Yderst #8, 2017

magasinet for vesterålen nr. 8 / 2017, årgang 5 løssalg: 50,-

Ullas hårete planer Gina Wold og Robert Svendsen har store planer for kaféen på Andenes.

Samla

Roller derby på yttersida De driver med ei krysning av tyrefekting, rugby, tango og jagerflyging. På hjul.

flokk ØKSNES: Sausanking er leken der det står om liv.

side 2 | Yderst

Yderst | side 3

Det store bildet Sortland Jazzfestival 2017 er historie. På menyen sto et allsidig program for både store og små. I løpet av noen få dager hadde festivalen flere tusen besøkende.

I år ble det tatt i bruk flere spennende nye arenaer, og fortsatt er Kulturfabrikken festivalens hjerte og hovedarena. Både etablerte og unge artister fikk slippe til. Her er det Nord-Norsk Ungdomsstorband under ledelse av Bjørn Alterhaug som er i sving i Møysalen. Øyeblikket er fanget av Kim-Remi Kjesbu.

6 Samla Flokk Sausanking er leken der det står om liv.

14 Historien om nogenlunde For et par år siden spurte redaktøren om jeg ikke kunne skrive et tøyseinnlegg i Yderst, bare et par setninger eller noe.

15 Fjellstø forhold Savnet etter en man elsker kan inspirere til vakker kunst.

Gjennom tidene har bok etter bok blitt skrevet om forskjellige stadier av lengsel og kjærlighetssorg.

INNHOLD 16 roller derby på yttersida De driver med ei krysning av tyrefekting, rugby, tango og jagerflyging. På hjul.

23 Meanwhile, in bleik Lundefuglene skjærer gjennom vannskorpa for å fange fisk. Golfkøllene smekker til golfballene. Hilde Jørnsdatter Jacobsen mater Halvdan (0).

28 Dette er en slags treningsleir.

En boot camp.

Kaféen på Andenes er bare starten. Robert Svendsen og Gina Wold har nemlig hårete planer for Ullas.

velkommen

Meanwhile, på andøya Greit. Vi har en greie for Andøya. Sannheten er at ingen unnskyldning er for liten til å besøke øya akkurat nå. Selv en liten nyfødt guttebaby blir et bevis på det stoiske, iboende pågangsmotet andværingene demontrerer akkurat nå i lys av flystasjon-saken, som ser alt annet enn lys ut. Vi følger litt ekstra godt med dem.

Vi ser de rakrygga damene som raver rundt på rulleskøyter i en av de tøffeste kontaktsportene verden har sett. Vi ser hvordan de kan gjøre en gulna, gammel gymsal om til en rå sportsarena. Applausen står de for selv, til hverandre. Andøya Roller Derby praktiserer en sport som oppsto på 30-tallet da en rekke damer ville ta sportsgleden tilbake.

De er kjærester, mødre, arbeidstakere. De har menn som jobber på flystasjonen, og noen jobber kanskje der selv, og de vet at hvis utviklinga fortsetter i samme retning, må de endre på livet de har bygget opp her. Så de setter inn tannbeskyttelsen, knekker opp knoklene og kvesser klørne. Så ruller de i flokk, uten å være redd for å tryne. For en maktdemonstrasjon som foregår på øya akkurat nå.

Andenesværingen Gina Wold var livredd for å miste den beste mingleplassen på øya etter at hun flytta heim fra Trondheim. Så hun tok liksågreit over selv, da eierne flytta. Ullas kafé tatt over etter Kaffehuset, og planene for stedet er hårete og store. Det handler om uformelle møteplasser, å ta ungdommen og turistene på alvor. Og om at man kan lage sin egen arbeidsplass, på tross av alle omstendigheter.

Yderst er et månedsmagasin som kommer ut i Vesterålen. Vi tar for oss mennesker, de gode historiene og livet på yttersida.

Utgiver: EventYR AS TRYKK: HTG Trykk, Harstad Opplag: 1.200 Layout: Ingmar Wåhlberg Distribusjon: Kvikkas / VELO Varetaxi / Bring Redaktør: Kristina R. Johnsen Abonnement & annonsering: Et årsabonnement på Yderst inkluderer 12 utgaver. Det koster 499,- for et helt år, og bestilles enklest ved å Vippse 499,- til 89942 (husk å oppgi adresse). Dere kan også ringe en av oss, eller sende ei melding. Hvis dere er interessert å annonsere hos oss, ta kontakt på post@yderst.no. postAdresse: Yderst C/O EventYR AS Bøveien 513 8470 Bø i Vesterålen

Apropos Ulla: ja, vi har en greie for sau óg. Yderst har vært der i det lammet kjemper seg ut av membranene.

Vi har vært med på å sippe sauer på beitet. Nå har vi vært med på en av de heftigste urtradisjonene vi har å oppdrive. En sport der det står om liv. Vi snakker om sausanking. Bøndene i Vesterålen er praktisk talt en del av dyrelivet i marka om høsten. De samler familie, venner og sportsidioter til raid, for å kjemme fjellenes hårete rygger med en menneskelig lusekam etter dyr. Også en demonstrasjon av samhold, og hvor avgjørende det er for å klare seg. Og ikke minst - hvor fint det er når mennesket er en del av noe større enn seg selv. Øksnes - du er saftig, sta, og så har du et helsikkes terreng å klatre i.

Denne måneden har vi blitt søkkblaut, avsvetta, blitt mørbanka. Vi har kjent på varmen av å bli inkludert, og regelrett fått ei hand å holde i. Vi har kjent på stemningen det er å ligge i en løveflokk etter å ha gjort et stykke arbeid ilag. Vi stemmer for å gjøre meir ilag. Å møte hverandre fysisk, bruke tid ilag, og bjuda på.

Vi er priviligerte som har deg som leser, og vi håper at du også kjenner litt på det å være en del av noe større enn deg selv, og å høre til, når du leser Yderst.

Tekst: Kristina R. Johnsen kristina@yderst.no

Kontakt: Ingmar Wåhlberg 480 734 26 / post@yderst.no Kristina R. Johnsen: 991 67 009 / kristina@yderst.no

Yderst arbeider etter Vær Varsom-plakaten.

Den som mener seg urettmessig behandlet gjennom omtale eller publisering for øvrig, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er oppnevnt av Norsk Presseforbund og behandler klager annet mot aviser og fra allmennheten. Adressen til PFU er: Prinsensgt. 1, PB 46, Sentrum, 0101 Oslo. Telefon: 22 41 56 80. Faks: 22 41 19 80.

side 6 | Yderst

Samla fl Sausanking er leken der det står om liv.

Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Kristina R. Johnsen kristina@yderst.no

Let the games begin: På denne tiden av året er bøndene en del av dyrelivet på yttersida av Vesterålen. Hver og en av dem utgjør ei tann i lusekammen som skal renske fjellsidenes hårete rygger for dyr. Etter tre måneder i frihet, skal rømlingene i hus. Dette sprint-maratonet på høsten er prisen bonden betaler for at sauene får gå fritt ute og gresse om sommeren.

Vi er i de elektriske feristenes land, Lifjorden i Øksnes. Bønder, familie og frivillige i Søndre Øksnes Sausankarlag har ikke observert en eneste sau hittil i dag. Men de hører bjøllene. Med kikkerten sikta opp mot fjellsida, og ørene på stilk, står de. De lytter til det distinkte klingelingeling. For høststormene som vanligvis kicker inn for å sope bladene fra trærne fortere enn man kan si “seinsommer”, må ha strøket 2017 fra kalenderen. Dyrene skjuler seg under ei gul dyne av løv som har fått henge i fred.

Tilbake i juni, da verden var lysegrønn, var de babyer. Nå er de tenåringer med masse attitude. Og nå skal de hjem for vinteren.

