Page 1

© ALI EISENACH

FITZPATRICK

BECCA FITZPATRICK bor i Colorado, USA: Fallen engel (Hush Hush) er hennes første roman. Denne mørke, romantiske, mystiske og forførende romanen er på kort tid blitt en internasjonal megabestselger, og utgiverrettighetene er solgt til mer enn førti land. Oppfølgeren Crescendo kommer i 2012.

Øynene til Patch var svarte sirkler. De fikk med seg alt og avslørte ikke noe. Ikke at jeg ønsket å vite mer om Patch. Ettersom jeg ikke likte det jeg så på overflaten, tvilte jeg på at jeg ville like det som skjulte seg i hans innerste. Bortsett fra at det ikke var helt sant. Jeg likte ganske mye av det jeg hadde sett. Lange, slanke muskler i armene, brede, men avslappede skuldre, og et smil som var dels lekent, dels forførende. Jeg strevde litt med å bli enig med meg selv, prøvde å overse det som begynte å føles uimotståelig.

Nora faller viljeløst og absolutt mot bedre vitende for den mystiske Patch – gutten med det hånlige smilet, det gjennomborende blikket og den ubehagelige evnen til å vite hva hun tenker og hvor hun er til enhver tid. Plutselig befinner hun seg i et kaos av farlige situasjoner og uforklarlige hendelser – den urgamle kampen mellom de udødelige. Patch er en fallen engel som ønsker å bli menneske. For å redde ham og gi ham vingene tilbake, må hun ofre seg selv. Men vil han la henne gjøre det? Nora vet snart ikke hvem hun kan stole på. Hun skjønner at hun må velge: Enten gi opp motstanden og bli hans, eller komme seg så langt unna som bare mulig. Men når sannheten om Patch begynner å gå opp for henne, er det for sent å snu …


Fallen engel.indd 2

22.06.11 16.25


B E C CA F I T Z PAT R I C K

OV E R S AT T AV JAN CHR. NÆSS

Fallen engel.indd 3

22.06.11 16.25


Tekst © Becca Fitzpatrick 2009 Originalens tittel: hush, hush Første gang utgitt av Simon & Schuster Books for Young Readers 2009 Published by agreement with Simon & Schuster Books for Young Readers, New York, New York, USA, through Sane Töregard Agency. All rights reserved. Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2011 Omslagsillustrasjon: Lucy Ruth Cummins Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2011 Papir: 70 g Ensolux Cream (1,6) Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 13,5/18 ISBN 978-82-05-41315-3 www.gyldendal.no

Fallen engel.indd 4

22.06.11 16.25


Ett er sikkert: Vi hadde en fantasifull barndom. Og til Justin. Takk for at du ikke valgte kurset i japansk matlaging – Jeg elsker deg.

Fallen engel.indd 5

22.06.11 16.25


For Gud

skĂĽnte ikke engler som hadde syndet,

men styrtet dem ned i avgrunnen, hvor de holdes i varetekt med mørkets lenker til dommen.

Peters andre

Fallen engel.indd 6

brev til romerne,

2:4

22.06.11 16.25


PROLOG

LOIRE-DALEN, FRANKRIKE NOVEMBER 1565

Chauncey var sammen med en bondedatter på den gresskledde bredden av Loire-elven da stormen kom rullende. Ettersom han hadde sluppet vallaken løs på beite i engen, ble han nødt til å gå tilbake til chateauet på egne ben. Han slet en sølvspenne løs fra skoen sin, presset den inn i pikens håndflate og så etter henne mens hun sprang av gårde med gjørmen sprutende opp etter skjørtekantene. Så trakk han på seg støvlene og trasket hjemover. Regnet falt tett over det mørknende landskapet rundt Château de Langeais. Chauncey skrittet med lette steg over jordbunnen og fordypningene som markerte kirkegårdens graver – selv i tykk tåke ville han lett ha funnet veien hjem herfra uten frykt for å gå seg bort. Det var ingen tåke i kveld, men dårlig sikt likevel i mørket og det piskende regnet.

