Lars Hertervig

Holger Koefoed

Kunstner, fattiglem, geni

HERTERVIG FORLAG

LARS HERTERVIG

Kunstner, fattiglem, geni

ISBN 978-82-8216-214-2

Forfatter: Holger Koefoed Layout og sats: Hertervig Forlag

Papir: 150 gr silk

Satt med: Garamond Premier Pro 12/14

Trykk: Omegatrykk Stavanger 1. utgave 2025. post@hertervigforlag.no www.hertervigforlag.no

Holger Koefoed

LARS HERTERVIG

Kunstner, fattiglem, geni

Hertervig forlag

Til leseren

Ønsket med denne boken er å gi en mer helhetlig forståelse av mennesket og kunstneren

Lars Hertervig. Han måtte innta mange forskjellige roller gjennom sitt liv, og som kunstner endte han som outsider og solitær. De viktigste offisielle dokumentene om Lars Hertervig er hentet fra Stavanger bystyres forhandlinger 1856–1860, inkludert brev fra velgjøreren

H. G. B. Sundt og legene dr. Løwold og dr. Lange. Alexander L. Kiellands artikkel «En Efterglemt» fra 1893 er tatt med i en egen appendiks. Alt dette materialet kretser rundt

Hertervigs «galskap», noe vi egentlig vet lite om. Det er, som vi skal se, mange argumenter for å friskmelde ham – i hvert fall etter 1858. I forbindelse med Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 kom det opplysninger som viste at det fantes et annet syn på Hertervig og hans kunst, blant annet fra flere som samlet på hans verk, også fra tiden etter oppholdet på Gaustad asyl. Noe av dette materialet er sitert fra aviser og bøker.

På grunn av bokens konstruksjon håper jeg leseren tilgir noen nødvendige gjentakelser og at det kan forekomme trykkfeil i det sterkt variable sitatmaterialet.

Lars Hertervig har en høy status blant mange av våre kunstnere, hvorav flere er sitert i «En kunstnernes kunstner» bak i boka – men hvorfor? Noe av svaret ligger i den ydmykhet og respekt han viste overfor sitt eget kall som kunstner. Ellers er det inderligheten i hans kunstneriske uttrykk som er så enestående. Flere bruker ordet geni når de snakker om Hertervig. For meg er det summen av hans produksjon, og særlig den etter 1870, der han malte på gjenbrukt papir, som kvalifiserer til en slik betegnelse. Hans kunst er først og fremst en undersøkelse av og en hyllest til lyset, og et ønske om klarhet i sitt eget liv.

Langestrand, Larvik, vår 2025

Holger Koefoed

Kystparti (1855) Olje på lerret 22,5 x 31,5 cm. NM (foto J. Lathion). Kystlandskapet etter et uvær var en passende utfordring for den unge Lars Hertervig, som nettopp ville oppsøkte dramatiske belysningssituasjoner med kompliserte skyformasjoner.

Innledning

Lars Hertervig (1830–1902) fra Hattarvågen på Borgøya i Tysvær kommune, Ryfylke i Rogaland, vokste opp i en fattig kvekerfamilie. Han var en svært følsom gutt som tidlig begynte å tegne. Litle-Lars, som han ble kalt, tegnet alle mulige ting han hadde sett, og han brukte det han hadde for hånden, for eksempel tegnet han med trekull på planker.

Rundt 1838 flyttet familien til Stavanger, i Sandviken bortenfor Stranden. Foreldrene, Lars Larsen Hertervig (1799–1885) og moren Jorund Larsdatter (f. Tøge,1804–1858), ble bivånere i Vennenes Samfunn, som byens kvekerforsamling kaltes. Lars måtte tidlig tjene penger, og fra tolvårsalderen arbeidet han som lærling i kvekerlederen Endre Dahls malerverksted.

På fritiden begynte han å male landskapsbilder. Han kopierte blant annet den norske landskapsmaleren Knud Baades (1808–1879) motiver. Pensler laget han av hårene som løsnet når han strøk katten over ryggen. Den unge gutten hadde talent, og det ble lagt merke til.

Velmenende borgere i Stavanger tok den fattige malersvennen til seg og påkostet utdannelsen hans som kunstmaler. Først ved Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania og videre til Hans Gude i Düsseldorf. Lars Hertervigs klassereise hadde begynt.

Den viktigste velgjøreren, grosserer og skipsreder Hans G. B. Sundt, lot ham bo nærmest som en sønn i huset. Klassereisen innebar også en dannelsesreise der han måtte ta igjen tapt skolegang og lære å snakke dannet.

Hertervigs talent og originalitet gikk ikke ubemerket hen i kunstmiljøet. I Düsseldorf sa hans lærer, Hans Gude: «Av ham lover jeg mer enn av noen annen.» Alt fra hans hånd hadde noe eget og nytt ved seg, især fargen.

