Page 1

Fra forfatteren bak Shopoholiker-suksessene

Lottie er lut lei umodne kjærester som ikke vil gifte seg. Så da ungdomsflørten Ben plutselig dukker opp og minner henne på pakten de inngikk som tenåringer – om å gifte seg hvis

«Umulig å legge fra seg!» Daily Mail

begge var single etter 30 – griper hun sjansen. Og hva skal man med langvarige forberedelser når en deilig bryllupsreise venter?

«Kjempemorsom.» Sunday Mirror

Sophie Kinsella (pseudonym) er en britisk forfatter og journalist født i

Men ikke alle er like begeistret, og både familie og kolleger gjør sitt beste for å torpedere

«Strålende, sprudlende, rørende og perfekt for filmlerretet.» Kirkus Reviews

planene. Sammen klekker Lotties søster Fliss og Bens kollega Lorcan ut en mengde kreative og utspekulerte metoder for å ødelegge for

1969. Hun har gitt ut seks romaner om

de to turtelduene.

shopoholikeren Rebecca Bloomwood og seks frittstående romaner, hvorav

Får Lottie og Ben sin uforglemmelige bryllups‑

Bryllupsnatten er den siste. Bøkene

natt, eller greier Fliss og Lorcan å stoppe dem?

hennes selger godt verden over og er stadig

Bryllupsnatten er Sophie Kinsella på sitt

å finne på bestselgerlistene.

beste: Drivende underholdende, gapskrat-

Sophie Kinsella bor i London med mann

tende morsom og full av uventede krokveier.

og fem barn.

9 788205

Jacket illustration by Lucy Truman Design by Claire Ward/tw

455948


Originaltittel: Wedding Night Copyright © Sophie Kinsella 2013 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no First published in Great Britain in 2013 by Bantam Press an imprint of Transworld Publishers Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s. Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Claire Ward / TW Omslagsillustrasjon: Lucy Truman Oversetter Hilde Rød-Larsen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-45594-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo


Sophie Kinsella

Bryllupsnatten Oversatt fra engelsk av Hilde Rød-Larsen


Til Sybella


PROLOG Arthur

Unge mennesker! Med deres mas og kjas og krav om å få alle svarene nå. Jeg blir helt utmattet av de oppkavete stakkarene. Ikke kom tilbake, sier jeg alltid til dem. Ikke kom tilbake. Ungdomstiden er fortsatt der man forlot den, og det er der den skal forbli. Alt som er verdt å ta med seg på livets reise, har man allerede tatt med seg. I tjue år har jeg sagt dette, men hører de på meg? Ikke faen. Her kommer det en til. Puster og peser idet han kommer opp på toppen av skrenten. I slutten av trettiårene, tipper jeg. Tar seg greit nok ut mot den blå himmelen. Ser litt ut som en politiker. Mener jeg det? Kanskje en filmstjerne. Jeg husker ikke ansiktet hans fra gamle dager. Ikke at det betyr noe. Nå for tiden kjenner jeg knapt igjen mitt eget ansikt når jeg får et glimt av det i speilet. Jeg ser han fyren studere omgivelsene og få øye på meg der jeg sitter i stolen min under yndlingsoliventreet mitt. «Er det du som er Arthur?» spør han bryskt. «Stemmer.» Jeg gransker ham med øvet blikk. Ser velbeslått ut. Iført en sånn tennisskjorte med eksklusivt merke på. Sikkert god for noen doble whiskyer. 7


