Carls kommentar

Bekjennelse fra en grønnskolling

På sensommeren pakket jeg kofferten, pusset skoene og satte kursen mot forbundets lokaler i Rådhusgata 4 for første gang som ansatt.

Taktfast, spent som en buestreng, men ved godt mot langet jeg målbevisst ut skritt for skritt gjennom Slottsparken, og videre nedover Karl Johan en lys sensommermorgen i midten av august. Hadde den ikke-eksisterende manken tillatt det, hadde håret vært finkjemmet: Ambisjonen var å gjøre et godt førsteinntrykk.

Jeg hadde forberedt meg godt, men hadde samtidig det jeg opplevde som en ikke-ubetydelig utfordring.

Jeg var ikke hundre prosent sikker på hva en radiograf var.

Min gode venn sykepleieren kunne fortelle at de var kolleger av han på sykehuset. Foreldrene mine mente hyttenaboen var radiograf. Google kunne informere om at det handlet om bildediagnostikk, røntgen og MR.

Kompetanse fjernt fra min egen.

Forstå meg rett: Jeg evnet å gjengi noenlunde korrekt det som står på Wikipedia, men hva sier vel det om et menneskes kunnskaper? Jeg forsto raskt at denne overflatekunnskapen ikke var tilstrekkelig. Til det var lauget for kunnskapsrikt og den faglige interessen blant medlemmene for stor.

Her måtte det tas grep. Jeg måtte tas i skole.

Løsningen var (som vanlig) å finne mellom de syv fjell i kongerikets vakreste by. Foretakstillitsvalgt ved Haukeland, Trond Martin Øvreaas, hadde i all sin raushet gått med på å gi meg en innføring i radiografiens mangfold og mystikk.

Jeg satte ydmyk og forventningsfull kursen vestover. Alt var duket for en positiv opplevelse, det var til og med oppholdsvær og antydning til solskinn.

Etter en kort flytur, en like lang bybanetur og en noe kortere spasertur fant jeg omsider et inngangsparti som sto til beskrivelsen jeg hadde fått tilsendt. Jeg ble møtt av Trond Martin og fikk overlevert en hvit sykehusfrakk. Det var stas, men også det eneste som indikerte at jeg visste hva jeg drev med.

Dette var et fremmed miljø.

Opplegget var skreddersydd for en uvitende utenforstående. Trond Martin hadde gjort en rekke avtaler på ulike avdelinger slik at turen skulle bli så informativ som mulig.

Røntgen. CT. PET/CT. MR. Angiografi. Ultralyd.

Jeg lyttet konsentrert til det fagfolkene fortalte, kikket på imponerende maskiner, og noterte meg raskt noen særegenheter ved radiografene jeg møtte.

De hadde eksempelvis en uvanlig blanding av interesse for det tekniske knyttet til bildediagnostikken og de ulike installasjonene, kombinert med de menneskelige aspektene ved ivaretakelse av pasienten. I utgangspunktet kunne man tenke at interessen for det ene nærmest skulle utelukke det andre, men forutinntattheten stemte åpenbart ikke med virkeligheten.

Ikke mange yrker stiller like store krav til ferdigheter innen såpass ulike disipliner som det radiograf-yrket gjør, tenkte jeg.

Videre gikk turen innom stråleterapeutene. Om det ikke hadde gått opp for meg tidligere, slo det meg på dette tidspunktet på rundturen at en arbeidshverdag for en radiograf kan se svært ulik ut avhengig av hvilken modalitet vedkommende jobber med.

Innsiktsfulle stråleterapeuter formidlet engasjert om doseplanlegging, selve stråleterapien og samarbeidet med fysikere og andre tilgrensende disipliner. Kommende protonterapi og øvrige teknologiske nyvinninger ble også diskutert.

En viss selvtillit hadde begynt å befeste seg i meg. Jeg var blitt en anelse rettere i ryggen, og brystkassa var skjøvet et knepp lenger frem. Jeg var i det minste av den oppfatning at jeg hadde fått øye på noen overordnede sammenhenger, men da ble brått virkelighetsforståelsen min utfordret nok en gang.

Nå hadde vi nemlig beveget oss videre til nukleærmedisinsk avdeling.

Her ble jeg nær bokstavelig talt servert oppsiktsvekkende nyheter om at man deler ut mat til pasientene som en del av diagnostikken. Nærmere bestemt et egg innsatt med stoffer som skal bidra til å kartlegge en spesifikk del av kroppen som man er ute etter å undersøke nærmere. Jeg mener disse stoffene ble omtalt som radioaktive isotoper, men dette tør jeg ikke si for sikkert, jeg må nok erkjenne at enkelte detaljer gikk over hodet på meg.

På nevnte avdeling fikk jeg også en grundig innføring i viktigheten av godt strålevern. Jeg så opptil flere gjenstander jeg holdt god avstand til, og ble en smule nervøs av det illevarslende merket for radioaktivitet jeg la merke til på beholderne.

For øvrig hadde jeg på dette tidspunktet for lenge siden notert meg at skotøyet mitt ikke holdt mål til bruk på det som fremsto som et usedvanlig hardt sykehusgulv.

Joggeskoene skulle aldri vært lagt igjen hjemme.

Da jeg takket Trond Martin for en særs innholdsrik dag og vendte hjemover, var hodet mitt fylt til randen av informasjon. Først og fremst om radiografrollen og radiografifaget, men også om sykehuset som arbeidsplass.

Jeg var sliten og trøtt, men blid og fornøyd.

Pasientene er i de beste hender. n carl.christian@radiograf.no

«Ikke mange yrker stiller like store krav til ferdigheter innen såpass ulike disipliner som det radiografyrket gjør, tenkte jeg.»

Ved Carl Christian Grue Solberg, forhandlingssjef i NRF.

FOTO: TONE RISE