Familien han losjerte hos, ble imidlertid en kilde til uro. Han forelsket seg i vertsfamiliens eldste datter, Helene Winkelmann, og ble derfor avvist av familien da han returnerte året etter. Dette gikk tungt innpå ham. Samtidig gjorde hans naivitet ham til offer for sine medstudenters mobbing og erting. Lars Hertervig kom fra allmuen, og ondskapen han møtte blant studiekameratene, sprang ut av kulturen i det norske kunstnermiljøet på den tiden.

I Düsseldorf fikk han symptomer som kunne tyde på en psykose, men fortsatte å male dramatisk-melankolske landskaper i en düsseldorfsk stil, helt til han etter eget ønske og på egen hånd returnerte til Stavanger.

Etter 1854 var Lars Hertervig en kunstner i krise. Velgjørerne mistet troen på ham som kunstmaler, og han mistet all kontakt med samtidens kunstscener.

Han fikk diagnosen melankoli «grunnet kjærlighetsaffærer» og skulle behandles på det nyopprettede Gaustad asyl, som bare tok imot helbredelige tilfeller. Etter halvannet år utskrives han derfra med diagnosen dementia «grunnet kjærlighetsaffærer og onani», en etter den tidens vurdering ikke-helbredelig form for sinnssykdom. Klassereisen ble brått avsluttet. Hertervig levde i perioder etter dette som malersvenn, håndverker og annet, mens han fikk støtte fra fattigkassen. Han fortsatte sitt kunstneriske prosjekt utenfor samtidens kunstscene. Fra unge år hadde han fulgt kallet om å være kunstner. Kvekerne mente at dette var gitt ved det indre lys, som var Guds stemme i hvert menneske.

Lars Hertervig hadde mange forskjellige identiteter i løpet av livet: som kvekerbarn i unge år, malersvenn, kunstmaler, «uhelbredelig sinnssyk» og gårdsarbeider som bortsatt fattiglem. Sent i livet var han sagemann og håndlanger samtidig som han utviklet kunstnerskapet i nye retninger.

Han var både innenfor sin samtids kunstinstitusjon fra 1850 til 1856, og utenfor da han utviklet seg på egne premisser til å bli en utenforskapets maler, særlig fra 1870 og livet ut.

Lars Hertervigs kunstnerskap kan inndeles i tre hovedfaser

Kunstmaler innen Düsseldorfskolens stil, 1850–1856 og årene 1858–1865

Under oppholdet i Christiania ble Hertervig veiledet av J. F. Eckersberg og var i Düsseldorf elev av Hans Fr. Gude og Erik Bodom. Han utviklet et personlig vestlandsinspirert landskapsmaleri innen rammen av Düsseldorfskolens senromantiske stil. På grunn av avvisning og mobbing utviklet han delvis en psykotisk adferd. Da han klaget over sykelighet i flere brev, fikk han avbryte studiene og reise hjem i april 1854. Etter hjemreisen ble han en düsseldorfer i eksil og hadde sin første store arbeidsperiode i årene 1854–56 før innleggelsen ved Gaustad asyl i halvannet år, 1856–58.

Tilbake i Stavanger fra april 1858 hadde han en stor produksjon av skisser, hvorav vi kjenner tre skissebøker. I Skissebok 2 tar han et slags oppgjør med det byen Düsseldorf representerte i hans liv. Hans kunst ble mer selvbiografisk dette året. Sundt hadde beholdt malesakene, så vi kjenner få oljemalerier fra 1858 og de nærmeste årene framover.

Etter ønske fra familien ble han plassert på Borgøya 1859–1865 på fattigkassens regning. Han skulle hjelpe til på onkelens gård og drive med sitt eget kunstneriske arbeid på si. Han kom tilbake til barndommens natur i Ryfylke og arbeidet innimellom i folkekunsttradisjonen når han dekorerte dører, senger, tiner og kister for naboer. Det han fikk malt av skisser og studier, kunne han benytte som forlegg da han kom tilbake til Stavanger. Årene på Borgøya må ha vært viktige for ham rent kunstnerisk.

Håndverkskunstner i Stavanger, 1865–1870

Hertervig arbeidet som malersvenn ved sitt tidligere arbeidssted hos S. & P. Aanensens i årene 1865–1867, der han dekorerte en rekke møbler. Utsmykking av folks hjem og skipsinteriører var også en del av hans jobb. Når det ikke var annet å gjøre, ble han satt til å male staffelibilder for eiernes egne hjem.

Hans landskaper ble mer originale i årene 1865–1866, da kontrasten mellom fargene blå og brun ble noe av det sentrale. De skilte seg fra hans tidligere Düsseldorf-inspirerte moti-

ver blant annet fordi han utviklet et nytt fargesyn som for alvor manifesterte seg i de blonde fjordbilder fra årene 1866–1867. De regnes som hans mest originale bidrag til norsk og europeisk landskapsmaleri.

Fra 1867 bodde og arbeidet han sammen med faren. De drev en liten torghandel der de snekret og malte gjenstander. Han fikk ikke støtte fra fattigkassen før i 1870.

