«Basse-genseren» profilert av Leif O. «Basse» Hveem (1920–1964). Han drev med speedway og langbanekjøring og ble mester på lang bane i USA i 1957. I løpet av karrieren ble han nordisk mester tolv ganger (åtte på langbane, fire i speedway), og vant 21 NM (tolv på langbane og ni i speedway).
Henry «Stompa» Andersen (1926–1999), norgesmester i speedway i 1950 og på langbane i 1954. Han ble også europamester i speedway på Bislett Stadion i 1955. Garnmannen var L/L Hovland Ullvarefabrikk som skiftet navn til Hovland Garn i 1987. De ga ut en rekke oppskrifter som kunne være både kopier og varianter av andre garnprodusenters modeller, men de første årene på 1950-tallet var det ingen som krevde opphavsrett og åndsverkbeskyttelse.
rikdom de har etterlatt seg for framtidig bruk. Denne rikdommen avspeiler seg blant annet i fillehaugen min. Her ligger en rik kilde som det fremdeles er mulig å skape videre med utgangspunkt i. Lisens og enerett til Marius-designet har vært prøvd for flere rettsinstanser gjennom snart sytti år. Den nye generasjonen i firmaet Lillunn AS har kjempet for eksklusiv bruk av Marius-mønsteret, og forsøkte i 2015 å registrere dette særmerkede designet som varemerke hos Patentstyret. Fullmektigen anførte at merket hadde særpreg, og at mønsteret var ett av Norges mest gjenkjennelige symboler ved at det hadde vært bygget på intens markedsføring og medieeksponering i snart seksti år. Mari us-mønsteret har uten tvil oppnådd en slik
146
koftearven
Oppskriften på «Slalåmgenseren» nr. 221 kom før «Marius» nr. 227. Det var Unn Søiland Dale som var formgiveren for denne varianten. Slalåm og motorsykkelsport var populære idrettsgrener i 1950-årene og mestrene profilerer genserne. Det er ingen restriksjoner på eller kopiforbud mot å hente designideer fra tradisjonelle kofter. Slike design er ikke beskyttet av åndsverkloven.
posisjon i nordmenns bevissthet at nær sagt enhver gjenkjenner det og uten videre kan atskille det fra ethvert annet mønster. Men ut fra en helhetsvurdering avslo Patentsty ret at det var grunnlag for å varemerkebe skytte figurmerket med strikkebordene fra Marius-mønsteret. Det er anført i avslaget: «Det at forbru kerne har måttet kjøpe strikkeoppskriften og at søker har etablert et lisensregime, har etter vårt syn sammenheng med en eventu ell rett etter åndsverksloven. I tillegg er det vanlig at strikkeoppskrifter selges i hefter eller enkeltvis. Vi kan heller ikke se at li sensregimet viser at gjennomsnittsforbru keren oppfatter mønsteret som et særpreget kjennetegn.» At gjennomsnittsforbrukere ikke lenger