Issuu on Google+

Foto: © Mikkel Østergaard

Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich står sammen bak forfatterpseudonymet A.J. Kazinski. De har høstet mye ros for de to internasjonale bestselgende krimromanene Den siste gode mann og Søvnen og døden. Den siste gode mann fikk Det Danske Kriminalakademis debutantdiplom 2010 og den prestisjefylte franske prisen Prix Relay i 2011.

Eva trenger en ny start og får jobb i en barnehage. Men i møtet med en fem år gammel gutt snus livet hennes på hodet. Guttens mor er hoffdame for den danske kronprinsessen, og snart får Eva mistanke om at gutten har vært vitne til et mord. Gutten vil ikke si noe, så Eva følger det eneste sporet hun har; en barnslig tegning av et drap. EN HELLIG ALLIANSE er en bunnsolid og heseblesende thriller som handler om kampen mellom demokrati og monarki. Den tar leseren med bak den flotte fasaden til de europeiske kongehusene: En stor, mektig familie, gift med hverandre på kryss og tvers, og som sammen kjemper for å bevare og utvide sine privilegier. EN HELLIG ALLIANSE er den tredje boken fra dansk krims nye superduo A.J. KAZINSKI.

9 Omslagsdesign: Henrik Koitz,www.koitz.dk

788205 460034

A . J . K A Z I N S K I En hellig allianse

EVA KATZ føler at livet har gått i stå. Hun er 35 år, har akkurat mistet journalistjobben i en stor avis og bor alene i et falleferdig rekkehus. Kjæresten døde før de rakk å flytte sammen.

«Kazinski overgår seg selv»

★★★★★ Berlingske

Pressen om Den siste gode mann: «Noe så sjeldent som en metafysisk thriller med temperatur og stil.» Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv «Vellykket thriller om livets største spørsmål.» Torbjørn Lysebo Ekelund, Dagbladet

En hellig allianse Pressen om Søvnen og døden: May Grethe Lerum, VG «Søvnen og døden er et 500 siders storartet og intenst spenningsritt …» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 4 av 534) NOT PRINT READY!

Originaltittel: En hellig alliance Copyright © A.J. Kazinski and JP/Politikens Forlagshus, Copenhagen 2013 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Politikens Forlag, København Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Henrik Koitz Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-46003-4 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 3 av 534) NOT PRINT READY!

A.J. Kazinski

En hellig allianse Oversatt fra dansk av Elisabeth Bjørnson


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 5 av 534) NOT PRINT READY!

Kjære leser

De to siste bøkene våre har handlet om gisselforhandleren Niels Bentzon. Felles for dem har vært at Niels begynner med å etterforske en forbrytelse, men ender med å oppdage at det er mer mellom himmel og jord. I en tid da vi vestlige mennesker har blitt så skråsikre på vårt verdensbilde, har det vært viktig for oss å opprettholde nysgjerrigheten overfor det ukjente, overfor det man bare kan tro og ikke vite. Vår research har ført oss til nær døden-konferanser i USA og til et hospice i et oversvømmet Venezia, til samtaler på Niels Bohr-instituttet og til møter med prester og rabbinere, leger og forskere. Også denne beretningen har krevd en omfattende research. Vi innledet forarbeidene der vi etterlot Niels Bentzon i vår siste roman, Søvnen og døden. Her sto Niels ved veis ende overfor det mest vanvittige og farefulle oppdraget en mann kan utsette seg for: det å være far. Vi ville følge Niels i denne søvnløse, vanskelige og vidunderlige tiden, som vi selv også har opplevd fem ganger når man legger sammen alle Kazinski-barna. Men da vi troppet opp i en barnehage i København for å innlede feltarbeidet, støtte vi på en kvinne med en veldig spesiell historie og bakgrunn. Vi falt for fortellingen hennes på stedet og bestemte oss for å la Bentzon få ha barselperioden i fred. Livet hennes har vært inspirasjonen til denne romanen. Det betyr ikke at historien du nå skal lese, er sann – den er like sann og like falsk som alt annet som blir nedtegnet – uansett hva skribentene påstår. Men det betyr at Europas kongelige 5


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 6 av 534) NOT PRINT READY!

elite inngår i denne romanen med sine virkelige navn. Hvis du synes det kan virke støtende, skal du ikke lese videre etter neste punktum – og isteden glede deg til at Niels Bentzon kommer tilbake om noen ganske få måneder. Vanligvis har vi en lang takkeliste over alle de dyktige fagfolkene som har stilt sin viten og erfaring til rådighet. Vår research har denne gang vært mer omfattende enn noensinne. Og mer utfordrende. Men av alle de menneskene vi har snakket med, er det bare noen få som ønsker å se navnet sitt på en takkeliste i en bok som berører landets kongelige maktstruktur. Dermed skal vi på den ene side nøye oss med å takke rettsmedisiner Hans Petter Hougen og journalistene Niels Sandøe og Pernille Eckhoff, tidligere politiinspektør Jørgen Moos, bestyrerinnen på Jagtvej krisesenter, Birgit Søderberg, og leder av barnehagen Fasangården, Joan Kvist Olsen – mens vi i vårt stille sinn takker alle dem som har snakket med oss om hendelser de normalt ville tiet om. Takk. A.J.


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 7 av 534) NOT PRINT READY!

Når du befinner deg i en katastrofe, kan du gjøre tre ting: Du kan gjøre det riktige, du kan gjøre det gale, og du kan gjøre ingenting. De to første alternativene kan muligens redde livet ditt. Å gjøre ingenting vil helt sikkert ta livet av deg. Hadde han lest det et sted? Var det noe en amerikansk president hadde sagt, eller noe han hadde lest i en bok om dem som overlevde Titanic? Det er reptilhjernen som overtar kommandoen i en katastrofe. For sitt indre blikk så han et dyr på flukt, en mus som pilte av gårde over gulvet i sommerhuset, på flukt fra morens skrik og kosten i hånden til faren. Musa slapp unna, men han kunne huske hvordan den først hadde gjort det gale: løpt inn i kroken under skipskommoden, som faren uten problemer kunne skyve til side. Og så smelte faren kosten ned over den. Men musa overlevde under børsten, den trakk seg sammen til en liten, rund klump som sto imot, og så snart faren løftet kosten, spratt den opp og løp videre. Denne gangen i riktig retning, bort til komfyren, inn dit hvor den hadde kommet fra. Hvorfor tenkte han på denne musa nå? Fordi han måtte gjøre noe. Det riktige eller det gale, men ikke ingenting. Ingenting var det fuglene gjorde når de traff en vindusrute i det italienske sommerhuset deres. Han husket hvordan svarttrosten bare hadde sittet og stirret sjokkert mens den forsøkte å finne veien ut av katastrofen, med hjertet hamrende bak fjærene. En stemme fra nåtiden: – Hva skal vi gjøre? Stemmen tilhørte en av livvaktene som han ikke hadde sett før. 7


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 8 av 534) NOT PRINT READY!

