Palestina var et paradis
Katastrofen
PALESTINA, 1948
Bare en uke. Det skulle nok gå bra. Han drev dyrene foran seg. De tjue sauene og fire kuene virvlet opp en støvsky nordover kystveien fra al-Bassa.* Svetten rant. Snart måtte de være framme. Han ble advart om at jødiske militser var på vei mot landsbyen, og tenkte at han var heldig som hadde blitt varslet. Den palestinske motstandsbevegelsen ba sivile forlate hjemmene sine og holde seg borte en uke.
Han samlet dyrene. Han drev dem foran seg. Oppover kystveien. Inn i støvet. Inn i varmen. Opp mot Libanon. Bak ham ble andre ungdommer fra landsbyen stilt opp mot kirkeveggen og henrettet en etter en. Den hamrende lyden fra de jødiske styrkenes våpen ble kastet fram og tilbake mellom bygningene i den velstelte lille byen. Liv og håp ble revet ut av kroppene deres.
8
* Se «Noen ord om språk» s. 336.
Blodet farget den lyse kirkeveggen rød.
Middelhavet i vest bød på en kjølende bris. Uten den hadde det ikke gått å puste. I øst reiste åsene seg. Grønne og grøderike. Sørover strakte saftige enger seg så langt øyet kunne se.
Palestina var et paradis for en ung bonde. Her bodde han. Her levde han av det landet hadde å gi. Av bønner, tomater og auberginer. Av durumhvete som ble til bakverk. Av sauene som ga ull, ost og kjøtt.
Og han gikk ikke alene.
De var mange som var ute på veien. Det var mange som var ute og gikk. Det var en folkevandring. Kvinner med sekker på hodet, fulle av eiendeler. Barbeinte barn som leide på gråtende småsøsken. Menn i lette sandaler med tunge sekker på ryggen.
Sekker med klær, verktøy og kjøkkenredskaper. Gamle som støttet seg til stokker og staver. Unge mødre med småbarn på armen. Enkelte familier hadde håndkjerrer med tepper og møbler, kjøkkenutstyr, mat og leirkrukker med vann.
De var mange som var ute på veien. Det var hele hjem som var ute og gikk. Oppover kystveien. Inn i støvet. Inn i varmen. Voksne menn med velpleide frisyrer og mustasjer. I mørke dresser og lyse skjorter. De var i sin fineste puss. Eldre menn med hvitt skjegg og bustete øyenbryn. I flagrende gevanter. Barbeinte og med skjerf tullet rundt hodet. Flere drev dyr foran seg.
Styrkene fra den jødiske Haganah-militsen1 hadde jagd de arabiske innbyggerne bort fra storbyen Haifa i slutten av april. Hus og hjem var stukket i brann. Unge menn ble henrettet. Noen av Haganahgruppene hadde granatkastere som la hele nabolag i ruiner. Men ingen våpen var så sterke som den jødiske militsens psykologiske krigføring, som spredte frykt blant de palestinske innbyggerne. Fra Jaffa alene flyktet 80 000. Noen sørover til Gaza, mange til Vestbredden og en god del nordover til Libanon.
9
De var mange som var ute på veien. Det var hele landsbyer som var ute og gikk. Oppover kystveien. Inn i støvet. Inn i varmen.
Flere hundretusen2 palestinere var på flukt denne våren. Og det var en varm vår.
Rykter og redsel reiste foran Haganah-soldatene, mens de rullet nordover den palestinske kystveien med sine jeeper i maidagene 1948. Etter at væpnede sionister hadde massakrert innbyggerne i landsbyen Deir Yassin3 niende april, gikk det rykter om utenkelige grusomheter.
Innbyggerne i Deir Yassin hadde skrevet under en gjensidig avtale med innbyggerne i den jødiske nabolandsbyen Givat Shaul, men det stanset ikke de paramilitære sionistene i Irgungruppen og Stern-gjengen. De myrdet over hundre av landsbyens innbyggere. De voldtok og drepte kvinner og barn. De stengte folk inne i hjemmene deres, sprengte dem og tok fanger som de paraderte gjennom jødisk Vest-Jerusalem før de henrettet dem.
Om lag 3000 sjeler holdt til i al-Bassa like sør for Libanon-grensen. Halvparten av dem kristne. Den andre halvparten muslimer. Den fredelige landsbyen lå atten kilometer nord for Acre og hadde to jødiske nabolandsbyer i nord: Masub og Hanita. Al-Bassa var opprinnelig leirsted for korsfarere på vei til Jerusalem. Det har bodd kristne der siden 1189. Men i 1948 var det over.