Det deles ut walkie talkier merket med “OA”. Uten disse, ville de løpt rundt på måfå i skauen.

– På walkien går det mest i hvor man er, og hvor man burde ha vært, sier Ida. – Før i tiden gikk sauene mer i flokk. Det er noe med denne sorten sau, de går mer spredt, gjerne med ei søye med lam som stikker seg vekk, sier Jarle Meløy senior.

Man tror kanskje han er kommet for å observere i dag, men neida. Han har ikke vandrestaven med seg uten grunn. Han er kommet for å gjøre det han har gjort i en mannsalder: fly over fjellsidene og hente inn flokken sin.

Du har dem som tørker inn, dem lufta går helt ut av idet de stempler ut fra arbeidsplassen og løper inn i pensjonist-tilværelsens lune favn. Så har du dem som tar AFP som en åpen saueport, en oppfordring til å tumle rundt i full frihet. Pensjonister med tilsynelatende mer krutt i kroppen enn en konfirmant. Som blomstrer opp og bruker den nye statusen til å bryte opp fra hverdagens trauste marsjtakt, til å spinne rundt i en livsbejaende breakdance. Denne livsnytinga som oppstår når man har dagene fri. Så fri man ikke har vært siden man var førskolegutt, og dagene ikke ennå var rammet inn av rutiner og krav.

Det er denne typen pensjonister som rekker opp handa og roper “æ e med!” så snart noen spør om hjelp til sausanking. De samme pensjonistene, om de nå først holder på med sau, har en tendens til å se pensjonisttilværelsen som ei oppfordring til å lage seg enda mer arbeid. Kanskje er det fordi det er frivillig at det er artig?

Ida Sørensen Stranda har passert 30, og deltar frivillig på maratonet. Det har hun gjort så lenge hun kan huske. Fra hun var lita og så på sirkuset ved målstreken - saueporten - til hun ble gammel nok til å gå selv da

lokk

Yderst | side 7

side 8 | Yderst

ØVERST: Sauebonde Olav "OA" Stranda ser et bukett sauer forsvinne inn i skauen i fjellet over Lifjorden.

UNDER TIL VENSTRE: Det er lov å ta pauser i sausankinga, men bare når ingen ser på. Sjokolade er viktig.

UNDER TIL HØYRE: Ida Sørensen Stranda er oppvokst med sausanking. – Det er sånn jeg er vant til å gå på tur: Fort og etter noe!

Yderst | side 9

Jarle Meløy junior får dyrene inn i sauedrosja.

Nå skal de sorteres og sendes heim.

Det hender at vi kryper på alle fire mellom trærne. Da finner du barnåler stående i kroppen din når du går i dusjen senere på dagen.

hun var rundt åtte år.

– Det e sånn æg e vant tell å gå på tur: Fort - og på jakt etter nåkka, sier hun.

Faren hennes kaller de “OA”, Olav Stranda.

Et 20-talls sausankere fordeles i halvparten av bilene, for å kjøre til andre siden av fjellene, i Steinlandsfjorden. Resten av bilparken blir stående i Lifjorden, så vasstrukne og sitne kropper får bli gjenforent med egne biler og hjem. Jeg får sitte på med Kjell og Einar.

– Går dåkker mykkje i fjellet?

– Tja. Æ sykla mykkje, et par-tre gonga i vekka ihvertfall. Ut tell Nyksund og der. Æ spella jo oldboys-fotball, og æ merka jo forskjell fra når æ va tredve. Då har du vorr på topp.

Vi handhilser.

– Direktør Høydal. Einar.

– Direktør, fnyser Kjell. Jeg får ikke etternavnet, men lurer på om Kjell kanskje er som Han Solo i Star Wars, sier alle kaller ham “Han Kjell”. De har vært med på dette siden de var ungdommer. De kjenner terrenget som sin egen bukselomme. Kjell mener området er grusomt kupért.

– Sia æ fløtta tell Alsvåg har æ vorr med kvært år, sier Kjell.

– Har dåkker nåkka fårikål-fest ilag etterpå?

– Nei. Vi bære møt opp på sankinga. Men vi kjetta de jo litt, dessa bøndern, men de har ikkje tatt hintet…

– Kuinn dåkker tenkt dåkker å driv med sau sjøl?

Det ristes på hoder.

– Nei. Den eneste tida sauebøndene har fri, er slutten av mai til slutten av september. Ellers må man jo i fjøsen hver dag og mate, sier Einar.

– Hvordan blir man en god sausanker?

– Det som e vektiast, e å lytte. Lytte, lytte. Særlig nu som lauvet ikkje e forn.

Skyene ruller over himmelen. Dette er den eneste dagen det er meldt regn i ei gullrekke av skyfri soldager.

– Det sku bli bedre utover dagen.

side 10 | Yderst

Følget stopper i en sving i Steinlandsfjorden for å glo opp i fjellsida og utveksle beskjeder. Fjellet er ryggen på en gul gorilla, og sauene er lus som skal opp i dagen ved hjelp av en lusekam lagd av mennesker. Alle må holde linja, for at kammen skal fungere.

– De andre starta lenger ut. Vi går opp her, i Vangen. Gå bære ilage mæg og han Kjell. Det e lettar, sier Einar, og vips legger Kjell og Einar på sprang ut i myra idet resten av følget ruller videre.

– Korsn blir avgjørelsan tatt? E det demokrati?

– Hehe, her e alt førr mange sjefa. Men du så ka så skjedd nu, nu har vi tatt ei beslutning om at vi ska gå her, sier Einar.

– Særlig når vi e frivellig. Det e engan så kan tveng oss tell nåkka, sier Kjell og gliser.

Litt som sauene selv.

Walkie talkiene våkner til liv, og piper og blipper muntert nedi lommene. Det er som om de logrer, ivrige etter å komme igang.

– Hend det at dåkker finn nån som e skada?

– Av og tell e det nån råtne jura. Koldbrann i juran, det lukta du på lang avstand. Og det va et år det va et lam så hadd brekt fotn. Då va det en av de her ungstrikan, han tok lammet over nakken og bar det.

Et år var det en skremt sau som rulla ned hele fjellsida med voldsom fart. Han ble liggende livløs nedi ura. De bestemte seg for å klatre ned for å avlive ham med kniv - hvis han fremdeles var i live.

– Halvveis nede ser vi plutselig at han begynn å rør på seg.

Røys sæ opp, svaia litt. Så går han videre. Han va sekkert slått i svime med en gång, veit du.

I SAMLA FLOKK: Sausankerlaget er nede ved porten, og fyller på med mat og kaffe. Og ser på at de siste sauebøndene jævles litt.

Noe som nesten har rukket å bli en årlig tradisjon, er at Einar mister brillene sine.

– To gånga har det skjedd. Det har kosta mæ 6000 krona kvær gång. Nu legg æ brillan heime.

Einar forsvinner inn i skauen før han får fullført setninga, og vi ser ham aldri igjen. Ikke på denne sida av fjellet. Men vi hører ham, og etter sigende er det hørselen som er det viktigste i denne sporten. Han har fått ferten av noe. Et minutt senere kommer han inn på walkien.

– Kjell, du hør mæg?

Einar har funnet sauer noen klaser med sau oppi skogen. Kjell og jeg står i ei vasstrukken lysning ved foten av et plantefelt med gran. De blir enige om å holde posisjonen, og stå og vente til resten av følget kommer. Det er meininga man skal gå på linje, for å få kontroll på sauene og presse dem i riktig retning. Ellers svupper de fort avgårde, som glatte såpestykker.

– E du våken, Einar? Einar?

– Ja. – Æ sku bære sjekk at du va våken.

