Robuste foreldre

livet har å by på. Vi vil at de skal bli robuste. Men hvorfor er det så vanskelig å tåle barnas følelser? Hvorfor setter vi ikke grenser slik vi vet vi bør, og hvorfor reagerer vi ­annerledes på barna våre enn vi har tenkt? d a g e n s f o r e l d r e h a r t i l g a n g til mer kunnskap

om barn og oppdragelse enn noensinne, likevel føler de seg usikre. Men vi kommer ikke til å føle oss stødigere i foreldrerollen med enda flere råd og tips og triks, mener psykolog Line Marie Warholm. Vi må heller vende blikket innover og rydde i vår egen barndom.

p s y k o l o g o g a f t e n p o s t e n - s pa lt i s t

LINE MARIE WARHOLM

s o m f o r e l d r e ø n s k e r v i å ruste barna våre for det

ROBUSTE foreldre

er psykolog­spesialist og p­ sykoanalytiker med erfaring fra blant annet barne- og ungdomspsykiatrien, familie­vernet, voksen­psykiatrien og rettsvesenet. Hun skriver ukentlig om foreldreliv i Aftenposten. line marie warholm

ROBUSTE

foreldre Hvordan tåle barnets følelser – og dine egne

d e n n e b o k e n g i r en dypere forståelse av hva som

faktisk former oss som omsorgspersoner. Med innsikt fra psykoanalytisk teori viser Warholm hvordan våre egne opp­levelser preger måten vi møter barna våre på. G ­ jennom skarpe observasjoner og faglig tyngde u­ tfordrer Warholm dagens foreldrerolle. Hun tar opp det mange tenker, men få tør å si høyt: at vi ikke trenger mer ­skreddersydd tilrettelegging eller enda flere ekspertråd – vi trenger å forstå oss selv bedre.

LINE MARIE WARHOLM

Fra forfatteren av Robuste barn og Foreldre­ revolusjonen

LINE MARIE WARHOLM

Robuste foreldre HVORDAN TÅLE BARNAS FØLELSER – OG DINE EGNE

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2025 Printed in Latvia Trykk/innbinding: Livonia Print, 2025 Sats: Type-it AS, Trondheim 2025 Papir: 115 g Munken Premium Cream 1,3 Boken er satt med 10,3/14,2 pkt. Tisa Pro Omslagsdesign: Ida Bru Omslagsfoto: Ellen J. Jarli Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og Øystein Nilsens fond til fremme av psykoanalytisk forskning om psykoser og alvorlige psykiske lidelser.

ISBN 978-82-05-61542-7 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor. no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale.

Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no

Er det i det hele tatt mulig å rive seg løs fra det gamle, er det fortsatt tid til å be om forlatelse? la det i så fall skje nå la meg forandre meg, slik de små jentene stadig forandrer seg, og la meg være like god mot dem, som de er mot meg fri meg fra vanen, men fri meg også fra uvanen la det jeg fra nå av kommer til å si og gjøre veie tyngre enn det jeg allerede har sagt og gjort led meg ikke inn i krangling og utskjelling men frels meg fra min egen tunge den oppgaven er min og bare min i all evighet, amen Monica Isakstuen: De små jentene, Gyldendal 2023

INNHOLD Innledning

9

Forholdet til egne foreldre i voksen alder Jeg skal ikke bli som mine foreldre!

12

18

Hvorfor du ikke gjør som du har tenkt

22

Del 1 Barndommens indre og ytre drama Må vi absolutt snakke om barndommen?

31 35

Er det sant at vi preges så sterkt av foreldrene våre?

40

Spedbarnet: Tiden du ikke husker, er den som former deg mest

46

Det moderlige og det faderlige Barnets tro på det gode i seg selv Forakt for svakhet

65

Søsken og sjalusi

71

52 58

Polarisering, roller og syndebukker Del 2 Overgang til voksenlivet Å slippe taket

80

89

92

Barn i oppvekstfamilien eller voksen i den nye familien

96

Del 3 Forståelse, forsoning og opprør 105 Hva vil det si å snakke om følelser?

Oppgjørets time Reparasjon

107

112

115

Må man tilgi?

119

Brudd med egne foreldre: å sørge uten forsoning Del 4 Ny vin på gamle flasker

128

135

«Hva er viktig for deg i et parforhold?»

137

Hvorfor er det så vanskelig å bryte relasjonsmønstre?

147

Redselen for at barnet ikke skal føle seg elsket

156

Å tåle egne barns følelser: ikke fikse, ikke kjefte!

Gamle lengsler og behov vekkes

163

En passe dårlig barndom er et strålende utgangspunkt Avslutning

171

166

160

INNLEDNING Du kjøper en bok om barneoppdragelse, tilegner deg kunnskap og følger en metode. Du får noen nye verktøy i verktøykassen. Vi har en tro på at det er hva vi gjør som spiller en rolle. Men det er hvem vi er som virkelig former barna våre.

Og uansett hvor mange foreldrehåndbøker du leser, er jo du den samme. Hvem du er, påvirkes av hvem foreldrene dine er. Så for å forstå deg selv må du forstå din egen oppvekst.

De siste årene har jeg skrevet tre bøker om foreldre­ rollen. Jeg har skrevet om hvordan vi kan gjøre barna våre mer robuste ved å sette grenser, stille krav og hjelpe dem med å håndtere følelser. Barnet må møte forståelse og støtte når det opplever smerte, ubehag og motstand. Vi må gi det trøst når det føler svakhet og sårbarhet. Men barnet trenger å oppleve ubehag slik at det kan få øve seg på å håndtere følelsene. Det må få øve på å tape og på å mislykkes. Hvis vi voksne alltid løser situasjoner ved å fjerne ubehaget for barna, mister de viktige anledninger til å utvikle seg og modnes følelsesmessig.