«Du har sikkert lyst på en drink,» sier jeg imøtekommende. Det gjør seg alltid å styre samtalen i retning baren på et tidlig tidspunkt. «Jeg har ikke lyst på noen drink,» sier han. «Jeg vil vite hva som skjedde.» Jeg klarer ikke å dy meg for å kvele en gjesp. Så forutsigbart. Han vil vite hva som skjedde. Nok en bankdirektør i midtlivskrise som vender tilbake til ungdommen. Til åstedet. La det som var, være, har jeg lyst til å si. Vend om. Dra tilbake til ditt voksne liv, med dets problemer, for her kommer du ikke til å løse dem. Men han ville ikke ha trodd på meg. Det gjør de aldri. «Min kjære gutt,» sier jeg varsomt. «Du er blitt eldre. Det er det som har skjedd.» «Nei,» sier han utålmodig og tørker den svette pannen sin. «Du skjønner ikke. Jeg er her på grunn av noe viktig. Hør på meg.» Han tar noen skritt fram; en ruvende, imponerende skikkelse mot sola, med målbevissthet i det pene ansiktet. «Jeg er her på grunn av noe viktig,» gjentar han. «Jeg hadde ikke tenkt å blande meg – men jeg klarer ikke å la være. Jeg må gjøre dette. Jeg må finne ut hva som egentlig skjedde …»


1 Lottie Tjue dager før

Jeg har kjøpt en forlovelsesring til ham. Var det dumt? Jeg mener, det er ikke en jentete ring. Den er helt enkel, med en bitte liten diamant, som fyren i butikken overtalte meg til. Hvis Richard ikke liker diamanten, kan han alltids snu den. Eller ikke gå med ringen i det hele tatt. Ha den på nattbordet eller i en eske eller noe. Eller jeg kunne levert den tilbake og aldri nevnt den. Jeg begynner faktisk å miste mer og mer troen på denne ringen for hvert minutt som går, men det føltes bare så feil at han ikke skulle få noe. Menn kommer ikke særlig godt ut av et frieri. De må sørge for anledningen, de må knele, de må stille spørsmålet, og de må kjøpe ring. Og hva må vi gjøre? Si «ja». Eller «nei», så klart. Jeg lurer på hvor stor andel av frierier det er som ender i et «ja», og hvor stor andel som ender i et «nei». Jeg åpner automatisk munnen for å lufte denne tanken for Richard – og så skynder jeg meg å lukke den igjen. Tosk. «Hva sa du?» Richard kikker opp. «Ikke noe!» sier jeg og smiler bredt. «Bare … fantastisk meny!» 9


Jeg lurer på om han har kjøpt ring allerede. Begge deler er greit for meg. På den ene siden er det svimlende romantisk hvis han har gjort det. På den andre siden er det svimlende romantisk å velge ring sammen. Det er vinn-vinn. Jeg tar en slurk vann og smiler kjærlig til Richard. Vi sitter ved et hjørnebord, med utsikt mot elven. Det er en ny restaurant på Strand, rett ovenfor Savoy. I svart og hvit marmor, med antikke lysekroner og blekgrå, polstrete stoler. Elegant, men ikke prangende. Det perfekte sted til et lunsjfrieri. Jeg har på meg en diskré, hvit vordende-brud-skjorte og mønstrete skjørt, og så har jeg skeiet ut med stayups, bare i tilfelle vi bestemmer oss for å befeste forlovelsen. Jeg har aldri hatt på meg stayups før. Men så har jeg aldri blitt fridd til før heller. Åh, kanskje han har bestilt rom på Savoy. Nei. Richard er ikke ekstravagant på den måten. Han ville aldri ha gjort noe latterlig overdrevent. Fin lunsj, ja; overpriset hotellrom, nei. Og det respekterer jeg. Han ser nervøs ut. Han fikler med mansjettene sine, sjekker telefonen og spinner vannet rundt i glasset sitt. Da han ser at jeg ser på ham, smiler han også. «Jaha.» «Jaha.» Det er som om vi snakker i koder, sirkler rundt selve temaet. Jeg plukker på servietten min og glatter på håret. Denne ventingen er uutholdelig. Hvorfor får han det ikke bare unnagjort? Nei, jeg mener ikke «få det unnagjort». Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det er ikke en vaksine. Det er … Ja, hva er det? Det er en begynnelse. Et første skritt. Oss to 10