Fallen engel.indd 7

22.06.11 16.25


Chauncey oppfattet en bevegelse i utkanten av synsfeltet og vred hodet til venstre. Noe som ved første øyekast hadde fortonet seg som en stor engel på en gravstein rett ved, reiste seg i sin fulle høyde. Dette var verken stein eller marmor, men en gutt med armer og ben. Han var naken på overkroppen, barbent og ikledd en fattigslig bukse som hang langt ned på hoftene. Gutten hoppet ned fra gravsteinen så regndråpene skvatt av de svarte hårtuppene og rant ned i ansiktet. Han var mørk som en spanjol i huden. Hånden til Chauncey gled mot sverdskjeftet. «Hvem går der?» Guttens lepper kruste seg til et lite smil. «Du driver ikke gjøn med greven av Langeais,» advarte Chauncey. «Jeg spurte etter navnet ditt. Svar.» «Greve?» Gutten lente seg mot et forvridd piletre. «Eller bastard?» Chauncey trakk sverdet. «Det tar du tilbake! Min far var greven av Langeais. Jeg er greven av Langeais nå,» la han klønete til og forbannet seg selv innvendig. Gutten ristet dovent på hodet. «Den gamle greven var ikke din far.» Den blodige fornærmelsen fikk det til å koke i Chauncey. «Hva med din far?» sa han og truet gutten med sverdet. Han kunne ikke navnene på alle sine undersåtter ennå, men han var i ferd med å lære dem å kjenne. Han aktet ikke å glemme denne guttens slekts8 Fallen engel.indd 8

22.06.11 16.25


navn. «Jeg gir deg én sjanse til,» sa han lavt og gned seg i ansiktet for å få vekk regnet. «Hvem er du?» Gutten tok noen skritt frem og skjøv sverdbladet til side. Med ett virket han eldre enn Chauncey først hadde antatt, kanskje til og med ett eller to år eldre enn Chauncey selv. «Jeg tilhører Djevelens flokk,» svarte han. Chauncey kjente en krampetrekning av frykt i magen. «Du er sinnssyk,» sa han med stramme kjever. «Ikke sperr veien for meg.» Bakken krenget under Chauncey. Det eksploderte i rødt og gull på netthinnene hans. I neste øyeblikk satt han sammenkrøket og grov fingerneglene inn i lårene. Han tittet gispende og blunkende opp på gutten mens han forsøkte å fatte hva som var skjedd. Tankene spant ukontrollert, som om det ikke var han som kontrollerte dem. Gutten satte seg på huk så de kunne se hverandre rett inn i øynene. «Hør nøye etter. Jeg er her for å avkreve deg noe. Jeg drar ikke før jeg har fått det. ­Skjønner du?» Chauncey strammet kjevene og ristet på hodet for å vise at han ikke trodde sine egne ører – for å vise at han ikke lot seg knekke. Han prøvde å spytte på gutten, men spyttet bare rant nedover haken hans, tungen nektet å adlyde ham. Gutten lukket hendene sine om Chaunceys – de var brennende varme, og han skrek. 9 Fallen engel.indd 9

22.06.11 16.25


«Jeg krever at du underkaster deg meg,» sa gutten. «Gå ned på ett kne og sverg på din underdanighet.» Chauncey beordret strupen til å le avvisende, men den snørte seg sammen og fikk ham til å hoste og harke. Han knakk sammen i det høyre kneet som om noen hadde sparket i det bakfra – enda det ikke var noen bak ham – og snublet fremover i gjørmen. Han bøyde seg til siden og brakk seg. «Sverg,» gjentok gutten. Chauncey var så varm at han fikk røde flekker på halsen, og han måtte bruke alle sine krefter på å lage to svake knyttnever av hendene. Han lo av seg selv, men det var ingenting morsomt ved situasjonen. Han hadde ingen anelse om hvordan det hang sammen, men det var gutten som plantet denne kvalmen og svakheten i ham. Det ville ikke forsvinne før han avla eden. Han skulle si det han måtte, men han lovte seg selv at han skulle knuse gutten for denne ydmykelsen. «Herre, jeg underkaster meg din vilje,» sa Chauncey spydig. Gutten dro Chauncey på bena. «Møt meg her ved inngangen til den hebraiske måneden cheshvan. Jeg behøver dine tjenester i de to ukene mellom nymåne og fullmåne.» «To … uker?» Chauncey kjente seg gjennomstrømmet av et raseri så tungt at han vaklet under byrden. «Jeg er greven av Langeais!» 10 Fallen engel.indd 10