Det som har blitt tydelig for meg gjennom disse årene, etter å ha reist rundt i hele landet og holdt foredrag for foreldre og ansatte i barnehager, skoler og helsetjenestene, er at mange foreldre strever med å tåle barnas følelser.

Vi vil så gjerne at de skal ha det bra. Vi vil det for barnas skyld, men også for vår egen. For når barna våre føler ube-

9

R O B U S T E f ore l d re

hag, føler også vi ubehag. Selv om du vet at det er sunt for barnet at du setter grenser, kan den kunnskapen drukne i de følelsene som settes i sving i deg når barnet ditt blir sint, skuffet eller lei seg. Vi blir stående i en skvis mellom ønsket om at barnet skal ha gode følelser, og vissheten om at de trenger de grensene som skaper vonde følelser. For å håndtere barnets følelser må vi klare å håndtere våre egne følelser i møte med barnet.

Men hvordan skal vi klare det? Hvordan skal vi håndtere følelsene som oppstår, og hvor i all verden kommer de egentlig fra? Samspillet med barna våre vekker til live erfaringene vi selv hadde som barn. Når vi står der med barnet vårt, er vi forelder både for det barnet og for det lille barnet vi en gang var. Da kan det bli kaotisk på innsiden, og vi kan miste tak i hva som handler om barnet vårt, og hva som egentlig handler om oss selv. For å forstå barnet ditt må du altså først forstå deg selv. Du må forsøke å skille dine følelser fra barnets følelser. For å klare det må du ha et bevisst forhold til hvordan du opplevde foreldrene dine da du var liten, og hvor du står i forhold til dem i dag. Når du reflekterer rundt din egen oppvekst, står du sterkere rustet til å håndtere dine egne impulser og følelser. Da kan du tenke omkring det som oppstår i deg, i stedet for å agere på alle tanker og følelser. Du skaper deg din egen følelsesmessige buffersone. Og er det noe vi trenger som foreldre, så er det nettopp dette rommet til å reflektere rundt det som foregår mellom oss og barna våre.

I denne boken skal vi se på hvordan foreldrene våre har preget oss og bidratt til at vi er som vi er. Og vi skal se på det som foregår mellom oss og foreldrene våre i dag. Vi skal

10

Innledning

altså veksle mellom et her og nå og et der og da. Du husker ikke alt som har skjedd deg, men kunnskap om hvordan foreldre virker på barnets utvikling kan likevel hjelpe deg med å forstå deg selv. Kanskje kan du få litt mer av det vi kaller selvmedfølelse. Det vil si at du kan forstå, og kanskje trøste deg selv, i stedet for å være selvkritisk.

Posisjonen som forelder og posisjonen som et voksent barn av egne foreldre er ikke atskilt inni oss, de virker inn på hverandre. I dagliglivet veksler vi mellom foreldrerollen og barnerollen. Vi er enten foreldre for våre egne barn eller barn av våre foreldre. Ofte må vi være i begge roller samtidig, og kanskje opplever du at de rollene kan komme i konflikt. Det henger sammen og må sees i sammenheng.

Som du vil se, skifter jeg i boken mellom posisjonene som barn, voksent barn, forelder og svigerforelder. Det er et resultat av at jeg har jobbet mye med konflikter i både par, familier og storfamilier. Som terapeut forsøker jeg å forstå alle parters perspektiver, og det blir dermed tydelig for meg hvor ulik oppfattelse vi kan ha av det som skjer mellom oss.

Når jeg her tar flere perspektiver, gir det deg en anledning til å se dine egne relasjoner fra et annet perspektiv enn ditt eget. Og det kan være en nyttig øvelse.

Hvorfor er det så vanskelig å slite seg løs, bli seg selv og ikke videreføre de handlingsmønstrene vi har fått fra våre foreldre – på den ene eller den andre måten? Denne boken handler om hvordan vi påvirkes av barndommen også i voksen alder, hvorfor det er så vanskelig å bryte relasjonsmønstre, og hvilke mekanismer som er i spill. Jeg skal løfte frem noen viktige temaer knyttet til barndommen, som de fleste av oss må forholde oss til i ulik grad. Nettopp fordi

11

R O B U S T E f ore l d re

noen av oss har traumatiske erfaringer mens andre har mest gode minner fra barndommen, vil du antagelig ikke kjenne deg igjen i alt. Noe kan virke bagatellisert, og noe kan virke overdrevet. Du kan justere alvorlighetsgraden slik at det passer til deg, poenget er å vise frem mekanismene.

Jeg kommer til å dvele litt ved den aller første tiden i barnets liv. Det er fordi denne perioden er helt grunnleggende, og fordi viktigheten av den ofte underspilles. Vi skal se på en del vanlige scenarioer du sikkert kan kjenne deg igjen i, i samspill med både søsken, venner, barna dine, og svigerfamilien din, hvis du har en. Men først og fremst skal det handle om foreldre – de vi har eller har hatt, og de vi er.

Forholdet til egne foreldre i voksen alder Du har sikkert erfart det en rekke ganger: Når samtalen i et middagsselskap dreier seg rundt barndommen og forholdet til foreldrene våre, har alle sine historier, og de er ofte ladet med følelser. Pirker du litt i overflaten, kommer du raskt ned til temaer som avvisning, skam, frykt, misunnelse, sjalusi, rivalisering og ikke minst: urettferdighet. For de fleste av oss er barndommen fylt med både gode og dårlige minner, situasjoner der foreldrene våre har vært både fantastiske, svikefulle og forferdelige. De færreste er bare det ene eller det andre. Og mange av oss bruker mye tid gjennom hele livet på å gruble over foreldrene våre. Hvem er de? Og hva er det som egentlig skjer – og har skjedd – i relasjonene våre?