som legger ut på et stort eventyr sammen. Fordi vi vil være på lag i møtet med livet. Fordi vi ikke kan tenke oss noen annen vi heller ville ha begitt oss ut på den ferden sammen med. Fordi jeg elsker ham og han elsker meg. Jeg begynner å bli slørete i blikket allerede. Dette er håpløst. Jeg har vært sånn som dette i dagevis, helt siden jeg skjønte hva han hadde i gjære. Han er litt klossete, Richard. På en fin og god måte, mener jeg. Han er direkte og saklig og spiller ikke spill. (Takk og pris.) Og ikke kommer han dumpende med digre overraskelser ut av det blå. Sist jeg hadde bursdag, hintet han i evigheter om at jeg kom til å få en tur av ham i gave, og det var ideelt, for da visste jeg at jeg skulle hente ned weekendkofferten min og pakke litt. Forresten så overrumplet han meg til slutt likevel, for det var ikke en helgetur, sånn som jeg hadde trodd. Det var en togbillett til Stroud, som han uten forvarsel fikk sendt med sykkelbud til kontoret mitt på bursdagen min, som var midt i uken. Det viste seg at han i all hemmelighet hadde ordnet med sjefen min at jeg skulle få fri i to dager, og da jeg endelig kom til Stroud, fraktet en bil meg til den nydeligste hytte i Cotswald, der han ventet med fyr på peisen og en saueskinnsfell bredt ut foran flammene. (Mmm. La meg bare få sagt at sex foran et sprakende bål, er helt fantastisk. Bortsett fra da den dumme gnisten kom flygende og brente meg på låret. Men det er ikke så farlig. Ørliten detalj.) Så da han begynte å hinte denne gangen, var det heller ikke akkurat snakk om subtile antydninger. Det var mer 11


som enorme skilt satt opp langs veien: Jeg kommer snart til å fri til deg. Først arrangerte han denne daten og kalte det en «viktig lunsj». Og så nevnte han et «viktig spørsmål» han måtte stille meg og blunket halvveis (noe jeg selvfølgelig lot som jeg ikke så). Og så begynte han å erte meg ved å spørre om jeg likte etternavnet hans, Finch. (Og jeg liker det, faktisk. Ikke at jeg ikke kommer til å savne å hete Lottie Graveney, men det blir veldig fint å være Mrs. Lottie Finch.) Jeg skulle nesten ønske han hadde vært litt mer uklar, så det ville blitt mer overraskende. Men så fikk jeg i hvert fall sørget for å få manikyr. «Ok, Lottie, har du bestemt deg?» Richard ser opp på meg med det varme smilet sitt, og det iler i magen min. Et lite øyeblikk trodde jeg at han var superfiffig og at dette var frieriet hans. «Eh …» Jeg ser ned for å skjule forfjamselsen. Selvfølgelig kommer svaret til å bli «ja». Et stort, jublende «ja». Det er nesten ikke til å tro at vi er kommet hit. Ekteskap. Jeg mener, ekteskap! I løpet av de tre årene jeg og Richard har vært sammen, har jeg bevisst unngått å snakke om ekteskap, forpliktelser og alt som hører med (barn, hus, sofaer, urtekrukker). Vi bor på en måte sammen hjemme hos ham, men jeg har fortsatt leiligheten min. Vi er et par, men i julen drar vi til hver vår familie. Vi er der. Etter omtrent et år visste jeg at vi passet sammen. Jeg visste at jeg elsket ham. Jeg hadde sett ham på sitt beste (overraskelsesturen på bursdagen min, eller den gangen jeg kjørte over foten hans ved et uhell og han ikke kjeftet på meg) og sitt verste (da han hardnakket nektet å spørre om veien da vi skulle til Norfolk 12