– Du skjønn, de sauen her har jo stådd lenge i ro, men nu bynt de å gå og e på tur inn i plantefeltet.

Plantefeltene er Bermuda-trianglene der sauene på mystisk vis forsvinner.

Sauenes beste Houdini-manøver er simpelthen å smyge seg inn blant de tettvokste granene og leke stiv heks. De står der, eller ligger, helt i ro, med mindre noen kommer helt bort til dem. Noe som er ganske vanskelig mellom trær som er tettvevde som spindelvev av kvister og greiner.

– Det hend at vi kryper på alle fire mellom trærne. Då finn du barnåle ståanes i kroppen din når du går i dusjen seinar på dagen, sier Kjell.

Vi står i stillhet og lytter. Ti minutter inn i sausankinga stopper vi opp og myra suger oss til seg. Det surkler rundt føttene. Duskregnet trommer fingrene sine mot hodene våre.

– Einar, æ hør dåkker e der oppe.

Venting er en stor del av gamet, forteller Kjell.

Vi rekker å bli litt kalde igjen, før vi ser silhuettene av Brynjar og Hogne Pettersen på toppen av åskammene. Vi begynner å bevege oss, men kunne like gjerne hatt sugekopper under føttene, så vått og slafsete som underlaget er.

Trærne porsjonerer et passelig dryss med løv over oss idet vi passerer, som et par

Yderst | side 11

side 12 | Yderst

Ingen kan styre sauen - men man kan spille sjakk og prøve å gjøre de riktige trekkene så sauen går dit du vil. drag fra ei pepperbøsse over en biff. Kjell følger utmarksgjerdet, han er bunnlinja i denne banden, denne linja av folk som handler sammen som én stor organisme.

Man kan høre folk i alle retninger, men sikten er minimal. De leker blindbukk, og bruker walkie talkien til å føle seg fram. De er sin egen sonar, radar og GPS. De flyger rundt i landskapet med sansene på. På mange måter virker dette som en øvelse i å plages. Som et potetløp på 17. mai der poteten har sin egen vilje og alltid prøver å hoppe ut av skjeia.

Som en 60-meter sprint med ei mållinje som flytter på seg. Du skjønner tegninga. Og hele tiden dukker disse plantefeltene opp, som garn som sauene kan forsvinne i.

– Ida, hør du han pappa?

– Korr e dåkker?

– Korr du e henne?

– Æ e oppi bergan.

– E du ilamme nån?

– Nei, men æ regna med at vi ser dåkker snart.

– Æ trur æ e kommen litt høger enn dåkker alle.

Dette er en sport som varer hele høsten. 20 kapteiner er på jakt etter 200 ulldekte Moby Dicks. Mennesket og dyret. Det ligger djuft i oss. Fjorårets sausanking ble avsluttet tredje juledag. Da ble den harde kjerne funnet og hentet heim.

På walkien kan man høre at Tor-Martin Karlsen beveger seg like kjapt som et firbeint dyr. Ifølge Ida er søskenbarnet Tor-Martin alltid med han OA på dette. Dette sankarlaget bruker ikke hund - de bruker Tor-Martin.

Han er beryktet for å løpe på de høyeste toppene og være snop som en fårehund.

– Fikk du det, Kjell? Vi ser dæg.

– Æ ser dæg óg.

– Æg og han Arne det e vi som kjæm lavast ner. Her e folk oppanav. Æ ekje heilt sekker på korr han Sindre e.

– Han Sindre e her, med huinn.

– Då heng vi etter.

Plutselig går vi oss på han OA sjøl. Sauebonden som eier flesteparten av dyrene som går i dette området. Han klatrer óg oppover og oppover i terrenget. Det er bare å henge på.

– E det lov å ha pause?

– Ja, men bare når de andre ikkje ser!

OA finner fram sjokolade og spanderer. Han skal til å sette seg ned et øyeblikk, idet Brynjar er på walkien.

– OA, nu ser æ dåkker.

Det er som om OA får støt, han spretter opp. Hvor mange ganger OA blir sagt over walkien, er umulig å si. Det er OA hele dagen.

Vi runder en sving, og Lifjorden åpner seg under oss. Hele fjellsida er et bjølleorkester. Akkurat nå føles dette like smart som å slippe akvariefiskene ut i fjæra, og legge på svøm seks måneder senere med håv.

En god sausanker er nemlig flink til å springe.

– Så e det jo interessant at det e mange av oss som ikkje e det. Men vi e mange i antall. Det e jo det som e en del av sjakkspellet i starten, å ha god plassering. For å sørg for at du har dekket mest mulig av fjellet, og egentlig skal du klare å jage sauene nedigjønna tell neste mann i linja.

Men det…

– Som en liten stafett?

– Det ska ihverfall vær nån på undersida vess sauen stekk sæ ned, og nån over vess de stekk opp.

Ida og en gjeng med ungdommer har kommet ned dalsida og sitter og spiser brødskiver. Intensiteten tar seg opp på walkien.

– Han Einar bruka å sei at når du hør han pappa og han onkel på walkie tell kværandre, så sku man ikkje tru at de likte kværandre, hehe.

Sauebjellene fungerer både som et “her er jeg!” og som et “æda bæda”.

Stopper sauen, stopper lyden. Nå er hele dalsida et bjølleorkester. Og der kommer de. Dagens første visuelle kontakt med dyrene, for min del

Yderst | side 13

iallefall. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli så glad for å se en sau, men de forsvinner like fort som de kom, og OA legger på sprang etter.

– Noen ting må man overlate til sauebøndene selv. Det er klart, de har en litt annen motivasjon enn oss som er med frivillig. De får et anna gir enn oss andre. De dyran de ikkje får ner nu, når vi e mange, må de gå og hent seinar aleina. Det e om å gjør å få gjort mestparten nu, sier hun.

Det koker på walkien.

– Korr han OA e?

– Han e snudd.

OA går tilbake samme veien som han kom, for å få has på noen sauer som har tatt en u-sving. Ida er ikke overrasket, hun sier at han ikke klarer å gå fra dyr.

– Vess du først får dyr, må du bære gå de ner. Du kan ikkje sett dæg å ta pause.

– Det e jo... stadig vekk fleir som bære e med og går, som bære syns det e litt eksotisk. Både han Tor-Martin og æ har hatt besøk som har vorr med.

– Æ hør ingen bannskap på walkien. Blir det aldri frustrasjon underveis?

– Å, jo, det hend at det e uenigheita så det hold.

Flere og flere sankere dukker opp fra skauen, noen med sauer, andre uten. Men de fleste har gådd seg på sau, og sendt dem videre. Det danner seg raskt ei klynge av armer og bein i en eneste stor løveflokk av øksnesværinger i bakken ved innhegninga. De færreste av dem har med matpakke underveis, det har de ikke tid til. Men når de kommer i mål, derimot. Sjokoladekake, kaffe og skiver. Jeg blir spurt “Har du fått dæ kaffe og mat?” for sjuende gang.

– Ja-a, det va årets trim! Førr mange e det fra null tell hundre på sausankardagen, sier Susanne Pettersen. Hun ler så det ljomer.

– Så når man e ferdig med sankinga, tenker man kanskje at man er i god form. Så legger man seg på sofaen med Netflix. Haha.

Bjølleorkesteret er enda høyere nå, men vi ser ikke hva som skjer.

– Æ lura veldig på ka så skjer. Men ja, ja. Nåkka må man overlat tell

Jarle Meløy senior har deltatt på sankinga i en mannsalder.

I dag gikk han høyt og lavt. – I dag er jeg senor-rådgiver! I midten står Kjell, til høyre står Idas Strandas morfar.

bøndern sjøl, gliser Hogne Pettersen.