Alt som foregår her og nå blir som et innlegg i debatten: Var det sånn eller slik, hvorfor gjør de slik nå, har de alltid gjort forskjell på oss, det var det jeg visste. Søsters barn får komme på

12

Innledning

overnatting, hvorfor får ikke mine? Hvorfor får bror forskudd på arv når vi andre ikke får? Det er som om vi fortsatt kjemper for en plass hos foreldrene våre. Vi vil vinne deres gunst, vi krever vår rett, og vi ønsker bevis for at de er glad i oss.

Vi tåler både mer og mindre av foreldrene våre enn av andre mennesker. Vi tåler nok ofte større svik fra foreldre enn fra andre før vi bryter kontakten med dem. Slik sett er det en relasjon som tåler ekstra mye før den går i stykker.

Samtidig er relasjonen mellom foreldre og barn også svært skjør, i kraft av å være så betydningsfull. Det rammer oss når foreldrene våre kritiserer livsvalgene vi gjør, eller ikke lar seg begeistre av bragdene vi utfører. Og det rammer oss på en annen måte enn om andre der ute ikke lar seg imponere eller synes vi tar merkelige valg. Selv om vi er voksne, bor det en liten jente eller gutt på innsiden av oss som fortsatt er sine foreldres barn. Også når vi er den voksne i relasjonen til foreldrene våre, og det er vi som må ta oss av dem, er vi sårbare for hvilket blikk foreldrene våre ser oss med. Selv i godt voksen alder kan sjalusidramaet fra barndommen sitte i, det finner bare nye knagger.

Det handler ikke lenger om hvem som får mest – av hjelp, besøk, tid og penger. Det handler gjerne om hvem som gir mest; hvem som er oftest på besøk, hvem som tar seg av praktiske anliggender og sørger for at foreldrene får den hjelpen de trenger. Ikke sjelden hører jeg slike historier i terapirommet. Det er sårt når man føler at foreldrene ikke ser hva man gir, og at andre søsken får mer anerkjennelse for det de bidrar med. Det er vondt fordi vi fortsetter å bry oss om hva foreldrene våre synes om oss, og ekstra vondt når det legger seg som enda et nytt lag i bunken med erfaringer med å ikke bli sett og akseptert.

13

R O B U S T E f ore l d re

Når jeg har forholdet mellom voksne barn og foreldre som tema i spalten min i Aftenposten, får jeg ofte mange brev fra leserne. Temaet vekker sterke følelser, enten leseren føler seg forstått eller misforstått. Det forteller meg hvor sårbare vi er i relasjonen til foreldrene våre. Selv når vi er voksne, er det som om avmakten vi har følt som barn, kommer tilbake. Omsorgen vi har fått, står som i en glorie, det skinner av den. Ensomhet, avvisning og svik står like sterkt – som i flammer. Når barndommens temaer aktiveres, er veien så kort tilbake til de følelsene vi hadde som barn. Det er som om erfaringene vi får når vi er små, blir stående i store bokstaver inni oss resten av livet. Forholdet til foreldrene våre i voksen alder er uløselig bundet til barnet i oss. Derfor kan det også bli ganske komplisert. Vi kan modnes som mennesker og få en ganske jevnbyrdig relasjon til foreldrene våre, men under der ligger det lille barnet i oss og slumrer likevel.

Foreldrene våre former oss helt fra begynnelsen. Vi lærer hva vi kan forvente av andre mennesker – er de gode, varme, hjelpende og forutsigbare, eller er de straffende og skremmende? Er verden et trygt sted eller et farlig sted?

Vi kan ikke huske hvordan vi hadde det de første årene av livet vårt. Men hvis vi forsøker å få øye på hvordan vi ser på verden i dag, hvilke forventninger vi har til andre mennesker, og hvor trygge vi føler oss, kan vi få en slags pekepinn.

Det er likevel ingen enkel årsakssammenheng her: Vi er født med et temperament, og hvordan temperamentet utvikler seg til å bli vår voksne personlighet, avhenger av erfaringene vi gjør oss gjennom barndom og ungdomstid. Én viktig påvirkning er foreldrene våre og de relasjons­ erfaringene vi får de første årene.

14

Innledning

Men det er ikke bare foreldrene som påvirker oss, vi utløser også noe i dem. Derfor vil ulike søsken ha ulike relasjoner til de samme foreldrene. Selvfølgelig har foreld­ rene ansvaret for relasjonen. Men det er en realitet at vi som foreldre responderer på det barnet vi har fått, ikke på «et barn». Uansett hvor hardt vi prøver å behandle barna våre på en rettferdig måte, blir det aldri helt likt.

Som foreldre vet vi at det er helt umulig å behandle to barn helt likt, nettopp fordi barna er forskjellige. Ett moment er det personlighetsmessige og hva barnet utløser i oss, noe annet er det helt konkrete: Et modent barn som snakker åpent med deg, tar gode avgjørelser og alltid følger avtaler, kan få friere tøyler enn et barn som er impulsivt og følger egne lyster og innfall også når det er farlig. Et selvstendig barn kan få mer ansvar enn et barn som trenger mye støtte og oppfølging for å henge med. Vi forsøker å gi barna det vi tror de trenger fra oss, men for barna kan det fremstå som om vi stoler mer på den ene eller liker den ene bedre enn den andre. Fra barnets perspektiv kan det virke urettferdig, samme hva slags grunner vi voksne har for valgene våre.