Innbyggerne hadde statsborgerskap i britiskstyrte Palestina4, og al-Bassa hadde på denne tiden to kirker og like mange moskeer. Skolen var kristen, men hadde både kristne og muslimske elever. Den bød ikke på undervisning utover grunnskolenivå. Ungdommer som ville ta høyere utdannelse måtte dra til Jaffa, til Jerusalem eller til Saida i Libanon. Grensen mellom Palestina og Libanon fantes bare på kartet, i virkeligheten spilte den ingen rolle.
I 1938 ble fire britiske soldater drept av en landmine ikke langt fra landsbyen. Som hevn myrdet britiske soldater 20 lokale
Den lange uken 10
menn. Men landsbyen reiste seg på ny. Utover 1940-tallet sørget innbyggerne for at landsbyens bygninger ble knyttet til et felles vann- og avløpsnett, samtidig la de fast veidekke i gatene. Nå hadde al-Bassa over 60 butikker og 11 kafeer, sentralt som landsbyen lå, langs hovedveien mellom Haifa i Palestina og Beirut i Libanon.
Bøndene i området gikk sammen i et landbrukssamvirke som sørget for planmessig utbygging og finansiering, samt et ukentlig marked hver søndag. Det hadde vært velstand i al-Bassa, men nå var det bare kaos, til tross for at de jødiske innbyggerne i nabolandsbyene hadde gjort det klart at de ikke ville sine naboer noe vondt.
Det var ofte jøder i al-Bassa, og det var på ingen måte ondt blod mellom folkegruppene. Folkene i området handlet med hverandre. Men etter massakren i Deir Yassin var mange opprørte og redde. De hørte om grusomhetene på radioen på Ahmad Hussein Maghribis kaffehus og de visste at Haganah-styrkene hadde inntatt byene Tiberias, Safed og Haifa. Da beskjeden kom om å dra bort en ukes tid, fordi jødiske styrker var på vei til alBassa, nølte de ikke.
De visste hva som ventet om de ble igjen. De ville ikke dø. De flyktet for livet.
For de jødiske Haganah-styrkene, gikk Operasjon Ben-Ami som de kalte den, ut på å binde sammen jødiske bosettinger i det nordlige Galilea – helt oppe mot libanongrensen – med resten av jødisk Palestina. Styrkene besto av sju kompanier som beleiret byene al-Sumayriyya, al-Zib og al-Bassa.
Ryktet om jødenes grusomheter hadde ryddet byene for innbyggere, bortsett fra en gruppe på om lag førti unge menn i al-Bassa som holdt stand mot Haganah-soldatene, sammen med en håndfull eldre innbyggere som var for svake til å flykte, og familiene deres.
Til å begynne med greide den lille, væpnede gruppen å
Katastrofen 11
holde de jødiske styrkene borte, men etter hvert ble de tatt i en knipetangmanøver der jødene angrep fra sørøst, og overraskende fra vest i et landgangsangrep som skulle bli den første jødiske marineoperasjonen.
Det var en kombinasjon av sionistenes granatkastere og et luftangrep som kom til å sette de væpnede al-Bassa-innbyggerne ut av spill. Da Haganah-styrkene fikk kontroll over den lille byen, hadde kampene pågått hele dagen. Nå ble de gjenværende innbyggerne kommandert til kirken, som var landsbyens største bygning.
Det var blitt langt på dag. Bysbarna deres var på flukt.
Her ble ungdommene skutt, samme dag som sionistlederen David Ben-Gurion erklærte staten Israel for grunnlagt. Opp mot kirkeveggen. Ikke bare unge menn, men ei ung jente også, Lillian Darawes, ble henrettet der og da.
Deretter ble familiene til de drepte beordret til å gravlegge sine egne, før de ble tvangssendt til den nærliggende landsbyen al-Mazraa, der de møtte folk som var evakuert fra andre byer i området.
Neste dag, femtende mai 1948, rapporterte Carmeli-brigaden til Haganahs hovedkvarter at de hadde tatt kontroll over hele VestGalilea. De sprengte palestinernes hus og hjem. La alt i ruiner, unntatt tre bygninger i al-Bassa, al-Khouri-palasset, kirken og én av moskeene.
Han nærmet seg nå, selv om det gikk sakte på grunn av dyrene. Over en odde, der Middelhavet reiste seg i høye bølger som tordnet brutalt mot klippene, ble grensen passert. Landskapet var det samme i Libanon. Kystslette i vest. Bølgende åser i øst.
Selv hadde han jobbet noen år som anleggsslusk på den britiske
Den lange uken 12
jernbanen, den som skulle binde sammen Europa og Midtøsten.* Det var fint å jobbe på jernbanen. Arbeidet var godt betalt, hele førtifem piastre om dagen for å kjøre trillebår. Palestina var i utvikling. Det var arbeid og velstand.