og GPS-en hadde gått i stykker. Det tok seks timer). Og jeg hadde fortsatt lyst til å være sammen med ham. Jeg skjønte ham. Han tar ikke stor plass, Richard. Han er behersket og sindig. Noen ganger er det som om han ikke engang hører etter – men så livner han plutselig til, og så skjønner man at han har vært til stede hele tiden. Som en løve som halvsover under et tre, men er klar til angrep. Mens jeg er litt mer som en gaselle, som spretter rundt. Vi utfyller hverandre. Slik er Naturen. (Jeg tenker ikke på næringskjeden, selvfølgelig. I overført betydning.) Så etter et år visste jeg at han var Den rette. Men jeg visste også hva som ville skje hvis jeg trådte feil. Jeg har erfart at ordet «ekteskap» er som et enzym. Det medfører alle mulige slags reaksjoner i et forhold, stort sett av nedbrytende art. Se på hva som skjedde med Jamie, den første jeg hadde et langvarig forhold til. Vi hadde hatt det fint sammen i fire år, og så slumpet jeg til å fortelle at foreldrene mine ble gift da de var på vår alder (tjueseks og tjuetre). Og det var det. Én gang nevnte jeg det. Og dermed fikk han helt hetta og sa at vi måtte ha en «pause». En pause fra hva da? Fram til det øyeblikket hadde vi hatt det fint. Så det han åpenbart trengte en pause fra, var faren for å måtte høre ordet «ekteskap» igjen. Dette voldte ham åpenbart så mye bekymring at han ikke engang klarte å treffe meg, så redd var han for at munnen min kanskje ville forme ordet igjen. Før «pausen» var over, var han sammen med hun rødhårete jenta. Det gjorde ikke meg noe, for innen det hadde jeg truffet Seamus. Seamus, med sitt sexy, irske, nynnende 13


tonefall. Og jeg skjønner ikke hva som gikk galt med ham. Vi var kjempeforelsket i omtrent et år – vill hele-nattensex, alt-annet-i livet-er-likegyldig-besatt – til vi plutselig kranglet hele natten i stedet. Det gikk fra berusende til utmattende på omtrent et døgn. Det var som om vi ble forgiftet. Altfor mange «Hvor er vi på vei»- og «Hva slags forhold ønsker vi å ha?»-oppgjør, som slet oss ut begge to. Vi haltet videre et år til, og når jeg ser tilbake, er det som om det andre året er en svart, ulykksalig flekk i livet mitt. Og så var det Julian. Det varte også i to år. Men det tok liksom aldri av. Det var et skjelett av et forhold. Vi jobbet vel for mye begge to. Jeg hadde akkurat begynt hos Blay Pharmaceuticals og reiste over hele landet. Han prøvde å bli partner i revisjonsfirmaet han jobbet for. Jeg husker ikke helt om vi gjorde det ordentlig slutt engang – vi bare skled fra hverandre. Vi treffer hverandre innimellom, som venner, og vi har det på samme måte begge to – vi er ikke helt sikre på hva som egentlig gikk galt. Han ba meg til og med ut på date for et års tid siden, men jeg måtte fortelle ham at jeg hadde en ny kjæreste og var veldig lykkelig. Og det var Richard. Mannen jeg virkelig elsker. Mannen som sitter overfor meg med en ring i lomma (kanskje). Richard er definitivt kjekkere enn noen av de andre jeg har vært sammen med. (Kanskje jeg er partisk, men jeg syns at han er skikkelig flott.) Han jobber hardt som medieanalytiker, men han er ikke besatt av jobben. Han er ikke like rik som Julian, men hva så? Han er energisk og morsom og har en buldrende latter som muntrer meg opp uansett hva slags humør jeg er i. Han kaller meg Blomsterpiken, etter den gangen vi var på piknik og jeg lagde en 14


krans til ham. Han kan ha kort lunte – men det er greit. Ingen er perfekt. Når jeg skuer tilbake på forholdet vårt, ser jeg ikke en svart flekk, sånn som med Seamus, eller et tomrom, sånn som med Julian. Jeg ser en klissete, romantisk musikkvideo. Glimt av blå himmel og smil. Glede. Nærhet. Latter. Og nå kommer vi til videoens klimaks. Der han går ned på kne, trekker pusten dypt … Jeg er så nervøs på hans vegne. Jeg vil at dette skal være vakkert. Jeg har lyst til å kunne fortelle barna våre at jeg forelsket meg i faren deres på ny den dagen han fridde. Barna våre. Hjemmet vårt. Livet vårt. Mens jeg ser for meg alle disse bildene, er det som om noe løsner inni meg. Jeg er klar for dette. Jeg er trettitre år gammel, og jeg er klar. I hele mitt voksne liv har jeg styrt unna temaet ekteskap. Vennene mine har det på samme måte. Det er som om hele det området er stengt av med politisperringer: INGEN ADGANG. Man prøver bare ikke å nærme seg, for da utløses en forbannelse og kjæresten din dumper deg. Men nå kan det ikke utløses noen forbannelse. Jeg føler kjærligheten strømme mellom oss, over bordet. Jeg har lyst til å gripe Richards hender. Jeg har lyst til å slå armene om ham. Han er en sånn fin, fin mann. Jeg er så heldig. Om førti år, når vi begge er rynkete og gråhårete, kommer vi kanskje til å gå hånd i hånd oppover Strand og mimre om denne dagen og takke Gud for at vi fant hverandre. Jeg mener, det er jo helt utrolig, i denne verden som vrimler av fremmede. Kjærligheten er så tilfeldig. Så tilfeldig. Det er et mirakel, egentlig … 15