I et foreldreperspektiv gir det mening å behandle barna ulikt. Men kanskje dukker det nå opp i hodet ditt en rekke minner om hvordan du ble urettferdig behandlet av dine foreldre. Eller kanskje du er av dem som ikke kan ramse opp en rekke urettferdige hendelser, men som sitter igjen med en vag følelse av å ha vært utenfor eller mindre likt – eller kanskje til og med mindre elsket – enn søsknene dine. Kanskje fordi en av foreldrene dine og ett av søsknene dine hadde et nærere forhold. Kanskje fordi de er likere personlighetsmessig, eller kanskje nettopp fordi de er veldig ulike og dermed tåler hverandre godt. Kanskje du

15

R O B U S T E f ore l d re

ikke helt kan sette fingeren på det, kanskje handler det om felles interesser, innforstått humor, blikk, tenkemåte. Eller kanskje du er av dem som føler deg tett knyttet til én eller begge foreldre, og som har litt dårlig samvittighet for at du har tatt opp plassen for andre søsken. Som voksen kan du ha en forståelse for at det ikke nødvendigvis handler om mengden kjærlighet, men om et bånd mellom forelder og barn som kan være sterkere eller svakere – på godt og vondt. Vi kan mene og føle at det er feil og urettferdig. Men det er en realitet at vi har ulike relasjoner til de forskjellige menneskene rundt oss.

Det er en slags ny løsrivelse mange av oss går gjennom i førti- og femtiårsalderen. I tjue- og trettiårene tror vi at vi er selvstendige, men mange av oss søker mye støtte både praktisk og følelsesmessig hos foreldrene våre i småbarnsfasen. Vi kan bli sure som fjortiser hvis foreldrene våre har andre interesser enn våre barn og legger andre planer enn å hente i barnehagen for oss. Men etter hvert har vi skaffet oss en del erfaring med selv å være forelder. Vi er ikke nye i foreldrerollen. Kanskje har barna begynt å bli store og mer selvstendige. Det lille barnets avhengighet av oss kan være overveldende for mange, men det store barnets selvstendighet kan også sette følelser i sving. Vi kan bli redde for at de ikke skal utvikle seg til å bli skikkelige folk, og kan få behov for å styre og kontrollere dem.

Eller vi kan bli redde for å miste nærheten til dem når de ikke trenger oss like mye eller får andre meninger enn oss eller kanskje viser motstand og forakt for oss. Særlig når man har tenåringer i hus, får man kjørt seg: De kan være sårbare og avhengige i det ene øyeblikket, og avvisende

16

Innledning

og lukkede i det neste. Plutselig blide, plutselig sure eller sinte, uten av vi helt henger med i svingene. Da er det lett å miste fotfestet som forelder.

Når våre barn begynner å operere mer uavhengig av oss, kan det gi oss et nytt blikk på forholdet vi har til foreldrene våre. Det er ikke lett å være en forelder som blir avvist og kritisert og samtidig bli stilt store krav til. Nå vet vi hvordan det kjennes, vi vet hvor såret vi kan bli av våre egne barn.

Og kanskje skjønner vi plutselig hvordan vi må ha virket på våre egne foreldre – gjennom tenårenes opprør, tjueårenes forventninger om å kunne komme hjem og være et barn, og trettiårenes forventninger om praktisk hjelp i hverdagen. Foreldre er ikke guder som bare føler kjærlighet. De er mennesker med sitt eget indre og ytre liv, som kanskje har andre interesser enn oss. Det kan jo være en dramatisk innsikt å få. Kanskje er det lettere å få en jevnbyrdig relasjon til foreldrene når våre barn løsriver seg fra oss?

Når vi ikke lenger er intenst investert i foreldrerollen selv, men har løftet blikket ut mot verden igjen, og når vi ikke lenger forventer at våre foreldre først og fremst skal være omsorgspersoner for både oss og barna våre.

For noen gir erfaringene med egne barn, og kanskje livserfaringen for øvrig, et utgangspunkt for å ta en mer selvstendig posisjon overfor egne foreldre. I tillegg har foreldrene våre blitt eldre, de er ikke lenger på toppen av livet, men er kanskje begynt å bli redusert, i alle fall fysisk.

Det er ikke lenger de som kommer ilende og stiller opp for oss med tid, penger og hjelp, nå er det vi som stiller opp for dem, enten praktisk eller følelsesmessig. Det at vi plutselig er «den sterke», endrer relasjonen, og ofte endrer det maktbalansen. For noen av oss kan det å se foreldrene våre

17

R O B U S T E f ore l d re

som sårbare vekke empati og forsterke kjærligheten vår til dem. Vi ser dem som hele mennesker med håp, drømmer, fantasier, og levd og ulevd liv. Men dersom vi har med oss mange sår etter avvisning, fravær, krenkelser eller maktmisbruk, kan overtaket vi får, også vekke hevntrang. Hvis vi sitter med en opplevelse av at foreldrene våre har misbrukt makten de har hatt i posisjonen som den sterkeste, kan det være svært fristende å la dem kjenne litt på den avmakten de har fått oss til å føle.

Jeg skal ikke bli som mine foreldre!

Barnets posisjon i samfunnet har endret seg gjennom tidene. I dag er det lovfestet at barn skal ha medvirkning i eget liv både hjemme, i barnehagen og i skolen. Vi er opptatt av å lytte til barna. I en del sammenhenger glemmer vi kanskje at det er forskjell på å ta barna på alvor og det å ta alt de sier alvorlig hele tiden. Når fjortenåringen protesterer mot grensene dine ved å hyle: «Drittkjerring! Jeg flytter til pappa!» betyr jo ikke det at hun virkelig ønsker at du skal ringe familievernkontoret og be om hjelp til å lage en ny samværsavtale. Eller at hun faktisk synes du er en drittkjerring, og at dere har alvorlige problemer i relasjonen deres. Det betyr mest sannsynlig at hun er veldig sint akkurat nå. Kanskje fordi hun er lei av at du setter grenser.

Eller kanskje det ikke handler om deg i det hele tatt, kanskje det er noe helt annet som plager henne. Når vi voksne kommuniserer, tar vi ikke alt den andre sier, bokstavelig.

