Lydia Johnsen har tatt doktorgrad på UL

FOTO: KARL JØRGEN MARTHINSEN, NTNU

Har tatt doktorgrad på UL

En problemstilling på jobben startet prosessen som tidligere i år endte med doktorgrad for Lydia Johnsen.

TEKST: TONE AGUILAR

Lydia jobber som ultralydradiograf ved avdeling for karkirurgi ved Haukeland universitetssjukehus. – Jeg har aldri jobbet som vanlig radiograf, forteller hun og legger til: – Da jeg var ferdig utdannet radiograf i 2006, begynte jeg som ultralydtekniker.

En av pasientgruppene ved karkirurgisk avdeling er de som blir operert med stentgraft for utposing av hovedpulsåren i magen.

– Disse ble fulgt opp med CT-kontroller, men det var en diskusjon blant kollegene om vi var nødt til å ta CT eller om vi kunne gjøre ultralyd i stedet da det var rapporter som indikerte dette, sier Lydia og fortsetter: – Etter å ha diskutert det frem og tilbake fant vi ut at vi måtte finne ut av dette selv og hvordan det var for pasientene på vår avdeling.

Det ble starten for prosjektet som sammenlignet bruken av CT og ultralyd for disse pasientene. Prosjektet ble godkjent i 2011, og to år senere begynte de med datainnsamlingen.

Ingen doktorgradsplaner

– Jeg hadde aldri planer om å ta doktorgrad, og da vi startet med prosjektet, så hadde jeg ikke bestemt meg heller, sier Lydia.

Det var først i 2017 at hun meldte seg opp til doktorgradsstudiet. – Så det har vært en lang prosess, medgir hun.

Det som til slutt motiverte henne til å ta doktorgraden, var at hun hadde lagt

ned mye arbeid i prosjektet og at datainnsamlingen var kommet langt. – Sånn at vi så at det var overkommelig å komme i mål med det, legger hun til. – Veileder for mastergraden min jobbet på avdelingen, og han motiverte meg også til å ta doktorgraden. Hadde ikke han støttet og motivert meg, så vet jeg ikke om jeg hadde gått på det.

Overrasket over at 3D-ultralyd ikke var best

Pasientene som deltok i prosjektet, ble kontrollert både med CT og ultralyd. – Det var en undersøkelse før operasjon og fire kontroller etter henholdsvis én, seks, tolv og 24 måneder, sier Lydia.

Og de utførte fire forskjellige typer ultralyd; konvensjonelle 2D-bilder, dopplermålinger, kontrastforsterket ultralyd og 3D-ultralyd. – Diametermålinger er standardmetoden for pasienter med utposing på hovedpulsåren i magen, men som ikke er operert, forklarer Lydia.

Det var derfor naturlig å inkludere denne. Den andre konvensjonelle metoden de brukte, var fargedoppler. – Andre studier hadde vist at fargedoppler har en lav sensitivitet for å oppdage lekkasjer blant de med stentgraft for utposing av hovedpulsåren, hvilket er hva vi har hatt søkelys på, fortsetter radiografen. – Og dette ble også bekreftet i vår studie.

Den tredje ultralyd-metoden de testet ut, var 3D-ultralyd med volumberegninger. – Tanken er at lekkasjene vi ser etter, vil føre til at utposingen vokser, og den tradisjonelle metoden å måle dette på, er diametermålinger, sier hun. – Men hypotesen vår var at en endring i volum må være en mye mer sensitiv målemetode fordi utposingen kan endre volum uten at diameteren nødvendigvis øker.

De klarte imidlertid ikke å vise at 3D-ultralyd var bedre enn diametermålinger med 2D-ultralyd. – Hvilket ikke var i tråd med forventningene, da jeg hadde forventet at 3D-ultralyden skulle være best, presiserer Lydia.

Den siste metoden var kontrastultralyd. – Vi fant at kontrastultralyd har kjempegod sensitivitet, men undersøkelsen er mer invasiv i tillegg til at den tar lengre tid og koster mer, sier hun.