Banen strakte seg helt fra Istanbul i Tyrkia til Damaskus i Syria og videre til Aleppo og Homs, før den krysset inn i Libanon ved Tripoli og gikk videre til Beirut og Saida. Abdallah al-Salhani jobbet på strekningen Acre-Haifa, der linjen kom ned fra Naqoura i Libanon, samme by som moren hans kom fra, og som han var på vei til nå.
Om noen år ville banen henge sammen gjennom hele Palestina, til Gaza og Sinai-ørkenen, over Suezkanalen og gjennom Egypt til Kairo og Alexandria.
Jernbanen ville revolusjonere transporten i denne delen av den arabiske verden.
Før måtte man transportere varene med trekkdyr og lastedyr. Nå skulle alt suse av gårde på skinner. Ikke bare gods og gull. Passasjerer også. Det var en tid for framskritt og vekst.
Jernbanebygging er tålmodighetens kunst. Selv på disse flate kystslettene må grunnarbeidet være nøyaktig. Ingen vet hvor mange tonn med pukk som er lastet på trillebårer og kjørt til lossestedet av svette arbeidere under en nådeløs sol.
Samtidig som arabiske arbeidere bygde jernbane for britene, saboterte arabiske terrorister den samme banen. Etter hvert fikk lokomotivene påmontert en utstikker som skulle sprenge minene i sikker avstand foran toget, og på utstikkerne plasserte britene arabiske fanger. Gravde terroristene ned flere miner nå, blåste de sine egne i luften.
Abdallah forsto aldri hva som var poenget med opprøret mot britene. De stelte godt med Palestina. De utviklet landet, syntes
Katastrofen 13
* Se «Litt om geografi», side 338.
han. Men hva var meningen med å gi det bort til jøder fra andre land? Kunne det være riktig? Jøder hadde det jo alltid vært her.
To av nabolandsbyene til al-Bassa var jødiske, uten at det noen gang hadde vært et problem. De var gode naboer. Det var kristne folk, det var muslimer og det var jøder, og de hadde mye til felles: De var alle arabere, og de var alle bokens folk. At moren hans kom fra den siden av grensen som hørte til Libanon nå, og som var under fransk styre, spilte heller ingen rolle. Grensen var bare en strek på et kart som delte denne delen av det arabiske området inn i forskjellige land, etter en avtale mellom England, Frankrike og Russland fra 19205 som bestemte hvordan Det osmanske riket skulle deles etter den første verdenskrigen. Mor var araber, akkurat som ham.
Slektningene ville helt sikkert ta imot ham, selv om mor var død. Bare to år gammel mistet han henne. Far hadde giftet seg på ny. Mor var et savn gjennom oppveksten. Så måtte han også delta i gårdsarbeidet allerede fra han var liten. Det var kommet godt med da han arbeidet på jernbanen. Han var god til å jobbe. Stor og sterk allerede som gutt. Glad i å stå på.
Det var bare blitt to års skolegang, før han måtte hjem på gården og jobbe. Stå tidlig opp om morgenen for å gjete kuer og sauer. Drive dem gjennom engene. Ut til vannkildene. Over slettelandet. Slik at de ikke beitet ned alt på en gang. Men først måtte kuene melkes. Hver morgen før soloppgang.
Først da kvelden kom, og sola tok fart fra himmelen og raste ned i havet, var arbeidsdagen over. Da var kuer, sauer og en sliten gjetergutt tilbake i huset som lå rett ved moskeen i al-Bassa, der palmer reiste seg mot himmelen og landskapet begynte å stige fra kystsletten og opp mot åsene i nord og øst.
Den lange uken 14
Kuer. Sauer. Bønner. Tomater. Auberginer. Durumhvete. God
natt. Og verdens aller fineste nabojente. Var hun også i Libanon nå? Han var endelig framme i Naquora, hos morens familie, sin egen slekt.
«Velkommen Abdallah, her er du trygg.»
«Takk. Det er bare for en uke.»
Katastrofen 15
Abdallah handler hos den lokale sitrusselgeren like ved huset sitt i Shatila
Kamli
PALESTINA, 1948
Kamli Darawes var ei jente på elleve år. Hun skulle bare hjem fra brorens hus. Storebroren Elias bodde for seg selv noen hundre meter fra barndomshjemmet, men det brøt ut uro og noen nabokvinner ba henne vente. Vente på broren.
Da den lille væpnede gruppen i al-Bassa ble angrepet med granatkastere, måtte den til slutt strekke våpen. Nå tok Haganahstyrkene kontroll over landsbyen. En veisperring som den arabiske motstandsbevegelsen hadde rasket sammen av stein og tre, og det den ellers kunne finne, hadde liten effekt. Kampene pågikk hele dagen, og de jødiske luftangrepene ble krigshandlingenes voldsomme finale.