Åh, herregud, jeg blunker … «Lottie?» Richard har lagt merke til de fuktige øynene mine. «Hallo, blomsterpiken min. Går det bra med deg? Hva er det som skjer?» Selv om jeg har vært ærligere mot Richard enn jeg har vært mot noen annen kjæreste, er det sikkert ikke så lurt å avsløre hele tankeprosessen min for ham. Fliss, storesøsteren min, sier at jeg tenker i Hollywood-technicolor og at jeg må huske at andre mennesker ikke hører strykeorkesteret. «Beklager!» Jeg tørker øynene. «Ikke noe. Jeg skulle bare ønske du ikke måtte dra.» Richard skal fly til San Francisco i morgen, på jobboppdrag. Det er for tre måneder – kunne vært verre – men jeg kommer til å savne ham fryktelig. Faktisk er det bare tanken på at jeg kommer til å ha et bryllup å planlegge, som holder meg oppe. «Skatten min, ikke gråt. Jeg får så vondt av deg.» Han tar tak i hendene mine over bordet. «Vi kan snakke på Skype hver dag.» «Jeg vet det.» Jeg klemmer hendene hans tilbake. «Jeg skal være klar.» «Men det kan være en fordel om du husker at hvis jeg er på kontoret, hører alle hva du sier. Deriblant sjefen min.» Bare et ørlite glimt i øyet hans røper at han erter meg. Sist han var borte og vi var på Skype, begynte jeg å gi ham råd om hvordan han skulle takle den grusomme sjefen sin, uten å tenke på at Richard satt i åpent landskap og at den grusomme sjefen hans var tilbøyelig til å gå forbi hvert øyeblikk. (Det gjorde han heldigvis ikke.) 16


«Takk for tipset.» Jeg trekker på skuldrene, like gravalvorlig som ham. «Dessuten kan de se deg. Så du bør kanskje ikke være helt naken.» «Ikke helt,» medgir jeg. «Kanskje bare gjennomsiktig behå med matchende truse til. For å gjøre det enkelt.» Richard gliser og tar et bedre tak om hendene mine. «Jeg elsker deg.» Stemmen hans er lav og smeltende. Jeg kommer aldri, aldri til å bli lei av å høre ham si det. «Jeg òg.» «Faktisk, Lottie …» Han kremter. «Det var noe jeg ville spørre deg om …» Det kjennes ut som om jeg holder på å eksplodere inni meg. Ansiktet mitt har stivnet i en forventningsfull grimase mens tankene mine spinner vilt. Å herregud … nå gjør han det … Nå kommer hele livet mitt til å bli forandret … Konsentrer deg, Lottie … nyt øyeblikket … Faen! Hva er det med beinet mitt? Jeg glor skrekkslagent ned. Den det nå måtte være som har lagd disse stayupsene, er en løgner og kommer til å havne i helvete, for en av strømpene har faen meg glidd ned. Den ligger slapt rundt kneet mitt, og en skikkelig ekkel plastteip henger og slenger rundt leggen min. Dette er heslig. Jeg kan ikke bli fridd til på denne måten. Jeg kan ikke bruke resten av livet mitt på å se meg tilbake og tenke: Det var så romantisk; synd med strømpen. «Unnskyld meg, Richard,» avbryter jeg ham. «Bare et lite øyeblikk …» Jeg bøyer meg stjålent ned og napper i strømpen – men det skjøre stoffet rakner i hånden min. Så fint, da. Nå har jeg både en plastremse og nylonrester dandert rundt 17