22.06.11 16.25


«Du er en nephil,» sa gutten med et svakt smil. En fornærmende replikk lå klar på Chaunceys tunge, men han svelget den. «Hva var det du sa?» Han uttalte ordene med en giftig kulde. «Du tilhører den bibelske nephil-slekten. Din ekte far var en engel som ble styrtet fra himmelen. Du er halvt dødelig.» Gutten løftet sitt mørke blikk og møtte Chaunceys. «Halvt fallen engel.» Fra langt bak i minnet dukket stemmen til Chaunceys privatlærer opp, han leste fra Bibelen, fortalte om en rase med avvikere som ble skapt da falne engler paret seg med dødelige kvinner. En fryktinngytende og mektig rase. Chauncey grøsset, men ikke bare i avsky. «Hvem er du?» Gutten snudde seg og begynte å gå, og selv om Chauncey ville følge etter, klarte han ikke tvinge bena til å holde seg oppe. Han ble stående på kne og blunket for å få regnvannet ut av øynene, og da oppdaget han to brede arr på guttens nakne rygg. De møttes og formet en V som sto på hodet. «Er du … fallen?» ropte han. «Vingene dine er blitt revet av, ikke sant?» Gutten – engelen – hva han nå var, snudde seg ikke. Chauncey trengte ikke hans bekreftelse. «Den tjenesten jeg skal utføre,» ropte han. «Jeg forlanger å få vite hva den går ut på.» Guttens latter fikk luften til å vibrere rundt ham. 11 Fallen engel.indd 11

22.06.11 16.25


Fallen engel.indd 12

22.06.11 16.25


KAPITTEL

1

C O L D WAT E R , M A I N E N ÅT I D E N

Jeg gikk inn på biologirommet, og ble stående og måpe. På mystisk vis hadde noen klart å feste en Barbie-dukke og en Ken-dukke side om side på tavlen. De var blitt tvunget til å holde hverandre i armene og var nakne, bortsett fra noen strategisk plasserte, kunstige blader. Skriblet med tykt, rosa kritt over hodene på dem sto følgende invitasjon: VELKOMMEN TIL MENNESKETS FORPLANTNING (SEX)

Vee Sky, som sto ved siden av meg, sa: «Dette er grunnen til at skolen har forbudt mobilkameraer. Et bilde eller to av dette i skolens nettavis hadde vært nok til å få undervisningsministeren til å trekke biologi fra fag13 Fallen engel.indd 13

22.06.11 16.25


planen. Og så kunne vi ha brukt denne timen til noe produktivt – for eksempel privatundervisning med søte overklassegutter.» «Jammen, Vee,» sa jeg. «Kom ikke her og si at du ikke har gledet deg til dette kapitlet et helt år nå.» Vee senket øyevippene og smilte slemt: «Jeg kommer ikke til å lære noe her som jeg ikke allerede vet.» «Står ikke V-en i navnet ditt for Virgin?» «Ikke så høyt.» Hun blunket idet skoleklokka ringte, og vi løp bort til plassene våre ved pulten vi delte. Trener McConaughy grep fløyten han hadde hengende om halsen og blåste i den. «Finn plassene deres, team!» For Treneren var biologiundervisningen i tiende klasse som en bijobb i forhold til jobben som skolens basketballtrener, noe vi alle var klar over. «Det har kanskje ikke slått dere unger at sex kan være noe annet enn et kvarters tumling i baksetet på en bil. Det er naturvitenskap. Og hva er naturvitenskap?» «Kjedelig,» ropte en elev fra bakerste rekke. «Det eneste faget jeg stryker i,» sa en annen. Trenerens blikk søkte bortover langs første rekke og stanset ved meg. «Nora?» «At man studerer noe,» sa jeg. Han kom bort til pulten og banket med pekefingeren i bordplaten foran meg. «Hva mer?» «Kunnskap som erverves gjennom eksperimentering og observasjon.» Nydelig. Det hørtes ut som om 14 Fallen engel.indd 14