Det sionistiske luftforsvaret, Sherut Avir6, kom på vingene i 1947 og hadde 25 fly. Det var ikke bare et problem for Haganah
å få tak i fly – den jødiske militsen måtte ha flygere, mekanikere og annet bakkemannskap også. Den jødiske etterretningen satte
18
opp en rekke stråselskaper flere steder i Europa som fikk i oppgave å kjøpe fly der de kunne finne dem.
Piloter med erfaring fra andre verdenskrig kom til, både jøder og ikke-jøder. Eventyrere og flyentusiaster som var tiltrukket av ideen om å bygge opp et helt nytt luftforsvar, svermet inn fra alle kanter.
Sherut Avir hadde sin hovedbase på Sde Dov-flyplassen like nord for Tel Aviv. Til å begynne med ble flyene brukt til rekognosering og til å fly forsyninger til avsidesliggende jødiske bosettinger. Men etter hvert som kamphandlingene våren 1948 utviklet seg til geriljakrig mellom Haganah og Den arabiske frigjøringsfronten, ble flere av flyene utstyrt med maskingeværer. I tillegg ville andrepiloten ofte være bevæpnet med håndgranater som han slapp ned fra flyet mot palestinske stillinger.
En fraflyttet, britisk flystripe ble utstyrt med tre Auster Autocrat – et britisk småfly med plass til tre personer om bord – og som slett ikke var bygd for å drive med luftkrig. Flere av maskinene til Sherut Avir var opprinnelig sivile fly som ble bygd om.
14. mai 1948 ble flyene satt inn mot grupper av arabiske motstandsfolk som kjempet med enkle våpen mot den styrkemessig overlegne Haganah-militsen. Luftstøtten ble en medvirkende årsak til at de jødiske geriljagruppene vant fram så raskt som de gjorde.
I al-Bassa var det skyting og eksplosjoner og branner og full forvirring. Flyene stupte ned fra himmelen. Eksplosjoner rev bakken i stykker og skapte sår i landskapet.
Lille Kamli ventet på broren, men han kom aldri.
Hun gikk ut for å lete.
Elias hadde hørt på motstandsfolkene og rømt over grensen til Libanon, men det visste ikke Kamli. Hun sprang gråtende rundt i gatene. Hun skrek.
19
«Hvor
En stemme snakket gebrokkent arabisk bak henne. Med ett løftet to kraftige never henne opp fra bakken, det var en av de jødiske soldatene.
Kamli skjønte ingenting.
Soldaten tok henne med seg. Bar henne gjennom de ødelagte gatene, til et hus hvor de kom i sikkerhet. Kamli hadde vært der før, men nå var det fullt av jødiske soldater i huset. Hun hadde slektninger her. Kvinnelige slektninger som var tatt til fange av soldatene og som nå var satt til å koke for dem ute i kjøkkenet.
De var livredde. De kokte bulgur. De kokte for livet.
De gjenkjente Kamli. Hun følte seg litt tryggere. Nå tok en av slektningene henne i hånden. Fulgte henne hjem, men der var det ingen. Huset var tomt. Foreldrene hadde tatt med de to søsknene hennes, Lillian og Saleem, til besteforeldrenes hus.
Kamli gråt fortsatt da de kom fram dit, men nå var hun i hvert fall hos familien sin.
Det banket på døren. Der sto de jødiske soldatene igjen. Nå ble hele familien, gamle som unge, skysset ut og kommandert til kirken, landsbyens største bygning.
Familier med gamle folk som var dårlige til beins hadde blitt igjen i al-Bassa. De hadde søkt tilflukt under kamphandlingene. De hadde holdt seg innendørs, etter at Haganah-styrkene inntok byen. Nå var alle samlet i kirken, muslimer som kristne. Alle som én. Væpnede, jødiske soldater voktet dem. Ingen visste hva som skulle skje.
De jødiske soldatene ville ha bort veisperringen den arabiske motstandsbevegelsen hadde satt opp, og de hadde ingen planer om å fjerne den selv. En av soldatene ga seg til å peke på noen av ungdommene i kirken. Den ene etter den andre ble kommandert ut av kirkerommet for å fjerne veisperringen. Så pekte soldatene på Saleem og Lillian, søsknene til Kamli. De reiste seg fra kirkebenken
Den lange uken 20
har du tenkt deg?»
og gikk rolig, men motvillig ut av gudshuset.
Kamli skjønte ingenting. Det var stille i kirken. Med ett ble stillheten flerret av skudd. Flere skudd. Lyden av jødenes skytevåpen rev stillheten i stykker. Folk begynte å skrike. De skjønte hva som skjedde. Det ble kaos i kirken. Hun var minstejenta. Noen sa til henne at Saleem og Lillian var døde. Drept av Haganah-soldatene.