Etter det som må være en liten evighet i sausanker-sammenheng, dukker den harde kjerne med bønder sammen med en flokk sauer. Gjengen ved porten legger seg i skjul, for ikke å skremme dyrene bort fra målstreken.

De siste gjenstridige dyrene leker sisten med folket, og har ikke tenkt å gi seg med det første.

– DÅKKER MÅ HJELPES TELL! E det mange ledige føtter der borte?

– Korr det e dåkker plages hen?

– Det e jo ikkje et menneske tell å hjelpe oss! Du ser jo at vi plages!

– Hehe. Der har du stemninga du etterlys, hvisker Ida. Sauene nærmer seg porten, så skvetter de unna. De bruker vanligvis ikke hund, men i dag har en av de frivillige tatt med unghunden sin, som er under opplæring. Han har tydeligvis plukket opp ett og annet triks, for omsider får de sauene inn, til vill applaus.

– Endelig en operasjon så fungerte!

– Fan-tastisk! sier Jarle Meløy jr.

– Det herran e livet! sier Brynjar Pettersen.

Sauebonde, han óg.

– I år så i fjor har det vorr jævla fint ver. Då e detkje ille å held på med det her, altså.

– Æ har ikkje hadd orntlig ferie i sommar, så det e greit.

Det er milevis med plass, men bataljon Pettersen / Meløy fra Meløya setter seg på en og samme stein.

– Det e førr at vi e glad i kværainner. Det e samholdet.

– Haha, sjå sauan, de står bære og kjika. “Mein dåkker det her?!”

For gjengen fra Meløya er sausankinga første skritt i en prosess som ender på en tallerkenen. Flere av dyrene som hentes ned fra fjellet i dag, kommer til å serveres på et fat i Naustvika gastropub i Nyksund. Men det er en annen historie. En historie du faktisk skal få høre om i neste Yderst.

– Saue glir jo inn i rutinene, hehe. Det gjør jo det. Man tenk ikkje så mykkje over det, det blir jo en del av livet. •

side 14 | Yderst

NOGENLUNDE

Historien om NogenLunde

For et par år siden spurte redaktøren om jeg ikke kunne skrive et tøyseinnlegg i Yderst, bare et par setninger eller noe. Joda, jeg var ikke tungbedt, og skrev ei halv A4-side om mitt forhold til bursdager på Facebook, noe som fortsatt er et forbanna slit.

Det ble så godt mottatt at jeg måtte skrive et til, og et til, og et til. Tiden gikk, og jeg har til sammen skrevet 88 kåseri. Jeg visste ikke engang hva et kåseri var for noe, før jeg gikk inn på Wikipedia og leste om emnet. Da etter å ha skrevet 40 kåserier.

Tilbakemeldingene har vært overveldende, og det har vært meldinger som at “nu ligg mannen min på sofaen og flir så tåran spruta” som har holdt meg gående. Den eneste negative tilbakemeldingen jeg har fått er at jeg banner for mye. Her må jeg rett og slett bare legge meg flat, men som oppvokst i et kristent hjem har en del sikkerhetsventiler blitt permantent skade og mistet sin funksjon. Jeg skal bli flinkere. Det kan du ta deg faen på.

Jeg har skrevet om alt fra gressklipping til dobesøk, flyvende stekepanner og enmannsforetakets julebord, regnskapsfrykt og tvangstanker, i tillegg til å ha spikra igjen kistelokket til nynorsken én gang for alle. Men, det som stiger opp som ei sol har en lei tedens til å falle ned som ei pannekake. Og her i siste ledd befinner jeg meg nå. Hva i huleste skal jeg skrive om, etter 88 kåseri? Selv ikke de lengste bilturer får sparket igang spekulatoren. Mye tyder på at jeg trenger en pause, kanskje dra til et kloster i Tibet og plukke opp noen triks fra de skriftlærde munker.

Jeg elsker å skrive, men når ting ikke flyter naturlig, så gjør jeg verden en tjeneste om jeg knekker tastaturet i to og hute meg til fjells. Derfor tar undertegnede en pause på ubestemt tid, og sier tusen takk for alt.

Samtidig vil jeg ha det sagt at jeg er verdens mest påvirkelige mann. Har du et kåseritips, så vær ikke redd for å sende meg en epost. • Tekst & foto: øystein l. ingvaldsen lundeimages@gmail.com

Yderst | side 15

Y d e r s t: S ø r a f ø r r

Fjellstø forhold Savnet etter en man elsker kan inspirere til vakker kunst. Gjennom tidene har bok etter bok blitt skrevet om forskjellige stadier av lengsel og kjærlighetssorg. Egentlig så er det å savne noen nærmest uutholdelig.

Når man er i et avstandsforhold så forstår man hvor lenge et minutt kan vare. Plutselig forstår man hvorfor ørkenen venter på regn. Hele din eksistens kokes ned til en tørke. Du dør så smått av tørst. Og du gråter sand.

Hvorfor gjør vi dette mot oss selv? Ville det bare ikke være enklere å være på samme sted? Hvorfor ikke bare skite i det hele og gi opp? Går vi glipp av andre potensielle romanser som kunne feid oss av føttene?

Hadde vi bare kunne reist på eventyr sammen. Møttes i en romantisk og fremmed by. Kanskje Paris? I sann Hollywood-stil kunne vi druknet i byens afrodisiakum. En kopp kaffe fører en lang ettermiddag av samtaler og kyss, etterfulgt av sløve spaserturer langs Seinen, imens gatelampene blinker seg på. Bøttevis av vin, timeslange frokoster på diverse bistroer og snacking av oster vi ikke kan uttale navnet på. Gjøre alt som man liksom skal gjøre i Paris. Men vi kan ikke møtes i Paris. Eller i Oslo. Ingen steder kan du møte meg. Jeg må alltid komme til deg. Du sitter bom fast der

oppe i nord. Fordi du er et fjell. Jeg savner deg og vennene dine - de er også fjell.

Så vi lever fra hverandre og vi klarer oss. Vi har ikke så mange valg. Hadde vi gått oppå hverandre (snarere hadde jeg gått på deg) dag ut og dag inn, ville vi risikert at magien skulle dø og at vi ble lei av hverandre. Det er jo fordeler med avstandsforhold også. Det å endelig få møtes igjen blir noe spesielt, og føles desto deiligere etter en lengre separasjon.

Før vi møtes igjen, gjør jeg det jeg kan for å stogge savnet etter deg. Jeg titter på bilder fra våre eventyr, forteller folk om deg, og klager at verken du eller noen som minner om deg finnes her i byen. Jeg går rundt i flate Oslo og teller ned på kalenderen til neste gang vi sees. • Søraførr: Du kan ta gutten ut av Vesterålen, men ikke f om du kan ta Vesterålen ut av gutten. Kim Olsen fra Myre gir livstegn fra sør.

Tekst & foto: Kim Olsen kimothy.aolsen@gmail.com

side 16 | Yderst

De faller, slår seg, ler. Reiser seg opp igjen, og gjentar. På Andøya kjører de på med den knallharde sporten med de mjuke verdiene.

Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Kristina R. Johnsen kristina@yderst.no

Yderst | side 17

Roller Derby på yttersida Utenfor øvingslokalet til musikkforeninga i samfunnshuset på Bleik tyter lyden av horn, stortromme og klarinetter ut i høstkvelden. Det er en av disse dagene som har tyllet seg inn i knalloransje før de synker ned i havet. Bleiksøya står i stram givakt, som en haifinne. I gymsalen, derimot, svinger tonene i en litt annen takt. Fra en liten høyttaler strømmer det ut Metallica, System of a Down og diverse andre kramgode rockehits som biter fra seg.