beinet. Tenk at en strømpe skal få ødelegge øyeblikket da jeg blir fridd til. Jeg burde ha gått for bare bein. «Går det bra med deg?» Richard ser litt forfjamset ut idet jeg dukker opp igjen fra under bordet. «Jeg må gå på toalettet,» mumler jeg. «Jeg beklager. Beklager. Kan vi sette på pause? Bare et lite sekund?» «Er alt i orden?» «Det går fint.» Jeg er rød, så flau er jeg. «Jeg har hatt et lite … klesuhell. Jeg vil ikke at du skal se. Kan du snu deg bort?» Richard vender lydig ansiktet bort. Jeg skyver stolen tilbake og går kjapt gjennom rommet, uten å la meg merke med blikkene til de andre lunsjgjestene. Det er ingen vits i å prøve å skjule det. Det er en slaskete strømpe. Jeg dundrer inn gjennom døra til dametoalettet, røsker av meg skoen og den teite strømpen og glor på meg selv i speilet, med hamrende hjerte. Tenk at jeg akkurat har satt frieriet mitt på pause. Det er som om tiden står på vent. Som om vi er i en science fiction-film og Richard er en animasjonsfigur satt i frys, og jeg har all verdens tid til å vurdere om jeg har lyst til å gifte meg med ham. Noe jeg selvsagt ikke trenger, for svaret er: ja. En blond jente med perlehårbøyle snur seg og ser på meg med liplineren sin i hånden. Jeg ser vel kanskje litt rar ut der jeg står helt urørlig, med en sko og en strømpe i hånden. «Det er en søppelkasse der borte.» Hun nikker. «Er alt i orden?» «Ja da. Takk.» Jeg får plutselig behov for å innvie 18


henne i det fantastiske som er i ferd med å skje. «Kjæresten min holder på å fri til meg!» «Er det sant?» Alle kvinnene foran speilet snur seg og glor på meg. «Hva mener du med ’holder på’?» spør en tynn, rødhåret jente i rosa og rynker brynene. «Hva er det han har sagt? Kommer du til å …?» «Han begynte, men så hadde jeg en strømpekatastrofe.» Jeg veiver med stayupen. «Så han er satt på pause.» «På pause?» sier en vantro. «Jeg hadde kjappet meg ut igjen hvis jeg var deg,» sier hun med det røde håret. «Så han ikke rekker å ombestemme seg.» «Så spennende!» sier hun blonde. «Kan vi se på? Får jeg filme deg?» «Vi kan legge det ut på YouTube!» sier venninnen hennes. «Har han leid inn noen som kan stå og juble?» «Jeg tror ikke det …» «Hvordan får man denne til å virke?» En gammel dame med metallgrått hår skjærer sjefete inn i samtalen vår. Hun vifter utålmodig med hendene under den automatiske såpedispenseren. «Hvorfor finner man opp sånne maskiner? Hva er galt med et såpestykke?» «Se her, tante Dee,» sier den rødhårete jenta beroligende. «Du har hendene for høyt oppe.» Jeg drar av meg den andre skoen og strømpen, og siden jeg er her, tar jeg litt håndkrem for å smøre inn de bare beina mine. Jeg har ikke lyst til å se tilbake på dette og tenke: Det var så romantisk; synd med den skjellete huden. Og så tar jeg fram telefonen. Jeg må sende en tekstmelding til Fliss. Jeg skriver raskt: 19


Nå gjør han det!!! Like etterpå dukker svaret hennes opp på displayet mitt: Ikke si at du sender meg SMS-er midt i et frieri!!! På toalettet. Områr meg. V spennende!!! Dere er et flott par. Gi ham et kyss fra meg. Xxx Skal bli! Snakkes xxx

