Klanen

«Den beste krimromanen jeg har lest på mange år …

Klanen‑trilogien vil bli en skandinavisk krimklassiker.»

Aslak Nore

SERIEN OM POLITIETTERFORSKER VANESSA FRANK:

Danderyds sykehus, 1. september 1997. To barn blir født:

en gutt og en jente som kommer til å vokse opp på hver sin side av Sollentuna. Josef, med en enslig, innvandret mor.

Antonia, i en kjernefamilie i øvre middelklasse.

Josef vokser opp i Malmvägen og ser hvordan Klanen tar kontroll over gaten. Her finnes ingen lov – bare familien Mansour. Han ønsker ikke å bli en del av dem, men alternativene er få for en ung gutt som vil beskytte moren og vennene sine. Politimannen Hjalmar ser hvordan hjembyen hans sakte, men sikkert faller i Klanens vold – har han i det hele tatt en sjanse til å stoppe Klanen?

I Vanessa Frank-serien fokuserer han på samfunnsaktuelle utfordringer som høyreradikale, incels, islamister, gjengkriminalitet og «svenske tilstander». Serien består av Ildlandet (2020), Rottekongen (2021), Enkene (2022), Kokain (2023), X (2023), Bestselger (2024) og Ingen (2025).

Klanen er den første boken i en ny trilogi om æresvold, familierelasjoner, menneskers ulike livsvilkår – og om kjærligheten som bryter ned alle murer.

Alle bøkene er oversatt av Inge Ulrik Gundersen, medlem av Norsk Oversetterforening.

Forfatterportrett: Rickard L. Eriksson Omslagsdesign: Michael Ceken Omslagsfoto: Freepik

Familiens overhode, Ali Mansour, leder Klanen med presisjon. Sønnen Muhammed blir oppdratt til en dag å ta over virksomheten, mens datteren Zara går fra å være Alis øyensten til en kvinne som må kontrolleres. Samtidig begynner Antonias verden – den hun alltid har tatt for gitt – å slå sprekker, og hun drømmer om å komme seg langt bort fra villaområdet i Sollentuna.

«Klanen er en av de beste krimhistoriene jeg har lest de siste årene. Pascal Engman er en utrolig historieforteller, og han overgår stadig seg selv med hver ny roman.»

Camilla Läckberg

KLANEN

PASCAL ENGMAN (f. 1986) er journalist og var tidligere en av Expressens mest profilerte reportere. Han har på kort tid blitt en av de mest leste svenske forfatterne i sin generasjon. Siden debuten Patriotene (2018) har han blitt hyllet av kritikere for sin skarpe observasjonsevne og tydelige samfunnskritikk.

KLANEN

Omslagsdesign:

ILDLANDET: Niklas Linblad

ROTTEKONGEN, ENKENE, KOKAIN, X, BESTSELGER, INGEN: Elina Grandin

Oppmerksomme lesere vil se at jeg har tatt meg en del friheter. Blant annet når det gjelder Malmparken, har jeg gått ut fra dagens utseende, selv om den ikke alltid har sett sånn ut. At Tysklandsfergene legger til ved Stadsgårdskajen, er heller ikke sant. Når det gjelder karakterene i Klanen, er samtlige oppdiktet.

Det er en helt fiktiv historie, likheter med virkelige personer er en ren tilfeldighet.

Originaltittel: Klanen © Pascal Engman, 2025 First published by Bookmark Förlag, Stockholm 2025 Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2026 Trykk/innbinding: Livonia Print, Latvia 2026 Sats: Type-it AS, Trondheim 2025 Papir: 60 g Creamy 2,0 Boken er satt med 10,5/12 pkt. Sabon Omslag: Michael Ceken Forfatterportrett: Rickard L. Eriksson ISBN 978-82-05-61987-6 Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening.

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale.

Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boken, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte.

Se www.gyldendal.no

67991 Klanen – s. 4

28.11.2025 09:02

PASCAL ENGMAN

KLANEN Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

67991 Klanen – s. 3

28.11.2025 09:02

Til familien min.

Linnea, Benjamin og Sienna.

67991 Klanen – s. 5

28.11.2025 09:02

prolog Danderyd sykehus, 1. september 1997

gutten ligger på brystet til Fatima. Hun stryker hånden forsiktig over det svarte håret, lukker øynene og snuser inn duften. Til tross for at han er så liten og skjør, er det en livsomveltende kraft i den lille kroppen.

Han veier bare 3341 gram, likevel er han den tyngste byrden hun har hatt i sitt tjue år gamle liv.

«Josef,» hvisker hun. «Min Josef.»

Det lyder skritt fra korridoren utenfor. Det har det gjort av og til, og hver gang har Fatima håpet at det er ham, faren til Josef. Men stemmene, skrittene går forbi. Videre. Bort. Inn i andre rom og andre sammenhenger der de hører hjemme.

Hun vet at han er upålitelig, en person hun ikke burde regne med å kunne støtte seg til. Men for guttens skyld kan han kanskje forandre seg, slik dette nye livet har forandret henne.

Hun er ikke den samme lenger. Hun vet ikke hva som er annerledes, men noe er det.