Utenforskapets kunstner og lønnkammerkunst, ca. 1870–1902

Som en lokalt basert kunstner i Stavangers utkant, Sandviken, i årene 1870–1902 utviklet Lars Hertervig et helt særegent billeduttrykk fjernt fra det folk kunne se i kunstforeningene. Hans kunst ble mer intim og original ved at han gjenbrukte forskjellige typer papir og papp som underlag for sine malerier etter 1870. Av papir folk kastet, særlig innpakningspapir for tobakk, laget han bunner å male på og ble dermed en av de første europeiske kunstneren som laget kunst av og på søppel.

Motivene varierte, fra Stavanger-motiver fra områdene rundt Sandviken til ryttermotiver og mer fantasipregede, symbolistiske verk. Motivet oppsto underveis i prosessen, delvis inspirert av bunnene som «ga» ham det aktuelle motivet.1 Det var bunnenes fragmenterte overflate, farger og andre synlige elementer han benyttet som utgangspunkt for sine sene billedfortellinger. Mange av motivene kan tolkes som en kritikk av den offisielle kunstens sjangre.

Isolert fra samtidens kunstscene malte han for framtiden og oppbevarte det han laget, i kasser og kister. I dag vies denne delen av Hertervigs produksjon stor oppmerksomhet. Mange vil si at det krevdes geni for å lage kunst av søppel på 1870-tallet, lenge før dadaistene på 1920-tallet. I den norske kunsthistorien er han en overgangsskikkelse mellom senromantikken og modernistiske retninger som symbolismen og ekspresjonismen/surrealismen.

1 Se utstillingskatalogen Fragmenter: Lars Hertervigs sene arbeider på papir (Oslo, 2005), der særlig Kari Greves artikkel på s. 97–138 påviste dette: «Fragmenter av et kunstnerskap. Om teknikker og materialer i Lars Hertervigs arbeider på papir 1868–1902»

Hertervigs identitet og noe av hans stolthet som kunstner særlig etter 1870, var at han sto utenfor samtidens kunstscene. Han fulgte sitt kall og utviklet en form for outsider art preget av kravet om å stå fritt som kunstner nettopp for å kunne følge egendefinerte mål for sin kunst. Han behøvde ikke å selge bildene sine og ville være helt uavhengig av støtte fra andre. Det kan tyde på at han ikke ville kompromisse i spørsmål om sin kunst, samtidig som han markerte avstand til den privilegerte klasses smak og dominans.

At vi står overfor en svært selvstendig kunstnerpersonlighet, er alle enige om. Han trosset fattigdom og stempelet som sinnssyk mens han fortsatte å utvikle sin kunst i nye retninger utover på 1860-tallet og helt fram til han døde i 1902. Det dreier seg om en enestående kunstnerisk prestasjon.

Hertervigs talent og særlig hans arbeider fra 1850–1867 ble igjen oppdaget på jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. Kunstkritikeren Jappe Nilssen skrev blant annet: «Det er en egen mystikk over hans landskaper, en egen drømaktig eventyrstemning.»2 Langsomt fikk Hertervigs malerier fra 1854–1856 og 1865–1867 en plass i vår nasjonale kanon.

2 Jappe Nilssen i Dagbladet, 25.5.1914. Se I. Renbergs utmerkede resepsjonshistorie for Lars Hertervig i katalogen Fragmenter, s. 13–26.

Niels Bjørnsen Møller: Portrett av Lars Hertervig 1851. Olje på lerret 18,5 x 16 cm.

Betegnet Erindring af 10 Juni 1851. NM (NG M 01436)

Biografisk tidslinje 1830–1902

Basert på dokumenter, brev, sitater og avisinnlegg

En biografi sier selvfølgelig noe om en kunstners personlige og sosiale liv, hvilke kunstneriske miljøer og utdanningssteder vedkommende har vært i, hvilke grupperinger kunstneren har oppsøkt, og hvilke reiser vedkommende har gjort. Det gjelder også for Lars Hertervig, men her kommer et viktig moment i tillegg, i og med at han etter 1856 falt helt utenfor alle samtidens kunstscener, har vi svært få opplysninger om ham.

Etter hvert, særlig etter 1870, brøt hans kunst med den tidens oppfatninger av hva som kunne kalles kunst. Selv i hans egne miljøer – blant familie og håndverkervenner – må det ha vært vanskelig å se kunstdimensjonen i en del av det han laget av bilder etter 1870.

Unntakene var de som samlet på kunsten hans fra 1865 til 1867, som Salve og Per Aanensen. På brødrene Larsens vegger var også Hertervigs sene arbeider å se.

Fra sin posisjon som outsider kan deler av Hertervigs kunst tolkes som en kritikk av samtidens kunstinstitusjon.