«Hvem av dem er det?» spør den blonde jenta da jeg legger bort telefonen. «Jeg må ta en kikk!» Hun piler ut av toalettet, og er straks tilbake. «Åh, jeg så ham. Han mørke fyren i hjørnet? Han er knall. Oi, maskaraen din renner.» Hun rekker meg en sminkefjernerpenn. «Vil du fikse deg kjapt opp?» «Takk.» Jeg smiler vennlig til henne og begynner å viske ut de små, svarte merkene jeg har under øynene. Det bølgete, kastanjebrune håret mitt er samlet i en topp, og jeg lurer plutselig på om jeg skal ta den ut, så håret veller over skuldrene mine når det store øyeblikket kommer. Nei. For utstudert. I stedet drar jeg ut noen hårstrå og snor dem rundt ansiktet mens jeg vurderer alt det andre. Leppestift: fin korallfarge. Øyeskygge: gråskimrende, for å fremheve de blå øynene mine. Rouge: vil forhåpentlig ikke trenge oppfriskning, ettersom jeg kommer til å rødme av glede. «Jeg skulle ønske min kjæreste ville fri,» sier en lang20


håret, svartkledd jente og ser lengselsfullt på meg. «Hva er trikset?» «Vet ikke,» svarer jeg og skulle ønske jeg kunne være mer behjelpelig. «Altså, vi har vært sammen en stund, vi vet at vi passer sammen, vi elsker hverandre …» «Men det gjør kjæresten min og jeg også! Vi bor sammen, sexen er bra, alt er kjempefint …» «Ikke press ham,» sier den blonde jenta forstandig. «Jeg nevner det noe sånt som én gang i året.» Den langhårete jenta ser skikkelig ulykkelig ut. «Og så blir han irritabel, og så lar vi det ligge. Hva skal jeg gjøre? Flytte ut? Nå har det gått seks år.» «Seks år?» Den gamle damen ser opp mens hun tørker hendene. «Hva er det som feiler deg?» Jenta med det lange håret rødmer. «Det er ikke noe som feiler meg,» sier hun. «Jeg har en privat samtale.» «Privat, pøh.» Den gamle damen peker bryskt rundt seg. «Alle hører jo på.» «Tante Dee!» Hun rødhårete ser flau ut. «Hysj!» «Ikke hysj på meg, Amy!» Den gamle damen ser skarpt på den langhårete jenta. «Menn er som jungeldyr. I det øyeblikket de har slått kloa i offeret sitt, spiser de det opp og sovner. Du har gått rett i fella.» «Så enkelt er det ikke,» sier den langhårete jenta støtt. «Da jeg var ung, giftet menn seg fordi de ville ha sex. Snakk om motivasjonsfaktor!» Den gamle kvinnen snøfter. «Mens dere piker går til sengs med dem og bor sammen med dem, og så vil dere ha en forlovelsesring. Det er helt bakvendt. Hun tar opp vesken sin. «Kom igjen, Amy! Hva er det du venter på?» Amy kaster et desperat, unnskyldende blikk på oss alle sammen, og så forsvinner hun ut av dametoalettet med 21


tanten sin. Vi andre utveksler hevete øyenbryn. For en sprø dame. «Ikke vær redd,» sier jeg trøstende og tar jenta om armen. «Jeg er sikker på at det kommer til å ordne seg for deg.» Jeg har lyst til å spre min glede. Jeg vil at alle skal være så heldige som Richard og meg, som har funnet den perfekte og vet det. «Ja.» Hun tar seg åpenbart sammen. «La oss håpe det. Jeg ønsker dere i hvert fall et veldig lykkelig liv sammen.» «Takk!» Jeg gir den blonde jenta sminkefjernerpennen tilbake. «Da går jeg! Kryss fingrene for meg!» Jeg skubber meg ut av dametoalettet og mønstrer den livlige restauranten; det kjennes som om jeg akkurat har trykket på Play. Der er Richard, han sitter akkurat sånn som han gjorde da jeg gikk fra ham. Han sjekker ikke engang telefonen sin. Han må være like konsentrert om dette øyeblikket som meg. Det viktigste øyeblikket i hele vårt liv. «Beklager det.» Jeg glir ned på stolen min og ser på ham med mitt mest kjærlige, mottakelige smil. «Skal vi fortsette der vi slapp?» Richard smiler tilbake, men jeg ser at han har mistet futten litt. Vi må kanskje jobbe oss sakte inn i det igjen. «Dette er en veldig spesiell dag,» sier jeg oppmuntrende. «Føler ikke du også det?» «Absolutt.» Han nikker. «Det er så nydelig her.» Jeg åpner hånden ut mot rommet. «Det perfekte sted for … en viktig prat.» Jeg har lagt hendene henslengt på bordet, og akkurat sånn som jeg hadde planlagt, tar Richard dem. Han trekker pusten dypt og rynker pannen. «Apropos det, Lottie, så var det noe jeg ville spørre 22