«Det skal nok gå,» hvisker hun. «Uansett hva som skjer, skal du aldri mangle noe. Jeg skal gi deg et fint liv, gutten min.»

Hun får tårer i øynene og lukker dem, snuser inn duften hans på nytt.

Etter en stund aker hun seg forsiktig til siden, løfter ham opp og går ut av rommet. Hun blunker mot det skarpe lyset, skjermer med hånden for øynene til Josef, til tross for at han sover. Hun finner besøksrommet. TV-en som henger fra taket, flimrer lydløst. Kjøleskapene summer. Hun går bort til oppvaskbenken og lar vannet renne så det skal bli ordentlig kaldt før hun fyller et glass og setter seg i sofaen. Smer7

67991 Klanen – s. 7

28.11.2025 09:02

ten får henne til å skjære en grimase. Hun leter etter en mer behagelig stilling, men finner ingen.

Josef klynker.

Hun tar fram brystet og ammer ham. Hengir seg til nuet.

Rykker til da hun oppdager et par i døråpningen. De smiler.

Kvinnen bærer på en bylt, et lite barn. Hun slår seg ned ved siden av Fatima, lener seg fram og ser på Josef.

«Gutt?»

«Ja.» «Han er veldig søt. Hva heter han?»

«Josef.»

Babyen i kvinnens favn er lys, hårløs.

«Dette er Antonia,» sier kvinnen.

«Hun har ikke engang grått siden hun ble født. Vi har kanskje fått verdens blideste barn?» sier mannen, som kommer bort, gir kona et glass juice og drar en stol foran sofaen.

«Er det ditt første?» spør han.

Fatima nikker.

«Michaela og jeg har allerede to jenter hjemme,» sier han.

«Det kommer til å bli tøft å være omgitt av fire kvinner.»

Han og kona ser på hverandre. Smilene er kjærlige, bærer på en historie, men også en framtid. De har bygd opp en verden sammen. De bor sikkert i en fin enebolig, med hage, en plen som han klipper og regninger som blir betalt i tide.

Om noen timer er de tilbake i den verdenen.

Hva gjør hun selv da?

Kanskje han har kommet hit da, tenker Fatima, kanskje vi sitter på samme måte som disse to og smiler til hverandre med Josef mellom oss, og legger planer for hvordan alt skal bli nå.

Til tross for påkjenningen hun har vært igjennom, smerten som stråler fra ryggen og ut mellom beina hennes, trøttheten som har strupetak på henne, føler hun seg sterk. Full av livskraft.

Det spiller ingen rolle om han kommer tilbake, tenker hun.

Hvis han ikke gjør det, skal hun klare seg likevel.

8

67991 Klanen – s. 8

28.11.2025 09:02

For Josef.

Med Josef.

Hun skal bygge opp og være hele hans verden, samtidig være en mur som forsvarer deres verden mot alt utenfor.

67991 Klanen – s. 9

28.11.2025 09:02

DEL I

67991 Klanen – s. 11

28.11.2025 09:02

2007 Antall døde som følge av vold med skytevåpen i kriminelt miljø: 10

67991 Klanen – s. 13

28.11.2025 09:02

67991 Klanen – s. 14

28.11.2025 09:02

kapittel 1 August

ali mansour kan ikke la være å tenke på slummen i Beirut. Kanskje er det duftene fra maten kvinnene har lagd, som kaster ham tilbake. Hvis han lukker øynene, puster inn luktene, skjelver verden. Han kunne like gjerne vært gutten som samlet skrot på gata for å selge det videre til skraphandlerne i Beiruts sørlige forsteder.

Han fyller førtisju år i dag. Han sitter på en vaklevoren hvit plaststol på den store plenen i Malmvägen i Sollentuna.

Jeg har levd så mange liv at jeg ikke vet hvilket som er mitt, tenker han.

Den store slekten hans, i hvert fall de som er her denne kvelden, består av førti personer. Ikke alle bor i Sollentuna.

Noen av dem har reist fra Malmö, Berlin, Essen, Göteborg, Örebro og Västerås.

Felles for dem alle er at forfedrene deres kom fra Mardinregionen i dagens Tyrkia, ble fordrevet etter første verdenskrig og havnet i Libanon. Under den libanesiske borgerkrigen reiste flere av dem til Europa. Ali Mansour kom til Sverige i 1989 med kona Aza. Han jobbet som oppvasker og dørvakt, hun var hjemmeværende og tok seg av husholdningen. Da hans yngre bror – Karim – også bosatte seg i Sverige, begynte reisen som gjorde familien mektig. Brødrene har tre søstre som er igjen i Libanon, men Ali hører sjelden noe fra dem.

Malmvägen er slektens base. Selv om Ali Mansour ikke har bodd her på et par år, utgjør de ti høyblokkene, oppført i 1972, fortsatt blodomløpet i familiens økonomi. Karim bor fortsatt i Malmvägen med familien sin. Menneskene som 15

67991 Klanen – s. 15

28.11.2025 09:02

bor i området, må aldri glemme hvem det er som bestemmer.