Hvis den du snakker med i telefonen, sier: «Nå skal jeg ikke oppholde deg lenger», forstår du at det ikke nødvendigvis sies av hensyn til deg, men at det er den andre som ønsker

18

Innledning

at samtalen skal ta slutt. Når kollegaen din sier: «Ta med deg døra på vei ut» når du forlater kontoret hans, forstår du at det betyr at du skal lukke døren, ikke hekte den av hengslene og ta den under armen. Vi lager oss hypoteser om hva som foregår i den andre. I samtaler med barn kan vi derimot overse at også de har flere lag i seg. Barns indre verden er kompleks, selv om de er små og umodne.

Denne dreiningen handler nok først og fremst om at vi i dag er svært opptatt av barns rettigheter. Vi ønsker at de skal høres, at de skal føle seg sett og forstått. Og det er veldig bra. Men i redselen for å overkjøre barna glemmer vi kanskje at det å lytte til et annet menneske også innebærer å forstå konteksten noe sies i. Og i samspill med egne barn er konteksten svært ofte at de protesterer mot grensene vi setter for dem, eller at de tar ut på oss følelser de har holdt i sjakk gjennom en dag der ute i verden.

Selv om vi skal lytte til barna, er det vi voksne som har ansvaret. I de store avgjørelsene i barnets liv må vi gjøre vår vurdering etter at vi har hørt barnet. Ved samlivsbrudd kan for eksempel et barn ønske å bo mest hos mor. Før vi lar barnet få ønsket oppfylt, må vi få rede på hvorfor. Føler barnet mest tilknytning til mor? Liker ikke barnet fars nye kjæreste og hennes fire tenåringer? Eller ønsker barnet å bo hos mor fordi hun er redd for at mor ikke vil klare seg alene? Kanskje trives barnet best hos far, men føler ansvar for at mor skal ha det bra, og er redd for at hun skal bli lei seg og være ensom. Slike eksempler kan minne oss på at barn ikke alltid tar gode valg i eget liv, og at det å velge kan innebære et ansvar barnet kanskje ikke alltid skal belemres med. Poenget er at vi voksne må tenke omkring det barnet ytrer, ikke forholde oss til deres ønsker som befalinger.

19

R O B U S T E f ore l d re

Hvorfor er det så vanskelig for oss å stå imot barnas ønsker når vi vet at det de ønsker, ikke er bra for dem? Nå er det nok slik at mange av oss ikke våger noe annet, fordi vi har fått en kultur der det å la barn bestemme sees på som «snilt». Men antagelig handler det også mye om våre egne barndomsminner. De fleste av oss har opplevd å bli overkjørt av en voksen, bli kjeftet på eller få skylden for noe vi ikke har gjort. Vi har kjent på det brennende sinnet overfor en voksen som misbruker makten sin. Vi har følt oss små og maktesløse. Og slike erfaringer vil vi for all del ikke påføre verken egne eller andres barn nå som det er vi som er voksne.

Nå høres det kanskje ut som om vi er den «snille» generasjonen, og at våre foreldre ikke var like snille. Vi skal være litt forsiktige med å felle dom. For hvor lett er det for oss å vurdere våre foreldres evne til å ta vårt perspektiv? La oss si at du for eksempel er sint på dine foreldre for at du ikke fikk bo like mye hos hver av foreldrene dine etter deres skilsmisse. Du kan anklage dem for å være gammeldagse når de ikke forsto hvor viktig det var å ha en far tilgjengelig i hverdagslivet i tenårene, du kan beskylde dem for å ikke ha lyttet til dine ønsker, men gjort det som passet dem best.

Men selv om du nå er voksen, er det ikke sikkert at du kan vurdere den situasjonen med de voksnes blikk. Kanskje merket du ikke at faren din var deprimert og ikke fikset hverdagslivet, at han drakk for mye og knapt klarte å ta vare på seg selv. De voksne gjorde noen vurderinger om hva som var best for deg. Så kan du selvfølgelig si at de burde snakket åpent om din fars problemer. Det gjør vi kanskje i større grad i dag, og det er mye bra med det. Men det er ikke så lett å vite hvor mye informasjon et barn bør ha.

20

Innledning

Vi ser foreldrene våre med barnets blikk. Du har kanskje lagt merke til det når kjente mennesker intervjues om oppveksten sin. Uansett hvor reflekterte og nyanserte de er i andre saker, kan de plutselig slå over i et barnaktig naivt og forenklende språk når de snakker om barndommen. Jeg hadde den beste oppveksten et barn kan ha, foreldrene mine var helt fantastiske. Eller hvis man ikke vil snakke om det: Vi var en helt vanlig familie. Som jo sjelden er sant, for de færreste føler at egen oppvekst best beskrives som «vanlig». Det er ikke nødvendigvis galt å se egen barndom med barnets blikk, vi må bare huske at det er vanskelig å gjøre en objektiv vurdering av egne foreldre. Å gjøre opprør mot foreldregenerasjonen er ikke noe vår generasjon har funnet på. Siden Sokrates’ tid har foreldregenerasjonen ristet bekymret på hodet over ungdommen. Og antagelig har nybakte foreldre like lenge tenkt at de skal unngå å gjenta sine foreldres feil. Om noen år er det våre barn som gjør regnskap over barndommen og ser hoderystende på oss. Kanskje vil de anklage oss for å ha gjort dem skjermavhengige og utsatt dem for sosiale medier fra tidlig alder. Vi ser alltid fortiden i lys av nåtiden, og hvem vet hvordan samfunnets syn på barns behov for beskyttelse fra teknologisk invadering vil være om ti eller tjue år. Det kan fremstå som uforståelig for våre barn at vi ikke visste bedre. Kanskje vil de si slikt som: Ga du meg et nettbrett i stedet for oppmerksomhet når jeg kjedet meg?