Denne biografiske oversikten er basert på de viktigste offisielle dokumentene om malerens liv, blant dem er H. G. B. Sundts brev, Stavanger magistrats forhandlinger,3 Gaustads og fattigkassens protokoller og Alexander L. Kiellands avisartikkel «En Efterglemt» fra 1893 4 . Forhåpentligvis vil mer forskning bringe fram nytt materiale i årene framover. Etter 1858 blir det merkbart færre offisielle dokumenter, og fra 1870 og de senere årene i Hertervigs liv enda færre. Desto viktigere blir da opplysninger fra aviser, brev og andre kilder som dukket opp etter malerens død.

3 Se Aslaug Blytt, Lars Hertervig (Oslo: Gyldendal, 1939) s. 146 note 26, Holger Koefoed, Lars Hertervig: Stillhet og lys (Oslo: Labyrinth Press, 2008) s. 157 note 9, Erik S. Gundersen, Stavanger bystyres forhandlinger 1856–1860 (Stavanger, 1970) s. 43, 65–71, 74, 190, 197–198 og 206.

4 Se vedlegg: Alexander L. Kielland, «En Efterglemt», s. 64.

Særlig i forbindelse med Hans Ødegaards innsamlingsarbeid til Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 kom det fram mye materiale, også av anekdotisk karakter. Noe av dette er sitert i det jeg kaller «Videre lesning og spredte trekk» underveis i boken. Her finnes også et annet perspektiv på Hertervigs liv og kunst enn det A. L. Kielland gjorde seg til talsmann for i sin artikkel «En Efterglemt» fra 1893.

1830–1850 Barndom

Religiøs bakgrunn, lærling og malersvenn på Endre Dahls og Salve & Per Aanensens verksteder og amatørmaler

1830 16. februar: født på Borgøya i Tysvær som første sønn av Lars Larsen Hertervig (1799–1885) og Jorund Larsdatter f. Tøge (1804–1858) og den tredje i søskenflokken..

28. februar: døpt i Skjold kirke med faddere Kolbein Steensvig, Kari Hesthammer, Hans og Anne Hertervig. Etter 1832 slutter foreldrene å døpe sine barn på grunn av kvekersympatier.

Kunstnerens familie

Lars Larsen Hertervig og Jorund Larsdatter fikk tolv barn hvorav ni vokste opp:

1) Cecilie (Sissel) 22.11.1825–26.11.1917, gift med 1) Tollef Andersen 2) Ommund Ommundsen. Datter Alith Haugvaldstad. 2) Åse (Ane) 9.3.1828–1919, gift med Johan Mathisen Lundvall, datter Marie. 3) Lars 16.2.1830–7.1.1902. 4) Ole 30.4.1832–10.11.1901, utvandret til Sør-Afrika og New York, døde i Brooklyn. 5) Knud 9.4.1834–1906, var først skomaker, så skuteskipper og notbas. Utvandret til Isafjord på Island 1878 (?). 1) Gift med Ellen Marie Nielsdatter 1828–1911, barn: Joren, Laura og Casper.

2) Stiftet ny familie på Island med flere etterkommere, bl.a. arkitekten Oli Hertervig. 6) Martin nov. 1835, dør i jan. 1836, 3½ måned gammel. 7) Elisabeth (kalt Lisa) 26.5.1837–23.11.1928 født i Tysvær. Gift med skipper Andreas Andersen. 8) Dorthe 6.6.1838–1870/71. Hun, mannen og svogeren Ommundsen forliste under overfart til Gøteborg på vei til Amerika. Søsteren Cecilie overtok ansvaret for hennes to barn. 9)

Johan Lauritz 1842 – omkom til sjøs etter 1865.5 10) Jorine og en tvilling 22.3.1846 (dør samme år). 11) Marie 22.3.1846 utvandret til Minnesota i Amerika. Dør rundt 1890–1900.6

5 Blytt, Lars Hertervig, s.144, der det står feilaktig 1858.

6 Arkivforsker Helene Bjørntvedt reviderer de opplysningene vi har om Lars Hertervigs familie og venner. Når hennes arbeid publiseres, vil det gi oss nye opplysninger.

1832–1833: Foreldrene blir tilhengere av kvekernes lære. Om faren er det sagt at han var en sær fritenker som innimellom lå i klammeri med sine naboer. Ifølge opplysninger fra moren hadde han hatt en religiøs krise før han giftet seg. Hertervigs velgjører H. G. B. Sundt rådførte seg med dr. Løwold, som kalte det en melancholia religiosa. Faren kom seg og ble kveker, men var stadig tilbøyelig til religiøse grublerier. Moren var dypt religiøs og streng.

Videre lesning og spredte trekk

Lars Hertervigs barndom på Borgøya:

Se Blytt (1939) s. 5–6, Koefoed (2008) s. 29 og Svein Ivar Langhelle «Fattig og lite akseptert? Kvifor far til Lars Hertervig flytte til Stavanger» i Tysvær historielags skrift: Vingespenn 2018 s. 51–56.