22.06.11 16.25


jeg søkte på en jobb som oppleser til lydbokutgaven av fagboka vår. «Bruk dine egne ord.» Jeg presset tungespissen mot overleppa og lette etter et synonym. «Naturvitenskap er undersøkelse.» Jeg sa det mer som et spørsmål. «Naturvitenskap er undersøkelse,» sa Treneren og gned hendene sammen. «Naturvitenskap gjør oss til spioner.» Når han sa det på den måten, hørtes naturvitenskap nesten gøy ut. Men jeg hadde hatt Treneren som lærer lenge nok til ikke å få altfor høye forventninger. «Godt detektivarbeid krever øvelse,» fortsatte han. «Det gjør sex også,» lød en ny replikk fra bakerste rekke. Vi kneblet latteren mens Treneren pekte anklagende på bråkmakeren. «Det blir ikke en del av hjemmeleksen deres i dag.» Treneren vendte oppmerksomheten tilbake mot meg. «Nora, du har sittet ved siden av Vee siden skolestart.» Jeg nikket, men hadde en følelse av hvor dette bar, og jeg likte det ikke. «Begge jobber med skolens nettavis.» Jeg nikket igjen. «Jeg skal vedde på at dere kjenner hverandre ganske godt.» Vee sparket meg i benet under pulten. Jeg visste hva hun tenkte. At han ikke ante hvor godt vi kjente hverandre. Og jeg tenker ikke bare på sånne hemmeligheter som vi gjemmer bort i dagbøker. Vee er u-tvillingen 15 Fallen engel.indd 15

22.06.11 16.25


min. Hun har grønne øyne, skittenblondt hår og ligger noen få kilo over yppig. Jeg er en gråøyd brunette med en diger, krøllete manke som ingenting biter på. Og jeg består nesten utelukkende av ben, omtrent som en barkrakk. Men en usynlig tråd binder oss sammen, og vi er begge overbevist om at den tråden fantes der før vi ble født. Begge sverger vi på at den kommer til å vare livet ut. Treneren kikket utover klassen. «Jeg vedder faktisk på at dere alle kjenner den dere deler pult med, ganske så godt. Det var en grunn til at dere valgte de plassene, ikke sant? Nærhet. Bare synd at gode detektiver alltid unngår nærhet. Det virker sløvende og gjør deg mindre nysgjerrig. Det er derfor vi skal lage nytt klassekart i dag.» Jeg åpnet munnen for å protestere, men Vee kom meg i forkjøpet. «Hva fankern? Det er april. Skoleåret er nesten slutt. Du kan ikke komme drassende med sånt nå.» Treneren trakk på smilebåndet. «Sånt som dette kan jeg komme drassende med helt til siste skoledag før ferien. Og hvis du stryker i dette faget, blir du pent nødt til å komme tilbake igjen til neste år, og da kommer jeg drassende med det igjen.» Vee skulte på ham. Hun er berømt for det olme blikket sitt. Det mangler bare at hun hveser. Treneren var tydeligvis immun mot blikket. Han bare løftet fløy16 Fallen engel.indd 16

22.06.11 16.25


ten til munnen, og vi skjønte at vi ikke hadde noe valg. «Alle som sitter på venstre side av bordet – og da mener jeg deres venstre – flytter seg ett hakk frem. De på første – ja, det gjelder deg også, Vee – flytter til bakerste rad.» Vee stappet notatboka ned i sekken og trakk igjen glidelåsen med et iltert rykk. Jeg bet meg i leppa og ga henne et lite avskjedsvink. Så snudde jeg litt på meg og sjekket ut rommet. Jeg visste hva alle i klassen het, bortsett fra én. Dumperen. Treneren snakket aldri til ham, og det virket som om han foretrakk det slik. Han satt henslengt ved pulten rett bak meg og glante rett frem med et likegyldig, svart blikk. Slik han alltid gjorde. Jeg trodde ikke ett sekund på at han bare satt der, dag etter dag, og glante ut i ingenting. Han tenkte på noe, men instinktet sa meg at jeg antagelig ikke ville vite hva han tenkte på. Han la biologiboka på pulten og akte seg ned på Vees gamle plass. Jeg smilte. «Hei, jeg heter Nora.» De svarte øynene skar rett inn i meg, og munnvikene løftet seg svakt. Hjertet mitt hoppet over et slag, og i oppholdet føltes det som om et stort, dystert mørke gled over meg som en skygge. Det forsvant i samme øyeblikk, men jeg fortsatte å stirre på ham. Smilet hans var ikke vennlig. Det var et smil som spådde bråk. ­Nesten som et løfte. 17 Fallen engel.indd 17