– Han kan ikke bare ligge der, sa en annen. Selv forsøkte han å si «hjelp». – Han sier noe. Myke skritt over gulvteppet. Han åpnet øynene, akkurat nok til at han kunne se de svarte skoene rett foran seg. – Sa du noe? – Hjelp meg. – Vi skal hjelpe deg. Det kommer til å gå bra. Han lukket øynene igjen. Han var ikke sikker på hvem det var som satt ved siden av ham nå. Kjente han en hånd gjennom håret? Ja, en varm hånd. Den gled gjennom håret hans, kjærlig, han tenkte på moren, nok en gang i sommerhuset, flisene, føttene hennes som gikk bortover dem, lydløst, rød neglelakk, som han elsket henne. Nå fortsatte hånden fra håret nedover kinnet, inn i munnen hans. Han kjente smaken av blod. Sitt eget blod. Det var ikke en hånd som hadde kjærtegnet ham, det var væsken fra hodet. Han måtte gjøre noe, prøve å komme seg på bena. Hvorfor hadde han så liten kontroll over seg selv? Igjen dette bildet av svarttrosten: Nebbet på vidt gap, øynene sperret opp i redsel, ikke en bevegelse bortsett fra hjertet som slår. Som ham selv. Her på gulvteppet, ikke én muskel klarte han å få kontakt med. Sånn har svarttrosten det også, den vet alt om hva som skjer rundt den etter at den har truffet ruten, den ser barna som kommer løpende, jenta som løfter den opp i hånden, var det søsteren hans som gjorde det? Eller Claudia? Vakre Claudia – ja, og det lille vesenet hører moren hans som sier at de skal sette den ut igjen, men et sted der ikke kattene og slangene kan få tak i den. – Han dør hvis vi ikke gjør noe. En hviskende stemme blandet seg med minnene. Søsteren som hele tiden ville holde svarttrosten. Han ville også, men hun lot ham ikke få lov. – Vi kan ikke ha leger og politi her. – Hva så? En tredje stemme blandet seg inn: – Pressen kommer til å stå klar. De venter bare på en flik som dette å gripe tak i. 8


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 9 av 534) NOT PRINT READY!

Var det en som gråt? Eller var det ham selv? Han husket hvordan han, sammen med Claudia, hadde gjort i stand til svarttrosten oppe i hulen mellom trærne. Gjort det trygt og godt. Opp dit kunne ikke katten komme. – Det er ingenting vi kan gjøre. Ikke nå. – Da dør han. Så sa de ikke mer. Som om de grublet over hans død. Hvilken betydning den ville få. Hvem som ville savne ham. Søsteren. Foreldrene var borte for lengst. Han så foreldrene for seg igjen. Gylne dager. Sommerhuset. Middelhavet. Varme, paradis, Claudia. Nei, ikke ennå … – Jeg vil ikke dø, sa han. – Han sier noe. – Snakk med ham. Fottrinn. Noen sto like ved ham. – Sa du noe? – Jeg vil ikke dø. – Selvfølgelig skal du ikke dø. Han åpnet øynene igjen, og et kort øyeblikk kunne han se en annen som forsøkte å sette seg på gulvet ved siden av ham, men som ga opp eller ombestemte seg. Han så på skoene. Skritt som fjernet seg. Det virket som om de sto så uendelig langt fra ham. De hadde ingen planer om å hjelpe ham. Hvis han bare kunne komme seg på bena, rope på hjelp. Søsteren hadde satt svarttrosten ned i redet han hadde bygd til den, og de satte inn frø og vann til den. Claudia ba for den. Endelig kunne han kjenne bena sine, kanskje var det bare det som skulle til: Han måtte komme på bølgelengde med svarttrosten: Få meg til å lette, bevingede vesen, hvisket han. Nei, nå måtte han holde kjeft hvis han ville overleve. Han tvang bena i gang, babybevegelser over gulvet, opp og ned som to myke stempler, nå måtte han bare få med seg armene, sånn ja. Han begynte å kravle i motsatt retning, hvis han bare kunne komme ut på gangen, ville det være andre der. De ville hjelpe. Han så seg tilbake, måtte få blodet vekk fra ansiktet. De hadde ikke sett ham, han hadde nok ikke kommet så langt. Reis deg opp, kom igjen. – Kan vi ikke kjøre ham til sykehuset? 9


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 10 av 534) NOT PRINT READY!

– Og si hva? – At det var et uhell. Han var på bena. Endelig. Han tørket blodet vekk fra øynene. Han måtte bare komme seg bort til døren i den andre enden. Ut på gangen og rope på hjelp. Folk ville høre ham … – Han er oppe. – Vi må hjelpe. Stemmer som hvisket i munnen på hverandre. Han løp gjennom rommet på vaklende ben, så seg over skulderen. En eller annen lukket døren. Hadde de andre gått? Var de alene? – Ikke gjør noe dumt nå, sa en stemme rolig og kom bort til ham. Han fortsatte mot døren, overhørte det den andre sa. – Jeg sa: Ikke gjør noe dumt. Han kunne kjenne hånden som stanset ham. – Hjelp! Han ropte igjen: – Hjelp! En hånd over munnen. De sto oppreist, begge to. Blodet rant fremdeles fra hodet, det kjente han. Den andre sto bak ham, presset hånden hardt over munnen hans og vred den ene armen bak på ryggen. Profesjonelt, kjølig. Han forsøkte å vri seg løs, håpløst, han klarte det ikke, han følte seg som korn i en sekk, tusenvis av korn som ikke kunne samarbeide før de ble knust av mølla og malt til en enhetlig masse. Det ville han også være om ikke lenge, knust, malt – rød. Mannen dro ham bortover gulvplankene. Et lite øyeblikk løsnet han hånden over munnen hans. – Nå blir du her. Ikke sant? Det kommer nok til å gå bra, sa han. Han forlot ham. Gikk inn til de andre. De hvisket. Han hørte enkelte ord: – Det kan vi ikke, ikke nå, nei, ingen ambulanse. Han skulle dø. Han kom ikke ut fra dette stedet før han var et avsjelet legeme. Han innså det nå. Med vissheten kom roen. Men de skulle ikke slippe unna. Hvis han bare kunne rekke å ringe noen. Sende en beskjed? Nei, mobilen lå avslått 10


