0000 101984 GRMAT #46545AB.book Page 38 Tuesday, April 17, 2012 3:59 PM
Del 1
Teoretiske perspektiver og metode
kan et gen innebære en påvirkbarhet som fører til sårbarhet for skjevutvikling under noen oppvekstforhold og mer positiv utvikling under andre oppvekstforhold. Barn med genvarianten DRD4 (som påvirker effektiviteten til dopaminreseptorene i hjernen) viser mer utagerende atferd enn barn uten denne genvarianten når de vokser opp med lite sensitive mødre, mens de viser mindre slik atferd enn barn uten denne genvarianten når de vokser opp med sensitive mødre (Bakermans-Kranenburg og van IJzendoorn, 2006). Det er derfor ikke riktig å si at DRD4 innebærer negativ sårbarhet, den er like mye et grunnlag for en positiv utvikling: Mødrenes sensitivitet bestemmer om DRD4 vil bidra til positiv eller negativ utvikling, og DRD4 har betydning for hvor stor forskjell mødrenes sensitivitet gjør (se Belsky og flere, 2007). Resultatene demonstrerer samtidig at statistiske sammenhenger mellom gener og bestemte utviklingsresultater ikke er nok til å forklare utviklingsforløpet; forklaringen må også omfatte andre biologiske og erfaringsmessige forhold av betydning (se også kapittel 4).
Utviklingspsykopatologi
38
En forståelse av utviklingsprosessen og kunnskap om forhold som kan bidra til og hindre utviklingen av vansker, gjør det mulig å identifisere sårbare barn og risikomiljøer tidlig, og dermed å forebygge senere vansker. Utviklingspsykopatologien er en flerfaglig tradisjon med forskere og praktikere som søker å avdekke og påvirke prosessene som ligger til grunn for ulike psykiske vansker. Den bygger på en utviklingspsykologisk tenkemåte og ser både psykiske vansker og fravær av slike vansker som konsekvenser av sårbarhet og motstandsdyktighet hos barn og risiko og beskyttelse i oppvekstmiljøet. Den legger vekt på å forklare selve utviklingsprosessen, og skiller seg dermed fra tilnærminger som i større grad bygger sine antakelser om psykiske vansker på tilstedeværelsen av bestemte gener eller avgrensede erfaringer (Sroufe, 1997, 2007). Fordi psykopatologi representerer et avvik fra normal fungering, må identifisering, diagnostisering, behandling og forebygging av psykopatologi nødvendigvis bygge på kunnskap om normale utviklingsforløp. Utviklingspsykopatologien integrerer kunnskap om normale og avvikende utviklingsprosesser, og mener at all tilpasning og mangel på tilpasning gjennom livsløpet må forstås ut fra et utviklingsperspektiv, der biologiske, psykologiske og sosiale forhold bidrar både til en sunn utvikling under normale
eller vanskelige forhold og til framveksten av psykopatologi. Den legger også vekt på å avdekke hvordan forskjellige utviklingsstier kan føre fram til den samme tilstanden (ekvifinalitet), og hvordan en sårbarhet eller risiko kan føre til ulike psykiske vansker (multifinalitet). Ut fra et utviklingspsykopatologisk perspektiv er det et mål å «oversette» kunnskap fra forskning til praksis, forstå hvert barns unike utviklingssti, og legge til rette de forebyggende og behandlingsmessige tiltakene som egner seg best for det enkelte barn (Cicchetti og Toth, 2009; Rutter og Sroufe, 2000).
Prosess og resultat Det er to hovedmåter å beskrive utvikling på, enten den forløper normalt eller avvikende. For det første kan man beskrive den prosessen barn går igjennom, for det andre de evnene og ferdighetene barn vanligvis har på ulike alderstrinn, altså resultatene av utviklingsprosessen. Begge deler gir nyttig kunnskap, men i en utviklingspsykologisk tenkemåte er hovedspørsmålet hva som skaper nye evner og ferdigheter, og overganger fra én tilstand til en annen. Enhver forklaring av et utviklingsfenomen må derfor rette seg mot prosessen. Jaan Valsiner (1987) skiller mellom teorier som legger vekt på prosess og resultat (tabell 1.2). Statiske teorier beskriver barns ferdigheter og evner, og sammenhenger mellom dem på ulike alderstrinn. Dynamiske teorier prøver å forklare selve utviklingsprosessen. Et eksempel på forholdet mellom prosess og resultat er stadiene og tilpasningsfunksjonen i den kognitive utviklingsteorien til Piaget. De fire stadiene er produkter av utviklingsprosessen, en beskrivelse av det barn kan i den omtrentlige aldersperioden hvert stadium vanligvis omfatter. Den tilpasningen hos barn som ifølge Piaget skaper overganger fra ett stadium til et annet og gjør at deres tenkning endrer seg kvalitativt, består blant annet av prosessene likevekting, assimilasjon, akkommodasjon og organisering. Assimilasjon vil si at ny erfaring blir tilpasset de begrepene barn har dannet seg, mens akkommodasjon tilpasser begreper barn har, til ny erfaring; organiseringen er den indre samordningen av begrepsmessig kunnskap, mens likevekting er selve drivkraften i prosessen ved stadig å søke å rette opp kognitive ubalanser som oppstår (se side 214). Det er disse teoretiske begrepene Piaget bruker til å forklare utviklingen, stadiene bruker han til å beskrive utviklingsresultatet.