En av soldatene kommanderte alle ut av kirken. Nå ble familiene til de myrdete ungdommene bedt om å finne sine døde og begrave dem. Faren var fullstendig knust. Kamli hadde aldri sett ham slik før.
Fire-fem slektninger tok med seg de døde storesøsknene til huset deres noen hundre meter unna. De begravde dem i hagen, der de pleide å dyrke grønnsaker.
Auberginer. Tomater. Bønner. Alt som naturen hadde å gi. Det var stille. Det begynte å bli mørkt.
Etter at kvelden hadde lagt seg over landsbyen, kom de jødiske soldatene til huset deres. De kommanderte alle ut, men ikke til kirken denne gang. Nå stuet soldatene innbyggerne fra al-Bassa opp på lastebiler. Opp på lasteplanet, der de sto som kveg på vei til slaktehuset.
Ingen visste hva som skulle skje, men bilene ble satt i bevegelse. Bort fra al-Bassa.
Bort fra auberginer og tomater og bønner og Saleem og Lillian som nettopp var blitt begravd i hagen. Sørover langs den palestinske kysten. Den som ikke var like palestinsk lenger. Videre forbi den jødiske byen Nahariyya. Biler med palestinske familier på lasteplanet. Rundt 60 familier var de, som tilhørte kristne slekter som ikke hadde flyktet.
Nedover den støvete landeveien. Nesten til Acre, nord for Haifa, gikk transporten. Til den lille byen al-Mazraa som skulle bli Kamlis nye hjem.
Kamli 21
En annen landsby. En arabisk landsby i Israel. Et hjem for de internt omplasserte.
Al-Mazraa var blitt evakuert dagen før Kamlis familie ble plassert der. De egentlige innbyggerne var muslimer – jagd eller flyktet – 13. mai 1948. Her valgte de jødiske lederne å plassere de kristne familiene som ble bortvist fra al-Bassa.
Kamli visste at Lillian og Saleem var blitt drept. Hun visste at de var begravd i hagen. Hagen som ikke var hagen deres mer. Hjemme som ikke var hjemme mer. Kamli skjønte ingenting, men hun var ikke like redd lenger, og i likhet med Abdallah, var hun ikke alene.
46 000 palestinere ble tvangsflyttet fra hjemmene sine av de jødiske styrkene i maidagene 1948. I tillegg kommer de mellom 500 000 og 900 000 palestinerne som enten ble utsatt for etnisk rensing, eller som frivillig forlot sine hjem på oppfordring fra Den arabiske frigjøringsfronten eller de israelske geriljagruppene.
Det finnes rundt 300 000 «internt omplasserte» palestinere som alle er israelske statsborgere. Mange av dem – som Kamlis familie – ble flyktninger i sitt eget hjemland, juridisk definert som «tilstedeværende fraværende» av den nye israelske staten. Hus, hjem og eiendommer ble tatt fra dem og de ble plassert der de nye myndighetene ville ha dem i indre eksil. Det voldsomme savnet etter barna som var blitt revet fra dem, to av dem myrdet, en tredje på flukt – fikk et dypt mørke til å senke seg over den lille familien. Kamlis foreldre var i sjokk etter drapene på tenåringsbarna deres, og slet med å ta seg godt av lille Kamli. Men heldigvis fantes det gode mennesker i nabolaget.
Evron lå like ved Kamlis nye hjem. Det er en kibbutz7 grunnlagt av jøder som reiste fra Tyskland for å unnslippe nazistenes forfølgelser i 1937. Jøder fra Polen, Bulgaria og Transilvania bodde også her. Kibbutzen var sekulær og sosialistisk. Innbyggerne,
Den lange uken 22
kibbutznikene, var kjent for å skjule ulovlige immigranter under det britiske mandatstyret, og hjalp jøder på flukt fra de nazistiske utrydningsleirene. I den israelske statens første kaotiske tid, hjalp de også palestinere som var tvunget fra gård og grunn.
Den første kibbutzen i Palestina så dagens lys i 1910, da en gruppe idealistiske jøder grunnla det sionistisk-sosialistiske jordbrukskollektivet Degania8 , hebraisk for kornblomst, ved Genesaretsjøen i Det osmanske riket. De dyrket hvete, bygg, havre, mais og durra. De tolv kibbutznikene – ti menn og to kvinner – kom i all hovedsak fra Russland, og de kollektivistiske ideene deres skulle bli formen alle kibbutzer ble støpt etter.