Tonje Jacobsen blotter tennene og setter tannbeskyttelsen på plass. Hun snører på seg rulleskøytene og klipser hjelmen på plass. "Andøya Roller Derby" står det på den. Hun reiser seg opp, 6-7 centimeter høyere enn før. Nå heter hun Helter Skater.

I Roller Derby er det aller meste lov. Du må angripe og forsvare deg på samme tid. Du må være snop og sterk. Uredd og konsentrert.

For de omlag 20 medlemmene i klubben er tirdags- og søndagskveldene hellige. Da skal de ut og rulle i pack. For sporten er tro mot modersproget.

Det er om å gjøre å get low når de flyr i pack. Roller derby har sin opprinnelse fra 1930-tallet da en del damer i USA ville ha en sport som var deres egen. På slutten av nittitallet kom sporten opp på et profesjonelt nivå, med offisielle regler.

Det er lek, det er blodig alvor, og det er så til de grader atletisk at du risikerer å bli så støl etter første trening at du må ringe etter hjelp når du skal opp trappa til leiligheita di. Det skjedde for Hilde Jørnsdatter Jacobsen.

– Jeg måtte seriøst ha hjelp etter første treninga. Jeg klarte ikke gå opp trappene!

Jeg skulle bare være flue på veggen, men det er tydeligvis utelukket.

– Her. Du må ha albue, knes- og håndledd-beskyttelse. Og hjelm! Skal vi se, hvilken skostørrelse bruker du?

Tonje Jacobsen tar meg i handa.

– Knekk i knærne, rompa ut, ryggen rak, puppene fram. Gjerne trutmunn også. Sånn, nå er du klar til å ta selfie!

Det skal sies - det er som med flyging. Det største aberet er å komme seg igang. Knekken min er mer som den på ei nitti år gammel dame. Det er utrolig lett å få overbalanse. Som å gå med crocs på et glatt skipsgulv - ja, jeg har prøvd det - det er glatt. Det er uvant. Det er som å lære å gå på nytt.

Etter noen runder med ei hand å holde i, demrer det for meg: Da jeg var 12, gikk jeg ikke kilometervis på så ruglete asfalt at det praktiskt talt nesten var grusvei? Jovisst! Med et får jeg litt bedre kontroll og tør å bevege meg mer enn to kilometer i timen.

side 18 | Yderst

Oppvarming av muskler er lurt.

Andøya Roller Derby trener vanligvis tre ganger i uka. Og du må bestå en opptaksprøve og "ta teorien" for å få delta.

Tonje Jacobsen er klar for litt påfyll.

Strekk med skøyter.

Tonje følger meg flere runder rundt i salen, instruerer, minner om knekken. Så flyr jeg på egen hånd. Jeg går ikke på trynet før etter flere runder. Å falle er noe alle gjør før de lærer å fly, sier han der Lars Vaular.

Det kan være et greit mantra i denne sporten: Å lære seg å ta juling. Å lære seg å falle.

– Nåkka av det aller vektiaste i roller derby e holdninge. Korsn holdning du har te å træne, at man tåler å ikkje mestre alt med én gang, sier Hilde, og ber meg være litt forsiktig når jeg reiser meg opp.

– Ellers kan du få en skate rape, for eksempel.

En skate rape er en slags worst case scenario.

– Det er når du faller bakover og får skøyta mellom skinkene. Det er sykt vondt!

Det verste er kanskje at blåmerket får du et sted sola aldri skinner. For å vise fram blåmerkene er en del av småpraten.

– Men det er ikke mer skader i roller derby enn i fotball og handball, sier Hilde.

– Men nå var det faktisk ei som brakk ankelen i forrige uke. Men det må du ikke skrive.

Ok, nå vil jeg bare klamre meg fast til ribbeveggen og bli værende.

har studert en YouTube-video veldig nøye. Etter oppvarming og herjing, blir det blir en sudden toeslap. De fikk det til på YouTube. Da får de det sikkert til de også. Det minner om tyrefekting. Du suser rundt i full fart, så plutselig tramper du i bakken, slår ut med armene og stopper opp. Olé!

Treningsopplegget står de for ilag. De er litt trenere alle sammen, nå som trener-Hilde er i mammapermisjon. Men Ingrid Moe, a.k.a. Gigglepink,

– Hører det en bestemt mote med til sporten?

De ser på hverandre.

Det er som å lære å bevege seg i et nytt element. Som å lære seg tyrefekting, rugby, tango og jagerflyging i én salig miks. På hjul. Og du må holde hodet krystallklart. Når dommeren plystrer, lagkameratene roper til deg, og motstanderen prøver å bøllle seg forbi. Det er offensivt og defensivt på en og samme gang. Du kan få en albue i fjeset og falle forkjært så et bein knekker. Og du gjør dette på hjul.

Forbered deg knall og fall. Veldig mye. På kamper - for dette er visstnok en veldig populær publikums-sport - får man applaus for å falle med stil. Men til tross for denne barskheita, til tross for tannbeskyttelsen og taklingene, er det en inkluderende varme spillerne imellom. De smeller til hverandre, så ler de. De herjer.

– Dette er jo sport hvor man får rive fra seg, men samtidig har veldig respekt for hverandre. Det er veldig kultur for å inkludere og å ta vare på hverandre, sier Tonje.

Yderst | side 19

Mariann "Hot cod" har sin egen hjelm, selvfølgelig.

Selfie-tid! Jentene gir livstegn i sosiale medier.

– Vi blir jo veldig opptatt av tights. Kommer noen med en ny, fin tights, går det fort i hvor den er kjøpt og sånn, sier Ingrid Moe. – Blir man litt utstyrsfrik?

– Veldig! Platene man skal ha under, og hjulene. Hvilke typer hjul som passer til hvilket underlag.

Akkurat nå trener de på Bleik, imens idrettshallen på Andenes pusses opp. Gymsalen på Bleik er furu-fin som ei gammel hytte, med rutete gardiner og gulna treverk. Denne salen har popkulturens baroner tatt over i kveld. Dette er sporten som finner fram atleten i dem som får narkolepsi av ballsport og aldri har synes det har vært kult med kappgang.

Hot Cod henter moppen. Det er litt vått og støvete på kortenden av banen. En hybelkanin kan sette en brå stopper for ei rulleskøyte... Eller en roller derbyist. Spiller? Ruller? Hva sier man egentlig?

– Roller derby er jo som en lek. Å gå på rulleskøyter er lek. Det føles ikke som trening engang.

Therese Rasmussen (16) er ferskingen. Hun tar seg lange pauser og studerer lagvenninnene innimellom slagene. Av og til går de baklengs, noen ganger går de i spagat, andre ganger er det ikke helt godt å si hva det er de prøver på. De leker seg.

– Jeg var på en sånn åpen dag, der alle som ville kunne komme og prøve.

Jeg synes det var gøy og hadde lyst til å fortsette.

Den to timer lange økta er slutt. Nå skal det strekkes ut, i alle mulige vinkler og positurer, gjerne med skøytene på.

– Roller derby e i aller største grad en inkluderaness sport. Og ikkje minst syyykt artig, sier Hilde.

Eller Motörhedda som hun heter når hjulene er på. Trude Lyngseth er døpt Bazinga. Gro Hege Skagen kaller de Miss Grotesque. Mariann Solheim heter Hot Cod. Det er en historie bak dem alle - men det får vi ta en annen gang. Ikke alle har fått navn ennå, men det kommer med tiden.

Man må gjøre seg fortjent til det. Faktisk må man både bestå teoriprøve og en fysis “opptaksprøve” for å få lov til å delta. Dette er mest for å hindre skader.