Fordi du var sliten?! Vi tolker ofte våre egne handlinger i lys av situasjonen, mens vi ser andres handlinger som et uttrykk for hva slags mennesker de egentlig er. Du kan for eksempel svare barnet ditt med at det var helt vanlig på begynnelsen av 2020-tallet å gi smarttelefoner til niåringer.

21

R O B U S T E f ore l d re

Alle andre gjorde det, og barn falt utenfor dersom man ikke fikk det andre fikk, kan du kanskje si. Men det er ikke sikkert argumentet om å falle utenfor er like slagkraftig om tjue år som det er i dag. Hvem vet hvordan verden ser ut da, kanskje selvstendig tenkning og modighet blir sett på som viktigere egenskaper enn å være midt i flokken? Kanskje barnet ditt sier: Ville du gitt meg potetgull til frokost hvis det også var «vanlig» da? Hvordan kunne du bry deg så lite om hva som var best for meg? Det er mulig at han eller hun vil tenke at du er et feigt og egoistisk menneske som ikke gadd å stå i ubehag i foreldrerollen. Barnet kan tolke det som et trekk ved deg, ikke som et resultat av tiden vi lever i.

Nå får du kanskje mareritt i natt. Men det kan være lurt å forsøke å ta et skritt tilbake og se vår foreldrepraksis fra andre perspektiver. Vi er farget av vår kultur og vår tid.

Det er ikke noe galt i det – så lenge vi husker at vi er det.

Hvorfor du ikke gjør som du har tenkt I bøker, avisartikler og sosiale medier pepres vi med strate­gier for selvutvikling. Det handler ofte om å gjøre de tingene vi vet er sunne for oss, eller måter å nå mål på.

Det er oppskrifter på endring av atferdsmønstre. I psykisk helsevern har vi et diagnosesystem som kategoriserer mennesker ut ifra de mer overfladiske symptomene, uavhengig av hva den indre dynamikken og strukturen i det enkelte mennesket er. Det finnes andre måter å diagnostisere på, men det er denne vi har valgt. Og denne tenkningen finner vi overalt i samfunnet. Vi retter søkelyset mot overflaten og er lite interessert i hva som foregår på innsiden. Vi snakker om foreldreferdigheter som om man kan drive

22

Innledning

manualbasert barneoppdragelse, som om det handler om de enkeltstående handlingene våre. Men kommunikasjonen mellom to mennesker i en nær relasjon foregår på mange subtile måter, og det meste foregår uten at vi bevisst legger merke til det. Vi snakker mer mellom linjene enn på dem. Det hjelper ikke å snakke i en sukkersøt tone hvis du egentlig er irritert: Barnet ditt vet på et sted i seg at det søte er falskt, enten han eller hun tenker det klart eller fanger det opp som en diffus forvirring i seg selv.

Likevel holder vi oss på overflaten og blir opptatt av akkurat hvordan vi ordlegger oss. Selv om det som virkelig gjør en forskjell som forelder, er vår evne til å tåle våre egne og barnets følelser, og evnen til å fange opp og forstå barnets følelser. Og denne evnen har våre foreldre lagt grunnlaget for da vi var spedbarn. Det betyr ikke at vi ikke kan bli klokere på oss selv og på barna våre når vi har blitt voksne, eller at vi ikke kan endre atferden vår. Hva vi velger å gjøre og ikke gjøre, spiller en rolle. Men vi må ikke undervurdere effekten vi har på barna våre i kraft av hvem vi er.

Kanskje forsøker du å være den forelderen du selv ønsket deg da du var barn og tenåring: en voksen som forstår deg, som hjelper og støtter. En som ikke gjør deg flau eller lar deg stå i vanskelige situasjoner. En som er kul og morsom, ikke teit og bakstreversk. Selv om vi kan føle kjærlighet og omtanke for foreldrene våre når vi er voksne, er det mange av oss som tenker: Jeg skal ikke bli en sånn forelder for mine barn som mine foreldre var for meg!

Men så står du der med barn som bråker, en partner som maser og en viktig dag på jobb i morgen, og alt du har

23

R O B U S T E f ore l d re

tenkt om hva slags forelder du skal være, er langt borte.

Du tar deg selv i å gjøre det samme som moren eller faren din; du hører at du har den samme tonen overfor barna dine, du sukker på samme måte, blir oppgitt på samme måte. Hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det vi har bestemt oss for å gjøre? Hvorfor gjør vi noe annet enn det vi vet er den smarteste veien til målet? For selv om du bestemmer deg for å tåle barnets følelser, har du helt sikkert erfart at du til slutt kjefter på en sutrete unge, blir irritert over barnas kravstorhet og strekker deg altfor langt og dermed blir sur når barna ikke er takknemlige. Kanskje blir du så lei deg når de blir sinte på deg, at du gjemmer deg på badet og gråter. Eller du blir sint på partneren din for å være for streng – eller for ettergivende. Kanskje føler du deg alene i foreldrerollen og ønsker at det skal komme en som er større og sterkere enn deg og ta over. Kanskje du har lyst til å slippe middagen i gulvet, forlate huset og la familien seile sin egen sjø.

Noen ganger reagerer vi først og fremst på det som skjer her og nå. Men det er egentlig ganske sjelden. Som oftest blander vi sammen det som foregår her og nå, med noe som har skjedd oss et annet sted tidligere, kanskje én gang eller kanskje mange hundre ganger. Tankene og følelsene våre slenges lynraskt rundt i vårt indre, og vi kan ha mange motstridende tanker og følelser samtidig. Vi kan ha kjærlighet og omtanke for det barnet som holder oss våkne hele natten, og samtidig kjenne på sinne og frustrasjon over livet slik det har blitt. Noen tanker og følelser tillater vi oss å ha, andre svelger vi vekk så raskt at vi ikke helt legger merke til at de var der. Både hva vi føler, og hva vi tillater oss å føle, er som regel preget av oppveksten vår – og særlig

24

Innledning

av de voksne vi har vært knyttet til. Barn ønsker anerkjennelse fra de voksne rundt seg. Hvordan anerkjennelsen blir servert, hva som anerkjennes, og ikke minst hva som ikke anerkjennes, setter dype spor. Ofte sitter de så dypt at vi ikke ser dem selv, de blir ikke hendelser eller relasjoner vi kan sette ord på, de blir en del av hvem vi er, hvordan vi ser verden, og hvordan vi forstår oss selv og andre.