Jordbrukspionerene i Degania var snaut 20 år gamle, da arbeidet med å dyrke opp de myrlendte områdene ved Genesaretsjøen tok til. De så på seg selv som en fortropp for en ny, jødisk nasjon og ville skape et nytt, jødisk fellesskap basert på sosialistiske idealer. Så kom det også til stadige diskusjoner og uenigheter kibbutznikene imellom. Skulle de dyrke opp og bosette Degania, for deretter å dra videre og etablere nye kibbutzer, eller skulle de bli og dyrke jorda ved Genesaretsjøen? Spørsmålet var hva den gryende, jødiske nasjonen trengte mest? Stabile samfunn, eller nybrottsarbeid?
Argumentet for å bli ved Genesaretsjøen var å rotfeste det jødiske samfunnet og stanse den århundrelange vandringen jødene hadde foretatt. I 1912 – etter to år med hardt arbeid og like harde diskusjoner – kom kibbutznikene til at det riktigste ville være å bli i Degania. De reiste permanente bosettinger og slo seg ned for godt i et selvberget samfunn der alle delte alt med hverandre.
Det kollektive livet var ikke uten politiske og organisatoriske ut ford ringer. I 1918, like før han kom ut for en fatal drukningsulykke, skrev den unge kibbutzniken Josef Bissel om utfordringene i et brev til en venn som hadde forlatt gruppen:
Kamli 23
Kjære Gershon. Det er allerede gått to uker siden du dro, og det har gått så fort alt – etter perioden da alt skjedde – at vi knapt har enset det. Disse ukene har ikke vært normale.
Vi holdt et allmøte for en uke siden som varte fra torsdag til lørdag kveld bare avbrutt av korte pauser. Søndag holdt vi et nytt allmøte, som om vi ikke hadde holdt et på lenge.
Disse allmøtene gjorde noe med oss alle, selv om de ikke satte noen skjellsettende inntrykk. Vi prøvde å finne ut meningen med livet og framtiden sammen. Vi prøvde å finne ut hva vi tror på. Vi snakket alle intimt og personlig og åpnet oss opp for hverandre. Mye fint ble sagt.
Uansett, søndagen kom med en urolig stemning. Det var nesten umulig å gå ut og jobbe denne dagen. Seks av oss gikk opp til Moshes grav, der vi gråt og samtalte. Mye kom fram som hadde ligget innestengt i oss.
Da vi kom tilbake utpå ettermiddagen, følte vi oss bedre og kalte inn til et nytt allmøte som bød på en nydelig diskusjon som endte med at vi ble enige om å holde nytt allmøte på sabbaten*. Da mandagen kom, gikk vi alle til arbeidet med ny energi og entusiasme.9
Den sterke, idealistiske energien hos kibbutznikene i Degania gjorde kibbutzen til et forbilde mange valgte å følge. Etter hvert er Degania blitt til tre kibbutzer, først og fremst jordbruksbaserte, men også med noe industri.
Den lange uken 24
* Se «Litt om noen israelske høytider», side 344.
Mens Haganah-styrkene med støtte fra det nye, jødiske luftvåpenenet angrep al-Bassa, opplevde kibbutznikene i Degania å bli angrepet av syriske styrker som deltok i det pan-arabiske overfallet på den nyproklamerte jødestaten Israel. Kibbutznikene greide å slå det syriske angrepet tilbake. Den dag i dag står de rustne restene av en utbrent, syrisk stridsvogn inne på kibbutz-området.
Fellesskapstanken bak de første kibbutzene var en nødvendighet for at de skulle fungere og overleve som samfunn. Det var hardt, fysisk arbeid som ble utført og mange av kibbutznikene slet seg helt ut på nybrottsarbeidet. Likefullt strømmet nye idealister til.
Selv om kibbutznikene var jøder, brydde de seg ikke om religion. De brydde seg om mennesker.
Snart fikk flyktningene i Al-Mazraa et godt forhold til de jødiske flyktningene fra Europa. De hadde på en måte en felles skjebne, og kibbutznikene i Evron hjalp de palestinske flyktningene som best de kunne.
En av dem, en mann ved navn Micha, så at Kamli gråt, hun gråt mye. Han tok henne med til kibbutzen. Han lot henne treffe barna der. Han så at hun begynte å leke med dem. At hun begynte å løpe og hoppe.
Kamli ble glad og trygg.
De neste årene dro hun til kibbutzen hver dag. Hjemme var det bare sorg. Dyp sorg.
Hele dagen holdt hun seg i kibbutzen. Hun dro bare hjem om natten, for å sove.
Etter kort tid hadde hun lært seg hebraisk. Nå var folkene i kibbutzen på sett og vis blitt den nye familien hennes, men dette var ikke en kibbutz som drev med hjemmeundervisning av barna. Evron-folkene sendte dem på skolen i Acre, inne i byen.
