlige konstellasjoner oppstår fordi man kastes inn i miljøer som man ellers ikke hadde gått inn i. Folk man ellers ikke ville ha enset, kommer jeg tett innpå. Ikke som venn, da forstiller man seg, men som et speil for andre. Jeg har gitt noen hendelser et lite dytt, andre har jag ramlet over - eller de har ramlet over meg.

En kopp kaffe kan bli en hellig stund, som agent Cooper visste, bare du er akkurat der og ingen andre steder i øyeblikket når det skjer. Det lille som seiler forbi som en selvfølge. Å stille seg åpen, helt naken, samtidig som man åpner seg for viljen og lar viljen overvinne seg selv. Slik åpnes dører du ikke engang visste var låst. Jeg har vært usannsynlig trøtt. Trippelarbeidende, men tindrende våken.

Kombinerer du søvnmangel og en intens fryd over å bare være til, skapes en form for årvåkenhet. Du nærmer deg det rommet du en sjelden gang iblant opplever i drømme. Drømmen er fylt med mening og mysterier. Sommeren i fjor var langsom, vakker, men den var likevel svart, det var en svanesang, jeg var ikke alene, men likevel alene. Mine senere somre har vært svarte fordi jeg ikke har trodd på lyset. Ikke trodd på meg.

I sommer var jeg alene, men ikke ensom. Å sette seg i bilen, akselerere hurtig på en sønderrevet vei fra Skjoldehamn, se landskapet jeg kjenner så godt flimre forbi, har blitt et morgenritual jeg ser frem til. Bevegelse. Ennå ingen blanke sider, men så en dag kjenner du det kalde draget som ikke synes på gradestokken. Luften har en skarphet og klarhet som setter et lite nålestikk i deg. En liten, rød dråpe blod pipler frem, og plutselig er det som om hver følelse blir litt dypere. På samme måte som skyggene blir lengre. Det frenetiske sommerlyset erstattes av flere og rikere nyanser, ansiktene blir mer harmoniske, ettertenksomme. Jeg kjenner natt bli natt, endelig.

Høst.

Går ut i det mørket jeg kjenner så godt, som jeg egentlig kjenner som hjem, mitt indre landskap.

Huset mitt er plutselig blir en port til en annen dimensjon, et romskip i en scifi-film. Ut mot havet.

Se der, ja. Det evinnelige nordlyset alle prater om, så usigelig vakkert når det ikke er fanget i en postkortklisjé. På en langstrakt strand står jeg alene, nordlys flimrer florlett over stjernevrimmelen, fjellene tegner mørke konturer. Der står jeg, tiden står ikke stille, men oppfatningen av tid som en strekning oppløses og opphører. Herregud, så takknemlig jeg er over å se tusen stjerneskudd falle, jeg har snart ikke flere ønsker de kan oppfylle. Natten glir over, ikke til dag, men til den blå sonen. Ikke dag, ikke natt, ikke liv, ikke død. Det er nesten for mye. Naturen er mitt LSD. Landskapet jeg ellers kjenner så godt, transformeres. Veilys og små hus glimrer som stjerner og satellitter. Vesterålen er ikke lengre en plass, et lokalsamfunn, et land. Og himmelen er ikke lenger der oppe, men her. Vesterålen er en romstasjon som flyter ute i verdensrommet, og jeg er astronauten.

Nærkontakt av tredje grad og vel så det. Jeg er på lag med uendeligheten.

Så liten og så stor føler jeg meg.

Jeg er – og ingenting mer. •

Yderst nr. 8, 2018 | side 39

k B r in ultur illette f o f ab r i på rik sa fes ken lg n tiv so å p al. rtl å so an rtla d.n nd o! jaz zz. no

Returadresse: Yderst C/O EventYR AS Bøveien 513 8470 Bø i Vesterålen

PRIORITY

Me

7 090039 000013 >

Sortland jazzfestival 20.- 23. september - tett på store opplevelser

Noen høydepunkter fra årets program:

Vi slår også i til med Boknabajazz på Holmen i samarbeid med Holmøy Maritime AS. I år står Shoeshine Boys for musikken. Det er et ungt jazzband som spiller New Orleans-basert tradisjonell jazz, swingjazz og rhythm and blues.

Petter Wettre kommer til festivalen torsdag 20 september. Wettre har gjestet festivalen tidligere og gjort legendariske konserter. Denne gangen kommer han med sin hyllest til Michael Brecker, som gikk bort for 10 år siden i år.

Lørdag 22 september står de på scenen i Møysalen i Kulturfabrikken, sammen med selveste Sortland musikkforening. Vi gleder oss allerede til dette møtet mellom våre fremste utøvere på messing og perkusjon og musikkforening.

Etterjobbjazz: Onsdag 16:30 i Kulturfabrikken med Sindre Myrbostad & Håkon Kristiansen.

Torsdag og fredag 16.30 på Ekspedisjonen: Julietnorth og Nova Onda & Marit Sandvik

Maria Solheim fra Øksnes er en av våre fineste pop-artister. Nå er hun tilbake etter noen års pause - og hvilket comeback! I år står hun for kirkekonserten sammen med bandet sitt - med musikere fra Darling West.

Steamdome (med Ola Kvernberg) er rendyrket perkussiv musikk. Progressiv og brutalt fremadstormende som et løpsk tog. Livsbejaende, surrealistisk og svulmende som Sergio Leones spaghettiwesterns. Steamdome damper av visuell energi.

Siden starten 1992 har The Real Thing spilt mer enn 1 500 konserter og solgt over 55 000 plater med hardtsvingende, orgelbasert souljazz. Bandet har «aldri gått av scenen i tørr smoking». Vi gleder oss til funk og soul på lørdagskvelden!