Malerens søster Lisa (Elisabeth) Andersen sa at broren tegnet med kullstift på plankebiter. Motivene var ting han hadde sett ute i naturen, bl.a. skyer. (Stavanger Aftenblad, 9.1.1915)

Trygve Tveteraas, Lars Hertervig: Hans liv og hans kunst i et nytt perspektiv. Upublisert manus (1940-tallet?) s. 2: Søsteren hadde fortalt Bernhard Krogh at Lars en høstkveld satt i timevis og stirret på månespeilet i viken nedenfor gården. «Han tykte det var så skrekjele fint.»

Bernhard Krogh, «Seilerbrev fra Tysvær» (Vestlandet, 24.8.1915): «Lars var noget spinkel og ræd av sig», forteller hans jevnaldrende (Osmund Hertervig) der ennå bor på Hertervig. «Han puslet gjerne med noget for sig selv. Der var jo heller ikke mange at holde Leg med.»

Bjørn Hervik, «Der Lars Hertervigs vogge stod» (Haugesunds Dagblad, 5.7.1969).

Bernhard Krogh, «Hertervig» (Stavanger Aftenblad, 28.10 1919, s. 6).

Bernhard Krogh, «Lars Hertervigs barndomshjem» (Stavanger Turistforenings årbok 1936, s. 98).

Trygve Tveteraas, «Lars Hertervigs barndomsdager på Borgøy» (Stavangeren, 24.12.1940, s. 5).

1838–1839: Familien flytter til Stavanger og setter opp gårdshuset sitt på Stråtveitstykket i Rosenberggaten 36 i Sandvigen. Foreldrene blir bivånere (attenders) i Vennenes Samfunn, som kvekertilhengernes menighet kaltes. Selv om begge regner seg som kvekere, tør de ikke å melde seg ut av statskirken og kan derfor ikke bli medlemmer, men står oppført som bivånere. Flere i familien er kvekere, som malerens faster, Mari Hertervig/Hattervog, som ble medlem av Vennenes Samfunn i 1844, og kanskje også malerens farfar, Lars Larsen Hattervog. Mari dør i 1849 og begraves på Vennenes kirkegård.7

1840: Faren selger småbruket på Borgøya til to naboer, Nils Gudmundsen og Vilhelm Larsen (Devold) i Austabøvik. Sistnevnte var Hertervigs onkel på morssiden. Andre naboer mente gården ble dårlig solgt.

1842 (ca.): Hertervig kommer i arbeid i kvekerlederen Endre Dahls snekker- og malerverksted i Nygaten 5. Dahl begrunnet salget av verkstedet noen år senere med at han ikke lenger ville dekorere for fine folks «forfengelighet».

1843: Brødrene Salve & Per Aanensen, rosemalere fra Gyland, kjøper Dahls verksted. Hertervig fortsetter i firmaet, som flytter til Nygaten 13. Begge brødrene Aanensen var haugianere.

1845: 16. juli blir dissenterloven8 vedtatt. Både kvekerne og haugianerne var aktivt med i arbeidet for religionsfrihet. Kvekerne ble også forfulgt etter at dissenterloven ble vedtatt.

1846: Lars Hertervig lærer å lese på egen hånd og forbereder seg til konfirmasjonen sammen med søsteren Cecilie. Den 19. april konfirmeres de i Domkirken. Presten noterer at Lars fikk Meget godt i bok, som betyr at han utmerket seg. Videre står det: Disse tre «sidste Personers Forældre ere Qvækere, men Børnene forlange at overgaa til Statskirken.» I mange fag var det nødvendig å være konfirmert for å kunne gå opp til svenneprøven.

7 Om faster og farfar, se Martin Nag, Lys over Lars Hertervig og kvekerne i Tysvær (Stavanger: Kvekerforlaget, 1995), s. 33–34. Nag har også materiale om malerens barndomsmiljø.

8 Dissenterloven ga alle rett til å bekjenne seg til en kristelig religion uten å måtte være medlem av statskirken.

1849 (ca.) Hertervig tar svenneprøven.

1848–1849: En løytnant Lund (sannsynligvis kunstmaleren Bernt Lund) var den første som roste et av Hertervigs malerier som hang i verkstedet. Hertervig gikk muligens på Asbjørn Klosters Aften-Skole før 1850, men helt sikkert høsten 1850. Skolen var beregnet på en videreutdanning av håndverkssvenner ved tegnelærer Bernard Hanson (1821–1883), som også skal ha tatt seg av Lars Hertervig privat, muligens alt fra 1848. Det var E. Dahl som introduserte Hanson for sin begavede lærling og fikk ham inn på Asbjørn Klosters Aften-Skole.

H.G.B Sundt organiserte støtte til Hertervig blant flere av byens innflytelsesrike menn: Forretningsmann Hans Jensen Lindahl (1803–1879)9 i Hillevaag, stortingsmann Henrik Svendsen (1819–1889) på Blidensol og Jens Zetlitz Kielland (1816–1881), som var far til forfatteren Alexander L. Kielland og hans søster Kitty Kielland. Alle ville være med på å påkoste Hertervigs utdannelse som kunstmaler.