Andværinger har en stolt tradisjon for å være rollerderbyister. De er faktisk for pionerer å regne her til lands. Da Anne Mari Norheim flyttet hjem til Bleik, dro hun igang laget. Og det var var søskenbarnet til Anne Mari, Ragna Råkk, som dro det hele i gang i Trondheim. Flere andværinger her sikret seg landslagsplass, blant annet Sofie Norheim, Eda Lyngra fra Åse og Benedikte Hay fra Andenes. •

si de 20 | Y der st (a n nonsør i n n hol d)

ALARMEN G

Er du sykepleier, flink med teknologi og god på å h klar for ei ny utfordring? Da trenger vi deg i teame Telefonen ringer. På et nanosekund må du omstille deg. Kanskje er dialekten fremmed. Kanskje er det noe alvorlig. Selv om du er på andre siden av røret, står og faller situasjonen på deg. Det er intenst. Men samtidig er det veldig rolig der du sitter, trygt i din egen cockpit. Du er omsorgsperson. Du er brannmann. Du er tillitsperson. Du er vaktbikkje. Du er noens hånd å holde i. Du sitter med nøkkelen til å sette hele aksjoner og hjelpeapparater i sving.

Høres det ut som en artig kombinasjon? Det funker for Ina Aakre og Beate Lerøy.

– Arbeidsdagen flyr unna på et blunk, man er så fokusert. Jeg synes det er skikkelig artig, sier Ina. De har begge vært vikarer og engasjert periodemessig, men nå takker begge ja til fast jobb.

– Dere jobber om natta også?

– Vi jobber natt, ettermiddag og dag. Det settes opp en turnus etter hva du trives med, og det legges veldig bra til rette for at det skal funke for de ansatte. Og arbeidsmiljøet er helt prima.

Helt fantastisk, sier Beate.

Neste telefon ringer hos alarmoperatør Ina allerede før hun har lagt på den forrige. Den er fra en eldre dame som hun er på fornavn med, som trenger hjelp fra hjemmesykepleien.

Trygghetsalarmene er en viktig del av jobben. Enkelte av systemene sørger for å passe på hjemmeboende mennesker som

trenger omsorg, og varsler hvis det skjer noe unormalt. Nå blir det enda fler av omsorgsoppgavene, og Alarm 24 trenger derfor en fagperson som er med på å lære opp, lage rutiner og ha faglig ansvar. Er du sykepleier og klar for et miljøskifte og nye utfordringer, er det akkurat deg vi roper ut til.

– Denne typen oppdrag blir det bare fler og fler av, så for å utvikle oss videre nå, er det søkere med helsefaglig bakgrunn vi trenger, sier Alexander.

Alarm 24 frigjør hendene til omsorgsarbeidere over hele landet ved å være første leddet som tar imot flere typer alarmer, og undersøker hva det gjelder. I ni av ti tilfeller viser det seg nemlig å bare være noen som er utålmodige, eller at de har stått med hodet i fryseren og leita etter middag, og ikke hørt telefonen da den ringte. Småting, som sammelagt tar mye kapasitet, for hver alarm skal tas alvorlig.

Den digitale utviklinga åpner dører i denne bransjen, og Alarm 24 har skodd seg godt. – Det er spennende ting som skjer.

Velferdsteknologi tas veldig mye i bruk nå, sier Alexander. Han kaller det et teknologisk skifte: – Det er en bransje med veldig mye nytt. Ingen har oversikt over hvilke løsninger som brukes i morgen, så det å være med og utvikle noe fra starten av er utrolig givende.

For å nevne noe kan det være alt fra den tradisjonelle

(a n nonsør i n n hol d) Y der st | si de 21

Søk på Vesterålens mest spennende jobb!

• Alarm 24 sin alarmstasjon i Bø i Vesterålen har ei ledig stilling som alarmoperatør med fagansvar for helse. Stillinga er i utgangspunktet 75 prosent, men størrelsen kan diskuteres.

GÅR

holde hodet kaldt? Er du et vårt på Alarm 24 i Bø. trygghetsalarmen til bærbare trygghetsalarmer med 2-veis kommunikasjon og GPS sporing, bevegelsessensorer eller like til fjerntilsyn via kamera.

Så er du sykepleier eller har en annen relevant høyere utdanning i bunn, kan du være rette medarbeider til å styrke laget, og sikre den helsefaglige kvaliteten ved alarmsentralen i Bø. eller en annen solid utdannelse i bunn, kan du være rette medarbeider til å styrke laget og sikre kvaliteten ved alarmsentralen i Bø.– Hvordan vil arbeidsdagene kunne se ut?

– I utgangspunktet er det tenkt ei 75 prosent stilling - men det kan diskuteres. Du jobber i turnus, med arbeid hver tredje helg og lønn etter avtale. Du vil komme til å jobbe i daglig drift. Et eksempel på tjenester kommunene stadig oftere etterspør, er det å kunne bistå ved akutte situasjoner, for eksempel å veilede en vikar i hjemmetjenesten som står overfor en situasjon. Det kan være opplæring av personalet i førstehjelp, og å utforme rutiner og prosedyrer i forhold til nye oppdrag.

Det blir en mangfoldig jobb, og du blir en del av et team.

Avdelinga består i dag av tolv medarbeidere, noe som vil doble seg iløpet av de neste to årene.

• Alarm24 AS er i kraftig vekst, og har behov for flere nye medarbeidere for å sette etiske rammer. Praktisk erfaring gjerne fra hjemmetjenesten - er et pluss. Du vil bli en del av et spennende utviklingsmiljø.

• Er du ikke fremmed for bruk av Windows-basert PC, og har en vandel som er gnistrende plettfri? Har du kontroll på alfabetet, og skriver godt norsk, og snakker både norsk og engelsk muntlig? Ta kontakt.

• Ta kontakt for en hyggelig prat om du ønsker mer informasjon om stillingen. Vi tilbyr opplæring, pensjonsforsikring, en spennende arbeidshverdag og et godt arbeidsmiljø.

• Søknadsfrist 15. november, oppstart etter avtale.

• Søknad med CV og referanser sendes til: alexander@alarm24. no. For spørsmål om stillingen, ta kontakt på telefon 76 11 41 00, eller 99 45 74 48.

side 22 | Yderst

B guiden Bøguiden er en lokal oversikt over næringsdrivende, lag og foreninger i Bø.

Besøk boguiden.no, eller Yderst på nett for å lese mer om bedriftene.

Varene våre finner du hos Spar på Vinje og hos Prix på Straume.

Yderst | side 23

Meanwhile, in Bleik Lundefuglene skjærer gjennom vannskorpa for å fange fisk.

Golfkøllene smekker til golfballene. Hilde Jørnsdatter Jacobsen mater Halvdan (0).

Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Kristina R. Johnsen kristina@yderst.no

side 24 | Yderst

Red Hot Chili Peppers synger i bakgrunnen og en tepose med yogi-te bopper opp og ned i en kopp. Mikael (28) og Hilde (28) har én tanke i hodet: Å få Halvdan (0) til å rape.

De har bare kjent ham i fem og ei halv uke, og oppdager stadig nye ting.

Halvdan har hendene liggende inntil brystet, med knekk i håndleddene og fingrene foldet sammen som to små roseknopper. Nesten som en T-rex, synes Mikael. For han har jo hender, men kan ikke brukde dem til noe. Ennå.

– Sjå, han har samme sveisen som Bon Jovi. Samme farga, og langt i nakken.

De er midt oppi å bli kjent med døgnet, livet, seg selv i den nye rollen og den nye skapningen. Men de tar foreldrerollen med ro. De var forberedt, og hadde planlagt det godt.

– Vi prata om det da vi bodde i Tromsø at vi ville ha unge, men at vi var gira på å vente til ting hadde stabilisert seg litt, sier Mikael.