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 11 av 534) NOT PRINT READY!

i jakken. Dit bort rakk han ikke, de kom til å se ham, stoppe ham. Han hadde bare noen få sekunder igjen her på gulvet. Den antikke kommoden sto like ved ansiktet hans. Han kunne se oppunder den. Kunne han risse navnet sitt inn i gulvet? Nei, det ville de se. Fjerne. Kanskje oppunder kommoden? Men hvem ville se det? Hvem ville noensinne se der? Kanskje det en vakker dag, om mange år, kom en snekker og snudde kommoden; alt må repareres før eller senere, særlig det som er bevaringsverdig. Og så ville snekkeren se det. Se hva? Noe han skrev. Nå. Han førte fingeren opp til hodet. En beskjed til ettertiden. Blodet kom fortsatt piplende ut, og han kom til å tenke på en punktert sykkelslange i en vannbalje, igjen barndommens sommerhus, duften av rosmarin og lavendel – hans paradis. – Hvordan skal vi få ham ut? – La meg ordne det, sa mannen som hadde holdt ansiktet hans. Nå måtte han skynde seg. Hva skulle han skrive? Navnet sitt? Det ville ta for lang tid. Han måtte skrive hva som hadde skjedd. Blodet kom til å størkne, men fortsatt inneholde identiteten hans, hans DNA. Første bokstav. M. Så dyppet han penselen i hodets blekkhus, mer blod … O … R … Han var på vei inn til ham igjen. Fort, siste bokstav: D. En eller annen satte seg ved siden av ham. – Nå skal du bare slappe helt av, sa han, mannen som ville gjøre ende på ham. – Jeg ber deg. – Rolig, det skjer ingenting, hvisket han og la hånden over munnen hans igjen. Og med pekefingeren og tommelen presset mannen neseborene hans sammen uten å slippe munnen. Han fikk ikke puste. – Det tar bare et øyeblikk, hvisket han. Han var tett innpå ansiktet hans. Det var fremdeles stemmer et eller annet sted. Visste de andre hva som skjedde? Det spilte ingen rolle, ettertiden ville få vite det. En vakker dag ville en håndverker eller noen andre finne beskjeden hans. Stemmen i øret hans igjen. 11


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 12 av 534) NOT PRINT READY!

– Rolig nå. Det blir nødt til å ende slik. Det vet du godt selv også. Dette er større enn oss. Mye større. Det har vi alltid visst. Ellers kunne vi ikke vært her. Nå ligger du her, og en dag er det min tur. Kanskje om ikke så lenge, hvem vet? Det er prisen, og den har vi alltid vært villige til å betale. Mannen strammet grepet om nesen og munnen hans. Sa muligens noe mer. Men han gadd ikke høre etter lenger, han hørte søsteren, den gangen i sommerhuset: – Den er borte, ropte hun en morgen etter at hun hadde vært oppe i hulen. Hun hoppet opp i sengen, kastet seg i armene hans, vekket ham altfor tidlig. – Hører du? Den har fløyet sin vei. Claudia. Så vakker. Fuglen. Flukten. Mørke.


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 13 av 534) NOT PRINT READY!

I

INSTITUSJONEN


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 14 av 534) NOT PRINT READY!


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 15 av 534) NOT PRINT READY!

8. april 2013


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 17 av 534) NOT PRINT READY!

Roskilde 07.58 Klikk. Låsen i porten gikk opp, og Eva gikk inn på lekeplassen. Lukket porten etter seg. Låsen satt så høyt at barna ikke kunne rekke opp til den. – Hallo? Hei! Eva snudde seg. Stemmen kom borte fra den andre siden av gaten, der det sto en ung kvinne på fortauet. Var det henne hun ropte på? – Ja, du! Er du på vei inn i barnehagen? spurte kvinnen. – Ja, svarte Eva. Den unge kvinnen var kanskje i begynnelsen av tyveårene. Pent ansikt, men sint eller opphisset akkurat nå, så vidt Eva kunne bedømme. – Gidder du gi en beskjed når du kommer inn? Til Anna? – Det er den første dagen min her, svarte Eva. – Jaså? – Jeg skal jobbe på kjøkkenet. – Å ja. Inge? – Eva. – Ja visst. De nevnte deg på personalmøtet. Jeg heter Kamilla. Jeg er førskolelærer på Rød avdeling. – Hei. – Kan du si til Anna at jeg ikke kommer inn før hunden er forsvarlig bundet ved veggen eller fjernet fra institusjonens område? Eva så på hunden som satt ved inngangsdøren. Ute på veien hadde en mor dukket opp på sykkel, hun var i ferd med å ta sykkelhjelmen av datteren. – Er hunden farlig, Kamilla? spurte moren. 17


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 18 av 534) NOT PRINT READY!