Videre lesning og spredte trekk

Om årene som lærling og malersvenn:

Blytt (1939) s. 6–12, Koefoed (2008) s. 29 og 34–36.10 Viktige avisartikler om Hertervigs tidlige læreår:

Theodor Dahl, «Memoires om Lars Hertervig» (Vestlands-Posten, 16.5.1914): B. Hanson mente at han til slutt ikke hadde mer å lære bort, og anbefalte H. G. B. Sundt å sende Lars til Düsseldorf.

Stavanger Aftenblad, 18.5.1914 (aften, også referert i Morgenbladet, 18.5.1914): Hertervigs søster Elisabeth (Lisa) Andersen forteller at hun pleide å kjøpe malesaker på apoteket for 4–8 eller 12 skilling: «En Dag kom en Kontorist Feyer, vistnok en Danske, som var ansatt paa et større Kontor her, og saa paa min Broders Billeder, og kjøpte et for 4 Daler. Det var en Opmuntring for Lars (…)»

9 Hans Jensen Lindahl hadde stor eiendom i Hillevaag og Hertervig malte et bilde av huset hans. (1854-1856).

10 Nag (1995) har mange kvekerrelaterte opplysninger om Hertervigs familie. Etter forfatterens mening legger Nag for stor betydning på kvekerkontaktene i Lars Hertervigs liv, men i lange perioder hadde han nærkontakt med kvekere, uten at vi vet konkret hva det betydde for ham.

Søsteren Lisa gikk ofte på apoteket, og Lars sa: «Du er flink at kjøbe farve til mig. Gaar det godt med mig vil jeg reise til Rom. Da skal du være med. Du skal kjøbe farver, og jeg skal male.» (Vestlandet, 9.5.1914)

Stavanger Aftenblad, 9.1.1915: Hertervigs søster fortæller: «Ved et tilfælde fik Hertervig se nogen billeder af Knud Baade, og fra den tid hadde han hverken rast eller ro. Han fik fat paa farver, og av Baade fik han laane nogen billeder at male efter, og saa gikk han ivei: malte ivrig i sine fristunder og om søndagene. Han fik ogsaa nogen undervisning i frihaandstegning av tegnelærer Hanson paa Tjensvold, men drev for øvrig paa og malte paa egen hånd. (…). Han følte formodentlig kaldet i sig for han sa en gang til far: ‘Enten blir jeg en berømt maler, eller kommer jeg ikke til at tjene det tørre brød »

Om Hertervigs reise til Christiania høsten 1850: «(…) jeg husker godt hvordan han var klædt, da han reiste: almindelige vadmelsklær og et kulørt lommetørklæde om halsen, slik ‘Vennerne’ pleiet at bruge det – vor far var nemlig kvæker (…).» De nye klærne Sundt hadde kjøpt, tok han på seg ved ankomsten til Christiania.

Lars Oftedal (Hellig jul, 1918), Hertervigs søster Lisa Andersen: «Naar han arbeidet med en tegning eller et maleri, vogtet han med en ren sykelig ængstelse over at ingen skulle se det i uferdig stand. (…) intet fremmed øie maatte derfor se hans arbeider, før de hadde bestaat den endelige prøve av hans egen selvkritikk. Men naar han da var færdig, naar han selv ansaa et arbeid fuldført, brast hans sind i uimotståelig glæde, han plystret lystig (…).»

Elisabeth (Lisa) Andersen (Vestlandet, 9.5.1914): Han kopierte et bilde av Baade: «Dette blev opdaget saa kom der Bud en Middag, da han netop var kommet tilbage til Værkstedet, om han ville komme op til Knud Baade og se hans Billeder. Da blev han saa ivrig, at han slængte Malerkosten, og da han kom tilbage, var han saa optat av det at han ikke savnet Middagsmaden.»

Søsteren Lisa husket at Lars fikk rosende omtale i Morgenbladet, og at fru Jespersen lot moren få se det. Elisabeth (Lisa) Andersen, Vestlands-Posten, 16.5.1914, og Tidens Tegn, 18.5.1914.

Trygve Tveteraas, uferdig manus (1940-årene?) s. 38: «La det være stille i dørene for nå fernisserer jeg himmelen.»

Trygve Tveteraas, «Om Hertervigs læreår», Stavanger Aftenblad, 23.11.1940.

1850–1856

Til Christiania og Düsseldorf. Utdannelse som landskapsmaler

1851–1854 og en düsseldorfer i eksil 1854–1856

1850 Juli–desember: Lars Hertervig er elev ved kvekerlederen Asbjørn Klosters Aften-Skole.

Skipsreder og grosserer Hans Gabriel Buchholdt Sundt (1800–1881) blir oppmerksom på hans talent og lar ham kopiere flere malerier i sin samling (i Kirkegaten 35), blant annet av Knud Baade, som var født i Skjold og hadde gjort suksess i München. Lars’ søster Lisa Andersen fortalte om Hertervig at han etter for første gang å ha fått se et maleri av Knud Baade hos Gabriel Kielland, «ikke var til å stagge».