Offisielt driver familien Mansour en grønnsakhandel i Årsta engroslager, og Karim har et bilverksted. Den hvite inntekten er liten sammenlignet med den svarte. Næringsdrivende i Sollentuna-området blir presset for beskyttelsespenger, restauranteiere betaler for ikke å få stedene sine brent ned. Yngre familiemedlemmer selger dop i området, for det meste marihuana.

Nitten år gamle Muhammed, eldstesønnen til Ali, står litt bortenfor og snakker med fetteren sin, Fadi.

Ingen av dem har behøvd å slå seg fram, som Ali og Karim gjorde. De har gjort grovarbeidet for sønnene sine, som nå høster fruktene. Men det er vel sånn det skal være, tenker Ali. Hver generasjon har sin kamp. Muhammed og Fadi, våre eldste sønner, skal forvalte det vi har bygd opp.

«Muhammed, kom hit.»

Sønnen frigjør seg umiddelbart fra fetteren.

De siste månedene har han uttrykt ønske om å få åpne en nattklubb. Ali har nektet ham det. Han husker hvordan det var å jobbe på nattklubber.

Slitet, fylla, narkotikaen, slagsmålene. Han hadde håpet at han hadde lagt det bak seg. Men han har revurdert det. Han avskyr fortsatt nattklubber og restauranter, men har motvillig innsett at det er store fordeler ved å kontrollere en. Utesteder er for det første blant de få stedene hvor det fortsatt blir håndtert kontanter. Men også: Steder der det blir brukt dop og solgt brennevin, er et økosystem der menneskehetens verste tilbøyeligheter blir født. De sidene som vanlige svensker vil skjule, blir blottlagt. Og hvis man kjenner folks svakheter, eier man dem.

Familien Mansour eier gatene, men står fortsatt utenfor den virkelige makten i Sollentuna.

Han betrakter Muhammeds nedbitte negler, men kommenterer dem ikke, til tross for at han avskyr dem. Å bite negler er et utslag av nervøsitet, som i sin tur er et svakhets16

67991 Klanen – s. 16

28.11.2025 09:02

tegn. Muhammed skal en dag bli familiens overhode, da kan han ikke bite negler.

«Du får nattklubben din,» sier han og smiler da han ser at Muhammed prøver å tøyle sin begeistring. «Men det er en del regler du må forholde deg til.»

Muhammed drar stolen nærmere da en lattersalve drukner farens ord.

«Klubben er et redskap. Den er ikke til for din skyld, men for familiens. Den er et verktøy.»

Så forteller han hvordan klubben skal brukes.

Muhammed lytter konsentrert.

«Jeg lover at jeg ikke skal skuffe deg.»

Ali klapper ham på skulderen og sender ham av gårde.

En jente i rosa prinsessekjole løper over plenen. Han klarer ikke la være å le da han ser henne løpe rundt barbeint.

Hun er en urkraft. Et villdyr. Zara, hans eneste datter og øyesten. Hun er ni, egentlig gammel nok til å hjelpe moren sin og de andre kvinnene med å forberede maten. Men hun kom ti år etter broren sin, og blir behandlet deretter.

Han skjemmer henne bort.

«Zara,» roper han og vinker.

Hun kommer løpende og kaster seg i fanget hans med det samme. En dag kommer hun til å tilhøre en annen mann, men enn så lenge og en stund til, er hun fortsatt bare hans. * Josef Mehrabi kaster ballen. Den flyr i en bue, men bommer på kurven og lander i en vanndam i den sprukne asfalten.

Han tørker av gummien med T-skjorta. Sensommerkvelden er uvanlig varm og lukter grillet kjøtt. Tidligere på kvelden sto han på balkongen og så bil etter bil ankomme. De var for langt unna til at han kunne skjelne hvem menneskene var. De drasset med seg griller, pledd, stoler og bord bort på gressplenen. Bilene parkerte de litt her og der.

Da skjønte han hvem det var som samlet seg.

Familien Mansour.

17

67991 Klanen – s. 17

28.11.2025 09:02

Alle i Sollentuna vet hvem de er.

Han misunte dem, at de var så mange, samholdet.

I parallellklassen til Josef går det en gutt som heter Mehmet, han er en Mansour. Ingen av lærerne tør å irettesette ham. Ingen av elevene tør å krangle med ham. I vinter begynte en ny gutt i sjuende, og han tabbet seg ut med å begynne å krangle etter at Mehmet hadde kastet en snøball i hodet på ham. Han løp etter Mehmet, felte ham og krynte ham i snøen til han begynte å blø neseblod.

To timer senere lå gutten på akutten med brukket arm.

Slektningene til Mehmet – Muhammed og Fadi – hadde kommet i bil og banket ham midt i skolegården.

Josef misunte dem den tryggheten. Fellesskapet. Styrken.

Han har bare moren sin.

Han elsker henne. Men til tross for at hun er yngre enn foreldrene til de andre barna, virker hun alltid sliten. Hun er liten. Josef, som blir ti år om et par uker, er nesten like høy.

Josef sikter mot kurven da to smågutter slentrer inn på basketbanen. De er sju–åtte år gamle. En av dem heter Azim.

