En ekstra

En bok om å være fosterhjem

Gunni Banggren

gunni banggren en ekstra

en bok om å være fosterhjem

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2018 1. utgave, 1. opplag 2018

ISBN 978-82-05-50937-5

Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk Toleransevinduet (s. 113) er gjengitt med tillatelse fra Dag Øystein Nordanger og Hanne Cecilie Braarud Circle of Security (COS) (s. 130) er gjengitt med tillatelse fra Circle of Security International

Sats: have a book Brødtekst: Minion 11,5/16 pkt Papir: 100 g Amber Graphic Trykk: Opolgraf, Polen 2018

Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo

www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Til vår første fostersønn, Tomas (1976–2003)

Forord

Det er nå gått 25 år siden jeg møtte Tomas for første gang, han som viste seg å skulle bli vårt første fosterbarn. Det var sent på kvelden en kald novemberdag. På vei hjem hadde jeg blitt stoppet av politiet, som mente jeg fortjente en bot fordi jeg hadde glemt førerkortet. Idet jeg kommer inn i stua, er jeg fortsatt litt sint og utbryter: «Drittens purken!» «Helt enig!» var responsen jeg fikk fra sofaen, der jeg bare kunne se en dyne med en caps i enden. Tomas og jeg fikk god kontakt fra første øyeblikk.

Vi hadde ikke vurdert tanken på at vi skulle bli fosterforeldre på den tiden. Vi var nygifte, jeg hadde startet på lærerskolen, og mannen min jobbet som miljøarbeider på et bilverksted. Der hadde han arbeidstrening med gutter som var knyttet opp til en privat institusjon som barnevernet kjøpte tjenester av: botilbud, skole og jobb. En av disse guttene hadde en fre-

dag røket uklar med fosterhjemmet sitt og trengte derfor et sted å bo den påfølgende helgen. Denne helgen viste seg å skulle bli til tre år, og disse tre årene førte til nye plasseringer og til sammen åtte gutter som vi har fått være foreldre for.

Vi visste altså ingenting om hva gikk til. Den eneste erfaringen vi hadde gjort oss, var livserfaringen vi hadde på 23 og 26 år. Vi hadde bestemt oss for å vente med barn på grunn av lærerutdanningen jeg holdt på med, men hadde vurdert å få oss hund på et tidspunkt. Fordi vi ikke hadde så god råd, tenkte vi at vi kunne få oss en hund fra Foreningen for omplassering av dyr. Dette viste seg å bli ganske komplisert.

Etter en omfattende søknadsprosedyre, dyptgående intervju og to hjemmebesøk ble vi endelig «godkjent», men da trodde vi at vi ikke egnet oss til å ha hund – det ble en altfor ansvarsfull og krevende jobb for oss som var så unge, følte vi.

I stedet fikk vi oss en spinkel slamp på 15 år med caps og svarte klær. Vi hadde ikke fylt ut noe søknadsskjema, ikke hatt noe intervju eller hjemmebesøk. Tomas ble egentlig bare boende hos oss etter det første besøket. Fosterhjem vokser ikke på trær, og med god oppfølging fra den private institusjonen han var tilknyttet, fikk vi det til på et vis. Nå skal det sies at vi aldri følte oss som fosterforeldre under denne tiden, mer som litt eldre søsken som var veiledere og grensesettere. Men stort sett gikk det i mye humor, lekeslåssing, koselige måltider og fine turer.

I tillegg til våre to egne biologiske barn har vi fått lov til å være fosterforeldre for åtte gutter som har flyttet inn da de var mellom 9 og 16 år, og ut igjen da de var mellom 18 og 22 år. Et par perioder har det også vært to på en gang. Mange ganger har vi fått spørsmål om hvordan vi orker, og at vi må være en type helgener for å stå i det. Det er ikke ofte vi har kjent på at det har vært et ork, og det har ikke vært så mye annerledes enn å oppdra våre to egne biologiske barn. Vi ser på familien vår som en havn der en båt kan legge inntil for en kortere eller lengre periode. Ut kommer noe av det båten er lastet med, og så er vi med på å laste meningsfull bagasje inn i et barn, inn i en ungdoms liv så lenge «båten» er fortøyd til vår havn. Etter at våre egne barn ble store, har også de fått lov til å være med på å ta avgjørelsen om dette er noe vi skal fortsette med. Og vi er alle enige om at det har gitt oss mer tilbake enn det vi har fått være med å gi.

Norge mangler mange fosterhjem. Jeg håper at denne boka kan være med på å sette enda mer søkelys på hvor viktig det er å åpne familien og hjemmet for en helt fremmed person som trenger å bo et annet sted for en kortere eller lengre periode. Nylig hadde vi bryllup for vår biologiske datter, og blant gjestene hadde vi tre av fosterbarna våre som har flyttet ut, samt de to som fortsatt bor hjemme sammen med vår biologiske sønn. Jeg kjente meg så utrolig rik. Jeg vil ikke legge skjul på at det har vært en jobb å gjøre, men mest av alt har det tilført familien vår en stor kapital som ikke kan måles i pen-

ger. Med masse kjærlighet, noe visdom og mye sunn fornuft har vi erfart 26 flotte år der vår familie har vært minst en ekstra. Og dette har igjen gitt oss mye ekstra tilbake.

Boka gir ikke det ultimate svaret på hvordan det er å være fosterhjem. Alle hjem er forskjellige, og alle mennesker er forskjellige. Men jeg håper at den kan være en hjelp på veien, både før bestemmelsen om å bli fosterhjem er tatt, og underveis i arbeidet. I tillegg håper jeg på at de som jobber i barnevernet, også kan lese den, slik at de får en gløtt på innsiden av en fosterfamilie. Det er alltid nyttig i arbeidet med å få nye familier og ikke minst holde på dem man har.

For at dere ikke skal kunne kjenne igjen fosterbarna i familien vår i eksemplene som er i denne boka, har jeg fått hjelp av andre fosterfamilier innenfor Kirkens Bymisjon i Oslo til også å dele sine erfaringer. Jeg har også tillatt meg å ta med eksempler som jeg har plukket opp gjennom veiledningssituasjoner med andre fosterhjem i årene som har gått, samt eksempler fra mitt arbeid i barnevernvakta.

Tusen takk til alle frivillige og uvitende bidragsytere!

Gunni Banggren Hole, januar 2018

Innhold