Vi foreldre overdriver nok hvilken kontroll vi har over relasjonen til barna, og hvem vi er i «foreldrerollen». Som om det er en rolle vi kan gå inn og ut av, som om det ikke berører oss dypt å få barn, enten vi elsker det, eller vi overveldes av frykt for ansvar og for barnets avhengighet av oss.

Vi har en idé om hvordan vi vil være, og kanskje klarer vi det på mange områder. Likevel sniker det seg inn noen fallgruver, noen blinde flekker, hvor vi ser det som skjer på overflaten, men ikke forstår hva vi egentlig holder på med på et dypere plan. Ofte gjentar vi våre foreldres «feil», selv når – eller kanskje særlig når – vi forsøker å unngå dem.

Det er med andre ord veldig mye som foregår under radaren vår. Mye av det vi tenker, føler og gjør, foregår ubevisst. En del av teoriene om hvordan det ubevisste i oss fungerer, er ganske kompliserte, og du skal få en enkel innføring i noe av dette senere i boken. Du trenger ikke å kjenne til alle disse teoriene. Det som er viktig, er at du er oppmerksom på at både du og alle andre har en masse som foregår på innsiden, som vi ikke har helt oversikt over.

Når vi står der i situasjoner med våre nærmeste, og både vi og de gjør litt merkelige ting, kan det være godt å vite.

Da behøver vi ikke å dømme hverandre så hardt for det som på overflaten virker irrasjonelt. Vi kan heller forsøke å forstå hva det er som har foregått. Når du har blitt sint

25

R O B U S T E f ore l d re

og kanskje kjeftet litt på partneren din, vil hun eller han antagelig konfrontere deg med atferden din etterpå. Hvorfor ble du så sint? sier kanskje partneren din. Men det du hører er: Nå må du forsvare deg, atferden din var gal, du hadde ikke rett til å bli sint. Og da svarer vi gjerne på det spørsmålet vi synes at vi hører, og begynner å ramse opp gode grunner til å være sint på den andre. Men ganske ofte er det lurt å stille seg selv slike spørsmål: Hvorfor ble jeg så sint? Eller: Hvorfor ble jeg så lei meg nå? Hvor kom denne følelsen av plutselig matthet fra? Hvorfor irriterer jeg meg så grenseløst over den nye kollegaen min? Hva er det som foregår her? For ganske ofte foregår det flere ting samtidig. Når vi reagerer sterkt på noe her og nå, er det som regel fordi det rører ved noe som har skjedd ved en annen anledning. Det minner oss om noe og setter i gang et nettverk av tanker og følelser som kan gi ekstra kraft til de følelsene vi har i situasjonen.

Hvordan kan vi bryte disse mønstrene fra barndommen og fra foreldrene våre? Det åpenbare svaret er å gå i psykoterapi og få gjennomarbeidet en del av det som rører seg. Men det er ikke alltid det er nødvendig å gå i behandling for å arbeide med dette. Det handler mye om hvilken holdning vi møter vårt eget indre med, og hva vi tenker om våre egne tanker, følelser, impulser og drivkrefter. Vi kan arbeide med oss selv på egen hånd og i møte med våre nærmeste. Nære relasjoner, som de vi har til partner og barn, rører ofte opp mye grums i oss. Det gir anledning til å se litt på oss selv. Hvorfor reagerer jeg så sterkt nå, hva handler dette egentlig om?

I dagligtalen og hverdagen vår snakker vi ofte om følelser som noe rasjonelt. Vi sier for eksempel slikt som: Han ble sint, men det hadde han jo grunn til. Og i det ligger det at

26

Innledning

vi kan forstå hvorfor han ble sint. Men at vi ikke kan forstå andres sinne og synes at de overreagerer, betyr jo ikke at de ikke har sine grunner. Alle har sin egen indre logikk, og de følelsene som kommer til uttrykk, har alltid en grunn, enten i det som skjer her og nå, eller ved at det berører noe gammelt. Men det er som om vi ikke helt tar høyde for dette.

Som om det er et mål at vi alle skal gå rundt og reagere nøyaktig så sterkt som situasjonen tilsier. Vi kan alltids jobbe med å håndtere følelsene våre på en hensiktsmessig måte. Vi kan forandre kommunikasjonen og atferden vår.

Men vi kan ikke bare bestemme oss for å ikke føle så sterkt, uten å forstå hvor følelsen egentlig kommer fra. Å forsøke å forstå i stedet for å dømme andres følelser er særlig fruktbart i parforholdet. Hvis begge går inn i situasjonene med et undrende hva skjedde nå? og hvis begge har rom for at vi alle reagerer på mer enn det vi først forstår, da kan misforståelser, uenigheter, sinneutbrudd og konflikter bli en kilde til mer nærhet og en større forståelse for både en selv og den andre. Vi kan forsøke å kikke oss selv i kortene. Men det vi så ofte gjør, er at vi lukker igjen, barrikaderer oss bak logiske argumenter og slenger sammen i lynfart en vanntett forsvarstale, for så å peke på den andres bidrag. Som parterapeut gjennom mange år har jeg sett hvor magisk det kan være hvis man klarer å skape rom for refleksjon, i stedet for å mane hverandre til krig om skyldspørsmålet.