– Det er en kamphund, svarte førskolelæreren. – Den har ingenting på institusjonens område å gjøre, det er jo små mennesker overalt der. Hun snakket selvsikkert, som en politiker, tenkte Eva. Den lille jenta så ut som om hun holdt på drukne under den store hjelmen. Eva så igjen på hunden som satt inne på lekeplassen: et biskt vesen med kuperte ører og en underlig stump av en hale. Den satt stoisk foran inngangen til barnehagen. – Inge! Kamilla henvendte seg til Eva igjen. – Jeg heter Eva, svarte hun, muligens litt hissig. Evas tidligere svigermor het Inge – og Eva hadde absolutt ingen behagelige minner om Inge. – Unnskyld, så dum jeg er. Eva! Jeg skal huske det fra nå av. Det er bare fordi jeg er redd. Bare si til Anna at jeg offisielt har møtt på jobben, men av sikkerhetsmessige grunner er forhindret fra å komme inn i kommunens barnehage. – Det er min første dag her, sa Eva. – Jeg skal akkurat … – Og jeg skal på jobb! Bare si det til Anna. Jeg har ikke tid til å stå her og vente, hunden skal vekk. – Sitter den kjøteren der igjen? En far som hadde dukket opp på en svart sykkel med tilhenger, ristet på hodet. Sønnen stakk hodet opp foran og stirret nysgjerrig på hunden. – Jeg har nettopp sagt fra, sa Kamilla og så bebreidende på Eva. – Dette holder ikke. Hvis ikke noe skjer, må vi koble inn ledelsen igjen. Førskolelæreren og de to foreldrene begynte å snakke sammen, og Eva benyttet sjansen til å fortsette opp mot inngangsdøren, mot hunden som satt og stirret rett fremfor seg. Uansett, hunden kunne umulig være hennes problem den aller første arbeidsdagen, tenkte hun. Hun så opp på skiltet over inngangen. Æblehaven, skrevet med barnslige bokstaver i alle slags farger, plassert hulter til bulter. Det var ingen tvil. Hun hadde kommet til riktig sted. Dit arbeidsformidlingen hadde sendt henne. Der hun enten skulle begynne som kjøkkenassistent tredve timer i uken, med lønnstilskudd fra kommunen – eller forsvinne ut av det offentlige systemet 18


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 19 av 534) NOT PRINT READY!

og synke til bunns i samfunnet som en stein i vannet. Men det måtte hun ikke tenke på nå. Hun måtte tenke fremover, sånn som hun hadde avtalt med psykologen. Ikke tenke på Martin, på huset, på Martins ufyselige mor. Tenk fremover. Dette var den første dagen i resten av hennes liv. Psykologen, som kommunen også hadde betalt for, hadde forklart det så enkelt: Hvis du faller ned i en brønn, nytter det ikke å ligge og tenke på alle begivenhetene som førte til at du falt i brønnen. Først dreide det seg om å komme seg opp – når man var oppe, kunne man tenke på hvorfor man hadde falt nedi. Ikke før. Alle ressurser rettet mot å overleve. Fremover. Hun så opp mot barnehagen. Æblehaven. Den var fremover. Hun måtte bare forbi kamphunden. – Kom igjen, Eva, sa hun til seg selv: – Det ene benet foran det andre. Hunden så fremdeles ikke på henne, bare rett frem med et tomt, sfinksaktig uttrykk. – Ikke vise redsel, sa hun til seg selv mens hun gikk forbi og den ga fra seg en nesten lydløs, dyp knurring. Hun tok i døren. Den var låst. På veggen var det en kodelås. Gjennom glassruten kunne hun se førskolelærere og barn inne i gangen. Et siste blikk på seg selv i speilbildet i ruten før hun banket på. Da hun var yngre og gikk på byen, var det ofte noen som sa at hun lignet Meg Ryan. Det var mest øynene og munnen. Det hørte hun aldri mer nå. Kanskje fordi Meg Ryan var blitt eldre og ikke lignet seg selv lenger – alle operasjonene hadde gjort henne ugjenkjennelig, til en annen, akkurat som alle de andre Hollywood-kvinnene. Burde Eva få gjort noe med seg selv? Bli en annen? Hun trakk pusten dypt. – Kom igjen, Eva, hvisket hun for seg selv. Hun hadde studert utseendet sitt lenge nok, det var ikke noe mer å gjøre: Håret lå sånn noenlunde, hun hadde fått farget det i går, nøttebrunt. Det passet godt til de grønne øynene, syntes hun, selv om det alltid så litt for farget ut de første dagene, men hun hadde vasket det tre ganger. Og heller litt for mørkt enn litt for grått. Hun var for ung til de grå hårene i hodebunnen, bare fireogtredve, folk ville spørre: Hva er det med hun 19


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 20 av 534) NOT PRINT READY!

gråhårede? Hvorfor er hun her? Hva er historien hennes? Så ville hun svare at hun hadde vært journalist i Berlingske, men var blitt oppsagt på grunn av nedskjæringer, finanskrise. Ikke noe annet, en kortversjon, delvis usann. Dessuten: Hadde andre mennesker noe krav på å få vite sannheten? Den gangen hun var journalist, ville hun helt sikkert svart ja, men nå var hun ikke like sikker lenger. Eva ventet et øyeblikk før hun banket på vinduet. Ingen der inne fikk øye på henne. Ute på veien kunne hun høre de to foreldrene og førskolelæreren som fremdeles sto og beklaget seg over at kamphunden ikke var bundet. Hun banket igjen. En av førskolelærerne åpnet døren. – 1266. – 1266? – Ja, koden. – Jeg heter Eva. Jeg skal visstnok arbeide på kjøkkenet. – Da skal du ha tak i Anna, nestlederen vår. Lederen, Torben, er på kurs. Jeg heter Mie. Eva gikk inn og rakte førskolelæreren hånden. – Å, sa Mie og så smilende på hånden hennes, ga den et raskt, slapt trykk og tilføyde: – Vi er ikke så formelle av oss her. Eva rødmet, kanskje håret også var feil, kanskje hun hadde gjort for mye ut av seg. Den kvinnelige førskolelæreren hadde ugredd morgensveis, kort, likegyldig som en ugressplante som bare vokser tilfeldig frem, uten hensyn til estetikk. Først nå la Eva merke til lukten. En påtrengende lukt som gjorde henne kvalm; hun nøyde seg med å trekke pusten gjennom munnen, kanskje mange barn sammen bare luktet sånn: småbarnsavføring, våte bleier, uvaskede kropper, mat, sure sokker, snørr, sikkel, gråt. Det var også en annen lukt som blandet seg inn, noe søtlig, kanskje et slags bakverk. – Ikke for å blande meg inn, men det står en førskolelærer utenfor, og jeg skulle hilse fra henne og si at … Eva vurderte om hun skulle avlevere beskjeden ordrett 20


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 21 av 534) NOT PRINT READY!

