Rosenrot Rhodiola rosea
hus og Modum i Buskerud. Planten er ganske vanlig i kyststrøk fra Risør i Aust-Agder til Øst-Finnmark. Arten er funnet opp til 2280 m over havet i Lom i Oppland. Rosenrot er vanlig i fjellet i Sverige og Finland og noen steder på kysten ved Göteborg. Arten forekommer ikke i Danmark, men er vanlig på Grønland, Island, Færøyene, i Storbritannia og Irland. Rosenrot finnes ellers fra østlige Nord-Amerika, gjennom Europa og Asia til Alaska.
Plantedeler som kan brukes: Det er primært den tykke jordstengelen (rotstokken) av rosenrot som anvendes. Som navnet forteller, kan man kjenne en roselignende duft fra den friske jordstengelen når den knekkes. De overjordiske delene av planten har også til en viss grad blitt brukt, både som mat og medisin.
Andre norske navn: Smørbukk, hårvokster, ergbukk, bergebruse, berggull, bergkrans, fjellkrans, b fjellbruse, takbruse, feitbokk, kalvedans, kalvegror, kalvegras, oksfot, lungerot, systergras, systerrot og mange flere. Samisk: Galberássi Svensk: Rosenrot Dansk: Rosenrod Plantebeskrivelse: Rosenrot er en flerårig urt som blir 10–25 cm høy, med stengler som vokser i tette tuer. Stenglene kommer fra en tykk jordstengel (rotstokk) som dufter rose når den deles, og som har en hvit, rosa eller svakt gul farge innvendig. Bladene er blågrønne og sitter spredt oppover stenglene. Rosenrot blomstrer på forsommeren, og de gule blomstene sitter i en endestilt, skjermformet klase. Hannblomster og hunnblomster sitter normalt på forskjellige planter, men man kan også finne planter med blomster av begge kjønn. Etter blomstringen visner hannblomstene, mens hunnblomstene utvikler oransje eller røde frøkapsler. Den eneste forvekslingsarten til rosenrot i norsk flora er smørbukk (foregående art). Vær oppmerksom på at i eldre floraer er rosenrot plassert i bergknappslekten, og har da det vitenskapelige navnet Sedum rosea. I Norge er rosenrot vanlig i fjellstrøk sørover til Bykle i Aust-Agder og på Østlandet sørover til Eidsvoll i Akers-
120
m edisinpl a n t er i norge
Viktige innholdsstoffer: Rosenrot er angitt å inneholde seks grupper med bioaktive forbindelser som anses som viktige for urtens medisinske virkning. Det er fenylpropanoider (rosavin, rosin og rosarin), derivater av fenyletanol (salidrosid og tyrosol), flavonoider (rhodiolin, rodionin, rodiosin, acetylrodalgin og tricin), monoterpener (rosiridol og rosaridin), triterpener (daucosterol og beta-sitosterol) og fenolsyrer (chlorogensyre, hydroksycinnaminsyre og gallinsyre). I tillegg til disse forbindelsene finnes det en rekke andre innholdsstoffer, som karbohydrater, fett, proteiner, mineraler og vitaminer. Jordstengelen av rosenrot inneholder ellers organiske syrer, som oksalsyre, sitronsyre, ravsyre, garvesyre og eplesyre. Den parfymeaktige duften av rose fra roten kommer fra en eterisk olje som er sammensatt av en rekke enkeltkomponenter (oftest monoterpener). At rosenrot inneholder ganske mye garvestoff, er lett å kjenne ved at man får en snerpende følelse i munnen når man tygger på en bit av jordstengelen. De forbindelsene i rosenrot som anses å være de viktigste med tanke på medisinsk virkning, er fenylpropanoidene, som går under fellesbetegnelsen rosaviner. De tre aktuelle stoffene rosavin, rosin og rosarin finnes bare i Rhodiola rosea, og ikke i noen andre Rhodiola-arter. Også innholdet av tyrosol og salidrosid anses som vesentlig for plantens medisinske virkning.
Folkemedisinsk bruk av rosenrot i Norden Rosenrot har hatt en viss anvendelse i folkemedisinen i mange land, også i Norden. Fra forskjellig litteratur er det kjent at rosenrot i eldre tider har blitt brukt mot skjørbuk, da særlig i Nord-