Vi kan lære mye om oss selv i møte med venner, partner og barna våre. Jeg kommer i denne boken til å peke på noen mekanismer og fortelle en del historier. Og så ønsker jeg at du forsøker å la tankene dine vandre og åpne seg, og at du kanskje kan få øye på noe ved deg selv du ikke har sett før.

27

R O B U S T E f ore l d re

Kanskje oppdager du at noe partneren din stadig prøver å fortelle om deg, faktisk stemmer. Eller kanskje forstår du hvorfor partneren din opplever deg sånn eller slik når det ikke stemmer. Kanskje klarer du i større grad å skille dine følelser fra barnas følelser. For når vi kjenner oss selv bedre og er mindre blinde for det som foregår inni oss, kan vi også se dem vi har rundt oss, med et klarere blikk.

Vi kommer aldri til å klare dette helt perfekt. Men det hjelper veldig hvis man forsøker å reflektere omkring det og har øvd litt på å rydde i sine egne skap. Så det er målet med denne boken: at du, når du har lest den ferdig, kanskje ikke nødvendigvis har ryddet ut alle skjelettene av skapene dine, men at du vet at det finnes skap, og at det sannsynligvis er noen skjeletter der. Det gjør deg akkurat litt klokere og litt mer åpen for både egne og andres tanker og følelser.

Når vi skal forstå hvordan vi har blitt som vi er, må vi se på både det individuelle utgangspunktet og det kulturelle/ kontekstuelle. Det individuelle vil si hvordan hver av oss er født med et biologisk utgangspunkt, og hvordan det utgangspunktet møter akkurat de omgivelsene det enkelte mennesket vokser opp i. Men vi lever også i en viss tid.

Hvert individ preges av det kulturelle og politiske klimaet det vokser opp i. Vi som er foreldre i dag, var barn i en tid der mødrene begynte å jobbe tidligere enn før. I 1977 var fødselspermisjonen på 18 uker, i 1988 22 uker, og i 1993 42 uker. Mange av oss gikk i barnehage fra vi var små, en del i barnepark eller var hos dagmamma mens foreldrene våre arbeidet. Dette var noe av det nye som hendte med vår generasjon. Våre barn begynner også tidlig i barnehage og tilbringer store deler av tiden sin i institusjoner med

28

Innledning

få voksne og mange barn. Fordi omfanget er så stort, blir også denne påvirkningen svært betydningsfull.

Det hender det diskuteres hvorvidt det er sunt for barna å være mye i barnehage, hvor tidlig de skal begynne, og om det er lov til å sende barnet i barnehagen når du selv har fri fra jobb. Disse debattene får som regel en moralsk karakter.

Diskusjonene når aldri ned i det som virkelig er det store problemet her: Det går ikke opp. Hensynet til likestilling og ønsket om å være i fullt arbeid er ikke forenlig med det som er barnas beste. Og dette snakker vi ikke om. Debatten der fronter står imot hverandre i moralsk indignasjon, der den ene siden tar rollen som barnets advokat og den andre tar rollen som forkjemper for kvinners rettigheter, dekker over det jeg mener er problemet: Hensynet til den ene parten står i motsetning til hensynet til den andre. Mange voksne ønsker å bruke mye tid på jobb. Det går ikke overens med de behovene barna har når de er små. Dette er et av de store uløste problemene vi har i dag, og vi finner ingen løsning så lenge vi ikke klarer å formulere problemet. Jeg skal ikke forsøke å komme med en løsning her, men nå har jeg pekt på elefanten i rommet, og så får vi ha den elefanten i øyekroken gjennom boken og ha i mente at det er sannsynlig at omfanget av tid uten tett nok voksenkontakt er en faktor i barnas oppvekst i dag, og antagelig var det slik for en del av oss foreldre også. En drøfting av effekten av tidlig barnehagestart er utenfor denne bokens rammer. Det vi skal se på, er hvordan vi påvirkes av foreldrene våre, og hvordan vi både bevisst og ubevisst tar denne påvirkningen med oss inn i samspillet mellom oss og våre egne barn.

livet har å by på. Vi vil at de skal bli robuste. Men hvorfor er det så vanskelig å tåle barnas følelser? Hvorfor setter vi ikke grenser slik vi vet vi bør, og hvorfor reagerer vi ­annerledes på barna våre enn vi har tenkt? d a g e n s f o r e l d r e h a r t i l g a n g til mer kunnskap

om barn og oppdragelse enn noensinne, likevel føler de seg usikre. Men vi kommer ikke til å føle oss stødigere i foreldrerollen med enda flere råd og tips og triks, mener psykolog Line Marie Warholm. Vi må heller vende blikket innover og rydde i vår egen barndom.

p s y k o l o g o g a f t e n p o s t e n - s pa lt i s t

LINE MARIE WARHOLM

s o m f o r e l d r e ø n s k e r v i å ruste barna våre for det

ROBUSTE foreldre

er psykolog­spesialist og p­ sykoanalytiker med erfaring fra blant annet barne- og ungdomspsykiatrien, familie­vernet, voksen­psykiatrien og rettsvesenet. Hun skriver ukentlig om foreldreliv i Aftenposten. line marie warholm

ROBUSTE

foreldre Hvordan tåle barnets følelser – og dine egne

d e n n e b o k e n g i r en dypere forståelse av hva som

faktisk former oss som omsorgspersoner. Med innsikt fra psykoanalytisk teori viser Warholm hvordan våre egne opp­levelser preger måten vi møter barna våre på. G ­ jennom skarpe observasjoner og faglig tyngde u­ tfordrer Warholm dagens foreldrerolle. Hun tar opp det mange tenker, men få tør å si høyt: at vi ikke trenger mer ­skreddersydd tilrettelegging eller enda flere ekspertråd – vi trenger å forstå oss selv bedre.

LINE MARIE WARHOLM

Fra forfatteren av Robuste barn og Foreldre­ revolusjonen