eller servere en kortere versjon. Hun valgte en korrekt gjengivelse, litt journalist var hun vel ennå: – Hun har møtt opp i tide, men kommer ikke inn på institusjonens område av sikkerhetsmessige hensyn. Mie så uforstående på henne. – Kamphunden, tilføyde Eva. – Å ja! Greit. Den igjen. Du bør nok si fra til Anna. Bli med meg. Eva fulgte etter Mie gjennom bygningen, forbi små garderobeskap med tidens navn. Karla og Esther, Storm og Linus. – Og du hadde ingen problemer med å finne veien hit? – Absolutt ikke. – Det er ellers noe vi ofte får høre når folk kommer hit for første gang. De overser gangstien nede i krysset og ender helt ute ved rundkjøringen. – Javel, sa Eva og nikket uten å ane hva Mie snakket om. Døren i enden av gangen gikk opp, og faren fra tidligere kom inn. Han var sint, håret hans var flatt og fett nå da han hadde tatt av seg sykkelhjelmen. Kanskje det bare var sånn Danmark så ut tidlig om morgenen? tenkte Eva. Inne i avisen, før hun fikk sparken, så folk aldri sånn ut når de møtte opp. Men kanskje hadde de også vært i barnehagen først, med morgensveis og dårlig ånde og joggebukser. Hun visste jo ikke, hadde aldri vært i en barnehage før. Det eneste hun visste, var det hun hadde lest i avisen den gangen – og det hadde hun bare skumlest med overfladisk interesse. Hun kunne huske et eller annet om plassgaranti. Var det noe med at foreldrene skulle få tilbudt barnehageplass når barnet var tolv måneder? Og at de selv måtte betale noe av regningen, men at staten betalte det meste? Faren hadde sønnen på armen. – Jeg har nettopp snakket med Kamilla. Dette holder ikke. Den er et beist! – Du kan bare gå opp til Anna, sa Mie og så på Eva. Faren hevet stemmen og så på Mie. – Skjønner du hva jeg sier? 21


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 22 av 534) NOT PRINT READY!

– Et øyeblikk, sa Mie. – Ta det litt rolig. Jeg holder på å ta imot en nyansatt. – Jeg har et møte om tyve minutter, sa han og banket hardt med to fingre på håndleddet, der det kunne vært en klokke, men hvor det nå bare hang en enkel lærrem med et asiatisk smykke. Eva så på ham og Mie. – Du skal opp trappen og så til venstre, sa Mie lavt. – Annas kontor. Hun er nestleder. Så kan hun vise deg til rette, greit? – Greit, takk. Eva åpnet døren og gikk inn i en smal, høyloftet gang. Linoleumsgulvet ble erstattet av lakkert treverk. Den søtlige stanken ble erstattet av en tørr lukt av kopimaskiner, printere og kontorartikler, mer hennes type lukt, en hun var vant til. Hun svingte til venstre. Døren sto på gløtt. Tastelyder. Gjennom sprekken kunne Eva se en middelaldrende kvinne som satt og skrev på en pc. Hun løftet ikke hodet da Eva banket på. – To sekunder, så er jeg klar. Kvinnen rettet på lesebrillene og kikket raskt igjennom det hun hadde skrevet. – Og send, mumlet hun før hun så opp på Eva. – Er det Eva? – Ja. Eva smilte. Kvinnen reiste seg, hun var litt kraftigere enn Eva hadde forestilt seg. – Anna Lorentzen, nestleder, sa hun og skjøv brillene opp i pannen. – Eva Katz. – Velkommen til Æblehaven, Eva Katz. Vår kjære leder, som man sier i Nord-Korea, er dessverre på kurs i dag, men vi er glade for at du er her. Og du kan tro det sitter noen små mennesker rundt omkring i avdelingene og gleder seg til å hilse på deg. – Det lyder bra, sa Eva. – Kommer du inne fra København? – Hareskoven. – Du har vært arbeidsløs en stund? 22


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 23 av 534) NOT PRINT READY!

Eva så ned. Nå kom de til det. Fortiden, det som psykologen gang på gang hadde innprentet i Eva at hun ikke skulle beskjeftige seg med. Og Eva visste at det var riktig, dette var siste sjanse, hun måtte ikke se seg tilbake, akkurat som Lot fikk beskjed om av Herren: Se deg ikke tilbake mot Sodoma. Likevel gjorde Lots hustru det. Hun ble til en saltstøtte – Eva ville bare gå til bunns, forsvinne. – Eva? Anna så på henne med et lite smil. – Ja, svarte hun og tilføyde: – Et år. – Hva jobbet du med? – Jeg er journalist, sa Eva. Men korrigerte seg kjapt: – Var. – Journalist, gjentok Anna. – Det har ikke Torben sagt noe om. Eva så på henne, borte var det myndige overskuddet, og røde skjolder vokste frem på halsen hennes. Eva så ned. – Men … Anna gikk i stå. Kremtet. – Du er ikke journalist nå? Eva så forvirret på Anna. – Nei, jeg er jo arbeidsløs. – Men du vil gjerne bli journalist igjen? – Det håper jeg da. Men det er en presset bransje, og hvis du er bekymret for at jeg skal stikke av om to uker, så kan jeg forsikre deg … Anna avbrøt: – Du kan ikke skrive om Æblehaven. Forholdet mellom barn, foreldre og institusjon er fortrolig. Du kan ikke skrive noe som helst om det du opplever her. Ordene fikk lov til å bli hengende i luften et øyeblikk. Eva ante ikke hva hun skulle si. – Selvfølgelig ikke, sa hun endelig. – Det ville jeg ikke drømme om. – Dessuten … hva skulle det være å skrive? Jeg mener, det er jo bare en barnehage. Hun så på nestlederen og angret på ordvalget. – Ikke at dere ikke gjør en viktig jobb. Men det er vel ikke akkurat noen store skandaler og sånt å avsløre. Anna kremtet. Eva følte seg brydd. Likevel fortsatte hun. – Dessuten er jeg ikke den typen journalist. Jeg skriver om mote og livsstil. Eva smilte idet et minne dukket opp: Det siste hun hadde 23


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 24 av 534) NOT PRINT READY!