Josef vet at begge tilhører Mansour-familien. De har allerede den selvsikkerheten, vant til å få det som de vil.

Josef senker armene, blir stående med ballen presset mot magen.

«Ey. Hit’a,» sier Azim.

Josef adlyder. Småguttene begynner å spille med hverandre. Josef blir stående en stund for å se om de vil involvere ham, men setter seg etter hvert med ryggen mot gjerdet.

Det går ti minutter.

Tjue.

Han begynner å bli redd for at de ikke skal gi tilbake ballen. Han fikk den allerede i juni, til tross for at han ikke har bursdag før første september. Moren hans var stolt av ham fordi rektor har sagt at han skal få hoppe over en klasse. Han skal begynne i femte i stedet for fjerde. Dessuten gir ballen ham noe å gjøre mens mamma jobber skift i hjemmehjelpen.

Han har tatt vare på den, tørket den med en fille etter hver gang han har brukt den. Den ser fortsatt ny ut, til tross for 18

67991 Klanen – s. 18

28.11.2025 09:02

at han har spilt hver dag. Han lurer på hva klokka er, burde antagelig vært hjemme allerede, men han kan ikke gå nå.

Ikke uten ballen.

Et par ungdommer kommer ut fra kjellerlokalet til bokseklubben. De går bortover med de store bagene sine som svarte skall på ryggen. En stund etter kommer Luis Fonseca.

Det er hans klubb. Han låser opp sykkelen sin og tråkker forbi basketbanen. Josef ønsker mest av alt å begynne med boksing, men han får ikke lov av mamma.

Du skal lære deg å bruke hodet, du skal lære deg å lese og skrive god svensk, ikke slåss. Det kommer du til å lære uansett, sier hun når han prøver å snakke om det.

«Hei, Josef,» roper Luis og vinker.

Han vinker tilbake, glad for å ha blitt sett.

Luis har heller ikke stor slekt, bare to døtre. Likevel er det ingen som tør å kødde med Luis, for han kan slåss.

Småguttene fortsetter å spille. Bommer på kurven. Ballen blir våt, men de tørker ikke av den. Til slutt begynner de å bruke den som fotball i stedet. Det stikker til i Josef hver gang de sparker til basketballen.

Han vet at den blir buklete og ødelagt av det.

Tre gutter kommer gående fra pendeltogstasjonen. De er eldre. Fjorten, kanskje femten? Har vide jeans og capsen bak fram. De setter seg på den andre siden av banen. En av dem tenner en sigarett, som de sender rundt. De er ikke fra Malmvägen, Josef drar ikke kjensel på noen av dem. Kanskje de er fra Rotebro? Ballen spretter bort til en av nykommerne, som plukker den opp. Han spretter ballen i bakken. Tar et par skritt og sender den til kompisen.

«Gi tilbake ballen, din horunge,» sier Azim.

Han som nettopp har tatt imot ballen, glipper med øynene mot Azim, som om han prøver å forstå hva han sa.

«Kast hit ballen, din morrapuler.»

Azim prøver å rive til seg ballen, men tenåringen strekker den opp i luften. Azim spytter på T-skjorta hans. Han slipper ballen og gir Azim en ørefik. Den er så hard at Azim mister balansen, detter på rumpa.

19

67991 Klanen – s. 19

28.11.2025 09:02

Josef holder pusten.

«Bare vent, jeg skal knulle deg.»

Småguttene går av gårde, og Josef vet hva som kommer til å skje. Ungdommene plukker opp ballen og fortsetter å spille mens de røyker og ler. Josef reiser seg. Moren hans sier at man får ting hvis man ber pent. Josef vet at det ikke stemmer, ikke her i Malmvägen i hvert fall.

Men han gjør et forsøk likevel.

«Kan jeg få ballen, den er min og jeg må hjem,» sier han.

Ungdommene hører ham ikke, eller later som om de ikke hører.

Josef setter seg og lener ryggen mot gjerdet igjen.

Først syntes han synd på dem, for de vet ikke hva som kommer til å skje, men nå bryr han seg ikke.

Han hører bildører som blir smelt igjen, og så dukker det opp fem menn. Han kjenner igjen Muhammed og Fadi, de andre vet han ikke hva heter. Bak dem går de to småguttene. Mansour-mennene kaster ikke bort tiden. Muhammed stormer bort til gutten som slo. Han prøver å rygge, men blir hindret av gjerdet. Muhammed slår et slag mot ansiktet hans. Gutten skriker, Muhammed går nærmere, fortsetter å slå. Gutten faller. Muhammed sparker ham. Fadi og de andre slektningene tar seg av de to andre. De ligger på bakken, skjermer hodet mens de blir overøst av spark.

Til slutt går Mansour-gutta lei.

«Vi stikker,» sier Muhammed.

Han snur seg. Ser på Josef. Det er som om han oppdager ham først nå.

Josef blir redd.

«Hva er det du glor på?» sier Muhammed.

«Ingenting.»

«Bra.» Blikket til Muhammed blir muntert, så smiler han.

«Hvis noen spør, har du ikke sett noe.»