Kamli var blitt et av barna som hørte til kibbutzen. De sendte henne like godt til byen for å gå på skolen sammen med de andre barna. Hun ble en av dem. Hun var ikke bare trygg. Hun
Kamli 25
var lykkelig.
Som internt fordrevne, som flyktninger i eget land, hadde Kamlis foreldre ingenting. De eide ikke nåla i veggen. Derfor kom hjelpen fra kibbutznikene godt med. Mange palestinske flyktningbarn fikk hjelp, men Kamli ble praktisk talt adoptert. Kibbutznikene foreslo for moren at jenta kunne flytte til dem. Barna der bodde ikke sammen med foreldrene, men i et eget barnehus. Kamli kunne få plass der, men foreldrene hennes hadde ikke flere barn å miste, og Kamli ble boende hjemme.
Noen år senere dukket en fransk kvinne opp og spurte om hun kunne få lov til å ansette Kamli som hushjelp inne i byen. Inntekten kunne nok komme godt med, og den ville gi den skoleflinke jenta muligheten til å legge seg opp penger til å ta høyere utdannelse med tiden. Kamli fikk jobb som husholderske for den franske kvinnen. Hun administrerte de andre ansatte i huset. Hun holdt i trådene. Hun tok ansvar.
Samtidig gikk hun på den prestisjetunge Terra Santa College og utdannet seg til lærer i Acre, en by med lange, kristne tradisjoner som allerede er nevnt i bibelen, da den ble kalt Ptolemais og var en viktig havneby. Paulus la til her, da han returnerte fra sin reise til Makedonia og de greske øyene.
I apostlenes kjølvann kom fransiskanermunkene til Acre. De fortøyde der i 1217 og har virket i området i 800 år. Acre var en gang hovedstad i Kongeriket Jerusalem, senere en del av Det osmanske riket, deretter under britisk styre inntil Acre ble tvunget inn i Israel 14. mai 1948.
Acre har vært et viktig senter for kristen kultur og aktivitet i Midtøsten så lenge det har vært kristen kultur og aktivitet. Faktisk ble byens jøder massakrert allerede i år 66. I 1948 kom jødene tilbake og jagde de fleste innbyggerne over grensen til Libanon. På 17. mai. Tre dager etter at staten Israel hadde sett dagens lys.
Den lange uken 26
Det var her Sigurd Jorsalfar landet med skipene sine i 1110, da han besøkte Kong Baldvin I av Jerusalem og hjalp ham å gjenerobre byen Sidon lenger nord. Vikingene kalte Acre for Akersborg. I dag ligger Sigurd Jorsalfars levninger på Akershus festning i Oslo.
Den norske kongen var imidlertid ikke den eneste celebriteten til å innta Acre. I 1219 kom Frans av Assisi til byen og grunnla Fransiskanerordenens kloster, som også er utgangspunktet for Terra Santa College hvor Kamli ble utdannet.
Etter lærerutdannelsen dro hun til landsbyen Mi’ilya, der hun grunnla og ledet byens første barnehage. Der bor hun fortsatt. Som flyktning i sitt eget hjemland.
Kamli 27
Møte med Kamli og Saleem i Kamlis hjem i Mi’ilya
Salaam, Saleem
ISRAEL
Årene har gått siden Kamlis søsken ble henrettet, og hun måtte forlate al-Bassa sammen med foreldrene. Fotograf Jarle Aasland og jeg er kommet til den israelske byen Nahariya for å treffe henne. Omgitt av familie og venner, forteller Kamli historien sin. Hun har ikke villet snakke om de gruvekkende opplevelsene før nå.
I alle disse årene har hun båret på smerten alene.
Vi kom i kontakt med henne via advokat Saleem Wakeem, da vi var på jakt etter noen som kunne utfylle Abdallahs historie. Saleem er en ildsjel som brenner for at ingen skal glemme den palestinske byen al-Bassa10.
I flere år har Jarle og jeg reist regelmessig til Midtøsten som reporter og fotograf, for å lage reportasjer for Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen. Vi har dekket kriger og konflikter, men også dagliglivet i regionen.
30
Egentlig var det nokså tilfeldig at vi møtte Abdallah. Hans historie om da han måtte flykte fra al-Bassa i Palestina i 1948, om hvordan han gikk til fots med dyrene sine til den lille byen Naqoura i Libanon, fordrevet fra hjemlandet, ga oss ideen til denne boka.
På våre reiser har vi møtt og snakket med hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker. Folk flest, også i Midtøsten – eller kanskje spesielt her – har én ting felles: De framstår som hjertevarme og hyggelige, men er fanget i en komplisert, stressende og noen ganger livsfarlig tilværelse.
De fleste vil bare leve i fred. Ha en ok jobb, tjene til livets opphold, komme hjem til et trygt hus, spise middag med familien, gå til sengs med ektefellen og gi ungene et sikkert og godt liv.