Skulle de bo i by, ville de bo i Trondheim, ble de enige om. Som blodferskinger i lærergamet, søkte Hilde på 45 jobber der, Mikael søkte på 35. Hilde fikk tilslag på en eller to, Mikael fikk ikke tilslag på noen.

– Tromsø var vi lei av. Stavanger gadd vi ikke. Bergen gadd vi ihvertfall ikke, for der regner det. Oslo… bare… nei. Da var det Trondheim igjen.

Allesammen sa “Det er lærermangel på bygda”. Og skal man først bo på bygda, kan man bo på bygda hjemme. Det er ikke noe poeng å bo i Brummunddal.

– Vi hadde jo tenkt å være i Trondheim i ett år.

– Hadde vi det?

– Ja, husker du ikke?

– Jeg stortrives iallefall her. Jeg synes det er fineste plassen i hele NordNorge.

Nå er det en liten del av ham som har lyst til å skippe arbeidslivet og gå rett i pensjonist-tilværelsen. Pensjonistmiljøet her er nemlig beryktet for å være sydende og vitalt. Men det finnes ungdom også. Stadig fler, faktisk. Det langsiktige målet har han iallefall satt seg: – Målet mitt er å få egen kopp på veggen på kaféen på Bleik. Men jeg

Yderst | side 25

side 26 | Yderst

innser at jeg ikke har drukket nok kaffe der ennå.

Mikael begynner på jobb igjen på mandag. Han er spent på hvordan det skal gå.

– Æ savna jo han Halvdan med en gång.

Han har begynt å få litt døgnrytme nå, det synes de er umåtelig stas. Han våkner litt om natta når han er sulten. Da deler de på å mate ham.

– Æ tenkt ganske tidlig at vess æ sku finn mæ kjæreste, måt han være villig til å bo på Bleik. Æ har alltid vesst at æ sku tebake. Nu har vi bodd i Tromsø i sju år, og æ va ferdig med masteren. Da tenkte æ “nuh!”.

Ingen i klassen deres på lærerskolen har fast jobb nå.

– De vil veldig gjerne ha unge folk.

– 25-åringer.

– Men de skal ha ti års arbeidserfaring.

– Og fem års utdanning.

– Aller helst skal du være ferdig med mastern når du er 15. Hvis du er Sheldon Cooper så er jo det helt greit, sier Mikael og Hilde om hverandre.

Men de fikk altså napp, i heimkommunen til Hilde. Begge fikk fast jobb på Andenes skole.

Mikael er faglærer i musikk, blant annet.

På fritida triller de tur på yttersida. De sniker til seg middag hos mamma og pappa og søster med samboer og barn. De er blitt en liten klan i landsbyen. De benytter seg av tilbudene, og hadde ikke noen allerede kommet henne i forkjøpet, hadde Hilde startet opp Rollerderby på øya. Mikael spiller i Vestergaarden Landsbyorkester, og er en habil amerikansk fotball-spiller. Han vurderer å starte opp lag.

– Men jeg avventer det litt. Hvis flystasjonen ryker, blir det lite unge, friske mannfolk å ta av.

Det er ikke bare fotballaget som er i limbo. Hildes far og hennes svigerbror jobber der.

– Det vil påvirke familien hvis det ikke skulle gå an å redde flystasjonen.

Da blir jo spørsmålet hva skal de gjøre med jobben? Skal de flytte? De kommer jo ikke til å gjøre det.

– Heldigvis førr fardin sin del, så e jo han pensjonert.

– Jeg tenkte på Tonje og Tom. Han e jo navigatør inne i flyet. Hvis det blir flyttet, har ikke han noe å gjøre. Så blir det jo ringvirkninger, som påvirker oss. Vi er lærere. Det blir mindre unger.

– Mora til Hilde som jobber i PP-tjenesten. Det vil påvirke henne også.

– Det aller verste for folk, det folk virkelig er frustrerte over, er ikke det at man kommer til å miste arbeidsplassen. For alle sammen sier “ja, da lager vi nye”. Problemet for folk er at saken er basert på tull og vas.

Mikael finner fram voksiposen til Halvdan. Ungen blir pakket inn som en liten burrito, og bæres ut i barnevogna. De har ei rute de pleier å trille.

Langs ruta vokser det teggelbær. I store mengder, faktisk.

– De plukker vi og har på vaflene med rømme. Det er sykt godt! •

Yderst | side 27

side 28 | Yderst

– Dette er en slags treningsleir.

En boot camp Kaféen på Andenes er bare starten. Robert Svendsen og Gina Wold har nemlig hårete planer for Ullas.

Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Kristina R. Johnsen kristina@yderst.no

Født og oppvokst på Andenes, men er forma av Trondheim. For henne er det nesten som å høre til i to verdener. Som hennes generasjon Vesterålinger gjerne gjør. De reiser ut til byene for å studere, men kjenner dragninga til heim-heim.

– Når man kommer til en by hvor du føler at den ekte du blir til, så får man et spesielt forhold til stedet. Det har vært et innholdsrikt by-liv med likesinnede, som har formet og skapt meg sånn som jeg er i dag. Da skal man vite at man har noe å gå til når man flytter heim, sier Gina Wold til Yderst, idet hun bryter en sving av en kanelsnurr.

Hun er fun and outgoing, det merker man sekunder inn i samtalen. Hva nytter det, hvis man ikke har noen steder å dra? Hun bor med majestetisk utsikt på Stave, men synes det er litt ensomt. Men heldigvis. Kaffehuset på Andenes har vært et av disse uformelle møtestedene der Gina har

kunnet dyrke kafédyret i seg selv. Henge med folk. Så kom dagen da Trond, som hadde kaffehuset, skrev en melding og sa de skulle flytte.

“Kan ikke dere bare ta over?”

– Og så flirte vi, hehe, og så bare eskalerte tanken på at vi kanskje bare skulle gjøre det.

Hvis ikke vi gjorde det, hvem skulle gjøre det? Gina kjente panikken bre seg. Skulle de bli fri for kaffe? Nei, det gikk ikke.

– Det koker altså ned til frykten for å bli fri for god kaffe?

– God kaffe er jo grunnstammen i ethvert samfunn. Ihvertfall det norske.

Skulle vi svevet rundt i kaffe-intet ville det gått rett åt skogen, humrer Robert Svendsen. Han dukker opp fra bakrommet med en ringperm under arma. De siste fire ukene har vært intense, særlig de siste dagene.

De lager sin egen arbeidsplass. Vi vil finne ut hvorfor.

Yderst | side 29

Dette med trivsel er de opptatt av. At folk skal ha det de trenger, og at Andenes skal være et sted som har noe å tilby til unge folk og turister.

– Turistene kommer til ingenting, det er ganske trist, synes jeg. Nå åpner jo Arresten igjen snart, takk og lov.

– Da handler dette litt om at dere er glad i plassen?

– Jeg tenker litt sånn… det begynner å bli så mye folk som har flyttet tilbake fra byene. Som har tilegnet seg litt urbane vaner. Hvis man skal nå de folkene, og ta vare på dem, må vi skape et tilbud.

God kaffe og mat kan være avgjørende.

– Nå har jeg drevet med arealplanlegging og urbanitet noen år, og ser at det å ha uformelle møteplasser er veldig viktig. Vi har flere av dem som er formelle og organisert, enten du er på trening, i musikken og spiller horn.

Andre, uorganiserte møtesteder er det få av på små steder. De finner

du i storbyene, men det er viktig å ha dem her. Sånne ting diskuterer man ikke her, politisk. Han vil at Andøy tar diskusjonen: Hva er det folk trenger for å skape liv? Han mener det ikke er et tema på Andenes.

