Agnes i senga

meningsløst også, slo det henne omsider, for alle disse menneskene, alle disse ansiktene langs benkeradene i kirka, var uansett ikke poenget!

Poenget satt på første rad, svartkledd og sorgtung og alene. Og mens Agnes konsentrerer seg om å stenge ute latteren fra lekestativet, sørger hun for at ansiktene ikke blir annet enn en sorgfull, grå masse, hun lar blikket gli over benkeradene i den fullsatte kirka og stanser ikke opp før hun er framme hos ham, William.

Synet av ham får det umiddelbart til å sitre langs ryggraden. De opphovnede øynene. De magre kinnene. Han må ha rukket å miste mange kilo i løpet av denne uka, eller hvor lenge det nå er siden hun gikk bort.

Og nå løfter William den enslige rosen han holder i hånda, og reiser seg ustøtt. Presten er midt i prekenen.

Han snakker om henne. Om Agnes’ pålitelighet i jobben.

Eller nei – heller om omsorgen hennes. Om hvor god hun alltid var.

– Et vennlig ord til alle, sier presten. – Det var Agnes i et nøtteskall.

Da får han øye på William. William som stabber seg mot alterringen på skjelvende føtter, som klamrer seg til den langstilkede rosen.

– Vi legger på blomstene litt senere, sier presten lavt med hånda over mikrofonen.

Men William hører ikke. Han kaster seg på kne foran kista. Da går det et gisp gjennom kirkerommet. Selv den profesjonelle solisten er nær ved å skjære ut i en falsk tone. Eller nei, tenker Agnes, hvis presten står og snak8