Ukrainske rop i Oslo
Et tjuetalls personer samlet seg utenfor Stortinget. Det var flagg i gult og blått. De har samlet seg her hver dag i uke 25. Første dag så man et langt tog av mennesker som strakk seg fra Stortinget til Nasjonalteateret med kurs mot den russiske ambassaden. Men i dag ser det annerledes ut. Oppmøtet er mindre, men alvoret står.
Etter Rostyslav Yevdiukhin er ferdig på jobb drar han rett hjem. Han tar med seg trallevognen sin fylt med plakater, to store høyttalere og en mikrofon. Kjapt er han ute av døra igjen på vei mot Eidsvolds plass. Der møter han en liten gjeng som er enda tidligere ute enn det han er.
Rostyslav står midt på plassen, ryggen vendt mot flere krasse plakater og Stortinget, og snakker på engelsk. Det er ingen tale i den tradisjonelle forstand. Med en mikrofon i høyrehånden snakker han om krigen, Europa, Trump og mediedekningen av konflikten.
Trykket på stemningen lettes. Rostyslav veksler mellom å snakke ukrainsk og engelsk over mikrofonen. Han takker alle som møtte opp, og forteller at marsjen vil gå mot den russiske ambassade.
– Være så snill å bli med oss på marsj til den russiske ambassade
Etter litt småprat samles demonstrantene, noen har byttet ut flagget med en plakat.
Begynte med en fiskestang
Rostyslav flyttet til Oslo i 2011. Her har han etablert en familie med barn, med jevnlige besøk til Ukraina. Dagen krigen brøt løs i 2022, ble han nervøs og redd. Etter noe summing foran PC-en, gikk han beskjedent opp til sjefen. Før Rostyslav rekker å si noe, sier sjefen hans:
– Jeg forstår, du kan dra hjem.
Rostyslav forteller at han har organisert hundrevis av slike møter. Første demonstrasjon gikk ikke like knirkefritt som det gjør nå.
– Vi har masse erfaring nå. I begynnelsen hadde jeg kun en fiskestang og et flagg jeg festet det på.
Forsker og statsviter ved Oslomet, Jørn Holm-Hansen, forklarer at situasjonen i krigssonen er mer enn bare flagg og slagord på demonstrasjonene.
– Russland har omorganisert seg, skjønt hvor landet lå, og har kommet sterkt tilbake, forklarer Holm-Hansen.
Den ukrainske grunnloven plikter Rostyslav, med sitt dobbelt statsborgerskap, til å melde seg til tjeneste. Men som en forsørger i en familie i Oslo og Ukraina, har
han bestemt seg at det er mer gunstig å bli igjen. Derfor anser han arbeidet han gjør hjemme som tjenestearbeid.
– Jeg skjønner at jeg må kompensere for dette. Vennene mine sloss på fronten, og noen av dem har blitt drept. Jeg kan ikke sitte hjemme, fastslår han.
Den evige krigen
Mange eksperter beskriver krigen som en utmattelseskrig. Holm-Hansen forklarer at Ukraina har klart å motstå trykket i begynnelsen, men etter den russiske omorganiseringen har russerne beveget seg dypere inn i Ukraina.
– Russland har en større økonomi og befolkning, som gjør det mulig å lokke inn flere soldater, forklarer han.
Arbeidet har tatt en betydelig plass i hverdagen hans, både i timeplanen og mentalt.
Når Rostyslav forsøker å trekke seg tilbake og bli hjemme mens en demonstrasjon pågår, sitter han igjen med en dårlig følelse.
En familie i stykker
Oppmøtet er stort sett utgjort av kvinner, tenårings gutter og eldre. Det er få unge menn i tjenestealder som stikker ut. Alle dem har synlig skader, en ung mann står alene uten en arm.
Marina Serhiienko står sammen med datteren sin. Hver gang journalisten prøver å henvende seg til henne, peker datteren på Marina. Sammen har de vært med på alle demonstrasjonene denne uken, og flere før det.
– Jeg er en Ukrainer som er tvunget til å flytte fra hjemmet sitt på grunn av Russlands angrep
– Jeg vil vise at jeg støtter landet mitt.
I den mellomstore byen Sumy, bare 30 kilometer unna den russiske grensen, våkner Marina Serihiienko og ektemannen hennes klokken 04:30 av en voldsom uling fra sirenene i byen. Like etter hører de lydene fra granatene.
