66 |
KAPITTEL 10
rasjonssenteret i hjernestammen. Dette senteret reagerer hovedsakelig på nivået av karbondioksid i arterieblodet. Er dette høyt, vil frekvensen øke (se senere). Respirasjonsfrekvens på under 9 og over 20 kan tyde på at pasientens tilstand er alvorlig (Gardner-Thorpe mfl. 2006, Goldhill mfl. 2005). Dybde. Respirasjonen kan beskrives som dyp eller overflatisk. Ved normal hvilepust vil en ikke se så mye bevegelse i brystkassen, men derimot at magen hever og senker seg i jevn takt; en «puster med magen» (diafragmarespirasjon, se også s. 68). Mengde luft per inspirasjon kalles tidevolum. Mengden varierer med respirasjonsdybden, men i hvile er volumet hos voksne normalt ca. 500 ml. En puster ut samme mengde som en har pustet inn. Ved å multiplisere antall åndedrag per minutt med tidevolumet (antall milliliter per åndedrag) får vi minuttvolumet eller minuttventilasjonen. En helt gjennomsnittlig minuttventilasjon er omtrent 500 ml x 15 = 7500 ml (7,5 liter) luft. Dersom en puster maksimalt ut for deretter å trekke pusten helt inn, vil en få i seg ca. 5 liter luft. Det maksimale volumet en person kan puste inn på én gang, kalles vitalkapasiteten. I hvile bruker en altså bare ca. 10 % av lungenes kapasitet, og det betyr at en har mulighet til å øke lungevolumet betraktelig ved for eksempel fysisk aktivitet. Det gjøres ved å øke både frekvens og tidevolum. Se også boka Menneskets fysiologi (Sand mfl. 2001).
Tabell 11.1 Normalverdier for voksne Respirasjonsfrekvens Tidevolum (mengde inspirasjonsluft per inspirasjon) Minuttvolum (frekvens x tidevolum) Vitalkapasitet (maksimal inspirasjon etter maksimal ekspirasjon)
101510 GRMAT Grunnleggende sykepleie 2 110101.indb 66
12–16 per minutt 500 ml 7,5 l 5l
Både lungevevet og brystveggen er normalt ettergivende. Brysthulen, og dermed også lungene, utvider seg når respirasjonsmusklene trekker seg sammen, slik at lufta strømmer inn. Dersom lungene har begrenset mulighet til å utvide seg, vil brystkassen heve seg mindre enn normalt. Slik begrensning, eller restriktivitet (derav betegnelsen restriktive lungelidelser), hemmer respirasjonen. Begrensningene kan for eksempel skyldes forandringer og stivhet i brystkassen, som ved alvorlig kyfose (pukkelrygg) og ved Bekhterevs sykdom, eller svekkelse i respirasjonsmuskulaturen som ved muskelsvinn. Smerter i både bryst og buk vil kunne begrense dybden på respirasjonen. Minuttventilasjonen kan øke (hyperventilasjon) eller minke (hypoventilasjon) ved hjelp av endringer i dybden og/eller frekvensen. Slike endringer i dybde og frekvens kan være et resultat av kroppens regulering av blodets innhold av oksygen og karbondioksid. Om for eksempel karbondioksidinnholdet er økt, vil pusten bli raskere og dypere for å bli kvitt dette overskuddet. Selv om respirasjonssenteret regulerer tempoet og dybden på pusten, kan vi til en viss grad viljestyre respirasjonen. Vi kan enten holde pusten helt, puste overflatisk og sakte (hypoventilere) eller øke ventilasjonen ved hjelp av både frekvens og dybde (hyperventilere); karbondioksidinnholdet i blodet vil uansett påvirkes. Ved hyperventilasjon luftes det ut for mye karbondioksid, og ved hypoventilasjon for lite. Derfor vil den automatiske reguleringen etter kort tid overstyre viljen. Endret pustedybde. Pustedybden er med på å avgjøre hvor mye oksygen som pustes inn, og hvor mye karbondioksid som pustes ut. For mye eller for lite utlufting av karbondioksid skjer ved henholdsvis hyper- og hypoventilering. Hypoventilering. En person som puster overflatisk, sakte eller begge deler, slik at minuttvolumet synker, hypoventilerer. Ved overflatisk respirasjon ses bevegelser i øvre del av brystkassen, og inspirasjonene er korte. Da blir ikke kroppen kvitt tilstrekkelig mye karbondioksid, og blodets karbondioksidinn-
13.07.11 14.24