jobbet med den natten for snart ett år siden. En flott artikkel om Helena Christensen. Supermodellens liv i New York, lekre bilder som viste hvordan hun lå på gulvet og hørte på jazz når hun trengte inspirasjon. Eva trakk pusten dypt. Så snart minnene presset på, måtte hun gjøre noe, skifte spor – back to the future – som psykologen kalte det, hun skulle si det til seg selv, om igjen og om igjen, gjerne høyt og tydelig, det var psykologens instrukser, men isteden hørte hun seg selv si: – Ærlig talt, Anna, det er ikke noe problem. Det kan jeg forsikre. Jeg gleder meg til å komme i gang på kjøkkenet. Nestlederen studerte henne et øyeblikk, kikket ned på papirene på bordet, de røde skjoldene på halsen var der fremdeles. Eva hadde opplevd det et par ganger før: Folk som reagerte negativt når hun snakket om jobben sin. Virket skyldige, akkurat som Eva gjorde når hun så en politibil. – Greit, sa Anna etter en pinlig pause. – Jeg vet ikke hvor mye vår kjære leder rakk å fortelle deg over telefonen? – Ikke særlig mye, tror jeg. Jeg skulle være på kjøkkenet, og – ja, ellers ingenting. – Du skal hjelpe Sally. Kjøkkensjefen vår. – Ok, sa Eva. – Og hvis jeg skal være helt ærlig, blir det nok å stelle med. Dette er jo et stort hus. Er du vant til å lage mat? – Anna. Har du to sekunder? Mie sto i døren. – Det gjelder hunden. – Nå igjen? – Han faren, du vet. Han er helt på tuppa. Hva er det han heter? Han truer med å ringe politiet. Og Kamilla vil ikke komme inn før hunden er fjernet. – Nå må hun gi seg, sa Anna og ristet p�� hodet. – Kamilla står ute på fortauet. – Hvor er hundeeieren? Er det ikke Frank han heter? – Han sitter inne på Grønn. – Greit. Nestlederen nikket og så på Eva. – Vi omkalfatrer litt og begynner rundturen inne på Grønn avdeling. Det er tydeligvis noen som nekter å følge spillereglene. 24


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 25 av 534) NOT PRINT READY!

– Selvfølgelig, sa Eva idet Anna gikk forbi henne i døren. Til å være såpass stor beveget hun seg forbausende kjapt. Eva fulgte etter, visste ikke hva hun ellers skulle gjøre. Hun burde spørre om noe, forsøke å virke interessert. – Hvor mange barn er det her alt i alt? – Ja, det må jeg naturligvis fortelle deg. Vi kaller dem ikke barn. – Å, nei. – Vi sier «små mennesker» sa Anna og gikk til side for en jente som kom løpende ut fra Rød avdeling. – Men vi har cirka hundre og tredve små mennesker. Halvparten er i småbarnsavdelingen, den andre halvparten i storebarnsavdelingen. Eva forsøkte å følge med, lurte på hva hun skulle spørre om nå. Kanskje når de gikk over fra småbarnsavdelingen til barnehagen, men det rakk hun ikke før Anna åpnet døren til Grønn avdeling. – Frank? Den unge mannen snudde seg og så på Anna. Han var helt kortklippet. Tettsittende øyne i et herjet, solariumsbrunt ansikt. Han sa ingenting. – God morgen, Frank. Jeg trodde vi hadde snakket om dette med hunden din. Frank reiste seg. En tatovering smøg seg opp fra ryggen og kom til syne på halsen: enden på en skorpionhale, den som stikker; Eva forestilte seg at resten av skorpionen satt fast på ryggen hans, under hettegenseren. – Kamphunden din, som sitter ute ved porten. – Hva er problemet? sa han og så Anna inn i øynene uten å blunke. Eva tok et lite skritt bakover mot døren. – Det har vi snakket om. Hunder må være i bånd. Og de skal ikke være på institusjonens område. – Den er ingen kamphund. Herr Hansen gjør ikke noe hvis han ikke blir provosert. – Hunden din skal være i bånd og utenfor institusjonens område, gjentok Anna, like fryktløst, til tross for at Frank trengte seg innenfor intimgrensen hennes. – Hva er problemet? Er det noen som er blitt bitt? 25


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 26 av 534) NOT PRINT READY!

– Sånn er det bare. Jeg har sagt det før. De små menneskene blir redde. De store menneskene blir også redde. Jeg er redd for hunden din, Frank. Mannen sa ingenting. Et par lange sekunder sto han bare og nistirret på henne med et kaldt, uttrykksløst ansikt. Anna så på Eva og hentet frem overskudd nok til et lite smil. Eva var ikke sikker, men det var mulig det var redsel i blikket hennes. I hvert fall usikkerhet. – Du må fjerne hunden med én gang, ellers … Franks misbilligende fnys avbrøt henne. Dette var den eneste lyden som kom ut av mannen med skorpionen før han klappet datteren sin på hodet og forsvant ut av rommet. Mie løftet jenta opp på armen for å trøste henne, men det hjalp ikke. Anna måtte heve stemmen for å overdøve støyen. – Ja, dette er altså Grønn avdeling, og Mie kjenner du jo allerede. Og så er det Kasper. Hvor er han? – Han er akkurat ute og skifter på en, sa Mie og plantet dermed en grusom tanke i hodet til Eva: Kanskje hun også måtte skifte bleier, hadde ikke Torben sagt noe sånt? At hun måtte hjelpe til på avdelingene? Hun burde nok ikke se altfor mye fremover likevel. – Nå skal jeg vise deg kjøkkenet, sa Anna, men ble avbrutt av en dør som smalt igjen. Kamilla, hun som hadde nektet å komme på jobb før hunden var borte, kom inn. Hun sto i døren til Grønn avdeling og så kjølig på Anna: – Han dyttet til meg, Anna. – Frank? – Jeg har ringt etter politiet. – Nei, men Kamilla, da, det er for drøyt. – Det er du som er sikkerhetsansvarlig, Anna. Du kan bare ringe og si at de ikke behøver å komme, det er opp til deg. Men jeg noterer det. En av de små kunne fått ansiktet bitt av i dag. Det skal ikke være løse hunder på området. Sikkerheten må være på topp. Forstår vi hverandre? Anna så på Eva. Eva rettet blikket mot gulvet, følte seg uvelkommen, som et par dømmende øyne som hadde dukket opp midt i en konflikt som hadde pågått lenge. 26


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 27 av 534) NOT PRINT READY!