22.06.11 16.25


Jeg rettet blikket mot tavlen. Barbie og Ken stirret tilbake med underlige, muntre smil. Treneren sa: «Menneskets forplantning, det er et emne det kan være vanskelig å grave seg ordentlig ned i –» «Æsj!» stønnet klassen i kor. «Temaet krever en moden tilnærming. Og som i all naturvitenskap er den beste tilnærmingen å lære seg ting gjennom undersøkelser. Bruk resten av timen på å finne ut så mye som mulig om den nye partneren deres. I morgen møter alle med notater basert på det dere har funnet ut, og tro meg når jeg sier at jeg kommer til å sjekke resultatene. Dette er biologi, ikke engelsk, så ikke prøv bare å dikte opp noe. Jeg vil se ekte samspill og lagarbeid.» Det lå et underforstått ellers … i det han sa. Jeg satt musestille. Ballen var på hans banehalvdel – jeg hadde smilt, og bare se hvor vellykket det hadde vært. Jeg rynket på nesa og prøvde å definere hvordan han luktet. Ikke sigaretter. Noe fyldigere og eklere. Sigarer. Jeg så mot vegguret og trommet med blyanten i samme takt som sekundviseren. Jeg plantet albuen i pulten og hvilte haken i hånden. Jeg sukket tungt. Herlig. Hvis det fortsatte sånn, ville jeg nok stryke. Jeg hadde blikket rettet fremover, men jeg hørte den myke glidebevegelsen pennen hans lagde. Han skrev, og jeg ville vite hva han skrev. Ti minutters naboskap ga 18 Fallen engel.indd 18

22.06.11 16.25


ham ikke rett til å innbille seg ting om meg. Jeg skottet sidelengs og konstaterte at teksten hans allerede var flere linjer lang, og at den vokste. «Hva skriver du?» spurte jeg. «Og hun snakker engelsk,» sa han mens han skriblet det ned. Håndbevegelsene var flytende og late. Jeg lente meg så nærme som jeg turte og forsøkte å lese hva mer han hadde skrevet, men han brettet papiret i to for å skjule listen. «Hva skrev du?» sa jeg. Han strakte seg etter mitt blanke ark, snappet det til seg og krøllet det sammen til en kule. Før jeg rakk å protestere, kastet han kulen i papirbøtta ved siden av Trenerens kateter. Mål på første kast. Jeg stirret på papirbøtta i noen sekunder, splittet mellom vantro og sinne. Så slo jeg notatboka opp på en ny side. «Hva heter du?» spurte jeg med blyanten løftet og klar. Jeg kikket opp i tide til å oppfange nok et mørkt flir. Nå virket det som om han utfordret meg til å prøve å tvinge noe ut av ham. «Navnet ditt?» gjentok jeg og håpet at det var bare innbilning at stemmen min sviktet litt. «Når folk ringer meg, kaller jeg meg Patch. Bare prøv. Ring meg en gang.» Han blunket da han sa det, og jeg var ganske sikker på at han gjorde narr av meg. 19 Fallen engel.indd 19

22.06.11 16.25


«Hva gjør du i fritiden?» spurte jeg. «Jeg har ikke fritid.» «Jeg går ut fra at vi får karakter på denne oppgaven, så gjør meg en tjeneste, er du snill?» Han lente seg bakover på stolen og foldet hendene bak hodet. «Hva slags tjeneste?» Jeg var ganske sikker på at det var en seksuell undertone i det han sa, så jeg lette etter en måte å skifte samtale­emne på. «Fritiden,» gjentok han tankefullt. «Jeg tar bilder.» Jeg skrev fotografi på arket. «Jeg var ikke ferdig,» sa han. «Jeg begynner å få en ganske stor samling med bilder av en nettavisskribent som tror at det lønner seg å spise økologisk mat, som skriver dikt i det skjulte, og som grøsser ved tanken på å måtte velge mellom Stanford, Yale og … hva heter det igjen, det store universitetet som begynner på H?» Jeg stirret på ham, rystet over hvor presist han hadde truffet spikeren på hodet. Noe sa meg at han ikke bare var flink til å gjette. Han visste. Og jeg ville vite hvordan – med en gang. «Men du kommer ikke til å gå på noen av dem.» «Ikke?» spurte jeg uten å tenke meg om. Han hektet fingrene innunder stolsetet mitt og trakk meg nærmere. Jeg visste ikke om jeg skulle rykke unna og vise at jeg var redd, eller bare late som om jeg kjedet meg. Jeg valgte det siste. 20 Fallen engel.indd 20