Josef nikker.

«Ikke sett noe,» mumler han.

Muhammed legger armen rundt Azim, og slektningene går sin vei, rolig.

20

67991 Klanen – s. 20

28.11.2025 09:02

En av guttene som har fått juling, prøver å reise seg, men faller sammen.

Josef unngår å se på dem da han plukker opp ballen.

Det er blod på gummien. Han tørker det bort med hånden, spretter ballen i asfalten og begynner å gå hjemover. * Muhammed Mansour tar en drink der han står ved bardisken inne på nattklubben Oasen. Siden det er den eneste nattklubben i Sollentuna, er det fullt der, til tross for at klokka bare er litt over ni. Han er nitten år gammel, men har gått hit nesten hver helg siden han var seksten. Eieren tør ikke annet enn å slippe ham inn. I kveld har fetterne Muhammed og Fadi to selgere inne på klubben, de står i hvert sitt hjørne av dansegulvet og forsyner de som vil ha med kokain og amfetamin. En gjeng i Södertälje tar dopet inn til Sverige, Muhammed kjøper større partier som folkene hans pusher i Sollentuna.

Muhammed ser ut over bordene. Han får snart sitt eget sted. Han har store planer, vet om et restaurantlokale i nærheten som passer perfekt.

Fadi, fetteren hans, som har vært rundt blant gjestene for å se på jenter, kommer tilbake.

«Hei, se der,» sier fetteren og peker mellom bordene.

Muhammed skjønner at han mener to jenter som sitter sammen med en enslig gutt.

«Jentene må være modeller eller noe. Og gutten … han er homse. Altså ordentlig homse. En sånn som er stolt av å være homse.»

Fadi hater homser, akkurat som faren hans, Karim.

«Vi skal ikke slippe inn rævpulere på nattklubben vår.

Ingen zingis heller,» sier Fadi og nikker mot to svarte gutter som sitter ved et bord og drikker øl.

En blond jente i tjueårsalderen vinker til Muhammed. De lå med hverandre i forrige uke, men han husker ikke hva hun heter.

21

67991 Klanen – s. 21

28.11.2025 09:02

«Jeg skal be vaktene kaste ut den ekle homsen.»

Muhammed holder Fadi igjen i overarmen.

«Nei, la ham være.»

«Hvorfor det?»

«Fordi jeg ikke vil ha noe trøbbel.»

«Trøbbel? Det blir ikke noe trøbbel. Vaktene gjør som vi sier, det vet du.»

«Bare la det være.»

Fadi liker å slåss. Det har han gjort siden de var små. En stund, tidlig i tenårene, solgte de hasj til svenske ungdommer i Täby og Danderyd. De dro dit for å selge, men det endte ofte med at de ranet et par av dem også. Muhammed måtte stadig hindre Fadi i å skade dem. Han er lojal, adlyder alltid Muhammed. Sånn har det vært siden de var små. Muhammed kjenner at mobilen vibrer i lomma. Det er Tareq, lillebroren til Fadi.

«Det er trøbbel,» sier Tareq.

Muhammed holder for det andre øret for å høre bedre.

«Kompisen min så at en av de fyrene dere banket på basketbanen, satte seg i en politibil. De kjørte av gårde med ham.»

Muhammed ser på knokene sine, de er røde og hovne etter bearbeidingen av trynet på fyren.

«Hvem av dem var det?»

«Vent.»

Mens han hører at Tareq snakker med noen, går han fra bardisken mot utgangen. Han nikker til vaktene og stiller seg på uteserveringen, der røykerne har samlet seg.

«Han hadde hvit T-skjorte.»

«Vi fikser det.»

Muhamed legger på. Henter Fadi. Fetteren tok lommebøkene til guttene mens de lå nede.

«Du tok sakene deres, ikke sant? Gutta fra basketbanen?»

«Ja, hvordan det?»

«Kom.» De går litt unna. Muhammed gjenforteller det Tareq har sagt.

22

67991 Klanen – s. 22

28.11.2025 09:02

«Vi må finne ut hva han heter.»

De går mot bilen til Fadi, som står parkert i en tverrgate.

Fadi har ikke førerkort, men har kjørt rundt i den røde BMW-en han har fått av faren sin siden han var seksten. Han åpner passasjerdøra, finner fram tre lommebøker og gir dem til Muhammed. To av guttene har ID-kort, men Muhammed er sikker på at ingen av dem hadde hvit T-skjorte. Det er ikke noe ID-kort i den tredje lommeboka, men et medlemskort fra en fotballklubb i Bro. Gutten heter Ringdahl til etternavn.

Han tar fram mobilen, åpner Eniro og får et treff i Bro. Det viser seg at adressen ligger i et rekkehusområde. * Josef og moren Fatima sitter på balkongen og ser ut over gårdsplassen. Fra leilighetene under lyder det musikk og samtaler på diverse språk. Et par krangler. Pendeltoget suser forbi. De drikker jordbærsaft med klirrende isbiter. Han ser på moren sin og tenker at han elsker henne. Samtidig får han dårlig samvittighet fordi han skulle ønske at det ikke bare var de to.