Endret rutine

Ved karkirurgisk avdeling på Haukeland har ultralyd overtatt en del av kontrollene. – Første kontroll gjøres med CT, noe som er i tråd med internasjonale retningslinjer, avklarer Lydia.

Dersom den første CT-kontrollen er OK, går de over til ultralyd for den videre oppfølgingen. – Og standarden er diametermålinger, forteller radiografen. –Hvis vi ser endringer, gjør vi kontrastultralyd og deretter eventuelt CT hvis vi oppdager lekkasjer eller diameterøkning.

Lydia synes noe av det mest givende og motiverende med doktorgradsarbeidet har vært at det er noe som hjelper pasientene hun selv arbeider med. – Vi brukte ikke ultralyd på denne problemstillingen før vi satte i gang med prosjektet, sier hun. – Men underveis har vi gått mer og mer over til å bruke ultralyd slik at nå har vi endret rutinen.

Dette bidrar til at pasientene bli utsatt for mindre stråling. – Pasienter som særlig har nytte av ultralyd i stedet for CT, er de med dårlig nyrefunksjon, understreker Lydia. – For disse er det som kjent ugunstig å ta CT med kontrastinjeksjoner, derfor har vi for disse pasientene brukt ultralyd veldig aktivt når det er forsvarlig.

Hun forteller at det også er kommet nye europeiske retningslinjer mens hun har arbeidet med doktorgraden. – Disse omhandler nettopp problemstillingene jeg har jobbet med, vedrørende en økende bekymring for stråledosene til disse pasientene og til personell når pasientene følges opp med CT-undersøkelser, sier hun. – Selv om retningslinjene ikke er klare, så indikerer de at man skal bruke CT kun på utvalgte tilfeller, og så foreslås det at diametermålinger med ultralyd skal være den førende metoden.

«Pasienter som særlig har nytte av ultralyd i stedet for CT, er de med dårlig nyrefunksjon.»

Utfordrende innspurt

Nå som doktorgraden er i boks, har radiografen en lang prosess å se tilbake på.

– Det var utfordrende at den gikk over så lang tid, medgir hun. – Jeg jobbet hele tiden fulltid.

I tillegg til jobben på karkirurgisk avdeling ved Haukeland, så har hun en bistilling som fagansvarlig for videreutdanninger i ultralyd ved NTNU. – Når du holder på med flere ting på en gang, er det vanskelig å holde tråden i det, innrømmer hun.

Selv om prosjektet gikk over mange år, meldte hun seg sent opp til doktorgraden. Og selve innleveringen av den skjedde hele ni måneder før fristen. – Jeg jobbet sykt hardt det siste året for å levere inn avhandlingen min, sier hun.

Og Lydia hadde en spesiell motivasjon mot slutten. – Det mest utfordrende var at hovedveilederen min ble alvorlig syk, forteller hun. – Og jeg hadde så lyst til at han skulle se at jeg ble ferdig.

To dager etter at hun leverte avhandlingen, døde han. – Jeg klarte å levere inn, men han fikk nok aldri vite at jeg ble ferdig, forteller og legger til at doktorgraden er dedikert hovedveilederen.

Det er takket være at de to biveilederne hennes virkelig steppet opp, at hun kom i havn. – Jeg tenker nå at det er bare utrolig at jeg har klart å gjøre det ferdig, sier hun.

Forsker på nye doppler-metoder

Etter at doktorgraden er i boks, tar hun ingen pause fra forskningen. – Jeg kommer til å fortsette å forske innenfor det samme, og jeg er allerede i gang med et nytt pilotprosjekt forteller hun. – Som nevnt har fargedoppler-metoden for lav sensitivitet til å oppdage lekkasjer hos pasienter med stentgraft for utposing av hovedpulsåren i magen. Så i samarbeid med Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk ved NTNU holder vi på med en pilotstudie på nye doppler-metoder.

Hun forklarer at fysikerne ved NTNU utvikler nye doppler-metoder som er bedre egnet til å oppdage såkalte slow-flow-lekkasjer. – Dette er et stort forskningsområde som er i fokus for tiden, sier hun. n post@holdpusten.no