22.06.11 16.25


Han sa: «Selv om du ville ha likt deg godt på alle de tre skolene, ser du ned på dem fordi de er klisjeer på vellykkethet. Fordomsfullhet er din tredje største svakhet.» «Og den nest største?» sa jeg og kokte innvendig. Hvem var denne fyren? Var dette bare en skremmende spøk? «Du klarer ikke å vise folk tillit. Nei, det tar jeg tilbake. Du viser folk tillit – men feil folk.» «Og den største svakheten?» forlangte jeg å vite. «Du holder livet i stramme tøyler.» «Hva skal det liksom bety?» «Du er redd for alt du ikke kan kontrollere.» Hårene reiste seg i nakken min, og det var akkurat som om det ble kaldere i rommet. Under vanlige omstendigheter ville jeg ha gått rett bort til Trenerens kateter og forlangt å få bytte pult. Men jeg nektet å la Patch innbille seg at han kunne true eller skremme meg. Jeg følte et irrasjonelt behov for å forsvare meg og bestemte meg der og da for at jeg ikke ville gi meg før ham. «Sover du naken?» spurte han. Det var like før jeg gapte av forskrekkelse, men jeg skjerpet meg. «Hvis jeg gjorde det, ville jeg ikke ha fortalt deg om det.» «Har du vært hos psykolog?» «Nei,» løy jeg. Sannheten var at jeg gikk i terapi hos 21 Fallen engel.indd 21

22.06.11 16.25


skolepsykologen, dr. Hendrickson. Det var ikke mitt valg, og det var ikke noe jeg likte å snakke om. «Har du gjort noe ulovlig?» «Nei.» En og annen fartsovertredelse regnes nok ikke. Ikke i hans øyne. «Hvorfor stiller du ikke et normalt spørsmål? For eksempel … favorittmusikken min?» «Jeg gidder ikke å spørre om det jeg kan gjette meg til.» «Du vet ikke hva slags musikk jeg hører på.» «Barokk. Med deg er det bare kontroll og orden som gjelder. Jeg skal vedde på at du spiller … cello?» Han sa det som om det bare var en tilfeldig gjetning han trakk opp av hatten. «Feil.» Enda en løgn, men denne sendte en gysning nedover ryggraden min. Hvem var han egentlig? Hvis han visste at jeg spilte cello, hva mer visste han da? «Hva er det?» Patch dunket pennen lett mot innsiden av håndleddet mitt. Jeg reagerte instinktivt med å trekke til meg hånden. «Et fødselsmerke.» «Ser mer ut som et arr. Er du suicidal, Nora?» Øynene hans festet seg i mine, og jeg følte at han lo. «Er foreldrene dine gift eller skilt?» «Det er meg og mamma.» «Hvor er pappa?» «Pappa døde i fjor.» 22 Fallen engel.indd 22

22.06.11 16.25


«Hvordan døde han?» Jeg sank litt sammen. «Han ble – myrdet. Unnskyld, men dette blir litt for personlig for meg.» Det ble stille et øyeblikk, og det skarpe i blikket hans ble en anelse mykere. «Det må være vanskelig for deg.» Det hørtes ut som om han mente det. Skoleklokka ringte, og Patch spratt opp og begynte å gå mot døren. «Vent!» ropte jeg. Han snudde seg ikke. «Unnskyld meg!» Han hadde gått ut gjennom døren. «Patch! Jeg fikk ikke vite noe om deg.» Han snudde og kom tilbake. Før jeg rakk å trekke hånden unna, hadde han grepet tak i den og skriblet noe på den. Jeg kikket ned på de sju tallene som sto skrevet med rødt blekk i håndflaten, og knyttet neven om dem. Jeg hadde lyst til å si at det ikke var en sjanse i havet for at telefonen hans kom til å ringe i kveld. Jeg ville si at det var hans skyld som hadde brukt opp hele timen på å spørre ut meg. Det var mye jeg hadde lyst til, men jeg bare sto der og så ut som om jeg ikke hadde lært å åpne munnen. Til slutt sa jeg: «Jeg er opptatt i kveld.» «Det er jeg også.» Han flirte, og så var han borte. Jeg sto som fastlimt og fordøyde det som nettopp hadde skjedd. Hadde han brukt opp all tiden på å spørre meg ut med vilje? Slik at jeg skulle få stryk­ 23 Fallen engel.indd 23