10. desember: Hertervig melder seg som aspirant på Den kongelige Tegne- og kunstskole i Christiania. Han bor hos Joheanmund de Coninck (1817–1874) i Tollbodgaten 18 sammen med flere landsens gutter som arbeider i de Conincks treskjærerverksted. Han veiledes av Johan F. Eckersberg (1822–1870) og får undervisning i matematikk, grammatikk, historie og naturhistorie for å bøte på mangelfull skolegang og dannelse. H. G. B. Sundt kunne slå fast at Lars lærte å snakke et «fullkomment dannet språk».

Foreldrene var imot at han skulle reise til Tegneskolen. De ville at han skulle fortsette som svenn hos Aanensen, og tilbød ham å ha atelier hjemme i stuen. Men han ville absolutt dra og sa til faren: «Enten blir jeg en berømt maler, eller så kommer jeg ikke til å tjene det tørre brød.»11

11 Stavanger Aftenblad , 9.1.1915.

1851 14. januar: Hertervig blir tatt opp som nr. 2 på tegneskolens direksjonsmøte og «Bestemt til Maler». Han er elev av Johannes Flintoe i frihåndsklassen og blir hele tiden også veiledet av Eckersberg.

Samtidige malere var blant andre Niels Bjørnsen Møller, Peder Nicolai Arboe, Anders Askevold, Sophus Jacobsen og Christian Delphin Wexelsen.

10. juni: Det er sannsynlig at Hertervig er sammen med andre kunststudenter på den store nordiske studentfesten på Bygdøy. Niels Bjørnsen Møller daterer et venneportrett av ham til denne dagen. Samme dag avholdt thranittene sitt andre årsmøte kalt Lilletinget, der landskapsmaleren Peder Balke og noen fra kvekermiljøet deltar. Lederne ble arrestert 7. juli.

Denne sommeren er han i Skånevik hos H. G. B. Sundts bror, Lauritz, på Milje gård. På høsten blir landskapsmaleren Joachim Frich (1810–1858) hans lærer på tegneskolen.

20. oktober: Lars Hertervig får reisepass fra Christiania politidistrikt. Det står i reisepass-protokollen at han har middels høyde, middels legemsbygning, svart hår og brune øyne.12

Like etterpå reiser han sammen med Erik Bodom til Düsseldorf, med anbefalingsbrev fra Eckersberg til Hans F. Gude (1825–1903), og blir Gudes privatelev. Han tar inn som losjerende i Jägerhofstrasse 3, hos enkefru Henriette Winkelmann, og forelsker seg i vertinnens datter Helene, født 22.6.1837 i London, senere gift med Gustaf Piper, 22.2.1869.

Denne høsten får Hertervig regelmessig veiledning av Gude og tegner sammen med de andre norske malerne på skisseturer i byens omegn. Han er så engstelig for Gudes kritikk at han ikke er til stede ved første korrektur og vurdering.

1852 22. juni: Det Norske Selskab i Düsseldorf arrangerer kunstnerfest med dikteren Andreas Munch som æresgjest. Sannsynligvis var også Hertervig til stede her.

12 Forvaltning og fremmedkontroll, reisekontroll og passkontroll. Passkontroll nr. 5 (for årene 1848–1853), s. 156.

1853: Hertervig maler sine første selvstendige landskaper fra omegnen rundt Düsseldorf.

2. mai: Kunstkritikeren Emil Tidemand skriver om Lars Hertervigs talent i Morgenbladet:

Af den alleryngste Kunstnergeneration, der her er i stadig Tilvext, kan L. Hertervig fra Stavanger med Grund nævnes som et Talent der berettiger til gode Forventninger, saafremt han maatte være saa heldig fremdeles at kunde nyde den Understøttelse der hidtil saa velvilligen er blevet ham til Deel. Hans Flid og Stræben fortiener al Roos, og han har i den korte Tiid han har været i Düsseldorf gjort mærkelige Fremskridt, det tyder paa, at han ikke har ringe Talent som Landskabsmaler.

7. mai: Illustreret Nyhedsblad gjengir informasjonen fra Morgenbladet: «Endelig omtales

L. Hertervig fra Stavanger som et lovende Kunstnertalent (…).»

Hertervig reiser hjem via Hamburg og Kristiansand med familien Gude. Hans Gude anbefaler et av hans malerier innkjøpt av Kunstforeningen i Christiania:

En anden ung Kunstner som jeg paa det varmeste maa anbefale den ærede Direktion er min Elev Hertervig fra Stavanger, som i Vaar har malt sine første selvstendige Billeder, men med en saadan Dygtighed at jeg af ham lover mig mer end af nogen anden. Jeg har overtalt ham til at tilbyde Christiania Kunstforening dette sit første Billede i Charakter af Düsseldorfs Omegn (Med Kunstnerøine har han endnu ikke seet Norge.) Den Pris af 30 Spd. vil vel heller ikke findes for høi, og i Tilfælde Kjøb, bedes Pengene tilsendt Herr Kjøbmand H. G. B. Sundt i Stavanger.13

30. august–7. september: Etter å ha tilbrakt sommeren i Skånevik og omegn er Hertervig med sin far og andre kvekere som rorskar for kvekerlederne James Backhouse og Lindley M. Hoag på deres misjonsreiser i Ryfylke. Han blir også med som rorskar på en tur uten faren.

