48 |
KAPITTEL 2
WHOs helsedefinisjon – helse som ideell målsetting Innledningen til det som kalles WHOs grunnlov, har et avsnitt som har betegnelsen WHOs helsedefinisjon. Denne definisjonen fra 1946, som er velkjent og mye brukt, lyder slik:
Helse er ikke frihet fra sykdom og svakhet, men fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære).
Selv om definisjonen beskriver en utopisk idealtilstand som er urealistisk for mange av de pasienter en sykepleier har ansvar for, finner vi det likevel riktig å gi en kort presentasjon av den. WHOs definisjon er eldre enn mange av de synene på helse som presenteres senere i kapitlet, og var på mange måter revolusjonerende da den kom. Da Verdens helseorganisasjon ble stiftet i 1946, var formålet å koordinere det internasjonale arbeidet for å bedre helsetilstanden til hele verdens befolkning. Definisjonen bærer preg av å være skrevet i en tid med stor optimisme og tro på en fredelig og konstruktiv framtid for verdens befolkning. Det nye i denne helsedefinisjonen var at den eksplisitt tok utgangspunkt i menneskets ulike dimensjoner, på en slik måte at den rommer både den kroppslige (fysiske), den mentale (psykiske) og den sosiale dimensjonen hos mennesket. Samspillet mellom kropp og sjel og personens samspill med miljøet likestilles og anses dermed som like avgjørende for menneskets helse. WHOs helsedefinisjon representerte et viktig skritt bort fra en rent sykdomsorientert helseoppfatning. Det var i første rekke dette som bidrog til at definisjonen ble hyppig benyttet i forbindelse med sykepleie. Menneskets åndelige dimensjon er ikke eksplisitt nevnt i definisjonen. Et annet viktig poeng var at denne definisjonen legger vekt på den subjektive siden ved helse. Helsa var ikke lenger bare
0000 Grunnleggende sykepleie 1 100101.indb 48
knyttet til det objektivt målbare, men fikk et sterkt individuelt og subjektivt aspekt. Den enkeltes egne utsagn om opplevelse av trivsel, tilfredshet, mestring og glede – eller av mistrivsel, motløshet, meningsløshet og apati – ble med dette avgjørende for å forstå hva god helse er. Dermed ble det åpenbart at det har mening å snakke om god helse til tross for sykdom, og om fravær av god helse til tross for at sykdom objektivt sett ikke kan påvises. Dette synet bekreftes i et folkelig syn på helse som rangerer trivsel høyt. WHOs helsedefinisjon har vært sterkt omdiskutert, og drøftes fortsatt. Enkelte hevder at den definerer en tilstand som er uoppnåelig i en ufullkommen verden, og at den dermed er uten verdi. De mener at innholdet er så krevende at bare svært få mennesker oppfyller definisjonen bokstavelig, slik at den får liten praktisk betydning. Men den er ikke ment som en operativ definisjon, det vil si som et mål som nasjonenes helsetjeneste skal kunne oppfylle. Den må forstås som en prinsipperklæring i WHOs grunnlov. Slik vurdert har den stor verdi. Det at den legger vekt på samspillet mellom menneske og miljø, gir viktige signaler til alle land tilsluttet WHO. Helsefremmende strategier gis dermed et langt videre innhold enn det å forebygge sykdom. Slik sett har WHOs definisjon hatt en sterk signaleffekt når det gjelder å etablere et paradigmeskifte i synet på helse og sykdom. I våre dager arbeider WHO særlig for å fremme global helse (se s. 35) og iverksette strategier for å bedre helsa spesielt hos barn, kvinner, urbefolkninger og fattige i ulike deler av verden (WHO 2009a, b og c).
Katie Erikssons helsebegrep Den finske sykepleieren Katie Eriksson har utført et omfattende arbeid knyttet til helsebegrepet (1989). Figur 2.3a viser fire posisjoner hun knytter til en persons helse. Det er kulturelle forskjeller både i opplevelsen av helse og i opplevelsen av velvære, slik figur 2.3b viser. Som et eksempel kan nevnes at det gjennomgående synes å være ulike normer for smerteatferd
14.02.11 12.44