22.06.11 16.25


karakter? Trodde han at han bare trengte å flire litt for å bli tilgitt? Ja, tenkte jeg. Ja, det gjorde han. «Jeg ringer ikke!» ropte jeg etter ham. «Aldri!» «Har du skrevet ferdig spalten din til avisen i morgen?» Det var Vee. Hun tok meg igjen mens hun gjorde noen notater i blokken hun alltid gikk med. «Jeg tror at min skal handle om de urettferdige plassbyttene. Jeg ble plassert sammen med ei jente som sa at hun ble ferdig med en lusekur i morges.» «Der borte er min nye nabo,» sa jeg og pekte nedover gangen mot ryggen til Patch. Han hadde en irriterende selvsikker måte å gå på, sånn folk med utvasket T-skjorte og cowboyhatt pleier å gå. Patch gikk ikke kledd sånn. Han var mer svarte-jeans-og-svarte-bootstypen. «Han som måtte gå sisteåret om igjen? Han anstrengte seg vel ikke hardt nok første gangen. Eller andre.» Hun sendte meg et bedrevitende blikk. «Alle gode ting er tre.» «Han får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Han visste hva slags musikk jeg hører på. Uten at jeg ga ham et eneste hint, sa han bare: ’Barokk.’» Jeg lagde en dårlig etterligning av den lave stemmen hans. «Flink til å gjette?» «Han visste … andre ting.» «Hva slags ting?» Jeg sukket. Han visste mer enn jeg likte å tenke over. 24 Fallen engel.indd 24

22.06.11 16.25


«For eksempel hvordan han skulle irritere meg,» sa jeg til slutt. «Jeg skal si til Treneren at han må la oss bytte tilbake igjen.» «Lykke til. Jeg trenger en innfallsvinkel til min neste avisartikkel. Andreklassing stritter imot. Eller enda bedre: Slag i trynet på plassbytte. Ja, den liker jeg.» Til syvende og sist var det jeg som fikk et slag i trynet. Treneren avfeide meg da jeg ba ham om å revurdere plassbyttet. Jeg ble tydeligvis nødt til å holde ut med Patch. Inntil videre.

Fallen engel.indd 25

22.06.11 16.25


© ALI EISENACH

FITZPATRICK

BECCA FITZPATRICK bor i Colorado, USA: Fallen engel (Hush Hush) er hennes første roman. Denne mørke, romantiske, mystiske og forførende romanen er på kort tid blitt en internasjonal megabestselger, og utgiverrettighetene er solgt til mer enn førti land. Oppfølgeren Crescendo kommer i 2012.

Øynene til Patch var svarte sirkler. De fikk med seg alt og avslørte ikke noe. Ikke at jeg ønsket å vite mer om Patch. Ettersom jeg ikke likte det jeg så på overflaten, tvilte jeg på at jeg ville like det som skjulte seg i hans innerste. Bortsett fra at det ikke var helt sant. Jeg likte ganske mye av det jeg hadde sett. Lange, slanke muskler i armene, brede, men avslappede skuldre, og et smil som var dels lekent, dels forførende. Jeg strevde litt med å bli enig med meg selv, prøvde å overse det som begynte å føles uimotståelig.

Nora faller viljeløst og absolutt mot bedre vitende for den mystiske Patch – gutten med det hånlige smilet, det gjennomborende blikket og den ubehagelige evnen til å vite hva hun tenker og hvor hun er til enhver tid. Plutselig befinner hun seg i et kaos av farlige situasjoner og uforklarlige hendelser – den urgamle kampen mellom de udødelige. Patch er en fallen engel som ønsker å bli menneske. For å redde ham og gi ham vingene tilbake, må hun ofre seg selv. Men vil han la henne gjøre det? Nora vet snart ikke hvem hun kan stole på. Hun skjønner at hun må velge: Enten gi opp motstanden og bli hans, eller komme seg så langt unna som bare mulig. Men når sannheten om Patch begynner å gå opp for henne, er det for sent å snu …


Fallen engel  

En besettende roman som kretser rundt konflikten mellom de udødelige. Becca Fitzpatrick har tatt mytologien om falne engler fra gamle bibels...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you