Hun jobber i hjemmehjelpen. Sykler mellom boligene til de gamle og handler for dem, hjelper dem å dusje, holder dem med selskap. Av og til er Josef med. Holder seg fast på bagasjebrettet mens de suser mellom leilighetene. De andre i klassen pleier å erte ham og si at moren hans tørker gamlinger i rumpa. Da skammer han seg. Han liker de gamle, rynkete menneskene som alltid er snille mot ham og byr på kaffe og kaker. Her forleden fikk han en VHS-spiller og en hel kasse med VHS-kassetter av en dame. Han har allerede sett alle filmene. Han likte best Rasmus på loffen, selv om Brødrene Løvehjerte også var bra. Han vet ikke hvorfor han likte Rasmus på loffen så godt, men kanskje det er fordi Rasmus også er ensom og ikke har noen pappa.

«Det ble bråk på basketbanen i dag,» sier han.

«Var du involvert?»

23

67991 Klanen – s. 23

28.11.2025 09:02

Han rister på hodet.

«Nei, noen andre. Fra Mansour-familien.»

Han forteller hva som skjedde, men utelater at de tok ballen hans først. Han vet ikke hvorfor, men det føles som om moren hans også blir lei seg når noen er slemme mot ham.

Og hun kan uansett ikke gjøre noe med det.

Hun er for liten og for svak, akkurat som han.

«At ingen setter en stopper for de gangsterne. De eier ikke skam.»

«Jeg skulle bare ønske …»

Josef blir stille, tar en slurk av jordbærsaften.

«Hva skulle du ønske, Josef?»

«Det var ingenting.»

Han hadde tenkt å si at han gjerne skulle hatt noen som kunne beskytte ham der ute. Som de to småungene hadde.

Noen å hente, gjemme seg bak. Hun strekker fram hånden, tar hans. Hendene er nesten like store.

«Jeg elsker deg,» sier hun.

Hun ser på hånden hans, rister på hodet.

«Du har de samme hendene som han. Som faren din.»

Fatima tar karaffelen med jordbærsaft og skjenker til dem.

«Hvorfor dro han?»

Noen ler nedenfor dem, en hund bjeffer et eller annet sted.

«Fordi han ikke taklet å dele kjærligheten min med deg.

Han ville gjøre noe annet. Han var ikke lagd for å være forelder.»

Josef suger til seg hvert ord.

«Hvordan er det?» «Å være forelder?»

«Ja.» Hun smiler. Han elsker at hun smiler. Så glir smilet bort.

Hun blir alvorlig.

«Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det.»

Hun holder inne litt.

«Jeg tenker ofte på at jeg kommer til å dø før deg. Og da blir jeg trist.»

Josef blir forvirret.

24

67991 Klanen – s. 24

28.11.2025 09:02

«Skulle du ønske at jeg døde før deg?»

Hun rister på hodet.

«Nei, det er ikke det jeg mener. Det er fordi … fordi jeg ikke orker tanken på at du skal dø en dag, og at jeg ikke er der for å trøste deg når du gjør det. At du skal være alene i døden, uten meg. Uten mammaen din.»

De sitter tause. Han begynner å plystre på «Loffervisen».

Det gjør han stadig etter han så Rasmus på loffen.

Noen unger kaster kinaputter nede på gårdsplassen.

«Jeg vil begynne å trene hos Luis Fonseca,» sier han.

Hun sukker.

«Hvorfor vil du lære å slåss?»

«Fordi man må kunne det.»

«Jeg kan ikke bokse, og jeg har klart meg ganske bra.»

Han himler med øynene.

«Du er jente. Jenter trenger ikke å slåss.»

Hun smiler. Men det er ikke det vanlige, åpne smilet. Nei, det er et smil som bærer på noe annet: sorg.

«Du skulle bare visst. Vi kvinner slåss mer enn dere, vi gjør det bare på en annen måte.»

Josef plukker opp en isbit fra glasset og putter den i munnen. Det iser i tennene, men han liker det.

«Jeg vil …»

Han blir stille. Det er pinlig å si det. Latterlig.

«Hva vil du?»

Han ser bort idet han sier det, for han vil ikke takle det hvis hun ler av ham.

«Jeg vil kunne slåss for deg. For å kunne … forsvare deg.

Oss.» Da han kikker på henne, oppdager han til sin lettelse at hun ikke ser ut som om han har sagt noe morsomt.

«Mot hvem, Josef? Hvem vil du forsvare oss mot?»

«Mot … alle.»

«Du …»

Noen hoster nedenunder. Fatima kikker ned i sprekken mellom rekkverket og gulvet. Så reiser hun seg, løfter hånden og vinker.

25

67991 Klanen – s. 25

28.11.2025 09:02

«Hei.» Josef hører at hun får et mumlende svar. Han reiser seg og presser brystet mot rekkverket. Mannen nedenfor dem er i sekstiårene, han heter Nino Moltasanti og driver en liten restaurant litt bortenfor.

«Stakkars Nino,» sier Fatima da de setter seg igjen.

«Hvorfor er det synd på ham?»