På veien inn mot Nahariya, der vi skal møte advokaten, passerer vi en enslig kanon som peker megetsigende mot Libanon.
Vi kjører leiebilen vår, en hvit BMW, inn i sentrumsgatene, passerer jernbanestasjonen og kommer til ei stripe med små klesforretninger, kiosker og enkle serveringssteder.
Egentlig føles det som en forbrytelse å parkere her. Det må ligge en tanke bak at fortauskanten er malt hvit og rød, men en forbipasserende går god for at det er OK å sette bilen her. Og la oss være ærlige, alle andre gjør det jo. Hvor galt kan det gå? Det er ingen spesielt velholdt by dette, og vi er attpåtil i et nedslitt nabolag like ved jernbanen. Hvorfor er det slik? Overalt i verden overlater folk området rundt den sentrale jernbanestasjonen til tilfeldig vedlikehold, om noe, slik at banereisende uten unntak får et snuskete førsteinntrykk av ankomststedet. Nahariya er ikke noe unntak. Ved jernbanen finner vi byens uteliggere og omstreifere. Byens tvilsomme eksistenser og en del av nattelivet vi helst ikke vil vite noe om. I smugene stinker det piss, men espressoen i kiosken er brygget med godt håndlag og velbrente bønner. Idet virkningen av koffeinen slår inn, føles det
31
som om en ny dag begynner.
Vi flyr opp trappene til et advokatkontor i en relativt høy bygning et par vingeslag fra jernbanen, men advokaten er ikke inne.
Kollegaen hans får en telefon.
Vår mann Saleem er oppkalt etter Kamlis myrdete bror. Han ringer kontoret og ber oss møte ham på en veikro i Mi’ilya i stedet for på kontoret inne i Nahariya.
«Hvor har dere satt bilen?» spør kollegaen på advokatkontoret.
«På stripa med de små butikkene og kaffesjappene.»
«Herregud! Er dere gale? Så dere ikke at fortauskanten var malt rød og hvit?»
Heldigvis er ikke bilen vår tauet bort da vi kommer tilbake. Til gjengjeld har en lastebil dobbeltparkert, slik at vi skal slite med å bane oss vei ut fra den illegale parkeringsplassen, før vi igjen passerer kanonen, østover og forbi det store sykehuset, der vi ramler inn i en uendelig, stillestående kø forårsaket av en trafikkulykke så nær sykehuset at den må være utløst av en rasjonaliseringsekspert. Eller har de plassert sykehuset her fordi det er så nær områdets verste ulykkespunkt?
Blålys blitzer gjennom luften, bilhorn lyder iltert, men heller ikke i dag hjelper det å tute. Køen av biler snegler seg ut av byen.
Veikroen i Mi’ilya inviterer på komplett uinteressant mat. Kaffe trenger vi ikke. Espressoen fra Nahariya sitter fortsatt i, men vi slår oss ned like innenfor døren og venter på at en skikkelse som ligner en advokat skal komme inn og åpenbare seg som Saleem. Det står faktisk skrevet «advokat» på ham med store bokstaver, da han endelig kommer. «Salaam, Saleem», utbryter vi. Han svarer høflig og hilser hjertelig, men dette er ikke vår mann. Han er ikke advokat. Han heter ikke engang Saleem, men det var hyggelig å møtes.
Veikroen viser seg å være et yndet møtested. Flere menn
Den lange uken 32
kommer inn gjennom dørene, og til slutt står en slank og høyreist, dresskledd mann med beskjedent hår foran oss. «Salaam, Saleem», hilser vi. Dette er vår mann. Han smiler og hilser tilbake.
Kamli holder til i ei smal gate. Husene ligger skulder ved skulder og signaliserer samhold og trygghet, men alle husene er ikke like små. En borg ruver over landsbyen. Den ble reist på 1100-tallet og var en gave fra kong Baldvin III av Jerusalem til Johannes fra Haifa. I 1187 kom den store arabiske hærføreren Saladin11 til Mi’ilya og inntok borgen, men et par tiår etter – tidlig på 1200-tallet – red europeiske korsfarere inn og overtok kommandoen over borgen og det frodige omlandet, der innbyggerne ifølge den arabiske geografen al-Dimashqi dyrket pærer og sitroner.
Ett og annet sitrontre er fortsatt å se, her som grønne åser duver oppover mot grensen til Libanon. Der 350 000–400 000 palestinere lever i landflyktighet. Der Jarle som en av 22 000 norske FN-soldater ble utplassert en gang mellom 1978 og 1998. Der Chateau Musar lager noen av verdens beste viner.
Saleem 33
Salaam,
BY GfiA RSAL