– Vi var ikke forberedt på krig. Ingen kunne tro det.
Marina er ikke overrasket når mannen hennes melder seg frivillig til tjeneste, slik som han gjorde i 2014. Selv om det gikk fint da, er ikke Marina mindre nervøs av den grunn.
– Frivillige bataljoner ble raskt organisert for å beskytte landet vårt.
Datteren som studerer i Lviv i Vest-Ukraina er bekymret for hennes stridsklare far og hjemmeværende mor. Kommunikasjonen mellom fronten og resten av familien var begrenset. Etter strømbrudd og bombeangrep ble vanligere, ender Marina opp med å flytte til Lviv sammen med datteren hennes.
I 2023 får Marina og datteren hennes mulighet til å flytte til Norge. Det har vært vanskelig å omvende seg til den normale hverdagen igjen. Med påbegynt studier, språkkurs og ny kultur, blir alt fremmed. Men i det minste er de trygge.
– Først her, i tryggheten, forstod jeg hva normal søvn er.
Men en familie som har blitt revet i fra hverandre, ble i ferd med å bli revet i stykker. 14. november, samme året familien flytter fra Lviv, blir mannen deres drept på frontlinjen.
– Vi er trygge her, men en del av hjertet mitt har dødd.
Millioner av ukrainere har flyktet siden krigen brøt løs, en situasjon som kan få store demografiske konsekvenser for Ukraina i fremtiden, ifølge Holm-Hansen.
– NIBR gjorde en undersøkelse om dette som viste at 10 % av de ukrainske flykt-
ningene i Norge ønsker å vende tilbake til Ukraina hvis det snart blir fred, forklarer han
Ukraina uten USA
Mens marsjen først tar plass, faller noen fra, men flertallet følger med god margin. Rostyslav er bakerst i folkemengden. Mikrofonen er plugget ut, og Spotify er koblet gjennom Bluetooth. Det er et bredt sjangerspekter som spilles fra høyttaleren, fra folkesanger til rock. Felles for alle sangene, synges alt på ukrainsk. Men noe som kan gjenkjennes er sangen «American Idiot» av det amerikanske punkbandet Green Day.
– Vi kan ikke stole på USA lenger. Hele Europa må stå sammen uten dem. Nå sier USA at Russland er deres venn, forklarer Rostyslav.
– Kampen fortsetter, og den vil fortsette. For oss vil ikke dette stoppe oss for å demonstrere, sikkert det stikk motsatte, legger han til. Holm-Hansen tror amerikansk støtte vil svekkes under Donald Trump, og advarer om at Europa neppe kan kompensere for et slikt bortfall.
– Den våpenstøtten har hatt en helt avgjørende betydning. Uten det hadde ikke Ukraina hatt en sjanse i det hele tatt, sier Holm-Hansen.
Foran Rostyslav er det en som sleper den russiske flagget langs bakken. Han passer ekstra godt på at flagget skal gjennom vanndammene. Desto nærmere man kommer den russiske ambassade, blir det færre palestinske flagg som vifter fra balkongene, og flere ukrainske. Med jevne mellomrom jubler og vifter folk med et smil på munnen fra balkongen.
– Jeg har lys til å prate med folk. Forklare dem hva som foregår, hvorfor de burde bry seg. Mange tror siden man leser mindre om krigen, at den har roet seg ned, men sånn er det ikke.
Brøler mot ambassaden
På det trange fortauet på Drammensveien, på andre siden av den russiske ambassade, står alle skulder ved skulder.
– Russiske diplomater må utvises fra Norge, ropes det.
– Russiske fascister, dra hjem!
Sirener som kan minnes om et bombeangrep kommer fra høyttalerne til Rostyslav. Brått ble det stille, nesten som slagordene var orkestrert tidligere. Rostyslav har alt koblet inn mikrofonen og sier noe på ukrainsk. Alle snur mot ambassaden, og begynner å synge den ukrainske nasjonalsangen. Så var det ferdig.
Rostyslav småprater litt på det smale fortauet, som snart blir ledig nå som demonstrantene drar hjem. Så tar Rostyslav trallen sin, fornøyd, og drar hjem. Og forbereder seg til neste pliktige tjenestedag.