«Fordi klokka er halv ni på en fredag og han har allerede stengt restauranten. Det betyr at han ikke hadde noen gjester. Han gjør jo alt selv. Lager maten, serverer, vasker opp.»

Josef føler ingen sympati med Nino. Gubben er sur og korthugd, til tross for at Fatima alltid er hyggelig mot ham. Josef avskyr folk som ikke behandler moren hans bra.

Dessverre er det en ganske lang liste.

«Vet du hvem som vasket opp på Ninos før? Ali Mansour.

Da han kom til Sollentuna, var det Nino som ga ham jobb.»

Josef har vanskeligheter med å se for seg Ali Mansour – Mansour-familiens overhode – slite med skitne tallerkener og gryter nede på Ninos.

«Vet du hva som er så trist?»

En nyhetssending på arabisk strømmer ut fra et åpent vindu. Volumet er høyt. Noen hysjer på et barn som begynner å gråte.

«At Ninos er en veldig god restaurant. Folk kom fra hele Stockholm for å spise der. Avisene hyllet ham. Han var til og med på TV og lagde mat. Men nå … nå er det alltid tomt, tiden har løpt fra ham.»

«Er det derfor han alltid er så sint?»

Hun nikker.

«Ja, det er nok det.»

En kort ordveksling blusser opp på en av balkongene over dem. Døra blir smelt igjen. Noen tenner en sigarett. Josef lukker øynene og snuser inn røyklukten.

«Det du sa i stad,» sier Fatima.

Josef har fortsatt øynene lukket.

«Hva da?»

26

67991 Klanen – s. 26

28.11.2025 09:02

«Om å forsvare meg. Slåss for oss.» Josef åpner øynene, snur seg mot henne. «Det er min jobb. Jeg er moren din og jeg slåss for deg. Mot alle. Også mot Ali Mansour, hvis det skulle trengs. Forstår du det?» * Klokka er noen minutter over midnatt og det er mørkt ute.

Muhammed Mansour, fetteren Fadi og to yngre slektninger sitter i BMW-en i rekkehusområdet i Bro. Gardinene er trukket for i rekkehuset til familien Ringdahl. I oppkjørselen står det en rød Volkswagen Passat. Fadi har en butterflykniv, de to andre i baksetet har hvert sitt balltre. Muhammed er utstyrt med en slåsshanske.

De venter på at han skal ta avgjørelsen, sånn har det alltid vært. Til tross for at Fadi er et år eldre enn lederen Muhammed. Han ser fra Passaten til ytterdøra, og bestemmer seg, forklarer de andre hva de skal gjøre, før han går ut av bilen.

Muhammed sniker seg inn i oppkjørselen. Stiller seg bak hushjørnet. Han syns han hører brus fra en TV. Sender en tekstmelding til Fadi.

Nå, skriver han.

Dørene på BMW-blir åpnet. Tjue sekunder senere blir alarmen på Passaten utløst.

Han drar på seg slåsshansken og hører at ytterdøra blir åpnet. Noen går i oppkjørselen. Muhammed kikker fram rundt hjørnet, ytterdøra er åpen.

Han går inn i gangen. En TV flimrer i stua. Han går inn på kjøkkenet, oppvaskbenken er tørket ren. Han åpner forsiktig en skuff og tar fram en stor kjøkkenkniv. Samtidig hører han at ytterdøra blir lukket. Den som gikk ut for å sjekke bilen, går tilbake til TV-en. Muhammed sniker seg bort til ytterdøra og låser opp. De tre andre stormer inn i gangen.

Mannen får øye på dem. Han reiser seg idet de strømmer inn i stua. Fadi kaster seg over ham og presser ham ned i sofaen.

«Hvem er dere?» gisper han.

Muhammed går sakte mot ham med den store kjøkken27

67991 Klanen – s. 27

28.11.2025 09:02

kniven foran seg. Han vifter langsomt med den foran ansiktet på mannen.

«Sønnen din har snakket med politiet.»

«Nei, han sa ingenting. De spurte, men han svarte ikke.»

«Vi skal snakke med ham.»

Et skrik skjærer gjennom luften.

Muhammed snur seg og oppdager en kvinne i blå pysjamas ved trappeavsatsen opp til andre etasje. En av guttene løper bort, slenger henne i gulvet og holder henne nede. Han presser hånden over munnen hennes for å få henne til å være stille.

«Vis meg rommet til sønnen din.»

Muhammed røsker mannen opp av sofaen. Fadi tar tak i armen hans og drar ham med.

«Vær så snill,» trygler han.

«Vis meg,» roper Muhammed. Moren ligger på gulvet og ser på med store øyne mens de går mot overetasjen. I trappa henger det innrammede bilder av familien. Tre barn. Gutten, som Muhammed knuste nesen på tidligere, er eldst. Da de åpner døra til soverommet og tenner lampa, er senga tom.

Muhammed oppdager ham med det samme. Han sitter i hjørnet, vendt bort med hendene foran det blåslåtte ansiktet og hulker.

Fadi ler.

«Ikke vær redd,» sier faren. «De vil bare snakke. De skal ikke skade oss.»

