Kronprinsen

ned. De måtte ha sett henne da hun kysset Anton farvel.

Hun trakk pusten idet de gikk forbi henne i den trange midtgangen.

Skrekken banker i hele henne. De sitter noen seter bak henne. Hun reiser seg skjelvende, snubler litt, går lenger frem. Vil sitte nærmere sjåføren. Vil ikke at de skal se henne – og i alle fall ikke hvor hun går av. De nærmer seg holdeplassen hennes. Hun kjenner ingen av passasjerene. Ingen ser på henne, ingen fanger opp det engstelige uttrykket hennes, de urolige øynene, de hvite leppene.

Svettedråpene som gjør håret hennes fuktig. Et øyeblikk vurderer hun å spørre noen av de andre passasjerene om de ikke kan gå av sammen med henne og følge henne hjem. Noen av de voksne. Men hun besinner seg. Ikke vær dum. Du er 16 år. Du klarer å gå hjem alene nå. Det er ikke farlig.

Hun venter i det lengste med å trykke på stopp-knappen. Hun sitter helt stille til sjåføren åpner den fremste døren. Så reiser hun seg brått og går ut. Selv om hun vet hun ikke skal krysse veien før bussen har kjørt, klarer hun ikke la være. Hun går med raske skritt langs veien, med skogen på venstre side. Et svakt øyeblikk snur hun seg, som for sikkerhets skyld. Herregud, de er her.

De bor ikke her. De gikk av på grunn av meg. De stirrer fortsatt, en av dem smiler til henne. Blikket hennes søker fremover igjen i mørket. Veien er øde. Ingen buss i sikte, den hun kom med var den siste for kvelden. Hun skifter kurs, hopper over grøften på venstre side og løper rett inn i den svarte skogen som hun kjenner så godt.

Tør ikke snu seg, men hun kan høre dem. De løper også nå. Løper etter henne. Fortere. Fortere. Hun snubler, hun faller, og med ett står de over henne. Det føles som om 6