– Men Kamilla … kan vi ikke vente og se om Frank har forstått dette nå? spurte Anna. – Jeg mener, politiet vil jo bare skremme de små. – Han slo etter meg. – Slo? – Eller skubbet. Ja, han skubbet meg. Med skulderen. – Sa du noe til ham? – Unnskyld meg, Anna, sa Kamilla og gikk et lite skritt nærmere. – Jeg forstår ikke helt hva du mener. Hvilken rolle spiller det om jeg sa noe eller ikke? Hva kunne jeg si som ville rettferdiggjøre vold? Annas blikk flakket litt før det møtte Evas. De kunne høre sirener, men langt unna. – Nå kommer visst politiet, sa Kamilla. Anna tenkte. Så kikket hun bort på Eva. – Hva sier du til å bli her inne mens jeg snakker med politiet? Det oppsto et litt pinlig øyeblikk før Eva skjønte at det var henne Anna snakket til. – Kasper er jo også her. Så kan du hjelpe til litt her inne? Bli kjent med de små. Nestlederen sendte henne et raskt, søkende blikk. Kasper var fremdeles ikke å se noe sted. – Det kan jeg godt, sa Eva. – Jeg pleier å gi en håndsrekning selv i slike situasjoner. Anna ble avbrutt av begeistrede rop ute fra gangen. Det var politiet som kom, og et par av guttene samlet seg ved vinduet mot veien. – Så tar vi kjøkkenet om en liten stund, sa Anna. – Det er helt i orden. – Jeg er klar over at du blir kastet litt raskt ut i alt sammen. Du får ringe hvis det er noe. Du finner nummeret mitt ved loggboken der borte. Hun gikk bort til en skrivepult ved siden av døren. Eva fulgte etter. – Her skal foreldrene selv skrive de små menneskene inn i loggboken når de leverer dem, og når de henter dem igjen. Med klokkeslett. De kan også skrive små beskjeder. Om at 27


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 28 av 534) NOT PRINT READY!

det er farmor som skal hente i dag. Om de små kan få bli med en av de andre foreldrene hjem. Lus, munnsår, sykdom. Kanskje kan det stå at de la seg sent kvelden før, så vi vet at de kan bli sutrete. Sånne ting. – Ok, sa Eva. – Selvfølgelig kan de bare fortelle oss det, men det er et stort hus, og vi vet av erfaring at det, særlig om morgenen, kan være litt hektisk. Og hvis den samme ansatte får sytten forskjellige beskjeder slengt i fjeset klokken halv åtte om morgenen, kan det lett oppstå feil. Det unngår vi når vi bruker loggboken, sa Anna og så bort på Kamilla, som betraktet henne avventende. – Men nå bør jeg nok … sa hun og forsvant ut gjennom døren. * I neste øyeblikk var Eva alene på avdelingen sammen med fjorten barn. Ingen av dem hadde sett på henne ennå. Kanskje hun bare skulle stå helt stille, gjemme seg til en av de ordentlige førskolelærerne dukket opp. Ute i gangen, ved inngangsdøren, kunne hun se at Anna diskuterte lavmælt med Kamilla. Lurer på hva Kamilla kan ha på Anna? tenkte hun. Noe måtte det være, ellers ville Anna bare ha satt henne på plass. Selv nå sto Kamilla med armene i kors og så på Anna med et nærmest nedlatende blikk da hun tok imot de to politifolkene. Anna kastet et kort blikk tilbake mot Eva, som skyndte seg å se bort. På barna. Og de små rødmalte trebordene. Stoler som passet til. På veggen hang det en plansje med utklipp om kongefamiliene. «Dronning Margrethe II, 73 år 16. april», sto det skrevet med fargekritt. «Hurra!» På bordet: små, tykke fargestifter og tykt papir. – Er det møte? Stemmen kom nede fra gulvet. Eva så ned, en liten jente dro henne i buksebenet. – Møte? – Hva heter du egentlig? 28


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 29 av 534) NOT PRINT READY!

– Jeg heter Eva. – Hvor mange år er du? Eva så på henne, hadde ikke lyst til å snakke om seg selv. – Fireogtredve, sa hun tørt. – Hva skal vi gjøre? spurte en av de andre jentene. – Ja, hva skal vi gjøre? tenkte Eva høyt. Når hadde hun sist vært sammen med et barn? Brukt mer enn tre minutter på et menneske i den størrelsen? Antagelig ikke siden hun var barn selv. Hun måtte komme på noe. Hva likte hun selv den gangen? – Hva med å tegne noe dere har opplevd i dag? sa Eva. Før hun lærte å skrive, hadde hun elsket å tegne, deretter hadde hun stort sett ikke gjort annet enn å lese og skrive. – Det skjønner jeg ikke, sa jenta og så ned i gulvet. – Jo, forklarte Eva. – Dere skal tegne noe dere har sett i morges. Kanskje snakket hun ikke til dem på riktig måte. Hun ante ikke. – Politi! ropte en av guttene. – Ja. Tegn politiet. – Hunden min, sa jenta. – God idé, sa Eva. – Har du en kjæreste? spurte jenta fra tidligere. – Tegner dere? Det var en god idé. En ung mann med fullskjegg og litt krøllete skjorte kom inn og rakte Eva hånden. – Du må være Eva. Jeg heter Kasper. Eva smilte. Hun var lettet over ikke å være alene med barna lenger. – Hei, Kasper. – Tegner dere de kongelige? Vi har dem som tema for tiden, i anledning dronningens fødselsdag i neste uke. – Nei, bare noe de har opplevd i morges. – Greit nok, sa han og smilte. Eva så på ham. Fullskjegget gjorde det vanskelig å bedømme alderen hans. – Er dere kjærester? spurte en av de små. – Nei, jeg har en kjæreste, sa Eva. – Og nå må vi komme i gang med å tegne. – Hva heter han? 29


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 30 av 534) NOT PRINT READY!