deg om.» Idet blikkene våre møtes, får han små smilerynker rundt øynene. «Jeg tror ikke dette vil komme som en gedigen overraskelse …» Å herregud, å herregud, nå kommer det. «Hva da?» kvekker jeg nervøst. «Brød til bordet?» Richard skvetter, og hodet mitt rykker til. En kelner har smøget seg så stille bort til oss at vi ikke har merket det. Nesten før jeg vet ordet av det, har Richard sluppet hånden min og begynt å snakke om grovt brød bakt med bakepulver. Jeg har lyst til å sveipe hele kurven bort, så frustrert er jeg. Så ikke kelneren det? Lærer de dem ikke opp til å forutse forestående frierier? Richard er åpenbart også satt ut. Dumme, dumme kelner. Hvordan våger han å ødelegge det store øyeblikket til kjæresten min? «Men altså,» sier jeg oppmuntrende straks kelneren har gått. «Det var noe du ville spørre meg om?» «Eh. Ja.» Han fester blikket på meg og trekker pusten dypt – og så forandrer ansiktet hans fasong igjen. Jeg snur meg overrasket og oppdager at nok en kelner har seilt opp ved bordet vårt. Ok, rett skal være rett, det er vel ikke annet å forvente seg på en restaurant. Vi bestiller litt mat begge to – jeg enser knapt hva jeg velger – og kelneren fordufter. Men en ny en kommer til å dukke opp, hvert øyeblikk. Jeg syns mer synd på Richard enn noensinne. Hvordan skal han kunne fri under forhold som dette? Hvordan klarer menn det? Jeg kan ikke å dy meg for å smile skjevt til ham. «Ikke helt din dag.» «Ikke egentlig.» 23


Fra forfatteren bak Shopoholiker-suksessene

Lottie er lut lei umodne kjærester som ikke vil gifte seg. Så da ungdomsflørten Ben plutselig dukker opp og minner henne på pakten de inngikk som tenåringer – om å gifte seg hvis

«Umulig å legge fra seg!» Daily Mail

begge var single etter 30 – griper hun sjansen. Og hva skal man med langvarige forberedelser når en deilig bryllupsreise venter?

«Kjempemorsom.» Sunday Mirror

Sophie Kinsella (pseudonym) er en britisk forfatter og journalist født i

Men ikke alle er like begeistret, og både familie og kolleger gjør sitt beste for å torpedere

«Strålende, sprudlende, rørende og perfekt for filmlerretet.» Kirkus Reviews

planene. Sammen klekker Lotties søster Fliss og Bens kollega Lorcan ut en mengde kreative og utspekulerte metoder for å ødelegge for

1969. Hun har gitt ut seks romaner om

de to turtelduene.

shopoholikeren Rebecca Bloomwood og seks frittstående romaner, hvorav

Får Lottie og Ben sin uforglemmelige bryllups‑

Bryllupsnatten er den siste. Bøkene

natt, eller greier Fliss og Lorcan å stoppe dem?

hennes selger godt verden over og er stadig

Bryllupsnatten er Sophie Kinsella på sitt

å finne på bestselgerlistene.

beste: Drivende underholdende, gapskrat-

Sophie Kinsella bor i London med mann

tende morsom og full av uventede krokveier.

og fem barn.

9 788205

Jacket illustration by Lucy Truman Design by Claire Ward/tw

455948

Bryllupsnatten  

Ny heseblesende roman fra Sophie Kinsella, forfatteren bak shopoholiker-bøkene.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you