– Man kan diskutere hva det er som tiltrekker seg ungdom og arbeidskraft. Politikerne sier vi må ha arbeidsplasser, that is it. Men det skal litt mer til en bare en jobb for å tiltrekke seg ungdom.

Han fyrer av spørsmål i fleng: Hvordan kan vi styrke et sentrum? Hva er kommunens rolle for å tilby aktiviteter? Hva er kommunens rolle, ikke bare som skoleeier, men kulturskoleeier? Hvordan ivaretar vi barns interesser? Gang- og sykkelvei? Er det trygt? Gina mumler noe om at politkerne i ham har våkna, idet hun bryter neste sving av kanelbollen.

– Slike faktorer er med på å styrke muligheten for å få unge folk hit. Men det er dessverre ikke kultur for å tenke helhet, man tar det litt etter litt,

side 30 | Yderst

og ender opp med det som kommer rækende på en fjøl. Visste du at vi er en av de siste kommunene i Norge som ikke har en kommuneplan?

– Dere blir altså en rekrutteringsarena.

Dere serverer mat med en baktanke?

– Ja. For det er et generasjonsskifte på gang. Man kan se for seg at man skal rekruttere til Andøya Space Center, for eksempel. Det er folk som har studert og bodd i store byer, og har vaner. Man må ha fasilitetene på plass, hvis ikke er du ikke attraktiv som sted.

Enkelte fasiliteter, derimot, finner du bare på Andøya. De mener Svein Spjelkavik og Willy Oftedal, Rock Mot Rus, Disco Duck og teatermiljøet har gjort noe med mentaliteten på øya: – Svein er jo en helt eksepsjonell person. Én mann har hatt sinnsykt mye å si for hele Vesterålen. Det de får til, gjør at folk ser muligheter. Det inspirerer.

De tror begge at i framtidens arbeidsliv vil man kunne sitte overalt og gjøre en jobb.

– Det har man snakket om siden 90-tallet da internett kom. Det å skape sin egen jobb er viktigere for kommende generasjon. Tradisjonelt tenker man at det må være en arbeidsplass ledig for at noen skal flytte hjem, men det er ikke sikkert du trenger det. Det kan være mennesker som kan ta med seg jobben eller starte sin egen.

Og det er nettopp det de har gjort.

– Det er fulltidsjobben vår det her. Vår egen arbeidsplass.

I tillegg har de June som er ansatt i 60 prosent stilling hos dem, hun er

baker og konditor.

– Vi har litt trua. Jeg er litt sånn kinaputt, tenner fyr og farer avgårde.

Ting må gjerne skje med én gang.

– Jeg springer litt bak og samler opp alle ballene hun kaster opp i lufta. Man kan ikke samle opp alle, halvparten blir liggende igjen. Jeg er han som sitter med ringpermen på bakrommet. Økonomisjefen. Han kjipe. Hehe.

– Altså, hadde han vært som meg, ville vi vært konkurs allerede.

– Jeg var i utgangspunktet som henne. Men nå må jeg være han kjipe.

– Du blir nervøs.

– Jeg blir oppgitt, og prøver å få kontroll. Det å gå inn i en kreativ fase og tenke nytt er helt fint, hvis man bare lander det. Du har ikke det samme behovet.

– Jeg tenker… Jeg tenker “fuck it”.

Han ble nesten svimmel da han bestemte seg for å stemple ut i Oksebåsen. Han takket for seg som seksjonsleder for romskipet Aurora.

Han var klar for neste kapittel og prøve noe eget.

– Tru mæ, han har gått mange runda!

– Jeg er en sånn scenario-fyr. Jeg har går gjennom i huet mitt hva som kan skje. Hva er det beste som kan skje, og hva er det verste som kan skje? Det verste som kan skje, er å miste 30.000 i egenkapital i AS, og tap av ansikt. Det skal vi klare å handtere hvis det går åt skogen, sier han.

I beste fall har de klart å skape noe større enn seg selv - planer de ikke er klare til å gå ut med jusst nu.

– Men dette er en slags treningsleir. En boot camp. Mer tror jeg ikke vi kan si nå.

– Vi tok over kaffehuset, og har drevet et kaffehuskonsept. Så endrer vi

Yderst | side 31

litt etter litt. De faste kundene kaffehuset har hatt er grunnstammen. De som kommer inn hver dag og annen hver dag. Så endrer vi ett skritt av gangen i den retninga vi skal. Vi skal ikke revolusjonere, men vi er veldig opptatt av god, sunn mat.

– Folk er veldig åpne for det, merker vi. Det har skjedd ett eller anna på Andenes i perioden jeg har bodd vekke. De er opptatt av hva de spiser, å trene, blitt veldig bevisst på seg sjøl. Det synes jeg er veldig fint. Det er noe med det her å kunne tilby sunne alternativer.

– Mantraet vårt er “All mat har en historie”. Vi vil lage maten vi selv har lyst på.

Drømmescenariet deres er å drive mer og mer med catering og produksjon. Catering-oppdragene har kommet som perler på ei snor de siste dagene. Forleden dag dekket de langbord i fjæra og serverte grilla fiskeburger.

– Grunnstammen er jo hva maten smaker. At noen sier “Dæken, den fiskesuppa var bra”. Det er lukta og smaken som er det viktigste. Hvis det ikke stemmer, kan du legge ned.

– Det skal ikke være fancy. Det skal være ekte, og gjerne rustikk. Godt.

Og ikke koste for mye. Ærlige råvarer, sier Gina.

– Store deler av vesten har jo mistet sin matkultur. Men av kulturer får du motkulturer.

Folk tar tilbake forholdet til mat – Øl, for eksempel. Ringnes kjøpte opp alt av bryggerier og standardiserte smaken. Da sier folk “vet du, dette gidder jeg ikke bli med på”. Så oppsto det tusen mikrobryggerier.

– Skal dere lage øl?

– Nei. Det lar vi andre gjøre. Det er et veldig bra bryggeri på Senja som vi er gira på å bruke.

Gina er i sitt ess i denne bransjen. Hun startet i bar-bransjen, gikk videre i servitør-bransjen, til restaurant og vin. Det har bare bygget på seg. Hun kan ikke tenke seg noe bedre enn å få jobbe i en atmosfære som denne, på egen heimplass.

– Jeg har det i meg. Det ligger latent.

– Hun er veldig flink til å gi beskjeder. Knipser med fingrene og sier “to latte”.

– Han er døv, så han hører ingenting. Jeg må si ting sju ganger før han får det med seg.

– Sånn går det når du snakker inn i kjøleskapet.

To fnys og humring. Nå er de sammen hele døgnet, privat og på jobb.

– Det er meg og ham 24 timer i døgnet. Vi må venne oss til det, men trives veldig godt med det foreløpig.

– Trondheim er en gastronomisk by, man blir litt nørdat på sitt felt, hehe.

Hun skulle bare være et år på øya, da hun møtte Robert. De deler samme uhemmede, ville gleden over mat.

– Vi er ekstremt glad i mat, begge to. Ellers hadde vi nok ikke giddet!

De er det paret som ikke drar på ferie for å ligge på stranda. De drar for å spise.

– Du trenger ikke dra langt heller. Ta ei helg i Tromsø, kjøre til Henningsvær, gå dronningruta i Øksnes og spise på Ekspedisjonen. Det skjer mye bra i Vesterålen. Det er litt kult at det begynner å skje så mye bra! •

Returadresse: Yderst C/O EventYR AS Bøveien 513 8470 Bø i Vesterålen

7 090039 000013 >

GAMLE VESTER ÅLEN

på beite Sauer på beite på Guvåg, tidlig sekstitall.

Kilde: Bø Museum / Eilif Jensen