– Martin. – Er dere gift? Nå var det en av guttene som spurte. Eva så ut over flokken foran seg. De fleste barna var i gang med å tegne. Gutten hadde et par oppmerksomme øyne og et litt frekt uttrykk i ansiktet. – Er dere gift? lød spørsmålet igjen. – Nei, men … Eva ble oppmerksom på den lille vibrasjonen i stemmen. Som om det plutselig oppsto et slags ekko hver gang et ord slapp ut av munnen hennes. Hun hadde ikke vært forberedt på at barna kunne komme til å grave i fortiden hennes. Hadde regnet med at samvær med barn bare dreide seg om her og nå. Kasper smilte til henne. – De spør om alt, du kan like godt venne deg til det. Alt! – Er det sant? spurte Eva. – Hva gjør han? fortsatte gutten. – Nå tegner vi, sa Kasper. – Knuller dere? Det var ham igjen. De andre guttene lo, jentene så ned og smilte i skjul. Eva så på Kasper, som løftet en finger i været og hevet stemmen: – Adam! Dette gidder jeg ikke høre på. Skjønner du? Eva satte seg ved siden av en av jentene. – Hva tegner du … det ser spennende ut, sa hun og hørte selv hvor anstrengt det lød. – Det er moren min. Kan du se at hun er sur? Eva studerte tegningen av en dame som så ut som et surt smilefjes. – Ja, kanskje. – På faren min. Om morgenen. Og om kvelden, tilføyde hun. Eva visste ikke hva hun skulle si. Kasper satte seg ved siden av henne og hvisket: – De spør om alt. Og de forteller alt. Hun så på ham. Ånden han var behagelig, kaffe og muligens lakris. Så fikk hun øye på en gutt som satt for seg selv i 30


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 31 av 534) NOT PRINT READY!

en krok. Hun gikk bort til ham, vekk fra Adam som spurte om for mye, og jenta som fortalte for mye. – Hva har du tegnet? – Ikke noe, sa gutten og skjulte tegningen med hendene. Han var en nydelig gutt. Mørkhåret. Kanskje fem år gammel, men uttrykket i øynene hørte mer hjemme hos en som var eldre. – Det gjør ingenting, sa Eva og reiste seg. – Det er helt i orden. Gutten tok vekk hendene så Eva kunne se hva han hadde tegnet. To mennesker. To menn. Den ene stakk noe i ryggen på den andre. Kanskje en kniv? Eller dyttet han ham? Var det en hånd? Store bloddråper sprutet opp i luften. En dam av blod nedenfor. – Hva er det? sa Eva. – Ingenting. – Er det en som er slem mot en annen? Hun lente seg frem for å se bedre. Offeret var rødhåret. Bak morderen var det muligens også tegnet et ansikt. Eller et dyr. Gutten så også interessert på tegningen. – Det var temmelig skummelt, sa Eva. – Hvorfor har du tegnet det? Ikke en lyd fra gutten. Blikket stivt rettet mot bordet foran seg. – Er det noe du har sett på tv? Vi skulle jo tegne noe vi hadde opplevd i morges. Han så på henne. Nikket. – Og du så dette? Igjen en liten, bekreftende bevegelse med hodet. – På tv? Han ristet på hodet. – En tegneserie? Eller hva det nå heter? Endelig en forsiktig lyd fra den lille munnen: – Nei. Telefonen til Eva vibrerte i lommen, bare et halvt sekund før den hissige ringelyden smalt ut i rommet. «Far», sto det på displayet. Hun avviste oppringningen, puttet den i lommen og satte seg ved siden av gutten igjen. Han hadde tårer i 31


Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 32020) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. februar 2014 - 9:24 (side 32 av 534) NOT PRINT READY!

øynene. Hadde han hatt det hele tiden? Eva var ikke sikker. – Er det noe fra en film du har sett? Nå ble det lyd på gråten hans. – Hva er det som er veien? – Vi prøver å la være å ha telefonene på her inne. Kasper trakk unnskyldende på skuldrene. – Jeg kan like godt si fra med en gang. Anna og Torben blir … – Det er klart. Unnskyld. I det samme reiste gutten seg og løp ut av rommet. Han hadde tegningen i hånden. Underveis sparket han til en stol som sto i veien. – Malte? ropte Kasper. – Hva er det? Døren til rommet slo igjen med et brak.


Foto: © Mikkel Østergaard

Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich står sammen bak forfatterpseudonymet A.J. Kazinski. De har høstet mye ros for de to internasjonale bestselgende krimromanene Den siste gode mann og Søvnen og døden. Den siste gode mann fikk Det Danske Kriminalakademis debutantdiplom 2010 og den prestisjefylte franske prisen Prix Relay i 2011.

Eva trenger en ny start og får jobb i en barnehage. Men i møtet med en fem år gammel gutt snus livet hennes på hodet. Guttens mor er hoffdame for den danske kronprinsessen, og snart får Eva mistanke om at gutten har vært vitne til et mord. Gutten vil ikke si noe, så Eva følger det eneste sporet hun har; en barnslig tegning av et drap. EN HELLIG ALLIANSE er en bunnsolid og heseblesende thriller som handler om kampen mellom demokrati og monarki. Den tar leseren med bak den flotte fasaden til de europeiske kongehusene: En stor, mektig familie, gift med hverandre på kryss og tvers, og som sammen kjemper for å bevare og utvide sine privilegier. EN HELLIG ALLIANSE er den tredje boken fra dansk krims nye superduo A.J. KAZINSKI.

9 Omslagsdesign: Henrik Koitz,www.koitz.dk

788205 460034

A . J . K A Z I N S K I En hellig allianse

EVA KATZ føler at livet har gått i stå. Hun er 35 år, har akkurat mistet journalistjobben i en stor avis og bor alene i et falleferdig rekkehus. Kjæresten døde før de rakk å flytte sammen.

«Kazinski overgår seg selv»

★★★★★ Berlingske

Pressen om Den siste gode mann: «Noe så sjeldent som en metafysisk thriller med temperatur og stil.» Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv «Vellykket thriller om livets største spørsmål.» Torbjørn Lysebo Ekelund, Dagbladet

En hellig allianse Pressen om Søvnen og døden: May Grethe Lerum, VG «Søvnen og døden er et 500 siders storartet og intenst spenningsritt …» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten


En hellig allianse