Muhammed drar sønnen opp på beina, dytter ham inn i veggen og fakker ham før han faller i gulvet.

«Vær så snill, ikke slå ham, ikke skad ham,» trygler faren.

Gutten gråter, vil ikke møte blikket til Muhammed.

«Se på meg,» sier han.

Men han klarer ikke å få tak i blikket, klarer ikke å trenge inn. Han snur seg mot Fadi, som står ved siden av faren.

«Dra til ham.»

Muhammed trenger ikke å be fetteren to ganger. Fadi begynner umiddelbart på oppgaven. Han drar til faren på nesen, setter seg over skrevs på ham i senga og denger løs.

28

67991 Klanen – s. 28

28.11.2025 09:02

«Det holder,» sier Muhammed.

Fadi slår et siste slag. Mannen ligger halvt bevisstløs på senga.

Muhammed snur seg mot gutten.

«Hvis du snakker med politiet igjen, kommer vi tilbake.

Vi kommer oss inn når vi vil. Hvis dere bytter lås, venter vi på dere utenfor, på jobben deres, på skolen.»

Han gir sønnen en ørefik.

«Se på ansiktet mitt. Jeg er ikke redd for å vise det. Jeg er ikke redd for politiet eller noen andre. Jeg er Muhammed Mansour.»

De fire guttene har satt igjen bilen i Sollentuna og kjører fram og tilbake på E4 i den røde Passaten til familien Ringdahl. Fadi kjører. Han presser kombien opp i hundre og femti. Klokka er halv tre på natta. De røyker sigaretter, drikker brennevin og hører på musikk.

«Det begynner å bli tomt for bensin,» sier Fadi.

Muhammed lener seg fram. Den røde lampa lyser.

«Kjør til Tegelhagen.»

Fadi svinger av mot Edsviken.

Hodet snurrer, han er beruset.

Lykkelig.

Han skal få nattklubben sin, faren stoler på ham.

De går ut av bilen ved badeplassen, men lar bildørene stå åpne. Muhammed åpner buksesmekken og pisser på setene.

Da han har tømt blæra, drar han opp buksa og snur seg mot vannet.

«Jeg skal overta denne byen, hele fuckings landet,» roper han. «Bare vent, så skal dere få se.»

67991 Klanen – s. 29

28.11.2025 09:02

«Den beste krimromanen jeg har lest på mange år …

Klanen‑trilogien vil bli en skandinavisk krimklassiker.»

Aslak Nore

SERIEN OM POLITIETTERFORSKER VANESSA FRANK:

Danderyds sykehus, 1. september 1997. To barn blir født:

en gutt og en jente som kommer til å vokse opp på hver sin side av Sollentuna. Josef, med en enslig, innvandret mor.

Antonia, i en kjernefamilie i øvre middelklasse.

Josef vokser opp i Malmvägen og ser hvordan Klanen tar kontroll over gaten. Her finnes ingen lov – bare familien Mansour. Han ønsker ikke å bli en del av dem, men alternativene er få for en ung gutt som vil beskytte moren og vennene sine. Politimannen Hjalmar ser hvordan hjembyen hans sakte, men sikkert faller i Klanens vold – har han i det hele tatt en sjanse til å stoppe Klanen?

I Vanessa Frank-serien fokuserer han på samfunnsaktuelle utfordringer som høyreradikale, incels, islamister, gjengkriminalitet og «svenske tilstander». Serien består av Ildlandet (2020), Rottekongen (2021), Enkene (2022), Kokain (2023), X (2023), Bestselger (2024) og Ingen (2025).

Klanen er den første boken i en ny trilogi om æresvold, familierelasjoner, menneskers ulike livsvilkår – og om kjærligheten som bryter ned alle murer.

Alle bøkene er oversatt av Inge Ulrik Gundersen, medlem av Norsk Oversetterforening.

Forfatterportrett: Rickard L. Eriksson Omslagsdesign: Michael Ceken Omslagsfoto: Freepik

Familiens overhode, Ali Mansour, leder Klanen med presisjon. Sønnen Muhammed blir oppdratt til en dag å ta over virksomheten, mens datteren Zara går fra å være Alis øyensten til en kvinne som må kontrolleres. Samtidig begynner Antonias verden – den hun alltid har tatt for gitt – å slå sprekker, og hun drømmer om å komme seg langt bort fra villaområdet i Sollentuna.

«Klanen er en av de beste krimhistoriene jeg har lest de siste årene. Pascal Engman er en utrolig historieforteller, og han overgår stadig seg selv med hver ny roman.»

Camilla Läckberg

KLANEN

PASCAL ENGMAN (f. 1986) er journalist og var tidligere en av Expressens mest profilerte reportere. Han har på kort tid blitt en av de mest leste svenske forfatterne i sin generasjon. Siden debuten Patriotene (2018) har han blitt hyllet av kritikere for sin skarpe observasjonsevne og tydelige samfunnskritikk.

KLANEN

Omslagsdesign:

ILDLANDET: Niklas Linblad

ROTTEKONGEN, ENKENE, KOKAIN, X, BESTSELGER, INGEN: Elina Grandin