Oktober: Tilbake i Düsseldorf. Han har med seg mange akvareller, skisser og studier. Han blir elev av Erik Bodom (1829–1879), som overtar Gudes elever. Denne høsten er det ukjent hvor han bor. Han får ikke bo hos familien Winkelmann, og blir nektet å treffe datteren Helene.

13 Brev datert Lillesand 19. juni.

Han blir veiledet av flere. Morten Müller skriver i brev til Kielland 1888:

Han havde bestandig et besynderligog indesluttet væsen, men han kunde også være munter og var da virkelig mange gange morsom, når han på sin naive og originale måte gav historier til bedste, mest oplevelser fra og blandt fiskerne. Han var ganske talentfuld, men til nogen udvikling kom det jo ikke, før han blev truffet af den åndelige tilstand, hvor jeg til min forbauselse hører at han endnu befinder sig. Jeg troede han længst var død (…).14

5. november: Det Norske Selskab i Düsseldorf utvides til Skandinavisk Forening.

Hertervig merker tegn på sjelelige forstyrrelser etter sju uker i byen. I sykejournalen fra Gaustad står følgende om hendelsene, basert på opplysninger i brev fra E. Bodom til H. G. B. Sundt:

Efter Tilbagekomsten i Düsseldorff mærkede hans Kammerater, at han begynte at blive underlig, idet han stedse vandrede i en Gade, hvor en af ham tilbedt Dame boede. Denne Dame boede tidligere i samme Huus som Hertervig; men da dette Huus af Damens Oncle blev H. forbuden, nøiedes han med at søge Leilighed til af hende at faa see et Glimt; og under denne sin Bestræbelse gjentog han sine Besøg saa hyppig, at Politiet blev opmærksom og skred ind. Nu flyttede Damen, som tidligere skal have gjengjældt H.s Tilbøielighed, og H. tilskyndedes af sine Kammerater til fornyede Besøg, idet han anvistes snart denne snart hin Samlingsplads og – stedse narredes. – Han fortvivlede over sine frugtesløse Forsøg og blev utilfreds med sine Kammerater og mistænksom mod alle Mennesker, om hvem han troede, at de vare komne for at forstyrre hans Sammenkomster. For en Fortrolig, som oftere fulgte ham paa hans Besøg, forklarede han, at han saae baade Mennesker, Hæste, Kjøreredskaber og Vaaben (som ikke existerede), hvilke alle kun vare der for at gaae ham i Veien og for at ødelægge ham. – Til hans Fortvivlelse og Mistænksomhed sluttede sig foruden Sandsebedragene ogsaa Sindsforvirring, saa han begynte at tale usammenhængende og vrøvlet.

14 Original Kgl. Bibliotek. København. (NKS 3796 40) Kopi håndskriftsamlingen.

Lars Hertervig har en dramatisk biografi med klassereise, suksess i Düsseldorf, umyndiggjøring og trakassering. Han vokste opp i en fattig kvekerfamilie og levde som en outsider-kunstner i store deler av livet. På tross av dette fortsatte han å være kunstnerisk aktiv og nyskapende på egne premisser og ble vår første modernist.

Denne boken gir en kortfattet og oppdatert fremstilling av Hertervigs liv basert på offentlige dokumenter om hans sykdom fra Stavanger bystyre, Gaustad sykehus’ journaler og Fattigkassas opptegnelser. Alexander L. Kiellands artikkel

«En Efterglemt» (1893) som stemplet kunstneren som gal, er også inkludert.

Utsagn fra hans familie og venner gir et korrektiv til de offisielle dokumentene. Ingen vet hvor syk Lars Hertervig var. Han ble diagnostisert på feil premisser – et sjelelig justismord – og måtte innimellom simulere gal for å få male i fred. Deler av sykdomsdiskusjonen er også med her.

Forfatteren åpner for et annet perspektiv på kunstneren, fattiglemmet, outsideren og geniet Lars Hertervig, som fortsetter å inspirere ikke minst på grunn av hans ærbødighet overfor sitt kall som kunstner og den dype inderligheten som preger hans kunst. Boken avsluttes derfor med en hommage fra flere av våre fremste kunstnere. En av dem er Frans Widerberg:

«Enestående, alenestående. Individualist – kunstneren uavhengig av kultur og fellesskap. Selve symbolet på kunstneren som opprører og klassiker, den overlevende utstøtte, en seirende taper. I dag er han den store maleren.»